Om sår på sjela

«Metateori, det har jeg ikke fått taket på?» Studievenninde ser spørrende på Kamelryttersken. Som om blondinen skal ha det forløsende svaret, som kan sette Multikulturelle rådgivningsteorier inn i den riktige sammenhengen. «Altså, en metateori er som en metatekst. En teori om teoriene, på samme måte som en metatekst er en tekst om en annen tekst». Blondinen er ikke bare litt fornøyd med dèt svaret. Helt til hun sjekker Wikipedia og finner at meta betyr «underliggende», noe som skulle bety at en metateori er en undeliggende teori og ikke en teori om en teori.

Multikulturelle teorier sier at de fleste rådgivningsteorier, fra Freuds Psykoanalyse, fram til de Humanistisk-Eksistensielle og de mer moderne kognitive adferdsteorier, er utviklet av hvite menn for å bli brukt i en vest-europeisk/amerikansk sammenheng/kontekst. Feministiske og multikulturelle teorier om rådgivning derimot tar hensyn til at det ikke bare er hvite menn her i verden. At kvinner og mennesker fra andre kulturer enn fra den euroamerikanske har andre behov og trenger en annen oppfølging. At man må ha en annen tilnærming til rådgivning/veiledning når man har klienter fra andre kulturer. Og også fra andre sosiale klasser. I de senere år har man også tatt med et LHBT-perspektiv (Lesbiske, Homoseksuelle, Bifile og Transkjønnede) i den multikulturelle forståelsen av rådgivning. Man kan forstå det slik at en feministisk/multikulturell tilnærming til klientens utfordringer må ligge under/tas med når man velger hvordan man vil bistå den som søker råd og veiledning.

Studievenninde utfordrer stadig blondinen med egen motorsykkel
med nye vinkler på vante tankemønstre. Som når hun kjekt og freidig påstår at det å gi en kompliment til noen som ser på en selv som dyktigere, bedre og flinkere, at det har motsatt effekt. Det er ikke en kompliment, men enda en bekreftelse på egen fortreffelighet kontra den andres mindreverd.

Ja, jo, men. En kompliment er jo en kompliment? «For jeg gir jo den komplimenten fordi jeg mener det. At kollegaen har gjort en god jobb, at jeg ærlig oppriktig mener at hun skal ha ros for det hun gjør og har gjort?»

«Ja, men hvis hun ser på deg som flinkere og sånn, da vil hun ta det som nedvurdering, at du vil fremheve deg selv på hennes bekostning».

Det gir nye perspektiver. Komplimenter skal tas alvorlig. Kamelryttersken har fått for mange go’ord, som har sklidd pent tvers gjennom bevisstheten og ut på andre siden. Så hun vet hva det vil si å ikke kunne ta til seg alvorlige og velmente ord om godt utført arbeid. Men den hadde hun ikke sett eller tatt til seg. At en kompliment kan oppfattes som kritikk, når det er «feil» person som gir den. For det er dette med kommunikasjon, at det er en forhandling om meningen mellom sender og mottaker. Når mottakeren føler seg mindre enn senderen, vil go’ordet bli oppfattet som at senderen vil gjøre seg bedre. Mens det senderen vil, er å gi ros og fremheve den andre, fordi hun ser og har kompetansen til å se at dette var bra, og vet at man skal ære den som æres bør.

«Men» tenker fruen videre, «det betyr at jeg på en måte har tapt, før jeg har fått prøve». For i mange sammenhenger har hun noe å fare med, og kan en del om mangt. Det å kunne mer enn omgivelsene, det kan oppfattes som en trussel, sa en annen venninde, en gang praten kom inn på et tilsvarende spor.

For komplimenter må læres. Viser seg at i hjernens mer primitive deler, i det limbiske system, blir det forandringer når mennesket utsettes for hets, mobbing, trakassering. Det blir arr på sjela heter det gjerne senere. Gjentar man en handling ofte nok blir den automatisert/setter seg fast i organismen, enten den er positiv eller negativ. Idrettsutøvere trener teknikk og finpusser på detaljer, fordi når det står om, i en konkurranse, må alle bevegelser være automatiske slik at energien kan brukes til å vinne. Finpussingen består gjerne i å gjenta en teknisk detalj i det uendelige.

Hets, mobbing, trakassering har samme effekt. Gjentas negative handlinger mot et menneske ofte nok vil det til slutt internalisere/automatisere/ta til seg det som sies, det etablerer seg som en sannhet i menneskets bevissthet. En følelse som setter seg fast i det limbiske systemet langt nede i hjernen og blir med mennesket på ferden videre gjennom livet. Alt etter hvor alvorlig hetsen/mobbingen/trakasseringen er, blir sporene på sjela mindre eller større.

Heter seg at for hver negativ opplevelse må man ha ti positive opplevelser. Man må altså ha ti positiver for å oppheve skadene den ene negativen gjør. Vanligvis er det nok, men er skadene store nok, sporene i sjela dype nok, hjelper det lite med ti positiver. Man må begynne å trene på positive opplevelser, det å ta imot komplimenter, kunne akseptere og si til seg selv at «Jeg er like god som de andre». Men når mindreverdet har satt seg fast, når protesten mot det å ta go’ordene som det de er, anerkjennelse for godt arbeid og at «Du er like god som meg», da sliter både den som kan og den som vil kunne.

Med det er vi tilbake til de multikulturelle og feministiske teoriene, de som tar hensyn til at det å være undertrykt krever en annen tilnærming. At det ikke bare er den hvite mann som hersker, eller hvem det nå var?

Nummerering, et hjelpemiddel eller trakassering?

I skiløypa er det ganske så greit. Førstemann/-kvinne i mål, blir nummer èn, neste nummer to også videre bakover til alle er i mål.

I Lotto er det også nummer. Treffer man rett nummer, kan man bli million(nesten)nær og kanskje enda litt.

I det virkelige livet, der hvor de fleste av oss oppholder oss mesteparten av tiden, er det også et sjansespill. Om den sædcella som vinner kappløpet til egget er bærer av et X- ellet Y-kromosom. Som om det sjansepillet ikke er nok, så er det også noen hormoner i fosterlivet som helst skal gjøre jobben sin. Til rett tid. Som oftest går det bra, og mor og barn er like velskapte. Men en gang i blant er naturens lotto, nettopp det, et lotteri hvor man ikke kommer ut med førsteprisen. Ikke andre heller, noen ganger.

Historiene om hva det fører til er mange, noen er fortalt her på
Karavanseraiet.no, andre har du sikkert hørt andre steder. Historier handler om uvitenhet, andre om viten og vilje. Uansett har de handlet om trakassering av mennesker som ikke passer i bildet som den enkelte har av et perfekt menneske. Perfekt i den betydningen at de er lik den som trakasserer, uten funksjonshemninger av noe slag.

Funksjonshemming er mye rart, og kan defineres på mange slags vis. Det er ikke så mange som tenker på at en rullestolbruker er funksjonsfrisk, helt til h*n skal på bussen. Eller tenker over hva som gjør at en transkjønnet er sosialt funksjonshemmet, og at det er samfunnets holdning til den transkjønnede som gjør ham/henne ufør i arbeidsmessig forstand. Det er relativt få transkjønnede i fast, lønnet arbeid. Mange går på ytelser fra NAV eller driver eget firma. Nyere forskning tyder på at 70 – 80 % av oss strir med selvmordstanker. Rusmiddelmisbruk og behov behandling for psykiske lidelser er mye høyere blant transkjønnede enn i resten av befolkningen.

Når man så føyer skam til skade ved å nekte transkjønnede deres riktige kjønn ved å forlange kastrering før man kan få et personnummer som passer med eget kjønn. Da er man, det vil si statsmakta, på ville veier. På vei til et sted hvor man godtar trakassering. På tross av lovgivning som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønnsuttrykk.

Lønnslippen som blondinen med egen motorsykkel får hver måned, påstår at hun er mann. Påstanden kommer av at statsmakta ikke vil la fruen få endre personnummer. Noe som fører til at data’n tror at fruen er noe hun ikke er. Arbeidsgiver spurte, omtenkt som hun er, om hun kunne gjøre noe. Tusen takk, men dessverre. Norsk lovgivning og dens forvaltere er ikke interessert i å bli sett på som moderne og framtidsrettede. De vil fortsette å trakassere en sårbar, men utrolig oppegående del av befolkningen, på tross av nevnte diskrimineringslov.

Ikke rat at Amnesty International nå kjører en underskriftskampanje for å påvirke regjering og ting til å gi transkjønnede mulighet til å endre personnummer uten å måtte kastrere seg først.

Skriv under på Amnestys appell her

John Jeanette Solstad Remøhar skrevet et innlegg i VG hvor hun oppfordrer Helseministeren til å endre praksis i denne saken NÅ. Det innlegget kan du lese her og gjerne spre videre på de sosiale media du bruker.

Skatteetaten sliter med at de i løpet av få år vil slippe opp for unike personnumre og vil endre dagens system og innføre kjønnsnøytrale personnummer. Det er vel fare for at det blir skatteetaten som redder statsmaktas ære i denne saken. De bruker å få det som de vil. Mer om den saken finner du her

I mens skal Kamelryttersken ordne med boller. For det trengs noen av det slaget, skal alle de korttenkte/-synte menneskene i statsmakta som godtar denne trakasseringen, kunne ta seg. En bolle.

Ikke sant?

Tillate forbud?

Vi lever I en kultur, der synes at foretrække forbud fremfor positivt formulerede krav, og derfor forsøger vi at lovgive (f.eks. med antitrustlove) imod de indgribende variable; og vi forsøger at forsvare «borgerrettighederne» ved at irettesette den indgribende autoritet juridisk.

Vi forsøger at forbyde visse indgreb, men det er måske mere effektivt at oppmuntre folk til at kende deres friheder og fleksibiliteter og bruge dem lidt oftere.

Bateson, Gregory (2005) Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 491

Sykkelvelt og rekkefølge på tunge og tenner

Neida, blondinen med egen motorsykkel har ikke velta med Ørkendyret. Han står like traust og stødig i carporten. Selv om han har vært ute et par ganger i det siste, når det har vært ærend som krevde raskere doning enn tråsykkel. Men det er kaldt og det kan være lurt føre med underkjølte partier i bakliene. Telen har ikke sluppet taket, selv om gradestokken har stått på rødt lenge nå. Bart er det òg. Støvete og utrivelig på to ben eller to hjul i bytrafikken. Buristene kjører på piggdekk som om det skulle vært den kaldeste og mest snøfylte vinteren siden Fimbulvinteren i den norrøne gudelæra.

Dem om det. Trampjernet tar seg like godt fram i trafikken som burene folk tror er alfa og omega her i verden. Arbeidsvei på tre kilometer på flat mark er overkommelig på sykkel, og mye triveligere enn å stampe seg fram i bytrafikken på fire hjul. Like raskt som bussen er det også. I følge en kollega som observerte fruen på sykkel fra bussen utenfor heimen. Begge kom inn gjennom kontordøra samtidig. Men buristene får nå bare holde på i sin villfarelse om at det er bedre med fire hjul med en metalkasse oppå.

Går en grense på 50.000 innbyggere før en by kalles en storby. I Norge. Hvordan de tenker i utlandene om det vet fruen lite og ingenting om. Politimesteren i Bodø derimot. Han fant ut at han fikk 15 millioner banke norske kroner mindre til å drive kammerset sitt, fordi Bodø manglet hundre innbyggere på å bikke over grensen for å være storby ved siste årsskifte. Trønderheimen derimot, regnes som storby, men får visst ikke noen særbehandling økonomisk av den grunn. Blir ikke flere sugerør i statskassa av at det har blitt nærmere 30.000 flere Trondhjemmere siden ordfører Slungård feiret innbygger nr 150.000 i år 2000. Med kake og gaver på fødeavdelingen på regionsykehuset. Siste opptelling viser at det nå er opp mot 180.000 innbyggere i Stiftsstaden.

Avstandene i kaupangen ved Nidaroset har ikke endret seg, topografien er den samme som den har vært. Og tilgangen til bil i embeds medfør er også som den har vært. Derfor hjemmebesøkene i det siste mye godt blitt avviklet med sykkel til og fra. Noe som regnes som både helsebringende og -styrkende. Likevel har Kamelryttersken moderert sitt syn på førstnevnte. Det med helsebringende. En smule. I det siste. For hun klarte å kjøre seg av på vei til et hjemmebesøk. Gang-/sykkelstien hun var sikker på gikk der, gikk ikke der, men et kvartal lenger bort. I stedet var det et gjerde. Forsøket på å snu i unnabakke på gruslagt asfalt førte til skrubbsår på en albue. Par dager senere slo en gammel kjenning til. Hodeverk og nakkesmerter. Faste følgesvenner siden en ulykke for mange år siden. Vanligvis er de såpass veloppdragne at de ikke blander seg i fruens hverdager. Men nå var det ikke bønn. Om det ikke akkurat ble en Canossagang, så iallfall en sykkeltur og besøk hos den faste kvakksalveren, som foreslo 50 % hvile og 50 % arbeid, noe som hørtes fornuftig nok ut. Men så var det «Skal bare …».

For fruens arbeidssituasjon er i endring. Nye arbeidsoppgaver hos samme arbeidsgiver fra 1. mai. Noe som fører til refleksjoner rundt moteord, pendler og hva som er i tiden. De som så Dagsrevyen på NRK sist torsdag, så en reportasje fra Bodø hvor de har etablert et tverrfaglig team som holder på med Hverdagsrehabilitering. Den arbeidshverdagen som reportasjen beskrev, var som hentet fra Kamelrytterskens daglige dont. Teamet i Bodø var satt sammen på samme måte. Ergoterapeut, Fysioterapeut, Hjelpepleier og Sykepleier. Inspirasjonen hadde de hentet fra Danmark. At Trondheim har hatt tilsvarende team og arbeidsmåte siden 2001 var ikke nevnt. Kanskje ikke så rart. Innsatsteam for oppsøkende rehabilitering har ikke samme schwung som Hverdagsrehabilitering.

Derfor har man hevet seg på samme trenden i Trønderheimen. Og etablert Hverdagsrehabiliteringsprosjekt i en bydel. De andre bydelene kommer etter hvert som man får erfaring fra den første. Ideen har man hentet fra Danmark. Men siden man etablerer et nytt prosjekt, må man jo hente pengene fra et eller annet sted. Innsatsteamene sto laglig til for hogg, siden også Hjemmetjenestene hadde behov for større ressurser. Og de folkevalgte tenker like mye sykehjem, at det er løsningen.

Så i stedet for å bygge videre på noe som har vist seg å fungere, og som kunne justeres for å ta opp i seg Hverdagsrehabiliteringstankegangen, velger man å oppløse et godt fagmiljø og spre kompetansen tynt utover. Helhetstenking og samkjøring av tjenestetilbudet er fremdeles bare ønsketenking. Bedre å henge seg på den rådene trenden rundt forbi, enn å stole på at det man har bygd opp selv, det er like bra. Men så var det å skjønne rekkefølgen på tunge og tenner. Det kan være utfordrende i en hektisk hverdag. Men blondinen har denne gangen overlatt pratinga til de som mener de har vett til det, og begynt å reorientere seg mot nye arbeidsoppgaver, selv om hun vet med seg selv at det er rehabilitering og tverrfaglig samarbeid hun vil arbeide med. Hvis hun fikk velge blant arbeidsoppgavene hos sin nåværende arbeidsgiver. Så hun sier med Ivar Aasen:

Dei vil alltid klaga og kyta,

at det gjenge så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv inkje syta

me skal koma, om inkje så brått

 

Om ferskfisk, muligheter og utfordringer

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år. Noe som begynner å bli en vane i disse førjulsepistlene.

Ferskfisk og motorsykkel, muligheter og utfordringer i ei førjulstid.

Kamelryttersken fikk seg ferskfisk denne siste uka i a’venta. Vanligvis har hun ikke kontanter når hun ser byfiskerne i Ravnkloa. Men denne gangen hadde byfiskeren en i overkant stor sei han ville bytte mot den enslige femtilappen MC-røya hadde. Det gjorde opp for, og vel så det, at bruktssjappa lenger bort i gata hadde solgt adventsstjerna hun hadde sett seg ut, men som hun lot henge til arbeidsgiver hadde fylt lønnskontoen. Straffet seg det. Ble ikke adventsstjerne på henne denne a’venta heller. Men fersk fisk ble det. Stor, fin sei. Kokt med salt, pepper og laurbærblad. Seien blir gjerne grov, når den får litt størrelse, men det hefta ikke, sammen med en bakt potet og løk surra i smør ble den et måltid som var verdig bedre folk enn en skarve sliten Ergoterapeut.

En stor sei er mer mat enn en munn kan ta unna i et mål, derfor ble resten plukkfisk. Tykk hvitsaus med salt, muskat (mye) og pepper (ikke fullt så mye), en STOR løk og resten av fisken. Plukkfisken, som pent fordelt i passe store plastbokser blir opp til flere nistepakker. Microbølgeovnen på spiserommet har som fast jobb å varme blondinens frosne matpakker. Når man bor alene er det ofte ganske så kjedelig å spise i ensom majestet. Derfor er det godt å kunne nyte et varmt måltid i matpausen, i selskap med andre. Kan la resten av dagens måltider bli ganske så enkle etter å ha hatt en varm lunsj.

Året har vært en berg og dalbane. Så det holder. Mindre farting på Ørkendyret enn årene før. Økonomien får ta skylden for det. Han har gått sine 120.000 km siden 2007, og hadde derfor behov for en større service i fjor høst. Noe som fikk ringvirkninger for innholdet på førnevnte lønnskonto langt utover i 2013. Men det har da blitt noen turer. I alle himmelretninger, selv om den store Europaturen fremdeles bare er en mengde ønsker om at DIT vil hun. Madonnatreffet i Italia, Øst-Europa, Frankrike …

Likevel gir motorsykkelen muligheter som ellers ville vært utenkelige. Som muligheten til å bli våt og kald i stupmørket over åsen fra Randsfjorden til Sperillen, for så å kunne svinge inn på Gamlestua. Der kunne MC-røya legge seg på Stabbursloftet som i barndommen var fast utgangspunkt for utforsking av Besteforeldrenes rike. Ringerike.

Eller muligheten for å få en koselig prat med ei venninde med eget smykke på to hjul i sommersola på en terasse på Hitra. Hvor man kan mimre om andre MC-turer rundt i Mor Norge, Sveariket eller Danmark. Tyskland har han bare såvidt vært. Ørkendyret. Snartur nedom Hamburg første sommeren.

Man har også muligheten til å gjøre et potensielt traurig, men dog så nødvendig, årlig besøk på Rikshospitalet, til en opplevelse. Ikke besøket, men turen til og fra. For som kjent er ikke den rette linja den korteste veien når man kjører motorsykkel.

En annen mulighet man har, er å kjøre E6 over Saltfjellet i østavindskuling. Kan være nervepirrende nok nå som

Ørkendyret på Polarsirkelen juli -09

de har lagt veien etter anbefalingene reindriftssamene kom med den gangen jugoslaviske og russiske krigsfanger bygde riksvei femti. Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor den tyske krigsmakten ikke fulgte de anbefalingene. Ble iallfall noen timer kolonnekjøring over Saltfjellet for ferdafolket i årene fram til Veivesenet flytta veien slik at snøen føk av og ikke la seg i meterhøye skavler over veibanen. Ulempen er jo at vinden får godt tak, og med bare to hjul å klore seg fast med, kan det bli en utfordring å komme seg over. Selv på sommers dag. Men da har man muligheten for å kjøre rundt. Selv om det blir en smule lengre enn de 58 milene fra Polarsirkelen til Trønderheimen. Da har man ikke tatt med at blondinen ofte skal stille på jobb dagen etter at hun har passert Nord-Europas høyeste fjellvidde …

På den annen side kjører Kamelryttersken med marginene på sin side, selv om enkelte prikker i sertifikatet kanskje kan fortelle andre historier. En kan være den om en av lovens kvinnelige håndhevere. Hun som fant ut at en søndagskveld i juni 2007 var et passe tidspunkt for å ta med seg laserpistolen og slå seg ned på en avkjørsel på Setsåhøgda. Var ikke mye forståelse å hente for at sykkelen nettopp var innkjøpt og måtte prøves på ei rettstrekke på E6. 104 i 80-sona betyr sånn ca 6.000 km mindre kjøring lærte blondinen med egen motorsykkel av den fortellingen. Pluss to prikker i et prikkfritt, nesten tredve år gammelt sertifikat. En annen fortelling kan være den om en av UP’s sivile patruljebiler. Den som befant seg på helt feil sted til helt feil tidspunkt. Akkurat når Kamelryttersken overså et 60-skilt Veivesenet hadde gjemt i småskogen et stykke nord for Elverum.

Seinhøsten har ikke vært helt enkel å komme gjennom. Så ei stund ut for at fruen måtte belage seg på en ny tilværelse som overtallig, siden Rådmannens budsjettforslag for 2014 anbefalte at arbeidsplassen hennes skulle ha bare halvparten så mange ansatte som i 2013. Og sist ansatt, først ut, er et prinsipp blondinen kjenner fra tidligere ansettelsesforhold. Har også vært utfordrende å forholde seg til at teamet hennes har hatt en del utskiftninger det siste halvåret. Livet er utfordrende i seg selv, og når omgivelsene skifter og man er usikker på om man får fortsette i den jobben man har, kan skillet mellom det å være profesjonell og det å være menneske bli ganske så utydelig. Angsten som hun aldri har villet vedkjenne seg, har styrt mye av reaksjonene på det som har skjedd utover høsten. Noe som har straffet seg. I mye større grad enn godt er. Hun går på jobb, gjør så godt hun kan. Går hjem. Sover. Ingenting hefter. Leiligheten flyter over. Men hun bryr seg ikke. Steller seg såpass mat at hun har noe gå på. Steller seg selv såpass at hun kan være blant folk uten å skjemmes.

Selv om hun arbeider varsomt med seg selv, med sine prosesser, så er det mye å forholde seg til. Noen av prosessene er utsatt/fortrengt fra ungdommen. Andre har aldri fått utvikle seg. Alt dette må hun håndtere og få til å henge på greip. Samtidig har hun en utfordrende jobb, som krever at hun er der, og yter sitt beste. Hver dag. I samarbeid med resten av teamet hun er en del av. Et samarbeid som krever at hun er seg selv. Et seg selv hun knapt nok vet hvem er, bare aner konturene av. Rett og slett fordi at hun aldri har hatt den selvrespekten som kreves for å kunne være seg selv. I ett og alt. Forstå hva og hvor mye hun faktisk må bidra med i forhold til sine omgivelser. «Fake it til you make it» heter det på engelsk. Har blitt mye faking oppgjennom årene ser hun i bakspeilet. Og det er ingen god oppdagelse, at man faktisk ikke har vært seg selv, at man bare har spilt en rolle, uten manus, uten andre føringer enn de hun trodde var der. Men som ikke var der. Da er det mye som må på plass før hun finner ut hvordan hun egentlig er, og hvordan hun skal oppføre seg og gjøre tinger og tanger.

Men oppi all misèren har hun lært å være takknemlig. Glad og takknemlig. For den muligheten hun faktisk har til å finne seg selv. Være seg selv. Og ikke minst takknemlig overfor alle rundt seg, som på tross av alle hennes feiltrinn, stiller opp og er der. For henne. Uten at hun helt har skjønt at hun fortjener det. For det har hun ikke. Ikke i sitt eget hode iallfall. Der er det bare en stor klump med angst som biter etter alt som kan minne om ros og konstruktiv kritikk. En redsel som motsetter seg alle forsøk på utvikling og menneskelig vekst.

Heldigvis har blondinen med egen motorsykkel begynt å ta tak i sin egen redsel, og er glad og takknemlig for all hjelp og støtte fra gode kolleger, venner og familie det siste året. Uten dere hadde det vært mye tyngre å komme gjennom dagene. Tusen takk :-)

God jul og Godt nytt år

:-) Ragnhild

 

Jamaicagryte, om at det sitter i hodet

img081
Ålreit dyr

Er visst ikke alle som har det samme forholdet til ålreite dyr. Noe fruen fikk erfare. Enda en gang. Når hun inviterte til høstfest. Med den begrunnelsen at årets lam var i butikken. Og det måtte feires. Med god mat i godt lag.

Som sauebønder flest har Kamelryttersken et godt forhold til de dyra Liv Finstad i 1983 kalte ålreite dyr. Uttalelsen kom på NRK TV i beste sendetid, som forsvar for RV’s landbrukspolitikk. Som man nesten må kunne kalle tilnærmet fraværende. Rød Valgalianses landbrukspolitikk altså. Grunnlagt i den industrielle revolusjon og kampen for arbeidernes kår som den er. Man kan kanskje kalle den velmenende, og ikke fraværende. Man er da tross alt vokst opp i et møblert hjem.  Forståelsen for «By og land, hand i hand» blant revolusjonens forkjempere var ikke den mest fremtredene for å si det sånn. For balansens skyld må det tas med at den forståelsen ikke er spesielt fremtredene i den blå leiren heller. Der i bygården ser man forskjell på eiendomsretten. Om den er i byen eller på landet. Heller ikke det et godt grunnlag for at byer og omkringliggende landskaper skal gå hand i hand.

At ålreite dyr kan gi grunnlag for god mat. Er derimot et udiskutabelt faktum. Uansett politisk hårfarve. Norges nasjonalrett, Fårikål, er jo et utmerket eksempel. Likevel må fruen innrømme at hun ikke har noe spesielt intimt forhold til saukjøtt kokt i kål. Med hel, svart pepper. Av den enkle grunn at det var en heller sjelden spise i hennes barndom. For i den fedrene og mødrene heim var det Jamaicagryte som gjaldt. Ei gryte som det faderlige opphav hadde funnet oppskrifta på et eller annet sted, og først prøvd, og adoptert. For godt.

img081
Ålreit å få ligge inntil mamma når man nettopp har sett dagens lys

Den originale oppskrifta har gitt tapt for tidens tann. Vi snakker tross alt om 40 – 45 år siden det faderlige opphav serverte Jamaicagryte i heimen første gang. Og drakk den vanlige søndagspilsen fra Bodø Aktiebryggeri dertil. Resten er historie sies det gjerne.

Den Jamaicagryta ørkendyrbetvingersken serverte sist lørdag, besto av lammekjøtt, erter, paprika, banan, fløte, salt og pepper. Servert med ris. Alt i et passe innbyrdes forhold. To kg lammelårskiver, renskåret i passe store terninger. Bein, fett og slintrer ble kraft til en annen anledning. En pose frosne erter. To store paprikaer og fire bananer av passe størrelse. ca 3 dl fløte has oppi helt til slutt. Hvis man liker å gnage bein, kan man gjerne bruke fårikålkjøtt av både sau og lam. Om man skjærer bort fettet er også en smakssak. Folks smaksløker er så forskjellige. Og det er ikke alle som har fått med seg at kosten skal inneholde mellom 25 og 30 % fett. Daglig. Dessverre erstatter man i dag heller fettet med sukker og andre karbohydrater, eller karbohydratlingende stoffer. Noe som ikke er sunnere eller bidrar mer til å holde kroppsvekta stabil. Mange glemmer også at ungene skal vokse, og at de derfor trenger mest mulig. Av alt. Og det ikke skal være lett-produkter, men fullverdig mat ungene får i seg. Og ikke minst. Snop bare på lørdag. Også den flytende varianten. Helsesøstrene på Oslo Vest har for lenge siden slått alarm om vestkantungenes matvaner og at de er undervektige.

Kjøttet ble kokt først med passe mengder salt, pepper og ca 1,5 l vann. Var en liten skvett olje i gryta først, for å unngå fastbrenning. Kokes passe mørt ved at kjøttet ble kokt opp på formiddagen og gryta satt i stekeovnen fram til i fem-tida. Gjestene skulle komme ca sju, og det tar alltid litt tid før man setter seg til maten. Kokte da opp kjøttet på nytt og hadde i ertene og paprikaen. Det fikk småkoke på komfyren mens risen ble kokt opp og overtok plassen i stekeovnen. Ca en halvtime før gjestene kom fikk innholdet i gryta selskap av bananene og fløten.

Rundt et bord med elleve kjente og ukjente mennesker blir det gjerne mange gode samtaler. Om både dette og hint. Så også denne lørdagskvelden. Kamelryttersken inviterer folk hun trives med og setter pris på. Hver på sin måte. Noen nye bekjentskap og noen eldre, som hun gjerne holder vedlike kontakten med. Så selv om folk kommer med ulike utgangspunkt, sine egne skjelett i skapene sine og er en tanke reserverte i forhold til hvem skal jeg møte nå, er det å dele et måltid. En god måte å stifte nye bekjentskap og vedlikeholde gamle.

Tanken bak å ha et slikt lag, er å skape et lite pustehull i en heller travel hverdag. Noe samtalen rundt bordet også kom inn på. Dette at vi møtes sjeldnere over en kaffekopp eller et måltid hjemme hos hverandre. Vi har mer kontakt via diverse teknologiske dingser som skal trykkes eller strykes.

Praten kom også inn på «at det sitter i hodet», At mange av våre oppfatninger sitter i hodet, at det er vi selv som bestemmer hva vi mener om dette og hint, eller hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Et eksempel som ble nevnt var en som hadde fått et lite sår på hånda, hvor hjernen hans misforsto og trodde at det var store smerter i hånda og at han derfor ikke kunne bruke den. De som så såret skjønte ikke at det såret skulle gi slike utfall. Ved å sette opp et speil og få vedkommende til å gjøre med venstre de bevegelsene som høyre hånd vanligvis gjorde, fikk man overbevist hjernen om at det ikke var smerter i høyre hånd. Personen så i speilet bevegelsene som venstre hånd gjorde, men trodde at det var høyre hånd. Sofistikert?

Ja, kanskje, men det er et godt eksempel på at de sitter i hodet. Våre oppfatninger og holdninger av våre omgivelser og hvordan vi oppfører oss.

Har du vært i godt lag, med god mat i helga? Eller kanskje du skal? En gang, om ikke så lenge?

 

img057
Er da ei stund igjen enda?
Til høsten og slaktekniven, mener jeg?
Så ålreit er du da?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

MC-ravnan. Nå også VVIP’s

Hva er nå dette?

Blondinen med egen motorsykkel innrømmer glatt, uten tilløp til blygsel at hun ikke er noen beleven festivalgjenger. I den spede ungdom, i den tida når vingene skulle og måtte testes om de bar, da var det Troilltampen som gjaldt. På Storjord i Tysfjord. Rett ved E6. Det var på slutten av nittensyttitallet. Men så flytter man på seg, og avstandene kan bli lange og økonomien skrall. Og i det hele tatt. Men det ble da Troilltampen i -82 også. Da hadde festivalen flyttet seg til Lofoten. Men det ble liksom ikke mer. Festivalgjengeri.

Men så ble det. Notodden bluesfestival og mormorhus. Ikke Kamelrytterskens Mormor, men stasjenta som kaller seg Mormor i blogglandia. Men hun nærmer seg sakte. Blondinen. Skeptisk som hun er. Til bluesfestivallivet. Så det ble med konsert med Kåre Virud og Charlie Musselwhite. Og 125 mil på to hjul til ei trivelig helg i mormorhuset.

Helga etter ble det ikke fullt så mange. Mil altså. 45. Kanskje. Sånn ca. Til Frøya og Frøyafestivalen. Med Too Far Gone, Vestlandsfanden, alle trønderes Åge og Sambandet, Plumbo, Anders Jektvik, Carola og Kaizers Orchestra. For å få med flere av høydepunktene.

Too Far Gone gikk hun glipp av. Blondinen. Loven om tingenes iboende f..skap slo til så det holdt før hun kom seg av gårde:

Alt som kan gå galt, går galt.

På det verst tenkelige tidspunkt.

Scooterføreren var sitt sedvanlige tålmodige jeg. Selv om han nok trega på at han gikk glipp av at Too Far Gone, dro til med «Mønsåsfesten» og «Zetor’n». Men det vet man jo for så vidt ikke. Om de spilte de låtene. Siden hverken han eller blondinen fikk hørt og sett trønderne. Live. På scenen. På Sistranda.

Det de derimot fikk. Når de kom seg så langt som til Sistranda. Var en varm velkomst av lederen for Natteravnene på Frøya. Som hadde invitert MC-ravnan utover for å bistå de lokale ravnene under festivalen. Sjelden har vel noen MC-ravn fått bedre behandling. At de to utskremte fra MC-ravnan følte seg som VVIP’s (Very Very Important Persons) er ingen underdrivelse.

Gjestfrihet, festivalpass for hele helga, sightseeing med privatsjåfør, god mat og førsteklasses overnatting. Alt var på plass for å få to MC-ravner til å trives. Hele helga. Og masse trivelig ungdom. Som unggutten som kom bort og hilsa i handa og sa at skulle han bli for full, måtte MC-ravnene ringe mor hans. Hun var et sted inne på festivalområdet fortalte han.

For det er jo et privilegium. En tillitserklæring faktisk. Å bli bedt om å se etter helt ukjente folks unger slik MC-ravnene ble denne helga. Dessverre slo det til, at natteravning fremdeles er Norges største voksenopplæringsprosjekt. Ikke at noen av ravnene var involvert, men fordi man enda en gang fikk demonstrert at det er lov å si fra. Lensmannen måtte halv seks lørdags morgen ta seg av fire trettenåringer med mer alkohol innabords en godt er for voksne folk. At det ble dagens snakkis på Frøya er ikke så rart.

Om det frister til gjentagelse? Iallfall er MC-ravnene invitert også til neste år ;-)

 

2013-08-10 16.10.24
Scooterføreren sammen med den eminente guiden  og privatsjåføren koser seg i sola på Titran

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Om blanke stemmer

«Fremskrittspartiets forslag til innstramming i innvandringspolitikken er urealistiske og inhumane, mener justisminister Grete Faremo (Ap)» i Aftenposten sist uke.

100-årsdagen for alminnelig stemmerett i kongeriket, forsvarer Fru Faremo en statlig framferd som vi vanligvis forbinder

Flagget til Geheime Staatspolizei’ («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo

med Gestapo, Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti. Og metodene til politistyrkene i andre regimer vi helst ikke sammenligner oss med i slike sammenhenger. Justisministeren har i følge bloggen «Nett på sak» også karakterisert FrPs innvandringspolitikk for å ha «et menneskesyn det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra».

For er det rart om man blir en tanke skeptisk når man opplever slikt? Ikke bare en gang. Men mange. Og blir en tanke spørrende i sine himmelblå? Når et presumptivt oppegående menneske. Med sine meningers mot. Klarer å gi seg selv en så utrolig godt synlig blåveis? Man kan nesten spørre seg selv om fruen vil vise seg utendørs med en slik blodutredelse i kontrafeien? Det er nesten slik at denne bloggeren begynner å vakle i sitt forsett om å stemme blankt ved førstkommende stortingsvalg.

Årsaken til det er at det å stemme blankt, har sine sider. Ganske så betenkelige sådanne. En blank stemme ved et valg, viser at stemmegiver vil delta i demokratiet og gjøre sin borgerplikt. MEN, vedkommende vil ikke gi sin stemme til noen av kandidatene fordi han eller hun ikke har tillit til at politicusene er i stand til å forvalte tilliten de vises ved å få tillitsvervet de stiller til valg for å få.

Med så få blanke stemmer som avgis ved norske valg, er disse i realiteten stemmer som støtter vinneren av valget. Skal protesten ha noen hensikt, må antallet blanke stemmer opp. Radikalt. Anslagsvis 30 – 40 % av stemmene. Gjentas dette ved flere valg, vil man gi et så sterkt signal til de politiske makthavere og deres lakeier, at selv sveiseblinde maktelskere vil ha en rimelig sjanse til å forstå at de er i utakt. Ikke bare med velgerne, men også med seg selv.

For et valg handler om tillit.

Om stortingsrepresentantene i 1913, som var så modige at de likestilte mann og kvinne ved stemmeurnen, hadde mer tillit blant sine velgere etter den avgjørelsen, vites ikke. Mulig det var noen velgere som var så overbevist om mannens overlegenhet at de ble så skuffet over folkets kårne at de følte seg sveket så mye at de mistet tilliten til valgsystemet og demokratiet.

Det er iallfall en tillit som i dag er noe tynnslitt, og ikke minst misbrukt. Senest av fru Faremo og Arbeiderpartiets holdning til barns rettigheter. «Alle er like, men noen er likere enn andre» sa George Orwell.

Men likevel blir blondinen å stemme blankt. Selv om stemmen i praksis er bortkastet. Noen må si fra. Og så var det den lille detaljen med at et regjeringsskifte ikke vil føre til et mer levelig samfunn eller mer statlig respekt for enkeltmennesket og dets muligheter til å skape seg et liv på egne premisser. Detaljstyringen av hverdagen vår vil fortsette. Derfor må vi si fra, på en måte som gjør at politicusene og deres løpegutter begynner å vise at de har respekt. For seg selv og det de lover. Valgflesket vi så gjerne bruker tid på å diskutere. Mens makta ordner seg på bakrommet. Den mest effektive måten å si fra på er å nekte å samarbeide, denne gang ved å stemme blankt.

 

Kaos

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

MC-ravning, om respekt og utvikling

«Tusen takk til førene av: Harley-Davidsson, Harley-Davidsson, Piaggio, Honda, Kavasaki, BMW, Kavasaki, Harley-Davidsson, Suzuki, Yamaha, Honda, BMW, Triumph og BMW for innsatsten 16. mai :-)
Mange nykonfirmerte på Øvre Leirfoss, ikke så mange på Nedre, russeparty på Trondheim Spektrum, noen ungdommer i Rotvollfjæra, pizza på Dolly Dimple’s Lerkendal og vanlig 16.maikaos på Festningen er vel kvelden i stikkordsform.
Ungdommen setter pris på oss, det er helt sikkert. Kveldens beste må gå til Jonas som kunne betro oss at “Natteravnene er kule, men dere er hakket kulere”.»

Står det på Facebooksida til MC-ravnan.

13 sykler og 14 MC-ravner står det respekt av, ei mainatt. Rett og slett fordi ungdommen, nykonfirmantene MC-ravnan traff den natta, var så klare på at de satte pris på at MC-ravnene var der. Klemmer og takk i handa, viser ikke bare god oppdragelse. Men også at det står ikke så galt til med den oppvoksende slekt som vi gjerne tror til daglig.

Men oppmøtet den kvelden viser også noe mer. At MC-ravnan som gruppe begynner å bli mer enn bare slengere som er innom bare for en kveld. Flere av kveldens ravner hadde vært med helt siden starten. MC-ravninga har blitt mer enn bare et ønske om å gjøre en forskjell. Praten går lett, spøken på Ravnemors bekostning sitter også løst. Trivelig. Sånn skal det være. Snakket om egne vester, med MC-ravnan på, har også tatt seg opp.

For det har noe med tilhørighet å gjøre, ikke bare det å dele gleden over det å kjøre motorsykkel, men også fellesskapet det gir å kjøre MC-ravn og prate med trivelig ungdom. Ungdom som setter pris på at det er MC-ravnan som kommer. For selv om noen spør etter den eller den, «Er ikke Piaggio med i kveld? Han med tre-hjulingen?», så er det ikke et tegn på at de andre ikke er velkomne. Det er et tegn på at MC-ravnan som gruppe huskes fordi de oppleves som en positiv del av kvelden, av festen deres. De vet at MC-ravnan ikke ser ølboksen, de vet at telefonen hjem for hun som har tømt for mange sånne bokser blir tatt, de vet at de får plastret sår. De vet at MC-ravnan er der. Og det er en trygghet i seg selv, for ungdom som gjerne kjekker seg, men som er usikre på egne og andres grenser.

De fleste MC-klubber som kjører med vester/ryggmerke, har en eller annen form for kodeks rundt vesten. Holy Riders for eksempel, som krever en del kursing før man får vesten. Andre har et gradssystem, hvor man ikke får et helt ryggmerke før man har deltatt i klubbens aktiviteter i så så lang tid.

Selv om MC-ravnan som andre natteravner bare bruker vesten når de er ute som natteravn, har de likevel sin identitet som MC-ravner knyttet til vesten. Samtidig som de er en klubb med egne vedtekter som er registrert i Frivillighetsregisteret. Kanskje ikke så rart at de tenker seg om hvis de ser MC-ravnvester som ikke oppbevares i Munkegata når de ikke er ute kjører ravn. Det er jo MC-ravnan sin vest, deres identitet utad.

11. mai var MC-ravnan oppe i en tøff situasjon på Marinen, med en psykisk ustabil mann. Ungdommene følte seg skremt og ba om hjelp hos MC-ravnene. Som da ble stående mellom denne mannen og ungdommene. All fornuft sier at man i en slik situasjon skal trekke seg ut, og la mannen styre på som han vil. Ring Politiet på 1 1 2 og skygg banen. Det kunne ikke MC-ravnan denne kvelden. Han gikk løs på dem med trusler om drap, slag og spark. De fikk tak i Politiet, som kom og tok med seg karen, men det tok en stund. Slik at MC-ravnan måtte stå i situasjonen såpass lenge at flere følte at dette var nok. Og vel så det.

Viktig i etterkant av en slik sak, enda en gang å avklare hva en MC-ravn kan gjøre, hvis han må. Som alltid er det enkeltes vurdering der og da som gjelder. Føler man seg truet, da forsvarer man seg. Er det mulig, trekker man seg unna. Må man stå i en slik situasjon, skal man forsvare seg. MC-ravnan skal hele hjem, hver kveld, også de kveldene de kjører natteravn.

MC-ravnan har ressurser i egne rekker til å ta den nødvendige debriefiengen når slikt skjer. En har arbeidet som Hjelpepleier i psykiatrien og i rusomsorgen i mange år. Ravnemora har videreutdanning i psykisk helsearbeid tilsvarende det Psykiatriske sykepleiere har. + at alle har mye livserfaring, og en trygghet i seg selv. En trygghet som motorsyklisten har fordi sykkelen krevet at h*n er der. Da. Med blikket inn i og forbi neste sving. Hadde de ikke hatt det, hadde karrieren som motorsyklister, og dermed MC-ravner blitt kort.

Derfor taklet karene situasjonen så bra 11. mai, og derfor blir det et par temakvelder til vinteren. Hvor det ikke bare blir mimring, men også faglig påfyll om konflikthåndtering og hva MC-ravnan er.

Men det vet vi jo?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Respektfull bistand til å henge seg selv ut til tørk

Respekt er no rart noe.

Fra wikipedia:

“Respekt eller aktelse er et begrep for vår holdning overfor andre som kan vise at vi anerkjenner at den andre er verdig en aktelse enten som vår likemann eller som en vi setter høyere enn oss selv. Ordet respekt kommer fra det latinske spici og spectare. Begge varianter av verbet har betydningen «å se, å skue noe fremfor seg». Med «re-» foran verbet får vi «respici» eller «respectare». Det norske verbet «respektere», kan bety: «å se om igjen, se på ny».”
Re – spectare kan også bety å speile eller se tilbake. Altså at vi ser det andre mennesket og gir ham/henne det han/hun gir til oss. Gir jeg respekt, viser at jeg oppfatter den andre som verdig min oppmerksomhet og min omtanke, at den omsorgen jeg gir, gir jeg fordi jeg mener at det andre mennesket har rett til min omsorg og omtanke. Altså at jeg anerkjenner det andre menneskets rett til å bli tatt vare på.

Kamelrytterskens kommentar på Fjellcoachens post «Hva er egentlig respekt?»

Går en diskusjon i kongeriket om bruk av flagg 17. mai. Somalieren med bloggen «Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg» tar del i debatten med innlegget «Hvor mange har egentlig sett et ikke-norsk flagg på syttende mai?»  Diskusjonen i kommentarfeltet ga stoff til ettertanke om akkurat respekt. Det å respektere hverandre og hverandres synspunkter.

I helsevesenet snakkes det mye om pasientens verdighet, om møte å pasienten der h*n er. Med respekt for ham/henne. Salig Kierkegaards ord om hjelpekunst blir ofte sitert. Særlig er helsefagstudenter opptatt av å vise at de har skjønt hva dansken mener og siterer filosofen i tide og utide.

Men ofte stopper det der. Ved å møte brukeren der han er. Kierkegaard sier mer i sin tekst om hjelpekunst:

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret – dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

(Søren Kierkegaard: En ligefrem meddelelse, 1859)

(Røkenes & Hanssen, 2006:155)

Det gjør vi ofte, gjør vår “merforståelse” gjeldene. På arbeidsplassen blir dette diskutert en del. Og kollegene finner i lys av vinterens fokus på veiledning i enheten, at de er flinke til å gi råd, det blir lite veiledning når en kollega spør. «Hva, om, hvis» i forhold til en brukersak.

–          «Jeg gjorde slik»

–          «Det hjelpemiddelet»

–          «Den nettsiden»

–          «Spør NN der og der»

er gjennomgangsmelodien i samtalen. Kamelryttersken er med på notene og har løsningen klar før spørsmålet er stilt. I likhet med de andre rundt bordet. I matpausen, eller når det måtte være.

Men så stilte en spørsmålet: «Er det veiledning det vi gjør? Er det ikke rådgivning?» Og flyttet fokuset fra det gamle, tillærte, til noe som kan bli en bedre dialog på arbeidsplassen. Og med det mer respekt for den enkelte kollegas evne til å reflektere seg fram til løsninger med hjelp fra andre kollegers innspill.

Men det er en langsommelig prosess. For den innebærer ikke bare å forstå sin egen utilstrekkelighet, men også den andres tilstrekkelighet. Det å gå inn i seg selv. Finne sin egen verdighet. Sin egen selvrespekt og selvforståelse. Det krever sin kvinne. Det å se at egen merforståelse ikke hjelper før man har ydmyket seg selv. Ikke bare i egne øyne. Men også i den andres. Da først kan man begynne å bygge gjensidig respekt. Hvor man speiler den andres merforståelse og kunnskap. En kompetanse som inngår i det felles grunnlaget man bygger mellommenneskelig samhandling på. Ikke bare på arbeidsplassen, men i alle menneskelige relasjoner. På alle plan.

Men klarer hun det, kaut som hun er, dronninga? Når hun ser at den andre er totalt på jordet i sine bestrebelser på å få sagt sitt om et tema som vedkommende synser om. Uten substans i språkføringen. Er kanskje da man burde ha merforståelse nok til å forstå at her. Er det bare å holde tunga bak tanngarden. Og fingrene langt fra tastaturet. Vedkommende har allerede hengt seg selv ut til tørk. Videre bistand gjør bare vondt verre. For hvem?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

I dag LAGER vi en god dag!

I dag LAGER vi en god dag!
Toget går halv tolv!

Sto det på Fjæsboka i dag. 1. mai

Budskapet var viktig nok. For den gamle miljøverneren med fartstid fra tidlig syttitall via Altaaksjonen fram til i dag. Nå mobiliserer han mot boring utenfor Lofoten og Vesterålen under 1. Mai toget i hjembyen.

«I Xby må vi lage egne plakater med «Nei til boring i LoVe» — pampene har sensurert den bort! Men NU holder appell i Folkets hus etter toget.»

fortsetter han.

Pampene har sensurert.

Hørt den før?

Jo, vi har vel det. Når aktivistene begynner å røre på seg og kommer med gode argumenter. Drar fram motekspertise og setter hardt mot hardt. Da sensurerer pampene, tåkelegger og begår dumheter bak røykteppet.

Hollywood liker sånt. De kan lage mye god action av slike historier. Glatte historier. Noen ganger platte. Men ser man dem litt nærmere, ser man samfunnskritikken og forsøket på å fortelle at pampene sensurerer. Uansett. Et eksempel er «Edge of darkness» med Mel Gibson som ble sendt på NRK 3 sist mandag. Om politimannen som får datteren drept av et firma som driver med kjernevåpen. Hvordan han på beste actionfilmvis tar rotta på firmaet. Alt var med. Korrupsjon på høyeste hold. Hvordan pampene sensurerer og viser tolkninger av sannheten som ikke holder vann. Bare fordi de har makt til å gjøre som det passer dem. Og vi gir F. Fordi.

Det vet du kanskje best selv?

Men det er ikke så enkelt å sensurere Internettet. En av grunnene er at pampene har behov for nettet selv. Til å kontrollere og tåkelegge. Men også fordi det er desentralisert. Stenges en server, en forbindelse, finnes det andre veier til Rom. Som nettet i seg selv finner fram til. Har man først lagt ut informasjon på verdensveven, vil nettet se til at den informasjonen blir værende helt til nettet tas ned. Fysisk. For godt.

Og det er faktisk en fordel for miljøbevegelsen og ikkevoldsforkjempere. De som har saklig informasjon som eneste våpen.

Men ikkevold er mer enn saklig informasjon. Det er også aksjon. Et av de bedre eksemplene er Gandhi’s protest mot englendernes monopol på salt. Salt har inderne fått fra havet i uminnelige tider, de har en lang kyst og mye sol. Gunstige forhold for saltproduksjon av havvann. For å protestere og markere sin motstand mot englendernes monopol sa gandhi at i dag går jeg og henter salt til middagen. Hvorpå han gikk ned til stranda. Ei strand som lå et stykke unna, så det ble en rimelig lang mars for å hente salt til maten. På veien var det flere som fulgte ham og englenderne mobiliserte militærmakten sin. Vel nede ved standa tar Gandhi ei klype salt fra en stein i vannkanten: «Nå har jeg salt til middagen» Og så gikk han hjem igjen. Militærmakten var forberedt på en større aksjon, med så mange folk som fulgte Mahatmaen, og ellers alt som militærmakter ser for seg av eventualiteter. Men de var ikke forberedt på en mann som gjorde det han sa.

Noen andre som gjør det de sier, er Natteravnene. «Vi skal bare være der» sier de. Og det er de. De er der. Ikke mer. Ingen pekefingre. Ingen høytravende retorikk. De bare er der. Fordi de vil. Ha et trygt lokalmiljø. For seg og sine. De har med plasterlapp og en skulder å gråte på om det trengs. Er liksom ikke så mye mer å si om det å være Natteravn.

Men det er bare utenpå. Heter det i visa. For det gjør noe med et samfunn når Natteravnene på tyve år har bygd det femte mest kjente merkenavnet i kogeriket. Det forteller noe om frivillighet, hva mennesker kan få til når de arbeider sammen. Målet er et trygt og godt samfunn. Hvor vi tar vare på hverandre. Ikke bare tenker «Først meg selv, så meg selv, og så meg selv igjen. Men bare, hvis det er til mitt eget beste»

Eller kanskje jo. «hvis det er til mitt eget beste». For det er til mitt beste at ungjentene kan gå hjem i kveldsmørket uten å være redd for å bli voldtatt. For da har vi et samfunn hvor pampene ikke kan sensurere, for de har ikke saker som trenger sensur. Fordi vi bare er der.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det å være spydspiss

Spotify spiller 10CC «Modern man blues» på høytalerne i heimen.

Mens ørkendyrbetvingersken filosoferer over ordtaket «Alle kjenner apa, men apa kjenner ingen»

Det er ikke Ap, eller det kongelige norske Arbeiderparti, ordtaket viser til. Men til det at noen som rager litt over den gemene hop, de vet «Alle» hvem er, og har et eierforhold til. Mens da den som uforvarende er kjent slik, ikke kjenner de som kjenner deg. Noe som kan være en smule slitsomt. Men som kjent har ikke høflighet tatt livet av noen. Så man klarer seg som regel.

Andy Warhol sa i sin tid at alle vil få femten minutter berømmelse i løpet av livet. Blondinen med egen motorsykkel har fått sine femten minutter i rampelyset og vel så det, og er vel ikke helt sikker på hvor stor stas det er. Å snakke med folk som man tror gjør det for å være hyggelige, for å bli kjent med deg. Men som bare gjør det for å vise hvor kule de er.

