Etikk kontra buksevarming

En politisk sleivkjeft, visstnok a shooting star i et større opposisjonsparti har i all offentlighet ment på at alle måtte bidra til å sverte regjeringa. Godt mulig at hun mener det. I såfall har hun hengt seg selv pent ut til tørk. Historien går for tiden på sosiale media hvor alskens forståsegpåere kan fortelle om sin moralske indignasjon. At SLIK gjør da ikke VI.

Neivel nei. Blondinen med egen motorsykkel syns hele saken er usmakelig. «Heleren er like god som stjeleren» er et gammelt ord som renner henne i hu.

En historie fra Mahatmaens kamp mot den engelske kolonimakten kan kanskje gi en bedre forståelse for etikken i dette spørsmålet. Moralen må derimot kunne sies å være ganske klar?

England hadde monopol på salg og utvinning av salt. India utvinner mye havsalt fra havet, og Gandhi mente at inderne selv skulle få inntektene fra sine ressurser. Han sa da en dag at han ville gå og hente salt til middagen sin. Han fikk mye oppmerksomhet, siden det var en heller lang mars. Englenderne fikk god tid til å mobilisere politi og militære for å hindre ham. Men så lenge han bare gikk, gjorde han ikke noe ulovlig. Og med medias oppmerksomhet på saken måtte de la ham fortsette helt fram til stranda hvor saltutvinningen foregikk. Der skrapte han ei klype salt av steinene og sa: «Nå har jeg salt til middagen, nå går jeg hjem igjen».

Med denne marsjen skapte Gandhi en forventning om at han skulle gjøre noe stort, noe som var ulovlig ifølge gjeldene lov. Men det han gjorde når han kom fram, var å gjøre det han sa han skulle. Hente salt til middagen. Noe han gjorde ved å ta salt som lå fritt tilgjengelig. Han brøt dermed ikke makthavernes monopol.

Marsjen hans stilte Englands maktbruk og krav på indiske ressurser i et helt annet lys, overgrepene mot inderne ble satt inn i en større sammenheng. En sammenheng som man da ikke var vant til å se koloniherrene i. At de utnyttet lokale naturressurser på en slik måte at de holdt befolkningen nede.

Gandhi på sin side, viste at med en etisk gjennomtenkt framgangsmåte oppnådde han mer, enn ved å skjelle ut maktmisbrukerne.

Moralsk indignasjon og etisk tankegang er ikke alltid to sider av samme sak. Etikken bringer en vanligvis lenger enn moralen, selv om moralen ofte gir den enkeltes selvoppfatning et løft. Et løft som kanskje kan sammenlignes med vannlating i benklærne for å holde varmen i vinterkulda?

Roller og refleksjoner

Blir noen refleksjoner når man sitter ved et sykeleie, og ikke helt vet  hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Som opphavet har også Kamelryttersken lyst og ikke minst vilje til å lære fra seg det hun kan. Så når hun ser en pleier ta et forkjært tak for å hjelpe pasienten opp av senga eller snu ham, da holder det hardt å holde tennene foran tunga og la pleieren fortsette med sitt. Å skille hundskit og kanel er ikke alltid like enkelt. Det å sortere mitt, ditt og vårt. Enkelte syns det er bra at de får innspill og forslag til bedre fagutøvelse. Noen få kan bli både fornærmet og det som verre er over at dattera blander seg i hvordan de gjør jobben sin. «Ja, men jeg vil jo bare at pappa skal ha det bra» tenker hun i sitt stille sinn mens hun ser på flinke pleiere som gjør en god jobb. Hver gang. Selv om pasienten er både brysk og klar i sin tale om både leger og ellers det meste.

I en tidligere bloggpost har Kamelryttersken reflektert rundt det å være fagperson og pårørende, en kombinasjon som ikke alltid er like enkel. Hverken for fagpersonen eller for den pårørende. Selv om hun begynner å bli vant til å være «profesjonell» pårørende, er det ikke sikkert at utålmodighet og besserwissen alltid er borte fra den overflaten pleiepersonale og andre møter. Rett og slett fordi man er ikke bare det ene eller det andre. Man er seg selv, med all sin kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, uansett. Men man har lært å ta fram pårørendemasken når man er der som datter, selv om man egentlig vil være fagperson. Det er lettere å skille når man står i en situasjon hvor det er mest medisinsk kompetanse som kreves. Pleie og omsorg er ikke noe fremtredene trekk ved Ergoterapeuten, selv om -patien er der. Omtanken og forståelsen for behovet for pleien og omsorgen. Samtidig som man ser rollefordelingen, hvem som gjør hva, når. Men som pårørende er ikke alltid forståelsen for rollene alltid like enkel. Når er og skal man opptre som datter, når skal man representere opphavet, når skal han få ta kommandoen, og når skal man hente tisseflaska eller bekkenet?

For ingenting går fort nok. Og de legene er noen ubrukelige kvakksalvere, mens da de som er der i dag kan gå an. Helt til den inngrodde respekten for legen slår inn og alt er tilbake til det gamle. Uten å forstå at ting ikke går fortere og at leger er mennesker de òg, som gjør det de gjør ut fra det de kan, der og da. At sykdom kan oppstå over natta, også i en gammel skrott, er det heller ikke så lett å få formidlet. Neida, det er «De», dette ubestemmelige begrepet for «Noen» som har bestemt at han skal være her. Ja,men det er ikke noen De som har bestemt noe om deg, det er din egen slitne kropp som holder på å gi etter for alderen. Kroppen, organismen har begynt å slå seg av. Sakte, ja, men merkbart. Og det tar lengre tid før du kommer til krefter igjen. Sånn er det bare.

Naturen går sin gang, og det er ikke sikkert at vi skal gjøre noe med det. Det er ei tid for alt, ei for å så, og ei for å høste. Selv om vi mennesker gjerne så at vi kunne leve evig, uten innblanding fra vår relativt skrøpelige kropp. Noe som kan føre tankene til han som var i Getsemane hage med sine disipler, og snakket om at ånden er villig, men kjødet svakt. Mens vi moderne mennesker helst vil ha begge deler?