Om sår på sjela

«Metateori, det har jeg ikke fått taket på?» Studievenninde ser spørrende på Kamelryttersken. Som om blondinen skal ha det forløsende svaret, som kan sette Multikulturelle rådgivningsteorier inn i den riktige sammenhengen. «Altså, en metateori er som en metatekst. En teori om teoriene, på samme måte som en metatekst er en tekst om en annen tekst». Blondinen er ikke bare litt fornøyd med dèt svaret. Helt til hun sjekker Wikipedia og finner at meta betyr «underliggende», noe som skulle bety at en metateori er en undeliggende teori og ikke en teori om en teori.

Multikulturelle teorier sier at de fleste rådgivningsteorier, fra Freuds Psykoanalyse, fram til de Humanistisk-Eksistensielle og de mer moderne kognitive adferdsteorier, er utviklet av hvite menn for å bli brukt i en vest-europeisk/amerikansk sammenheng/kontekst. Feministiske og multikulturelle teorier om rådgivning derimot tar hensyn til at det ikke bare er hvite menn her i verden. At kvinner og mennesker fra andre kulturer enn fra den euroamerikanske har andre behov og trenger en annen oppfølging. At man må ha en annen tilnærming til rådgivning/veiledning når man har klienter fra andre kulturer. Og også fra andre sosiale klasser. I de senere år har man også tatt med et LHBT-perspektiv (Lesbiske, Homoseksuelle, Bifile og Transkjønnede) i den multikulturelle forståelsen av rådgivning. Man kan forstå det slik at en feministisk/multikulturell tilnærming til klientens utfordringer må ligge under/tas med når man velger hvordan man vil bistå den som søker råd og veiledning.

Studievenninde utfordrer stadig blondinen med egen motorsykkel
med nye vinkler på vante tankemønstre. Som når hun kjekt og freidig påstår at det å gi en kompliment til noen som ser på en selv som dyktigere, bedre og flinkere, at det har motsatt effekt. Det er ikke en kompliment, men enda en bekreftelse på egen fortreffelighet kontra den andres mindreverd.

Ja, jo, men. En kompliment er jo en kompliment? «For jeg gir jo den komplimenten fordi jeg mener det. At kollegaen har gjort en god jobb, at jeg ærlig oppriktig mener at hun skal ha ros for det hun gjør og har gjort?»

«Ja, men hvis hun ser på deg som flinkere og sånn, da vil hun ta det som nedvurdering, at du vil fremheve deg selv på hennes bekostning».

Det gir nye perspektiver. Komplimenter skal tas alvorlig. Kamelryttersken har fått for mange go’ord, som har sklidd pent tvers gjennom bevisstheten og ut på andre siden. Så hun vet hva det vil si å ikke kunne ta til seg alvorlige og velmente ord om godt utført arbeid. Men den hadde hun ikke sett eller tatt til seg. At en kompliment kan oppfattes som kritikk, når det er «feil» person som gir den. For det er dette med kommunikasjon, at det er en forhandling om meningen mellom sender og mottaker. Når mottakeren føler seg mindre enn senderen, vil go’ordet bli oppfattet som at senderen vil gjøre seg bedre. Mens det senderen vil, er å gi ros og fremheve den andre, fordi hun ser og har kompetansen til å se at dette var bra, og vet at man skal ære den som æres bør.

«Men» tenker fruen videre, «det betyr at jeg på en måte har tapt, før jeg har fått prøve». For i mange sammenhenger har hun noe å fare med, og kan en del om mangt. Det å kunne mer enn omgivelsene, det kan oppfattes som en trussel, sa en annen venninde, en gang praten kom inn på et tilsvarende spor.

For komplimenter må læres. Viser seg at i hjernens mer primitive deler, i det limbiske system, blir det forandringer når mennesket utsettes for hets, mobbing, trakassering. Det blir arr på sjela heter det gjerne senere. Gjentar man en handling ofte nok blir den automatisert/setter seg fast i organismen, enten den er positiv eller negativ. Idrettsutøvere trener teknikk og finpusser på detaljer, fordi når det står om, i en konkurranse, må alle bevegelser være automatiske slik at energien kan brukes til å vinne. Finpussingen består gjerne i å gjenta en teknisk detalj i det uendelige.

Hets, mobbing, trakassering har samme effekt. Gjentas negative handlinger mot et menneske ofte nok vil det til slutt internalisere/automatisere/ta til seg det som sies, det etablerer seg som en sannhet i menneskets bevissthet. En følelse som setter seg fast i det limbiske systemet langt nede i hjernen og blir med mennesket på ferden videre gjennom livet. Alt etter hvor alvorlig hetsen/mobbingen/trakasseringen er, blir sporene på sjela mindre eller større.

Heter seg at for hver negativ opplevelse må man ha ti positive opplevelser. Man må altså ha ti positiver for å oppheve skadene den ene negativen gjør. Vanligvis er det nok, men er skadene store nok, sporene i sjela dype nok, hjelper det lite med ti positiver. Man må begynne å trene på positive opplevelser, det å ta imot komplimenter, kunne akseptere og si til seg selv at «Jeg er like god som de andre». Men når mindreverdet har satt seg fast, når protesten mot det å ta go’ordene som det de er, anerkjennelse for godt arbeid og at «Du er like god som meg», da sliter både den som kan og den som vil kunne.

Med det er vi tilbake til de multikulturelle og feministiske teoriene, de som tar hensyn til at det å være undertrykt krever en annen tilnærming. At det ikke bare er den hvite mann som hersker, eller hvem det nå var?

Arbeid, en meningsfull eller en verdifull aktivitet?

Mennesket har til alle tider arbeidet for å opprettholde livet. Det har gitt arbeid en status som det er vanskelig å forandre. I dag definerer vi arbeid ut fra hvor mye vi får betalt for de aktivitetene vi utfører. Vi trenger ikke lenger arbeide i vårt ansikts sved for å ha mat på bordet. Likevel er det forskjell på hvordan vi forholder oss til folk i arbeidsfør alder som ikke går i lønnsarbeid. Jeg er ikke så sikker på at uføretrygd er den beste medisinen for alle. Men jeg er jo heller ikke sikker på at nedleggelsen av gårdsbrukene på de psykiatriske sykehusene var så lurt. Arbeid adler mannen sier vi gjerne, i beste pietistiske og Lutherske ånd. Men vi glemmer ofte at arbeid er en meningsfylt aktivitet som holder mennesket i ånde med alle sine krav til utførelse og tilstedeværelse. Krav som i seg selv bygger helse. Spørsmålet er i hvor stor grad man bør arbeide og hvilke krav man skal stille til utførelsen.

Skrev blondinen med egen motorsykkel i kommentarfeltet på Facebook, etter å ha lagt ut et intervju med Jon Hustad fra Nettavisen med tittelen: «Alle kjenner folk som er uføretrygdede som de vet er friske»

Tittelen er i seg selv en provokasjon så det holder. Og temaet har vært diskutertKaravanseraiet.no mer enn èn gang. Og vil nok fortsette å være et diskusjonstema så lenge vi har så rause velferdsordninger som vi har.

Nå er det èn ting å sitte på sin ikke altfor brede bak og mene noe, når man har full jobb, ei inntekt over gjennomsnittet og full kontroll med både økonomi og helse. Noe helt annet når man sitter med ei inntekt på langt under gjennomsnittet, uten mulighet til å spe på med ekstra arbeidsinnsats. Fordi helsa ikke tåler det. Eller fordi velferdsforvaltningen har en kundebehandling og en regeltolkning som ikke oppfattes å være i samsvar med Folketrygdlovens §1. Også Forvaltningsloven kan det virke som blir tolket på ymse vis av nevnte forvaltningsorganer.

Likevel. Det er alltid nyanser. Hustad fikk anledning til å bruke de store bokstavene og dra sine synspunkter helt ut. Noe som er egnet til provokasjon, men ikke alltid til ettertanke.

For som Hustad påpeker, mennesket er tilpasningsdyktig og finner løsninger på de utfordringene det står overfor. I Øst-Berlin grov de en tunnel under muren, for å slippe unna kommuniststyret i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR). I Palestina graver de tunneler under grensen mellom Sinai og Gaza-stripen for å omgå Israels blokade av innbyggerne i Gaza. Hvis du vil lan du få en Mercedes personbil inn i Gaza den veien. Hustad snakker om markedsmessige tilpasninger, og bruker liberalistiske vendinger når han gjør det. Uansett begrunnelse for menneskets tilpasning til omgivelsenes krav, står vi tilbake med at mennesket er av natur aktivt og har behov for meningsfylte aktiviteter i hverdagen for å opprettholde og helst bedre egen helse.

Den amerikansk-israelske forskeren Aaron Antonovsky (1923 – 1994) fant på 1960-tallet ut at mennesker med en sterk forståelse av sammenhengen mellom egen selvforståelse og omgivelsenes krav, var friskere enn de som hadde mindre opplevelse av denne sammenhengen. Han utviklet i sitt arbeid ny forståelse for forholdet mellom helse, stress og mestring.  Antonovsky bruker ofte begrepet «Sense of coherence», eller forståelse av sammenheng på norsk. Han kom på sporet av denne forståelsen etter et forskningsprosjekt om den mentale helsen hos middelaldrende kvinner. Det han fant var at kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, hadde bedre mental helse enn sine jevnaldrende som ikke hadde opplevd Holocaust

Kanskje ikke så rart? For når man ser en mening med det man gjør, klarer å se en sammenheng, selv i den største menneskelige fornedrelse, da har man en styrke i seg selv. En styrke man bruker for å overleve. Overlevelsesdrift kan man kalle det. Men man må ikke oppleve så ekstreme ting for å kjenne på hva som gir mening. Man ser det i dagliglivet, hvordan man oppfatter hva som er viktig for seg selv. Med det er vi over til en av guruene i Ergoterapien, Gary Kielhofner. Her i Vinkenes 2008:

Arbeid er et begrep som har forskjellige betydninger avhengig av hvilken kontekst det benyttes i. Kielhofner (2001) mener at arbeid er en produktiv aktivitet, som gir et produkt i form av en vare eller en serviceytelse. Disse produktene kan være bruksgjenstander, kunstgjenstander, viten, hjelp, informasjonsutveksling og beskyttelse. Han mener videre at arbeid henger tett sammen med menneskets overlevelsesbehov fordi det er via arbeid de fleste får tilgang til de ressurser de trenger og/eller ønsker for å leve. Aktiviteter som fører til økt evne til produksjon, dvs skolegang, læretid eller studier er også knyttet opp mot begrepet arbeid i følge Kielhofner. Han sier også at mange former for arbeid involverer uformell utveksling av hjelp og assistanse (Kielhofner 2001, Redzovic 2008).

I dag tenker vi ofte lønnet arbeid når vi bruker begreper som arbeid eller jobb. I dagens Norge har vi har vent oss til at når vi snakker om arbeid at det er hardt, meningsfullt og at det betaler husleia. Vi har også vent oss til at andre aktiviteter enn lønnsarbeid er ikke like meningsfylte eller verdifulle. Det er viktig fordi mennesket i uminnelige tider bokstavelig talt har arbeidet i sitt ansikts sved for å tilegne seg det som trengs for å opprettholde livet. Og fremdeles gjør det over store deler av jorden. Våre norske, rause velferdsordninger er av ny dato, for en stor del innført de siste tredve – førti årene. Fordi vi har en sterk solidaritet og likhetsfølelse i landet vårt. Det var ikke uvanlig at husmannen var Høvedsmann på Lofotfisket, og hadde Husbonden som rorskar. Det gjør at vi fremdeles føler oss likeverdige. Adel og rikfolk var det lite av.

En fordel under oppbyggingen etter krigen, men kanskje ikke den samme fordelen i dag? Hvor vi har mer penger mellom hendene enn vi har godt av. Der har faktisk Hustad gode poenger, som krever noen tankeøvelser før man avfeier dem som liberalistisk tøv.

Byråkratisk forvaltning av velferdsgoder krever at byråkraten kan mer enn å heve lønn. Politikerne må her ta sitt ansvar med ikke bare forfølge egne fromme ønsker, men også gjøre mer for å forstå naturlige menneskelige tilpasninger til de forordningen de vedtar.

Det snakkes mye om at man må stille krav til den eller den. At man ikke bare kan betale ut sosialhjelp og trygd uten at mottakeren yter gjengjeld. På et eller annet vis. For alle kan noe. Spørsmålet er om den enkelte som kan noe, ser at h*n kan noe? Og blir oppmuntret til/veiledet i selvforståelse, innsikt i egne grenser. Tror vi har langt igjen her, før vi kan si at vi har ytelser som står i stil med det enkeltmedlemmet i samfunnet yter, hvor vi har et samfunn som tar enkeltindividets muligheter på alvor?

Referanser:

Antonovsky, Aaron, 2012, Helsens mysterium, Gyldendal akademisk, Oslo

Kielhofner, G., 2001, Ergoterapi – det begrepsmæssige grundlag, FADL’s Forlag, København

Redzovic, S. 2008, Nærværs og fraværsfaktorer i arbeidsmiljø. Forelesning på Videreutdanning i arbeidsdeltakelse, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Trondheim

Vinkenes, R. 2008, Hvordan påvirkes de ansattes fravær av arbeidsmiljøet i Hjemmetjenesten? Masteroppgave i Organisasjon og ledelse, NTNU, Trondheim

Om ferskfisk, muligheter og utfordringer

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år. Noe som begynner å bli en vane i disse førjulsepistlene.

Ferskfisk og motorsykkel, muligheter og utfordringer i ei førjulstid.

Kamelryttersken fikk seg ferskfisk denne siste uka i a’venta. Vanligvis har hun ikke kontanter når hun ser byfiskerne i Ravnkloa. Men denne gangen hadde byfiskeren en i overkant stor sei han ville bytte mot den enslige femtilappen MC-røya hadde. Det gjorde opp for, og vel så det, at bruktssjappa lenger bort i gata hadde solgt adventsstjerna hun hadde sett seg ut, men som hun lot henge til arbeidsgiver hadde fylt lønnskontoen. Straffet seg det. Ble ikke adventsstjerne på henne denne a’venta heller. Men fersk fisk ble det. Stor, fin sei. Kokt med salt, pepper og laurbærblad. Seien blir gjerne grov, når den får litt størrelse, men det hefta ikke, sammen med en bakt potet og løk surra i smør ble den et måltid som var verdig bedre folk enn en skarve sliten Ergoterapeut.

En stor sei er mer mat enn en munn kan ta unna i et mål, derfor ble resten plukkfisk. Tykk hvitsaus med salt, muskat (mye) og pepper (ikke fullt så mye), en STOR løk og resten av fisken. Plukkfisken, som pent fordelt i passe store plastbokser blir opp til flere nistepakker. Microbølgeovnen på spiserommet har som fast jobb å varme blondinens frosne matpakker. Når man bor alene er det ofte ganske så kjedelig å spise i ensom majestet. Derfor er det godt å kunne nyte et varmt måltid i matpausen, i selskap med andre. Kan la resten av dagens måltider bli ganske så enkle etter å ha hatt en varm lunsj.

Året har vært en berg og dalbane. Så det holder. Mindre farting på Ørkendyret enn årene før. Økonomien får ta skylden for det. Han har gått sine 120.000 km siden 2007, og hadde derfor behov for en større service i fjor høst. Noe som fikk ringvirkninger for innholdet på førnevnte lønnskonto langt utover i 2013. Men det har da blitt noen turer. I alle himmelretninger, selv om den store Europaturen fremdeles bare er en mengde ønsker om at DIT vil hun. Madonnatreffet i Italia, Øst-Europa, Frankrike …

Likevel gir motorsykkelen muligheter som ellers ville vært utenkelige. Som muligheten til å bli våt og kald i stupmørket over åsen fra Randsfjorden til Sperillen, for så å kunne svinge inn på Gamlestua. Der kunne MC-røya legge seg på Stabbursloftet som i barndommen var fast utgangspunkt for utforsking av Besteforeldrenes rike. Ringerike.

Eller muligheten for å få en koselig prat med ei venninde med eget smykke på to hjul i sommersola på en terasse på Hitra. Hvor man kan mimre om andre MC-turer rundt i Mor Norge, Sveariket eller Danmark. Tyskland har han bare såvidt vært. Ørkendyret. Snartur nedom Hamburg første sommeren.

Man har også muligheten til å gjøre et potensielt traurig, men dog så nødvendig, årlig besøk på Rikshospitalet, til en opplevelse. Ikke besøket, men turen til og fra. For som kjent er ikke den rette linja den korteste veien når man kjører motorsykkel.

En annen mulighet man har, er å kjøre E6 over Saltfjellet i østavindskuling. Kan være nervepirrende nok nå som

Ørkendyret på Polarsirkelen juli -09

de har lagt veien etter anbefalingene reindriftssamene kom med den gangen jugoslaviske og russiske krigsfanger bygde riksvei femti. Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor den tyske krigsmakten ikke fulgte de anbefalingene. Ble iallfall noen timer kolonnekjøring over Saltfjellet for ferdafolket i årene fram til Veivesenet flytta veien slik at snøen føk av og ikke la seg i meterhøye skavler over veibanen. Ulempen er jo at vinden får godt tak, og med bare to hjul å klore seg fast med, kan det bli en utfordring å komme seg over. Selv på sommers dag. Men da har man muligheten for å kjøre rundt. Selv om det blir en smule lengre enn de 58 milene fra Polarsirkelen til Trønderheimen. Da har man ikke tatt med at blondinen ofte skal stille på jobb dagen etter at hun har passert Nord-Europas høyeste fjellvidde …

På den annen side kjører Kamelryttersken med marginene på sin side, selv om enkelte prikker i sertifikatet kanskje kan fortelle andre historier. En kan være den om en av lovens kvinnelige håndhevere. Hun som fant ut at en søndagskveld i juni 2007 var et passe tidspunkt for å ta med seg laserpistolen og slå seg ned på en avkjørsel på Setsåhøgda. Var ikke mye forståelse å hente for at sykkelen nettopp var innkjøpt og måtte prøves på ei rettstrekke på E6. 104 i 80-sona betyr sånn ca 6.000 km mindre kjøring lærte blondinen med egen motorsykkel av den fortellingen. Pluss to prikker i et prikkfritt, nesten tredve år gammelt sertifikat. En annen fortelling kan være den om en av UP’s sivile patruljebiler. Den som befant seg på helt feil sted til helt feil tidspunkt. Akkurat når Kamelryttersken overså et 60-skilt Veivesenet hadde gjemt i småskogen et stykke nord for Elverum.

Seinhøsten har ikke vært helt enkel å komme gjennom. Så ei stund ut for at fruen måtte belage seg på en ny tilværelse som overtallig, siden Rådmannens budsjettforslag for 2014 anbefalte at arbeidsplassen hennes skulle ha bare halvparten så mange ansatte som i 2013. Og sist ansatt, først ut, er et prinsipp blondinen kjenner fra tidligere ansettelsesforhold. Har også vært utfordrende å forholde seg til at teamet hennes har hatt en del utskiftninger det siste halvåret. Livet er utfordrende i seg selv, og når omgivelsene skifter og man er usikker på om man får fortsette i den jobben man har, kan skillet mellom det å være profesjonell og det å være menneske bli ganske så utydelig. Angsten som hun aldri har villet vedkjenne seg, har styrt mye av reaksjonene på det som har skjedd utover høsten. Noe som har straffet seg. I mye større grad enn godt er. Hun går på jobb, gjør så godt hun kan. Går hjem. Sover. Ingenting hefter. Leiligheten flyter over. Men hun bryr seg ikke. Steller seg såpass mat at hun har noe gå på. Steller seg selv såpass at hun kan være blant folk uten å skjemmes.

Selv om hun arbeider varsomt med seg selv, med sine prosesser, så er det mye å forholde seg til. Noen av prosessene er utsatt/fortrengt fra ungdommen. Andre har aldri fått utvikle seg. Alt dette må hun håndtere og få til å henge på greip. Samtidig har hun en utfordrende jobb, som krever at hun er der, og yter sitt beste. Hver dag. I samarbeid med resten av teamet hun er en del av. Et samarbeid som krever at hun er seg selv. Et seg selv hun knapt nok vet hvem er, bare aner konturene av. Rett og slett fordi at hun aldri har hatt den selvrespekten som kreves for å kunne være seg selv. I ett og alt. Forstå hva og hvor mye hun faktisk må bidra med i forhold til sine omgivelser. «Fake it til you make it» heter det på engelsk. Har blitt mye faking oppgjennom årene ser hun i bakspeilet. Og det er ingen god oppdagelse, at man faktisk ikke har vært seg selv, at man bare har spilt en rolle, uten manus, uten andre føringer enn de hun trodde var der. Men som ikke var der. Da er det mye som må på plass før hun finner ut hvordan hun egentlig er, og hvordan hun skal oppføre seg og gjøre tinger og tanger.

Men oppi all misèren har hun lært å være takknemlig. Glad og takknemlig. For den muligheten hun faktisk har til å finne seg selv. Være seg selv. Og ikke minst takknemlig overfor alle rundt seg, som på tross av alle hennes feiltrinn, stiller opp og er der. For henne. Uten at hun helt har skjønt at hun fortjener det. For det har hun ikke. Ikke i sitt eget hode iallfall. Der er det bare en stor klump med angst som biter etter alt som kan minne om ros og konstruktiv kritikk. En redsel som motsetter seg alle forsøk på utvikling og menneskelig vekst.

Heldigvis har blondinen med egen motorsykkel begynt å ta tak i sin egen redsel, og er glad og takknemlig for all hjelp og støtte fra gode kolleger, venner og familie det siste året. Uten dere hadde det vært mye tyngre å komme gjennom dagene. Tusen takk :-)

God jul og Godt nytt år

:-) Ragnhild

 

Vær utålmodig menneske!

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi, at vi er med på å skape

det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker

trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

Inger Hagerup

Egenterapi

Bikerbabena 270907 25x37
Bikerbabena 270907 25x37
Høsten 2007 hadde ørkendyret kjørt sine første 22.000 terapeutiske km, og var knapt nok innkjørt.

230 mil sier Google maps at det blir de neste fire dagene. Fire dager på to hjul, med bare sykkelen og veien som selskap. Skal også innom gamle og nye bekjente. Ikke så mange kanskje, men det var det med kvalitet kontra kvantitet.

230 mil er kvantitet, terapien som de milene langs veien gir, er derimot kvalitet. Ørkendyret, og den Rosa Pantheren før den, har vært og er den viktigste terapeuten. Sykkelen krever fokus. At man er der, på sykkelen, med øya forbi der veien slutter, og ikke i Kuala Lumpur. Forutsatt at man ikke har lagt veien om Malaysias hovedstad.

En onkel, en av de med uniform og hvit Passat med røde striper, spurte etter å ha stoppet blondinen i en fartskontroll. “Så du radaren?” “Nei” svarte hun med de uskyldsblå, “Jeg holder øya på veien, og ikke i grøfta”.

“Fornuftig” måtte lovens håndhever innrømme. Før han skrev ut forelegg på firetusenogno for 90 km/t i ei 70-sone. Plunder og tidheft spør du Kamelryttersken. Veien var snorebein, ingen trafikk, tørr vei og godt vær. Ingen grunn til at UP skulle bry seg om at ørkendyret holdt passe styrefart nedover Saltdalen. Men det gjorde de, med tre prikker i sertifikatet som resultat, og at ørkendyret knapt klarte å holde styrefart videre nordover. Heldigvis går sånne prikker over, de er datostemplet tre år fram i tid, så hvis UP og andre med samme fartshindrende måleredskaper, holder seg langs andre veier enn den ørkendyret er på. Når han uheldigvis bikker over fartsgrensen, er de prikkene historie i 2015. For hvem er det som innbiller seg at sheriffen er ute på blanke fredagsformiddagen?

Fra spøk til Halvor. Fartsgrensene har sikkert en fornuftig begrunnelse, ut fra Veivesenets forståelse av veiens beskaffenhet, trafikkmengde, antall unger i veien og sånt. Men de har ikke tatt hensyn til at veien også har en terapeutisk verdi. At veikvaliteten også bidrar til folkehelsa.

Noe hverken UP eller andre med ansvar for trafikksikkerhet har tenkt på. Er at fartskontroller i seg selv er et tiltak som setter ned trafikksikkerheten. For ørkendyr og andre doninger med to og flere hjul, flytter oppmerksomheten fra veien, og ned i grøfta. Hvor radaren gjerne står. Uoppmerksomme sjåfører er i følge de samme myndigheter, et faremoment i trafikken. Ikke sant?

For de som gjerne vil lese mer om fartssynderinnens opplevelser med og uten øvrighetspersoner, anbefales Kamelhiet, årgang 2010. God lesing :-)

MC-ravn i kveldssol over Trondheimsfjorden en maikveld i 2010

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Om gravemaskiner og kvantemekanikk

img202

åSomalieren har gitt god grunn til ettertanke. Igjen. Med sin tekst om å ikke bruke, men tenke den midterste fingeren:

 

… undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

En første innskytelse kan være at gir man F, så gir man F, og da bryr man seg ikke. Ikke en gang om å tenke på den nevnte fingeren. Saken/situasjonen er så totalt uinteressant at man bare fortsetter med sitt. Og lar den andre parten fortsette med hva det nå var.

Ikke sant? For det er lett å havne  her:

 

 I think rape, slavery, and genocide are always wrong.

And just like that I’m more moral than your god.

Uttalelsen er lånt fra Facebook

«Can’t Loose What You Ain’t Never Had» synger Muddy Waters, mens Peps Persson følger opp med “Hög standard” og «Falsk matematik»

Kamelryttersken selv har fredagskveld. Skeiet ut med pizza fra den lokale tyrkiske pizzapusheren, middagshvil og Facebooksurfing. På sida for «Oss som mener Brøyt er den beste gravemaskinen som noen gang er bygd» diskuteres det skifting av dyser på en sekssylindret Perkins dieselmotor. En ikke helt uvanlig motor på gravemaskinene fra Brødrene Søyland på Bryne.

Står et vrak av en Brøyt X2b i fjæra på Vinkenes. Nokså nedsarva allerede den gang den kom på land fra forsvarets landgangsfartøy vinteren 1992.img202

Anskaffet for skrapjernpris. 30 øre kilo’n for tolv tonn. Men så var det det med å ha tid til alt. Dermed ble Brøyt’n stående i fjæra. Og det er ikke bare bare å fjerne tolv tonn skrapjern. Selv om skrapjernprisen har endra seg siden dengang.

Man kan si mye om slike skruprosjekter. Om hvor gjennomtenkte de er. Men det er også “noe” med Brøyt’n. Er noe annet enn utenlandskproduserte gravere. Affeksjon. Kanskje.

Men det er noe med holdninger også. Eller fordommer. Om man heller vil. For det er det Somalieren skriver om. Hva hun har opplevd. Og forholder seg til.

Men det er også noe om hvem som forteller. Det er mye bedre at tredjeperson forteller om opplevelser, enn at førsteperson gjør det. For når førsteperson forteller sin historie, blir det lett «Det-er-synd-på-meg»-syndromet som gjør seg gjeldene. Og da blir man ikke tatt alvorlig. Sippe-Guri. Når tredjeperson forteller. DA blir det noe annet. Man får en avstand. Det er ei fortelling. Ei historie. Som man kan forholde seg til. Fordi den fortelles av noen som selv ikke har opplevd. Bare sett. Hørt. Vært vitne. Historien oppfattes som mer objektivt fortalt. Men misforstå riktig. Det har også noe med formen å gjøre. Hvordan historien fortelles. Noen har evnen til å formidle førstehånds erfaringer slik at man ikke tenker. Sippe-Guri. Somalieren for eksempel.

Når førsteperson forteller. Gjerne lavmælt. Uten store fakter. Da er det bare overdrivelser. Det kan da ikke være sant.

Man kan bli litt støtt på mansjettene av å oppleve slikt. Man begynner kanskje å miste troen på seg selv. På at det man har opplevd var kanskje ikke så ille likevel. Man er bare overspent. Men når det blir mange nok slike «små» episoder, kan det bli for mye. Er da Aaron Antonovsky og hans Salutogenese og «Opplevelse av sammenheng» begynner å gi mening. Antonovsky forsket på hvordan mellomeuropeiske kvinner taklet overgangsalderen. Dette var i Israel på slutten av 1960-tallet, og i spørreskjemaet var det et spørsmål om kvinnene i forskningsprosjektet hadde vært i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Kanskje ikke så rart at et Israelsk forskningsprosjekt hadde med et slikt spørsmål.

Det som fikk Antonovsky til å stusse var at ca 30 % av kvinnene som hadde overlevd Auschwitz, Bergen-Belsen og de andre «Vernichtungsläger» i Nazi-Tyskland, ikke hadde psykiske plager i etterkant. Det satte ham på sporet av det han kalte «Sense of Coherence», eller opplevelse av sammenheng. Sammen med en forståelse av at helse ikke er en konstant, men at den kan oppleves som en flytende overgang. Gjerne sett som et kontinuum som strekker seg fra helt frisk til helt død. Og at den både har en målbar side. Blodtrykk, puls, hjerneaktivitet osv. Og en selvopplevd side. At selv om muskler, ledd og indre organer ikke fungerer mer enn sånn ca, så opplever man at man er frisk, at man har det bra.

Antonovsky er opptatt av å se på helsefremmende faktorer. I mennesket. Og i omgivelsene. Mens vi til vanlig gjerne er opptatt av det patogene, det sykdomsfremmende.

Som det å vise fingeren. Den i midten. «F… you». Blir ikke den dobbelt negativ? Og med det patogen? Sykdomsbringende? -fremkallende? For den som får fingeren opp i ansiktet. «Me don’t like you. You’re a bag of shit». Mens da den som eier fingeren sender ut en mengde negativ energi og tenker negative tanker. Og med salig Newton i mente. Han med eplet og stammen du vet. Da vet man at all aksjon har en reaksjon.

 

Newtons tredje lov: Når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.

Noen vil nok mene at nevnte Newton og hans lover er rent fysiske lover. Men fysikken omfatter også kvantemekanikken. At man bare kan gjette seg til hvor et elektron er på et gitt tidspunkt. At det i neste nu. Kan være i en helt annen del av stjernesystemet. Selv om stoffet, tingen hvor elektronet teoretisk befant seg i først, faktisk er håndfast. Som ramma til PC-skjermen du leser dette på.  De som kan sin Bohr og kanskje ikke minst sin Capra, vet at fysikk ikke bare er håndfast, den er i høyeste grad det motsatte, og enkelte snakker om at det er forbindelser fra den stuerene fysikken til det metafysiske. Og da er ikke veien lang til å forstå at Newtons tredje lov også gjelder i menneskelige relasjoner. Eller for å si det med The Alan Parsons Project «What goes up, must come down».

Kanskje det er derfor blondinen med egen motorsykkel gjerne forholder seg til Mahatmaen, når han sier at «If you want to change the world, be the change»?

 

Bilde lånt fra Facebooksida “Me så elske Brøyt” Norsk gravemaskinteknologi anno 1980 kontra japansk anno 2013. Kanskje ikke et kvantesprang sånn sett. Men det er “noe” med Brøyt’n, som man ikke finner i andre maskiner. Kanskje en opplevelse av sammenheng?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Something in the way she moves

2013-06-16 22.35.31

Åge spiller «Vend dæm ryggen» mens fruen reflekterer over dette og hint i hverdagen. Aretha Franklin tar over lydbildet med «Rock steady». To låter som er gode apropos til et par av ukas tidligere innlegg. Om blanke stemmer og broilere uten kritisk sans og forståelse for eksemplets makt. Joe Cocker fortsetter med å planke Beatles’ «Something»

… Something in the way she moves

For det er det faktisk. Noe i hvordan hun beveger seg. Lettere på et vis. Ørkendyret tar svingene mer kontant og med mer schwung. Og det er godt. Spennende å følge med hvordan dette går. Etter de innledende rundene.

Neida. Er ikke det at studenten Ergoterapeuten har hatt i praksis den siste tiden. Overgikk alt hva praksisveilederen hadde tenkt seg når studenten avsluttet praksisperioden. Først fikk studenten skryt fra høgskolen for godt gjennomført praksis. Fortjent og vel så det. Trivelig at kolleger sladrer slik. Etterpå går hun, studinen altså, hen og gir praksisveileder en aldeles ufortjent gave, som nok blir å tilbringe mye tid på fruens håndledd. Tusen, tusen takk :-)

Fullstendig ufortjent, selv om det nok er et lite bidrag til at ørkendyret svinger seg mer ledig gjennom svingene for tiden.

Noen snakker om placeboeffekt. Andre om at man ikke kan si noe før man har prøvd. Iallfall har blondinen med egen motorsykkel prøvd. Nå. 12 år etter at en bekjent ymta framom om kanskje? Og et halvt år etter at en annen bekjent ikke bare har prøvd, men gjennomført. Da fikk fruen syn for segn. Det er Something in the way she moves. Det var tydelig. Så da var det kanskje ikke så dumt som det høres ut.

2013-06-16 22.35.31
Tusen, tusen takk:-)

Å sitte i timesvis og høre på utvalgte stykker av Mozart og gregorianske kor, spesielt tilrettelagt for deg. At blondinen fikk både fotsoneterapi og healing i samme pakken bidrar nok også. Til

at svingene tas mer kontant. Og med mer. Om ikke eleganse. Så iallfall mer overbevisning. Noe han må ha, skal han komme gjennom svingene

Lovprisning? Kanskje. Nyfrelste har en tendens til å overdrive sine erfaringer. Men det var snedig å se hva som kunne leses ut av en enkel lyttetest. Hvor dissonanser mellom en selv og omgivelsene i barndommen kom fram som streker på et rutenett. En graf fremstilt på bakgrunn av hvordan man hørte bestemte frekvenser.

Kur? Kanskje ikke. Kanskje mer et redskap for å kunne håndtere hverdagen og seg selv. Men det kan virke for mye til å være sant noen av historiene som fortelles om Tomatismetoden. Sjekk lenken selv. Kanskje er det placebo, kanskje skjer det reelle forandringer av menneskets egen tone, mindre dissonans og mer renhet i klangen?

Er ikke bare mer velvære i hverdagen fruen vil ha. Mer av alt er nok er mer dekkende begrep. Og iallfall mer tillit til at hun takler hverdagens allehånde utfordringer. De som krever sin kvinne. De som tar knekken på deg, hvis du ikke står der. Og er der.

I mens har John Foggerty/Credence Clearwater Revival tatt “Graveyard train” før Otis Spann begynner med “Dust my broom”. I mellomtiden har det blitt en ny utgave av Kamelrytterskens «Grølsepyte»:

–          3 dl ris (kokes med dobbelt så mye vann)

Tilsettes:

–          1 boks bønner i tomat

–          1 boks tomater

–          1 glass Santa Maria Tacosaus (Medium)

–          Passe mengde bacon, skåret i terninger

–          1 halv STOR purre

–          1 løk (passe stor)

–          1 pakke Gilde skinnfrie kjøttpølse, skåret først i fire på langs og deretter på tvers i passe biter

Røres godt sammen med litt olje og kokes opp til passe konsistens.

Resten av dagens kulinariske utskeielse fryses ned i passe store porsjoner, og tas med som matpakke på jobb. Forutsetter etter fruens mening at det er microbølgeovn tilgjengelig på spiserommet.

Ha ei fin uke :-)

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Produksjon, horoskoper og det å gjøre fra seg på leggen

 

 

 

 

Dagens horoskop:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Ørkendyrbetvingersken får sin dose overtro i form av «Your daily horoscope», som trofast leverer ord for dagen i ei e-postkasse nær henne hver dag. Ovenstående var dagens budskap, som passet utmerket med fruens herjinger på Fjæsboka i det siste.

En av fruens årelange kompiser har de siste ukene oppfordret sine fjæsbokvenner til å LAGE en god dag. Noe han gjør hver dag. Hyggelig og trivelig, og omtenkt og i det hele tatt. Likevel klarte ikke ørkendyrbetvingersken å dy seg, og måtte jo slenge fra seg en sleivete kommentar om kompisen hadde begynt å bli produktiv? Siden han hele tiden vil LAGE en god dag. Og da var det litt godt å få ovennevnte visdomsord fra astrologien: For selvsagt har fruen alle de nødvendige kvalifikasjonene til å slenge med leppa/tastaturet. Skulle da bare mangle. Man er da ikke dronning i eget dronningrike for ingenting. Spørsmålet er om hun ikke også burde bruke de samme kvalifikasjonene til ikke å sleive med nevnte kommunikasjonsmidler.

Hun gjør jo det med ujevne mellomrom, sleiver over tastaturet og river av seg meninger som kanskje er berettigede, saklig godt begrunnet og «To the point», men som det gjerne sies:

For hvert problem er det en løsning som er enkel, elegant og helt feil

Er ofte slik, det har man da lært, the hard way, tenker Kamelryttersken, og trenger ikke gå lenger enn til siste års innkjøp av ny hjelm. «Denne er helt lydløs» kunne selgeren fortelle. Prisen var ikke så ravgale, så det ble handel. Trivelig kar, den selgeren egentlig. Men så ble det til at fruen ville ha headsett i hjelmen, med radio og telefon og sånt. Funka gull det. Når sykkelen står parkert. Pent. Ved siden av veien. I fart er det plent umulig å høre radioen eller hva som blir sagt av fornuftige ting i andre enden av telefonen.. Enkel og elegant løsning på et problem som ble. Helt feil.

Firmaet som både betaler husleia for blondinen med egen motorsykkel og bensinen til doningen, har nettopp hatt en aldri så liten korrupsjonsskandale. Type storm i et drammeglass. Den lokale blekka skriver på kommentarplass om at Noe er råttent i …, mens da firmaledelsen gir indremedisinsk  behandling i form av innskjerpelse av firmaets etiske regler, samtidig som de bruker pene ord i media og i brev til samtlige ansatte på det interne IT-nettverket.

Ørkendyrbetvingersken sitter igjen med en følelse av at man har kommet fram til en enkel og elegant løsning. Nokså standard, etter prinsippet om mer av samme sorten. En løsning hun ikke er helt sikker på. Mer av samme sorten er som oftest ikke en løsning som endrer noe, i beste fall utsetter den problemet, i verste fall får man enda større problemer. Og det var liksom ikke hensikten? Eller? De som vil vite mer om at det er  “Aldri så godt, at det ikke er galt for noe” utført av de som vil arbeide med  “Å være sin egen ulykkes smed“, kan lese Paul Watzlawicks bøker med nevnte titler.

Det er lite trolig at de som har misbrukt både sponsorpenger og betrodde midler fra firmaets kasse vil få eller må finne seg andre arbeidsoppgaver. Til det er man for flinke til å ta vare på hverandre i de høyere sirkler. I motsetning til arbeidsfolket på gølvet, som blir kjørt i ganske så stramme etiske tøyler. Skal lite til av sprell utenfor den slagne landevei før man får påpakning. Selv om man oppfyller lovens krav til oppførsel på arbeidsplassen. Varsling. For eksempel. Er lik fyken. “Frivillig”. Som oftest. Blir forholdene bedre av det? Heller tvilsomt. Fordi at hvis man ikke kan si fra om kritikkverdige forhold, da vil for det første forholdene fortsette. Like uholdbare. For det andre forsterker man ukulturen. Ingen som sier noe, når man vet at det kan bli trøblete å betale husleia som følge av å ha sagt fra om at keiseren ikke har klær. Synd, men leit.

Men slike saker har en annen side. Det har noe med lojalitet å gjøre. «Alle» vil at uheldige forhold blir avdekket. Men det vi gikk og gnåla på i barndommen «Sladderhank ska sjøl ha bank», har faktisk noe for seg. Man er ikke et bedre menneske fordi man sier i fra. Selv om det er nødvendig for liv og helse. Man har noe å arbeide med i seg selv. Ikke for at man skal være lojal for enhver pris. Men fordi egne uforløste tinger og tanger må løses opp i. Og da er det lettere å ta det som ligger utenfor seg selv. Eller rette baker for smed, som salig Wessel forteller.

Det handler hele tiden om å utvikle seg selv til det mennesket man har muligheter for å bli. Til å ta tak i egne utfordringer og løse dem. Noen ganger må man gå via det offentlige rom og legge både ett og to store egg. Kamelryttersken har i sin kauthet prøvd det òg. Og brent snuten. En lite behagelig opplevelse. Men det var den veien hun gikk. Ikke alle som likte den. Og som på sitt vis bidro til å få dama til å gå i takt. For det skal man, selv om halve ræva henger bar. Sånn er det bare med den saken. Enkel og elegant løsning på et kjent problem. Om den er riktig, kan kanskje diskuteres.

Derfor kan ikke blondinen mene at den beste løsningen for å utvikle en organisasjon til å arbeide etter slagordene «Åpen, Modig, Kompetent», er at man ruller hoder. Helst alle hodene på kroppene som nå står skolerett på teppet hos direktøren. Ja, man mister en del kompetanse og kontinuitet i organisasjonen. Men skal det bli en bedre forståelse for firmaets etiske retningslinjer. Må man si at vi skal være etisk bevisste, i alle forhold, i jobb og privat. Alle sammen. Nytter ikke å snakke om at firmaets verdier er tre ord på snei. Som man gjorde når man lanserte slagordene. Da må man være. Åpen. Modig. Kompetent. Og ikke på en snei.

At moderne organisasjons- og ledelseslære tilsier at ledelsen må gå i en slik situasjon, vil fruen med Masteren i organisasjon og ledelse heller ikke mene noe om. Hun kunne jo bli oppfattet som kunnskapsrik og Kompetent. Ikke bare Modig og Åpen.

For det har ørkendyrbetvingersken hørt noe om i det siste. For så vidt ikke bare i det siste. Mormor har mast om det lenge. Men det er en vei å gå. Fra det å være sikker på at ALLE mener at du er en dritt. Til å forstå at det er du selv som tror at de andre mener det. Noen ganger går den veien via det offentlige rom. Før man klarer å ta til seg at man faktisk kan. OG at ALLE andre mener at du kan. Eller for å si det med Snekkeren den gang Kamelryttersken var nyansatt Ergoterapeut i et attføringsfirma. «Det er jo ikke sant, det de sier, at du ikke kan». Ergoterapeuten hadde på fjorten dager vist at hun ikke bare kunne kartlegge arbeidsmessig funksjon hos de som gikk på attføring. Hun holdt også hele snekkerverkstedet i drift når dèt trengtes.

Men det var dagens visdomsord:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Hvem spør man? Når man er uenig? Den som er Åpen, Modig og Kompetent? Eller den som som sitter i sitt kjøpmannskap og tenker på hva som gir vinning og tap?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Førerutvikling

Sesongen nærmer seg, men om det har noe for seg å mimre over tidligere eskapader på to hjul, kan vel diskuteres….

 

Helga 7 – 9 mai 2010 var ørkendyrbetvingersken på to hjul sammen med Bimma og hennes BMW 800 ST

 

Helga ble brukt sønnafjells, på førerutviklingskurs hos NAF MC avd Oslo. Etter en avslappet ettermiddag på Operataket

 

var det å trekke i hus til teorikveld i kantina hos NAF i Østensjøveien. 80+ deltagere hadde de fem instruktørene fra Tango MC (Motorsykkelklubben til Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt) å undervise. NAF MC Oslo stilte også med hjelpeinstruktører + tre innleide kjørelærere som var med søndag.

 

 

Har alltid hatt lyst til å få være med på kurs med Tango MC, så dette var midt i blinken.
Etter teorien ble spesielt utvalgte invitert bort på klubbhuset til NAF MC Oslo, og fikk se på et riktig så trivelig klubblokale og verksted/lager til ca 90 sykler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag var det ca 40 sykler i hver pulje, som farta rundt på betongen på Valle Hovin etter eget forgodtbefinnende mellom postene som var bemannet med instruktører fra Tango MC

 

 

Øvelser som serpentiner (slalom mellom kjegler, både med lang og kort avstand mellom kjeglene), unnamanøver i sving, igangsetting med sving til høyre eller venstre, sirkel, 8-tall og krypkjøring mellom kjegler satt opp som en dobbel S. Var instruktører på de fleste øvelsene, og deltagerne kjørte rundt og holdt på med de øvelsene som de ville øve på. Var god plass, selv om det var førti sykler i gang samtidig.

 

Etter pause og omrokkering av kjeglene ble det bremseøvelser, nødstopp og unnamanøver

 

Søndag var kurset flyttet til Vålerbanen

 

På banen var det mange instruktører, så selv om vi var 40 stk delt i tre grupper etter egen vurdering av kjøreferdigheter, fikk de fleste den oppfølginga de ville ha. Kamelryttersken fikk iallfall uoppfordra tilbakemelding på blikkbruk og svingteknikk fra to av kjørelærerne som gjorde at hun fikk en mye triveligere tur hjem. Instruktørene var med og kjørte sammen med oss på banen, lå bak og ga tilbakemelding etter endt pass. Alle svingene var merket med svingpunkt og tangeringspunkt, slik at det var lettere å treffe svingene riktig.

 

Bimma har god dreis på ST’n sin

 

Hjemover ble det R30 opp Rendalen, som selv om det er mye rett fram mellom Rena og Storsjøen, er det lengre opp partier som utfordrer fører og sykkel. Som vanlig var det lite trafikk og med tørr vei gikk det godt å ha alminnelig styrefart oppover.

 

Her fra sørenden av Storsjøen

Opp Tylldalen og over til Tynset begynte det å bli kaldt, så islender og tykkere hansker ble redningen. Sto en politibil med blålysa på litt forbi Kvikneskogen, men han var visst ute i anna ærend, for det var ikke mer å se til dem.

 

Etter en rask stopp på Berkåk for bensinfylling, bar det strake veien hjem.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Dette innlegget er et noe omarbeidet innlegg fra Kamelhiet

Six word story

Drive a motorbike.

Then write it.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Arctic circke raceway june 2010

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Holdninger

Resirkulering er noe blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser har sansen for. Hun har lenge tenkt på et blogginnlegg som ble lagt ut høsten 2010 om holdninger, og som ble litt aktualisert av gårdagens innlegg om negative tanker. Hvor også egne og opplevelsen av andres holdninger var noe av det som ble tatt opp. Det at man uforvarende kan utløse holdninger hos andre mennesker som man ikke trodde var der, men som kommer til syne i all sin utemmede velde ved gitte anledninger.

Holdninger

ble første gang postet 26. oktober 2010, her i en lett forkortet utgave.

Er noe med holdninger. Vi vil gjerne vite at vi har så gode holdninger overfor hverandre. At mine holdninger er politisk korrekte og det er de holdningene vi bygger landet på.

Helt til vi møter vår egen frykt for det ukjente. Plutselig står vi overfor et menneske som ikke oppfører seg slik vi mener at mennesker fra et møblert hjem oppfører seg.

Det å ha en grunnholdning til sine medmennesker som er forankret i positive verdier, vil vi tro alle har. Likevel kan man møte holdninger hos oppegående mennesker som ikke er særlig gjennomtenkte. Noen ganger kan forankringen av holdningene i det vi vanligvis kaller positive verdier være en utfordring å finne.

Eller er det en forenkling av realiteten og av det man møter som man oppfatter som totalt på vidotta? Kan det være at noen trenger en runde eller to med seg selv for å plassere egne holdninger til bestemte grupper mennesker eller enkeltmennesker? At man lever i en slags boble, hvor man slipper å bli utfordret av mennesker fra andre kulturer eller annen seksuell legning? For bare å nevne to grupper som ofte utfordrer vår oppfatning av egne holdninger.

For vi tenker til vanlig ikke på at vi har holdninger til det meste. Vi trenger ikke reflektere over hvordan vi skal møte en innvandrer eller en muslim, fordi vi møter dem ikke. I tilfelle så er det på gata, hvor vi passerer dem tilfeldig. Om vi ofrer det en tanke er det vel også tilfeldig? For er det noen som går rundt og konstant tenker at innvandrere er sosialklienter og tar alle jobbene våre? Eller tenker at muslimer slår kona og er terrorister hele gjengen?

Noen er det kanskje, men langt de fleste av oss tenker ikke så langt, fordi det er et tilfeldig møte og hva man skal ha til middag er viktigere. Eller at minsten må ha nye sko, igjen.

Er ikke før vi står overfor et menneske med en annen kulturell bakgrunn, eller en problemstilling hvor mennesker med andre oppfatninger enn oss er involvert, at vi bevisst begynner å tenke på hvordan vi skal forholde oss til det mennesket eller den problemstillingen.

Som når Kamelryttersken skulle i to måneders studentpraksis under Ergoterapistudiene, og fikk en veileder med et navn som ikke var norsk. Og heller ikke Europeisk. Dama hadde knapt nok truffet, langt mindre snakket med mennesker som ikke så europeiske ut. Da ble det å ta noen runder med seg selv, “Hvordan takler jeg å ha en veileder med en annen kulturell bakgrunn enn jeg?”

Det gikk bra, veldig bra, og det ble flere, gode samtaler om forskjeller mellom den norske virkeligheten Kamelryttersken kjente og den utenlandske, som veilederen var oppvokst med.

Derfor blir det ikke så enkelt som en tidligere kollega sa det. “Holdningene er der, de må du bare leve med”. Ja, holdningene er der, men ofte er de ikke gjennomtenkte, og de forandrer seg med økende kunnskap om det eller de menneskene man møter. Eller forandrer ikke holdningene våre seg med økende forståelse for samfunnet vi lever i?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det er ikke enkelt. Alltid.

Nei, det er ikke enkelt. Å være den flotteste dama i by’n. Med et klesskap fullt av ingenting å ha på seg. Skjønner godt de som har kronasje i fleng, at de bruker stylist og har egen jobbgarderobe. For flotte damer vil vise. At de er flotte. Egentlig.

Men det er alltid et aber. Angsten for å stikke seg ut. Tilbakemeldingene fra alle som ikke har forstått hvem som er den flotteste dama i by’n. Eller den flotteste karen for den del. Homsene har forstått det. De må jo bruke tida i skapet til noe. Lære å kle seg stilig for eksempel…

Aftenposten har sett på dette i en artikkel. Hvor de drar frem eksempler fra toppene i næringslivet. Vi på golvet forventer jo at toppene kler seg dyrt, at de viser at de har mer enn oss alminnelige dødelige.

Noen er komfortable med å vises, andre lever av det, mens noen vises uten å være komfortable med det. Atter andre vises i bybildet uten at de egentlig er klar over det. Litt ufrivillig liksom.

I den grad man må vises i bybildet, på jobb eller i det private, er det den enkelte som bestemmer om man skal ses som et menneske med respekt for seg selv eller som et menneske som ikke tar vare på seg selv. Er man pent kledd, kan man fronte mer rabiate meninger eller holdninger, enn hvis man er sjuskete kledd. Rett og slett fordi pene klær demper meningene og holdningene, mens et uflidd ytre fremhever, forsterker eventuelle avvikende meninger og holdninger. Et sørgelig faktum, men sånn er det.

I en tidligere bloggpostKaravanseraiet.no sto det om Anne Grethe Sohlberg. Hun fikk skutt av seg venstre arm og fikk skuddskader i hofta. At hun overlevde det dramaet er en bragd i seg selv. At hun senere har trent seg opp igjen og bl.a sprunget New York Marathon sier mye om menneskets evne til å overvinne store utfordringer. Både fysisk og psykisk. Under rehabiliteringen etter å ha blitt skutt av eks-mannen, satte hun seg som mål at hun skulle bli den kuleste dama i landet med en arm. Et rimelig hårete mål, når man ikke vet om man kommer seg opp på to ben igjen.

Men, samtidig man forventer jo at en Bedriftsrådgiver og doktor i sosiologi som forsker på kvinners karrieremuligheter i arbeidslivet, at hun er pent kledd. Sånn er det bare med den saken.

Videre er det noe med den enkeltes person og væremåte. Noen passer ikke i drakt, i bunad ja, men ikke i blazer og trangt skjørt. Det blir så feil at det skriker. Kofte, t-skjorte og joggebukser, og du har en person som er tilfreds med seg selv og sitt. Og som styrer rundt i sin verden, som ordner opp og i det hele tatt.

Og så var det den gyldne middelvei, for ikke si omvei. Hvor man har en kleskode å forholde seg til, som man kanskje kan kle seg litt penere i forhold til. Ikke for å vise at man er bedre enn den gemene hop. For det er man. Uansett. Men for å vise at man har respekt, ikke bare for seg selv, men også for sine omgivelser?

 

 

Rundstykker. Med anis

Er noe med det. Når man bor alene. Å ta vare på seg selv i det små. I det daglige. Tenne et lys. Bake rundstykker. Huske på at det er anis i krydderboksen i skapet. Ta med varme til God venninde. Eller skjerpe dem i microen. Dagen etter. Før de fortæres. Med ost og salami. Og et hint av anis.

Mens man tenker. Komplisert. Har hun forstått, blondinen med egen motorsykkel. «Du gjør det ikke akkurat lett for deg selv» sier God venninde. I kveldinga. Mens attpåklatten turner i ballerinakjole over ergometersykkelen. Opp i bokhylla. Mens God vennindemann sier: «Hun bruker sykkelen mer enn meg» med et godt, stolt faderlig smil.

Ja, men kanskje. Kompliserte er egentlig ikke tankene. Men ettertenkte. Etter hvert. Lenge har det vært slik at det ikke har vært en forståelse for å omsette kunnskapen i ord. Det har bare vært handling. For var det ikke gjort i går, så skulle det iallfall være gjort i fjor. Men kanskje ikke i heimen. Hvor selv den enkleste hybelkaninjakt ikke blir gjort. Før etterpå.

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Når Noen gjør, Andre ikke og Enhver vil

Utrolig hva man får til. Og får høre. Selv om man ikke er. Panzerfeminist. Men nå er hun visst blitt det òg, blondinen med egen motorsykkel.

VamPus skriver i en bloggpost om «Når litt blir nok». Om trakassering av kvinner på nett. Noe som naturlig nok fører til kommentarer fra begge kjønn, for og i mot. Kamelryttersken slengte også med leppa, unnskyld, med fingrene på tastaturet og støttet blogginnlegget. Og er nå blitt «Panzerfeminist». Vil tro at de nærmeste omgivelser ler rått av at MC-røya blir kalt noe sånt. Greit nok at hun vokste opp med en rødstrømpe til mor som leste «Sirene» og var klar på sine meninger om likestilling, så blondinen har nok blitt påvirket av søttitallsfeminismen. Men kanskje mer på det å være bevisst på at trakassering skjer, og at skal vi komme videre må vi dra sammen. Og ikke minst si fra om at litt er nok.

For å gå tilbake til en opplevelse ikke så langt tilbake, hvor MC-røya sa i et større forum at det var greit å spørre henne, hvis det var noe. I etterkant kom det fra høyere hold at enkelte syntes at nå fikk det være nok. Nå burde fruen holde en lavere profil, og ikke sutre over egen vanskjebne. «Du har jo oppnådd det du vil. Du får jo være deg selv».

Ja, men. Poenget med å si det hun sa i den sammenhengen, om at det er helt greit å spørre om de personlige tingene, var jo nettopp for å slippe at noen begynte å snakke om henne, utenfor hørevidde. At skal man ha et samarbeidsklima må man faktisk være på samme planet, ikke bruke kurerer som går via høyere hold.

Men man skal ikke stå fram slik. Hverken slik som VamPus gjorde i nevnte bloggpost, eller slik som Kamelryttersken har gjort. Man skal lide i stillhet og håpe at «Noen» tar saken, og forklarer den som trakasserer at slik oppførsel er ikke akseptabel. Som oftest skjer det ved at «Andre» forklarer den som trenger støtte at «Holder ikke du kjeft, skjer sånn og slik». Mens da «Enhver» vasker sine hender i all offentlighet og bedyrer sin uskyld.

Offeret tror dermed at alt er lutter glede, og fortsetter i sin miserable tilværelse. Mens da Noen, Andre og Enhver kan fortsette slik de alltid har gjort.

Dette er det som skjer på overflaten, det vi ser i dagliglivet. Det vi ikke ser, er at det er menneskets manglende tro på egen styrke, som får fritt spillerom.

For den som tar på seg offerrollen får mye oppmerksomhet, vare strøk over kinn, sympati og medfølelse. Men kanskje man heller skulle bruke de vare strøkene over kinn til å si at «Du ER sterk og tøff. Dette klarer du. DU trenger ikke å godta det eller det».

Men det gjelder også for Noen, Andre og Enhver, de trenger også å forstå at deres handlinger bunner i at de ikke tror på egen styrke, at de faktisk fornedrer seg selv til det samme nivået som overgriperen. Til det nivået de mener offeret er på. Noen, Andre og Enhver må også gjøres ansvarlige for sine handlinger. Kan vi godta at de ikke tar ansvar for det de gjør. Mot andre, men ikke minst mot seg selv?

 

Blogg = egenterapi?

Blogging som egenterapi har vært tema flere ganger både på Karavanseraiet.no og på Kamelrytterskens tidligere blogger. I lys av kommentarene de siste dagene om smerter og umulige valg kom tanker om tidligere innlegg opp. Noen sier til Kamelryttersken: «Synes Kamelryttersken er ei modig dame, fordi hun sier høyt det hun tenker og mener.» Tusen takk, slike ord er gode å ta med. Det kommer også andre kommentarer, fra andre kanter. Som sier «Er det ikke nok nå? Skal hun hele tiden få lov til å mase om at hun har det så fælt?» Èn ting er at de kommentarene kommer til andre, ikke til den det snakkes om. Og så lenge de blir sagt utenfor hørevidde trenger man ikke bry seg. Nettopp fordi den de blir sagt om, ikke har hørt det som blir sagt. Ikke før noen kommer og forteller det. Da kan man velge å la seg såre, eller overse. Noe helt annet er at man bare er seg selv.

Likevel er det å formulere tankene på et tastatur og deretter gjøre dem tilgjengelige for all verden, godt. Man må være strengere med seg selv, tenke gjennom formuleringene, slik at man får sagt det man vil, uten å såre eller skyve fra seg eventuelle lesere.

I februar 2010 ble dette postet på «Kamelhiet», Kamelrytterskens første spede forsøk på seriøs blogging:

-Er veldig flink til å formulere ting jeg vil skrive i hodet, men når tankene skal ned på tastaturet er absolutt alle de fine formuleringene som blåst vekk. Kan være en fordel også, at det jeg har tenkt på er borte. Ofte har jeg da gjort ferdig den tankerekka, og er ferdig med den.

Tittelen på innlegget var «Blogg? = Egeneterapi?»

Den vinteren var preget av èn ting. Sykemelding. En arbeidsmiljøkonflikt som Kamelryttersken kom opp i, som ble løst ved sykemelding av arbeidstakeren og etter hvert omplassering i annen stilling i firmaet. Mye av det som har skjedd i fruens forhold til firmaet og til de arbeidsoppgavene som hun ble tildelt har blitt grundig belyst i utallige blogginnlegg på Karavanseraiet.no. Noe som har gjort det enklere å håndtere utfordringene, det å skrive frustrasjonene ut i cyberspace. Mange anbefaler å skrive frustrasjoner og nag som et brev til den man er sint på. Brevet skal ikke sendes, men rives i stykker. Mulig at det å sende alle disse brevene ut i cyberspace i stedet for å rive dem i stykker, ikke har vært særlig lurt. Men det er gjort, og de har hatt sin effekt for avsender. Helt klart.

I det førnevnte blogginnlegget sto det mer om tankerekker:

– enkelte tankerekker kommer igjen, noen ganger i forskjellige vinkler av samme sak, noen gang følger de det samme tankemønsteret. Mens jeg streva som verst med prosessene rundt sykemeldinga i høst, var jeg vel gjennom samtlige sannsynlige scenarier for løsning av konflikten som tenkes kunne, + et utall som ikke var særlig sannsynlige. I det siste har jeg flere ganger klart å se at det jeg ser for meg i forhold til enkelte prosjekter, er rene dagdrømmer og ønsketenkning, og kunnet si til meg selv at dette er det ingen vits å drømme om. “Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.” Og da klarer jeg ofte å legge drømmen bak meg og enten koble helt over på mer produktive tanker eller ta det prosjektet mer seriøst og se hva som er realistisk.

«Var jeg så reflektert midt oppi det Hundhælvetet?» Tenker Kamelryttersken med seg selv. Ja må jo ha vært det. Teksten står jo i cyberspace den dag i dag, så det var hun nok. Blogginnlegget blir vel stående der til Google faller. Og kanskje enda lenger.

For det er jo det blogging ofte dreier seg om. Refleksjoner. Om livet. Døden. Og alt i mellom der. Et sted.

Noe annet som hun også fant ut den vinteren. Kamelryttersken. Var:

– at jeg er utrolig selvopptatt. Uten at jeg kan måle om jeg er mer selvopptatt enn andre. Er litt sånn at pendelen slår ut andre veien. Før holdt jeg egne behov og ønsker i sjakk, og lot de rundt meg få sitt. Rasjonaliserte det med at det var enklere og skapte mer flyt i det som skulle/måtte gjøres. Helt til det en dag sprakk, og jeg ikke kunne la andres behov få all oppmerksomhet. Jeg måtte skape et rom for meg, hvor jeg fikk leve ut mine behov, gjøre mine ting. Og det har jeg langt på vei gjort, før nå ting begynner å roe seg, og samarbeid med omgivelsene kan foregå på begges premisser.

Ja. Men nei. Men altså. De fleste er opptatt av seg selv og sine egne behov. Men enkelte ganger blir det mer fokus på en selv. Og siden man er alene med seg selv, hele tiden. Er det ikke så rart at man tenker «JEG». At man lar egoet få fritt spillerom, og drar på egotripper som det passer en selv. Om man oppnår så mye, kan sikkert diskuteres, men det kan iallfall tenkes at man får høre at andre syns det er nok. Noe blondinen med egen motorsykkel fikk vite fra annet hold nå nettopp. Noe som får henne til å tenke. «Har de ikke mer å henge seg opp i, får de da bare gjøre det.» Selv om det hadde vært bedre å slippe å få høre det på bygda. At den eller de som har noe utsette på fruens egotripper, kom og sa det direkte. Men de kjenner kanskje ikke Nelson Mandelas ord?

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken