Category Archives: Matlaging

img081

Jamaicagryte, om at det sitter i hodet

Ålreit dyr

Er visst ikke alle som har det samme forholdet til ålreite dyr. Noe fruen fikk erfare. Enda en gang. Når hun inviterte til høstfest. Med den begrunnelsen at årets lam var i butikken. Og det måtte feires. Med god mat i godt lag.

Som sauebønder flest har Kamelryttersken et godt forhold til de dyra Liv Finstad i 1983 kalte ålreite dyr. Uttalelsen kom på NRK TV i beste sendetid, som forsvar for RV’s landbrukspolitikk. Som man nesten må kunne kalle tilnærmet fraværende. Rød Valgalianses landbrukspolitikk altså. Grunnlagt i den industrielle revolusjon og kampen for arbeidernes kår som den er. Man kan kanskje kalle den velmenende, og ikke fraværende. Man er da tross alt vokst opp i et møblert hjem.  Forståelsen for «By og land, hand i hand» blant revolusjonens forkjempere var ikke den mest fremtredene for å si det sånn. For balansens skyld må det tas med at den forståelsen ikke er spesielt fremtredene i den blå leiren heller. Der i bygården ser man forskjell på eiendomsretten. Om den er i byen eller på landet. Heller ikke det et godt grunnlag for at byer og omkringliggende landskaper skal gå hand i hand.

At ålreite dyr kan gi grunnlag for god mat. Er derimot et udiskutabelt faktum. Uansett politisk hårfarve. Norges nasjonalrett, Fårikål, er jo et utmerket eksempel. Likevel må fruen innrømme at hun ikke har noe spesielt intimt forhold til saukjøtt kokt i kål. Med hel, svart pepper. Av den enkle grunn at det var en heller sjelden spise i hennes barndom. For i den fedrene og mødrene heim var det Jamaicagryte som gjaldt. Ei gryte som det faderlige opphav hadde funnet oppskrifta på et eller annet sted, og først prøvd, og adoptert. For godt.

img081

Ålreit å få ligge inntil mamma når man nettopp har sett dagens lys

Den originale oppskrifta har gitt tapt for tidens tann. Vi snakker tross alt om 40 – 45 år siden det faderlige opphav serverte Jamaicagryte i heimen første gang. Og drakk den vanlige søndagspilsen fra Bodø Aktiebryggeri dertil. Resten er historie sies det gjerne.

Den Jamaicagryta ørkendyrbetvingersken serverte sist lørdag, besto av lammekjøtt, erter, paprika, banan, fløte, salt og pepper. Servert med ris. Alt i et passe innbyrdes forhold. To kg lammelårskiver, renskåret i passe store terninger. Bein, fett og slintrer ble kraft til en annen anledning. En pose frosne erter. To store paprikaer og fire bananer av passe størrelse. ca 3 dl fløte has oppi helt til slutt. Hvis man liker å gnage bein, kan man gjerne bruke fårikålkjøtt av både sau og lam. Om man skjærer bort fettet er også en smakssak. Folks smaksløker er så forskjellige. Og det er ikke alle som har fått med seg at kosten skal inneholde mellom 25 og 30 % fett. Daglig. Dessverre erstatter man i dag heller fettet med sukker og andre karbohydrater, eller karbohydratlingende stoffer. Noe som ikke er sunnere eller bidrar mer til å holde kroppsvekta stabil. Mange glemmer også at ungene skal vokse, og at de derfor trenger mest mulig. Av alt. Og det ikke skal være lett-produkter, men fullverdig mat ungene får i seg. Og ikke minst. Snop bare på lørdag. Også den flytende varianten. Helsesøstrene på Oslo Vest har for lenge siden slått alarm om vestkantungenes matvaner og at de er undervektige.

Kjøttet ble kokt først med passe mengder salt, pepper og ca 1,5 l vann. Var en liten skvett olje i gryta først, for å unngå fastbrenning. Kokes passe mørt ved at kjøttet ble kokt opp på formiddagen og gryta satt i stekeovnen fram til i fem-tida. Gjestene skulle komme ca sju, og det tar alltid litt tid før man setter seg til maten. Kokte da opp kjøttet på nytt og hadde i ertene og paprikaen. Det fikk småkoke på komfyren mens risen ble kokt opp og overtok plassen i stekeovnen. Ca en halvtime før gjestene kom fikk innholdet i gryta selskap av bananene og fløten.

Rundt et bord med elleve kjente og ukjente mennesker blir det gjerne mange gode samtaler. Om både dette og hint. Så også denne lørdagskvelden. Kamelryttersken inviterer folk hun trives med og setter pris på. Hver på sin måte. Noen nye bekjentskap og noen eldre, som hun gjerne holder vedlike kontakten med. Så selv om folk kommer med ulike utgangspunkt, sine egne skjelett i skapene sine og er en tanke reserverte i forhold til hvem skal jeg møte nå, er det å dele et måltid. En god måte å stifte nye bekjentskap og vedlikeholde gamle.

Tanken bak å ha et slikt lag, er å skape et lite pustehull i en heller travel hverdag. Noe samtalen rundt bordet også kom inn på. Dette at vi møtes sjeldnere over en kaffekopp eller et måltid hjemme hos hverandre. Vi har mer kontakt via diverse teknologiske dingser som skal trykkes eller strykes.

Praten kom også inn på «at det sitter i hodet», At mange av våre oppfatninger sitter i hodet, at det er vi selv som bestemmer hva vi mener om dette og hint, eller hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Et eksempel som ble nevnt var en som hadde fått et lite sår på hånda, hvor hjernen hans misforsto og trodde at det var store smerter i hånda og at han derfor ikke kunne bruke den. De som så såret skjønte ikke at det såret skulle gi slike utfall. Ved å sette opp et speil og få vedkommende til å gjøre med venstre de bevegelsene som høyre hånd vanligvis gjorde, fikk man overbevist hjernen om at det ikke var smerter i høyre hånd. Personen så i speilet bevegelsene som venstre hånd gjorde, men trodde at det var høyre hånd. Sofistikert?

Ja, kanskje, men det er et godt eksempel på at de sitter i hodet. Våre oppfatninger og holdninger av våre omgivelser og hvordan vi oppfører oss.

Har du vært i godt lag, med god mat i helga? Eller kanskje du skal? En gang, om ikke så lenge?

 

img057

Er da ei stund igjen enda?
Til høsten og slaktekniven, mener jeg?
Så ålreit er du da?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Jubileumsmiddag

Grønnsaker med laks, eller var det omvendt?

Fantasifullt kjøkken kan ikke blondinen med egen motorsykkel påberope seg. Sånn av den typen som kvalifiserer til opptil mange stjerner i kokebøkene og ditto applaus fra gjestene. Det går i det jevne. Pølser og potemos, type pose. Ene dagen. Og potetmos. Type pose. Med pølser. Den andre. Og sånn går no dagan …

Derfor er det et lite storhende, når fruen hiver seg rundt med skjærfjøl og skarp redskap. Type kniv. Og med opptil flere ingredienser på kjøkkenbenken.

Som:

  • 1 liten blomkål, noe folemonken etter en heller langvarig. For ikke si traurig tilværelse i en butikkdisk.
  • 1 halv brokkoli. Ikke like folemonken, selv om den også hadde tilbragt et stykke tid i samme disken.
  • 1 halv purre. Ikke bare. Noe. Folemonken. Etter et opphold i kjøleskapet.
  • 1 løk. Akkurat passe stor
  • Smør, type Tine, ditto melk, mel og to egg ble til akkurat passe mengde hvitsaus. Ble sånn i underkant av en liter saus for de som må ha alt inn med teskje…
  • Salt og et godt dryss malt muskatnøtt. Muskaten skal kjennes som en ettersmak bakerst i ganen. Så det er ingen grunn til å være beskjeden når den drysses i hvitsausen.
  • To dl hel bygg, kokt i 4,5 dl vann, til vannet er borte. (Tips: Kok opp kornet. Når det koker godt, sett det i stekeovnen (kald) og la det stå i ca 20 minutter)

Grønnsakene ble dividert i passe små terninger, før de kom opp i en ildfast form. På forhånd var formen smurt med en skvett olivenolje. Som for anledningen kom fra en flaske besjelet med en tanke chili og døpt av Jaime Olivier. Fint ska det vær, sjøl om halve r… heng bærr, som det gjerne sies nordover. Hvitsausen (med egg, salt og muskat) ble helt over. Oppå ble det lagt fire frosne laksefileter (med skinn, men det er ikke noe krav). På med lokket og 40 – 45 minutter i stekeovnen (type varmluft) på 180 – 200º. Laksen var akkurat passe. Kokt tvers igjennom. Noen vil kanskje ha er rårand midt inni de tykkeste filetene. Absolutt ikke ueffent. Sånn smaksmessig. Litt sånn sushi. Ordner seg med litt kortere tid i ovnen. 35 – 40 minutter. Grønnsakene var det italienerne gjerne kaller al dente. Kombinert med byggen. Også den al dente, kunne hun faktisk invitert de mest blaserte gjester. I fruens omgangskrets.

Dette er forresten et slags jubileum. Innlegg nr 375 faktisk, siden 26. juni 2010 som var den datoen Karavanseraiet.no debuterte i cyberspace

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

NPM og tortillas

Karavanseraiets har lesere også i vinglemennenes leir, en leir hvor det også finnes en dypere forståelse for NPM (New Public Management) enn det Kamelryttersken kan oppvise. Hun har tross alt bare mastergrad i organisasjon og ledelse, og må nok finne seg i sitte langt ned ved bordet når det skal talast i tunger av hærmennene og skjoldmøyene på Løvebakken med tilhørende herligheter. (Fritt etter Jon Leirfall og hans soger fra det politiske liv og levnet på 1960/70 tallet)

Nå må det legges til at blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser er som nordlendinger flest, stor i kjeften, snar å springe, men det mankerer kanskje noe på det å tørre å gå på do når det er mørkt? I alla fulla fall så har hun sine meningers mot, noe som salig Gandhi (1869 – 1948) også har sin mening om:

First they ignore you
Then they ridicule you
Then they fight you
Then you win

På Fjæsboka blir det til tider enkelte meningsutvekslinger, nå sist om nytale, eller rettere om en artikkel om ei ordbok om Røverspråket i maktens korridorer. I den samme artikkelen kom forfatterne av ordboka også med noe som enkelte vil kalle lettvint kritikk av NPM. Noe som ble påtalt i klare ordelag fra en som tydelig mente å vite hva han snakket om. Bra er det, for nevnte New Public Management har en tendens til å bli omtalt i lettvinte ordelag. Særlig i nytalen fra førnevnte løvebakke med nærliggende områder.

Jan-Arill Skogholt skrev «Bygdevise» tidlig på 1970-tallet, ei strofe fra den har festet seg; «Økonoman er dårleg fornøgd». Alle forsøk på å påstå at offentlig tjenesteyting vil bli bedre ved å innføre tankegods og begreper fra privat næringsliv, utløser en ryggmargsrefleks hos blondinen, som protesterer vilt og uhemmet. Fordi det offentlige skal ikke gå med overskudd. Overskudd på drifta av offentlige enheter tyder på at man ikke har produsert nok velferd for innbyggerne. Eller?

Men, ja, men nei, men altså. Går man inn i materien og ser litt på hva offentlig tjenesteyting faktisk dreier seg om, ser man at tjenestene nødvendigvis ikke må produsereres av en offentlig instans, De kan leveres av en privat leverandør. For eksempel kan veier vedlikeholdes av en lokal maskinentreprenør, det må ikke gjøres av Veivesenet. Statens Veivesen kan ha en kontrollfunksjon, og påse at den lokale maskineieren holder veien i stand i forhold til oppsatte standarder. Utfordringen ligger i om den private aktøren klarer å tjene penger på en jobb som det offentlige kan gjøre like godt selv for den samme mengden kronasje.

I helsevesenet har man gjort flere forsøk med å sette ut for eksempel sykehjemsdrift til private firma. Noe man har gjort seg ymse erfaringer med. For å tjene penger har private firma tatt enkelte snarveier i forhold til arbeidsmiljø og lønninger. Konkuranseutsetting i et marked hvor man har en stor aktør med tilnærmet monopol er ekstremsport. Og de fleste har gitt seg, nettopp fordi man ikke klarte å tjene penger og samtidig oppfylle kravene som stilles til drift av sykehjem.

Det gjør at det er ikke bare bare å si at NPM ikke har no for seg, eller kritisere kritikerne for lettvint kritikk. Man må som overalt ellers vite hva man holder på med, definere mål og midler, hva man ønsker å oppnå. Ikke minst må man definere om tilgjengelig kronasje skal brukes til å produsere offentlige tjenester til beste for innbyggerne, eller om man skal godta at noen har fortjeneste på å utføre tjenester på oppdrag for det offentlige.

Eller skal man bygge opp et teknokrati, hvor høyt kvalifiserte fagfolk fra forskjellige fagfelt får i oppdrag å drive samfunnet, uten kontroll fra offentligheten. Altså at vi avvikler dagens representative demokrati, og heller bruker pengene til å utvikle bedre styringsmodeller, hvor enkeltindividet beholder sin autonomi?

Men hva har så NPM med tortillas å gjøre? Ikke så veldig mye, bare at middagen i dag var tortillas med fyll av:

Et par hekto bacon

En Gilde kjøttpølse

En dash potetstappe

En boks maiskorn

En boks bønner i tomat

En boks hermetiske tomater

Et lite glass tomatpurrè

En stor purre

En passe blomkål

3 dl ris (kokt med 6 dl vann)

Tre spiseskjeer Maizennamel

En halv liter vann

Et par teskjeer salt

Halv teskje pepper (eller var det ei?)

To spiseskjeer oregano (eller tre?)

Kokt sammen i en passe stor kjele. Fryses i porsjonspakker for framtidig fortæring. Med eller uten tortillas eller rundstykker.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

2012-11-10 09.52.20

Ladylike?

A lady is a woman who only shows her underwear intentionally

Enkelte ganger kan det være greit å være høflig og pen i språkbruken.  Som fruen som hadde litt mye besøk en regnværsdag. Var opptil flere blondiner som hadde trengt seg inn i hverdagslivet hennes. Hun så ut av vinduet og sa: “Nå har det sluttet å regne, så nå blir dere ikke våte når dere går til bilen”.

Andre ganger kan det være like greit å ta fram storstemmen og de krasse formuleringene. Er enkelte som ikke skjønner at:

Noe blondinen med bare èn hjernecelle ikke gjør. Englelapskaus lager hun uten tomater, men gjerne med annanas. Salat derimot, kan hun gjerne lage med tomater og annanas. Ei salig røre med andre ord…

En blogg med klare formuleringer er Altamagazin, en ny blogg på fruens bloggrull. Nå sist har han noen salige ord om korrupsjon. Ord som gjerne kan gjentas rundt forbi. Han tar opp utfordringene vi har rundt det at offentlige tjenestemenn/-kvinner tilbyr hemmeligstemplet materiale til journalister. Selvsagt vil rettskafne mennesker mene at det er da bare å raportere den/de som fallbyr slik informasjon. Er bare det at gjør journalisten/redaksjonen dèt, da er de sikret at den informasjonskilden er tørr som Sahara i uoverskuelig framtid.

Sladderhank skal sjøl ha bank

har vel de fleste hørt mer enn èn gang i barndommen?

Lite ladylike, men like sant idag, som den gang ørkendyrbetvingersken trådte i barnesko og fikk stjålet trehjulssykkelen sin. Den ble funnet i en oppgang i naboblokka, men det var ingen som visste å fortelle det.

Vokterne av lov og orden hadde visst satt hverandre i stevne tidligere i uka. Og i sin visdom fant de ut at politiet nå bør få gå med våpen. På hofta. Eller under armen. Det siste kalles visst “Concealed weapon” på ameriutenlandsk og er en “offence” der borte i Obamaland. Men ikke når lovens voktere i sivil har et sånt skytejern under jakken.

Det er forståelig at den som har skoen på vet hvor den trykker. Men skal Kamelryttersken være ærlig, og det vil hun gjerne være, så føler hun seg provosert av bevæpnet politi. Og iallfall ikke sikker på at det fører til at hun blir å leve i et sikrere samfunn. Selvforsvar ja, men det å vite at politiet er bevæpnet 24/7, betyr at vi skrur voldsspiralen i samfunnet ikke bare et hakk opp. Og det var liksom ikke det blondinen forsto at statsministeren mente med å møte terror med mer demokrati og åpenhet.

Kan være at man vil få bedre uttelling av kronasjen og ressursene som samfunnet bruker på politiet, hvis politiet selv ryddet litt i krokene, lempet ut de som selger informasjon, strammer opp i kommandolinjer og tar seg tid til å drive forebyggende arbeid. Vi forventer et klart, tydelig politi som er der når de trengs, og som gjør det de skal uten å knuse egg. Var en tidligere politimester som en gang på sent 70/tidlig 80-tall, sa at skal man lage omelett må man knuse noen egg. Han kommenterte hvordan demonstranter ble behandlet av politiet. Nå er det nå engang slik at politiet ikke skal lage omelett…

Fruen med motorsykkel og ukorrekte meninger derimot, lager heller ikke omelett i dag, men har et par lammesteiker i stekeovnen. Står sosialt samvær kl 19 på Fjæsboka, så da er det greit å være forberedt. Naboen kommer med ris og stekte tomater, og selv har fruen noen cherrytomater + en boks annanas å spe ut salaten med. Og det er flere naboer som har tilsagt sitt komme, med godt humør og godt drikke. Mer ladylike skal det vel godt gjøres å være?

 

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

X bloggerX blondinerX holdningerX informasjonX integritetX kjøp og salgX korrupsjonX lamX meningerX novemberX politiX respektX samfunnsansvarX samfunnsdebattX tapX våpen
April 2012 035

Ikke av brød alene

Er tittelen på ei bok om hva en sovjetisk ingeniør opplevde under Stalin. Vladimir Dudintsev. Boka står på sine egne ben, og anbefales for de som liker å lese om hvordan revolusjonen spiser sine egne barn.

Et ordtak som dukket opp her for ei stund sia: “Mennesket lever ikke av av brød alene. Det må ha felelet òg” rant Kamelryttersken i hu nå når hun bakte brød for første gang i nytt kjøkken.

Det måtte foreviges. trivelig å endelig komme i gang med brødbaking igjen og kjenne på at “Jo, det ble slik jeg ville ha det”. Både med kjøkken og resten av leiligheten.

Og innse at studiner ikke lever av brød alene, de må ha litt åndelig påfyll også. Eller hur?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Puster, både inn og ut

Der kom vekkerklokka til svars. Den forsvant sist helg. Karavanseraiet har vært under oppussing/renovering siden sist november. Fruens eiendeler har levd et liv på legd i vinter, med noe her og noe der. Vekkerklokka også, den forsvant under flytting fra Nardo til Ila, men dukka opp her i kveldinga. Vinteren på Nardo har vært en heller traurig opplevelse for en Kamelrytterske som setter pris på ha sitt eget tak over sine blonde lokker.

Men nå begynner det lysne. Nytt, moderne og ikke minst fancy kjøkken fra HTH er nesten på plass. Mangler noen småting, som platene på veggen bak kjøkkenbenken og døra til oppvaskmaskinen. Og så lurer fruen på om hun skal få i et ekstra skap for å få stekeovnen opp i arbeidshøyde. Siden demokjøkkenet hun fikk for halv pris har sånn nymotens platetopp og separat stekeovn.

Hun var heller spent når hun fyrte opp platetoppen. Må det nye kasseroller i hus, eller hyrer de gamle? Sånne induksjonsgreier kan være tricky har hun hørt. Men det ble kyllingryte àla spiker uten dikkedarer av noe slag ved første forsøk. Så nå er fryser’n full av porsjonspakker, passe store for en rask lunsj/middag/kveldsmat via en eller annen microbølgeovn som måtte være tilgjengelig. Greit, når man har en slik microsak på eller ved arbeidsplass/studiested. Da kan man stikke en porsjonspakket kyllinggryte i sekken når man er på vei ut døra på morra’n. Mye billigere enn Fjordland og sikkert minst like sunt og næringsrikt.

Gårdagens utgave besto av:

  • En hel grillet kylling, behørig revet i passe biter
  • To bokser hakkede tomater
  • En boks bønner i tomatsaus
  • Tre gulrøtter
  • En løk
  • En halv purre
  • Tre tomater
  • 1/2 kg mandelpoteter
  • Tre dl ris
  • Tre spiseskjeer Maizenamel
  • Salt, pepper, oregano i passe mengder

Et annet pre, er at kjøleskapet nå åpner riktig vei. I det gamle kjøkkenet åpna døra bort fra kjøkkenet, slik at fruen måtte rundt kjøleskapsdøra for hente melk og alskens anna skapet måtte inneholde og som det var behov for i hverdagen. En ulempe som forsvant iogmed at kjøkkenet har flyttet tvers over leiligheten og nå okkuperer halve det som en gang i verden var soverom. At det samtidig ble to meter kjøkkenbenk mer, ser ikke blondinen som noen ulempe. Heller ikke det faktum at Kenwooden har fått eget skap med fancy heve/senkehylle. Nå forsvinner amerikaneren inn under kjøkkenbenken når den ikke er i bruk. Noe blondinen har ønsket seg leenge. Den amerikanske kjøkkenmaskinen har fram til nå levd en nomadetilværelse mellom toppen av kjøleskapet og oppvaskbenken, alt etter hvilken rolle den skulle fylle. Kjøkkenmaskin eller støvsamler. Også ekstra frysekapasitet har vært på ønskelista. Nå ble det. Inni de to ekstra kjøkkenbenkmetrene er det ikke bare amerikansk kjøkkenmaskin, men også  fryseskap og oppvaskmaskin. Ikke rart fruen er fornøyd med investeringen :mrgreen:

Skyvedørsgarderobe har det også blitt. I metervis. Iallefall sju. Selv om fruen er bekymret for om det blir nok. Med sju ,meter skap bak dører på hjul. For hun tenker med gru på stabelen med esker og sekker som er stabla inn på badet i mangel av plass andre steder. På den annen side er det fremdeles like mye plass på badet som det var når Kamelryttersken flytta ut i november. Nesten tre kvadratmeter ekstra merkes selv om de er fullstabla med alskens innbo.

Det gjør dører med meters dørblad også. Merkes. God plass når man skal gjennom dem. Og de krever sitt av armslag når de åpnes.

Fremdeles mangler det tinger og tanger. TV’n skal henge i taket, samme med data’n, men på grunn av sent ankommende deler har hjernecella mye igjen å bruke sin kreative evne på. Kanskje hun klarer å få data’n til å forstå at det hadde gjort seg å ta i mot bilder fra kameraet også?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

img_6083 30x20

Restegryte i romjula

Egentlig litt koselig i vinterhiet. Begynner å bli litt Kamelrytterskepreg på hiet, hun har fått samlet sitt innenfor rekkevidde fra godstolen, og kan senke skuldrene og strekk beina akkuart så langt som det passer. Det eneste som mangler er museplata i forkant av armlenet på godstolen. Kan liksom ikke begynne med omfattende ombygginger av annen manns møblement, selv om det er aldri så praktisk, tenker fruen, mens hun finner seg i en litt ubekvem arbeidstilling. Skal tross alt ikke bli værende her for all framtid.

Dagen har blant annet vært brukt til bytur, en heller krevende øvelse i romjula, siden bussene går etter kornprisene på Hawaii og ikke etter ruta som er oppslått i busskuret. Og makelig anlagt som blondinen er, bryr hun seg ikke om slike små detaljer som å sjekke atb.no om når bussen faktisk går. Hun er vant til at bussen går når den går, det vil si fem til seks ganger pr time, i en eller annen retning. Et kart som ikke helt stemte med AtB’s terreng i dag. Men hun kom da fram. Tilbake også for den del. Bussruter er det ikke mye å gjøre med, men når man kommer i snysklettet i Prinsenkrysset, og Femma har kjørt ei busslengde fram fra holdeplassen og står og venter på grønt lys, da kan man bli litt spørrende i blikket når man ikke får gå på bussen, når den likevel står stille. Lizzom. (Snysklett (Nordnorsk uttrykk) er snø som er så våt at den nesten blir til vann når den treffer bakken, eller jakken din. Trollkjerringsklett er den våte utgaven som gjør alt vått samtidig som det er en stiv kuling og minimum sikt. Alt er vått og man ser absolutt bare hvitt rundt seg :evil: )

I slike stunder kan man filosofere over det Fremskritt i en kommentar sier om hva som er vold og hva som ikke er vold. Ahimsa, eller ikkevold krever at man tenker gjennom slike ting for å kunne ta sitt eget standpunkt. Hvem er det som gjør vold mot hvem? Er det sjåføren som lar en Kamelrytterske stå igjen i snysklettet og bli våt og kald? Er det busselskapet som har sine regler om lyskryss, eller er det Kamelryttersken som kan finne på å slippe ei salve om bussjåfører, busselskap og vått og kaldt vær? Ikke så godt å si. Men det er slike utfordringer man står overfor når man vil følge Satyagraha også i det daglige. Ikke bare i det store, med mange og fine ord. Det hadde ikke vært en løsning at Kamelryttersken hadde stilt seg opp foran bussen og dermed nektet den å kjøre. Det hadde blitt vold overfor sjåføren som har sine regler han må følge.

Etter en runde rundt Dragvoll og biblioteket der (med neste Femmer, Kamelryttersken fikk også strukket på rasebena mens hun ventet. Varmere å gå til Samfundet, enn å stå i sniktrekken i Prinsenkrysset. Er en venninde som til stadighet forteller at blondinen har raseben. Er ikke så mye å gjøre med egentlig. Hadde de vært kortere hadde ikke bena nådd ned til underlaget, så enkelt er det med den saken, så da får heller blondinen avfinne seg med å få høre om raseben i tide og utide). Dragvoll er NTNU’s (Norges Naturvitenskapelige Universitet) campus for humaniora og desslike. Gløshaugen er NTNU’s ditto for tekniske fag, i gamle dager NTH, Norges Tekniske Høgskole. Kamelrytterskens grandonkel var blandt de første studentene på NTH og var den første formannen i Studentersamfundet. For det er han hedret med at puben på Samfundet heter Edgar og at en av studentbyene ligger i Edgar B. Schjelderops vei. Samfundet deler også ut Edgarprisen til en som har bidratt spesielt til studentenes sosiale liv. Koselig med slik familiehistorie :-) Mens CC Cowboys kan fortelle at Harry er død.

Vel hjemme var det det stadig tilbakevendende spørsmålet om det er noe å spise, og i dag gjerne noe varmt. Julaftens lammesteik ble nesten borte ved første bordsetting, men fruen berget da noen slintrer som kunne bli unnskyldning for restegryte. Sammen med en boks bønner i tomatsaus, en boks mais og en boks hakkede tomater. Restegryter blir mye laget etter spikersuppemetoden, man tager hva man haver. Og fruen havede da også en purre, en stor løk, en halv kålrot og to gulerøtter som ble behørig dividert til passende størrelse. Ca 1/2 liter vann, to toppede spiseskjeer Maizenamel, en pose Toro peppersaus, mer oregano, malt pepper og salt, før det hele ble kokt godt opp og satt i stekeovnen. Jerngryta var noe kald så stekeovnen ble satt på en 60 – 70 grader for å holde lunken mens gryta gjorde seg ferdig i ro mak. I mellomtiden kan jo Kamelryttersken skrive litt?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

funny-cartoon-female-brain-site-size-1

Jegersmenn, gjess og passende tidspunkt

Søndagen kom Jeger Nabo med ei gås. Anser anser kalte han den. Helt sånn ut av det blå. Kamelryttersken hadde avskrevet Nabo som gåsejeger for lenge siden. Er da bare sånne uskyldige tefat han skyter på? Norgesmesterskap i leirdueskyting. Ligger på skytebanen både seint og tidlig. Det at han skryter på seg gåsejakt er bare skryt. Har hun tenkt langt ned og til venstre, i hjernekassen. Litt sånn gjemt bak sjokoladesenteret. Inni sagflisa. Når førstnevnte ikke har fått sin daglige dose av frøene til Theobrama cacao og husnøklene har forlagt seg. Igjen.

Og som mannfolk flest kom Jeger Nabo med gåsa akkurat når fruen var som mest opptatt av andre nødvendige huslige sysler. Altså på det mest upassende tidspunkt som tenkes kunne. Fjærkreet var jo forlengst avskrevet. Her hadde blondinen i de siste tre åra. Minst. Prøvd å få gjort den bolde jegersmann forstått at hun kunne tenke seg ei gåsesteik. Siste forsøket var å tilby at hun kunne tilberede gåsa, så kunne han få seg en utmerket middag. Eller fruen kunne tilberede den til styret i borettslaget, hvor den samme jegersmann også er medlem. Men neida, bare humring i sjegget.

Men nå henger de der, to gjess. Jegersmannen forsto da til slutt at styrelederen mente alvor med at ei lita unnskyldning for ei gås ble for lite. Til et helt borettslagstyre. Så han kom med ei til på tirsdagskvelden. Og hvem var det som måtte prekevere fjærkreet? Joda, du gjettet riktig. Kamelryttersken måtte til. Bevæpnet med søppelsekk og Hunter tollekniv. Nyslipt for anledningen. Man har da håndtert fjærkre før. Jeger Nabo trodde kanskje at ei gammel gardkjerring ikke klarte såpass?

Tenkte å skjære ned fjærkreet og marinere stykkene i ei flaske rødvin. For deretter å langsteike dem i noen timer med det som måtte falle inn av krydder, som salt og pepper. Kunne lage en grønn salat og ha mandelpoteter ved siden av. Kunne nesten bli godt. Men kanskje Karavanseraiets lesere har noen opphevelser? I form av forslag til andre måter å tilberede gjess?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

To spikersuppe or not to

Eller no sånt sa visst Hamlet, iallfall blir han sitert på det i tide og utide.

Det er ikke helt ukjent i blondinens omgivelser at det skrives lister over hva som skal gjøres, såkalte To-do-lister. En øvelse som ikke helt faller sammen med fruens løsningsorientere innfallsmetode for hverdagens alskens utfordringer. Noe gjestene fikk sanne nå sist fredag. Det eneste som var under kontroll var maten. En hel kjele med “Ragnhilds spesial spikersuppe uten spiker” inneholdene

  • 1 pose fårikålkjøtt av lam
  • 1/2 selleri
  • 4 – 5 gulrøtter
  • 1 stor løk
  • 1 ikke fullt så stor purre
  • 1 passe stor brokkoli
  • 1 glass ris
  • 1 liten kålrot
  • 2 buljongterninger
  • kraft kokt på de renskjærte benene
  • salt
  • passe mye oregano
  • revet fersk ingefær

Når Fruen kom hjem fra arbeid litt over fire var suppa fremdeles i sine enkelte bestandeler. Kjøttet hadde hun husket å ta opp før hun gikk på arbeid, så det var tint. Første som måtte gjøres var å slå på PC’n og få Spotify opp og gå. Neste var å få den amerikanske hverdagsfilosofen Dolly Parton på høytalerne. “9 to 5″ ble passe akompagnement til de huslige syslene ved kjøkkenbenken. Noen dansetrinn er det alltid tid til  selv om man er opptatt med å renskjære kjøtt.

Kjøttet fikk et opphold i stekepanna. Støpejerns sådan. Blondinen skjønner lite og ingenting av sånne nymotens aluminiumsbelagte teflonpanner, selv om hun faktisk klarte å steke både speilegg og kjøttdeig i en slik tidligere på dagen. En Miljøterapeut må også takle slike utfordringer må vite.

Mens bena kokte til kraft i en liten kasserolle og kjøttet surra i svartpanna, kom husets største kjele fram og ble fylt med passe mye vann. Må jo være plass til grønnsakene også, såpass har a da lært i sin tid som suppekoker.

Ble litt att og fram med alskens huslige sysler, Kamelrytterskens heim er preget av hjemlig hygge og at det bor folk der. Hybelkaninene trives rimelig godt der de sitter og knurrer bak stolben, under sofaer og ellers hvor de finner det opportunt å oppholde seg. De fikk være i fred. Var en større kaninjakt sist helg, slik at det var få av slagsen som var i stand til å hoppe opp og bite noen i nærmeste kne. Der går genseren mener fruen. Litt kustus må man tross alt ha på husdyra.

Suppa kokte opp, tilsatt kjøttet og  krafta fra bena, og ble rundt halv seks satt kokende i stekeovnen. Snekkermesterinnen som kom rundt halv åtte ble over seg av glede når hun ble betrodd å smake til suppa med hva huset hadde å tilby av salt og pepper. Husets frue hadde også fått i en potte rosmarin og klasetomater som ble betrodd i den tidligere Haushaltwirtschaftleiterins varetekt. Som kunne betro Kamelryttersken at hun hadde tatt i bruk blondinens metode for å koke risgrøt. Kok opp dobbelt så mye vann som ris, sett den kokende risen i stekeovnen (uten varme), glem hele greia til ti minutter før den skal serveres. Kok opp og spe med melk til det blir passe grøt. Greit i en hektisk hverdag.

Gjestene innfant seg før spisebordet var rydda for siste måneds korrespondanse, studier og tidsskrifter slik at Logistikkingeniøren fikk æren av å bytte telysa i glassene rundt forbi. I det hele tatt er det trivelig med slike gjester som gjerne tilbyr seg å bidra med praktiske oppgaver før de setter seg ned og lar seg beverte. Bevertningen var ellers ganske så enkel, masse god suppe, eplejuice og Farris. Etterfulgt av frukt, nøttemiks og chips. Som vanlig dukka det opp både rødvin og øl. Akkurat passe av alt.

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom)

er slitsomt. Da har vi ikke tatt med de mest vanlige abstinensene alle bikere har hele vinteren, og som tiltar i styrke nå framover ettervinteren. Høyrehånda begynner å skjelve ukontrolert, venstre ditto begynner å klipe på et imaginært clutchhåndtak mens venstrefoten skal til å gire ned så snart det er utsikt til bar vei, og man går ned i hockey så snart det er motorlyd i nærheten.

Vi ser framover

For å bøte på elendigheita inviterte Kamelryttersken MC-ravnan på vaffel og kaffe. Scooterføreren ble utkalt som sjåfør og vaffelsteiker. Allernådigst fikk han også være med å handle ingrediensene til røra. Noe han kviterte for med å begynne å diskutere om det skulle være Kulturmelk eller Kefir i røra. Kefir sa blondinen, tok med melkepakken og forsvant videre innover i lokalet. Hun var rimelig sur, for når hun skulle ta en helmelkspakke, spruta den innholdet sitt utover og oppi fruens handlenett. Noe som ikke var særlig populært.

Men hu roa seg, slik at det ble da både røre og vaffel til folket. Enkelte av karene hadde tilogmed tatt med sin bedre halvdel, og et barnebarn var det også som ble husvarm ganske så fort og greit. Sikkert fordi vertinnen hadde fyrt i ovnen. 13 blå grader ute, forsvarer fyr i ovnen vinterstid.

Trivelig med en sånn kveld. Og nå ser det ut for MC-ravnan får låne samme lokalet til fremtidige klubbkvelder. Dèt var en hyggelig beskjed å få som avslutning på en fin kveld :)

Motorsyklister er trivelige folk, så praten går lett. Enkelte var også såpass optimistiske at de snakka om tidlig mars som aktuell dato for vårslepp. Men det var kanskje bare enda et utslag av abstinensene?

Takk for hyggelige kommentarer på forrige ukes bidrag til ordleken ABC scandinavia

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Kyllingsalat

Matlaging har mer med interesse å gjøre, enn det har med tid å gjøre. Merker ofte at det er fantasien som setter grenser for hva som serveres, ikke tilgang til råvarer eller den tida som kan brukes over grytene.

Nå er jo blondinen i den situasjonen at hun ikke må ha mat på bordet til klokka da og da. Og Ynglingen spiser det som blir satt på bordet. Det gir rom for både fantasifulle kreasjoner i grytene og mulighet for prioriteringer og omrokkeringer av tidspunkt for måltidene som andre kansje ikke har.

Likevel er det ofte et ork å tenke på “Hva skal jeg lage til middag i dag?” En mulighet er å sette opp en ukesmeny, men det er ikke akkurat blondinens tekopp, det med lister over gjøremål. Men denne uka har kyllingsalat hvert en målsetting, selv om det ble lasagne i går. Lasagne er egentlig ganske så grei mat, for resten forsvinner i Ynglingen i løpet av kvelden. Samme med Risotto. Noen ganger kan faktisk kvaliteten på fruens matlaging måles i hvor fort restene forsvinner ;)

Minstemann er hjemme med influensa, noe som ikke er av det enkleste slaget for en aktiv guttunge. “Det er kjedelig å være hjemme” har vært mantraet de siste dagene. Enklere med Eldstemann, han går og legger seg på ordet feber, og står ikke opp før han er feberfri. Minstemann derimot skal ikke ligge mer enn absolutt nødvendig, og da blir det laange dager når man ellers er nokså slakk i strikken. I dag kom spørsmålet om hva som ble til middag? “Kyllingsalat”.

“Liker bare kylling, ikke salat” svarer det borte i stolen. “Da blir det mer på oss” var svaret han fikk.

Dagens utgave av fruens Kyllingsalat inneholder

  • 1/2 kylling (ferdig grillet)
  • 1/4 Kinakål
  • 2 – 3 små gulrøtter, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 liten purre
  • 1/2 liten kålrot, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 rød paprika
  • 2 dl fusili pasta (kokt)
  • Søt chilisaus for kylling (Thailand in a bottle)

Verste arbeidet er å plukke kjøttet av kyllingen. Legger det gjerne i ei skål med sausen ei stund før det blandes i grønnsakene. Resten går av seg selv, men fruen liker ikke å bli grisete på fingrene, for eksempel som når hun plukker av kyllingkjøttet. Pastaen kan gjerne kokes på forhånd. I en travel hverdag kan man koke opp pastaen i morgenrushet og sette den kokende kasserollen i stekeovnen (kald ovn, uten varme på). Når man kommer hjem er pastaen kokt. Kyllingen kan plukkes kvelden før og legges i sausen over natta. Marinering og fordeling av arbeidsoppgaver i samme slengen. Eller man kan lage ferdig salaten dagen før.

Kokebøker har fruen flust av, men de blir heller sjelden brukt. Denne salaten lærte hun seg på faktisk på jobb, og har også hatt suksess med den andre steder.

Flere mattips for en travel hverdag finner du på Karavanseraiets kjøkken Velbekomme :)

Har du noen tips du vil dele med flere, bruk gjerne kommentarfeltet :)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Mat, handelsvare eller livsnødvendighet?

Den lokale blekka, Adresseavisen hadde her før i uka på førstesida “Posesuppe er omsorgssvikt“.

Noe som fikk ellers så omtenkte “Vett og uvett” til å frabe seg moralisme, mens “Lykkelig som liten” var mer pragmatisk.

Argumentene for at posesuppe er omsorgssvikt er greie nok de. Dårlig mat påvirker kroppen, og barn trenger god mat for å vokse og ikke utvikle sykdommer som Diabetes 2, hjerte/karlidelser, i voksen og kanskje ikke alltid så voksen alder. Fedme er heller ikke særlig helsebringende på sikt. Og vårt digitale liv gjør at det blir mer stillesitting og mindre lek i gata og i skogen på både barn og voksen.

Men så var det maten da. Tror det er sunt å være skeptisk til mat som har vært gjennom industrielle prosesser. Selv om næringsverdien fremdeles er inntakt, må da noe av livskvaliteten i maten bli borte på veien fra åkeren eller fjøset, til matbordet? Når den veien består av alskens fabrikker som behandler matvarene som livløse, mens de da egentlig skal opprettholde liv? Og alle tilsetningsstoffene er kanskje heller ikke det mest helsebringende vi får i oss?

På et litt mer globalt plan vet vi at mye av såvarene er avlet med øye for å ikke bare gi store avlinger, men også for å kunne motstå kjemiske sprøytemidler som skal ta livet av skadedyr og såkalt ugress. En ting er at det setter den enkelte bonde i skvis. Såvarefirmaet leverer også gjødsel og plantevernmidler, og i noen tilfeller også kreditt, slik at bonden også blir økonomisk avhengig av multinasjonale firma (som såvarefirmaene ofte er). En annen ting er at det kan stilles spørsmål ved om dette er et bærekraftig jordbruk som vil gi oss nok mat også på litt lengre sikt (til neste år for eksempel)?

Det vi på 70-tallet kallte alternativt jordbruk, og som etterhvert har fått navnet økologisk landbruk, har hele veien fokusert på dette. Slagordet fra “Agenda 21″, “Tenk globalt. Handle lokalt” handler om akkurat dette, at det vi gjør lokalt, har innvirkning på det som skjer globalt.

Er det på en slik bakgrunn vi får dårlig samvittighet av moralistenes pekefingre? At vi vet at kjappmat belaster miljøet, både lokalt og globalt, og at mye av den ikke er helsebringende hverken på kort eller lang sikt?

I dag bruker vi en god tier av hver hundrings vi tjener på mat. For femti – seksti år siden var matbudsjettet mellom 40 og 50 % av inntekta. 40 % av avfallet fra en vanlig husholdning er mat, og halvparten av det kunne vært spist. Og nå skal det forskes på hvorfor vi kaster så mye mat?

Har mat gått fra å være en livsnødvendighet, som vi tok vare på fordi det var det som holdt liv i oss?  Til å være en bruk-og-kast vare som vi har for mye av? Men da trenger vi vel ikke ha dårlig samvittighet?

Kamelryttersken har sine meningers mot om økologisk kontra konvensjonelt landbruk, matvaresikkerhet og det å fø en stadig voksende menneskemengde på et stadig minskende dyrkbart areal, Men det får bli etterhvert. Karavanseraiet vil holde deg oppdatert.

Nedvurdering og offerrolle, to sider av samme sak?

Tirsdag er det Tirsdagsvafler. Dagens utgave var absolutt godkjente, selv den utlærte husmora (Haushaltwirtschafterin) var fornøyd med produktet av tre egg, seks spiseskjeer vaniljesukker, hvetemel, helmelk, smelta smør og kardemomme. Kamelryttersken har et litersglass med sukker på kjøkkenet, hvor det svømmer to vaniljestenger. Alt etter humør blir det porsjonert ut i passe mengder i alskens bakverk som inneholder sukker.

Forfatterinnen var på telefonen på ettermiddagen og var ikke bare lettere irritert over NAV. Telefonen kunne trygt holdes på en armlengdes avstand fra øret uten at fruens budskap ble overhørt. Ikke så enkelt å forklare innloggingsprosedyren for MinSide på NAV over telefon når mottakeren helst føler at Mac-en heller bør få en lengre luftreise i retning nærmeste vegg. Etter litt akkordering og palaver ble det enighet om at hun heller tok nevnte stykke amerikansk elektronikk i sin favn og kom ned til vafler. Etter å ha fått parkert avkommet ankom hun medbringende Mac og en bunke papirer som skulle legges inn. Og siden Informatikkstudøsen in spe var på vei og med Ynglingen som back-up følte Kamelryttersken seg godt rustet til å løse Forfatterinnens utfordringer med NAVs hjemmeside. Og det gikk strålende, Informatikkstudøsen loste fruen gjennom innlogging og innlegging av data som om frøkna aldri skulle gjort annet. Og Forfatterinnen var nesten tilsnakkende før hun gikk. Selv om hun hadde gjort alvorlige forsøk på å strekke vertinnens gjestfrihet litt lengre enn et alminnelig vennskap. Hu klarte faktisk å fortelle på telefon til et eller annet obskurt bekjentskap at hun var på strafferunde i by’n. Akkurat som om Kamelrytterskens stående vaffelinvitasjon på tirsdagene var straff for utførte synder. Makan! ;)

Informatikkstudøsen in spe hadde en sak med at hu ikke fikk delta i et prosjekt hos arbeidsgiveren. Gikk på at hennes utseende ikke var nøytralt nok overfor klientene som skulle delta i prosjektet. Hu hadde tatt kontakt med fagforening og andre organer med kompetanse på slikt, og var litt forbandet for å si det på norsk. At dama var forbigått er det ikke tvil om, men det er tankevekkende ting ved en slik sak. Både etikken i å gå forbi en kompetent arbeidstaker, og også det underliggende som går på selvrespekt og stigmatisering. Er alltid en vurdering når man skal stå på sine rettigheter, og når man heller skal la være. Hvis man står på sine rettigheter fordi man føler seg underlegen, men har en god sak, er det et annet utgangspunkt, enn hvis man er nedvurdert som menneske. Spørsmålet er hvem som utfører nedvurderingen. Er det, som i dette tilfellet, arbeidsgiver som nedvurderer fordi han har negative meninger om arbeidstakeren har man objektivt sett en god sak. Spørsmålet blir om arbeidstakeren sier seg enig og nedvurderer seg selv, eller føler at h*n blir nedvurdert og tar på seg offerrollen. Man kan fremdeles ha en god sak, men den må føres på flere plan. Ikke bare på det ytre, praktiske planet, sammen med fagforening og eventuelt andre organer. Men også på det indre, personlige planet må vedkommende gjøre et arbeid med å frigjøre seg fra rollen som offer. “Jeg tar denne saken for at andre som kommer etter meg ikke skal bli utsatt for det samme” sa studøsen. Og da har hun flyttet saken ut fra sine egne følelser, og til det universelle planet, hvor det hun gjør er til beste for flere. Hadde fokuset vært “Å det er så synd på meg, de har såret meg så fryktelig” da er det en offertenking som vil gjøre arbeidet på det ytre planet mye mer utfordrende for de som står rundt. De som ser at det er gjort urett, og som ser at den som har kjent på uretten ikke klarer å stå opp for seg selv, på tross av at alt ligger tilrette for det.

Kamelryttersken var på praksisbesøk sammen med veilederen i dag. Av fire elever som skulle ha besøk, var tre borte uten å varsle til praksisstedet at de ikke kom. Den fjerde derimot var veldig motivert for praksisen og veiledning. H*n hadde alt klart over hele fjøla. På vei tilbake tenkte Kamelryttersken på de utfordringene dette gir for læreren. Å gjøre elevene ansvarlige for sine handlinger. Få dem til å se at de må stille opp og gjøre det de har tatt på seg. Og at man i arbeidslivet har regler for fravær som må følges.

Det med å se seg selv som en ansvarlig person kan være en utfordring for noen og enhver. I dag har langt de fleste  fritt hus og mat og lommepenger fram til i allefall de er 18. Og de må ikke arbeide før de er ferdig med en utdanning. Og det er omtrent ikke plikter som må gjøres i heimen, bortsett fra holde sitt eget rom sånn ca rent og ryddig. Man kan diskutere om dette er godt eller dårlig, om det er slik vi mener at ungdommen skal ha det. En annen diskusjon er hvor dette fører samfunnet vårt. Hvordan den oppvoksende slekt som er vant til å få alt opp i henda, hvordan den vil påvirke samfunnet vårt når de etterhvert kommer ut i arbeid og skal yte på det nivået arbeidslivet krever?

Jens Bjørneboe sa en gang at”Ungdomen krever å bli satt krav til”. Gjør den det? Har den mulighet til å vokse ut av offerrollen de gjerne setter seg selv i når man utfordrer dem?

Kamelryttersken lurer

(som a vanligvis gjør)

Blogging, sponsing, kommersialisering og bloggens natur

Forfatterinnen var innom i kveldinga, og da kom praten inn på blogging og komersialisering. Bakgrunnen var Fritt ords sponsing av gamle blogger og nye startups som ikke alle har fått samme entustiastiske motagelsen i blogglandet (av de nye som ikke har fått vist at de kan levere enda). Og så var det antydninger til sutring om at “DE fikk, men ikke VI, selv om vi har en mye bedre blogg”.

Er nok flere enn Kamelryttersken som har stilt seg spørsmålet om en blogger har den kunstneriske friheten til å skrive det han vil, når han blir betalt? Om det nå er Fritt ord som sponser med milde gaver eller det er reklamesponsing av forskjellig slag. Ser da bort fra blogger som skrives av folk som er betalt for å blogge, om det er Are Slettan på Nettavisen eller Bård Mejdell Johansen på NHO, for å nevne to.

Mange, som Forfatterinnen, vil nok vegre seg mot reklame på bloggen, og en av Karavanseraiets lesere forteller at han leser ikke blogger med reklame. Kanskje ikke så rart. Vi har vendt oss til at internett er gratis og vi klarer ikke å se at reklame på en blogg kan være en inntektskilde på samme måte som andre kilder, lønn for eksempel. Vi tenker nærmest automatisk at reklame = kommers, og dermed er reklamebæreren mindreverdig. Men det er forskjell på en avis med helsides annonser og reklameinnstikkene i samme avis. Det første er akseptabelt, det andre kommer i en mindreverdig kategori, som mange ikke vil forholde seg til.

Reklame er på en måte en “skitten” inntektskilde. Det var masse snakk om tv-reklame den gang TV2 startet opp. Men er det stor forskjell mellom å betale NRK-lisens eller å betale Hennes & Mauritz for å betale TV-tittinga for seg? Med sistnevnte måte slipper man NRK-lisens, men man betaler likevel for at det skal være et tilbud om programmer på fjernsynet når man handler hos firma som kjøper sendetid på TV2, TV-Norge osv. Man slipper ikke NRK-lisens i dag, men i et helkomersielt samfunn vil all sendetid på radio og fjernsyn være reklamefinansiert på en eller annen måte. Er en del av kapitalismen og det frie marked.

Et eksempel på fritt marked i blogglandet er

som deler ut gratis vareprøver mot linking til bloggen. Selvsagt får den bloggen mye oppmerksomhet og firmaene som sponser med vareprøver får også oppmerksomhet. Så en annen blogg i dag som ga bort en ny støvsuger etter at bloggeier hadde skrevet et innlegg om hvordan h*n likte støvsugeren. Ja, hvorfor ikke? Munn-mot-munn metoden er utrolig effektiv markedsføring. OG Kamelryttersken er ikke et øyeblikk i tvil om at ble hun tilbudt en ny kjøkkenmaskin for utprøving mot å skrive et blogginnlegg om hvordan hun liker maskinen, hadde tatt i mot tilbudet. For hennes fem år gamle Kenwood Major synger på siste verset. den er såvidt i stand til å vispe krem og røre vaffelrøre. Den har iallfall elta sin siste brøddeig, så mye er sikkert. Ynglingen som er den som baker mest brød i heimen, hadde nok helst sett at det ble anskaffa ny, men en trang økonomi har sine begrensninger. Er ikke for ingenting den kalles trang, lizzom. Så det blir å fortsette å elte brøddeigen for hand i overskuelig fremtid. Blir deig på fingrene, men allminnelig håndvask har ikke skadet noen, snarere tvert i mot.

Langt de fleste personlige bloggere, som Kamelryttersken, vil gjerne øke besøkstallene og få massiv feedback på det vi skriver i form av stor trafikk i kommentarfeltet. Og for å få det, må man bygge nettverk, linke til andre blogger, kommentere på blogger med høye besøkstall og invitere gjestebloggere som kan dra med seg trafikk fra sin blogg. Give-aways som ovennevnte støvsuger og konkuranser av forskjellig slag drar også trafikk til bloggen. Men på mindre blogger blir det ofte no krampaktig over slike tiltak. For det er innholdet, teksten som driver bloggen.

Giwe-aways og konkuranser blir gjerne kustig åndedrett, hvis man ikke klarer å integrere dem som en del av bloggen. Hvis det bare er for å dra lesere, uten å ha annen substans, blir det slag i lufta og man kunne heller ha brukt kreativiteten på andre ting.

Teksten i innleggene, bildene på bildeblogger eller begge deler som noen har, er det som får leserne til å stoppe opp og kanskje delta i diskusjonen i kommentarfeltet. Og det å skrive gode blogginnlegg er ikke bare bare. Er ikke bare å komme her og komme her, som Øystein Sunde sier i visa si. Litt av kritikken mot Fritt ords prioritering går på akkurat dette. At de som planlegger nye blogger vil bruke tid på å finne formen og få bloggen til å stå på egne ben uten kunstig åndedrett fra eksterne midler. Og hva skal de bloggene leve av når de først er oppe og går? Søker man om og får en halv million er det mye lønnsmidler ute og går, og en blogg driver ikke seg selv, den må ha stadig vedlikehold og oppdatering. Og da er det nærliggende å tro at det blir reklamefinansiering etter at startkapitalen er brukt opp.

Tror ikke så mye på at de personlige bloggene dør ut fordi det nå kommer noen blogger som legger opp til å dra store besøkstall fra dag èn. Men det blir en differensiering.

Har Fritt ord har gjort ytringsfriheten en bjørnetjeneste med bidra til at mer politisk korrekte blogger får en større del av den totale kaka av besøk til alle blogger? Og er reklamefinansiering av blogger bare negativt?

Kamelryttersken bare lurer…

Helt vanlig helg

Er litt koselig med blogger. Plutselig dukker det opp noen fra det store ukjente cyberspace som henger seg på Karavanseraiet. Sånn helt uten at Kamelryttersken helt skjønner at der er det noen som leser det a skriver. Bente var en slik overaskende gjest som viste seg å være en trivelig gjest. Gjester er vanligvis det, bare kanskje ikke Kamelryttersken, men de andre gjestene.

Bente forteller om seg selv på bloggen sin:

Trettiseksåring som begynte som litt redd og trist blogger, som nå er glad og trygg .. Ms-rammet..og vikar..venn og kjæreste..

Og så har Bente en sånn utrolig fin poetisk prosa, som Kamelryttersken falt pladask for og bare måtte ha litt av. Og det fikk hu. Her. Nå.

Helt vanlig helg..

Det lukter Trygt i Bentebo idag. Nabokjæresten som heller vil kalles Gisle lager Pizza. Jeg sitter i det som vi kaller sofa. Men som er en seng. Noen ganger Gjesteseng. Noen ganger seng til meg som ikke får helt til å sove. I min seng. Som egentlig er akkurat passe stor.
Jeg  har solgt alkohol idag. I fem timer. Fem timer fordi jeg ikke er så pigg om morgenen. Og fordi sjefen min vet det. Derfor får jeg begynne kvart på ti. Når det blir november får jeg komme kvart på elleve. Da rekker jeg å jage Enkefru Smerte på avstand før jeg skal smile til kunder. Idag har vært en fin dag på jobben. Blide kunder. Ingen sure. Ikke jeg heller. Jeg pleeiieer ikke være så sur på jobben. Noen ganger kan kunder være litt sure. Jeg kan ikke være sur på jobben. Det får vi ikke lov til. Det er uansett vanskelig å være sur. På jobb.
Nå lager Gisle pizza. Det lukter godt. og trygt. Når Gisle lager mat blir hele han så fin. Han vet hva han gjør. Det kan jeg se. Kroppen hans er sikker. Når han steker. Henter ting i skap. Bøyer seg for å finne noe. I kjøleskapet. Noen ganger ser han på meg. Og smiler litt. Jeg kjenner at jeg liker ham skikkelig godt. Generelt. Kanskje spesielt når han lager mat. På mitt kjøkken.
Frøya sover. Hunder gjør mye det. Hun kikker også på meg. Og smiler. De som ikke vet at hunder smiler kjenner ingen hunder. Iallfall ikke så godt.
På veggen over Frøya henger det et skilt. Der står det ” Home is where your story begins” Jeg fikk det av Storsøster. Første gang hun besøkte meg i Bentebo. Det passer. Det er sant. Og hjemme hos meg lukter det trygt idag. Og Helg. Gisle er ferdig med deig, Kjøttdeig også. Jeg tror det blir en god pizza. Gisle er flink å lage mat selv om han har krystallsyka. Dette blir egentlig Svimmelpizza. Men god. Jeg synes mat andre lager er bedre. Enn min mat. Kanskje alle synes det. Egentlig. Senere skal vi spise Svimmelpizza. Kanskje skru på Tv. Vi har flyttet Gisles tv inn i Bentebo. Fordi den er større. Og har fjernkontroll. Min tv er liten. Med ødelagt fjernkontroll. Etter at den store Tv`en kom til Bentebo har jeg blitt litt for glad i å se på tv igjen. Kanskje tv ødelegger for kommunikasjon i verden. Jeg liker tv spesielt godt når jeg er sliten. Bare lulle meg inn. I Tv verden. Med fjernkontroll. Da kan jeg bytte når det kommer seriøse ting. Jeg må ta stilling til. Jeg orker ikke ta stilling til noe hvis jeg er SlitenBente.
Nå er jeg ikke sliten. Noen lager mat. Og smiler. Frøya har fått tur. Og smiler. Jeg skriver. Og smiler. Og tenker. Litt overrasket. At slike gode. Trygge helger. Begynner å bli Helt Vanlig helg….