Category Archives: landbruk

Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Vikinger anno 1959. Lånt fra Nordland fylkeskommunes arkiv

Utfordring eller mulighet?

Vikinger anno 1959. Bilde lånt fra Nordland fylkeskommunes arkiv
Vikinger anno 1959. Bilde lånt fra Nordland fylkeskommunes arkiv

I hine, om ikke så alt for hårde dage, Kamelryttersken var tross alt i sin ungdoms vår, tok blondinen landbruksskole og la for godt mål til med et halvårs kurs på Vikeid. Statens Maskinførersskole for landbruket som det het den gang. Lett vemodig å tenke på at den ble lagt ned i 2005. Den passet ikke inn i den nye oppbyggingen av videregående skoleverk. Den var for smal og for liten. Eller no sånt. Blondinen syns ikke det er no skøy å tenke på at hun tilhører en utdøende rase. Er ikke så mange som kan kalle seg Viking. Og nå blir det ikke utdannet flere fra Vikeid. Sukk hjerte, men brist ikke.

Maskinførerskolen kom i gang i 1954 for å lære opp nye og eldre generasjoner bønder i moderne landbruksmaskiner. Var jo en liten overgang fra “Gamle Svarten” til Gråtassen, fra håndmelking til melkemaskin. Og det var ikke alle som helt håndterte alt dette nye med lyd som kunne skremme fanden på flatmark. Som han på Hinnøya som sist på sekstitallet hadde kjøpt seg ny Volvotraktor. En 430. Ei ukes tid etter han hadde fått doningen til gårds, ringer telefonen hos Felleskjøpet i Harstad. “Traktoren går så seint!!” høres en lettere irritert, for ikke si oppgitt bondemann i røret. Selgeren tenker seg litt om, spør litt. Joda “Han har et he…s turtall, men E kan ju GÅ rundt traktoren mens den kjøre”. “Ha du sett han i høygir?” “Høygir?” Bonden er bare spørsmålstegn, Dèt har han da aldri hørt om. “Ja, den spaken som er lengst til venstre på girkassen?”. Det blir stille i røret. Bonden hiver seg i støvlene og ut. Finner en spak til venstre for girspaken. Den står langt bakover. Han inn med clutschen, setter den andre spaken i fri, og starter. Så langt , så godt. Neste er at han skyver den venstre spaken framover. Laangt fremover, setter girspaken i fjerde, opp med clutchen og traktoren gjør et hopp, og stopper. Jahaa, prøver på ny, litt forsiktig. Banken har tross alt betalt flere og tyvetredvetusen for traktoren, så han kan ikke ta sjansen på så altfor mange hopp. Karen går inn og ringer på nytt og sier at  “Jo, det var kanskje det der høygiret, men nå stopper jo traktoren hver gang jeg slipper clutschen?”

Man har sine utfordringer, for eksempel med en venstrefot som slipper en pedal litt for kjapt. Ser man jo på vinterføre, biler som står og spinner. Da er det vanligvis en venstrefot som kommer for fort opp og ikke en høyrefot som blir trådt for hardt ned.

Ei lekse som Vikingene lærte raskt var at: “Problemer? Det ordner vi på dagen. Det vanskelige kan ta litt lenger tid”. Litt senere i verden, etter å ha ordnet opp i et og annet problem i hverdagen, begynner Kamelryttersken å se at det vanskelige, det er ikke vanskelig. Hjernecella kommer fram til at med å si at et eller annet er vanskelig, da blir det vanskelig å gjøre dette “noe”. For da har hun satt en sperre for seg selv. Men i det øyeblikket hun ser at det vanskelige bare er en sperring, et hinder hjernecella må over. Da ser hun at den hindringen i realiteten er en utfordring. Som kan løses. Da har hun allerede løst halve problemet, og dette vanskelige “noe” er ikke vanskelig lenger. Ja, det er en hindring som jeg må forbi. Men siden det er en hindring, kan jeg komme over, under eller på siden av den. For jeg vet hvor jeg skal, selv om målet akkurat nå er litt uklart, siden denne hindringen står her.

Hjernecella har snudd det negative som det å kalle et problem for vanskelig er, til noe positivt. Det gir henne mulighet til å se løsninger, ikke problemer. Og der det er løsninger er det muligheter. Ikke sant?

 

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

 

Bønder i by’n

Så snurten i en lammebak ut stuevinduet og måtte opp på baksida for å se.

Kamelryttersken ble nesten litt nostalgisk når hun fikk se de to einforingene med hvert sitt lam. Hun har da hatt noen av sortsen i sitt tidligere liv, og skulle gjerne hatt dem ruslende rundt husene. Men det ble en telefon til 02800 for å varsle likevel. Ikke det at ikke sauene kunne få gå på plenen, men det var den lille detaljen med dyrevelferd. Sau i bygatene kan bli til mye gråt og tenders gnidsel og blod og masse unødig ordbruk.

De har vært her nede forrige uke også. Nabokona kunne fortelle at hun drev og så etter dem hvor de dro hen, om de dro opp i lia eller om de ble værende her nede.

For de som lurer på fruens lokale fagspråk, så er en einforing, gjømmer eller gimbre ei et år gammel søye. Den har vært fòra èn vinter, derav ein-fòrs-sau, einfòring.

Kamelryttersken tenker litt sånn at to einforinger på vidvanke slik, har noe med at de ikke er kjent i beiteområdet sitt. Det vet hun fra sine egne dager med sau på beite. Ikke akkurat i bynære strøk, men sau er sau uansett om den drar til Heldalen på sommeren eller om den trekker ned fra Tømmerdalen. Vanligvis er det nyinkjøpte einforinger som trekker slik. De er kjøpt inn fra et annet sted på høsten som lam og ble prega av mora til å gå i ètt beiteområde. Når de nå kommer i et nytt beiteområde vil de trekke for å finne det beitet de er vant til. Er ikke så mye å gjøre med slike som trekker, det er å avlive på høsten og sette på nytt blod. Lammene vil ha lært å trekke, slik at de kan ikke settes på heller.

Her i Bymarka er det ikke allverdens med gjerder slik at sauene kan trekke akkurat så mye de vil, men de holder seg opp mot Lavollen og oppover i Tømmerdalen så langt fruen har sett dem. Slitsomt med sau som trekker slik, Kamelryttersken har gått sine kilometre for å se etter og få heim slike som har slått seg til i nabobygda, og med en liten flokk var det ikke bare bare å slakte ned unge søyer som hadde bra produksjon. Ble heller til at man gikk noen kilometre ekstra. men der var det ikke biltrafikk som kunne være en fare for dyra. Sau i bygater er en helt annen skål enn sau i veikanten. Og det kunne ikke Kamelryttersken by dyra sine, en riksvei med biler i alle retninger, var knapt nok en sausti de kunne legge seg ned ved.

Men er det egentlig noe å trakte etter? Må da være mye bedre å ligge innpå åsen og late seg i solsteiken?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

 

Snartur og snarveier

Improviserte turer tar man gjerne på sparket. Noe ørkendyret ikke har noe i mot. Etter dagvakt en søndag i juli fant Kamelryttersken ut at hun kunne jo ta snarveien rundt Klæbu på heimveien. Kommet opp til Svean gjennom noen fantastiske svinger mellom Tillerbrua og Klæbu sentrum, fant hun ut at “Det er da ikke så langt til Ler”. Nede på E6 svingte ørkendyret sørover. Merkelig det da? Stiftsstaden og heimen ligger da vitterlig nordover langs E6 fra Ler? Neida, sånne detaljer hefta ikke bimmer’n så han fant seg ei bru over Gaula ved Lundamo han. Og la i vei nordover på vestsida av elva. Sånne vestsideveier er mye triveligere var argumentet til snabelkamelen. På Kvål la han til venstre oppover lia, ikke ned. Og fortsatte over åsen på en grusvei som tvang betvingeren av det topuklede ørkendyr opp i stående over til Gåsbakken. “Her har vi da vært før?”  Joda, ørkendyret ville ta samme turen som i fjor. Der han fortsatte ned til Svorkmo og Orkdalen. Men nei nelt samme turen ble det ikke, i lia ned mot Svorkmo ble det stopp. Her holdt noen av de lokale heltene med hest på stas, på med høyberging, og hadde lite og ingenting i mot Kamelrytterskens to vante hender om høygaffelen. For gafling av høy inne på låven er inegn udelt fornøyelse for folk med halskatarr,

Artig å se, traktor med svans som kjørte inn bakketørka høy. Blondinen ble rent nostalgisk og tenkte på de rideturene hun hadde hatt på panseret til gråtassen på Fastvolden. En av gårdene i heimbygda. Den gang da i barndommen. Høylasset var stort og gråtassen lett i framkant. Løsninga var å ha noen som satt foran på panseret slik at traktoren hadde et minimum av bakkekontakt med forhjula. Uforsvarlig? Ja, men du verden så artig for en ti-tolv års unge.

Hestefolket var glad for de to ekstra hendene, som kom sånn helt uventa. Vanligvis fikk de pressa høyet direkte på ekra (jordet), men i år var det ikke mulig å få i pressing. Høyet var tørt, så det var bare å få det inn. Kamelryttersken har fuska litt i bondeyrket, og vet litt om det å ha “Floingen stående i tinden” når tørrhøyet skulle berges. Hestefolket fikk berga høyet sitt og fikk bevis for at dugnadsånden lever fremdeles, også når man ikke ber om det. Kamelryttersken fikk på sin side bruke kroppen og kjenne på det å bli fysisk trøtt etter et godt arbeidsslag. Noe som ikke akkurat er vanlig kost i den jobben hun har for tiden. Og som ble en bonus og en vederkvegelse for kropp og sjel.

Hva med deg? Improviserer du en tur på sparket, eller “har” du ikke tid?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

Skogsdrift

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Skeptisk? Jeg? Langt derifra

Kamelryttersken har en last. Filmer med kjekke menn. Clintern, George Cloney, Bruce Willis, Will Smith for å nevne noen. Og da blir det gjerne mye unødvendig voldsbruk før Gutta Boyz har redda verden og fått prinsessa og iallfall halve kongeriket i belønning. Sånn som i går kveld. “Die Hard 4″ med Bruce Willis på hvert eneste bilde, noe blondinen ikke har noe i mot, snarere tvert om ;) Og siden det var en komersiell kanal som ikke gjør noe gratis, var det reklame så det holdt mellom drapene. Og da swappes det vilt i heimen, alle 20+ kanaler sjekkes for flere manneben. Som sjelden er der, bare mer reklame :evil:

Inntil blondinen havner på et innslag med kjekkaser som viser seg å være reklame for Dove for men. Mannfolk har jo også hud de må ta vare på må vite. Ikke bare vi sylfider

Men sånn reklame kan være så mangt. Fruen driver med det selv, når hun skal ha seg arbeid, gjennomarbeidet CV og søknad med et profesjonelt tilsnitt. For å selge solid kompetanse og profesjonalitet på et fagfelt hvor det er mange om beinet.

Er andre som gjør dèt også. Bruker profesjonalitet og fagkunnskap for å selge et produkt. Men i motsetning til fruens dokumenterbare kompetanse, er det så som så med dokumenterbar effekt når folk med sansen for lettjent kronasje bruker virkemidler som har dokumentert effekt på innholdet i folks lommebøker.

Trua har hjelpt så mange, sier et gammelt ord, og noen ganger må man ha ei sterk tru for å tro at ting fungerer slik salgsapparatet sier det gjør.

Blondinen har vært mye innom alternativer til A4-skjemaet opp gjennom. Alternativt landbruk, det vi i dag kaller økologisk landbruk, alternative behandlingsformer og sånn bort gjennom. Men det som slår fruen er trua som følger med. Enten det nå er maursyre i siloen eller kunstgjødsel. Maursyre er no herk, og det å bruke noe som man ikke kan vaske hendene i byr fruen i mot. Men den har dokumentert effekt på konservering av gras i en silo. Forutsatt at man ellers gjør det som må gjøres under legginga av siloen. Jevn og rask tilførsel av gras, tett silo, godt press på toppen til slutt.

For det er akkurat det, at det er sjelden at ètt virkemiddel har effekt alene. Forholdene må legges til rette for at virkemiddelet skal fungere. Dette vet reklamebransjen alt om. Og bruker for det det er verdt. Og vel så det.

Det er her menneskets evne til å tenke kommer inn. Og vår evne til å bruke kunskapen vår når vi blir utsatt for massiv påvirkning fra storkapitalen og alle de som vil tjene til livets opphold på vår godtroenhet. For det er vi, selv om vi helst ikke vil innrømme det når vi står og kjøper Lurium og Slangeolje.

Skeptikerne som elsker å sette alskens lure duppeditter på dagsordenen har også ei tru, på fakta, at bare alt som kan dokumenteres med doble blindtester er holdbart. Alt annet er humbug. Men er det så enkelt? Blir Kamelrytterskens reklame for seg selv lest og tatt hensyn til på et faglig grunnlag? Eller er det arbeidsgivers magefølelse som avgjør hvem som får jobben? Forskning viser at det i de fleste tilfeller er det siste, at det er arbeidsgivers eget bilde av sin nye arbeidstaker som er avgjørende, ikke faglige kvalifikasjoner.

Det samme gjelder for oss som forbrukere, førsteinntrykket har alt å si, selv om magnetarmbåndet vi kjøper ikke har dokumentert virkning og kanskje også selges med villedene informasjon. Pernille Nylehn har en fin en om akkurat det

Det er sundt å være skeptisk, men er det like sundt å være mer katolsk enn paven?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

En dobbel Whiskey. … Takk

Kamelryttersken måtte forsterke kakaoen i kveld. “Canadian Club” sto det på flaska med forsterkning. For hu trengte en styrkedrikk. Obama (han statsmann wanna be-en borte i USA, som noen kanskje har hørt om?) har tydeligvis ikke peiling likevel.

For Israel slipper unna med sitt “vil ikke”. Hadde litt tro for at det denne gangen skulle være mulig å få til no konstruktivt i Midt-østen. Alle konflikters mor som noen sier. Er faktisk no i den påstanden. De (muslimer, jøder og kristne) har holdt på og sloss om Jerusalem iallfall siden korsfarerne slakta seg fram gjennom Sinai på 11 – 1200 tallet. Så de har tradisjon for oppførselen sin der nede i Midt-Østen.

I dag er det Israel som har kontrollen, og ikke om de vil gi fra seg noe som de har oppnådd. At de har okkupert og etterhvert annektert landområder utenfor de grensene Ben-Gurion satte ved etableringen av Isreal i 1948, dèt er ikke så farlig. Hovedsaken er at Israel har kontroll over det området de mener å ha historisk rett på. At det bodde andre mennesker der, dèt har ingen betydning. Nå er det vårt. Og det skal fortsatt være vårt.

Man kan si mye om arabernes oppførsel de snart 66 årene siden de første ble kastet ut av det nåværende Israel. Men det er nokså sannsynlig at hadde de ved etableringen av staten Israel, gjort som de palestinske selvstyremyndighetene gjør nå, og bygd opp statlige organer og sikkerhetsstyrker i det landområdet som Israel ikke la beslag på og som FN og britene hadde satt av til en framtidig palestinsk stat, da hadde mye av konflikten etterpå vært unngått.

Men det er sent å barbere seg når haka er borte, så da ble det som det ble.

Må være litt fortærende for de palestinske selvstyremyndighetene at de har gjort det de har blitt bedt om i sitt eget land. Skapt en sikkerhetssituasjon for Israel som landet selv ikke har klart på over 60 år, og så få høre at “Nei, jeg vil ikke”. Og når Israel sier Nei, da kommer USA og spytter inn enda noen millioner dollar i våpen.

Trodde faktisk at Obama var mer til statsmann. Istedet oppfører han seg som ei snill, veldig snill barnehagetante og gir Israel enda mer godter i form av kampfly og garantier for at alle slags forslag som Israel ikke liker, blir stoppet i FN.

Hva oppnår Onkel Obama med det? Mer av samme sorten. Israel kan trasse seg til hva det skal være fordi de har en ukontrolerbar sikkerhetssituasjon. At de ikke ser at det de oppnår er enda mer usikkerhet?

Gutta boyz i USA er ikke akkurat særlig mindre kortsynte. 60 Minutes bragte nå en reportasje fra Washington (staten altså) om at Bill Gates (han med Microsoft og Windows) var villig til å betale 5 % innteksskatt. De har ikke inntektsskatt i staten Washington, men nå var det satt fram forslag om innføre 5 % skatt på inntekter over $ 500.000. Ville ramaskrik. Kutt statens utgifter, kutt. Kutt. Kutt.

“Vi har ikke mer å kutte på” sier Guvernøren. “Kutter vi mer nå, vil det gå ut over utdanningen til de som skal arbeide hos gutta boyz som vil kutte på statens budsjett. De samme som krever godt utdannete arbeidere.”

Samme nøda i Washington DC (District of Columbia). Onkel Obama vil ikke gjeninnføre skatteletten Onkel George W. innførte. Nei, det er bedre å låne halve statsbudsjettet hos Onkel Kina. For deretter å sutre om at Kina eier halve USA.

Johan Galtung mener på at USA vil kolapse før 2020. Han har forandret mening om den saken, for han sa 2025 inntil for kort tid siden. Obama vil ikke forandre på den saken mener han.

Her hjemme sitter vi og diskuterer så busta fyker om pelsdyroppdrett er etisk forsvarlig. Fakkeltog og greier nå sist helg. Ungdommen må ha noe å engasjere seg i, bare de nå klarer å holde tunga rett i munnen. Et husdyr er et husdyr, uansett hvorfor det er husdyr. En rev i en pelsdyrgård har samme krav på human behandling som ei ku, ei høne eller ei katt. Hverken mer eller mindre. Men den forståelsen sitter visst langt inne hos noen. For spiser vi et dyr har det andre krav til human behandling enn hvis det bare produserer pels. Forstå det den som kan. Den debatten kan du lese her.

Med to tikkende bomber som vil påvirke livet vårt som siviliserte mennesker, diskuterer vi om et dyr har større behov for human behandling enn et annet? Er det rart Jeppe drikker?

Blondes have more fun

Kamelryttersken er blond, sånn er det bare med den saken. Og det er ikke så enkelt alltid, for det har sine utfordringer å ha et blondt hode. Men som Karlson på taket sier “Det er en hverdagslig ting”.

Bjørg Nina lurte på om å stripe håret, om ikke det ville hjelpe?

Kamelryttersken er litt i tvil, for hun kom på en liten historie fra den tiden hun var overbevist om at intelligens og forståelse for verdens allehånde tilskikkelser var forbundet med hårfargen. Det er hun forsåvidt fremdeles, men sier med Marilyn Monroe; “Blondes have more fun”. Marilyn regnes av mange som prototypen for en blondine, så hun burde vite hva hun snakker om.

Som sagt er fruen overbevist om at brunetter og rødhårete kvinner er bedre utstyrt mellom ørene enn blondiner, og at det kommer av hårfargen. Hun gikk derfor til sin utmerkete frisèrdame og fikk farget håret

Så langt så godt. Hun følte at intelligensen fyllte henne i alle kriker og kroker. Og siden det var en fin dag dro hun en tur på landet for å nyte dagen. Kommet et stykke ser hun en flokk sauer gå og beite ved siden av veien.

“Her skal jeg få meg ei fin lammesteik” tenker hun. Bonden er også der, så fruen går bort og hilser pent i hånda og spør

“Hvis jeg kan fortelle hvor mange sauer du har her, får jeg en av dem?”

“Ja, det måtte vel gå” mente bonden, for han var sikker på at dèt klarte ikke byfrua.

“Det er 150 stykker” sier fruen, og bonden må innrømme at det stemte. Blondinen tar den nærmeste, et lite svart og hvitt lam som bonden har med seg, og begynner å gå mot bilen. Da spør bonden

“Hvis jeg kan gjette den riktige hårfargen din, får jeg tilbake hunden min?”

Et blondt bidrag til ABC Scandinavia denne gangen

 

Mat, handelsvare eller livsnødvendighet?

Den lokale blekka, Adresseavisen hadde her før i uka på førstesida “Posesuppe er omsorgssvikt“.

Noe som fikk ellers så omtenkte “Vett og uvett” til å frabe seg moralisme, mens “Lykkelig som liten” var mer pragmatisk.

Argumentene for at posesuppe er omsorgssvikt er greie nok de. Dårlig mat påvirker kroppen, og barn trenger god mat for å vokse og ikke utvikle sykdommer som Diabetes 2, hjerte/karlidelser, i voksen og kanskje ikke alltid så voksen alder. Fedme er heller ikke særlig helsebringende på sikt. Og vårt digitale liv gjør at det blir mer stillesitting og mindre lek i gata og i skogen på både barn og voksen.

Men så var det maten da. Tror det er sunt å være skeptisk til mat som har vært gjennom industrielle prosesser. Selv om næringsverdien fremdeles er inntakt, må da noe av livskvaliteten i maten bli borte på veien fra åkeren eller fjøset, til matbordet? Når den veien består av alskens fabrikker som behandler matvarene som livløse, mens de da egentlig skal opprettholde liv? Og alle tilsetningsstoffene er kanskje heller ikke det mest helsebringende vi får i oss?

På et litt mer globalt plan vet vi at mye av såvarene er avlet med øye for å ikke bare gi store avlinger, men også for å kunne motstå kjemiske sprøytemidler som skal ta livet av skadedyr og såkalt ugress. En ting er at det setter den enkelte bonde i skvis. Såvarefirmaet leverer også gjødsel og plantevernmidler, og i noen tilfeller også kreditt, slik at bonden også blir økonomisk avhengig av multinasjonale firma (som såvarefirmaene ofte er). En annen ting er at det kan stilles spørsmål ved om dette er et bærekraftig jordbruk som vil gi oss nok mat også på litt lengre sikt (til neste år for eksempel)?

Det vi på 70-tallet kallte alternativt jordbruk, og som etterhvert har fått navnet økologisk landbruk, har hele veien fokusert på dette. Slagordet fra “Agenda 21″, “Tenk globalt. Handle lokalt” handler om akkurat dette, at det vi gjør lokalt, har innvirkning på det som skjer globalt.

Er det på en slik bakgrunn vi får dårlig samvittighet av moralistenes pekefingre? At vi vet at kjappmat belaster miljøet, både lokalt og globalt, og at mye av den ikke er helsebringende hverken på kort eller lang sikt?

I dag bruker vi en god tier av hver hundrings vi tjener på mat. For femti – seksti år siden var matbudsjettet mellom 40 og 50 % av inntekta. 40 % av avfallet fra en vanlig husholdning er mat, og halvparten av det kunne vært spist. Og nå skal det forskes på hvorfor vi kaster så mye mat?

Har mat gått fra å være en livsnødvendighet, som vi tok vare på fordi det var det som holdt liv i oss?  Til å være en bruk-og-kast vare som vi har for mye av? Men da trenger vi vel ikke ha dårlig samvittighet?

Kamelryttersken har sine meningers mot om økologisk kontra konvensjonelt landbruk, matvaresikkerhet og det å fø en stadig voksende menneskemengde på et stadig minskende dyrkbart areal, Men det får bli etterhvert. Karavanseraiet vil holde deg oppdatert.

img_4792 30x20

MC-ravnan drar på tur for å spise pizza et annet sted

Kom et spørsmål på Fjæsboka her midt på julien om det var no MC-aktivitet i trønderhovedstaden siste helga i juli? Vedkommende MC-ravn satt med sterke abstinenser nedi et varmere land og ønska seg ut på motorsykkel i gamlelandet som avkjøling. Og så dukka det jaggu opp enda en MC-ravn på Fjæsboka som pliktskyldigst hadde eskortert sin bedre halvdel og sine barn til ei strand ved Middelhavet. Han gikk i skytteltrafikk mellom air-conditioningen og vannflaska. Mens da mer erfarne MC-ravner skjønte at det gikk da veldig så godt an å bruke hardt opptjente ferieuker til sykkelkjøring på kjente og ukjente veier i nærmiljøet.
Og som den fortsåelsesfulle dama hu er, orga Kamelryttersken tur for KGB (Kara Gutta Boyz) i MC-ravnan siste lørdagen i juli. At de førnevnte sydenfarerne fant seg andre veier den dagen, fikk bli deres utfordring. De kan iallfall ikke klage på at det ikke var et tilbud om MC-aktivitet siste helga i juli…

Gutter må ha mat, det er noe alle kvinnfolk vet ;) Derfor ble det lagt inn tid og mulighet for pizza på Sunndalsøra. Kamelryttersken hadde ikke nok gutter å holde rede på, noe som gikk ut over fotograferinga, men det ble da noen bilder.
Ble en kort stopp på Storås, slik at gutta fikk metta si med kaffe og utsikt til bar hud. (Lady, you may wish…)

Fra Storås bar det over til Rindalen og ned til Surnadalsøra. Hvor det ble en kort rast for å kunne rulle inn på ferja  Kvanne – Rykkjem. Iskald beregning mente Kamelryttersken når de pent sto opplina langs med bussen på ferja. KGB hadde visst delte meninger om den saken, men ingen av dem hadde utfordra fartsgrensene eller andre grenser så langt på turen, så de holdt klokelig tann for tunge ;)

Mellom Rykkjem og Sunndalsøra ble det god anledning til å beundre Mor Norge fra innsida og kraftoverføringslinjer som strakte seg på kryss og tvers på utsida av steinrøysa. På Sunndalsøra ble det som kjent stopp for pizza på ei lokal pizzasjappe ved navn Napoli (hørt det navnet før?) hvor Kamelryttersken fikk et møte med den lokale kulturen(?). For å få utført et nødvendig ærend fant a et dertil beregnet sted med “Ladies” på døra. Den dør var stengt med en krok på innsida for skjerming av privatlivets fred. Trodde hu som stengte døra med den nevnte kroken. Mens a da står og drar på seg buksa er det noen som prøver om døra er låst. Neste som skjer er at vedkommende tar litt mer i og drar opp døra. Utafor står en tenåring med et litt rart utrykk i ansiktet før a da lukker døra pent og sannsynligvis forsvinner litt mer ubemerket fra åstedet. Kan det være at slike dører på Sunndalsøra er litt trege, slik at man må bruke litt mer kraft for å åpne dem, og at akkurat denne døra ikke var helt slik som jentungen var vant til, eller er det et utslag av lokal kultur å se etter at gjestene også har det bra på toalettet?

Kamelryttersken er ikke helt sikker på om hu vil vite det, så hu lar spørsmålet være ubesvart.

Opp Drivdalen er det antydning til vann i lufta, så det blir stopp for å dra på regntøy. Litt lenger opp MÅ Kamelryttersken bare stoppe og forevige resultatet av ønsket om å bo der ingen skulle tru nokon kunne bu.
Endepunktet for taubanen
Gården Hullberg.

Er bare å bøye seg i støvet for viljen og even til å bosette seg på slike steder. Kamelryttersken har litt erfaring med akkurat dèt, og må på nytt innrømme at det er tøft å bo slik.

I Vognillgrenda la følget over åsen til Nerskogen og ned til Meldal. Ble et par mil på grus, men det gikk greit å komme seg ned. Selv om det fra enkelte KGB-ere ble sagt plent nei til grusveien fra Meldal og over til Gåsbakken. Dumt, for det er ganske så pent over Frilsjøen og videre innover åsen.

Opp forbi Meldal er det en rasteplass med utsikt oppover Meldalen. Fin plass for motorsyklister, noe “Globe” nok kan skrive under på?

Derfra og hjem var det kosekjøring over Svorkmo, opp til Korsvegen, videre ned til Melhus og E6. Måtte liksom avslutte med veien langs Ånøya, en utmerket MC-vei, selv om den er noe skjemmet av fartsgrenser som de lokale heltene ikke liker, mens da resten av loklbefolkningen sikkert setter pris på dem. Godt dekke og maange svinger som virkelig gir sykkelkjøring mening :)

Takk for turen gutter :)

Vil tro vi finner på no lignende en gang senere?

IMG_2261 25x17

Utvikling, villet, styrt eller bare skjer den?

I dagens Adresseavis var det en kronikk av en som arbeider med reklame. Og det han sa, kan jo de fleste med øyer i hodet si seg enig i? At folket vil bo i by’n og bruke landsbygda til rekreasjon. Hans konklusjon er at det er tull å bruke skattepenger på å få folk til å bo i bygde-Norge. Bedre å bruke dem på tiltak som bedrer livskvaliteten til folk der de bor, i by’n. At de tiltaka ofte er å emulere det gode liv på bygda, er en annen sak.

Time Magazine har i siste utgave en artikkel om landsbygda i Frankrike, og forskjellige strategier som blir brukt der for at bøndene skal overleve på drifta av gården.

Her på bjerget har Kronprinsen begynt å selge buskapen, han tjener ikke nok på drifta av gården. Derfor legger han ned drifta av Skaugum og auksjonerer bort buskapen. Er jo et tankekors at man ikke kan leve av 110 årskyr i et av landets bedre jordbruksområder. Bondelaget beklager både at gårdsdrifta på Skaugum legges ned, og at det skjer fordi økonomien i norsk landbruk er for dårlig. Men de trekker også fram Kronprinsens samfunnsansvar, at siden matproduksjon er så viktig bør han drive videre i solidaritet med de som ikke har alternative inntektskilder, både nasjonalt og internasjonalt.

Vil tro at Kronprinsen har sine grunner for å legge ned, og de får han ha, men spørsmålet Bondelaget reiser, og som også tas opp i ovenevnte artikkel fra fransk landbruk og kronikken i Adressa er ikke så enkelt å besvare.

En bærekraftig matproduksjon krever at produsenten, bonden har en nærhet til drifta og gården. Det er mulig å bo i Trondheim og drive grønnsaksproduksjon på Ørlandet, om det er økonomisk lønnsomt får de si som gjør det. Men den fysiske avstanden til gården og produksjonen gjør at man taper noe.

Forståelsen for å ta vare på gården og helst gi den videre i bedre stand enn når man tok over er grunnleggende for landbruket. I Norge er det nærmest som barnelærdom å regne at odelsgutten/-jenta har plikt til å drive gården videre, nesten uansett. Og det er nok mange som har investert og bygd ut gården i høy alder for at arvingen skal få et så godt utgangspunkt som mulig når h*n tar over.

Men så var det de økonomiske, og ikke minst de menneskelige realitetene. Mennesket har alltid klumpet seg sammen, og etterhvert som mat har blitt billigere, har flere og flere forlatt landsbygda og matproduksjonen til fordel for et enkelere liv i bynære strøk.

Det går ut over det sosiale livet i bygda. Forgubbing og reduksjon i folketallet gjør at småkommunene gradvis mister muligheten til å ivareta viktige oppgaver innenfor helse og utdanning.

Og er det så enkelt å si at det er de beste som flytter? Som det ble sagt om utvandringen til USA for hundre år siden.

Kan det være at dagens mulighet for å realisere seg selv, gjøre akkurat det man har lyst til, ikke bare fører til at de flinkeste reiser, men til at man med vitende og vilje undergraver samfunnets overlevelsesevne? Kanskje er den skandinaviske velferdsmodellen, og den norske distriktspolitikken ikke helt på trynet likevel? At mennesket må ha en viss grad av ytre styring for at samfunnet som sådann skal bestå?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

img_4715 30x20

N for november

N uttales November i det fonetiske alfabetet

N er nasjonalitetskjennetegnet for Norge, og er det kjemiske symbolet for grunnstoffet Nitrogen. Industriell produksjon  av Nitrogen ble oppdaget av Sam Eyde og Kristian Birkeland. Nitrogen er et viktig næringsemne for all plantevekst, og Norsk Hydro som Eyde og Birkeland startet i 1905 hadde i mange år Norgessalpeter som sitt viktigste produkt. Nitrogenet er i salpeter bundet som nitrat i ei kjemisk binding til kalium, med formelen KNO3.  Etterhvert kom forskjellige typer fullgjødsel beregnet for forskjellige planter og vekstforhold. Fullgjødsel inneholder nitrogen, sammen med fosfor (P) og kalium (K). Også kalt NPK-gjødsel. Mengden næring i de forskjellige typene oppgis i prosent, slik at Fullgjødsel NPK 21 – 4 – 10 inneholder 21 % nitrogen, 4 % fosfor og 10 % kalium.

N kan også stå for Nyanser slik som på bildene av Fosenalpene i kveldinga i kveld.

Flere innspill til Petunias ordlek på N finner du her