«Man blir fort Yesterdays news» sier venninde Forfatterinne, om det å være en spydspiss som rager opp i det menneskelige terrenget. Hun er rimelig oppgitt over alle de interessante samtalene det ikke ble noe av. De hun hadde sett for seg etter å ha blitt kjent med hyggelige mennesker. Som bare ville være kule. Der og da.

På den andre siden skal man være forsiktig med å si det. At man er som apa som alle kjenner. Og at det ikke er særlig stas. I lengden. For som sagt over. Høflighet dreper ikke. Ord derimot kan være rene sprenglegemer i menneskelige relasjoner. Selv om man bare tar ansvar for seg selv og sine egne følelser/opplevelser når man sier at det ikke er no stas å være apa som alle kjenner.

«Sikker på at det ikke bare er du som innbiller deg ting? Legger for mye i det? Noe som kanskje ikke er der?» Kollega Klarsyn ser mer enn apa. Respektfullt. Joda. Ofte er det storm i nærmeste fingerbøll. Og man skal være forsiktig med å legge stein på stein når man bygger luftslott. Steinene kan være håndfaste nok. Der og da. Men er de så håndfaste at de tåler å bli satt sammen som grunnlag for påstander om urent trav hos andre? Er som oftest slik at det for hvert spørsmål er et svar som er enkelt, elegant og totalt feil. Skivebom. For ikke si at man er helt på jordet. Apa altså.

Men likevel.

Ser det rart ut

Kjennes rart

Lukter rart

Er det som oftest noe rart.

Som når sjefen ikke klarer å skille skitt og Chanel. Er ikke alle sjefer som sier at «Er det ikke så viktig at du ikke selv kan ta det opp med Apa, da er det ikke så viktig at du behøver å ta det opp med meg».

For det gjør no med apa, å stadig oppleve at det er no rart. Noe som ikke er så håndfast at man kan bygge luftslott av det. Man blir lett innbilsk og tror at alt og alle har noe mot en. De andre gir jo egentlig F. De har nok med sitt og vil ikke bruke tid på at apa skal finne ut at det som er rart, ikke er rart.

Uansett har ørkendyrbetvingersken begynt å skygge banen. Har noe med å velge sine kamper å gjøre. Hun har ikke mer å bevise og trenger ikke være kul, bare for å være kul. Selv om det noen ganger kan være på sin plass å markere revir. Noe har man da å forsvare. Tross alt. Natteravninga for eksempel. Bedre å kjøre natteravn enn å gå på ti-års jubileum. Som Natteravn blir man tatt for den man er. På et jubileum skal alle være kule og bevise at de har gjort så mye siden sist. Og da kan en ape fort trå feil og lyve på seg akkurat det hun har på CV’n av arbeidserfaring og utdanning. For det er med aper som med barn, de skal bare ses, ikke høres.Og ikke skal de kunne mer enn absolutt nødvendig. Begynner de å lyve på seg at de faktisk kan mer enn å smile pent, da kan det bli utrivelig. For apa. Eller tar den feil. Enda en gang?

Men til syvende og sist henger alt på egen usikkerhet og manglende tro på at man faktisk er mer enn bare utseendet. Tenker ørkendyrbetvingersken, blond som hun er. Og siterer som så ofte før Nelson Mandela:

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro.

 

Kanskje derfor blondinen er så glad i Joe Cockers «Respect yourself»?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Verdig? Respektfullt?

 

Sara/Claes har vært ute og flydd. Noe hun gjør nokså ofte kan man forstå på blogginnlegget hennes i dag. Men før hun kom opp i lufta fikk hun møte svensk tyttebærpoliti på sitt mest byråkratiske. Fordi Sara noen ganger reiser som Claes, eller omvendt, kan det bli rom for tolkning av regler om hvem som får kroppsvisitere hvilket kjønn. Og med det gi mulighet for å diskutere hvem som er hva.

For det er en bøyg med sånne sikkerhetskontroller. En bøyg blondinen med egen motorsykkel prøver å unngå. Ikke for å unngå muligheten for å bli kroppsvisitert av ukjente mennesker. Men fordi hun kjenner på at hun blir krenket og får innskrenket sin bevegelsesfrihet. Men det hender at fruen må ta fly, og da er spissrotgangen gjennom alskens gjennomlysningsutstyr med tilhørende fjerning av metalltingelinger fra klær og kropp en prøvelse. Øredobber, beltespenner og støvletter er fast takst. Av med ytterjakka. Sånn summa sumarium føler hun seg noe avkledd på vei gjennom samlebåndet.

Èn gang var det en mannlig vekter som fant at fruen med lange ben skulle kroppsvisiteres. Og spurte om han eller en kvinnelig kollega skulle gjøre det. Ørkendyrbetvingersken blir om mulig enda mer tvert for, samtidig som hun i sitt stille sinn tenker «Dream on, Kjekken». Og ber om at hans kvinnelige kollega får æren. Er ikke mye å finne, tomme lommer og en løs BH-spile. Men de fikk da tilfredsstilt sitt pålegg om å krenke et menneske for åpen scene. Var ikke mye snakk om å få et avlukke for den slags sysler. Nei.

For det er krenkelse av andre mennesker myndighetene pålegger vekterne. Man vil ikke stole på at flypassasjerer er i stand til å tenke selv, og ta sine forholdsregler for egen sikkerhet. Jada, det finns enkelte korttenkte individer som tror at de er i sin fulle rett til å sette andre menneskers liv i fare. Og som med sine handlinger gjør det slik at alle reisende luftveien må krenkes i sikkerhetskontrollen på all verdens flyplasser.

Det ingen tenker over, og iallfall ikke tar inn over seg, er at hvis alle gikk Natteravn ÈN kveld i året, ville vi fått et mye triveligere samfunn, hvor det ikke hadde vært nødvendig å ty til vold for å bli hørt og sett. Da hadde det vært naturlig å ta vare på hverandre, se etter at naboene har det bra. Effekten på vår daglige omgang med hverandre ville ha vært utrolig. Men det er vel for mye forlangt at sofasliterne og konsumentene stiller opp slik? Og deltar i landets største dugnad og voksenopplæringsprosjekt?

I mellomtiden kan du jo kose deg med Joe Cocker

https://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=nn1HC2XXEF8

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Å forholde seg til fattigdom

Mormor har en tendens til å ta fram saker til ettertanke. Dagens post stiller iallfall i klassen for slike tanker.

Saken er at Fattighuset i Oslo spurte på Facebook etter ei jakke av merket «Canada Goose». Datteren til en av brukerne av Fattighuset ønsket seg ei slik jakke til bursdagen. Jakker av den typen koster sånn ca 6.000, og er dermed i en prisklasse som iallfall ikke denne blondinen ser seg råd til. Hadde det vært ei snasen motorsykkeljakke derimot…

Ønsker er gratis. Moralsk forargelse likeså. For det manglet ikke kritikk av at Fattighuset gikk ut med et slikt ønske.

Fattigdom er en relativ størrelse. For den måles i forskjellige måleenheter, alt etter hvor man er. I debatten om fattig-Norge blandes økonomiske, moralske og etiske argumenter og størrelser i ei salig røre. Man kan spørre seg om det er graden av velstand som gjør at et menneske oppfattes som fattig? Eller er det det lettvinte politisk korrekte som avgjør hvem som er lik, i et samfunn hvor alle er like, men noen er likere enn andre?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken