Refleksjoner om det å reflektere

Blondinen med egen motorsykkel har begynt i en tidligere jobb.   Som profesjonell student. «Hva skal du bli når du blir voksen?» farer nok gjennom hodet til flere når de får vite dèt. Og «Har du ikke nok utdanning snart?» tenker kanskje andre.

«Nei, for det så, tenk» svarer Kamelryttersken i sitt stille sinn, mens hun høyt svarer at tante D i sin tid svarte på spørsmålet om å bli voksen med at hun ville bli stor. Kanskje ikke så rart når utgangspunktet er 1M og 60 over havet.

Men det er noe med det å gå fra arbeidslivet til studentlivet, tar sin tid å tilpasse seg nye rutiner, som man gjerne må lage selv. Eneste man faktisk vet er «Det er forelesning da og da og eksamen er satt opp slik og slik. Pensumlista ligger på universitetets nettsider. Lykke til»

«Javel, nei», sier den ikke bare lett blonde blondinen. «Dette går sikkert bra, for det har jeg gjort før» med tanke på Pippi Langstrømpes berømte «Dette har jeg aldri gjort, så det får jeg sikkert til». Men. Et stort MEN. Universitet og høgskole er to forskjellige ting, selv om de nå skal slås sammen og bli noe helt annet. Høgskoleutdanning innebærer gruppearbeid og tidsfrister for obligatoriske innleveringer. Og klasser. Noe som gir et annet studentmiljø, enn på et universitet hvor alle tar forskjellige fag, shopper forelesninger og bygger opp sin faglige kompetanse i forskjellig hastighet.

Og så var det det med innsikt og praktisk erfaring hos den enkelte student. På høgskolen har man tilhørigheten til samme profesjon, man har et felles grunnlag for det man holder på med, og har dermed en icebreaker og ikke minst noe å reflektere rundt. Sammen. På grunnutdanninga fikk blondinen vite at når hun kom ut i praksisfeltet var det helt vanlig at man delte erfaringene sine på pauserommet og reflekterte høyt over både egne og kollegenes erfaringer. At dette faktisk var en del av arbeidet, å dele og reflektere over erfaringene i arbeidshverdagen. På enkelte arbeidsplasser fruen har vært, har det til og med vært lagt opp til at hele personalgruppa jevnlig satt og reflekterte rundt arbeidet. Ikke bare for å få en felles forståelse over hvordan gjør vi det her, men også som et middel for faglig fordypning.

Går man videre fra den grunnleggende profesjonsutdanningen i helsefag og tar videreutdanning, vil man gjerne møte mer refleksjon. Refleksjonsgrupper er for eksempel en viktig del av videreutdanningen i psykisk helsearbeid. Fordi man vil at studenten skal lære seg å reflektere over egen fagutøvelse. Ikke bare i sitt eget hode, men også i fellesskap med andre fagutøvere.

Kamelryttersken har derfor med seg en forforståelse av hva studier er og hvordan man studerer. Eller rettere hvordan hun selv lærer, hva hun vet fører til økt faglig innsikt for egen del. Lese, det må man jo som student. Pensum er derfra og dit i de og de bøkene/artiklene. «Jaha» tenker fruen under sine blonde lokker, «men hvordan skal jeg få mulighet til å reflektere over det jeg har lest? Bearbeide det som Allgood og Kvalsund (2003) skriver om makt i hjelperelasjoner. Eller hva Ivey & al. (2011) sier om Feministisk rådgivningsteori?» Da blir det store, spørrende øyne i Kamelrytterskens retning. «Refleksjon? Hva er det, lizzom?». Blondinen begynner langsomt å forstå, om enn noe smertefullt, at på universitetet er man for seg selv og må ta ansvar for seg selv. Hele veien, fra studiestart til eksamen. «Greit nok det», tenker hun for seg selv, «Selv om jeg lærer bedre når jeg kan snakke om hvordan jeg oppfatter pensum, når jeg kan sette det inn i en større sammenheng sammen med andre».

En eller annen gang i begynnelsen av semesteret sa vist en professor noe om kollokviegrupper? «Det må da være lurt» blondinen smiler bredt og tenker at her er det en mulighet å få reflektert over vanskelige tema i pensum. «Men dere må organisere dem selv». Realitetsorientering kalles det. Fra Høgskolens ferdigorganiserte studieopplegg med Basisgrupper og avsatt tid til gruppearbeid, til universitetets frihet, med ansvar for egen læring og vage oppfordringer til studentorganisering.

Er her det kommer inn dette med praktisk erfaring og forståelse for eget ansvar. For egen læring. For med universitetets fokus på eget ansvar og eget initiativ, får man selvstendige fagfolk som tenker «What’s in it for me?» og som ikke umiddelbart ser verdien i å utveksle faglig forståelse, eventuelt manglende ditto, med flere enn sin nærmeste krets av venner og bekjente på campus. Forståelsen for at læring skjer i samspillet mellom individ og omgivelser forblir noe teoretisk som pedagogene kan holde på med. Man tar ikke til seg at kommunikasjon og meningsutveksling er en forhandling/et samspill mellom den enkelte og resten av verden. Man er seg selv nok på et vis. Bjørnstjerne Ibsen lot Peer Gynt si at «Den er sterkest som står alene». Nyere forskning viser, her ved Erik Junge Eliassen, Redaktør i gatemagasinet «Virkelighet»: «Ikke fordi jeg er så fantastisk skrudd sammen, men for at livet har lært meg at jeg også trenger noen å lene meg mot. Hver dag.»

På forelesningene er det gode diskusjoner og refleksjoner rundt emnet for forelesningen. Der er det også et faglig orakel, i form av en foreleser som kan få diskusjonen inn på rett spor og bekrefte det som kommer fra studentene. Der er det også mange som er frampå, med gode synspunkter og innspill.  Likevel blir blondinen med egen motorsykkel sittende med et par spørsmålstegn i sine himmelblå. Om hva som er best, og hvem som kommer lengst. Selvstendige fagfolk som står alene, eller reflekterte fagutøvere som støtter seg på hverandre?

 

Referanser:

Allgood, Eleanor og Ragnvald Kvalsund, 2003, Personhood. Professionalism and the Helping Relation. Tapir akademisk forlag, Trondheim

Ivey, Allen E.; D’Andrea, Michael; Ivey, Mary Bradford (2011-05-02). Theories of Counseling and Psychotherapy: A Multicultural Perspective, SAGE Publications. Kindle Edition.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: