Vær utålmodig menneske!

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi, at vi er med på å skape

det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker

trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

Inger Hagerup

Refleksjoner på en skalkefest

Lånt fra justthis.blogg.no

Kamelryttersken satt med en tallerken riskrem og et glass rødvin og holdt skjømming, sødagskvelden. Sånn helt for seg selv. Risgrøten og rødvinen sto igjen etter høstfesten. Var noen av gjestene som hadde med seg, og det ble stående en del igjen når de gikk. Dermed hadde vertinnen skalk’fest helt for seg selv i skjømminga.

Skalk’fester kan være veldig så trivelige, Man slapper av etter alt styret med mat og gjester og rydding og ellers alt som følger med det å ha gjester i heimen. Det som står igjen av vått og tørt tilfaller de som rydder etter festlighetene. Man kan sette seg ned i ro og fred og nyte go’bitene. For det er alltid no godt blant det som er til overs. Og når festen er over har man ro til å nyte det som man dagen før var for opptatt til å nyte fullt ut. Og om det blir ett glass eller to glass med rødvin hefter ikke så farlig. Man har tida for seg, og skal ikke noe før i morra, likevel.

Martin, en av gjestene ringte søndagsformiddagen og sa takk for i går. Hyggelig, selv om det ikke var noe å takke for. Festen var som den skulle. God mat i godt lag. Og Martin hadde så absolutt bidratt til det gode laget.

Man burde gjøre det oftere. Si. Takk. Eller som en nabo sa en gang han hadde gjort et arbeidstykke for ørkendyrbetvingersken og fikk et «Takk for hjelpa» i handa.

«Du skal ha Takk. Som har vèt til å si takk»

Et familiemedlem sa en gang at det var da ikke nødvendig å si takk når det var familien.  Kamelryttersken er kanskje mer på at det å kunne gå hjem fra jobb med et «Takk for i dag» er godt for både den som får takken og for den som takker.

For det er det med å ha «Vèt» til å takke, at man viser den man takker respekt, og omtanke for hans eller hennes vel. Selv om man bare har vært på samme arbeidsplassen, uten annen kontakt enn at man har gått i de samme gangene. Den dagen. Det gjør noe med et menneske å få Takk. Det blir en tanke lettere, en tanke mer selvbevisst og klar over at det selv har en verdi. For noen andre. Og det er viktig for oss mennesker. Å ha. Verdi for andre. For da har vi verdi for oss selv.

Når vi har verdi for oss selv, har vi også verdi for andre. En positivt selvforsterkende spiral. Som det er lett å bryte. Og da blir det lett en nedadgående spiral igjen. Som ikke er så lett å bryte.

Eller?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Jamaicagryte, om at det sitter i hodet

img081
Ålreit dyr

Er visst ikke alle som har det samme forholdet til ålreite dyr. Noe fruen fikk erfare. Enda en gang. Når hun inviterte til høstfest. Med den begrunnelsen at årets lam var i butikken. Og det måtte feires. Med god mat i godt lag.

Som sauebønder flest har Kamelryttersken et godt forhold til de dyra Liv Finstad i 1983 kalte ålreite dyr. Uttalelsen kom på NRK TV i beste sendetid, som forsvar for RV’s landbrukspolitikk. Som man nesten må kunne kalle tilnærmet fraværende. Rød Valgalianses landbrukspolitikk altså. Grunnlagt i den industrielle revolusjon og kampen for arbeidernes kår som den er. Man kan kanskje kalle den velmenende, og ikke fraværende. Man er da tross alt vokst opp i et møblert hjem.  Forståelsen for «By og land, hand i hand» blant revolusjonens forkjempere var ikke den mest fremtredene for å si det sånn. For balansens skyld må det tas med at den forståelsen ikke er spesielt fremtredene i den blå leiren heller. Der i bygården ser man forskjell på eiendomsretten. Om den er i byen eller på landet. Heller ikke det et godt grunnlag for at byer og omkringliggende landskaper skal gå hand i hand.

At ålreite dyr kan gi grunnlag for god mat. Er derimot et udiskutabelt faktum. Uansett politisk hårfarve. Norges nasjonalrett, Fårikål, er jo et utmerket eksempel. Likevel må fruen innrømme at hun ikke har noe spesielt intimt forhold til saukjøtt kokt i kål. Med hel, svart pepper. Av den enkle grunn at det var en heller sjelden spise i hennes barndom. For i den fedrene og mødrene heim var det Jamaicagryte som gjaldt. Ei gryte som det faderlige opphav hadde funnet oppskrifta på et eller annet sted, og først prøvd, og adoptert. For godt.

img081
Ålreit å få ligge inntil mamma når man nettopp har sett dagens lys

Den originale oppskrifta har gitt tapt for tidens tann. Vi snakker tross alt om 40 – 45 år siden det faderlige opphav serverte Jamaicagryte i heimen første gang. Og drakk den vanlige søndagspilsen fra Bodø Aktiebryggeri dertil. Resten er historie sies det gjerne.

Den Jamaicagryta ørkendyrbetvingersken serverte sist lørdag, besto av lammekjøtt, erter, paprika, banan, fløte, salt og pepper. Servert med ris. Alt i et passe innbyrdes forhold. To kg lammelårskiver, renskåret i passe store terninger. Bein, fett og slintrer ble kraft til en annen anledning. En pose frosne erter. To store paprikaer og fire bananer av passe størrelse. ca 3 dl fløte has oppi helt til slutt. Hvis man liker å gnage bein, kan man gjerne bruke fårikålkjøtt av både sau og lam. Om man skjærer bort fettet er også en smakssak. Folks smaksløker er så forskjellige. Og det er ikke alle som har fått med seg at kosten skal inneholde mellom 25 og 30 % fett. Daglig. Dessverre erstatter man i dag heller fettet med sukker og andre karbohydrater, eller karbohydratlingende stoffer. Noe som ikke er sunnere eller bidrar mer til å holde kroppsvekta stabil. Mange glemmer også at ungene skal vokse, og at de derfor trenger mest mulig. Av alt. Og det ikke skal være lett-produkter, men fullverdig mat ungene får i seg. Og ikke minst. Snop bare på lørdag. Også den flytende varianten. Helsesøstrene på Oslo Vest har for lenge siden slått alarm om vestkantungenes matvaner og at de er undervektige.

Kjøttet ble kokt først med passe mengder salt, pepper og ca 1,5 l vann. Var en liten skvett olje i gryta først, for å unngå fastbrenning. Kokes passe mørt ved at kjøttet ble kokt opp på formiddagen og gryta satt i stekeovnen fram til i fem-tida. Gjestene skulle komme ca sju, og det tar alltid litt tid før man setter seg til maten. Kokte da opp kjøttet på nytt og hadde i ertene og paprikaen. Det fikk småkoke på komfyren mens risen ble kokt opp og overtok plassen i stekeovnen. Ca en halvtime før gjestene kom fikk innholdet i gryta selskap av bananene og fløten.

Rundt et bord med elleve kjente og ukjente mennesker blir det gjerne mange gode samtaler. Om både dette og hint. Så også denne lørdagskvelden. Kamelryttersken inviterer folk hun trives med og setter pris på. Hver på sin måte. Noen nye bekjentskap og noen eldre, som hun gjerne holder vedlike kontakten med. Så selv om folk kommer med ulike utgangspunkt, sine egne skjelett i skapene sine og er en tanke reserverte i forhold til hvem skal jeg møte nå, er det å dele et måltid. En god måte å stifte nye bekjentskap og vedlikeholde gamle.

Tanken bak å ha et slikt lag, er å skape et lite pustehull i en heller travel hverdag. Noe samtalen rundt bordet også kom inn på. Dette at vi møtes sjeldnere over en kaffekopp eller et måltid hjemme hos hverandre. Vi har mer kontakt via diverse teknologiske dingser som skal trykkes eller strykes.

Praten kom også inn på «at det sitter i hodet», At mange av våre oppfatninger sitter i hodet, at det er vi selv som bestemmer hva vi mener om dette og hint, eller hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Et eksempel som ble nevnt var en som hadde fått et lite sår på hånda, hvor hjernen hans misforsto og trodde at det var store smerter i hånda og at han derfor ikke kunne bruke den. De som så såret skjønte ikke at det såret skulle gi slike utfall. Ved å sette opp et speil og få vedkommende til å gjøre med venstre de bevegelsene som høyre hånd vanligvis gjorde, fikk man overbevist hjernen om at det ikke var smerter i høyre hånd. Personen så i speilet bevegelsene som venstre hånd gjorde, men trodde at det var høyre hånd. Sofistikert?

Ja, kanskje, men det er et godt eksempel på at de sitter i hodet. Våre oppfatninger og holdninger av våre omgivelser og hvordan vi oppfører oss.

Har du vært i godt lag, med god mat i helga? Eller kanskje du skal? En gang, om ikke så lenge?

 

img057
Er da ei stund igjen enda?
Til høsten og slaktekniven, mener jeg?
Så ålreit er du da?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Mer om ei fin helg

Del 2 av fortellingen om ei fin helg

Hemsedalsfjellet og Hallingdalen er, om ikke «a piece of cake», så iallfall enklere, enn kjøringa i Sogn og 130930 Eld han tarv som inn er komenFjordane. Her var det mer trafikken og at Veivesenet kunne fortelle at R7 er en «Spesielt overvåket veistrekning». Med tanke på prikker og den slags var det jo greit å bli advart. Trafikken en søndags ettermiddag var iallfall slik at det var like greit å holde seg i køen. Mandag ble Riks’n og Endokrinolog besøkt. De nødvendige glass med blod ble avlagt, før Ring 3 førte ørkendyret ut av Tigerstaden i retning Indre Enfold. Som en vittig tunge har døpt området sør for Oslo, hvor Akershus og Østfold deler fylkesgrense. Her hadde Kamelryttersken en avtale som utartet i samme grad som den i Naustdal. Med innbydelse til å dele et måltid i heimen. Trivelig prat rundt felles interesser.

Før hun og ørkendyret ble satt på riktig retning i forhold til Sveariket. I Töcksfors ble det en liten stopp for enkelte nødvendigheter før turen videre nord- og østover i retning Sundsvall. Men det begynte å bli kveld og mørkt. Ørkendyret ville også ha suppe, mente han. Så på en Statoil-stasjon nord for Torsby fikk han metta si. Kravstor sånn sett er han jo ikke. Forrige påfyll var på Nesbyen dagen før, og før det var det Statoil Stryn som fikk æra av gi ham det nødvendige påfyll av næring.

På førstnevnte Statoilstasjon var det en plakat om overnatting på en herregård i umiddelbar nærhet. Umiddelbar er jo en relativ ting, men en omkrets av fem km er dekkende i dette tilfellet. Og til alt overmål i den generelle retningen som ekvipasjen hadde tenkt seg. Vägsjøfors herrgård viste seg å være en trivelig plass. Prisen var også meget behagelig. Lønner seg å komme utenfor sesongen. 350 svenske for overnatting og frokost lar seg høre. At blondinen var mutters alene i hovedhuset gikk også bra. Hun så ikke noe til eventuelle gjengangere fra tidligere tider i det nesten 200 år gamle huset. Frokosten sto også til godkjent, er tross alt ikke alle svenske spisesteder som har skjønt det med brød, eller i det minste rundstykker til dagens første måltid.For feinschmeckere udi hotellverdenen er det sikkert et drawback at det var dusj og toalett på gangen.

Herrgården ble eiet/drevet av en kristen organisasjon, noe som helst viste seg i utvalget av litteratur på det tilviste rommet. I tillegg til det obligatoriske Nytestamentet var det en mengde oppbyggelige bøker til fri avbenyttelse. Noe Kamelryttersken sto over. Film på svensk TV i stua i andre etasje derimot, var helt greit som avslapping etter en dag på sykkelen. Formidagens nedtur, som hun visste ville komme, ble bearbeidet bak styret i løpet av turen gjennom norsk og svensk høstlandskap.

Etter frokost ble det å fortsette langs E16 i retning Malung. Tidligere et sentrum for svensk skinnindustri, nå en søvnig småby et sted i Sverige. Jofama, som blant annet produserer MC-klær under merkene Lindstrands og Halvarsons, holder til i Malung, og Kamelryttersken lurte på om de hadde et fabrikkutsalg. Det fant hun ikke. Derimot fant hun Jernbergs MC-kläder. I en sidegate. Syr og selger kjøreklær av eget design i skinn. I tillegg har de en del klær i tekstil fra andre steder. Ble ny jakke og hansker. Bullfighter, et norsk merke, har fruen kjørt med i to sesonger og innrømmer glatt og uten omsvøp at kvaliteten ikke holder mål til hennes bruk. Derfor har det blitt nytt i høst. Dyrt som bare f… Men det blir ikke så galt med 15 % høstsalg eventuelt 10 % på helt greie svenske priser.

Kart hadde ikke fruen med seg. GPS-en finner hun ikke, så det ble å kjøre på at man er sånn ca kjent i lendet. Veiskilt og veinummer hjelper også på. Og i Malung var det et åpent turistkontor som var veldig så behjelpelige med å finne ei god rute til Sundsvall. Godt vær, tørr vei og lite trafikk ga passe styrefart mot Mora. Som viste seg å være minst like liten og søvning som Malung. Kanskje ikke fullt så liten, men iallfall like søvnig. Ble et slag gjennom gågata, før blondinen på MC-tur fant at det var like greit å snu nesen mot Trønderheimen. Sundsvall får det bli en gang senere.

Neste stopp ble Älvdalen, hvor nødvendig harryhandel og bunkers ble tatt om bord på doningen. Fremdeles godt føre og lite trafikk oppover mot Idre. Ørkendyret har vært i Älvdalen før. På sin første tur på egenhånd etter han ble levert fra forhandleren med 0 km på telleren og ellers splunke ny. Den turen gikk fra forhandleren i Oslo til Älvdalen med en brukt GPS som retningsviser. I Älvdalen har de en liten motorbane som Senior MC hadde leid for helga. Ble debut på bane for både ørkendyret og betvingersken. Banen ligger der fremdeles kunne de se der de dro nord og vestover oppover langs Österdala-älven.

Rett etter Särna ble det vei 311 over til Funäsdalen. Det kan sies mye om Norsk distriktspolitikk, men i Särna ser man hvordan svenskenes ditto har ført til at småstedene blir avfolket. Ser ut for at både Särna og Idre lenger inn mot grensen lever av vinterturisme og hyttefolk. Nedlagte butikker, verksteder og kafeer som tydelig er rettet mot vinterturistene var det som var å se. Dagens middag ble inntatt på en liten kafe. Typisk svensk, ser dem i alle småstedene Kamelryttersken har vært innom. Nedslitt, ingen gjester på denne tida av året. Mandagsformiddag er liksom ikke den tida slike steder tjener penger. Men det ble da mat. Schnitsel til 135 svenske.

311 er et kapittel for seg. Første strekket når man kommer sørfra er for så vidt greit nok. Den røde asfalten er

Stuggudalsfjellet preget av mange års piggdekkslitasje. Men fullt ut kjørbar, lite trafikk som det var. Men fra bygda Sørvatnet og over til Funäsdalen er en helt annen historie. En ting er reinen som holder til langs veien. Motorsykler er som kjent lite egnet som jaktvåpen. Hverken på rein eller hjort. Heldigvis var det bare et par denne gangen. Og de holdt seg på sida av veien. Som seg hør og bør for veloppdragen rein. Ikke som den ørkendyret traff på vei til Arvidsjaur for noen år siden. Den holdt seg ikke på sida av vegen. Men sprang foran sykkelen som en forskremt hare. Ikke no lystelig å bremse ned på løsgrusen med en rein nærmest oppi framhjulet.

311 har fast dekke, og på mange måter fin MC-vei. Men er smal og dekket bærer preg av lite vedlikehold og mange piggdekk. En 8 – 10 steder var det nylig skiftet stikkrenner, og et sted var det veiarbeid med et smalt spor for omkjøring. Ikke no rart at de fleste bilene som farta rundt der var utstyrt med firehjulstrekk. Svenskene har også en tendens til å bruke grøvre pukk enn det norske veivesenet. Noe som ikke gjør kjøringa i Sveariket mindre utfordrende, på tross av at de har et landskap som ikke innbyr til å bygge svinger og anna snacks for en motorsyklist.

Helt fram til Stuggudalsfjellet hadde det vært ren velstand og lutter glede. Værmessig sett. Men ned Tydalen og Selbu var det noe helt annet. Begynte å bli mørkt, og det regnet kattunger, tollekniver og gamle kjerringer om hverandre. Sliten som hun var etter en hel dag på sykkelen, ble det ikke noen rolig kjøring for ørkendyrbetvingersken. Piggdekkslitt asfalt, mye vann på veien og grove dekk kjentes godt i kroppen. Sykkelen føltes mer ustabil der hvor asfalten var som verst. I en bil merkes det ikke no særlig, men på en sykkel med full oppakning og en sliten fører var det heller ubehagelig kjøring i mørtna og regnværet helt ned til Hell. Men hun kom da hel hjem. Denne gangen også. Glad og takknemlig for en fin tur :-)

 

Ørkendyret klar for avgang fra Vägsjøfors herrgård