Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Umoral og verdighet

 

«Det ble mye, det ble for mye, det ble alt for mye deg»

synger Stein Ove Berg på høytalerne i heimen. Mens blondinen med egen motorsykkel filosoferer om moralsk selvrettferdighet og ungdommens henfallenhet til NAVs korrumpering av egen helse .

Allerede den greske filosofen Sokrates (470 f.Kr., død 399 f.Kr.) akket seg over ungdommen:

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.”

Sitatet er hentet fra Daria.no

I dag akker voksne bloggere over unge, dumme blondiner som bruker tida si på fest, sminke, og blogging, alt betalt av NAV og «dumme» foreldre.

Dagens moralske egenrettferdighet er rettet mot et blondt møfrø som ikke er enig i at hun er uverdig siden hun «naver», at hun mener det er helt greit at hun ikke er i jobb eller på skole. For det er ikke gøy. Hun er derfor etter eget utsagn til behandling hos NAV for å bli mindre ukonsentrert og finne noe å gjøre som er gøy.

Denne blondinen må innrømme at hun hadde store vansker med å lese blogginnlegget ferdig. Som det ikke er lenke til her, men som kan søkes opp på nettet med søkeordene «Er jeg uverdig». Det var rett og slett for selvrettferdig og viste at jentungen ikke hadde skjønt bæra. Bortsett fra at rettskrivinga måtte ha vært retta på etter at de første kritiske blogginnleggene var lagt ut på andre blogger.

Men det blir for enkelt å øse seg opp i moralsk selvrettferdighet. Og ta eksempel i seg selv og sin egen suksess som barneoppdrager og arbeidstaker. For vi har alle vår vei å gå før vi ser lyset og hvilken av de smale stiene som er best for oss. Og som viser at vi er verdige.

Dette med verdighet er egentlig ganske så snedig. For hva er verdig, og hva er uverdig? Spørsmålet møfrøet stiller, «Er jeg uverdig, fordi jeg gjør slik og sånn?» er rett på sak. Nei, hun er ikke uverdig til å få Arbeidsavklaringspenger (AAP) selv om hun ikke syns det er gøy å gå på jobb, eller er ustrukturert.

Det som kan diskuteres er om det er uverdig å kalle et annet menneske uverdig. Det står respekt av dama fordi hun sier det som det er, og tør å stå for at hun som et arbeidsført menneske ikke arbeider og dermed bidrar til fellesskapet. Det kan også diskuteres om NAV har de tiltakene som skal til for å gi en lovende ungdom nødvendig mulighet til å vokse videre? Men samtidig kan man jo spørre om motivasjon og vilje til å strukturere hverdagen og finne fungerende løsninger.

Livsglede for eldre er tiltak for å gi eldre et bedre liv på sykehjem rundt forbi. Kan det være en tanke å tenke at de sykehjemmene tok imot Livsgledeassistenter betalt over et eller annet NAV-tiltak? Jenta som stiller spørsmålet om verdig/uverdig sier selv at:

Eneste jeg er god til er å hjelpe andre, gi kjærlighet, trygghet og gi personer motivasjon!!

Et godt utgangspunkt for å være Livsgledeassistent. At ungdommen samtidig får med seg arbeidserfaring og masse takknemlighet fra de eldre som får være med kjekk ungdom ut på tur er vel egentlig bare en bonus?

Filosoferer Kamelryttersken, mens Mary Chapin Carpenter synger “The better to dream of you”

Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Spionasje, fisk og billigsalg

«Spionasje har foregått til alle tider, erklærte Smiley helt enkelt. – Selv om myndighetene kunne greid seg uten, vil de ikke det. De elsker den. Hvis det skulle komme en dag da det ikke var noen fiender igjen i verden ville myndighetene oppfinne dem for oss, vær dere trygge. Dessuten – hvem har sagt at vi nødvendigvis må spionere bare på fiender? All historie forteller at dagens allierte er morgendagens rivaler. Moten kan bestemme hva som skal prioriteres, men vi kan ikke si noe på forhånd. Så lenge skurker blir ledere, vil vi fortsette å spionere. Så lenge det er bøller og løgnere og galninger i verden, så lenge tyrannene setter i gang med erobringer, så lenge forbrukerne trenger råvarer, så lenge de hjemløse ser etter et sted å være, så lenge de sultne leter etter mat, så lenge de rike leter etter rikdom, så vil det faget dere har valgt fortsette å eksistere. Vær dere trygge»

George Smiley i John le Carrè’s «Hemmelig Pilegrim»

le Carrè skriver spionromaner, mange av dem med George Smiley som helt. Le Carrè dikter opp sitt eget parallelle univers, et univers som ligner på vårt. Ligner veldig på den verdenen vi lever i til daglig, men personene han skriver om finnes ikke, selv om problemstillingene han tar opp er hentet fra vår verden. Det gjør at mange tar le Carrè’s romaner for underholdning, uten å legge noe vekt på hva han sier om den verdenen vi lever i.

Smiley/le Carrè er likevel inne på noe. At så lenge makta rår, vil makta gjøre det den kan for å beholde makta.

Noe vi ser daglig. Fram til sist valg, var vi lullet inn i en rødgrønn, sosialdemokratisk drøm. Vi visste at Arbeiderpartiet hadde sin overvåkningssvin på skogen. Haakon Lie var flink slik, selv om det kanskje ikke var meningen at vi skulle vite. I dag, etter at vi har stemt kaptalismens lakeier inn i styrer og ting har vi våknet. Noe. Sosialdemokratiet, med alle i arbeid med by og land hand i hand, var faktisk ikke bare en drøm. Det var en velferdsstat, et godt sikkerhetsnett i tilfelle Anton. Nå har den blåbrune regjeringa dratt oss ut av den Tornerosesøvnen. For som Karin Boye sier:

«Det gør ondt, när knoppar brister»

At sikkerhetsnett er dyrt, er ingen nyhet, spørsmålet er hvor finmasket det skal være, og ikke minst hvor finmasket det skal være for mennesker som oppfyller kravet til statsborgerskap eller ikke bor i fedrelandet.

Landsmoderen gjorde oss ikke akkurat et morsstykke den gangen hun fikk oss inn i EØS. Selv kapitalismens høyborg, NHO, innrømmet at frihandelsavtalen med EU var god nok for eksportindustrien. Men den var ikke god nok for de som var og er villige til å selge Norge AS for knapper og glansbilder. Siden de ikke har klart det helt, er det nå om å gjøre å selge så store deler som mulig. Statens kornforretning ble jo avviklet som forvalter av beredskapslagrene for korn. Kapitalen derfra ble brukt til å investere i norsk lakseoppdrett under navnet Cermaq. Cermaq AS kjøpte seg opp både i norsk og utenlandsk lakseoppdrett, for så å bli solgt. Til japanske Mitsubishi. Som ikke er kjent for bærekraftig forvaltning av resursene de forvalter. Rovhogst i tropiske regnskoger er bare toppen av dèt isfjellet.

Lokal forvaltning av ressursene er alfa og omega for en bærekraftig utvikling. Lokal forvaltning er også et banner som blant andre EU bærer høyt. Beslutningene skal taes på et så lavt nivå som mulig. Er visst ikke mange som er enig i at det er det som skjer i EU. Men det er nå så. Verre er det at man privatiserer fiskeressursene på kysten, og gjør det vanskeligere for ungdomen å starte opp med fiske. Det lokale fiskeoppkjøpsfirmaet i Steigen, Brdr. Aasjord, sa på nittitallet at sjarkene som leverte til dem, var deres trålere. De sikret jevn leveranse hele året. Med sentralisering av kvotene gjennom oppkjøp og med det større og færre båter til å fiske blir det til at det blir færre fiskere. Og med det færre hus med lys i langs leia. Synd for turistene som ikke får se levende lokalsamfunn, minst halvparten av opplevelsen de har av landet. Verre for fedrelandet, som med det får færre båtdekk hvor folk kan hverdagsfilosofere over livet og døden, mens de drar bruket. For vi trenger hverdagsfilosofene, de som har tid til å tenke sine tanker i freden og roden, mens de skjøtter sin daglige dont. I det øyeblikket de går over fra å være produsenter av opplevelser for turistene i form av fiskebåter på vei ut til feltet, til å være konsumenter av ferdigpakkede opplevelser på en skjerm nær seg, i det øyeblikket har vi tapt en nødvendig del av samfunnet. En del som trengs for å holde Norge AS i drift, og i stand til å levere det vi som befolkning trenger av infrastruktur, skoler og helsevesen. Man kan faktisk lure på hvem som bidrar mest til vår felles velstand, fiskeren på Røst eller asfaltsliteren på Karl Johan?

Arbeid, en meningsfull eller en verdifull aktivitet?

Mennesket har til alle tider arbeidet for å opprettholde livet. Det har gitt arbeid en status som det er vanskelig å forandre. I dag definerer vi arbeid ut fra hvor mye vi får betalt for de aktivitetene vi utfører. Vi trenger ikke lenger arbeide i vårt ansikts sved for å ha mat på bordet. Likevel er det forskjell på hvordan vi forholder oss til folk i arbeidsfør alder som ikke går i lønnsarbeid. Jeg er ikke så sikker på at uføretrygd er den beste medisinen for alle. Men jeg er jo heller ikke sikker på at nedleggelsen av gårdsbrukene på de psykiatriske sykehusene var så lurt. Arbeid adler mannen sier vi gjerne, i beste pietistiske og Lutherske ånd. Men vi glemmer ofte at arbeid er en meningsfylt aktivitet som holder mennesket i ånde med alle sine krav til utførelse og tilstedeværelse. Krav som i seg selv bygger helse. Spørsmålet er i hvor stor grad man bør arbeide og hvilke krav man skal stille til utførelsen.

Skrev blondinen med egen motorsykkel i kommentarfeltet på Facebook, etter å ha lagt ut et intervju med Jon Hustad fra Nettavisen med tittelen: «Alle kjenner folk som er uføretrygdede som de vet er friske»

Tittelen er i seg selv en provokasjon så det holder. Og temaet har vært diskutertKaravanseraiet.no mer enn èn gang. Og vil nok fortsette å være et diskusjonstema så lenge vi har så rause velferdsordninger som vi har.

Nå er det èn ting å sitte på sin ikke altfor brede bak og mene noe, når man har full jobb, ei inntekt over gjennomsnittet og full kontroll med både økonomi og helse. Noe helt annet når man sitter med ei inntekt på langt under gjennomsnittet, uten mulighet til å spe på med ekstra arbeidsinnsats. Fordi helsa ikke tåler det. Eller fordi velferdsforvaltningen har en kundebehandling og en regeltolkning som ikke oppfattes å være i samsvar med Folketrygdlovens §1. Også Forvaltningsloven kan det virke som blir tolket på ymse vis av nevnte forvaltningsorganer.

Likevel. Det er alltid nyanser. Hustad fikk anledning til å bruke de store bokstavene og dra sine synspunkter helt ut. Noe som er egnet til provokasjon, men ikke alltid til ettertanke.

For som Hustad påpeker, mennesket er tilpasningsdyktig og finner løsninger på de utfordringene det står overfor. I Øst-Berlin grov de en tunnel under muren, for å slippe unna kommuniststyret i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR). I Palestina graver de tunneler under grensen mellom Sinai og Gaza-stripen for å omgå Israels blokade av innbyggerne i Gaza. Hvis du vil lan du få en Mercedes personbil inn i Gaza den veien. Hustad snakker om markedsmessige tilpasninger, og bruker liberalistiske vendinger når han gjør det. Uansett begrunnelse for menneskets tilpasning til omgivelsenes krav, står vi tilbake med at mennesket er av natur aktivt og har behov for meningsfylte aktiviteter i hverdagen for å opprettholde og helst bedre egen helse.

Den amerikansk-israelske forskeren Aaron Antonovsky (1923 – 1994) fant på 1960-tallet ut at mennesker med en sterk forståelse av sammenhengen mellom egen selvforståelse og omgivelsenes krav, var friskere enn de som hadde mindre opplevelse av denne sammenhengen. Han utviklet i sitt arbeid ny forståelse for forholdet mellom helse, stress og mestring.  Antonovsky bruker ofte begrepet «Sense of coherence», eller forståelse av sammenheng på norsk. Han kom på sporet av denne forståelsen etter et forskningsprosjekt om den mentale helsen hos middelaldrende kvinner. Det han fant var at kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, hadde bedre mental helse enn sine jevnaldrende som ikke hadde opplevd Holocaust

Kanskje ikke så rart? For når man ser en mening med det man gjør, klarer å se en sammenheng, selv i den største menneskelige fornedrelse, da har man en styrke i seg selv. En styrke man bruker for å overleve. Overlevelsesdrift kan man kalle det. Men man må ikke oppleve så ekstreme ting for å kjenne på hva som gir mening. Man ser det i dagliglivet, hvordan man oppfatter hva som er viktig for seg selv. Med det er vi over til en av guruene i Ergoterapien, Gary Kielhofner. Her i Vinkenes 2008:

Arbeid er et begrep som har forskjellige betydninger avhengig av hvilken kontekst det benyttes i. Kielhofner (2001) mener at arbeid er en produktiv aktivitet, som gir et produkt i form av en vare eller en serviceytelse. Disse produktene kan være bruksgjenstander, kunstgjenstander, viten, hjelp, informasjonsutveksling og beskyttelse. Han mener videre at arbeid henger tett sammen med menneskets overlevelsesbehov fordi det er via arbeid de fleste får tilgang til de ressurser de trenger og/eller ønsker for å leve. Aktiviteter som fører til økt evne til produksjon, dvs skolegang, læretid eller studier er også knyttet opp mot begrepet arbeid i følge Kielhofner. Han sier også at mange former for arbeid involverer uformell utveksling av hjelp og assistanse (Kielhofner 2001, Redzovic 2008).

I dag tenker vi ofte lønnet arbeid når vi bruker begreper som arbeid eller jobb. I dagens Norge har vi har vent oss til at når vi snakker om arbeid at det er hardt, meningsfullt og at det betaler husleia. Vi har også vent oss til at andre aktiviteter enn lønnsarbeid er ikke like meningsfylte eller verdifulle. Det er viktig fordi mennesket i uminnelige tider bokstavelig talt har arbeidet i sitt ansikts sved for å tilegne seg det som trengs for å opprettholde livet. Og fremdeles gjør det over store deler av jorden. Våre norske, rause velferdsordninger er av ny dato, for en stor del innført de siste tredve – førti årene. Fordi vi har en sterk solidaritet og likhetsfølelse i landet vårt. Det var ikke uvanlig at husmannen var Høvedsmann på Lofotfisket, og hadde Husbonden som rorskar. Det gjør at vi fremdeles føler oss likeverdige. Adel og rikfolk var det lite av.

En fordel under oppbyggingen etter krigen, men kanskje ikke den samme fordelen i dag? Hvor vi har mer penger mellom hendene enn vi har godt av. Der har faktisk Hustad gode poenger, som krever noen tankeøvelser før man avfeier dem som liberalistisk tøv.

Byråkratisk forvaltning av velferdsgoder krever at byråkraten kan mer enn å heve lønn. Politikerne må her ta sitt ansvar med ikke bare forfølge egne fromme ønsker, men også gjøre mer for å forstå naturlige menneskelige tilpasninger til de forordningen de vedtar.

Det snakkes mye om at man må stille krav til den eller den. At man ikke bare kan betale ut sosialhjelp og trygd uten at mottakeren yter gjengjeld. På et eller annet vis. For alle kan noe. Spørsmålet er om den enkelte som kan noe, ser at h*n kan noe? Og blir oppmuntret til/veiledet i selvforståelse, innsikt i egne grenser. Tror vi har langt igjen her, før vi kan si at vi har ytelser som står i stil med det enkeltmedlemmet i samfunnet yter, hvor vi har et samfunn som tar enkeltindividets muligheter på alvor?

Referanser:

Antonovsky, Aaron, 2012, Helsens mysterium, Gyldendal akademisk, Oslo

Kielhofner, G., 2001, Ergoterapi – det begrepsmæssige grundlag, FADL’s Forlag, København

Redzovic, S. 2008, Nærværs og fraværsfaktorer i arbeidsmiljø. Forelesning på Videreutdanning i arbeidsdeltakelse, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Trondheim

Vinkenes, R. 2008, Hvordan påvirkes de ansattes fravær av arbeidsmiljøet i Hjemmetjenesten? Masteroppgave i Organisasjon og ledelse, NTNU, Trondheim

Tillate forbud?

Vi lever I en kultur, der synes at foretrække forbud fremfor positivt formulerede krav, og derfor forsøger vi at lovgive (f.eks. med antitrustlove) imod de indgribende variable; og vi forsøger at forsvare «borgerrettighederne» ved at irettesette den indgribende autoritet juridisk.

Vi forsøger at forbyde visse indgreb, men det er måske mere effektivt at oppmuntre folk til at kende deres friheder og fleksibiliteter og bruge dem lidt oftere.

Bateson, Gregory (2005) Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 491

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Et kompetent innvandringsland?

Vi er egentlig ikke et spesielt kompetent innvandringsland. Alt vi har er flaks, selvgodhet og et knippe utdaterte ideer. Og annet er kanskje ikke å vente. Vi har vært et innvandringsland enda kortere enn vi har vært et oljeland.

Sier Bjørn Stærk i essayet «Migrasjonens umuligheter“.

Videre sier han:

Men alle løsninger er ikke like ille. Finnes det noen ledestjerner vi kan bruke for å finne de minst dårlige løsningene? Jeg kan tenke meg tre.

  1. Den første er rettighetsmodellen, som sier at migrasjonen skal styres av umistelige menneskerettigheter, så som retten til å få beskyttelse hvis du er forfulgt. Asyldebatten handler om slike rettigheter, og asylaktivister ønsker gjerne å løse svakhetene i asylpolitikken ved å innføre flere rettigheter, for eksempel gjennom Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Når innvandring styres av rettigheter frasier vi oss noe av kontrollen over grensene, og må gjøre det beste ut av den innvandringen vi får.
  2. Den andre er eierskapsmodellen, som sier at statsborgere er en slags eiere av landet sitt, litt slik en familie eier huset sitt. Eierne har rett til å bestemme hvem som kan krysse grensene, og på hvilke vilkår. Det betyr ikke at innvandringen nødvendigvis må lønne seg. Eierne kan også velge å drive veldedighet. Det er som om du har en hybel i huset ditt. Du kan leie den ut, eller du kan velge å la noen bo der gratis, fordi de trenger det. Men valget er ditt. Som eier av huset har du rett til å tenke gjennom hvor snill du har råd til å være.
  3. Den tredje modellen handler om demokratiske verdier. Migrasjon må vurderes etter om det flytter oss nærmere eller lenger bort fra en verden hvor alle mennesker lever i liberale, tolerante, velstående demokratier. Innvandring som fører til mistillitsfulle utenforsamfunn er dermed galt. Men det samme er arbeidsinnvandring, hvis den skaper en innfødt herskerrase. Når innvandring skaper nye borgere som omfavner demokratiske verdier er den en god ting. Vi trenger deres hjelp for at våre verdier skal overleve i en verden hvor USA og Europa bare blir to av mange maktpoler. Når innvandring derimot bringer med seg den polariseringen og fanatismen som gjorde hjemlandet ulevelig i utgangspunktet er den en dårlig ting.

I likhet med Stærk heller Kamelryttersken mot den andre modellen. Mest av praktiske årsaker. Èn ting er at Norges innvandringspolitikk langt på vei er slik. Selv om det ikke alltid høres slik ut i den offentlige debatten, og da kanskje helst fra de som produserer de store, fine ordene. De om rettferdighet, likestilling, menneskerettigheter med tilliggende herligheter. Hvor mange av dem som med patos i stemmen snakker pent om innvandring, som faktisk bor i de områdene hvor det er størst andel innvandrere, kan man sikkert spørre om.

Stærk drar fram en del tall. For eksempel at nettoinnvandringen til kongeriket er på 47.000 mennesker pr år. Tilsvarende en by på størrelse med Bodø, som i følge Statistisk sentralbyrås (SSB) siste statistikk hadde 49 203 innbyggere. Eller 1,5 ganger Halden.

SSB kan også fortelle at kongeriket pr første kvartal 2013 hadde i overkant av 5 millioner innbyggere. 5 051 275 for å være helt nøyaktig. Ikke dårlig for et lite land langt ute i ødemarka. In the middle of nowhere som noen gjerne sier. Hvalfangstmotstanderne sier gjerne No Way, Norway, men de er som kjent ikke helt etterrettelige i sin omgang med statistikk. Da er de sikkert ikke etterrettelige i sin omgang med andre uomtvistelige sannheter heller. Tror vi gjerne. Siden det selvsagt er vår egen virkelighetsoppfatning som gjelder. Ikke den virkelighetsoppfatningen som de har, sånne særinger som Watson, Greenpeace, WWF, Kurt Oddekalv og Fremtiden i våre hender. Nei. Vi foretrekker da å tenke selv. Man er da Nordmann. Og h*n har som kjent både integritet og forståelse for det meste.

Ken hva gjør egentlig et slikt påfyll av multikultur med et såpass homogent samfunn som Norge egentlig er. Eller kanskje rettere: Har vært? Det har vi liksom ikke tenkt over. Like lite som vi ikke tenkte over hva Norge er og skal være den gangen vi meldte oss ut av Europa. Heldigvis hadde vi en landsmoder som skjønte at vi ikke kunne være utenfor det gode selskap, så hun ordna en husmannskontrakt i stedet. Og som alle gode husmannskontrakter koster den mer enn den smaker. Både i kronasje og i tapt arbeidarbeidsfortjeneste. Men det er ikke så farlig. Bare vi får billig arbeidskraft og at politicusene får sitte nederst ved bordet i Brüssel. En gang i blant.

Men hva har husmannskontrakten med EU med at ¾ av befolkningsveksten i kongeriket kommer fra innvandring? Kanskje ikke så mye ved første øyekast. Men bildet blir kanskje et annet når man begynner å tenke på at norsk ungdom utdanner seg til arbeidsledighet. Noe et par kommentatorer i Aftenposten har temmelig sterke meninger om. Her og her. Men håndverkere har vel ikke kompetanse til å si noe om slike ting?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Produksjon, horoskoper og det å gjøre fra seg på leggen

 

 

 

 

Dagens horoskop:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Ørkendyrbetvingersken får sin dose overtro i form av «Your daily horoscope», som trofast leverer ord for dagen i ei e-postkasse nær henne hver dag. Ovenstående var dagens budskap, som passet utmerket med fruens herjinger på Fjæsboka i det siste.

En av fruens årelange kompiser har de siste ukene oppfordret sine fjæsbokvenner til å LAGE en god dag. Noe han gjør hver dag. Hyggelig og trivelig, og omtenkt og i det hele tatt. Likevel klarte ikke ørkendyrbetvingersken å dy seg, og måtte jo slenge fra seg en sleivete kommentar om kompisen hadde begynt å bli produktiv? Siden han hele tiden vil LAGE en god dag. Og da var det litt godt å få ovennevnte visdomsord fra astrologien: For selvsagt har fruen alle de nødvendige kvalifikasjonene til å slenge med leppa/tastaturet. Skulle da bare mangle. Man er da ikke dronning i eget dronningrike for ingenting. Spørsmålet er om hun ikke også burde bruke de samme kvalifikasjonene til ikke å sleive med nevnte kommunikasjonsmidler.

Hun gjør jo det med ujevne mellomrom, sleiver over tastaturet og river av seg meninger som kanskje er berettigede, saklig godt begrunnet og «To the point», men som det gjerne sies:

For hvert problem er det en løsning som er enkel, elegant og helt feil

Er ofte slik, det har man da lært, the hard way, tenker Kamelryttersken, og trenger ikke gå lenger enn til siste års innkjøp av ny hjelm. «Denne er helt lydløs» kunne selgeren fortelle. Prisen var ikke så ravgale, så det ble handel. Trivelig kar, den selgeren egentlig. Men så ble det til at fruen ville ha headsett i hjelmen, med radio og telefon og sånt. Funka gull det. Når sykkelen står parkert. Pent. Ved siden av veien. I fart er det plent umulig å høre radioen eller hva som blir sagt av fornuftige ting i andre enden av telefonen.. Enkel og elegant løsning på et problem som ble. Helt feil.

Firmaet som både betaler husleia for blondinen med egen motorsykkel og bensinen til doningen, har nettopp hatt en aldri så liten korrupsjonsskandale. Type storm i et drammeglass. Den lokale blekka skriver på kommentarplass om at Noe er råttent i …, mens da firmaledelsen gir indremedisinsk  behandling i form av innskjerpelse av firmaets etiske regler, samtidig som de bruker pene ord i media og i brev til samtlige ansatte på det interne IT-nettverket.

Ørkendyrbetvingersken sitter igjen med en følelse av at man har kommet fram til en enkel og elegant løsning. Nokså standard, etter prinsippet om mer av samme sorten. En løsning hun ikke er helt sikker på. Mer av samme sorten er som oftest ikke en løsning som endrer noe, i beste fall utsetter den problemet, i verste fall får man enda større problemer. Og det var liksom ikke hensikten? Eller? De som vil vite mer om at det er  “Aldri så godt, at det ikke er galt for noe” utført av de som vil arbeide med  “Å være sin egen ulykkes smed“, kan lese Paul Watzlawicks bøker med nevnte titler.

Det er lite trolig at de som har misbrukt både sponsorpenger og betrodde midler fra firmaets kasse vil få eller må finne seg andre arbeidsoppgaver. Til det er man for flinke til å ta vare på hverandre i de høyere sirkler. I motsetning til arbeidsfolket på gølvet, som blir kjørt i ganske så stramme etiske tøyler. Skal lite til av sprell utenfor den slagne landevei før man får påpakning. Selv om man oppfyller lovens krav til oppførsel på arbeidsplassen. Varsling. For eksempel. Er lik fyken. “Frivillig”. Som oftest. Blir forholdene bedre av det? Heller tvilsomt. Fordi at hvis man ikke kan si fra om kritikkverdige forhold, da vil for det første forholdene fortsette. Like uholdbare. For det andre forsterker man ukulturen. Ingen som sier noe, når man vet at det kan bli trøblete å betale husleia som følge av å ha sagt fra om at keiseren ikke har klær. Synd, men leit.

Men slike saker har en annen side. Det har noe med lojalitet å gjøre. «Alle» vil at uheldige forhold blir avdekket. Men det vi gikk og gnåla på i barndommen «Sladderhank ska sjøl ha bank», har faktisk noe for seg. Man er ikke et bedre menneske fordi man sier i fra. Selv om det er nødvendig for liv og helse. Man har noe å arbeide med i seg selv. Ikke for at man skal være lojal for enhver pris. Men fordi egne uforløste tinger og tanger må løses opp i. Og da er det lettere å ta det som ligger utenfor seg selv. Eller rette baker for smed, som salig Wessel forteller.

Det handler hele tiden om å utvikle seg selv til det mennesket man har muligheter for å bli. Til å ta tak i egne utfordringer og løse dem. Noen ganger må man gå via det offentlige rom og legge både ett og to store egg. Kamelryttersken har i sin kauthet prøvd det òg. Og brent snuten. En lite behagelig opplevelse. Men det var den veien hun gikk. Ikke alle som likte den. Og som på sitt vis bidro til å få dama til å gå i takt. For det skal man, selv om halve ræva henger bar. Sånn er det bare med den saken. Enkel og elegant løsning på et kjent problem. Om den er riktig, kan kanskje diskuteres.

Derfor kan ikke blondinen mene at den beste løsningen for å utvikle en organisasjon til å arbeide etter slagordene «Åpen, Modig, Kompetent», er at man ruller hoder. Helst alle hodene på kroppene som nå står skolerett på teppet hos direktøren. Ja, man mister en del kompetanse og kontinuitet i organisasjonen. Men skal det bli en bedre forståelse for firmaets etiske retningslinjer. Må man si at vi skal være etisk bevisste, i alle forhold, i jobb og privat. Alle sammen. Nytter ikke å snakke om at firmaets verdier er tre ord på snei. Som man gjorde når man lanserte slagordene. Da må man være. Åpen. Modig. Kompetent. Og ikke på en snei.

At moderne organisasjons- og ledelseslære tilsier at ledelsen må gå i en slik situasjon, vil fruen med Masteren i organisasjon og ledelse heller ikke mene noe om. Hun kunne jo bli oppfattet som kunnskapsrik og Kompetent. Ikke bare Modig og Åpen.

For det har ørkendyrbetvingersken hørt noe om i det siste. For så vidt ikke bare i det siste. Mormor har mast om det lenge. Men det er en vei å gå. Fra det å være sikker på at ALLE mener at du er en dritt. Til å forstå at det er du selv som tror at de andre mener det. Noen ganger går den veien via det offentlige rom. Før man klarer å ta til seg at man faktisk kan. OG at ALLE andre mener at du kan. Eller for å si det med Snekkeren den gang Kamelryttersken var nyansatt Ergoterapeut i et attføringsfirma. «Det er jo ikke sant, det de sier, at du ikke kan». Ergoterapeuten hadde på fjorten dager vist at hun ikke bare kunne kartlegge arbeidsmessig funksjon hos de som gikk på attføring. Hun holdt også hele snekkerverkstedet i drift når dèt trengtes.

Men det var dagens visdomsord:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Hvem spør man? Når man er uenig? Den som er Åpen, Modig og Kompetent? Eller den som som sitter i sitt kjøpmannskap og tenker på hva som gir vinning og tap?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Å forholde seg til fattigdom

Mormor har en tendens til å ta fram saker til ettertanke. Dagens post stiller iallfall i klassen for slike tanker.

Saken er at Fattighuset i Oslo spurte på Facebook etter ei jakke av merket «Canada Goose». Datteren til en av brukerne av Fattighuset ønsket seg ei slik jakke til bursdagen. Jakker av den typen koster sånn ca 6.000, og er dermed i en prisklasse som iallfall ikke denne blondinen ser seg råd til. Hadde det vært ei snasen motorsykkeljakke derimot…

Ønsker er gratis. Moralsk forargelse likeså. For det manglet ikke kritikk av at Fattighuset gikk ut med et slikt ønske.

Fattigdom er en relativ størrelse. For den måles i forskjellige måleenheter, alt etter hvor man er. I debatten om fattig-Norge blandes økonomiske, moralske og etiske argumenter og størrelser i ei salig røre. Man kan spørre seg om det er graden av velstand som gjør at et menneske oppfattes som fattig? Eller er det det lettvinte politisk korrekte som avgjør hvem som er lik, i et samfunn hvor alle er like, men noen er likere enn andre?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Demokratiske prinsipper?

Den greske historikeren Thukydid (ca 460 – 400 f. kr.) sier i sin gravtale over Perikles (ca 495 – 429 f.kr)

«Vi her i Aten trenger ikke misunne våre naboer deres styresett; nei, snarere enn at vi etterlikner andre, er vi selv et eksempel for mange. Navnet vi har gitt det er demokrati, ettersom styret ikke ligger i hendene på få, men på mange. Og det er riktig at hos oss er alle borgere like for loven og i private saker. Men i det offentlige liv oppnår hver mann anseelse etter sitt ry for dyktighet – ikke for sitt parti, men for sine egne fortjenester. Og er han enn fattig, vil selv ikke dette være noen hindring, og ikke skygge for hans medborgeres aktelse, så sant han bare er sin by til god nytte. Det er med fritt sinn vi deltar i det offentlige liv, og når vi betrakter vår nabos livsførsel, fylles vi ikke av harme eller ser surt til ham om han i blant handler til sin egen fornøyelse …»

Dette kunne man sagt i en gravtale om hvilken som helst moderne statsmann, eller gikk demokratiets prinsipper tapt med de greske bystatene?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast

«Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast» sto det over tavla på klasserommet i Kamelrytterskens barndom. Klassen før hadde hatt norgeshistorie og lært om Frostatingsloven.

Politikk er det muliges kunst, men vi alminnelige dødelige tror at det også er samfunnsbygging. Og da gjerne med Frostatingslovens ord om lov og ulov i mente. Ved nærmere ettertanke klarer ikke ørkendyrbetvingersken å komme på noen samfunnsbyggere blant folkets kårne, etter Gerhardsen. Det som etterpå har vært av politicuser har vært som banksjefer å regne. I det siste kan man nesten begynne å lure på om ikke politikerstanden består mer av samfunnsnedbrytere, som bruker loven for å legge landet øde.

Det eneste som kommer fra regjering og ting er at vi har ikke råd til ditt eller datt, samtidig som de svir av et par middelstore kommunebudsjett på å få oss til tro på at det er slik. Et par tilsvarende kommunebudsjett går også med til unødvendig, for ikke si uverdig, byråkrati og kontroll av at den gemene hop betaler skatt og at private næringsdrivende ikke får tid til å drive firmaet sitt for alt papirarbeidet.

Nå ser vi at norsk lov. Enda en gang. Brukes til å bryte ned, ikke bygge opp. Høyesterett har i sin lovkunne og visdom. Kommet fram til at barn som er født i Norge av asylsøkere. Skal deporteres. I mange av disse tilfellene har foreldrene klart å skape et liv for seg og barna sine i Norge. Ofte på tross av norsk innvandringspolitikk og norsk fremmedfrykt.

Man kan gjerne spørre seg hvorfor. Som flyktninger har foreldrene opplevd ting som har gjort at de har valgt å ta barna med seg og flykte fra det samfunnet, den tilknytningen de hadde til hjemstedet. I prosessene de har vært igjennom, har menneskets overlevelsestrang utviklet seg og kommet i forgrunnen. De er dermed mer enn vanlig, oppsatt på å klare seg på det nye stedet de kommer til. De tar i bruk sine menneskelige ressurser for å skape et bedre liv for sine barn.

Vi nordmenn trenger ikke det, vi gir barna våre en falsk trygghet, fordi vi har ikke meningsfulle oppgaver de kan utføre og vokse på. Ikke før de er ferdige med videregående, kanskje ikke da heller.

Flyktninger, asylsøkere, har en driv, et ønske om å klare seg, som de bruker. De klarer seg, de tar dårlig betalte jobber, jobber dobbelt, alt for å sikre at barna klarer seg. Dette får barna med seg, og bygger videre på. Man kan jo si at de vil sikkert klare seg. Der de blir sendt. Men hva har vi som samfunn igjen for det? Ingenting. Hvis man fremdeles ikke vil se. Kan man ta en tur til flyktningeleirene i det av Palestina som enda ikke er okkupert av Israel. De overlever. 64 år uten statsborgerskap. Men de får ikke bygge en identitet, et bærekraftig samfunn. Fordi de er flyktninger. Det de bygger. Er hat. Og det hatet bygges på ulov. Fordi de har ikke mulighet til å bygge et samfunn på lov.

Vi som har en lov. Som vi har bygget landet på. Som vi trodde var festet i vårt humanistiske grunnsyn. Vi har ikke lov til å bidra til at ulov øydar landet. For det er det vi gjør ved høyesterettsdommen som deporterer norske barn. Politicusene som går salig Pontis Pilatus en høy gang ved å skyve utfordringene foran seg og skylde på loven. Burde finne seg hvert sitt kontor og holde seg der. Til de har laget lover som vi kan fortsette å bygge landet på. At de burde gjøre offentlig avbikt og levere inn sine embeder, folkevalgt eller ikke. Uansett partikulør. Har det ingen hensikt å foreslå. Makt korrumperer. Sånn er det bare med den saken.

Vil vi ha en regjering og et Storting som gjør at vi som land skjemmes? At makteliten har skjemt seg ut i denne saken, det ser selv en blondine med egen motorsykkel. Men ser maktas tinder at de ikke bare har skjemt seg selv ut, de har også skjemt ut landet og folket de så gjerne vil styre?

Du finner flere meninger om dette hos Vernepleieren og på Mormors klagemur

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Ladylike?

2012-11-10 09.52.20

A lady is a woman who only shows her underwear intentionally

Enkelte ganger kan det være greit å være høflig og pen i språkbruken.  Som fruen som hadde litt mye besøk en regnværsdag. Var opptil flere blondiner som hadde trengt seg inn i hverdagslivet hennes. Hun så ut av vinduet og sa: “Nå har det sluttet å regne, så nå blir dere ikke våte når dere går til bilen”.

Andre ganger kan det være like greit å ta fram storstemmen og de krasse formuleringene. Er enkelte som ikke skjønner at:

Noe blondinen med bare èn hjernecelle ikke gjør. Englelapskaus lager hun uten tomater, men gjerne med annanas. Salat derimot, kan hun gjerne lage med tomater og annanas. Ei salig røre med andre ord…

En blogg med klare formuleringer er Altamagazin, en ny blogg på fruens bloggrull. Nå sist har han noen salige ord om korrupsjon. Ord som gjerne kan gjentas rundt forbi. Han tar opp utfordringene vi har rundt det at offentlige tjenestemenn/-kvinner tilbyr hemmeligstemplet materiale til journalister. Selvsagt vil rettskafne mennesker mene at det er da bare å raportere den/de som fallbyr slik informasjon. Er bare det at gjør journalisten/redaksjonen dèt, da er de sikret at den informasjonskilden er tørr som Sahara i uoverskuelig framtid.

Sladderhank skal sjøl ha bank

har vel de fleste hørt mer enn èn gang i barndommen?

Lite ladylike, men like sant idag, som den gang ørkendyrbetvingersken trådte i barnesko og fikk stjålet trehjulssykkelen sin. Den ble funnet i en oppgang i naboblokka, men det var ingen som visste å fortelle det.

Vokterne av lov og orden hadde visst satt hverandre i stevne tidligere i uka. Og i sin visdom fant de ut at politiet nå bør få gå med våpen. På hofta. Eller under armen. Det siste kalles visst “Concealed weapon” på ameriutenlandsk og er en “offence” der borte i Obamaland. Men ikke når lovens voktere i sivil har et sånt skytejern under jakken.

Det er forståelig at den som har skoen på vet hvor den trykker. Men skal Kamelryttersken være ærlig, og det vil hun gjerne være, så føler hun seg provosert av bevæpnet politi. Og iallfall ikke sikker på at det fører til at hun blir å leve i et sikrere samfunn. Selvforsvar ja, men det å vite at politiet er bevæpnet 24/7, betyr at vi skrur voldsspiralen i samfunnet ikke bare et hakk opp. Og det var liksom ikke det blondinen forsto at statsministeren mente med å møte terror med mer demokrati og åpenhet.

Kan være at man vil få bedre uttelling av kronasjen og ressursene som samfunnet bruker på politiet, hvis politiet selv ryddet litt i krokene, lempet ut de som selger informasjon, strammer opp i kommandolinjer og tar seg tid til å drive forebyggende arbeid. Vi forventer et klart, tydelig politi som er der når de trengs, og som gjør det de skal uten å knuse egg. Var en tidligere politimester som en gang på sent 70/tidlig 80-tall, sa at skal man lage omelett må man knuse noen egg. Han kommenterte hvordan demonstranter ble behandlet av politiet. Nå er det nå engang slik at politiet ikke skal lage omelett…

Fruen med motorsykkel og ukorrekte meninger derimot, lager heller ikke omelett i dag, men har et par lammesteiker i stekeovnen. Står sosialt samvær kl 19 på Fjæsboka, så da er det greit å være forberedt. Naboen kommer med ris og stekte tomater, og selv har fruen noen cherrytomater + en boks annanas å spe ut salaten med. Og det er flere naboer som har tilsagt sitt komme, med godt humør og godt drikke. Mer ladylike skal det vel godt gjøres å være?

 

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

X bloggerX blondinerX holdningerX informasjonX integritetX kjøp og salgX korrupsjonX lamX meningerX novemberX politiX respektX samfunnsansvarX samfunnsdebattX tapX våpen

Èn tanke sliten, to tanker fornøyd

img_506810x16utsnitt

Ikke bare bare å arrangere en konferanse over seks timer en lørdags formiddag, med bare frivillig innsats i alle ledd. Når man i tillegg har et minimalistisk budsjett å forholde seg til, kan det bli løsninger deretter.

Eller for å si det med salig Ibsen:

Når utgangspunktet er som galest,

blir resultatet titt som originalest

Lukt lunta 2012 har lagt i bakhodet på Kamelryttersken siden oktober i fjor. Viljen til å ta på seg ansvaret for konferansen var laber rundt forbi i Natteravnmiljøet. Dermed ble arrangementskomiteen noe slank, to propeller og ei som hadde nok med å holde propellene med arbeidsoppgaver og gi dem ei sånn ca retning å dra lasset i.

Etterhvert som konferansen nærmet seg ble det hodejakt på natteravner til å ta spesifikke oppgaver som servering, kaffekoking, passe døra og andre oppgaver som gjør at et slikt arrangement glir og gir deltagerne en opplevelse av at de blir tatt vare på og får det de forventer. Og det ble et bra arrangement, kan blondinen slå fast etter at konferansen var avsluttet, og bidragsytere og bakkemannskap i fellesskap hadde inntatt en bedre middag på et av byens spisesteder. Programmet, det faglige innholdet var en god miks mellom det å være natteravn, samarbeidspartnere som politi og andre lokale aktører, og mer avanserte faglige innspill om rusmidler og deres virkning på kroppen. Det hele ble avsluttet med Fjellcoachens betraktninger rundt begrepet respekt.

For innerst inne, er det akkurat det natteravning dreier seg om. Respekt. Natteravning kan oppfattes som voksne menneskers respekt for seg selv og for sine barn. Respekt betyr å gi eller se tilbake, av latin re – tilbake og spectare – se. Det betyr i sin tur at det å få respekt, fordrer at man gir respekt. Blir som å se i speilet, dess klarere speilet er, dess klarere ser man det som speiles.

Vanligvis tenker vi ikke over det, for vi gjør det automatisk. Det er når vi møter situasjoner, eller mennesker vi ikke kjenner, det er da vi ser hva den gjensidige respekten betyr. Kommer noen med lua i handa, og med det viser at han/hun ikke har respekt for seg selv, da vil den andre parten i forholdet speile denne mangelen på respekt for egen verdighet. Eller?

Det mest spennende, for ikke si mest spenstige innslaget, var teatergruppa Hedone fra Charlottenlund videregående skole. De hadde fått utfordringen å være ungdommens stemme, sammen med ordføreren i ungdommens bystyre, som åpnet konferansen. Den utfordringen tok de godt i mot og ga til beste innslag som inneholdt flere dramatiske elementer, som hver for seg og sammen viste hvordan natteravnene oppfattes av ungdommene og hvordan vi som natteravner kan komme i inngrep med ungdom som har behov for ulike former for bistand. Innslag som gjorde at Kamelrytterskens oppgave som blomsterpike og klemmeterapeut ble enda mer trivelig :-) For alle som bidro skulle selvsagt ha blomster og en godklem for innsatsen, en oppgave som falt på lederen for arrangementskomiteen. Heldigvis hadde hun overlatt jobben med å binde sammen programmet til et nordnorsk medlem av presteskapet i den norske kirke, noe som førte til historier som denne: Hagbart, som nærmet seg livets middagshøyde, var hos presten for å ta ut lysing for seg og sin tilkommende, som knapt var halvparten så gammel som brudgommen. Presten påpekte dette, om ikke Hagbart var i eldste laget for jomfruen på 25? Hvorpå Hagbart svarte, omtenkt som han var: “Hvordan var det nå med presten, når han var ute og plukket blomster. Plukket han da de som nettopp var utsprunget, eller plukket han de som hadde begynt å miste kronbladene?”

Oppdatering 25/9:

Veldig hyggelig og fin omtale av Lukt lunta på Natteravn.no