Om sår på sjela

«Metateori, det har jeg ikke fått taket på?» Studievenninde ser spørrende på Kamelryttersken. Som om blondinen skal ha det forløsende svaret, som kan sette Multikulturelle rådgivningsteorier inn i den riktige sammenhengen. «Altså, en metateori er som en metatekst. En teori om teoriene, på samme måte som en metatekst er en tekst om en annen tekst». Blondinen er ikke bare litt fornøyd med dèt svaret. Helt til hun sjekker Wikipedia og finner at meta betyr «underliggende», noe som skulle bety at en metateori er en undeliggende teori og ikke en teori om en teori.

Multikulturelle teorier sier at de fleste rådgivningsteorier, fra Freuds Psykoanalyse, fram til de Humanistisk-Eksistensielle og de mer moderne kognitive adferdsteorier, er utviklet av hvite menn for å bli brukt i en vest-europeisk/amerikansk sammenheng/kontekst. Feministiske og multikulturelle teorier om rådgivning derimot tar hensyn til at det ikke bare er hvite menn her i verden. At kvinner og mennesker fra andre kulturer enn fra den euroamerikanske har andre behov og trenger en annen oppfølging. At man må ha en annen tilnærming til rådgivning/veiledning når man har klienter fra andre kulturer. Og også fra andre sosiale klasser. I de senere år har man også tatt med et LHBT-perspektiv (Lesbiske, Homoseksuelle, Bifile og Transkjønnede) i den multikulturelle forståelsen av rådgivning. Man kan forstå det slik at en feministisk/multikulturell tilnærming til klientens utfordringer må ligge under/tas med når man velger hvordan man vil bistå den som søker råd og veiledning.

Studievenninde utfordrer stadig blondinen med egen motorsykkel
med nye vinkler på vante tankemønstre. Som når hun kjekt og freidig påstår at det å gi en kompliment til noen som ser på en selv som dyktigere, bedre og flinkere, at det har motsatt effekt. Det er ikke en kompliment, men enda en bekreftelse på egen fortreffelighet kontra den andres mindreverd.

Ja, jo, men. En kompliment er jo en kompliment? «For jeg gir jo den komplimenten fordi jeg mener det. At kollegaen har gjort en god jobb, at jeg ærlig oppriktig mener at hun skal ha ros for det hun gjør og har gjort?»

«Ja, men hvis hun ser på deg som flinkere og sånn, da vil hun ta det som nedvurdering, at du vil fremheve deg selv på hennes bekostning».

Det gir nye perspektiver. Komplimenter skal tas alvorlig. Kamelryttersken har fått for mange go’ord, som har sklidd pent tvers gjennom bevisstheten og ut på andre siden. Så hun vet hva det vil si å ikke kunne ta til seg alvorlige og velmente ord om godt utført arbeid. Men den hadde hun ikke sett eller tatt til seg. At en kompliment kan oppfattes som kritikk, når det er «feil» person som gir den. For det er dette med kommunikasjon, at det er en forhandling om meningen mellom sender og mottaker. Når mottakeren føler seg mindre enn senderen, vil go’ordet bli oppfattet som at senderen vil gjøre seg bedre. Mens det senderen vil, er å gi ros og fremheve den andre, fordi hun ser og har kompetansen til å se at dette var bra, og vet at man skal ære den som æres bør.

«Men» tenker fruen videre, «det betyr at jeg på en måte har tapt, før jeg har fått prøve». For i mange sammenhenger har hun noe å fare med, og kan en del om mangt. Det å kunne mer enn omgivelsene, det kan oppfattes som en trussel, sa en annen venninde, en gang praten kom inn på et tilsvarende spor.

For komplimenter må læres. Viser seg at i hjernens mer primitive deler, i det limbiske system, blir det forandringer når mennesket utsettes for hets, mobbing, trakassering. Det blir arr på sjela heter det gjerne senere. Gjentar man en handling ofte nok blir den automatisert/setter seg fast i organismen, enten den er positiv eller negativ. Idrettsutøvere trener teknikk og finpusser på detaljer, fordi når det står om, i en konkurranse, må alle bevegelser være automatiske slik at energien kan brukes til å vinne. Finpussingen består gjerne i å gjenta en teknisk detalj i det uendelige.

Hets, mobbing, trakassering har samme effekt. Gjentas negative handlinger mot et menneske ofte nok vil det til slutt internalisere/automatisere/ta til seg det som sies, det etablerer seg som en sannhet i menneskets bevissthet. En følelse som setter seg fast i det limbiske systemet langt nede i hjernen og blir med mennesket på ferden videre gjennom livet. Alt etter hvor alvorlig hetsen/mobbingen/trakasseringen er, blir sporene på sjela mindre eller større.

Heter seg at for hver negativ opplevelse må man ha ti positive opplevelser. Man må altså ha ti positiver for å oppheve skadene den ene negativen gjør. Vanligvis er det nok, men er skadene store nok, sporene i sjela dype nok, hjelper det lite med ti positiver. Man må begynne å trene på positive opplevelser, det å ta imot komplimenter, kunne akseptere og si til seg selv at «Jeg er like god som de andre». Men når mindreverdet har satt seg fast, når protesten mot det å ta go’ordene som det de er, anerkjennelse for godt arbeid og at «Du er like god som meg», da sliter både den som kan og den som vil kunne.

Med det er vi tilbake til de multikulturelle og feministiske teoriene, de som tar hensyn til at det å være undertrykt krever en annen tilnærming. At det ikke bare er den hvite mann som hersker, eller hvem det nå var?

Refleksjoner om det å reflektere

Blondinen med egen motorsykkel har begynt i en tidligere jobb.   Som profesjonell student. «Hva skal du bli når du blir voksen?» farer nok gjennom hodet til flere når de får vite dèt. Og «Har du ikke nok utdanning snart?» tenker kanskje andre.

«Nei, for det så, tenk» svarer Kamelryttersken i sitt stille sinn, mens hun høyt svarer at tante D i sin tid svarte på spørsmålet om å bli voksen med at hun ville bli stor. Kanskje ikke så rart når utgangspunktet er 1M og 60 over havet.

Men det er noe med det å gå fra arbeidslivet til studentlivet, tar sin tid å tilpasse seg nye rutiner, som man gjerne må lage selv. Eneste man faktisk vet er «Det er forelesning da og da og eksamen er satt opp slik og slik. Pensumlista ligger på universitetets nettsider. Lykke til»

«Javel, nei», sier den ikke bare lett blonde blondinen. «Dette går sikkert bra, for det har jeg gjort før» med tanke på Pippi Langstrømpes berømte «Dette har jeg aldri gjort, så det får jeg sikkert til». Men. Et stort MEN. Universitet og høgskole er to forskjellige ting, selv om de nå skal slås sammen og bli noe helt annet. Høgskoleutdanning innebærer gruppearbeid og tidsfrister for obligatoriske innleveringer. Og klasser. Noe som gir et annet studentmiljø, enn på et universitet hvor alle tar forskjellige fag, shopper forelesninger og bygger opp sin faglige kompetanse i forskjellig hastighet.

Og så var det det med innsikt og praktisk erfaring hos den enkelte student. På høgskolen har man tilhørigheten til samme profesjon, man har et felles grunnlag for det man holder på med, og har dermed en icebreaker og ikke minst noe å reflektere rundt. Sammen. På grunnutdanninga fikk blondinen vite at når hun kom ut i praksisfeltet var det helt vanlig at man delte erfaringene sine på pauserommet og reflekterte høyt over både egne og kollegenes erfaringer. At dette faktisk var en del av arbeidet, å dele og reflektere over erfaringene i arbeidshverdagen. På enkelte arbeidsplasser fruen har vært, har det til og med vært lagt opp til at hele personalgruppa jevnlig satt og reflekterte rundt arbeidet. Ikke bare for å få en felles forståelse over hvordan gjør vi det her, men også som et middel for faglig fordypning.

Går man videre fra den grunnleggende profesjonsutdanningen i helsefag og tar videreutdanning, vil man gjerne møte mer refleksjon. Refleksjonsgrupper er for eksempel en viktig del av videreutdanningen i psykisk helsearbeid. Fordi man vil at studenten skal lære seg å reflektere over egen fagutøvelse. Ikke bare i sitt eget hode, men også i fellesskap med andre fagutøvere.

Kamelryttersken har derfor med seg en forforståelse av hva studier er og hvordan man studerer. Eller rettere hvordan hun selv lærer, hva hun vet fører til økt faglig innsikt for egen del. Lese, det må man jo som student. Pensum er derfra og dit i de og de bøkene/artiklene. «Jaha» tenker fruen under sine blonde lokker, «men hvordan skal jeg få mulighet til å reflektere over det jeg har lest? Bearbeide det som Allgood og Kvalsund (2003) skriver om makt i hjelperelasjoner. Eller hva Ivey & al. (2011) sier om Feministisk rådgivningsteori?» Da blir det store, spørrende øyne i Kamelrytterskens retning. «Refleksjon? Hva er det, lizzom?». Blondinen begynner langsomt å forstå, om enn noe smertefullt, at på universitetet er man for seg selv og må ta ansvar for seg selv. Hele veien, fra studiestart til eksamen. «Greit nok det», tenker hun for seg selv, «Selv om jeg lærer bedre når jeg kan snakke om hvordan jeg oppfatter pensum, når jeg kan sette det inn i en større sammenheng sammen med andre».

En eller annen gang i begynnelsen av semesteret sa vist en professor noe om kollokviegrupper? «Det må da være lurt» blondinen smiler bredt og tenker at her er det en mulighet å få reflektert over vanskelige tema i pensum. «Men dere må organisere dem selv». Realitetsorientering kalles det. Fra Høgskolens ferdigorganiserte studieopplegg med Basisgrupper og avsatt tid til gruppearbeid, til universitetets frihet, med ansvar for egen læring og vage oppfordringer til studentorganisering.

Er her det kommer inn dette med praktisk erfaring og forståelse for eget ansvar. For egen læring. For med universitetets fokus på eget ansvar og eget initiativ, får man selvstendige fagfolk som tenker «What’s in it for me?» og som ikke umiddelbart ser verdien i å utveksle faglig forståelse, eventuelt manglende ditto, med flere enn sin nærmeste krets av venner og bekjente på campus. Forståelsen for at læring skjer i samspillet mellom individ og omgivelser forblir noe teoretisk som pedagogene kan holde på med. Man tar ikke til seg at kommunikasjon og meningsutveksling er en forhandling/et samspill mellom den enkelte og resten av verden. Man er seg selv nok på et vis. Bjørnstjerne Ibsen lot Peer Gynt si at «Den er sterkest som står alene». Nyere forskning viser, her ved Erik Junge Eliassen, Redaktør i gatemagasinet «Virkelighet»: «Ikke fordi jeg er så fantastisk skrudd sammen, men for at livet har lært meg at jeg også trenger noen å lene meg mot. Hver dag.»

På forelesningene er det gode diskusjoner og refleksjoner rundt emnet for forelesningen. Der er det også et faglig orakel, i form av en foreleser som kan få diskusjonen inn på rett spor og bekrefte det som kommer fra studentene. Der er det også mange som er frampå, med gode synspunkter og innspill.  Likevel blir blondinen med egen motorsykkel sittende med et par spørsmålstegn i sine himmelblå. Om hva som er best, og hvem som kommer lengst. Selvstendige fagfolk som står alene, eller reflekterte fagutøvere som støtter seg på hverandre?

 

Referanser:

Allgood, Eleanor og Ragnvald Kvalsund, 2003, Personhood. Professionalism and the Helping Relation. Tapir akademisk forlag, Trondheim

Ivey, Allen E.; D’Andrea, Michael; Ivey, Mary Bradford (2011-05-02). Theories of Counseling and Psychotherapy: A Multicultural Perspective, SAGE Publications. Kindle Edition.