Category Archives: MC-ravn

Fruen på tur for å gå i butikker

Fruen med egen motorsykkel burde nok fått med seg dagens horoskop før hun dro til Østersund. For å gå i butikker:

You’ll be fairly bursting at the seams with restless, outgoing energy. That means if you’re going anywhere with money, financial certificates or even winning lotto tickets on your person, you should probably beg a frugal dear one to go along — yes, to chaperone.

Men garderoben trengte en smule oppdatering. Klesskapet var (som vanlig) fullt av ingenting å ha på seg. Særlig det at kjørejakka som ble innkjøpt i  dyre dommer året før, ikke holdt mål, var et gene i fruens hode. Så hun hadde tenkt å se etter ei bikersjappe for om mulig finne seg ei ny jakke. Høstsalget på MC-klær har begynt, og 10 % ekstra rabatt på grunn av vekslingskursen kunne jo være greit å ta med. Men det fant hun ikke. Butikk som førte MC-klær. Butikker med andre klær derimot …

Årsaken til at det ble tur i østerled var at en lidelsesfelle i bikerverdenen hadde lagt ut spørsmål på fjæsboka om

Opp mot svenskegrensen langs E14 en oktoberdag i 2010

tur til glassmagasinet i Åre. Nå er det kanskje en overdrivelse å si glassmagasin, siden nevnte forretning selger flere og flere av sine varer i plastemballasje. Men gammel vane er vond å vende. Dermed blir det glassmagasin når det er snakk om statseide forretninger som selger fluidum av tvilsom helsemessig verdi.

Joda, fruen hadde ikke noe mer vettugt å ta seg til, så en tur over grensen kunne da være en mulighet i go’været. Forslaget fra Scooterføreren innebar også muligheter for å gjenoppfriske et hyggelig bekjentskap litt lengre nord langs grensen. Siden Hovinbyggen hadde lagt inn retur via Sandvika og Verdalen.

Men, det er alltid et men. Nevnte lidelsesfelle ville ikke dra fra by’n før klokka passerte 12. Og det passet ikke fruen. Ikke i det hele tatt. Så hun fant ut at hun hadde tid til å gå i butikker i Østersund, mens de andre kom luffende etter. Som tenkt, så gjort. At det da ble 20 mil ekstra, hefta ikke så farlig. E14 fra Åre til Østersund er bein som ei snor, og med minimalt med trafikk var ikke den gjæra noe å syte for.

Tilbake i Åre hadde karfolka fått ordna med harryhandel og vært innom nevnte glassmagasin. Når så fruen fikk ordna med at de samme karfolka fikk seg såpass med mat at de hyrte fram til desserten som hun var rimelig sikker på ventet rett over på norsk side, var det bare å luffe i passe styrefart over fjellet. Langs 322, eller St. Olavsleden som den også kalles på svensk side. På norsk side blir det R72, som også kalles Jämtlandsvegen på kartet.

322 er rett og fin, bare skjemmet av en del lapping av hull langs midtstripa. Den som i EU-land er hvit, mens den

Scooterføreren på vei opp 322 i oktober 2010

på norsk side, som seg hør og bør, er gul.

Når man er tre i følge, er det en litt annen måte å kjøre to-hjuling på, enn når man er alene. Trailersjåføren lå fremst, som han bruker. Fordi han holder jevn fart, uansett. Første sykkel i kolonna ligger i venstre hjulspor, andremann ligger i høyre hjulspor, tredje sykkel til venstre, og sånn fortsetter det bakover. Den siste sykkelen ligger alltid til venstre. Sweeper som han gjerne kalles, har som oppgave å holde feltet samlet og passe på at det ikke kommer en bil inn i kolonna. Noe som kan bli en tanke stressende for både burist og biker. Ved kjøring på god vei, er det en fordel at de minst erfarne motorsyklistene ligger så langt fram som mulig. Blir mest behagelig kjøring da. Lenger bak, når det blir en 6 – 8 – 12 – 15 sykler blir det mye strikkjøring, fordi feltet strekker seg ut, og det er lett å miste kontakten med den som ligger foran. Harley-gutta som kjører mye sammen, har lært seg å holde passe avstand, og holder seg i samlet flokk. Fint å se på når de kommer, i et felt, uten luker.

Mens da folk som Kamelryttersken, som kjører mye solo, ikke har samme disiplinen og forståelsen for at et tett felt med motorsykler i følge gir mindre stressende kjøring. Men det krever at alle vet hvor de skal ligge i forhold til sykkelen foran og bak. Noe fruen fikk erfare, enda en gang, denne lørdagen.

Med en vant sjåfør fremst, som holdt jevn fart, gikk det passe fort. Og med den mest uerfarne i midten og ørkendyret bak, burde det blitt en behagelig tur over fjellet. I ettermiddagssola. Noe det for så vidt også var. Bortsett fra i venstresvingene, for da lå det plutselig en sykkel der hvor ørkendyret skulle være. Ble mer slitasje på bremseklossene for å si det sånn.

Når man kjører solo, da utnytter man veien på en helt annen måte, enn når man kjører i følge. Man følger svingene og ligger helt ut til gulstripa i venstresvingene, og helt inn til hvitstripa i høyresvingene. Gjør man det når man ligger i et felt med mange sykler, vil man komme i veien for sykkelen bak, i hver sving. Noe som uvergerlig fører til at feltet strekker seg ut, og man kan lett miste kontakten med hverandre. Derfor ligger man i sitt hjulspor hele tiden. Enern, treern, femmern og så videre bakover, til venstre. Toern, firern, seksern til høyre. Med litt samkjøring og omtanke, gir det behagelig kjøring, uten stress og ukvemsord.

Men, selv om ørkendyret sleit med at det stadig vekk la seg en sykkel der han ville være i venstresvingen, så var det en fin tur langs St.Olavsleden, forbi saxvallen og ned til grensen ved sandvika, øverst i Verdalen. Der hadde Hovinbyggen en kompis, Nordlending telsmers, og Kamelryttersken husket fra et tidligere besøk at der var det oppdekking så det holdt når det kom fermmenfolk. NordNorsk gjestfrihet av beste merke. Derfor hadde hun klokelig stått over alle forsøk på dessert til middagen i Åre. Må jo tenke på livvidden til turkameratene, og på at man ikke sier “Nei takk” når vertskapet sier at «E har å gje, men ikje å nø»

Tida går fort i godt lag. Også på en terrasse med utsikt over norsk fjellheim. Så klokka ble mange, alt for mye faktisk. Er tett på to  timers kjøring fra Sandvika og inn til trønderheimen, og følget hadde avtalt å kjøre MC-ravn den kvelden. Sto kanskje em Triumpheier og trippa i Munkegata og lurte på hvor folket var henne. Og som det bruker å være. Mobiltelefonen var død, utladet, så det var ikke mulig å få gitt beskjed heller. Er bare å beklagee. Shit happens, også i møblerte hjem. Så det har hun for å ikke kunne lade mobilen fra sykkelen :-(

Men bortsett fra manglende kommunikasjon på grunn av en død mobil, var lørdagen en av de bedre dagene. Trivelig selskap, nærmere seksti kjørte mil, noe som i seg selv er en vederkvegelse og en sårt tiltrengt oppdatering av garderoben må kunne betegnes som et kinderegg i hverdagen.

Har du hatt ei fin helg?

130905 Innsvatnet
Morgenstemning over Innsvatnet, sett fra St. Olavs bru på R72
(c) Frode Solvang 2013

MC-ravnan. Nå også VVIP’s

Hva er nå dette?

Blondinen med egen motorsykkel innrømmer glatt, uten tilløp til blygsel at hun ikke er noen beleven festivalgjenger. I den spede ungdom, i den tida når vingene skulle og måtte testes om de bar, da var det Troilltampen som gjaldt. På Storjord i Tysfjord. Rett ved E6. Det var på slutten av nittensyttitallet. Men så flytter man på seg, og avstandene kan bli lange og økonomien skrall. Og i det hele tatt. Men det ble da Troilltampen i -82 også. Da hadde festivalen flyttet seg til Lofoten. Men det ble liksom ikke mer. Festivalgjengeri.

Men så ble det. Notodden bluesfestival og mormorhus. Ikke Kamelrytterskens Mormor, men stasjenta som kaller seg Mormor i blogglandia. Men hun nærmer seg sakte. Blondinen. Skeptisk som hun er. Til bluesfestivallivet. Så det ble med konsert med Kåre Virud og Charlie Musselwhite. Og 125 mil på to hjul til ei trivelig helg i mormorhuset.

Helga etter ble det ikke fullt så mange. Mil altså. 45. Kanskje. Sånn ca. Til Frøya og Frøyafestivalen. Med Too Far Gone, Vestlandsfanden, alle trønderes Åge og Sambandet, Plumbo, Anders Jektvik, Carola og Kaizers Orchestra. For å få med flere av høydepunktene.

Too Far Gone gikk hun glipp av. Blondinen. Loven om tingenes iboende f..skap slo til så det holdt før hun kom seg av gårde:

Alt som kan gå galt, går galt.

På det verst tenkelige tidspunkt.

Scooterføreren var sitt sedvanlige tålmodige jeg. Selv om han nok trega på at han gikk glipp av at Too Far Gone, dro til med «Mønsåsfesten» og «Zetor’n». Men det vet man jo for så vidt ikke. Om de spilte de låtene. Siden hverken han eller blondinen fikk hørt og sett trønderne. Live. På scenen. På Sistranda.

Det de derimot fikk. Når de kom seg så langt som til Sistranda. Var en varm velkomst av lederen for Natteravnene på Frøya. Som hadde invitert MC-ravnan utover for å bistå de lokale ravnene under festivalen. Sjelden har vel noen MC-ravn fått bedre behandling. At de to utskremte fra MC-ravnan følte seg som VVIP’s (Very Very Important Persons) er ingen underdrivelse.

Gjestfrihet, festivalpass for hele helga, sightseeing med privatsjåfør, god mat og førsteklasses overnatting. Alt var på plass for å få to MC-ravner til å trives. Hele helga. Og masse trivelig ungdom. Som unggutten som kom bort og hilsa i handa og sa at skulle han bli for full, måtte MC-ravnene ringe mor hans. Hun var et sted inne på festivalområdet fortalte han.

For det er jo et privilegium. En tillitserklæring faktisk. Å bli bedt om å se etter helt ukjente folks unger slik MC-ravnene ble denne helga. Dessverre slo det til, at natteravning fremdeles er Norges største voksenopplæringsprosjekt. Ikke at noen av ravnene var involvert, men fordi man enda en gang fikk demonstrert at det er lov å si fra. Lensmannen måtte halv seks lørdags morgen ta seg av fire trettenåringer med mer alkohol innabords en godt er for voksne folk. At det ble dagens snakkis på Frøya er ikke så rart.

Om det frister til gjentagelse? Iallfall er MC-ravnene invitert også til neste år ;-)

 

2013-08-10 16.10.24
Scooterføreren sammen med den eminente guiden  og privatsjåføren koser seg i sola på Titran

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

MC-ravning, om respekt og utvikling

«Tusen takk til førene av: Harley-Davidsson, Harley-Davidsson, Piaggio, Honda, Kavasaki, BMW, Kavasaki, Harley-Davidsson, Suzuki, Yamaha, Honda, BMW, Triumph og BMW for innsatsten 16. mai :-)
Mange nykonfirmerte på Øvre Leirfoss, ikke så mange på Nedre, russeparty på Trondheim Spektrum, noen ungdommer i Rotvollfjæra, pizza på Dolly Dimple’s Lerkendal og vanlig 16.maikaos på Festningen er vel kvelden i stikkordsform.
Ungdommen setter pris på oss, det er helt sikkert. Kveldens beste må gå til Jonas som kunne betro oss at “Natteravnene er kule, men dere er hakket kulere”.»

Står det på Facebooksida til MC-ravnan.

13 sykler og 14 MC-ravner står det respekt av, ei mainatt. Rett og slett fordi ungdommen, nykonfirmantene MC-ravnan traff den natta, var så klare på at de satte pris på at MC-ravnene var der. Klemmer og takk i handa, viser ikke bare god oppdragelse. Men også at det står ikke så galt til med den oppvoksende slekt som vi gjerne tror til daglig.

Men oppmøtet den kvelden viser også noe mer. At MC-ravnan som gruppe begynner å bli mer enn bare slengere som er innom bare for en kveld. Flere av kveldens ravner hadde vært med helt siden starten. MC-ravninga har blitt mer enn bare et ønske om å gjøre en forskjell. Praten går lett, spøken på Ravnemors bekostning sitter også løst. Trivelig. Sånn skal det være. Snakket om egne vester, med MC-ravnan på, har også tatt seg opp.

For det har noe med tilhørighet å gjøre, ikke bare det å dele gleden over det å kjøre motorsykkel, men også fellesskapet det gir å kjøre MC-ravn og prate med trivelig ungdom. Ungdom som setter pris på at det er MC-ravnan som kommer. For selv om noen spør etter den eller den, «Er ikke Piaggio med i kveld? Han med tre-hjulingen?», så er det ikke et tegn på at de andre ikke er velkomne. Det er et tegn på at MC-ravnan som gruppe huskes fordi de oppleves som en positiv del av kvelden, av festen deres. De vet at MC-ravnan ikke ser ølboksen, de vet at telefonen hjem for hun som har tømt for mange sånne bokser blir tatt, de vet at de får plastret sår. De vet at MC-ravnan er der. Og det er en trygghet i seg selv, for ungdom som gjerne kjekker seg, men som er usikre på egne og andres grenser.

De fleste MC-klubber som kjører med vester/ryggmerke, har en eller annen form for kodeks rundt vesten. Holy Riders for eksempel, som krever en del kursing før man får vesten. Andre har et gradssystem, hvor man ikke får et helt ryggmerke før man har deltatt i klubbens aktiviteter i så så lang tid.

Selv om MC-ravnan som andre natteravner bare bruker vesten når de er ute som natteravn, har de likevel sin identitet som MC-ravner knyttet til vesten. Samtidig som de er en klubb med egne vedtekter som er registrert i Frivillighetsregisteret. Kanskje ikke så rart at de tenker seg om hvis de ser MC-ravnvester som ikke oppbevares i Munkegata når de ikke er ute kjører ravn. Det er jo MC-ravnan sin vest, deres identitet utad.

11. mai var MC-ravnan oppe i en tøff situasjon på Marinen, med en psykisk ustabil mann. Ungdommene følte seg skremt og ba om hjelp hos MC-ravnene. Som da ble stående mellom denne mannen og ungdommene. All fornuft sier at man i en slik situasjon skal trekke seg ut, og la mannen styre på som han vil. Ring Politiet på 1 1 2 og skygg banen. Det kunne ikke MC-ravnan denne kvelden. Han gikk løs på dem med trusler om drap, slag og spark. De fikk tak i Politiet, som kom og tok med seg karen, men det tok en stund. Slik at MC-ravnan måtte stå i situasjonen såpass lenge at flere følte at dette var nok. Og vel så det.

Viktig i etterkant av en slik sak, enda en gang å avklare hva en MC-ravn kan gjøre, hvis han må. Som alltid er det enkeltes vurdering der og da som gjelder. Føler man seg truet, da forsvarer man seg. Er det mulig, trekker man seg unna. Må man stå i en slik situasjon, skal man forsvare seg. MC-ravnan skal hele hjem, hver kveld, også de kveldene de kjører natteravn.

MC-ravnan har ressurser i egne rekker til å ta den nødvendige debriefiengen når slikt skjer. En har arbeidet som Hjelpepleier i psykiatrien og i rusomsorgen i mange år. Ravnemora har videreutdanning i psykisk helsearbeid tilsvarende det Psykiatriske sykepleiere har. + at alle har mye livserfaring, og en trygghet i seg selv. En trygghet som motorsyklisten har fordi sykkelen krevet at h*n er der. Da. Med blikket inn i og forbi neste sving. Hadde de ikke hatt det, hadde karrieren som motorsyklister, og dermed MC-ravner blitt kort.

Derfor taklet karene situasjonen så bra 11. mai, og derfor blir det et par temakvelder til vinteren. Hvor det ikke bare blir mimring, men også faglig påfyll om konflikthåndtering og hva MC-ravnan er.

Men det vet vi jo?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

I dag LAGER vi en god dag!

I dag LAGER vi en god dag!
Toget går halv tolv!

Sto det på Fjæsboka i dag. 1. mai

Budskapet var viktig nok. For den gamle miljøverneren med fartstid fra tidlig syttitall via Altaaksjonen fram til i dag. Nå mobiliserer han mot boring utenfor Lofoten og Vesterålen under 1. Mai toget i hjembyen.

«I Xby må vi lage egne plakater med «Nei til boring i LoVe» — pampene har sensurert den bort! Men NU holder appell i Folkets hus etter toget.»

fortsetter han.

Pampene har sensurert.

Hørt den før?

Jo, vi har vel det. Når aktivistene begynner å røre på seg og kommer med gode argumenter. Drar fram motekspertise og setter hardt mot hardt. Da sensurerer pampene, tåkelegger og begår dumheter bak røykteppet.

Hollywood liker sånt. De kan lage mye god action av slike historier. Glatte historier. Noen ganger platte. Men ser man dem litt nærmere, ser man samfunnskritikken og forsøket på å fortelle at pampene sensurerer. Uansett. Et eksempel er «Edge of darkness» med Mel Gibson som ble sendt på NRK 3 sist mandag. Om politimannen som får datteren drept av et firma som driver med kjernevåpen. Hvordan han på beste actionfilmvis tar rotta på firmaet. Alt var med. Korrupsjon på høyeste hold. Hvordan pampene sensurerer og viser tolkninger av sannheten som ikke holder vann. Bare fordi de har makt til å gjøre som det passer dem. Og vi gir F. Fordi.

Det vet du kanskje best selv?

Men det er ikke så enkelt å sensurere Internettet. En av grunnene er at pampene har behov for nettet selv. Til å kontrollere og tåkelegge. Men også fordi det er desentralisert. Stenges en server, en forbindelse, finnes det andre veier til Rom. Som nettet i seg selv finner fram til. Har man først lagt ut informasjon på verdensveven, vil nettet se til at den informasjonen blir værende helt til nettet tas ned. Fysisk. For godt.

Og det er faktisk en fordel for miljøbevegelsen og ikkevoldsforkjempere. De som har saklig informasjon som eneste våpen.

Men ikkevold er mer enn saklig informasjon. Det er også aksjon. Et av de bedre eksemplene er Gandhi’s protest mot englendernes monopol på salt. Salt har inderne fått fra havet i uminnelige tider, de har en lang kyst og mye sol. Gunstige forhold for saltproduksjon av havvann. For å protestere og markere sin motstand mot englendernes monopol sa gandhi at i dag går jeg og henter salt til middagen. Hvorpå han gikk ned til stranda. Ei strand som lå et stykke unna, så det ble en rimelig lang mars for å hente salt til maten. På veien var det flere som fulgte ham og englenderne mobiliserte militærmakten sin. Vel nede ved standa tar Gandhi ei klype salt fra en stein i vannkanten: «Nå har jeg salt til middagen» Og så gikk han hjem igjen. Militærmakten var forberedt på en større aksjon, med så mange folk som fulgte Mahatmaen, og ellers alt som militærmakter ser for seg av eventualiteter. Men de var ikke forberedt på en mann som gjorde det han sa.

Noen andre som gjør det de sier, er Natteravnene. «Vi skal bare være der» sier de. Og det er de. De er der. Ikke mer. Ingen pekefingre. Ingen høytravende retorikk. De bare er der. Fordi de vil. Ha et trygt lokalmiljø. For seg og sine. De har med plasterlapp og en skulder å gråte på om det trengs. Er liksom ikke så mye mer å si om det å være Natteravn.

Men det er bare utenpå. Heter det i visa. For det gjør noe med et samfunn når Natteravnene på tyve år har bygd det femte mest kjente merkenavnet i kogeriket. Det forteller noe om frivillighet, hva mennesker kan få til når de arbeider sammen. Målet er et trygt og godt samfunn. Hvor vi tar vare på hverandre. Ikke bare tenker «Først meg selv, så meg selv, og så meg selv igjen. Men bare, hvis det er til mitt eget beste»

Eller kanskje jo. «hvis det er til mitt eget beste». For det er til mitt beste at ungjentene kan gå hjem i kveldsmørket uten å være redd for å bli voldtatt. For da har vi et samfunn hvor pampene ikke kan sensurere, for de har ikke saker som trenger sensur. Fordi vi bare er der.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Marinen eller Festningen

Kronikk i Adresseavisen 30/3 – 2012

Det å stenge Marinen natt til 1. og 17. mai, har vært en årviss øvelse de siste årene. En stenging som vi i MC-Ravn Trondheim ikke helt forstår.

Men så sitter ikke vi i styrer og ting heller. Vi er frivillige Natteravner og har holdt på siden 2007. Mainettene på Festningen finner vi blir utriveligere for hvert år. Mørkt og uoversiktlig som det er der oppe. «Alle» klumper seg sammen under de to gatelysene som er, med knuffing, ukvemsord og voldtekter som resultat.

Marinen ble jo stengt disse kveldene med argumentet at kommunen ikke skulle arrangere fest for ungdommen. Nei, det trengs ikke, for det klarer ungdommen utmerket godt selv. Det de trenger er en vennegjeng, en mp3-spiller og kanskje en flaske eller to med alkoholholdig drikke. Og et sted å være, helst tørt og varmt, men en gressplen holder i massevis. Alt det får ungdommen tak i, for å feste til langt ut i de små timer. Så det er ikke et argument, at ungdommen må ha hjelp til å lage fest.

Et annet argument er at det blir mye søppel, og vi vil jo at byen ser pen og ren ut på nasjonaldagen. Noe som krever ekstra mannskap. Mannskap som helst vil gjøre andre ting 17. mai enn å rydde etter den oppvoksende slekt.

Når vi kjører Natteravn, kjører vi to eller tre sykler sammen, langs forskjellige ruter rundt i byen. Noen kan ta området fra Korsvika, langs Ladestien til Rotvollfjæra og videre til Hansbakkfjæra. Derfra kan turen gå til Estenstadammene. En annen gruppe kan ta skolene fra Nidarvoll til Risvollan og videre ned Fossegrenda og opp til Leirfossene. Ei tredje gruppe drar til Sjetnemarka/Tillerområdet før de fortsetter til Heimdal/Kattem. Ei fjerde gruppe kan kjøre vestsida av byen fra Ila til Teisendammen, Kyvannet, Lian og over Flatåsen til Saupstad. På den måten dekker vi hele byen, og ser hvordan friluftsområdene i byen brukes. Når det gjelder rydding på disse områdene er det påtagelige forskjeller. Våre nye landsmenn forlater området slik de fant det, slik de vil finne det når de kommer tilbake. Noe man ikke kan si om mange andre som bruker de samme områdene. Så det er forståelig at mannskapene fra Trondheim bydrift syns det kan bli mye rydding noen ganger. Men det må vi ta på oss alle sammen, om vi vil ha det rent og pent når vi kommer til et offentlig friluftsområde. Og det lærer ungdommen i hjemme, om det er greit å slenge søppel rundt forbi, eller om man rydder etter seg. Spørsmålet er om man vil ta det kollektive ansvaret for befolkningens ve og vel det offentlige har eller ikke. Ikke om man skal arrangere fest eller rydde etter den.

Marinen er oversiktlig, og folk trives der. Ulempene er at det kan bli ferdsel gjennom kirkegården ved Domen og støyplager for beboerne sør og øst for Nidelva. Sistnevnte er kanskje en plage som er større under PStereo-festivalen? For da kan man fint sitte på Kuhaugen og nyte utsikten over byen og musikken fra Marinen.

Med mange mennesker samlet på et sted er det nødvendig å ha oversikt for å forebygge umotivert vold. Knuffing og småslossing, noen tråkker over på litt høye hæler i vårkvelden, og der var venninna borte i vrimmelen. Det vi opplevde på Marinen natt til 1. og 17. mai i 2008, altså før man gjorde det famøse vedtaket om å stenge byens befolkning ute fra sin egen hage, var at ungdommen trivdes, de satte pris på at MC-Ravnene var der. Ungdommene fortalte at når de hørte motorsyklene komme, forandret stemningen seg, det ble roligere. Vi tolker det som at nærværet av edru voksne var beroligende i seg selv. Mens når Politiets uniformerte biler kom forbi, var det noen som ikke var like fornøyde, fikk vi høre. For de kommer bort til oss og prater, ungdommene. De syns vi er kule og om kveldene når vi er ute tør de komme bort. For som natteravner er vi ikke så farlige som vi ellers er. De spør om syklene, forteller om hva de holder på med, hva de mener om tingenes tilstand og spør om å få sitte på. Noe de ikke får.

Beslutningen om å stenge Marinen og dermed flytte ungdommen opp til Festningen gjorde at go’stemningen vi opplevde vårkveldene i 2008, forsvant. Det ble mer en «Vi mot dem»-stemning. Det ble mer politi, Røde Kors er der og vår rolle som Natteravner forandret seg fra å være edru voksne som bare er der, til rollen som vakt på en bygdefest. En polarisering som har ført til mer kontroll og steilere fronter, som kan føre til konflikter. En utvikling som undertegnede mener ikke var nødvendig, men som fulgte i kjølvannet av panikkstengingen av Marinen. En annen spin-off av stengingen, er at ved å samle så mange mennesker på et uoversiktlig område som Festningen, er at man legger til rette for voldtekt. Kan i den forbindelsen nevne at det har hendt at vi uforvarende har kommet over ting som kan foregå i halvmørke buskas. En gang var det en som hadde omløp nok i det øverste hodet til å rope «Det e frivellig, det e frivellig».

Ved å sørge for mer lys og stenge kirkegården for trafikk vil man få mer oversiktlige forhold på Marinen. For nå har man skapt en tradisjon og en forventning om at byens ungdom samles et eller annet sted natt til 1. mai og natt til 17. mai, og at de må passes på. Spørsmålet er om man vil stenge Marinen og ta ansvaret for å legge til rette for flere voldtekter, eller om man vil la ungdommen få ta ansvar for seg selv, uten å tiltak som fører til mindre go’stemning og fri utfoldelse. Uansett, vi stiller like frivellig i år som vi bruker å gjøre, til vår egen og ikke minst ungdommens glede.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om erfaring og følger

Arctic circle raceway, juni 2010

Sesongen nærmer seg, om ikke med stormskritt, så iallfall dag for dag. Blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser kjører buss om vinteren, og busskortet teller ned, dag for dag. Nå før helga var det kommet til at det er 45 dager igjen. Til det må fornyes. Noe Kamelryttersken tror sitt om, siden MC-sesongen burde være i god gang da. Og 26. april begynner MC-ravninga for i år, så da blir det mer sykkelkjøring. Heldigvis, for abstinensene begynner å bli påtagelige, ikke bare under de blonde lokkene, men også i kroppen. Det kan umulig være sunt å ha det slik.

MC-bladet, blekka til Norsk MotorCykkelUnion, NMCU, hadde i siste nr en artikkel om førerutvikling. Hvor de påsto at erfarne motorsyklister var mindre plaget med at buristene ikke så dem/brøt vikeplikten, enn nybegynnere og mindre erfarne bikere. Kanskje ikke så rart, med erfaring kommer oversikt og forståelse for trafikkbildet, man lærer seg hvor man skal plassere seg for å bli sett, og man vet å gjøre seg synlig. Ikke fordi det er så utrolig kult å være i rampelyset, men fordi man vet at ved å gjøre seg synlig og hørbar, da er sjansen større for at man kommer hjem. Hel og i et stykke. Hver gang.

Ligger ørkendyret bak en trailer, prøver han så godt han kan å se venstre speil på traileren. Større sjanse for at sjåføren ser det enslige lyset, og dermed blinker med høyre blinklys når det er klart for forbikjøring. Noe Kamelryttersken vet å sette pris på, og sier Tusen takk til de trailersjåførene som har sluppet henne fram slik.

I bytrafikken kan det bli et gir lavere enn nødvendig. «Loud pipes, saves lives» sies det. Instruktørene fra Tango MC har iallfall vært klare på det når fruen har vært på førerutviklingskurs sammen med dem. «Brumm med det dere har å brumme med». Sier de. Som kjører politimotorsykkel til daglig. Får tro at de vet hva de snakker om.

En som ikke hadde for mye vett på hva han holdt på med, var en mopedist, som ørkendyret traff en sommerkveld i Midtbyen. Kamelryttersken kommer på sin stolte ganger i venstre felt ned Kjøpmannsgata. Venstre felt siden hun skal videre over Olav Trygvasonsgata og bort på Brattøra på sin vel et annet sted. I høyrefeltet ligger det da en del burister + tre guttunger på moped/lett motorsykkel. Akkurat når ørkendyret kommer opp på siden av de tre musketerer på to hjul, legger den første, en moped av spansk herkomst, seg ut i venstre felt. Kunne se ut som at han ikke var helt fornøyd med hastigheten på den nærmest stillestående køen. Blindsone, speil og blinklys var etter alt å dømme fraværende i denne mopedistens ordbok. Han kan takke sin skaper for at ørkendyret har vært ute en vinterdag før. Det ble å klipe det ABS-bremsene tålte, ørkendyret sto nærmest stille av ren forbauselse over å måtte gi plass til en guttevalp. Så snart det var plass nok på venstre side til 265 kg tysk ingeniørkunst på to hul, var det full hendel og forbi. For det å være i nærheten av det spanske industriavfallet der, det var å regne som livsfarlig, såpass forsto til og med et ørkendyr ved navn Snabelkamelen Wolfgang.

Arctic circle raceway, juni 2010

I lyskrysset med Olav Trygvasonsgata, vurderte Kamelryttersken om det var verdt det å stå av midt i gata og lese gutlarven et par Pauli ord om Adam, korte bukser og den gangen David kjøpte øl i Paris. Men kom fram til at slauren sannsynligvis ikke forsto Nordnorsk, så hun sto over.

Men de tre musketerene er ikke alene Små, tekkelige møfrø i ballerinasko, tynne longs til midt på leggen, t-skjorte og hjelm. Uten hansker. Kjører små, rosa scootere i bytrafikken som om de har ni liv, uten hensyn til at det er faktisk flere på gata, som er både større og tyngre enn dem. For ikke å snakke om at asfaltutslettene blir en tanke større uten klær som tåler å skli bortover gata i 80 – 90 km timen i minimum 60 sekunder. Kanskje ikke bare en tanke større heller.

Heldigvis. Det blir færre ulykker med alvorlige personskader år for år, i forhold til kjørte kilometer på to hjul. Sånn sett. På landsbasis. Men likevel skjer 70 – 80 % av de ulykkene som skjer, i hastigheter under 50 km/t. Vi vet også at i sju – åtte av ti ulykker hvor det er bil og tohjuling involvert, er det buristen som har det objektive ansvaret. Sjåføren har glatt oversett sin soleklare vikeplikt og har heller ikke kjørt aktsomt nok. Er liksom ikke nok å se en motorsykkel, man må også ta inn over seg at akkurat den motorsykkelen kan være en potensiell fare for utseendet på buret man kjører.

Blir vel en annen lyd i pipa, når møfrøene selv får ungdom på to hjul. I mellomtiden får vi håpe at de holder seg på hjulene og ikke kommer i veien for noen som er større og tyngre enn dem?

 

Arctic circle raceway, juni 2010

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

2012-11-25 11.58.11

PMS-behandling på Ellingsvatnet skogstue

Ellingsvatnet skogstue

MC-ravnan har så mye rart for seg, og som motorsyklister flest lider også de av PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom) når de ikke får kjøre sine elskede sykler. For å bøte om enn bare litt på lidelsene, inviterte Scooterføreren og Kamelryttersken til ei helg i fred og ro på Ellingsvatnet skogstue for å fortære hjortesteik og fortelle hverandre alskens historier fra inn- og utland. Enkelte verdensproblemer ble selvsagt også løst i løpet av helga. Hvilke av dem som ble løst til alles tilfredshet må man nesten  ha vært tilstede for å få oversikt over. Hvermansen, som forsåvidt også glimret med sitt fravær, sliter litt der. Noe samtlige tilstedeværende var enige om at det var det Hvermansen som tapte på. Desverre for ham. Han var tross alt invitert, med direktereklame i e-postboksen, på fjæsboka og via munn-til-munn metoden. Ikke bare gikk han glipp av aktiv PMS-behandling av kyndige og erfarne terapeuter, han fikk heller ikke smakt Scooterførerens utmerkede rundstykker, Kamelrytterskens utsøkte hjortesteik som ble fulgt av samme Scooterførers minst like utsøkte karamellpudding. En oppdekking av ypperste klasse, som de tilstedeværende visste å sette pris på.

Siden Hvermansen var dypt savnet, kom praten inn på kommunikasjon, om hvordan en beskjed eller noe annet A sier, ikke er sagt, før B som skal ta i mot og forstå det som A sier, faktisk har forstått det som er sagt.

Eneste skåret i gleden var, som Teknisk sjef påpekte, at skogstua som ble bygd i 1952 som skogshusvære for elevene på Skjetlein landbruksskole, ikke var utformet etter dagens krav om universell utforming.

Går man på fire hjul, kan det være greit med brede dører og få, om ingen dørterskler
Universell utforming var nok et ukjent begrep i 1952

 

Minstemann, som også var med i helga, mente at det var trangt på skogstua. Ble ei strevsom og koselig helg sa han. Var kanskje ikke så veldig trangt, men med 6 – 8 cm høye dørstokker og 80 cm brede dører, ble framkommeligheten på fire hjul innendørs noe begrenset. Til stua. Ut derfra ble et sjansespill som ble overlatt til voksen håndtering av styrespaken. Og med fem trappetrinn opp til trammen, var det ikke så dumt at det var vante trailersjåfører tilstede. Var akkurat plass til transporteren mellom vannkanten og trappa. Var en sjåfør som så for seg en rullestolrampe langs østveggen, men det tar kanskje litt tid før Statens skoger ser seg mulighet for slik adkomst til skogstua si?

Med seks soverom i andre etasje, og et i første, de fleste av  dem med familiekøyesenger, var det plass nok til de som hadde tatt turen ut i Skaun denne helga. Og vel så det.

Kjøkkenet er levert av firma Ingvar Kamprad Elmtaryd Agunnaryd

Sjølingen, som i sin tid dro i gang MC-ravnan, og som i mellomtida har blitt Teknisk sjef i heimkommunen, hadde tatt turen nedover. Var også en prospect med denne gangen, som nok tar med seg Skruzukien når det blir varmere i været. Som de andre MC-ravnan, er han en trivelig kar, med et godt øye for humoren og alvoret i tilværelsen. Et absolutt krav til MC-ravnprospects. Var visst ikke bare en av de frammøtte som i avskjedens time, forsiktig ymta frampå om tradisjon. Ja, kanskje det. Må i såfall være ute i god tid, for skogstua er populær, utleid hver helg hele høsten.

Derfor spør blondinen med egen motorsykkel seg selv, om hun ikke burde se til å få reservert skogstua ved Ellingsvatnet for ei helg til neste høst? Bare sånn for det tilfellet at noen av MC-ravnan etter neste sesong, kunne tenkt seg ei helg med aktiv PMS-behandling, i selskap med andre motorsyklister og god mat. Kokekyndige folk har jo allerede tilsagt sitt komme, trenger ikke invitere Hellstrøm for å få ordna god mat. Men Kamelryttersken må kanskje det, for at Hvermansen skal kjenne sin besøkelsestid, invitere Hellstrøm?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

img_506810x16utsnitt

Èn tanke sliten, to tanker fornøyd

Ikke bare bare å arrangere en konferanse over seks timer en lørdags formiddag, med bare frivillig innsats i alle ledd. Når man i tillegg har et minimalistisk budsjett å forholde seg til, kan det bli løsninger deretter.

Eller for å si det med salig Ibsen:

Når utgangspunktet er som galest,

blir resultatet titt som originalest

Lukt lunta 2012 har lagt i bakhodet på Kamelryttersken siden oktober i fjor. Viljen til å ta på seg ansvaret for konferansen var laber rundt forbi i Natteravnmiljøet. Dermed ble arrangementskomiteen noe slank, to propeller og ei som hadde nok med å holde propellene med arbeidsoppgaver og gi dem ei sånn ca retning å dra lasset i.

Etterhvert som konferansen nærmet seg ble det hodejakt på natteravner til å ta spesifikke oppgaver som servering, kaffekoking, passe døra og andre oppgaver som gjør at et slikt arrangement glir og gir deltagerne en opplevelse av at de blir tatt vare på og får det de forventer. Og det ble et bra arrangement, kan blondinen slå fast etter at konferansen var avsluttet, og bidragsytere og bakkemannskap i fellesskap hadde inntatt en bedre middag på et av byens spisesteder. Programmet, det faglige innholdet var en god miks mellom det å være natteravn, samarbeidspartnere som politi og andre lokale aktører, og mer avanserte faglige innspill om rusmidler og deres virkning på kroppen. Det hele ble avsluttet med Fjellcoachens betraktninger rundt begrepet respekt.

For innerst inne, er det akkurat det natteravning dreier seg om. Respekt. Natteravning kan oppfattes som voksne menneskers respekt for seg selv og for sine barn. Respekt betyr å gi eller se tilbake, av latin re – tilbake og spectare – se. Det betyr i sin tur at det å få respekt, fordrer at man gir respekt. Blir som å se i speilet, dess klarere speilet er, dess klarere ser man det som speiles.

Vanligvis tenker vi ikke over det, for vi gjør det automatisk. Det er når vi møter situasjoner, eller mennesker vi ikke kjenner, det er da vi ser hva den gjensidige respekten betyr. Kommer noen med lua i handa, og med det viser at han/hun ikke har respekt for seg selv, da vil den andre parten i forholdet speile denne mangelen på respekt for egen verdighet. Eller?

Det mest spennende, for ikke si mest spenstige innslaget, var teatergruppa Hedone fra Charlottenlund videregående skole. De hadde fått utfordringen å være ungdommens stemme, sammen med ordføreren i ungdommens bystyre, som åpnet konferansen. Den utfordringen tok de godt i mot og ga til beste innslag som inneholdt flere dramatiske elementer, som hver for seg og sammen viste hvordan natteravnene oppfattes av ungdommene og hvordan vi som natteravner kan komme i inngrep med ungdom som har behov for ulike former for bistand. Innslag som gjorde at Kamelrytterskens oppgave som blomsterpike og klemmeterapeut ble enda mer trivelig :-) For alle som bidro skulle selvsagt ha blomster og en godklem for innsatsen, en oppgave som falt på lederen for arrangementskomiteen. Heldigvis hadde hun overlatt jobben med å binde sammen programmet til et nordnorsk medlem av presteskapet i den norske kirke, noe som førte til historier som denne: Hagbart, som nærmet seg livets middagshøyde, var hos presten for å ta ut lysing for seg og sin tilkommende, som knapt var halvparten så gammel som brudgommen. Presten påpekte dette, om ikke Hagbart var i eldste laget for jomfruen på 25? Hvorpå Hagbart svarte, omtenkt som han var: “Hvordan var det nå med presten, når han var ute og plukket blomster. Plukket han da de som nettopp var utsprunget, eller plukket han de som hadde begynt å miste kronbladene?”

Oppdatering 25/9:

Veldig hyggelig og fin omtale av Lukt lunta på Natteravn.no

 

Natteravnlogoen21

Lukt lunta 2012

 

Da er alt klart for høstens største evenement. Siste planleggingsmøte er holdt, foredragsholdere og deltakere har tilsagt sitt komme. Bakkemannskapet er briefet og klar for innsats. Arrangementskomiteen var forbi point of no return for tre uker siden. Lørdag inviterer

Samarbeidsforum for Natteravnene i Trondheim

til

Lukt Lunta 2012

på Øya Helsehus, Maurits Hansens gate 2, Trondheim

Lukt lunta er en konferanse til inspirasjon og refleksjon for alle natteravner i Midt-Norge,som i år arrangeres for 6. gang.

Vi har som mål for Lukt Lunta at deltakerne skal reise hjem med ny inspirasjon til sine nattlige vandringer til beste for et trygt lokalmiljø. Vi har derfor satt sammen programmet med tanke på hva vi kan møte når vi er ute og ravner. Barn som kanskje er i en vanskelig situasjon, hvem tar vi kontakt med da? Foreldre, Politi, Barnevern? Ruset ungdom, hvordan håndterer vi en slik situasjon? Til sist har vi et foredrag/diskusjon om respekt. For oss selv og for hverandre. Vi har også satt av rikelig tid til å bli kjent med nye og gamle Natteravner fra hele Midt-Norge. Se også vedlagte program.

Velkommen

Påmelding på e-post til ragnhild@vinkenes.no

Konferansen er gratis, men man må dekke reise og eventuell overnatting selv

For arrangementskomiteen

Ragnhild Vinkenes

Einar og Monika er viktige støttespillere på Lukt lunta 2012. Her fra utdelingen av Årets Natteravn 2011 foran 11.000 Rosenborgfans på Lerkendal

Program for lukt lunta 2012

22. september 2012, på Øya helsehus

Kl 10.00 Åpning v/Ordføreren, Ungdommens Bystyre i Trondheim

–          Kunstnerlig innslag

–          Hilsen fra Tryg v/Tom Anders Stenbro

–          Monika Tofte, Natteravnrådet, om natteravning

Kl 10.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 11.00 Politiets forebyggende arbeid, Arve Nordtvedt, Stasjonssjef, Sentrum politistasjon,

Kl 11.30 Om arbeid med barn som må ha hjelp i en akutt, vanskelig livssituasjon Barnevernsvakta i Trondheim,

Kl 12.00 Lunsj

Kl 13.00 Om ungdom og rus Nina Annie Burkeland, Overlege Psykiatrisk ungdomsteam, st. Olavs Hospital

Kl 13.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 14.00 Nina Annie Burkeland forts.

Kl 14.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 15.00 Om å respektere hverandre Hedvig Rognerud, Coach og bygdeutvikler, Tolga

Kl 16.00 Vel hjem

Konferansier: John Daniel Solheim, sogneprest i Sørreisa

Vi har invitert Dramagruppa på Charlottenlund videregående skole til å komme med sitt syn på Natteravnene og natteravning. Deres syn får vi som små drypp i løpet av dagen

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

hydro_streikende_arbeidere_mot_politi_pa_menstad_1601

Ny start

MC-ravnan startet høstsesongen i går. Åtte sykler var ute og så etter om ungdommen hadde det bra rundt i byen. Og det hadde de. Traff et helt gjeng som satt ved en av byens mange naturperler og koste seg. Ene ble litt skuffet når ravnene avslo tilbud om både snus og røyk. Men han fikk et takk i handa og bilde på mobilen sin av ham og ravnene. De andre gruppene fortalte om det samme, rolig, og at ungdommen trivdes. For det er jo det vi vil, at ungdommen trives og føler seg trygge når de er ute sammen på helgekveldene.

I Midtbyen var det litt mer liv og røre. Studentene har kommet tilbake fra ferie, og nye har kommet til. Det er fiskerimesse på Nidarøya og PStereo-festival med 7.500 solgte biletter på Marinen. Men likevel rolig nedover Nordre. Folk koste seg og trivdes. Desverre var det et par av den eldre garde som hadde brukt litt for mye på flytende føde. Ble en telefon til 02800, som svarte “Hei, Ragnhild, takk for sist :-)”. Var MC-ravnans kontakt i politiet som hadde vakt på vaktsentralen. Og da går kommunikasjonen lettere når man har et ansikt man kjenner å forholde seg til. Marte, som vi kan kalle henne i denne sammenhengen, fant en fotpatrulje i nærheten som kom og tok over ansvaret for en lett bedugget herremann fra nabobygda.

Kamelryttersken reflekterer over så mangt, også dette med å ha et trygt samfunn, hvor vi tar vare på hverandre. Et smil eller et vennlig nikk kan være forskjellen noen ganger. Denne gangen var det tre politifolk som tok sitt medmenneskeansvar alvorlig, ikke bare den korte, enkle varianten, som vi ofte forbinder med politi i arbeid.

Bloggeren og Journalisten Cathrine, tok i februar et oppgjør med journalistyrket og media noe som bragte tankene tilbake til et innlegg her på seraiet skrevet 23/7 – 2011. Dagen etter den verste ugjerningen i landet i fredstid siden Menstadslaget i 1931.

Streikende arbeidere mot politi på Menstad. Bilde fra Hydros KraftNytt

Menstadslaget? Der ble da bare tre politifolk skadd? Var da ingen ugjerning? Kanskje ikke i denne sammenhengen, men det å sette inn politi og militære styrker mot streikende arbeidere, er og blir en ugjerning, et overgrep mot egen sivilbefolkning. Sett med blondinens himmelblå. Hun har ikke helt forståelsen for å løse uoverensstemmelser med vold. Streik er et lovlig, og noen ganger nødvendig, kampmiddel for en befolkning eller en organisasjon. Streikebryteri som Hydro drev på Menstad, med regjeringens velsignelse, er kanskje ikke ulovlig etter makthavernes syn, men er ikke helt i tråd med hvordan arbeiderbevegelsen ser på solidaritet med andre arbeidere.

Når man er i stand til å sette inn militære styrker mot sivile, da er det ikke rart at enkeltmennesker kan bli forledet til å tro at de kan sette seg over samfunnets spilleregler og drepe barn for åpen scene, som på Utøya 22/7 – 2011.

Look to Norway” sa President Roosevelt da han formelt overrakte et amerikanskbygd marinefartøy til daværende Kronprins Olav i 1942. Roosevelts ord blir ofte tolket som at han mente at nordmenn var et fredelig folkeslag, som burde ses på som et eksempel i den krigen som da raste.

Idag kan vi lure på om vi er et slikt eksempel. Vi har sett/opplevd en ugjerning uten sidestykke. En ugjerning som står som et eksempel til etterfølgelse og overgåelse for nye ugjerningsmenn. Og hvordan møter vi denne ugjerningen? Statsministeren var tidlig ute med de store ordene om mer demokrati, mer åpenhet. Media svarer med mer åpenhet. Ugjerningen ble dekket i alle kanaler, døgnet rundt. Rettsaken likeså. + alle spaltemetrene og sendeminuttene som har vært etterpå. Er det den riktige måten? Journalisten Cathrine mener nei. Et nei Kamelryttersken mener er på sin plass. Er mye triveligere å være ute en helgekveld og snakke med ungdom som ser lyst på livet, og vil noe, sammen. Noe de kan fordi vi lever i et fredelig land, hvor vi kan gi ungdommen mulighet til å vokse og bli det de vil. Vi har ressursene, er bare for oss å bruke dem til beste for hverandre, ikke låse dem ned med enda flere sikkerhetstiltak, som i seg selv fører til umenneskeliggjøring av samfunnet, og dermed av enkeltmennesket.

For vi trenger mer åpenhet, ikke mer opphausing av ugjerninger som vi kunne unngått. For det handler om nok mat, drikke og medmenneskelig forståelse, ikke låste dører, overvåkingskameraer og væpning av politiet, eller?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Vi skal bare være der

For en tid siden kom det et spørsmål på Fjæsbokveggen til blondinen med egen motorsykkel og samfunsengasjement.

Hva syns du om natteravning der man presser folk til å delta mot deres vilje og interesse? Og uten særlig info om hva og hvordan?

Retorisk, og kanskje litt provoserende?

Men samtidig alvorlig ment, og en utfordring å svare på. For ja, men nei.

Kamelryttersken må for å kunne gi et forståelig svar finne fram halvglemte kunnskaper om Gandhi, om ikkevoldsteori og om sivil motstand. Det siste blir ofte lagt ut som ikkevold siden mye av tankegangen kan spores tilbake til Mohandas Karamchand Gandhi og hans ikkevoldstankegang. En tankegang som ikke bare var teori, men som han også satte ut i praktisk handling ved å leve mest mulig slik han lærte. Forutsetningen hans var at den enkelte som deltok i en ikkevoldsaksjon, gjorde dette frivillig. At han/hun som deltok forsto hvorfor aksjonen var nødvendig og hva som lå til grunn for å aksjonere slik.

Som eksempel kan vi ta Altaaksjonen og det som skjedde i Stilla i 1980. Staten/regjeringen brukte politiet og gikk inn med rå makt for å fjerne demonstrantene som hadde lenket seg fast ved nullpunktet i Stilla. Noen kaller dette en Ikkevoldsaksjon. Ja, jo, i den forstand at demonstrantene ikke brukte fysisk vold mot statsapparatet. De bare satt der. Fastlenket.

Kravet som ikkevoldstankegangen har til at deltagerne skal være informert om hva og hvorfor, og delta frivillig må vi kunne si var oppfylt i Stilla. Spørsmålet er likevel om det var en ikkevoldsaksjon i klassisk forstand? Deltagerne brukte likevel vold. Ikke fysisk, de angrep ingen. Men de krevde at utbyggingen av Altavassdraget skulle stoppes før de flyttet seg frivillig. Kamelryttersken tolker Gandhi slik at det blir å regne som vold på linje med annen vold. Man vil tvinge gjennom en forandring ved å tvinge motparten til å gi seg.

Natteravning kan også ses i et ikkevoldsperspektiv. Natteravnen vil forandre samfunnet, slik at det blir tryggere for alle å være ute på kveld og natt. Derfor er vi ute og går i stille bygater, i parker, skolegårder og små skogholt i nærmiljøet. Ikke for å jage noen, men for å vise at det finns folk som bryr seg. “Vi skal bare være der” var tittelen på et oppslag i Adressa hvor Ravnemor ble intervjuet om sitt engasjement som MC-ravn.

Ja, men vi må også vite hvorfor. Noe MC-ravnan diskuterte grundig på medlemsmøtet nå før sesongstart. Utgangspunktet var de etiske retningslinjene som gjelder for alle natteravngrupper som er tilknyttet det nasjonale natteravnrådet. Disse retningslinjene finner du her

De to første punktene lyder:

1. Natteravnene er synlig til stede i lokalsamfunnet som edru voksne, der hvor ungdom ferdes, ute på dag, kvelds- og  nattetid og aldri alene.

2. Natteravnene er gode rollemodeller og bidrar til å skape naturlige samtalesituasjoner og kontakt mellom generasjonene.

Ut fra dette er det ikke nødvendig med så mange runder rundt nærmeste høyere læresete før man ser at dette kan vi alle gjøre. Vi ser alle på oss selv som gode rollemodeller, snakketøy har vi alle sammen, og med natteravnjakke/-vest er man synlig tilstede.

Likevel kan man forstå spørsmål etter mer opplæring. Men denne opplæringen kan vanskelig gjøres i et klasserom. “Norges største voksenopplæringsprogram” blir gjerne natteravnbevegelsen kalt. Med rette, fordi det å være ute en kveld, snakke med ungdommen der de er, uten å dra fram pekefingeren, eller kommentere den ølboksen fjorten-åringen har i handa, gir en læringskurve som går rett til værs. Salig Deweys tese om “Learning by doing and reflection” blir bevist hver eneste kveld vi er ute. Man lærer ved å gjøre noe for deretter tenke over hva man gjorde, gjerne diskutere med andre som har opplevd det samme. Noe man får siden en Natteravn aldri går alene. Man kan reflektere over det man har sett og hørt på vandringen videre i vårkvelden med makkeren, eller man kan ta det med hjem og tenke over det i ro og fred. Kanskje er det et natteravnmøte hvor man kan ta opp problemstillinger man har støtt på, eller fortelle en historie om noe man har opplevd som man kan snakke om i en større gruppe, som har opplevd de samme ungdommene i andre settinger.

I informasjon og forklaring av rutiner ligger det en avmystifisering av det ukjente. Samtidig er det noe med at vi alle har det travelt og vi mener alle at natteravning er viktig. Og fordi vi selv har det travelt er det greit at naboen tar det i stedet. Spørsmålet er om de tre – fire kveldstimene en helgekveld har like stor verdi når de blir tilbragt i friluft som når de tilbringes i selskap med NRKs Gullrekke.

Det har noe med hvordan hver enkelt av oss verdsetter vår egen tid. Ja, vi er mange som har en strevsom arbeidsdag, og det er godt å slappe av etter ei hard arbeidsuke med et glass rødvin og en TV-skjerm. Eller ei god bok. Eller med god mat og  godt selskap.

Natteravning er ikke noe hokuspokus, og enkelte ganger kan man informere en god sak i hjel. Og for mange kan det være en fin sovepute at man ikke har fått noen opplæring, mens det man trenger har man allerede, gjelder bare å godta at man faktisk kan. For å si det med en annen frihetskjemper med praktisk sans, Nelson Mandela:

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere enn vi våger å tro.

Hvis man godtar at natteravning er viktig for å få et bedre, tryggere, triveligere samfunn for oss alle, blir neste utfordring hvem skal ta de nattlige vandringene? Skal vi ansette natteravner som vandrer mot betaling? Eller skal det være en frivillig, grasrotbevegelse som hvem som helst skal kunne delta i, etter egen evne og mulighet?

Skal man legge Gandhis tanker om at for å forandre verden, må man bli forandringen, til grunn, da er den siste løsningen den som vil gi best resultat. Frivillig innsats ut fra egne evner og muligheter.

Siden vi alle mener at natteravning er en positiv aktivitet burde det være rene valfarten hver eneste kveld. Noe det ikke er. Derfor har man flere steder tatt kontakt med Foreldrenes arbeidsutvalg på ungdomsskolene rundt forbi og dratt dem inn i organiseringen av natteravningen i lokalmiljøet. Likevel er det mange som føler seg usikre på hva en Natteravn gjør. Svaret er enkelt, Natteravnen gjør ikke noe, han/hun bare er der. Og det er vanligvis ingen stor utfordring?

 

De som vil lese mer om hva som står på Karavanseraiet om natteravning på motorsykkel, kan lese om det her

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

In memoriam

Dagen startet ganske friskt. En telefon om at en bekjent valgte å ta livet sitt. Skrev senest i går om at det er lov å snakke om selvmord i samfunnet vårt, men hadde liksom ikke ventet å få et slikt budskap. For vi har ingen å miste. Selv om det er noen som ikke klarer å se sin egen storhet, se at også “Jeg har noe å bidra med, noe som de rundt meg setter pris på”.

Kamelryttersken har selv vært der, på det stedet hvor man bare vil avslutte, hvor man ikke ser at man selv har verdi. Det stedet som ligger på andre siden av grensen som heter “Du har ikke lov til å ta liv, hverken ditt eget eller andres”. Moses kom ned fra Sinai berg med ei tavle hvor det var skrevet, så det er liksom ikke noen ny oppfinnelse, den grensen. Den er eldre enn Moses for å si det sånn, og ligger dypere i bevistheten vår, enn mye annet av det som står i bøkene hans.

Før i verden ble selvmordere gravlagt i uvigslet jord, på utsiden av kirkegårdsmuren. I dag tar vi mer hensyn til de pårørende og gir dem den begravelsen, den avskjeden de fortjener. Èn ting er at vi ikke skjønner at noen kan tenke så nedsettende om seg selv, slik at de velger en utvei som vi andre ikke ser finnes. Noe helt annet er at det er en familie, pårørende, venner som blir preget, som trenger støtte. For de vil alle tenke “Hva var det jeg ikke gjorde, som gjorde at h*n tok livet sitt?” Ingenting. Man har gjort det man kunne. At h*n valgte å avslutte livet på en så dramatisk/oppskakende måte kan ikke de som står igjen begynne å dømme om.

Det vi kan gjøre er å arbeide for at alle blir sett, uansett hvordan de har det. Ta oss den tida det tar å si “Takk for laget, vi snakkes” før vi går videre til neste møte med andre mennesker. Vi kan ikke vite hvordan andre faktisk har det, men vi kan si at vi setter pris på at han eller hun er der akkurat da, selv om det noen ganger er harde tak.

Sånn som den afrikanske dama som kom bort, mens Kamelryttersken og Kawaføreren hadde sin egen lille minnestund på Solsiden i ettermiddag. “I want to tell you :-) I like your hair and your make up. Keep up the good work :-) ” Blondinen ble jo litt overrasket, for fletta var heller sjabby etter å ha fått en hjelm dratt over seg et utall ganger i løpet av dagen, tykk ullskjorte type Janus, skinnjakken var slitt, skinnbuksa er oppskrapet på knærne og ser godt brukt ut. Likevel kommer et helt ukjent menneske bort og gir en stor kompliment. Det gjorde dagen lettere. Og gir rom for ettertanke.

Kanskje vi skulle gi flere komplimenter, sånn helt uten videre?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

F for Forståelse eller for Fornærmelse?

Det er ikke så enkelt alltid, å vite hvordan man skal forholde seg når man møter nye mennesker. Denne blondinen har iallfall møtt mange som sliter litt med hvordan forholde seg til store flotte blondiner med brede skuldre og mørk stemme. Som når hun var ute og gikk Natteravn i Midtbyen sist natt.

Nederst i Nordre, ned mot Fjordgata er det gjerne mye folk som samles. Er kanskje ikke akkurat Stiftsstadens svar på Red light district, men det er flere utesteder i akkurat den gatestumpen. Etter at ølkranene stenger i to-tida trekker folk ut på gata, hvor de blir stående og prate før de rusler seg i retning sine respektive hjem.

Kamelryttersken og to andre natteravner kommer bort Fjordgata rett etter stengetid. I krysset med Nordre blir hun stoppet av en yngre kar som høylytt forteller hva fruen het en gang i tiden og fortsetter med å ramse opp barna hennes, hva de gjør og så videre. Han er ganske så påståelig og  kan virke forurettet over et eller annet, før han avslutter med at Kamelryttersken er syk. Ærlig og redelig tok det fruen en stund før hun oppfattet hvem han snakket om. Det er jo ethvert menneskes soleklare rett å kunne oppføre seg som en idiot, enten man er edru eller ikke. Han får nå bare holde på. Han har sikkert behov for å bekrefte mistanken omgivelsene har av hans manglende evne til å være i godt lag, tenker fruen når hun får summet seg. Karen ble litt spakere og ikke fullt så høylydt når han fikk svar. Da det nådde fram til bevisstheten hans at Kamelryttersken var villig til å snakke med ham ble det stille. Er ikke så enkelt å være brautende idiot, når dama han snakker om og til, ikke farer opp i et vannvidd av munnbruk med beskyldninger om både dette og hint. Om både toskeskap og det som verre er.

Venninden til typen ble ikke bare litt med seg av oppførselen til kavaleren og prøver å komme Kamelryttersken i møte med «Vi har da arbeidet sammen på rehabavdelingen på sykehjemmet, det var så hyggelig å arbeide sammen med deg».  Først snakker hun til kavaleren og vil ha ham til å roe seg ved å fortelle at Kamelryttersken, tross hans meninger, er en hyggelig person. Det når ikke fram til karen som bare fortsetter med sitt noe usammenhengende babbel, om enn mer tilbaketrukket og så absolutt mer lavmælt ettersom han ikke får gehør, bare motstand. Når kavaleren ikke vil høre på det øret, snur hun seg til Kamelryttersken og gjentar at hun satte pris på samarbeidet på sykehjemmet. Trivelig at hun kommer sin tidligere arbeidskollega i møte slik :-)

Men hva i h…ste svarer man? Her holder typen til en tidligere arbeidskollega på og gjør sitt beste for å lage kvalm. Frøkna selv gjør hva hun kan for å redde situasjonen. Sitt eget omdømme iallfall. «Klarer ikke helt å ta deg igjen, det er så lenge siden jeg arbeidet der, men du skal ha takk for at du husker meg», eller noe i den retningen svarer Kamelryttersken, før hun fortsetter for å ta igjen de to andre ravnene som har rusla over på andre siden av Nordre. Kanskje litt kort, jenta var jo opptatt av å redde skinnet til kavaleren sin, og burde så absolutt fått mer kred for det, men Kamelryttersken vil helst ut av en ubehagelig situasjon.

Ble litt sært at enda en tidligere kollega fra tida på rehabavdelingen forteller om et godt samarbeid, på så kort tid. For en av sykepleierne på sykehjemmet kom innom standen Natteravnene hadde på Martna’n tidligere i uka, bare for å prate kjenning. Hun fortalte at Kamelryttersken var savnet på avdelingen, for sin evne til tverrfaglig samarbeid, til å se mennesket, ikke bare diagnose eller profesjon. Godt å vite at man huskes for slike ting, for Kamelryttersken opplevde litt forskjellig der også, på tross av det gode samarbeidet med pleiepersonalet.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon, og ville den vært anderledes om Kamelryttersken ikke hadde hatt natteravnvesten på seg? Kanskje, men hun var nå en gang Natteravn denne kvelden i denne situasjonen. Reaksjonen kom ikke før hun kom hjem. Da først oppfatta blondinen at hun faktisk var blitt sjikanert på åpen gate. Foran et tyvetalls mennesker, mens da de to andre ravnene hadde fortsatt uten å få med seg hva som skjedde litt lenger bak.

Kamelryttersken forstår hva karen ville formidle, men hun lurer på hvem som var den fornærmede her, og hva folk faktisk forstår. Eller vil forstå.

I ettertid ser fruen at situasjonen ikke var særlig ubehagelig. Den kunne vært, for slike situasjoner er aldri behagelige. Er for mange følelser som kommer opp og får fritt spillerom. Men det man ikke dør av, blir man sterkere av. Det gjør at Kamelryttersken kunne ta denne utfordringen på en mye bedre og mer produktiv måte i natt enn bare for kort tid siden. Selv om den tidligere arbeidskollegaen nok følte situasjonen som både pinlig og det som verre er. Blondinen tenker på om hun skulle tatt seg litt mer tid og avsluttet situasjonen på en hyggeligere måte. For eksempel foreslått for karen med dårlige sosiale antenner å møttes over et kafèbord i morgen? Men det hadde kanskje vært en fornærmelse?

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk   :-)

img_5797 30x20

Mer om å velge vei

Her først på MC-sesongen var det en post på Karavanseraiet om å det å velge en vei. Om å velge sine kamper, å se hvilke veier som fører fram dit man skal.

Ørkendyret har vært på tur østafor Kjølen, i Dalarne over hos svenskeknugen. Og da ble det et spørsmål om å velge hvilken vei. Og til en avveksling ble det snakk om korteste og raskeste vei til et sted hvor hverken Kamelryttersken eller snabelkamelen hadde vært.

Den gang da når ørkendyret kom i Kamelrytterskens eie, ble det også kjøpt et brukt GPS-apparat av fabrikat TomTom for bruk på slike turer litt på må og få. Selve apparatet fungerer langt på vei etter hensikten, mens da festet til sykkelen fungerte “så hæn” som de sa gamlingene. Dermed havna Tommelommen i skuffa i noen år. I anledning at fruen hadde “ruinddag” her tidligere i vår hadde Scooterføreren fått med seg et par andre MC-ravner og fått tak i nytt sykkelfeste til Tommelommen, slik at blondinen kan navigere sikkert på sin ferd i, under, over og rundt den norske fjellheimen. Er ikke bare Kamelryttersken som ønsker henne hel hjem igjen. Tusen takk til Scooterføreren, Kawaføreren og Sjølingen :-)

Kamelryttersken hadde bevilga seg eventyrtur i anledning nevnte jubileum. Til evenementet Adventuredays 2011 over hos søta bror. Svealand er langt på vei en hvit flekk på blondinens kart, så Tommelommens hjelp til å velge veien nedover til Dalarne og Säfsen var kjærkommen.

For man trenger noen ganger hjelp til å velge den veien man skal, er ikke alltid man finner fram alene uansett hvor stor innsikt og oversikt man har. Fram hadde ørkendyret kommet, men uten hjelp fra Tommelommen hadde det blitt endel på må og få og gjerne litt utpå kvelden (æehh natta) før han hadde funnet artsfrendene sine. For de var det mange av. Var i overkant av femhundre halvtamme/halvville motorsykkelførere av begge kjønn og flere nasjonaliteter som hadde dratt på eventyrtur til Säfsen denne helga. Tre dager til endes med gruskjøring på svenske skogsveier. For de som ikke var fullt så tamme var det også mulig å kjøre opp og ned den lokale slalomløypa eller på krøtterstier rundt forbi i de svenske skogene. Var også guidede turer på skogsveier/stier som var klarert for motorsykkelkjøring denne helga.

Selv om ørkendyret var nyskodd både foran og bak ble det hverken slalomløype eller krøtterstier. Men Kamelryttersken fikk prøvd og sett hvordan man håndterer en motorsykkel på grusvei. Det var lagt opp med øvelseskjøring med kyndige instruktører og turer med vante guider for alle og med en vanskelighetsgrad som passet den enkelte.

Største utfordringen var å komme seg opp og kjøre stående på et underlag som fruen mistrodde sterkt. Løsgrus, vannpytter, slaghull er liksom ikke hverdagskost, og iallfall ikke stående oppå 265 kg i hastigheter som kunne ligge opp mot fartsgrensen på vei, med og uten asfalt. Velta gjorde dama også. Inne på øvelsesbanen. Må ha vært et syn å se en oransje HellyHansen oljedress med ei Kamelrytterske inni rulle bortover grusen, mens da ørkendyret lå igjen med spinnende bakhjul. Kom godt med fallteknikktreninga i Dojoen der ja. Ble stor skade, fruen måtte kjøre uten venstre speil resten av øvinga. Var lettere å skru det av, enn å stille det inn på nytt.

Det med sikkerhet på to hjul har vært tema på Karavanseraiet ved flere anledninger. Kanskje ikke så rart, fruen vil hel hjem, hver gang. For det har også med hvilken vei man velger. Om man tar en liten omvei, bruker litt mer tid, men kommer fram, eller om man gir på, uten å tenke over hva den lille ekstra vridningen med høyrehanda kan føre til. Ooops den svingen kom litt brått på, der var det en oljeflekk, hadde den bilen forkjørsrett?  En liten vridning i håndleddet som ga litt mer fart enn man var forberedt på å hanke inn igjen. Eller man kanskje ikke hadde guts til å gi litt ekstra på akkurat der, bruke sykkelens smidighet og akselerasjon til å komme seg ut av en trengt situasjon.

For det merker Kamelryttersken, hun blir sikrere på sykkelen, vet mer om å hanke den inn når det ser ut for at “the going gets rough” etter hver gang hun har vært og fått veiledning på kjøreteknikk og ikke minst fått øvd under sikre forhold. Topphastigheten går kanskje ikke opp, men kjøringa går jevnere og da går det gjerne kortere mellom A og B uten at farta blir for stor i forhold til fartsgrenser og de som håndhever dem.

For man trives ikke på sykkelen når man føler seg usikker på hva som kan skje. “Jag tror inte at det er skikkligheten som fattas, men at det sitter i hovudet, nær ni har kjørt så mycket” sa ene instruktøren etter å ha sett på km-telleren til ørkendyret. Den rundet 85.000 km nå i helga. Rimelig bra kjørelengde, med tanke på at snabelkamelen ble henta 1. juni 2007. Hans første tur gikk faktisk til Svealand, til Älvdalen og Monztabanen. Så han har vært der borte og slitt på kjedelige svenske veier før.

Men med Tommelommen i drift, ble det litt andre veier, ikke bare landsväger. Og med nyvunne ferdigheter i gruskjøring var det ikke fullt så nervepirrende når kartleseren pekte ut korteste veien fra A til B. Han har gitt Kamelryttersken noen overraskelser i så måte. En gang i Härjedalen for eksempel. Så tilforlatelig ut først. Kong Carls väg sto det på veiskiltet, så dette går sikkert bra. Men rundt neste sving gikk veien over fra å være vei til å være et elveleie. Minus vannet, men inklusive alle rullesteinene. Var mer at sykkelen er god for mangt og mye, enn at førersken oppå var særlig kyndig, som gjorde at begge kom ned Kong Carls väg hele og like pene som de var før de starta ferden. Fruen har blitt mer forsiktig i å stole på sånne teknologiske kartlesere etter den opplevelsen, selv om Tommelommen oppførte seg eksemplarisk i så måte på denne turen.

Men det må man kanskje? Være litt skeptisk til kartlesere og andre guider? Kanskje tenke litt sjæl innimellom?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk

Ydmykhet, øvelser i

Ble ikke no natteravning i går kveld, gruppeleder mente at det var for kaldt og vått til at det var noen ute, så Kamelryttersken havna opp til en venninde. Hvor da klokka ble så sein at det begynte å bli tidlig før ørkendyret fikk snu snabelen hjemover. For nye lesere: Ørkendyret er en snabelkamel, han har to pukler og snabel, og siden han er bygd for ulendt terreng og langfart også i mer tørre strøk kalles han ørkendyret til daglig. I reisemodus har han to sidekofferter som i tillegg til å romme tredve liter bagasje hver seg, også rommer tre liter vann. Slik at han som som sin navnebror kamelen også lagrer vann til bruk i påkommende tilfelle.

På heimveien kunne ørkendyret observeres i sikksakk i høyrefeltet ned en ellers tom Byåsvei. Har man betalt veivavgift, så har man det, og da kan man med god samvittighet bruke hele bredda på kjørefeltet. For det skal være artig å kjøre sykkel, og det er en tilfredsstillelse å kunne håndtere sykkelen så godt at man kan leke seg samtidig med at man vet at man kan ta den inn når trafikkbildet endres. Og så var det den lille detaljen at epoxyen som brukes til veimerking blir glatt når det er vått i været, bare det er grunn til å kjøre slalom mellom for eksempel pilene og annen lagsgående oppmerking som noen steder er malt i veibanen.

Ja, det er lek å kjøre slalom mellom midtstripa og fortauet, og som all lek er det alvor i det. Leken er barnas forberedelse til voksenlivet, og den er de voksnes mulighet til å beholde barnet i seg. Det er godt og ikke minst nyttig å kunne unnamanøver i tilfelle det spretter et barn ut i veien. Lek som å la sykkelen danse fra side til side i veibanen, blir da trening i ferdigheter man trenger. Motorsykkelkjøring er også en øvelse i konsentrasjon, det å være tilstede der og da. Men det å kjøre sykkel er også en øvelse i ydmykhet, en øvelse i å holde seg tilbake, ikke stå på sin rett i alle situasjoner i trafikken. En øvelse som fruen har begynt å ta med seg inn i hverdagslivet. For det er nok desverre sånn at hun kan være i overkant kaut i mange sammenhenger. At hun mener seg “rævkjørt” og tråkka på, mens det i realiteten er fruen selv som legger mer i en situasjon eller andreparts handling enn det er belegg for. Om hun noen gang kommer fram til en balanse og en forståelse for sine omgivelser som innebærer at hun ser når hun skal være ydmyk overfor situasjonen og dens konsekvenser, det går hun for. Fruen har lært at det er en lang smertefull vei fram dit, til en tilværelse hvor hun er i balanse med seg selv.. For det har sine sider å være sterk og ha to sider i seg som er like sterke. Noe de nødvendigvis må være, siden det er det samme mennesket som huser de to sidene. For å finne balansen i seg selv og bruke den til beste for seg selv må fruen være ydmyk, og lære seg å bøye kne ikke bare for andre, men også for seg selv.

Ble som sagt tidlig før Kamelryttersken dro hjem til seg selv, og i løpet av en lang kveld med vennindesludring om så mangt, kom også dette med å være ydmyk opp. For selv om man tenker og finner fram til ting i seg selv, må man også høre seg selv si det høyt. At slik og sånn er det, de tingene må jeg arbeide med, der må jeg gjøre sånn. Fruen har slitt i vinter med vonde knær, uten noen påviselig grunn, men i natt kom en ledetråd, kanskje ikke hele løsningen, men et sted å starte. For hun kan ikke bøye seg Kamelryttersken, hun er ikke så fleksibel som hun må og vil være, og det kan slå seg på knærne i følge noen tenkere. At kroppen gir et ikke bare subtilt hint, men et ganske så kraftig et om at nå må du lære deg å bøye kne, ikke bare stå på dine rettigheter kan hun trenge. At fruen har trent Aikido i vinter er selvsagt også en medvirkende årsak til at knærne er vonde, for der må hun bøye seg for å utøre øvelser med de som trener sammen med henne. Og det er ikke enkelt for ei som ikke vil bøye seg for noen. En annen side er at fruen nok har slitt mer på kroppen de årene hun drev på Vinkenes enn hun var klar over, merkes nok også når hun nå har begynt med mer bevisst trening.

For det er noe i det å trene Aikido, èn ting er det rent fysiske, å holde kroppen i passe bra form. Noe helt annet er den nærkontakten som man får med de andre man trener med, når man holder på med enkelte øvelsene. Her blir det ofte at fruen må bøye kne, rent praktisk for å utføre teknikken sammen med en partner som er mindre enn henne selv. Er da hun kjenner på at hun ikke bare er støl, men også at hun ikke er vant til å bøye kne for noen. Enda en arena hvor hun blir utfordret på å være ydmyk overfor andre. Og det er bra, for det har vært for mye hvor Kamelryttersken har stått alene, støtt som en påle, men likevel alene, uten evne til å samarbeide om oppgavene som skulle utføres. Uten å forstå hvordan hun skulle gjøre samarbeidspartnerne gode. Kanskje slike øvelser som Aikido og motorsykkelkjøring kan være nye veier fram til til den ydmykheten som balansen i livet krever?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D