Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Sikker testing

Under hekseprosessene på 1600-tallet trengte man sikre metoder for å kunne bevise at kvinnen som ble anklaget for å være heks, faktisk var det. Kunne jo ikke la uskyldige brenne på bål. Man brukte derfor vanntesten for å være sikker. For man kunne jo hverken være sikker på den som anklaget kvinnen, eller være sikker på at kvinnen snakket sant når hun etter lang tid med tortur fremdeles bedyret at hun ikke var heks.

For som kjent kan det hende at når noen hardnakket påstår at en ting ikke er slik, at den faktisk er slik.

Derfor brukte man vanntesten.

Man kastet kvinnen som var anklaget for hekseri i sjøen, elva eller annet passe dypt vann. Fløt hun, var hun heks. Sank hun, var hun ikke heks. Dessverre druknet hun når hun sank. Hun fikk dermed ikke mulighet til å glede seg over at hun ikke var heks.

«Damned if you do, damned if you don’t» sier Engelskmannen.

Han har kanskje et poeng der?

Tanker om bruk av kulturelle og religiøse symboler

At Hulda Garborg var en av pådriverne for å utvikle bunader over det ganske land er det kanskje ikke så mange som tenker over i dag. Er vel ikke så mange steder hvor man har utviklet en slik nasjonal stolthet rundt et plagg, som vi nordmenn? Et uttrykk for den norske motkulturen kanskje? At vi fremdeles holder bunaden i hevd?

Litt uvant kombinasjon? Hardangerbunad med hijab?

Da er det kanskje ikke så rart at Sisselfish reagerer på dette bildet?

Bunaden er et nasjonalt symbol, med røtter i gamle norske folkedrakter. Kamelrytterskens Nordlandsbunad for eksempel er satt sammen med elementer fra  flere plagg som var i bruk lokalt. Stakken er slik de brukte den i Nordland rundt 1850, mønsteret til livet er utformet etter en brudekjole fra Vefsn, kysa etter det de kalte “Svarthuva”. Rosene som er brodert på stakken og på vesten  er fra en annen gård i Vefsn. Og slik er alle de andre bunadene satt sammen av elementer fra flere lokale plagg. Går man lenger tilbake vil man nok finne at det er elementer som kommer fra andre land og kulturer, uten at det er noe stort poeng. Hovedsaken er at man ville skape sitt eget stasplagg, for å vise lokal tilhørighet, samtidig som man sto i en nasjonal tradisjon.

Hijaben derimot, er ikke et nasjonalt symbol, men et religiøst symbol. Den bæres for å ære Koranens bud om at kvinnen skal dekke sitt hår når hun er utendørs og hos fremmede.

Det er når disse to symbolene møtes at kulturforskjeller og følelser utfordres. Det har noe med finfølelse å gjøre, noe med respekt for hverandres forståelse av symboler og kultur. Ikke bare andres kulturforståelse, men også ens egen.

Kamelryttersken vil oppfatte en muslimsk kvinne kledd i bunad og med hijab utenpå slik som på bildet over, som i overkant kaut. Kombinasjonen bryter så mye med hennes oppfatning av hvordan man respekterer hverandres kultur og behov for å vise sin tro, at hun reagerer. De fleste bunader, som for eksempel Nordlandsbunaden som Kamelryttersken bærer med stolthet, har et sjal eller skaut som hører til.

Da kan et betimelig spørsmål være om ikke det sjalet eller skautet kunne være like bra for å overholde Profetens bud om at vi kvinner skal dekke håret? Vanligvis bæres sjalet til Nordlandsbunaden rundt nakken med endene stukket ned i vesten foran. Kamelryttersken jukser litt og bruker ei sikkerhetsnål for å sikre at endene ikke glir opp igjen. Men det er ingenting i veien for at ikke sjalet kan brukes som hodetørkle,og draperes slik at det dekker håret i henhold til Koranen.

Dette er bare et eksempel på en praktisk løsning på en innfløkt utfordring. For vi snakker her om sterke følelser, på begge sider. Både hos norske nordmenn og hos muslimer som har et minst like sterkt forhold til religiøse symboler som bunadspolitiet har til hvordan bunaden skal bæres korrekt. Er nok flere som protesterer på sølja til fruen. Den er da ikke original? Jo, original er den, men den er eldre enn søljene som er designet til Nordlandsbunaden. Mindre også.

Står mer om sølja her, men kan kort fortelle at den er arvegods  og som sådan mer verdifull som bunadssølje enn de originale. Og da blir det straks en annen lyd i pipa hos bunadspolitiet, selv om de nok helst så at fruen brukte denne sølja i en annen sammenheng.

Men hvis man ser nærmere på Koranen, og dens ordbruk om påkledning, både for kvinner og menn, noe man må tro forfatteren av denne artikelen i Wikipedia har gjort, vil man få et litt skarpere bilde av utfordringene. Og av diskusjonen om bunad og hijab. I nevnte artikkel sies det at man i følge Koranen bør ikke bruke klær som viser kroppens form. Bortsett fra i familiens skjød. Mange bunader vil kanskje ikke helt oppfylle dette kravet. Hverken fro kvinner eller menn. Iallfall blir Kamelryttersken veldig så klar over sine fordeler, de på siden og bak når hun tar på seg sin bunad. Og i en Beltestakk hadde hun blitt enda mer klar over at hun har sine sider hun òg ;-)

Når det gjelder religiøse symboler derimot, er det nok mer utfordrende å utfordre konvensjonene, selv om historien om munken som skulle til Roma og audiens hos paven kan si noe om ikke bare det å utøve sin religion, men også noe om det å ha respekt.

Det hadde seg slik at det var en ung munk som skulle til Roma som sendebud fra klosteret hvor han var. Nå var det slik at i det klosteret holdt de lørdagen hellig, mens de i pavens Roma holdt søndagen som hviledag slik som 1. Mosebok befaler. Den unge munken gikk til en eldre ordensbror og spurt hvordan han skulle forholde seg, siden han mente at lørdag var hviledag, mens da vertsskapet i Roma mente på at søndag var den dagen Gud hvilte etter å ha skapt verden. “Når du er i Roma, gjør som romerne” svarte oredensbroren. Og det har ofte vist seg å være et godt svar, eller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Det har vært mange treff på denne bloggposten nå etter nasjonaldagen. Den er derfor oppdatert med noen flere argumenter for å tenke seg om i sin bruk av symbolske plagg.

Lokaldemokrati og verdighet

275_Karl-Johan-stiftelse
Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse

Eller kanskje man skulle si en verdig lokalpolitikk? Iallfall fikk Kamelryttersken noen spørrende øyne her på formiddagen. Forårsaket av prioriteringer i styrer og forvaltning.

Hun skal praktisere sine kunnskaper en åtte ukers tid på en av Stiftsstadens eldste institusjoner for det man på den tiden institusjonen ble grunnlagt, kalte verdige trengende. I dag kalles de uteliggere og hjemløse, og blir skydd som pesten. Intet nytt under solen med andre ord. Tidligere tiders verdige og kanskje ikke fullt så verdige  trengende ble også behandlet på måter som vi i dag ikke vil omtale som verken verdige eller tilfredsstillende.

Stiftsstaden ved Nidelva er ikke så begredelig stor, 170.000 sjeler, sånn ca. Byen er dermed såpass stor at det er døgnåpen kirke i Midtbyen, Vår Frue kirke, eller Fruekjerka som den ofte kalles på folkemunne. At den er åpen er mye dugnad, på initiativ fra Kirkens bymisjon. Fruekjerka er etter 1. april nesten det eneste som er åpent for hjemløse.

For etter 1/4 er Frelsesarmeens åtte plasser hvor hjemløse kan få ei seng for natta og en matbit på morran lagt ned. Kommunens fem plasser legges ned fra 1/3. Da er det bare Kong Carl Johans Arbeidsstiftelses (KCJA) seks plasser tilbake.

Sist natt var kapasiteten på KCJA sprengt, alle plassene var belagt, både de seks som er beregnet for hjemløse som trenger ei varm seng for natta, og de plassene som er for mer tilfeldige trengende. De som politiet plukker opp, men ikke finner verdige til ei natt på glattcelle. Absolutt et bedre tilbud, sånn sett. Mer tilsyn av kvalifisert personell og en mulighet for tilbud om oppfølging i etterkant. Og det er ikke bare gamle kjenninger av systemet som bruker dèt tilbudet.

Man kan jo tenke seg at et døgntilbud, hvor man ikke bare tilbød ei seng og en matbit, men også mulighet for å bli værende litt lenger ville være et bedre tilbud. Det er slitsomt å være hjemløs, ikke vite om man får ei seng, når man stiller opp kl åtte om kvelden utenfor døra til Paradiset. Kunne man si at du kan være her ei stund, få hvile ut. Kanskje du får roa deg litt og kan begynne å tenke lenger enn fra dag til dag. Kanskje man da kan begynne å snakke om korttidsopphold, kanskje få mer regelmessig ernæring, få dekket de basale behovene. Ikke at man kan ta bort alle utfordringene den enkelte hjemløse står overfor, men man kan bidra til en begynnelse med mer stabilitet i tilværelsen.

Mens da politicusene og papirtigrene i Munkgata går utslitte hjem etter en lang arbeidsdag. Ikke bare til ei varm seng, men sannsynligvis også til et velfylt kjøleskap, og kan ta seg en bjørnunge fra Erich Christian Dahls bryggeri, uten å være redd for alle demonene som oppstår når man har fortært for mange slike. Eller det står en tre-litring strategisk plassert for et glass rødvin før leggetid.

Lokalpolitikk og lokalhistorie er nå en ting. Noe helt annet er verdighet. For mange hjemløse er det den menneskelige verdigheten som gjør at de henger sammen, den er alt de har å vise for seg. Men hvor mye verdighet har et samfunn som ikke kan tilby ei varm seng og ei brødskive til dem som ikke har såpass? I forbindelse med at papirløse flyktninger ba om kirkeasyl i Oslo domkirke for et år eller så siden, spurte Biskop Kvarme om hva en slik sak sa om oss som samfunn? Blond som hun er, Kamelryttersken, begrenser hun seg til å lure på hva det sier om lokaldemokratiet at det ikke er ei varm seng og ei brødskive til de som ikke klarer å skaffe seg det mest grunnleggende selv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Ei krasafaren steinbu

img_5848 30x20

Hellbillies fyller stua, utendørs er det opplys med en himmel som varierer fra mørkegrå skydotter med en lysrosa halo rundt i nordvest mot Fosen og Fosenalpene og nordover fjorden mot Skarnsundet til bortimot perfekt blekblått over Tautra og sørover over byen. Tegner til en fin novemberdag. En slik som gjerne kan tilbringes i fjellheimen på to hjul på vei et annet sted i stille kontemplasjon over livet, døden og evigheten. Eller ruslende i fjæresteinene, med samme forehavende.

Litt seint for slike turer på på to hjul nå, var is på gangbrua over Nidelva i går morges, og det er lurt i bakliene og i svingene i nordhellingene, kan være en flekk med is. Og uansett har RL slått til i blondinens bopæl. Med full styrke. Det som skulle være en måneds arbeid med å renovere badet, ble til en telefon utpå formiddagen en fredag i november. “Du trenger ikke tenke på å få flytte inn før i februar”. KTM-førerens stemme er like stødig som alltid, med den lille undertonen av humor som også er der. Alltid. Men dette er ikke spøk. Vannet har rent under isolasjonen i gulvet på soverom og kjøkken. “Vi berger kanskje veggene, men gulvet må opp slik at vi får se hvor mye det er. Og så må det tørke, før vi kan legge nytt gulv og bygge nytt bad.”

For badet er helt tomt. Vannskaden en halv meter opp på ytterveggen ses tydelig. Golvet er 20 – 25 cm under dørstokken. Torsdags ettermiddag var golvet ei steinrøys. Fredag var steinrøysa og isoporen under fjernet, og håndverkerne fikk se elendigheta. De fikk tak i takstmannen som styrer med forsikringsbiten og Kamelryttersken fikk tilbud om alternativ bolig.

Dermed går helga til pakking. Forsikringa tar seg av flytting og eventuell lagring av møbler og innbo. Men det er ikke bare å slippe fremmede folk til for å pakke ned og flytte tinger og tanger. Èn ting er å finne ut hva som må med til den nye leiligheta. To – tre måneder krever sitt av klær og også pensumbøker og PC og og. Andre ting må tas vare på og det må avtales med noen om å oppbevare ting med affeksjonsverdi.

Klokka til oldefar for eksempel. Den som fikk ny plass i stua nå på augusten. Urmakeren som satte den i stand for noen år siden var over seg av begeistring over å ha fått et ekte Schwartzwaldur inn på benken sin. “Den klokka har kommet på ryggen til en klokkehandler nordover fra Schwartzwald og hit” fortalte han. Og la ut om tannhjul av tre, med tannkrans av messing og var i det hele godt fornøyd med å ha fått et slikt oppdrag.

Han Gammel-Jens (Kamelrytterskens oldefar) kjøpte mest sannsynlig klokka på et marked i Lofoten en gang på 1870/-80 tallet. Må ha vært en formidabel investering for en husmann fra ei bygd langt oppe i en dal opp mot Saltfjellet. Men han var også en formidabel mann han Jens. Når det kom tyske fly over gården, var det inn etter “Bjønnbørsa” og til å sikte etter utyskene. Og da var han godt på vei mot de 95. Født i 1849 som han var. Bjørnejeger var han òg. På nettsidene om Vinkenes hvor han bodde sine siste femti år kan man lese at han også var republikaner og at det fortelles ei historie om akkurat dèt:

Det fortelles at han var i Bodø når Haakon VII var på signingsferd. Jens var bjørnejeger og flink til å fortelle historier. Han skulle ha stått nede ved kaien hvor kongen kom på land og fortalt om sine opplevelser på jakt etter bjørn. Akkurat i det kongen stiger på land forteller Jens om en bjørn som hadde reist seg på to og kommet mot ham. Jens slår ut med armene og viser hvordan bjørnen faller mens hatten hans faller av og ruller bortover.

I følge naboen Ol’ Amundsa som var med til Bodø den gangen, fulgte hele folkehopen etter Jens oppover gata,

mens da Haakon VII fikk heller liten oppmerksomhet.

Må nesten legge til at han som fortalte historien var glad i å fortelle gode historier.

Rart med det, slike klenodier vil man ha oversikt over hvor befinner seg. Kamelryttersken er vokst opp med lyden fra klokka hass Jens . Det faderlige opphav var borte og trakk den opp to ganger om dagen, og selv var hun nesten voksen før hun fikk den æren. Nå er den en del av fruens historie og fikk egen glasskasse en gang på -90 tallet. Treverket er sibirsk lerk som kommer fra Vinkenes. Lerka ble hugd og skåret av et barnebarns barn og kassen laget av et annet av hans oldebarn.

Man må ha med seg historia si, samtidig med at man ser framover. Tror vi trenger historefortellerne og historiebærerne. Vi kan ikke bare glemme hvor vi kommer fra og se ned på det. Eller som Sametinget fornekte at det er ei historie som kan gi bedre forståelse av hva som har skjedd i Sameland.

Var et program på NRK1 her ei natt tidligere i uka som tok opp en flik av samenes arbeid med å få råderett over jorda i Sameland. Sametingspresidenten som var intervjuet og gitt god plass til å si sin mening om både dette og hint, hadde faktisk ikke holdbare argumenter utover Ja og Nei, og hmmm. Forståelse for at også Finnmarks tidlige historie hadde relevans også i dag var totalt fraværende slik han ble fremstilt. Nei, det var en patetisk forestilling. Samme nøda om at det nå er en polarisering mellom reindriftssamer og sjøsamer om hvem som har rett till jorda. Var ingen som sa noe om at samene opprinnelig var et folk som levde av jakt og fangst, og at det var først opp mot 15 – 1600 tallet at de begynte med reindrift slik vi kjenner den i dag.

Men når ei dør lukker seg, er det andre som åpner seg, og det er kanskje ikke så dumt?

 

Sommerminner

Stabburet

Lammelåret oppfordrer til å dele sommerminner

De er det mange av, et som står langt fram i minneboka er barndommens somre på Gamlestua

Gamlestua i august 2011

Var besteforeldrene som bodde her om sommeren. De overtok stua rundt 1930 og restaurerte og bygde flere hus på tomta. Som man gjerne gjør når man trenger plass.

Først “Skjulet” eller “Loftet” som det også kalles. Det er soverom på loftet og garasje, vedskjul og utedo nede. Akkurat passe, eneste aberet var å springe over plenen og på do før man skulle tilsengs om kvelden. For på Østlandet er det mørkt om natta på sommeren. En uting, Kamelryttersken skjønner ikke hvordan noen kan leve et sted hvor det er mørke sommernetter?

Skjulet

Er liksom stabbursloftet Kamelryttersken ser på som “sitt”. Var der hun og foreldrene holdt til når de var på besøk. Under stabburet var det sandkasse, akkurat passe på varme sommerdager og regntunge ditto. Iallfall syntes ungene det da. Nå er det materiallager og iallfall ikke noen lekeplass lenger.

Stabburet

Mellom Skjulet og Stabburet hadde Bestefar hundegård. Var barnebarna som hadde som arbeid å lufte elghunden når bestefaren var på kontoret. Ble mange turer opp i åsen med “Brann” i løpet av en sommer. Med blåbærspann og uten.

Trammen

Trammen ble brukt som dagligstue, det var ettermiddagskaffe der og gjester fikk også servering på trammen.

Hvor gammel Gamlestua er, er det ingen som er sikre på. Men årstallet 1696 er hugd inn i en av bjelkene. Dette var den tids “Husbankhus” med ei stor stue og et mindre kammers, gjerne med en hems over kamerset. På Glomdalsmuseet er det stuer flere av samme sorten. På større gårder var gjerne to slike stuer bygd sammen.

Var Kamelrytterskens tippoldemor og navnesøster som var den siste som holdt helårshusholdning på Gamlestua. Rundt 1900 flyttet de hele gården og bygde ny “våning” og nytt fjøs et stykke unna. Låven flytta de etter. Hun var ei drivende kjerring og har fått etterkommere oppkalt etter seg i hver generasjon siden.

Sist Kamelryttersken var på Gamlestua ble det snakk om felles interesser og yrkesvalg i slekta. Da kunne tante G fortelle at i den amerikanske greina av slekta ble det sagt at “the H…-girls, they were all teachers”. Og nå kan man snart si det samme om den norske greina òg fant de ut.

Før kveldsmat måtte ungene gå opp på nabogården og hente melk. De hadde melkekyr og griser. Melkemaskinen bråkte såpass at det var ikke behov for klokke for å vite når det var fjøstid. Var fast sommermat med “Melkeringe” eller “Røm’kolle” som det heter nordafor. Og den må settes opp på upasteurisert fersk melk, skal den surne og få riktig kosistens. Sto en hel stabel med tallerkener med trefjøler mellom på kjøkkenbenken med melkeringe.

Når Besteforeldrene overtok hadde stua stått tom i nærmere tredve år, og hadde blitt brukt til blant annet forsamlingslokale. De pusset opp og malte så godt det lot seg gjøre , satte inn ny kjøkkenbenk og fikk tak i møbler som sto i stil. Er bare skiva som brukes som spisebord til hverdags som er tilbake av det originale inventaret. Den er veggfast, så den gikk ikke sin vei. Og så grua, eller peisen som vi gjerne sier nå.

På regnværsdager var “Ferdaskrinet” godt å ty til. Oppi der var det tegneseriehefter, tegnesaker og leker. Et ferdaskrin, var som navnet sier et skrin man hadde med på ferda, reisen om man vil.

Porten

Når det kom biler var det ungene som sprang og åpna, hvis de var i nærheten. Hendte de var Odden og badet, eller på Bærja og plukket blåbær eller hvor de nå var.

Har du noen sommerminner du vil dele med Lammelåret og bloggverdenen? Legg igjen en link hos Lammelåret og gjerne her også til dine minner :-)

Kikkerten i glaskarmen

img_4724 25x16

X-en var innom for en tid siden og kommenterte kikkerten fruen hadde stående på hylla ved stuevinduet. “Akkurat som kjerringene heime” var kommentaren.

Utsikta fra fruens stuevindu er det ikke no å si på. Her er det hurtigruta “Trollfjord” som poserer på vei ut Trondheimsleia

Ja, vi er vant til å holde øye med fjorden. Og ja vi er nysgjerrige. Men kikkerten har med mer enn nysgjerrighet å gjøre. Den hang på en knagg eller sto i hylla lett tilgjengelig hvis man så noe nedpå fjorden som ikke var lett å se. Mange hadde den også stående i glasskarmen.

Vi måtte holde øye med fjorden. Kallen var på fiske og vi var redde for ham. Kanskje hadde han med seg en eller flere av sønnene våre. Eller de var med andre båter. Selv om vi ikke kunne gjøre så mye, så er det å vite hva som skjer en beroligelse i seg selv. Og så man noe som ikke stemte kunne man finne ut av hva det var eller si fra hvis det var noe alvorlig.

Og så været, følge med på hvordan strømmen og bølgene gikk. Alle slike detaljer som kan berolige et angstfylt hjerte. Strømmen står sånn og slik, “han e berre en liten nordavinds gråe”, “Då kjem nok kallen heil heim i dag òg”. Sjelden det ble sagt, men det lå alltid under.

I dag med alskens overvåkningsutstyr er likevel det menneskelige øye nødvendig. Selv om det sjelden og aldri skjer noe spennende nedpå fjorden har likevel kikkerten sin faste plass ved stuevindet. Og der blir den nok værende, eller ?

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Skogsdrift

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

N for Nordfra

Fjæsboka var det her om dagen voksenopplæring. Ikke at det akkurat var så nytt det som kom fram, men en god ting kan som kjent ikke sies for ofte. For man kødder ikke med damer nordfra, sånn er det bare med den saken.

Man er jo gjerne et hakk mer opptatt av sin egen heimplass enn av andres. Ei afrikansk venninne som har arbeidet mye med med innvandrere sier at mange ikke klarer å slå seg til ro, nettopp fordi de har en fot på hvert sted. Èn fot i landet, byen, bygda de forlot, og en fot i et nytt land, i et nytt samfunn. Et nytt samfunn som ofte er truende fordi det er organisert så forskjellig fra det de er vant med. Et samfunn hvor familie- og slektsbånd betyr helt andre ting enn de gjør i det samfunnet de forlot.

Kamelryttersken kan også føle seg litt rotløs, selv om hennes migrasjon har vært innafor eget land. Er tross alt bare 85 mil (850 km) langs veien til den fedrene heim, men det er likevel en kulturforskjell som er påtagelig fra Trøndelagen til rettsida av Polarsirkelen.

En av brukerne fruen betjente i sitt virke som Omsorgsarbeider i hjemmetjenesten spurte: “Hva skulle vi Trondhjemmere gjort uten dere nordlendinger?” Ja, si det?

Eller som når blondinen var nordover og hospiterte på en rehabavdeling i Bodø. Hun skulle bestille drosje til et hjemmebesøk og ringer drosjesentralen. Fruen får lagt fram ærendet, og får et høylydt “Dæven” i øret. Ungjenta på sentralbordet plundra med noe og ga uttrykk for sin frustrasjon. Noe slikt hadde ikke skjedd på drosjesentralen i Stiftsstaden. I Bodø er det også lov til å kalle en politimann “Hestkuk”, altså hingstens kjønnsorgan. Grensen går sannsynligvis ved å kalle en polititjenestekvinne for hoppas ditto.

Sør for Polarsirkelen ville et slikt språkbruk overfor en offentlig tjenestekvinne/-mann kvalifisert for minst bot, og muligens også noen dager bak lås og slå. Iallfall kunne et av gudsordene som jobber i den lokale Prixen fortelle at han et par ganger har fått høre skjellsord som han ikke kjente fra sin oppvekst på Sørlandet. Men så er det også en velkjent sak at Søringer ikke kan banne. Eller for å si det med Arthur Arntsen: “Det at nordlendingene har en fantasirik bruk av språket, kommer ikke av mangel på ord, men av mangel på bedre ord”.

Et eksempel på at det ikke er enkelt å være søring i Nord-Norge, kan være søringen som en vinterdag hadde kjørt av veien langt inne på vidda. Akkurat der var veien fyllt opp slik at bilen ble stående langt nede i fyllinga. En same kommer gående forbi, stopper og ser ned på søringen som står der og gjør fortvilte forsøk på få gitt frustrasjonen et verbalt uttrykk: “Hvem pokker er det som brøyter her?” fikk han da endelig fram. “Der nede vet jeg ikke” svarer samen sindig, “men her oppe er det Statens veivesen”.

Historien viser for det første at man lett kan snakke forbi hverandre. Den viser også at siden søringen manglet ord som han kunne bruke i en slik situasjon, fikk han heller ikke det tilbudet om hjelp som han var ute etter. Med ei lita salve med velvalgte ord og ikke minst trykk på de rette stedene, hadde han fått sympati og hjelp så det holdt. Nå fikk han bare et skuldertrekk.

Ikke sant?

Også før bilens tid hadde søringene utfordringer med å formidle hva de faktisk ville. En Stortingskomite hadde vært på reise på Finnmarksvidda og hadde tatt inn på ei fjellstue for natta. De hadde bestilt reinskyss til klokken ti dagen etter. Klokka ble ti og den ble elve. Nærmere tolv begynte komitemedlemmene å bli passe smågretne, men klokka ble ett uten noen reinskyss. Bortimot to kom samen som var tilsagt med skyssreinene. Og han fikk høre endel om hvor David hadde kjøpt øl, Adams knebukser og andre ord om slik oppførsel. Samen svarer like sindig som førnevnte: “Når dåkker har det så travelt, då kunne dåkker vel dratt i går?” Ei enkel og grei løsning. Det enkleste er som oftest det beste, ikke sant?.

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen

Tusen takk for kommentarene på sist ukes bidrag til ordleken ABC scandinavia. Denne ukas utgave finner du her

Formiddagstur langs Driftsveien

Var litt godt å komme inn til

etter turen opp i lia. Selv om kakaoen gjerne kunne hatt en kremtopp og en aldri så liten forsterking

Gikk opp Vestoppfarten til Driftsveien

Benkene som er satt opp var ikke så innbydende i dag

Langs veien er det satt opp en kultursti

og veivisere

langs Strandlinja har man utsikt over byen

NTNUs hovedbygg på Gløshaugen har utsikt over  Samfundet mot Midtbyen

Røyken fra Rockwoolfabrikken på Leangen vises i vinterkulda

Kanskje ikke så rart. Meteogrammet til Yr viste 9 minusgrader i dag.

Fra Fagerlia ble det ned

Er en grunn til at Møllebakken heter bakke

Nederst ligger

Endelig nede

Takk for turen :)

V for Viktor

V uttales Viktor på det fonetiske alfabetet

Det var virkelig trivelig at så mange ga seg tid til lese U for Uniform :) som var forrige ukes bidrag til Petunias ordlek, ABC i ord- og bilder. Og ikke minst at det kom så mange gode og gjennomtenkte kommentarer. Er visst flere enn Kamelryttersken som har gjort seg tanker om det temaet.

Kamelryttersken og familien bodde på Vinkenes i mange år. Mer om den tida kan dere lese på nettsida Vinkenes.no. Det er Ynglingen som har laga sida mens Kamelryttersken har stått for innholdet. Og mer kommer, bare hu får satt seg ned i ro og fred.

I en bloggpost her tidligere var det snakk om altere, og denne gangen skal vi være med Kamelryttersken til hennes alter, hvor hennes (og kanskje vår) opplevelse av være naturens herrer blir utfordret. Bildene ble tatt sist hu var hjemme.

Vi skal være med opp dit, til Middagsfjellet og vi begynner med å gå opp Raven. Et stykke oppe kan vi se ned til gårdene og utover mot Køvihågen og Heian

Vi fortsetter opp Raven og over til Jektvika og Jektvikhammeren hvor vi må ned ei bratt li, før vi kan gå opp Skavikheia til Sellirønnvatnet, hvor vi får et nytt glimt av målet for turen. Slåttviktinden til venstre

Ser vi andre veien, østover, får vi Stavnesfjellet og fjella på østsida av Mørsvikfjorden mot Hamarøya

Herfra går vi over til Småvatnan som ligger under Ingeritinden

Hvor vi tar en pust i bakken og gjør et innhogg i nistepakken ved bekken mellom øverste og mellomste Småvatn

Herfra har vi utsikt mot Fonnknubben. Går en gammel sausti på framsida, men det er ti – tolv år sida Kamelryttersken sist leita sau her, så vi går på baksida, mot Brattfjorden.

Men før vi kommer så langt ser vi ned i Dalan og gårdene. Man får en viss forståelse for hvorfor den store leira heter Storosen, når man tenker på at det er ca 4 km over fjorden til Åbornes til venstre for Storosen. Husene i Nordfolda til høyre. Den store lysegrønne sletta midt i bildet er på ca 80 Daa (8 Hektar), og for ti år siden bled hugd ca 3.000 M3 gran på den og et par mindre felt litt lenger til høyre. Bilder fra den skogsdrifta ligger på Vinkenes.no

På baksida av Fonnknubben begynner vi å få syn for hvorfor vi tar denne turen. Her ser vi ut Brattfjorden og har Brennodden rett fram. Lofoten ligger i skodda bak

Ser vi andre veien får vi Brattfjordskaret og Heldalisen (1352 M)

Det er lite is på Isen i år.

Over Bjønnstia er det ei enslig ørn som skriker

Var det eneste fuglelivet på hele turen

Vi nærmer oss, nå er det bare over Bjønnstia og opp langs kanten

Men før vi kommer oss over Bjønnstia blir vi heftet

Men molta er ikke moden enda. På Heian derimot

var det bær til

Så vi fortsetter uten bær

Sett fra bygda ligger varden rett i sør, og er et godt merke for når på dagen det er

Men vi har et stykke igjen

Før vi kan ta en rast og nyte landskapet og naturen vi har gått i

Hjertøya rett fram, Brennodden til høyre. Karlsøyvær ligger i skodda. På en klar dag kan vi se Værøya og hele Lofotveggen innover.

Mens vi raster ser vi ned på et par fiskebåter som har et steng med makrell i Brattfjorden

Og vi kan se tilbake på hvor vi kom fra. Småvatnan i søkket til høyre, Sellirønna og Sellirønnvatna til venstre

Ser vi på andre sida av det trigonometriske punktet vi har slått oss ned ved, får vi Tortenlia og Jektviknova rett fram, med Raven som går ned mot gårdene. Bak ser vi Lakså, Alvenes, Bælkjosen og Nøttnes. Nede i dalen ser vi hugstflatene

Men vi må ned igjen og turen ned Rø’liskar og Rø’lia er ikke helt så enkel med stive slitne bein.

Vel nede i Dalan finner vi kjøreveien, eller det som en gang var en kjørevei for hest

Takk for turen. Hyggelig at du ville være med hele veien rundt :)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

T for Tango, eller speilreflekser trenger også lommer

T uttales Tango på det fonetiske alfabetet, og Kamelryttersken skal la det være usagt om det er snakk om en flat sådan.

Petunias ordlek rusler videre og denne uka er det tid for T

Motorsykler kan by på utfordringer når man skal handle.

Løsningen for de fleste er toppboks, så også for Kamelrytterskens ørkendyr.

Skulderveska blir flytta over på skuldra fra sin beskyttede tilværelse i toppboksen og denne fylles med dagligvarer.

At ørkendyret er utstyrt med motorsag, kommer av at Kamelryttersken har tatt på seg et lite prosjekt hos en hageeier oppi bakken.  Kunskapen om motorsag og dertil hørende avanserte manuelle arbeidsoperasjoner er ikke så utbredt i villaene rundt forbi, og blir dermed verdsatt i firesifrede beløp pr tre som skal felles. Noe som kommer godt med i økonomisk trange tider.

Men det er med toppbokser som med håndvesker, at de fylles opp med alskens kjekt å ha der og da. Ørkendyrets toppboks er ikke noe unntak i så måte. Mannfolk flest syns det er spennende hva håndveskene til kvinnfolka inneholder, og enkelte går faktisk til ytterligheter for å fravriste oss våre hemmeligheter. Men kloke av skade holder vi GGs (Girlie Girls) KGB (Kara Gutta Boyz) litt på avstand fra håndveska. Enkelte høyt betrodde og ikke minst godt oppdratte KGBere får lov å bære sin bedre halvdels håndveske, men dem er det ikke mange av? Derfor har KGB her en unik sjanse til å være med ned i en moderne kvinnes håndveske. Toppboksen på motorsykkelen hennes.

Ja, det er ei Squire sidevogn og det er en Skruzuki GS1100GK som deler hi med ørkendyret for tida. Men ikke bli for ivrig, doningen tilhører en i Holy Riders, så man bør nærme seg med den respekt det innebærer. For den skruzukien må ha et stort antall omdreininger på startmotoren før den starter, og gjerne ei bønn eller to, bedt med innlevelse og sjelekval til herskeren over all verdens choker. Men litt mer erfarne MC-førere lurer seg til å ha en batterilader tilkoblet når doningen står slik til… Og når den først er på veien, sjangler den som en full sjømann, så man tar ikke for seg av altervinen før man kjører. Men kanskje etterpå?

Henny savner lommer som er store nok til et speilreflekskamera. Sånne lommer må da bli unødvendig store? Ørkendyrets toppboks er akkurat passe til slikt bruk. Men det er det litt utfordrende å dokumentere siden Kamelryttersken enda ikke har lært seg å ta bilde av kameraet sitt, med det samme kameraet.

Etter å ha fått unna dagligvarene og kameraet kan vi ta et dypdykk i toppboksen. I dette øverste laget av mer permanent innhold ser vi ei vannflaske av merke Pepsi. Dehydrering er ikke bra,  så den må regnes som indremedisin. Sånne boksermotorer som ørkendyret er utstyrt med trenger en oljeskvett i ny og ne. Denne oljeflaska har sikkert vært med på tur, og står vel nå i fare for å flytte inn i Kamelhiet?

Lengre ned må vi ta for oss innholdet mer detaljert, siden det er såpass sjelden at man blir gitt innsyn i en dames toppboks
Neste vi treffer på er en av Senior MCs gule vester. Denne kan vel knapt kalles gul lenger, men refleksen fungerer visst

Men hva er det som skjuler seg i den posen fra apoteket? Vi så den for litt siden på oversiktsbildet

Jo enda en Senior MC effekt. Treffgenseren fra fjorårets landstreff på Røros

Den får vi pakke pent inn igjen, slik at dama har no varmt å ta på seg når a er ute og kjører.

Litt lenger bort i et hjørne finner vi no virkelig eksklusivt. er nesten så man vil anbefale fruen å ha den på hattehylla hjemme og ikke i toppboksen. “Joda, men det er så greit å gjemme hjelmsveisen i en cap, og så er det bare vi i MC-ravnan som får bruke slike”. Kamelryttersken vil så absolutt ikke skille seg av med klenodiet. Under cap-en ser vi et ukjent antall gummihansker, antagelig kontrabande fra hennes tid i kommunal hjemmetjeneste, men de kan også stamme fra MC-ravnans grunnutrustning.

Her før så vi no rødt? Er en førstehjelpspakning som tilbringer tiden i ørkendyrets toppboks uten å bli brukt. Noe eieren er vel fornøyd med.

Lengre ned i toppboksens indre finner vi

Og der var det jaggu

Et sykkelås for å låse hjelmen hører med når fruen er på tur til Tigerstaden og andre steder hvor det kan være langfingrede innbyggere.

Kamelryttersken har ved et par anledninger blitt kalt/sammenlignet med Tante Sofie i Kardemomme by. Og hva er vel da ikke mer naturlig enn at det er en paraply i toppboksen?

Utrulig hvor mye rart som skjuler seg nedi en sånn sak

Og vi må bare innrømme at vi ikke får med oss alt, men vi må ta med

Dama har faktisk med seg instruksjonsboka . Har a tid til å lese sånt når a kjører?

Aller nederst dukker det opp en boks med no rart i. Sånt har vel ikke damer med seg når de kjører sykkel?

Men da var det tomt også

Ooops her står det no

Maks 5 kg? og ikke fortere enn 130 km/t med toppboks og kofferter montert? Kamelryttersken er ikke helt sikker, for a har ikke vekt, men det kan kanskje hende at det har vært mer enn 5 kg i toppboksen en gang i blant? Men hu har da aldri vært over 130? Ikke en gang den gangen ørkendyret var ungt og sprekt. Nå triller han jo på fjerde sesongen og bikka 76.000 km her forleden, og kan vel ikke kalles hverken ung eller sprek lenger? Ikke siden siste generasjon 12GS fikk HP2-motor?

Uansett sånne hverdagslige ting, som Karlson på taket kaller dem, overvekt (som i vekt over tyngdepunktet) fikk a testa på betongen på Valle Hovin i vår. For da kjørte hu alle kjøregårdsøvelsene med full oppakning.

Ørkendyret laster 65 kg + fører og passasjer før vektgrensen i vognkortet, slik at det skal mye til at han har overvekt i den forstand ved vanlig turkjøring (vanlig som i Kamelryttersken på tur)

Men det var kanskje en tanke mer nedlegg på ACR en måned senere?
Karavanserai har også kjøkken, og der heter det i dag at svartsvidd kjele kan bli bakte poteter og salat med spekemat. På kjøkkenet har matriarken sitt domene, og i dag fikk a en avslutning på middagsmåltidet som a sent glemmer. Om a gjør det er vel heller tvilsomt, for slike meldinger får a ikke hver dag

Dette innlegget ble først postet på MC-siden, og er omarbeidet og utvidet for karavanseraiets lesere. Håper det faller i smak :)

MC-ravnan drar på tur for å spise pizza et annet sted

img_4792 30x20

Kom et spørsmål på Fjæsboka her midt på julien om det var no MC-aktivitet i trønderhovedstaden siste helga i juli? Vedkommende MC-ravn satt med sterke abstinenser nedi et varmere land og ønska seg ut på motorsykkel i gamlelandet som avkjøling. Og så dukka det jaggu opp enda en MC-ravn på Fjæsboka som pliktskyldigst hadde eskortert sin bedre halvdel og sine barn til ei strand ved Middelhavet. Han gikk i skytteltrafikk mellom air-conditioningen og vannflaska. Mens da mer erfarne MC-ravner skjønte at det gikk da veldig så godt an å bruke hardt opptjente ferieuker til sykkelkjøring på kjente og ukjente veier i nærmiljøet.
Og som den fortsåelsesfulle dama hu er, orga Kamelryttersken tur for KGB (Kara Gutta Boyz) i MC-ravnan siste lørdagen i juli. At de førnevnte sydenfarerne fant seg andre veier den dagen, fikk bli deres utfordring. De kan iallfall ikke klage på at det ikke var et tilbud om MC-aktivitet siste helga i juli…

Gutter må ha mat, det er noe alle kvinnfolk vet ;) Derfor ble det lagt inn tid og mulighet for pizza på Sunndalsøra. Kamelryttersken hadde ikke nok gutter å holde rede på, noe som gikk ut over fotograferinga, men det ble da noen bilder.
Ble en kort stopp på Storås, slik at gutta fikk metta si med kaffe og utsikt til bar hud. (Lady, you may wish…)

Fra Storås bar det over til Rindalen og ned til Surnadalsøra. Hvor det ble en kort rast for å kunne rulle inn på ferja  Kvanne – Rykkjem. Iskald beregning mente Kamelryttersken når de pent sto opplina langs med bussen på ferja. KGB hadde visst delte meninger om den saken, men ingen av dem hadde utfordra fartsgrensene eller andre grenser så langt på turen, så de holdt klokelig tann for tunge ;)

Mellom Rykkjem og Sunndalsøra ble det god anledning til å beundre Mor Norge fra innsida og kraftoverføringslinjer som strakte seg på kryss og tvers på utsida av steinrøysa. På Sunndalsøra ble det som kjent stopp for pizza på ei lokal pizzasjappe ved navn Napoli (hørt det navnet før?) hvor Kamelryttersken fikk et møte med den lokale kulturen(?). For å få utført et nødvendig ærend fant a et dertil beregnet sted med “Ladies” på døra. Den dør var stengt med en krok på innsida for skjerming av privatlivets fred. Trodde hu som stengte døra med den nevnte kroken. Mens a da står og drar på seg buksa er det noen som prøver om døra er låst. Neste som skjer er at vedkommende tar litt mer i og drar opp døra. Utafor står en tenåring med et litt rart utrykk i ansiktet før a da lukker døra pent og sannsynligvis forsvinner litt mer ubemerket fra åstedet. Kan det være at slike dører på Sunndalsøra er litt trege, slik at man må bruke litt mer kraft for å åpne dem, og at akkurat denne døra ikke var helt slik som jentungen var vant til, eller er det et utslag av lokal kultur å se etter at gjestene også har det bra på toalettet?

Kamelryttersken er ikke helt sikker på om hu vil vite det, så hu lar spørsmålet være ubesvart.

Opp Drivdalen er det antydning til vann i lufta, så det blir stopp for å dra på regntøy. Litt lenger opp MÅ Kamelryttersken bare stoppe og forevige resultatet av ønsket om å bo der ingen skulle tru nokon kunne bu.
Endepunktet for taubanen
Gården Hullberg.

Er bare å bøye seg i støvet for viljen og even til å bosette seg på slike steder. Kamelryttersken har litt erfaring med akkurat dèt, og må på nytt innrømme at det er tøft å bo slik.

I Vognillgrenda la følget over åsen til Nerskogen og ned til Meldal. Ble et par mil på grus, men det gikk greit å komme seg ned. Selv om det fra enkelte KGB-ere ble sagt plent nei til grusveien fra Meldal og over til Gåsbakken. Dumt, for det er ganske så pent over Frilsjøen og videre innover åsen.

Opp forbi Meldal er det en rasteplass med utsikt oppover Meldalen. Fin plass for motorsyklister, noe “Globe” nok kan skrive under på?

Derfra og hjem var det kosekjøring over Svorkmo, opp til Korsvegen, videre ned til Melhus og E6. Måtte liksom avslutte med veien langs Ånøya, en utmerket MC-vei, selv om den er noe skjemmet av fartsgrenser som de lokale heltene ikke liker, mens da resten av loklbefolkningen sikkert setter pris på dem. Godt dekke og maange svinger som virkelig gir sykkelkjøring mening :)

Takk for turen gutter :)

Vil tro vi finner på no lignende en gang senere?

P for papa

img_4789 25x17

P uttales papa på det fonetiske alfabetet

P kunne stått for Pia, som er Steinars Piaggio, en artig liten sak med to hjul foran og et bak. Utsyrt med en 400 ccm motor og automatgir som en annen scooter

Her med sin stolte eier på rasteplassen litt nedafor Sul i Verdalen i går kveld.

Men Pia blir nok mer som et suplement siden hun var med på kveldens utflukt til Stiklestad og Spelet om Heilag Olav.

P står denne uka for Pasjonsspill, som er et spill med tema om Jesus Kristus og hans lidelse. Det mest kjente blir fremført i tyske Oberammergau

Spelet om Heilag Olav er kanskje ikke et pasjonsspill i den forstand, men Kamelryttersken ble sittende med inntrykk av at fremføringa av spelet på Stiklestad har røtter i de middelalderske pasjonsspillene.

For eksempel som her hvor Arnljot Gjelline kristnes av bispen før han kan gå inn i Olavs hær og delta i slaget.

Eller her hvor Kongen heler Gudrun, dattera på Sul for hennes utburd

Skalden kveder om slaget

Spelet på Stiklestad har vært en forløper og jordmor for alle de historiske friluftsspillene som spilles over hele kongeriket sommer som vinter. Et annet  er Sagaspillet i Steigen. Kanskje ikke så kjent, men spillestedet er faktisk mer storslått enn Stiklestad og gir en ramme til kjærlighetshistoria til Hagbard og Signe, som er stykket verdig.

Selv om Olav Digre døde på Stiklestad i 1030, er hans rolle i norsk nasjonsbygging viktig, og den diskuteres fremdeles. Selv om det ikke er alle som klarer å skille nasjon og stat.

Flere bidrag til Petunias ordlek, ABC i ord og bilder finner du her

Brødbaking

Ferien er over for denne gangen, så i dag var det tilbake til havrelefsa og stryskjorta igjen.

I heimen var brødboksen heller tom, så da ble det brødbaking på Kamelryttersken i kveldinga. Har liksom aldri fått dreis på brødbakinga. De blir liksom ikke helt så store som de egentlig burde være. Og eksperimentering har det blitt slutt med. Ble ikke noe bedre uansett. Men i dag ble det for varmt vann i deigen, og alt for mye. Men hadde ikke før satt deigen til gjæring før den holdt på å komme ut av bollen. Så det ser litt lovende ut i dag.

Har alltid vært “kuren”  når folk er på havet i dårlig vær. Kjenner meg litt uvel og tenker på de som satt hjemme og venta på at kallen skulle komme hjem fra fiske. Åpne båter og dårlig vær har aldri vært en god kombinasjon, noe vi kvinnfolk på kysten har kjent på i alle år. Ble mint på denne magefølelsen i dag. ÅttringenHæringenhavarerte på Vestfjorden vei fra Kabelvåg til Nordskott i går. Vil jo tro at det var vante folk ombord, men Vårherre har sine meninger om vær og vind, og selv vante folk kan bli lurt av en brottsjø. Satte en liten støkk i meg å lese om havariet, men er glad at mannskapet “berga” som vi sier.

Anja har pussa opp på bloggen, og det ble riktig så bra :D Grattis :) Og så har a like godt lagt ut en lovprisning av yours truly. Noe som verken var nødvendig eller fortjent. Men Tusen Takk Anja :)

Respekt er et begrep vi begge har snakket mye om opp gjennom årene. Om det å ha respekt ikke bare for andre, men også for seg selv.  Abrebloggen har en reportasje fra Homoparaden i Oslo sist lørdag. Og i kommentarfeltet ble det en diskusjon som etterhvert førte til beskyldninger om manglende respekt for den man diskuterte med.

Marias metode tar opp i en serie innlegg en annen side av respekt. Den respekten vi har/ikke har overfor de svakeste i samfunnet. Hun har lest Stoltenbergutvalgets rapport om narkotikapolitikken. Kamelryttersken skygger banen så snart det dukker opp en sånn NOU-sak (Norsk Offentlig Utredning), så all ære til de som klarer å lese en slik, og trekke no fornuftig ut av den.

Maria snakker om hvilken moralsk standard vi skal legge oss på, men blir ikke det det samme som å behandle hverandre med respekt for egen verdighet?

I siste del av serien om Stoltenbergutvalgets rapport skriver Maria om forslag til behandling og oppfølging. Her er det som vanlig sprikende oppfatninger, men stikkord må være verdighet og respekt.

Tror vi får den respekten vi fortjener. Viser vi respekt for oss selv, får vi den samme “mengde” respekt tilbake fra omgivelsene. Og når vi viser andre respekt, vil de vanligvis vise deg den samme respekten. Men noen ganger blir man ikke møtt med den respekten man forventer. Hva er det som gjør det? Er det jeg som ikke viser meg selv respekt? Er det den andre som ikke viser seg selv den respekten h*n fortjener? Eller er vedkommende så arrogant, at h*n ikke godkjenner andre menneskers selvfølgelige krav på å bli vist respekt?