Om sår på sjela

«Metateori, det har jeg ikke fått taket på?» Studievenninde ser spørrende på Kamelryttersken. Som om blondinen skal ha det forløsende svaret, som kan sette Multikulturelle rådgivningsteorier inn i den riktige sammenhengen. «Altså, en metateori er som en metatekst. En teori om teoriene, på samme måte som en metatekst er en tekst om en annen tekst». Blondinen er ikke bare litt fornøyd med dèt svaret. Helt til hun sjekker Wikipedia og finner at meta betyr «underliggende», noe som skulle bety at en metateori er en undeliggende teori og ikke en teori om en teori.

Multikulturelle teorier sier at de fleste rådgivningsteorier, fra Freuds Psykoanalyse, fram til de Humanistisk-Eksistensielle og de mer moderne kognitive adferdsteorier, er utviklet av hvite menn for å bli brukt i en vest-europeisk/amerikansk sammenheng/kontekst. Feministiske og multikulturelle teorier om rådgivning derimot tar hensyn til at det ikke bare er hvite menn her i verden. At kvinner og mennesker fra andre kulturer enn fra den euroamerikanske har andre behov og trenger en annen oppfølging. At man må ha en annen tilnærming til rådgivning/veiledning når man har klienter fra andre kulturer. Og også fra andre sosiale klasser. I de senere år har man også tatt med et LHBT-perspektiv (Lesbiske, Homoseksuelle, Bifile og Transkjønnede) i den multikulturelle forståelsen av rådgivning. Man kan forstå det slik at en feministisk/multikulturell tilnærming til klientens utfordringer må ligge under/tas med når man velger hvordan man vil bistå den som søker råd og veiledning.

Studievenninde utfordrer stadig blondinen med egen motorsykkel
med nye vinkler på vante tankemønstre. Som når hun kjekt og freidig påstår at det å gi en kompliment til noen som ser på en selv som dyktigere, bedre og flinkere, at det har motsatt effekt. Det er ikke en kompliment, men enda en bekreftelse på egen fortreffelighet kontra den andres mindreverd.

Ja, jo, men. En kompliment er jo en kompliment? «For jeg gir jo den komplimenten fordi jeg mener det. At kollegaen har gjort en god jobb, at jeg ærlig oppriktig mener at hun skal ha ros for det hun gjør og har gjort?»

«Ja, men hvis hun ser på deg som flinkere og sånn, da vil hun ta det som nedvurdering, at du vil fremheve deg selv på hennes bekostning».

Det gir nye perspektiver. Komplimenter skal tas alvorlig. Kamelryttersken har fått for mange go’ord, som har sklidd pent tvers gjennom bevisstheten og ut på andre siden. Så hun vet hva det vil si å ikke kunne ta til seg alvorlige og velmente ord om godt utført arbeid. Men den hadde hun ikke sett eller tatt til seg. At en kompliment kan oppfattes som kritikk, når det er «feil» person som gir den. For det er dette med kommunikasjon, at det er en forhandling om meningen mellom sender og mottaker. Når mottakeren føler seg mindre enn senderen, vil go’ordet bli oppfattet som at senderen vil gjøre seg bedre. Mens det senderen vil, er å gi ros og fremheve den andre, fordi hun ser og har kompetansen til å se at dette var bra, og vet at man skal ære den som æres bør.

«Men» tenker fruen videre, «det betyr at jeg på en måte har tapt, før jeg har fått prøve». For i mange sammenhenger har hun noe å fare med, og kan en del om mangt. Det å kunne mer enn omgivelsene, det kan oppfattes som en trussel, sa en annen venninde, en gang praten kom inn på et tilsvarende spor.

For komplimenter må læres. Viser seg at i hjernens mer primitive deler, i det limbiske system, blir det forandringer når mennesket utsettes for hets, mobbing, trakassering. Det blir arr på sjela heter det gjerne senere. Gjentar man en handling ofte nok blir den automatisert/setter seg fast i organismen, enten den er positiv eller negativ. Idrettsutøvere trener teknikk og finpusser på detaljer, fordi når det står om, i en konkurranse, må alle bevegelser være automatiske slik at energien kan brukes til å vinne. Finpussingen består gjerne i å gjenta en teknisk detalj i det uendelige.

Hets, mobbing, trakassering har samme effekt. Gjentas negative handlinger mot et menneske ofte nok vil det til slutt internalisere/automatisere/ta til seg det som sies, det etablerer seg som en sannhet i menneskets bevissthet. En følelse som setter seg fast i det limbiske systemet langt nede i hjernen og blir med mennesket på ferden videre gjennom livet. Alt etter hvor alvorlig hetsen/mobbingen/trakasseringen er, blir sporene på sjela mindre eller større.

Heter seg at for hver negativ opplevelse må man ha ti positive opplevelser. Man må altså ha ti positiver for å oppheve skadene den ene negativen gjør. Vanligvis er det nok, men er skadene store nok, sporene i sjela dype nok, hjelper det lite med ti positiver. Man må begynne å trene på positive opplevelser, det å ta imot komplimenter, kunne akseptere og si til seg selv at «Jeg er like god som de andre». Men når mindreverdet har satt seg fast, når protesten mot det å ta go’ordene som det de er, anerkjennelse for godt arbeid og at «Du er like god som meg», da sliter både den som kan og den som vil kunne.

Med det er vi tilbake til de multikulturelle og feministiske teoriene, de som tar hensyn til at det å være undertrykt krever en annen tilnærming. At det ikke bare er den hvite mann som hersker, eller hvem det nå var?

Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Nummerering, et hjelpemiddel eller trakassering?

I skiløypa er det ganske så greit. Førstemann/-kvinne i mål, blir nummer èn, neste nummer to også videre bakover til alle er i mål.

I Lotto er det også nummer. Treffer man rett nummer, kan man bli million(nesten)nær og kanskje enda litt.

I det virkelige livet, der hvor de fleste av oss oppholder oss mesteparten av tiden, er det også et sjansespill. Om den sædcella som vinner kappløpet til egget er bærer av et X- ellet Y-kromosom. Som om det sjansepillet ikke er nok, så er det også noen hormoner i fosterlivet som helst skal gjøre jobben sin. Til rett tid. Som oftest går det bra, og mor og barn er like velskapte. Men en gang i blant er naturens lotto, nettopp det, et lotteri hvor man ikke kommer ut med førsteprisen. Ikke andre heller, noen ganger.

Historiene om hva det fører til er mange, noen er fortalt her på
Karavanseraiet.no, andre har du sikkert hørt andre steder. Historier handler om uvitenhet, andre om viten og vilje. Uansett har de handlet om trakassering av mennesker som ikke passer i bildet som den enkelte har av et perfekt menneske. Perfekt i den betydningen at de er lik den som trakasserer, uten funksjonshemninger av noe slag.

Funksjonshemming er mye rart, og kan defineres på mange slags vis. Det er ikke så mange som tenker på at en rullestolbruker er funksjonsfrisk, helt til h*n skal på bussen. Eller tenker over hva som gjør at en transkjønnet er sosialt funksjonshemmet, og at det er samfunnets holdning til den transkjønnede som gjør ham/henne ufør i arbeidsmessig forstand. Det er relativt få transkjønnede i fast, lønnet arbeid. Mange går på ytelser fra NAV eller driver eget firma. Nyere forskning tyder på at 70 – 80 % av oss strir med selvmordstanker. Rusmiddelmisbruk og behov behandling for psykiske lidelser er mye høyere blant transkjønnede enn i resten av befolkningen.

Når man så føyer skam til skade ved å nekte transkjønnede deres riktige kjønn ved å forlange kastrering før man kan få et personnummer som passer med eget kjønn. Da er man, det vil si statsmakta, på ville veier. På vei til et sted hvor man godtar trakassering. På tross av lovgivning som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønnsuttrykk.

Lønnslippen som blondinen med egen motorsykkel får hver måned, påstår at hun er mann. Påstanden kommer av at statsmakta ikke vil la fruen få endre personnummer. Noe som fører til at data’n tror at fruen er noe hun ikke er. Arbeidsgiver spurte, omtenkt som hun er, om hun kunne gjøre noe. Tusen takk, men dessverre. Norsk lovgivning og dens forvaltere er ikke interessert i å bli sett på som moderne og framtidsrettede. De vil fortsette å trakassere en sårbar, men utrolig oppegående del av befolkningen, på tross av nevnte diskrimineringslov.

Ikke rat at Amnesty International nå kjører en underskriftskampanje for å påvirke regjering og ting til å gi transkjønnede mulighet til å endre personnummer uten å måtte kastrere seg først.

Skriv under på Amnestys appell her

John Jeanette Solstad Remøhar skrevet et innlegg i VG hvor hun oppfordrer Helseministeren til å endre praksis i denne saken NÅ. Det innlegget kan du lese her og gjerne spre videre på de sosiale media du bruker.

Skatteetaten sliter med at de i løpet av få år vil slippe opp for unike personnumre og vil endre dagens system og innføre kjønnsnøytrale personnummer. Det er vel fare for at det blir skatteetaten som redder statsmaktas ære i denne saken. De bruker å få det som de vil. Mer om den saken finner du her

I mens skal Kamelryttersken ordne med boller. For det trengs noen av det slaget, skal alle de korttenkte/-synte menneskene i statsmakta som godtar denne trakasseringen, kunne ta seg. En bolle.

Ikke sant?

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Roller og refleksjoner

Blir noen refleksjoner når man sitter ved et sykeleie, og ikke helt vet  hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Som opphavet har også Kamelryttersken lyst og ikke minst vilje til å lære fra seg det hun kan. Så når hun ser en pleier ta et forkjært tak for å hjelpe pasienten opp av senga eller snu ham, da holder det hardt å holde tennene foran tunga og la pleieren fortsette med sitt. Å skille hundskit og kanel er ikke alltid like enkelt. Det å sortere mitt, ditt og vårt. Enkelte syns det er bra at de får innspill og forslag til bedre fagutøvelse. Noen få kan bli både fornærmet og det som verre er over at dattera blander seg i hvordan de gjør jobben sin. «Ja, men jeg vil jo bare at pappa skal ha det bra» tenker hun i sitt stille sinn mens hun ser på flinke pleiere som gjør en god jobb. Hver gang. Selv om pasienten er både brysk og klar i sin tale om både leger og ellers det meste.

I en tidligere bloggpost har Kamelryttersken reflektert rundt det å være fagperson og pårørende, en kombinasjon som ikke alltid er like enkel. Hverken for fagpersonen eller for den pårørende. Selv om hun begynner å bli vant til å være «profesjonell» pårørende, er det ikke sikkert at utålmodighet og besserwissen alltid er borte fra den overflaten pleiepersonale og andre møter. Rett og slett fordi man er ikke bare det ene eller det andre. Man er seg selv, med all sin kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, uansett. Men man har lært å ta fram pårørendemasken når man er der som datter, selv om man egentlig vil være fagperson. Det er lettere å skille når man står i en situasjon hvor det er mest medisinsk kompetanse som kreves. Pleie og omsorg er ikke noe fremtredene trekk ved Ergoterapeuten, selv om -patien er der. Omtanken og forståelsen for behovet for pleien og omsorgen. Samtidig som man ser rollefordelingen, hvem som gjør hva, når. Men som pårørende er ikke alltid forståelsen for rollene alltid like enkel. Når er og skal man opptre som datter, når skal man representere opphavet, når skal han få ta kommandoen, og når skal man hente tisseflaska eller bekkenet?

For ingenting går fort nok. Og de legene er noen ubrukelige kvakksalvere, mens da de som er der i dag kan gå an. Helt til den inngrodde respekten for legen slår inn og alt er tilbake til det gamle. Uten å forstå at ting ikke går fortere og at leger er mennesker de òg, som gjør det de gjør ut fra det de kan, der og da. At sykdom kan oppstå over natta, også i en gammel skrott, er det heller ikke så lett å få formidlet. Neida, det er «De», dette ubestemmelige begrepet for «Noen» som har bestemt at han skal være her. Ja,men det er ikke noen De som har bestemt noe om deg, det er din egen slitne kropp som holder på å gi etter for alderen. Kroppen, organismen har begynt å slå seg av. Sakte, ja, men merkbart. Og det tar lengre tid før du kommer til krefter igjen. Sånn er det bare.

Naturen går sin gang, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre noe med det. Det er ei tid for alt, ei for å så, og ei for å høste. Selv om vi mennesker gjerne så at vi kunne leve evig, uten innblanding fra vår relativt skrøpelige kropp. Noe som kan føre tankene til han som var i Getsemane hage med sine disipler, og snakket om at ånden er villig, men kjødet svakt. Mens vi moderne mennesker helst vil ha begge deler?    

Mer om kompliserte utfordringer, og hvordan de ikke løses

Forslaget om reduksjon av Innsatsteamene fra fire til to. Har ført til at mye rart har husert i tankegangene og i verbale ytringer rundt forbi i Kamelrytterskens omgivelser. En av de mer uskyldige beskrivelsene som har blitt bragt til torgs var det en hovedtillitsvalgt som kom med. Han kalte forslaget «Et skudd i foten». Noe flere av teamenes samarbeidspartnere nok kan være enig i, men de vil nok ikke bruke slike ord offentlig. Uansett er den unisone tilbakemeldingen fra alle ender av tiltakskjeden Innsatsteamene er en del av, at det å legge ned to Innsatsteam vil gi større press på Hjemmetjenesten, på sykehjemmene og gi lengre liggetid på sykehuset. Litt enkel hoderegning forteller blondinen, at hvis Innsatsteamene klarer å forhindre fem innleggelser på sykehjem i løpet av et år, vil de spare kommunekassa for mellom fire og fem millioner kroner. Mer enn man sparer ved å legge ned de åtte arbeidsplassene det er snakk om.

Tall fra Elverum kommune forteller at hvis èn Ergoterapeut klarer å forhindre to flyttinger til omsorgsbolig, har hun spart inn sin egen årslønn. Og en omsorgsbolig er som kjent billigere i drift, enn en sykehjemsplass.

For ikke å snakke om at kommunen må ut med nærmere fem høvdinger, for hver natt en pasient blir liggende over utskrivningsdatoen på sykehuset. I gjennomsnitt ligger det mellom ti og femten pasienter på vent hele tida, fordi kommunen ikke har kapasitet til å ta i mot dem. Og så har administrasjonen magemål til å si at Innsatsteamene må halveres fordi de ikke utnytter kapasiteten?!? Henger liksom ikke helt på greip, hvis man spør blondinen. Men hun blir ikke spurt. Mest sannsynlig fordi blondiner i følge folketroen ikke har så mye forstand. I likhet med Ole Brum, en liten bjørn i skogen.

Tiddelibom og hutte meg tu

Kapasitet ja. Hvordan måler man så den På en gravemaskin måler man kapasiteten i antall kubikkmeter oppgravd masse i løpet av en gitt tidsenhet. Kapasiteten på en bestemt maskin varierer ganske mye, alt etter hvor hard massen er, hvor mye gravemaskinen må flytte seg for å få tak i det den skal grave opp, servicebehov og sist, men ikke minst maskinførerens erfaring og kunnskap om å bruke maskinen effektivt.

På et Innsatsteam er det ikke bare å se på antall saker teamet får i løpet av året, men også hvor lang tid det tar å gjøre jobben. Antall saker har vært relativt stabilt de siste årene. Men kompleksiteten i sakene har økt. Etterhvert har brukerne som blir tildelt oppsøkende rehabilitering blitt sykere og mer marginale i forhold til mulighet til å bo hjemme. Selv med massiv innsats fra hjemmetjenesten. Men man prøver fordi vi vet at folk som bor hjemme trives og har det bedre. I seg selv et intensiv for å gjøre det som –terapeuten foreslår av tiltak for å lette hverdagen.

Men det er ingen som har kommet med tiltak for å gjøre arbeidshverdagen i teamene lettere. Etter at man har fått ryddet opp i eventuelle misforståelser om man i det hele tatt har jobb fra nyttår, vet både Ergoterapeuten og hennes kolleger at jobb har de, men ikke hva de skal gjøre. Både tillitsvalgte og Enhetsleder er klare på at det kan bli en overtallighetsprosess. Javel. Nei. Slike har blondinen vært borti før, og er ikke akkurat beroliget. Med hensyn til arbeidsoppgaver i 2014.

For det som sies i budsjettforslaget er at Hjemmetjenesten skal styrkes, og da særlig med hensyn til det å kunne ta i mot utskrivningsklare pasienter. Da blir spørsmålet hvordan den skal styrkes, for hvis man med det mener at Innsatsteamene skal smøres tynt utover, med en på hver hjemmetjenesteenhet, da har man flere dilemma å ta hensyn til. Et av dem er at det er lite pleiepersonell i Innstatseamene, noe som gjør at man må ha en klar stillingsbeskrivelse for –terapeutene som eventuelt flyttes. En annen er at rehabiliteringskompetansen som nå er i teamene blir borte med å oppløse dem. Kompetansen ligger i teamet som sådant, ikke like mye i den enkelte fagutøver. Enkeltvis har teammedlemmene bare sin egen fagkompetanse. Når de arbeider hver for seg kan de ikke trekke på at det er tre andre med helt andre briller som samarbeider om felles saker. I hjemmetjenesten er det fokus på omsorg og pleie, ikke på å arbeide med hendene i lommen, som i å veilede brukeren i daglige gjøremål.

Rent økonomisk er det også spørsmål som dukker opp. De som arbeider i Innsatsteamene har lang erfaring og høy kompetanse. Dette slår også ut på lønningsposen. Slik at det er flere av dem som arbeider på teamene som har like mye i lønn som en og en halv hjelpepleier, som er den kompetansen hjemmetjenesten trenger mest av. Slik at man overfører dyr og tung kompetanse på hverdagsrehabilitering, som ikke vil gjøre like god nytte for seg der de kommer, fordi hjemmetjenesten per i dag, ikke har kompetanse til å bruke det de i tilfelle får overført av fagpersonell. Det blir som med maskinentreprenøren som taper penger fordi maskinføreren ikke klarer å fylle like mange lastebillass i grustaket, som han klarer på et veianlegg. Maskinføreren er av de beste på bakgraveren, og bygger vei som bare det, mens han på forgraveren i grustaket, som arbeider stikk motsatt, bare klarer to tredjedeler av det han ellers klarer.

Hva gjør man da? En eventuell overtallighet belaster kanskje ikke helsebudsjettet, men den belaster kommunekassa like mye for det. Slik at summa sumarum blir det ingen besparelse å legge ned Innsatsteamene. Man bare flytter utgiftene, og genererer overforbruk på de tjenestene som allerede er hardt presset fra før.

Det finns løsninger, men mange av dem sitter langt inne hos de som må ta avgjørelsene. Den enkleste er bussiness as usual, men da må de finne penger et annet sted. Omorganisering av kompetansen mellom enhetene koster og krever tid, og mye godvilje fra administrasjonen og i de berørte enhetene.

Noen må kanskje gjøre som Aleksander den Store? Han hogg over den gordiske knuten med sverdet. Han ble da som legenden hadde spådd, herre over hele verden. Nå ble han jo ikke herre over hele verden, bare over den delen av verden som grekerne kjente i 334 f. kr. Han oppnådde da kanskje ikke det han var ute etter?

Sverdets makt heter seg å være stor, en makt Aleksander kjente og kunne bruke. Men det kan tenkes at man i dag må bruke andre metoder for å løse denne knuten, med alle dens dilemmaer? Gandhi var en annen stor mann med radikale løsninger, kanskje hans tankegods er bedre egnet for gordiske knuter anno 2013?

 

Enkelte stusser kanskje på sammenhengen mellom bildene av en gammel sliter og nye utfordringer i helsevesenet?

Brødrene Søyland utviklet en av de første hydrauliske gravemaskinene på 1950-tallet. De så en løsning på de utfordringene som industrialiseringen og gjenreisningen etter 1945 medførte. De var hele tiden langt framme i utviklingen av nye maskiner, også internasjonalt. Men Brøyten, som Innsatsteamene ble offer for kortsiktig økonomisk tenking. Brøyt ble solgt til Sverige og etterhvert Finland, og er nå historie. Innsatsteamen blir ikke solgt, bare lagt ned fordi man ikke klarer å se helheten i tjenestene som må ytes. Forstå det den som har vett til det.

Om ressursbruk og realiteter

“Innsatsteam Bydelen, du snakker med

Slik kan en telefonsamtale til et av byens fire Innsatsteam begynne. Team som i over ti år har tilbudt tverrfaglig rehabilitering hjem til brukere som har hatt store fall i evnen til å fungere i hverdagen.

Teamene har Aktivitør, Ergoterapeut, Fysioterapeut og Sykepleier. Fire fagpersoner med hver sine briller, som arbeider tett sammen om kartlegging, tilrettelegging og rehabilitering. Funksjonssvikten til den enkelte bruker kan ha kommet brått, som et slag, et hjerteattakk eller en lungebetennelse i en ellers svak kropp. Eller det kan være at brukeren har hatt en gradvis svekkelse av egen omsorgsevne. Den medisinske diagnosen er ikke avgjørende for om brukeren får oppsøkende rehabilitering, men funksjonsevnen, muligheten til å leve et meningsfullt og verdig liv, selv med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

“Kom en ny bruker i dag” sier kollegaen med ansvar for å ta ut beskjedjournalen, på morgenmøtet. Hele teamet har benket seg inn på et av de to kontorene de bruker. De skal visst være to på hvert, men like ofte er alle fire på det ene og skravler i vei om brukerne, hva de trenger og hva hjemmetjenesten har observert hjem til “Marius” dagen før:

“Magda” sendte hjemmetjenesten på dør. Nå igjen. Sa hun hadde spist, noe hjemmetjenesten ikke er helt sikre på, de hadde sjekka kjøleskapet, og der sto maten påsmurt fra morran”.

“Ja, men i går skrev de at det var matlukt i huset når de kom, så noe må hun da få i seg”.

“Tror det var lurt at vi tok inn hjelpemidlene sånn litt etter litt, hun avviste jo transporttjenesten når de ville levere dem på mandag”.

“Petter” skal på Dagsenter i dag, håper han husker å ta sin egen rollator denne gangen. Sist hadde han like godt tatt naboen sin, og latt sin egen stå hjemme”

“Ja, han smilte godt når han fortalte det. Var oppom nå på tirsdag og så etter at det gikk bra med ham der oppe, er jo første gangen etter han kom hjem fra sykehuset”

“”Margrethe” var litt skuffet over at det ikke var du som kom og gikk i trappa med henne i gåt. Hun tør ikke gå i trappa med “veikjunger” sier hun”

“Men vi er snart ferdige der, vi ordna jo vedtak på gåtrening i gangen med personalet fra basen, så vi kan egentlig avslutte og overføre henne til Fysioterapeuttjenesten. Og i går når jeg var der, sa hun at hun hadde gått alene ned i kafeen for å få seg middag dagen før, for da var det ingen der når hun ville gå ned”.

Kan se ut som løst prat, men det er erfaringsutveksling og oppdatering av hverandre på hvordan brukerne har det. En nødvendighet i et team som skal arbeide tett sammen, at den enkelte er oppdatert og kan svare i tilfelle Forvaltningskontor, pårørende eller andre samarbeidspartnere spør. Og en trygghet for den enkelte at hun vet hva de andre gjør og ikke gjør.

Heter seg at Innsatsteam er oppsøkende rehabilitering, men arbeidet er like mye å sikre at brukerne får riktige tjenester, kommer seg i gang med trening, dagsenter eller andre aktiviteter utenfor hjemmet. Mange har sammensatte behov, kognitiv svikt, fysisk forfall eller nedsatt almentilstand, og da blir det å sikre basis. Mat, drikke, medisinering, tilsyn. Og masse prat. Sette seg ned og høre på og spørre om ting som kan være viktig for den enkelte. Blir mye snakk om barnebarn, og kanskje barnebarns barn, og hva de gjør. Godt for den enkelte å få snakke om sine nærmeste, vise sin stolthet over sin nærmeste familie. Ikke bare fokusere på egen funksjonssvikt.

Innsatsteamene i trønderheimen gjør daglig en innsats for å trygge overgangen for sine brukere fra sykehus og andre institusjoner til den enkeltes hjem. Og har på denne tiden spart brukerne for mange unødige plager og kommunen for utallige reinnleggelser og sykehjemsopphold, likevel foreslår administrasjonen å legge ned to av teamene fra 1/1 – 2014, og overføre pengene til hjemmetjenesten. Kompetansen vil de også overføre. Uten at de har sagt noe om hvordan de skal overføre en kompetanse som er i et team. Som enkeltpersoner har ikke fagfolkene i Innsatsteamene samme gjennomslagskraft i en ny organisasjon hvor man ikke tenker rehabilitering. Hvor man ikke arbeider med hendene på ryggen. Rett og slett fordi et team er mer enn summen av medlemmenes kompetanse, nettopp fordi de arbeider sammen mot det samme målet.

Hjemmetjenesten tenker pleie og omsorg, ikke på at brukeren selv kan gjøre en masse, bare man legger til rette og lar ham få tid. Som Margrethe over her, som etter noen uker med trappetrening, hadde fått ny tro på hva hun fikk til og gikk på kafeen i samme bygget som omsorgsleiligheten hennes var. Uten følge av personalet. Når Innsatsteamet kom inn til henne første gang, var hun knapt til å rikke ut av go’stolen. Hadde nedsatt sirkulasjon og trykksår både her og der, fordi hun satt og lot livet gå forbi seg. Hjemmetjenesten dekket hennes basale behov, laget mat, redde senga, bisto med personlig hygiene. Men de så ikke at gikk de en tur i korridoren med henne hver dag, ville de spare seg selv for mye arbeid. Fordi den gåturen ville hjulpet på sirkulasjonen og ikke minst på damens psyke. «Jeg kan faktisk reise meg og gå uten bistand».

I stedet ble det Innsatsteamets jobb å realitetsorientere fruen, for å få henne på beina. Noe som er dyrt. Fire helsearbeidere koster. Kronasje som det hadde vært bedre å kunne brukt på andre brukere som ikke har daglig tilsyn av annet helsepersonell. Derfor blir det feil å overføre Innsatsteamets ressurser til hjemmetjenesten, som med dagens organisering og verdenssyn er et eneste stort sluk. Hvor både kronasje og menneskelige ressurser forsvinner og blir borte.

Det som kunne gjort seg var å la Innsatsteamene fortsette som de er, og samtidig integrere dem mer med hjemmetjenesten. Hvor de også kan være veiledere i rehabilitering for personalet i hjemmetjenesten. I tråd med prinsippene for hverdagsrehabilitering som nå løper som en farsott over det ganske land.

Det er jo også interessant å se at «Det ganske land» valfarter til kaupangen ved Nidelva. Nettopp for å se hvordan trønderne driver oppsøkende rehabilitering.

Det gjør at fagutøveren må skjerpe seg, fordi brukeren må møtes der han er, selv om arbeidssituasjonen er usikker. For kort tid siden var det utenkelig at Innsatsteamenes arbeid ble underestimert slik kommunens administrasjonen nå viser at de gjør. Klarer teammedlemmene å tenke på menneskets verdighet, og hvilke etiske gensere de utfordrer, når de selv ikke vet hva de skal gjøre om to måneder?

Kanskje er det andre enn brukerne av Innsatsteamenes tjenester som har behov for realitetsorientering?

Om å gå oppreist

På Fjæsboka var det i dag ei historie om mobbing. Om hva som kunne blitt resultatet og hva som ble resultatet. En lykkelig slutt kontra den løsninga vi ikke snakker om.

Er vel ikke sikkert at den historia ville hatt en fatal ende, men han sa det iallfall han som kjente det som verst.

En ting er mobbinga der og da. Man kan komme ut av offerrollen på ulikt vis, men skaden, arrene og med dem, ettervirkningene, er der. Langt opp i voksen alder. Noen tar dem med seg inn i alderdommen. Man får flashbacks, tilbake til situasjoner man skulle tro man var vokst fra og hadde glemt. Men nei. Er ikke godt å ligge på gruve i skolegården med en hel ungeflokk rundt seg, mens tåa til læreren pirker borti deg, uten å tørre å reise seg for å gå inn til timen. En time hvor man kanskje skal samarbeide med de som i friminuttet var en del av flokken som rakka ned på deg.

Vi reagerer så forskjellig, noen rister seg som en hund og det meste forsvinner, andre graver seg ned i f…skapet og utvikler en kronisk aversjon mot alt og alle. Depresjon er også en mulig vei å gå. Mobbeofre kan komme til å foreta lange vandringer i bipolare strøk.

Og så. Tyve, kanskje tredve år senere. Når man minst aner det. Slår den inn. Offerrollen og det man opplevde. Den gang da. Når alle så. Men ingen gjorde noe. Vanligvis rister man på seg, og går videre. Man er kanskje ikke klar over at dystymien man har gått med i årevis kommer av at man var alles hakkekylling. I barndommen.

Karavanseraiet.no er på mange måter en selvbiografi. Erfaringer blandet med betraktninger om hverdagen, sammen med faglige synspunkter. Med enkelte sleivspark i ny og ne. Noen ganger blir Kamelryttersken overveldet av seg selv. Hva hun egentlig kan denne dama. Samtidig som hun blir mer ydmyk, og mindre opptatt av å fremheve egne synspunkter. DETTE kan jeg. Samtidig kommer hun opp i situasjoner hvor hun godt kunne tenkt seg at samarbeidspartnerne var klar over HVA hun faktisk har i bagasjen. Av dette og hint. At kofferten ikke bare er full av flashbacks fra opplevelsene som offer for en ungeflokk som så at det var noe. Noe som kunne tråkkes på. Samtidig skal hun ikke hyle over seg om at det var så fælt. Det var galt nok, men ikke slik at det gikk på livet løs. Selv om den psykiske helsa nok fikk seg en trøkk 16. Som det har tatt noen år for å få rettet ut de verste bulkene etter.

For det er noe med tålmodighet. Det å vite med seg selv. At alle ikke kan. At man må stå for seg selv. Walk tall. At det er det som må til. Ikke syting om at man har så mye av ditt og datt, og derfor burde hatt sånn og slik.

Man får sånn og slik. Med tida. Når man har brukt det man har av ditt og datt. Og vist at man kan. Gå oppreist. På vegne av seg selv.

Men det er visst ikke enkelt. Og skal kanskje ikke være det?

 

 

Om gravemaskiner og kvantemekanikk

img202

åSomalieren har gitt god grunn til ettertanke. Igjen. Med sin tekst om å ikke bruke, men tenke den midterste fingeren:

 

… undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

En første innskytelse kan være at gir man F, så gir man F, og da bryr man seg ikke. Ikke en gang om å tenke på den nevnte fingeren. Saken/situasjonen er så totalt uinteressant at man bare fortsetter med sitt. Og lar den andre parten fortsette med hva det nå var.

Ikke sant? For det er lett å havne  her:

 

 I think rape, slavery, and genocide are always wrong.

And just like that I’m more moral than your god.

Uttalelsen er lånt fra Facebook

«Can’t Loose What You Ain’t Never Had» synger Muddy Waters, mens Peps Persson følger opp med “Hög standard” og «Falsk matematik»

Kamelryttersken selv har fredagskveld. Skeiet ut med pizza fra den lokale tyrkiske pizzapusheren, middagshvil og Facebooksurfing. På sida for «Oss som mener Brøyt er den beste gravemaskinen som noen gang er bygd» diskuteres det skifting av dyser på en sekssylindret Perkins dieselmotor. En ikke helt uvanlig motor på gravemaskinene fra Brødrene Søyland på Bryne.

Står et vrak av en Brøyt X2b i fjæra på Vinkenes. Nokså nedsarva allerede den gang den kom på land fra forsvarets landgangsfartøy vinteren 1992.img202

Anskaffet for skrapjernpris. 30 øre kilo’n for tolv tonn. Men så var det det med å ha tid til alt. Dermed ble Brøyt’n stående i fjæra. Og det er ikke bare bare å fjerne tolv tonn skrapjern. Selv om skrapjernprisen har endra seg siden dengang.

Man kan si mye om slike skruprosjekter. Om hvor gjennomtenkte de er. Men det er også “noe” med Brøyt’n. Er noe annet enn utenlandskproduserte gravere. Affeksjon. Kanskje.

Men det er noe med holdninger også. Eller fordommer. Om man heller vil. For det er det Somalieren skriver om. Hva hun har opplevd. Og forholder seg til.

Men det er også noe om hvem som forteller. Det er mye bedre at tredjeperson forteller om opplevelser, enn at førsteperson gjør det. For når førsteperson forteller sin historie, blir det lett «Det-er-synd-på-meg»-syndromet som gjør seg gjeldene. Og da blir man ikke tatt alvorlig. Sippe-Guri. Når tredjeperson forteller. DA blir det noe annet. Man får en avstand. Det er ei fortelling. Ei historie. Som man kan forholde seg til. Fordi den fortelles av noen som selv ikke har opplevd. Bare sett. Hørt. Vært vitne. Historien oppfattes som mer objektivt fortalt. Men misforstå riktig. Det har også noe med formen å gjøre. Hvordan historien fortelles. Noen har evnen til å formidle førstehånds erfaringer slik at man ikke tenker. Sippe-Guri. Somalieren for eksempel.

Når førsteperson forteller. Gjerne lavmælt. Uten store fakter. Da er det bare overdrivelser. Det kan da ikke være sant.

Man kan bli litt støtt på mansjettene av å oppleve slikt. Man begynner kanskje å miste troen på seg selv. På at det man har opplevd var kanskje ikke så ille likevel. Man er bare overspent. Men når det blir mange nok slike «små» episoder, kan det bli for mye. Er da Aaron Antonovsky og hans Salutogenese og «Opplevelse av sammenheng» begynner å gi mening. Antonovsky forsket på hvordan mellomeuropeiske kvinner taklet overgangsalderen. Dette var i Israel på slutten av 1960-tallet, og i spørreskjemaet var det et spørsmål om kvinnene i forskningsprosjektet hadde vært i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Kanskje ikke så rart at et Israelsk forskningsprosjekt hadde med et slikt spørsmål.

Det som fikk Antonovsky til å stusse var at ca 30 % av kvinnene som hadde overlevd Auschwitz, Bergen-Belsen og de andre «Vernichtungsläger» i Nazi-Tyskland, ikke hadde psykiske plager i etterkant. Det satte ham på sporet av det han kalte «Sense of Coherence», eller opplevelse av sammenheng. Sammen med en forståelse av at helse ikke er en konstant, men at den kan oppleves som en flytende overgang. Gjerne sett som et kontinuum som strekker seg fra helt frisk til helt død. Og at den både har en målbar side. Blodtrykk, puls, hjerneaktivitet osv. Og en selvopplevd side. At selv om muskler, ledd og indre organer ikke fungerer mer enn sånn ca, så opplever man at man er frisk, at man har det bra.

Antonovsky er opptatt av å se på helsefremmende faktorer. I mennesket. Og i omgivelsene. Mens vi til vanlig gjerne er opptatt av det patogene, det sykdomsfremmende.

Som det å vise fingeren. Den i midten. «F… you». Blir ikke den dobbelt negativ? Og med det patogen? Sykdomsbringende? -fremkallende? For den som får fingeren opp i ansiktet. «Me don’t like you. You’re a bag of shit». Mens da den som eier fingeren sender ut en mengde negativ energi og tenker negative tanker. Og med salig Newton i mente. Han med eplet og stammen du vet. Da vet man at all aksjon har en reaksjon.

 

Newtons tredje lov: Når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.

Noen vil nok mene at nevnte Newton og hans lover er rent fysiske lover. Men fysikken omfatter også kvantemekanikken. At man bare kan gjette seg til hvor et elektron er på et gitt tidspunkt. At det i neste nu. Kan være i en helt annen del av stjernesystemet. Selv om stoffet, tingen hvor elektronet teoretisk befant seg i først, faktisk er håndfast. Som ramma til PC-skjermen du leser dette på.  De som kan sin Bohr og kanskje ikke minst sin Capra, vet at fysikk ikke bare er håndfast, den er i høyeste grad det motsatte, og enkelte snakker om at det er forbindelser fra den stuerene fysikken til det metafysiske. Og da er ikke veien lang til å forstå at Newtons tredje lov også gjelder i menneskelige relasjoner. Eller for å si det med The Alan Parsons Project «What goes up, must come down».

Kanskje det er derfor blondinen med egen motorsykkel gjerne forholder seg til Mahatmaen, når han sier at «If you want to change the world, be the change»?

 

Bilde lånt fra Facebooksida “Me så elske Brøyt” Norsk gravemaskinteknologi anno 1980 kontra japansk anno 2013. Kanskje ikke et kvantesprang sånn sett. Men det er “noe” med Brøyt’n, som man ikke finner i andre maskiner. Kanskje en opplevelse av sammenheng?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Takk for turen

Kavanseraiet.no, Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling”

Er faktisk det. En logg. Om motorsykkelkjøring gjennom et uoversiktlig samfunn med tanke for å bidra til bedre helse og utvikle ikke bare egen personlighet.

Som dagens aftentur til Sveariket. Utenfor Kompisens jobb står en kjent doning når Kamelryttersken tilfeldigvis er den veien.

«Var det i dag vi skulle til Sverige?» spør blondinen med egen motorsykkel sin tidligere kollega. «Hvordan er været den veien?» Svarer Kompis. Han sjekker Yr.no og sier at «Joda, skal bare hjemom først, så møtes vi i Ilakrysset klokka fem?».

Har vært prat om tur hele forsommeren. Men det var det med å si det med Bjørnstjerne Ibsen. Om å. Mene det. Ville det med. Men gjøre det? Til noen sier at «Nå drar vi».

Været var kanskje ikke all verden. Men tanke for regnklær ble det ikke før grensen. Og da er det ikke lange veien til bensinsjappa på Storlien. Om så ikke annet kunne man etterpå påstå at målet for turen var fylle tanken med svensk suppe til 92 norske øre pr liter. For med regnskodda ned på hustakene var det liksom ikke det helt store å fortsette videre inn i Sveariket. Ei regnskodde som fant det for godt å følge med til langt ned i Stjørdalen.

Kompisen ville vise fram Triangelhytta i Meråker. KFUM-speidernes leirsted som han hadde holdt på å restaurere i flere år. Absolutt verdt avstikkeren. Mye dugnad hadde gjort ei heller noe slitt hytte preg av trivsel og mange nye år som tilholdsted for ikke bare Speiderne.

Derfra gikk turen videre ned til Hegra hvor det ble en skarp dreining til venstre og sørsida av Stjørdalselva. Triveligere nedover der, selv om det er fartsbegrensninger til ære for lokalbefolkningen. Den lokale sheriffen var også ute i kveldinga, men hadde ikke noe å utsette på motorsykler i passe styrefart i sekstisona. Videre oppover forbi Lånke og over til Tømra. Grei vei, som kan forseres i akkurat passe styrefart uten å utfordre eventuelle feinschmeckere uti fartskontroll. Likeins utover Selbustranda. Kvelden begynte å nærme seg leggetid for den yngre garde, noe som gjorde at det var akkurat passe fritt for motgående trafikk, som på slike småveier gjerne kan finne på å komme hoppende ut av neste sving. Uten tanke for at langt de fleste veier. For ikke si alle. Har en høyre og en venstre side. Og at motgående trafikk går ut fra at møtende kjøretøy holder seg til sin høyre side. Hvis da veien har vanlig norsk standard uten gul midtlinje. Kan den i tillegg være noe smal. Noe som kan gi litt lite plass for motgående trafikk. Sånn til vanlig. Når begge parter. Passer på sin høyre side. Men som sagt. Trafikken var heller fraværende på Fylkesvei 963.

Derfor drar ørkendyret på opp gjennom lia fra Selbustranda. Helt til han kommer på at kompisen bak, kanskje ikke har samme erfaring med motbakker på svingete fylkesveier? Iallfall forsvinner lyset hans i speilet. Noe kompisen bekrefter ved neste pitstop.

«Kjørte nok på grensen av det jeg kunne opp lia, ja».

«Men det er kanskje ikke så dumt å strekke seg noen ganger. På grensen av hva man mestrer».

«Hadde det gått for fort, kunne jeg bare falt av, og kjørt litt saktere».

Mens da Kamelryttersken på sin side. På vei ned mot Hommelvika. Grusveien over Jervskogen/Jonsvannet ble det ikke. På grunn av grusen. Selv om den blir betraktelig kortere. Derfor fikk fruen god anledning til å reflektere over egen kjøring. For hun kunne tenkt seg grusveien. For å strekke sine grenser. Sin evne til å håndtere doningen på mer utfordrende underlag. Men det var ikke nødvendig. For kompisen sa når de skiltes. «Dette må vi gjøre om igjen». Han hadde fått prøvd sine grenser, Og klart seg godt. I egne øyne.

Det gir blondinen mulighet til å reflektere over at hun faktisk kan begynne å se på egen erfaring og kjøreferdigheter som ikke akkurat viderekommen, men god nok til å tørre å dra på opp lia, og la sykkelen finne veien gjennom svingene, uten å klipe seg fast i styret, gire ned eller slite på bremselyset. Og det var godt for henne.

Derfor kunne både hun og kompisen si «Takk for turen. Dette gjør vi flere ganger.» Ta en kjapp liten aftentur. Fem – seks – syvogtyve mil …

Som kjent er aftenturer hvor man utfordrer seg selv. Bra. For helsa. Halvtimes rask gange. For eksempel. Såpass rask at man kjenner det i beinmuskulaturen og blir en anelse varm.

Karavanseraiets lesere har kanskje prøvd? Eller har ei løype i nabolaget som gir utfordringer til muskler og pust?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Tiltak for å komme i mål

«Tiltak for å komme i mål» er et søkebegrep som gjør at Google setter Karavanseraiet.no øverst på trefflista. Noe som igjen fører til et besøk mer på seraiet. Denne gang på posten om «Etiske gensere», et blogginnlegg med refleksjoner rundt det å komme i mål og om noen av de etiske spørsmålene som dukker opp når man arbeider med rehabilitering hjem til folk.

Spørsmålet blir hvilke mål og hvilke tiltak som fører til de oppsatte mål. For oss som arbeider med rehabilitering blir det en utfordring å skille mellom de målene man ser som gode for pasienten, og pasientens egne mål. Som slagpasienten som egentlig ikke vil trene, men som gjerne vil klare å gå igjen. Om ikke annet så med stokk. Når så terapeuten kommer og vil ha ham med og gå langs rekkverket som er satt opp på kjøkkenveggen med det for øye. At pasienten skal ha mulighet til å trene ikke bare på rehabsenteret, men også hjemme. Etter to runder vil terapeuten at pasienten skal gå enda en runde. «Du er hard du» kommer det fra pasienten. Etter tredje runde, setter han seg kontant i rullestolen. Trengs ikke tolk for å skjønne dèt kroppspråket.

Da blir spørsmålet. Hvem sitt mål er det at pasienten skal klare å gå igjen? Pasientens eller terapeutens?

Pasienten stiller gjerne med ei klar bestilling. «Gjør meg frisk». Joda. Hvis det er snakk om lungebetennelse eller blindtarmsbetennelse. Da stiller medisinfolket opp med antibiotika og kirurgi. Og VOILA! Pasienten blir frisk og rask igjen. Etter et passende stykke tid med restitusjon.

Samme med et lårbens- eller lårhalsbrudd. Ortopeden fikserer bruddet med et par titannagler/-plater. To – tre uker rehabopphold med daglig fysioterapi og gangtrening. Pasienten kan hjem, kanskje med ganghjelpemiddel. Er det mulighet for oppsøkende rehabilitering eller dagrehab, får pasienten noen uker til med trening og ikke minst bistand til å fokusere på egen rehabilitering. Og pasienten kan si at det var behandlingsopplegget, ortopeden og  terapeut som gjorde henne frisk. Man trenger ikke fokusere så mye på at det var pasientens egen innsats og trening som gjorde at hun langt på vei gjenvant sin tidligere funksjon i løpet av den tida hun fikk oppfølging av helsepersonell. Og at hun i den tiden la grunnlaget for å oppnå tilnærmelsesvis samme førlighet som før bruddet i en overskuelig framtid.

Slag er noe helt annet. Bestillingen «Gjør meg frisk» er kanskje like relevant, men den enkelte slagpasient har større innvirkning på resultatet av rehabiliteringen enn pasienten med lårhalsbruddet. Sistnevnte får et standard treningsprogram som vi vet virker med motivasjon og god oppfølging. Førstnevnte har sjelden utfall som passer i et A4-skjema, og det er lett å gi seg over før man har begynt. For hvor skal man begynne? Og selv om tiltak virker på rehabavdelingen, så behøver de ikke virke når pasienten kommer hjem. Forståelsen for at det er pasienten selv som må gjøre hele arbeidet, at terapeuten bare har en veiledene/motiverende rolle, kan ofte være vanskelig å formidle til både pasient og pårørende. Som nesten helt sikkert står overfor utfordringer de ikke hadde sett for seg før slaget.

Så derfor blir «Tiltak for å komme i mål» et søkebegrep ikke bare på Google, men også for terapeuten og hennes pasienter. Hver gang. Fordi det tiltaket som fungerte for Martin, ikke nødvendigvis fungerer for Marselia. Mens da Gunda må ha helt andre tiltak for å komme i mål. Et mål som pasienten må definere, ikke terapeuten eller hjelpeapparatet. Eller er det slik at systemet vet best? Også for den enkeltes mål?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Denne bloggen er nominert til prisen “Independent blogger award” Hvis du syns Karavanseraiet.no er verdig en slik pris, kan du gi din stemme ved å gå inn på denne lenken. På forhånd tusen takk :-)

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om å kunne bruke og se taus kunnskap

Mormor tok her om dagen opp hva vi formidler til barn av holdninger og meninger. Holdninger og meninger som barna tar til seg som taus kunnskap som ligger under/bak og er med og former dem og deres egne holdninger og meninger om omgivelsene, enkeltpersoner og «systemet».

Rasmine sa også noe om dette i en kommentar til innlegget om at «Flinke fagfolk vokser». Om hvordan hun ble møtt av en fagperson i en sårbar fase.

I helsefagutdanningene lærer vi om taus kunnskap, om hvordan fagpersonen har kunnskap om faget som hun kan formidle til pasienten. Det er den kunnskapen som ikke er taus, men som lar seg formidle verbalt eller skriftlig. Den tause kunnskapen derimot, den lar seg ikke formidle direkte, den har fagutøveren i fingerspissene. På en måte. For eksempel i hvordan hun linner en fot. Men det blir forskjell mellom hvem som linner foten. En linner en tanke hardt, det blir i overkant ubehagelig for Martha og hennes hovne ben. En annen linner for løst, og linninga glir av og er ikke til nytte for Martha likevel. Akkurat passe hardt sitter i fingerspissene til den enkelte. Så selv om Solrun linner akkurat passe hardt, klarer hun ikke å formidle hvordan hun klarer det.

Men nå er ikke taus kunnskap alltid «Fingerspitzgefühl» i ordet praktiske forstand. Det er også den kunnskapen, den kompetansen om man vil, som preger individets handlinger og væremåte.

Det kan være lett å kritisere Fysioterapeuten som møtte Rasmine for å ha brukt ord og kanskje hatt en fremferd som kunne virke støtende. En rehab-pasient er sårbar. Hun har vært gjennom en stor påkjenning, både psykisk som fysisk. Det krever takt og omtanke fra fagutøverne. Uhell skjer, at man velger feil ord og begreper. Man er kanskje ikke klar over hvordan det man sier virker der og da.

Likevel, det er helsepersonellets ansvar hvordan de møter den enkelte bruker av deres tjenester. Private meninger og holdninger om tinger og tanger må man legge igjen hjemme. Den profesjonelle maska må henge klar i garderobeskapet, for å si det slik.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev i en «Ligefrem meddelelse» (1859) om Hjelpekunst. Her etter Røkenes og Hansen, «Bære eller briste» (2006,155):

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret -dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

Er ei stor bestilling Kierkegaard her kommer med. For det er ikke alltid at man klarer å finne brukeren der han er. Han svarer «Vet ikke» og er ellers veldig tvetydig i sin framtoning. Sykepleierne snakker om det «Kliniske blikket». Et blikk for brukeren og hvor han er i sin prosess, som det tar sin tid å utvikle og forstå. Et blikk som krever at fagutøveren også kjenner sin tause kunnskap og sine verdier som fagutøver.

Med svar som «Vet ikke» er det lett å foreslå løsninger og gå fram på måter som støter og kanskje overkjører brukeren. Men noen ganger står man der uten å vite hva, rett og slett?

 

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Flinke fagfolk vokser

“Arbeid som duger, er det som blir utført av dyktige hender,

ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte.”

Florence Nightinggale (1820 – 1910)

“Flinke fagfolk vokser” heter ei lærebok på videreutdanningene i helsefag. Refleksjoner rundt dette temaet har det vært mye av på Karavanseraiet. Refleksjoner som har bidratt til Kamelrytterskens egen vekst og utvikling som fagutøver.

Møter mellom mennesker er en utfordring. Det å møte mennesker i utsatte situasjoner på en profesjonell måte er for noen en større utfordring. Helsefagpersonen blir kanskje noe avdempet, for ikke si tilknappet. Tør ikke by på seg selv. Om det er fordi man tror det er uprofesjonelt. Kamelryttersken vet ikke, hun ser bare at flinke fagfolk i møtet med pasienter/brukere/pårørende blir forretningsmessige og formelle i sin framferd.

Men blondinen med egen motorsykkel har også sett det motsatte, fagpersoner som tør og ikke minst vil være seg selv, by på seg selv, gi brukeren av sine tjenester en positiv opplevelse av møtet dem i mellom. Ei var hand som stryker over kinn, en klem, «Så godt å se deg». Samtidig som man opprettholder en profesjonell tone og har fokus på brukerens situasjon og behov.

Ei venninde/yrkessøster kom med et hjertesukk når hun begynte i sin første jobb: «Vi er ikke godt nok forberedt på de vanskelige møtene, på å møte brukeren der han er». Kanskje ikke så rart slik som studiet nå er lagt opp med mer fokus på boklig lærdom og mindre fokus på praksis, på å la studentene få tid nok i studiet til å bli kjent med rollen som Ergoterapeut i kontakt med de menneskene som hun skal tilby sine tjenester den dagen hun står der med autorisasjonen i hånda.

På begge videreutdanningene som Kamelryttersken tok sist vinter var det mye fokus på det akademiske. Det å forstå en vitenskapelig artikkel, det å skrive en tekst etter en bestemt akademisk mal. Forstå vitenskapsteori og anvende den for å utvikle egen fagkompetanse. En tilnærming man må forvente på det nivået. Opptakskravet var tre-årig høgskoleutdanning og minimum to år relevant yrkespraksis etterpå. Første halve året av videreutdanningen i psykisk helsearbeid gikk med til refleksjon over egen yrkespraksis og ikke minst egen forståelse av seg selv som yrkesutøver. Forelesninger, refleksjonsgrupper og skriftlig refleksjon over egen yrkespraksis ga mulighet for å bli bedre kjent med seg selv. Og hvordan man håndterer faglige utfordringer.

På faglærerutdanninga var det ikke samme fokuset på refleksjon, men man ble utfordret på lærerrollen og hvordan man håndterte klasserommet sitt. Veileder fra NTNU var med i timen og ga veiledning i etterkant, sammen med faglæreren man hadde som veileder i praksis. På den måten kom refleksjonen over eget fag inn bakveien så å si. For det var det pedagogiske, den didaktiske tilnærmingen som var fokuset. Altså hvordan man la fram og underviste i faget sitt. Faget som sådant var underordnet, siden den kunnskapen skulle man ha på plass før man begynte på faglærerutdanningen. Sånn at det å undervise i Maslows behovsteori krevde at man kunne sin Maslow, fordi det veilederen så på, var hvordan man som lærerstudent formidlet, underviste i innholdet i behovspyramiden. Ikke om man plasserte selvrealisering øverst eller nederst.

Og det blir en riktig tilnærming. Har man praktisert faget sitt noen år, skal man kunne faget. Man må kanskje lese seg opp noen ganger på enkelte obskure teorier, men det grunnleggende i faget skal man ha under huden.

Spørsmålet er hvordan man får det dit. Under huden. Slik at man kan gjøre faget til sitt. Praksis tenker hjernecella, mens hun til en avveksling ikke turner på snora si. Jo, blondinen har det siste året hatt et par førsteårsstudenter i observasjonspraksis. Artig. Og slitsomt. Og savnet av en mulighet for refleksjon rundt disse korte møtene med nye fagfeller var merkbart. Nå sist uke hadde hun med et par tredjeårsstudenter på hjemmebesøk. De holdt på med et prosjekt om Samhandlingsreformen. Studentene skulle følge tiltakskjeden fra sykehus og ut til kommunale tjenester. «Har litt lite erfaring med hjemmebesøk» innrømmer den ene av dem. Nå kjente de brukeren fra før, de hadde fulgt henne helt fra innkomst på helsehus til utskriving til hjemmet. Men likevel, de var usikre og innrømmet det. Et godt utgangspunkt for videre utvikling som fagutøver og en profesjonell tilnærming til møtet med mennesker i utsatte situasjoner. Men er det nok? Og er akademiseringen av grunnutdanningen som var i full gang den gang Kamelryttersken studerte Ergoterapi, vil den gi bedre fagutøvere? Praktikere? Eller skal man tenke mer praktiske ferdigheter som terapeut i grunnutdanningen, og heller tenke akademisering og vitenskapelig tilnærming til faget som en spesialisering for spesielt interesserte etter Bacheloren og et par års yrkespraksis i klinikken? Vil det på sikt gi bedre fagutøvere? Og kanskje ikke minst diskuterbart, er vi Helsepersonell for å utvikle oss selv? Eller er det for å gi bedre tjenester til de som trenger vår fagkunnskap?