Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

4 thoughts on “Der vi kom fra, dit vi skal

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: