Et kompetent innvandringsland?

Vi er egentlig ikke et spesielt kompetent innvandringsland. Alt vi har er flaks, selvgodhet og et knippe utdaterte ideer. Og annet er kanskje ikke å vente. Vi har vært et innvandringsland enda kortere enn vi har vært et oljeland.

Sier Bjørn Stærk i essayet «Migrasjonens umuligheter“.

Videre sier han:

Men alle løsninger er ikke like ille. Finnes det noen ledestjerner vi kan bruke for å finne de minst dårlige løsningene? Jeg kan tenke meg tre.

  1. Den første er rettighetsmodellen, som sier at migrasjonen skal styres av umistelige menneskerettigheter, så som retten til å få beskyttelse hvis du er forfulgt. Asyldebatten handler om slike rettigheter, og asylaktivister ønsker gjerne å løse svakhetene i asylpolitikken ved å innføre flere rettigheter, for eksempel gjennom Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Når innvandring styres av rettigheter frasier vi oss noe av kontrollen over grensene, og må gjøre det beste ut av den innvandringen vi får.
  2. Den andre er eierskapsmodellen, som sier at statsborgere er en slags eiere av landet sitt, litt slik en familie eier huset sitt. Eierne har rett til å bestemme hvem som kan krysse grensene, og på hvilke vilkår. Det betyr ikke at innvandringen nødvendigvis må lønne seg. Eierne kan også velge å drive veldedighet. Det er som om du har en hybel i huset ditt. Du kan leie den ut, eller du kan velge å la noen bo der gratis, fordi de trenger det. Men valget er ditt. Som eier av huset har du rett til å tenke gjennom hvor snill du har råd til å være.
  3. Den tredje modellen handler om demokratiske verdier. Migrasjon må vurderes etter om det flytter oss nærmere eller lenger bort fra en verden hvor alle mennesker lever i liberale, tolerante, velstående demokratier. Innvandring som fører til mistillitsfulle utenforsamfunn er dermed galt. Men det samme er arbeidsinnvandring, hvis den skaper en innfødt herskerrase. Når innvandring skaper nye borgere som omfavner demokratiske verdier er den en god ting. Vi trenger deres hjelp for at våre verdier skal overleve i en verden hvor USA og Europa bare blir to av mange maktpoler. Når innvandring derimot bringer med seg den polariseringen og fanatismen som gjorde hjemlandet ulevelig i utgangspunktet er den en dårlig ting.

I likhet med Stærk heller Kamelryttersken mot den andre modellen. Mest av praktiske årsaker. Èn ting er at Norges innvandringspolitikk langt på vei er slik. Selv om det ikke alltid høres slik ut i den offentlige debatten, og da kanskje helst fra de som produserer de store, fine ordene. De om rettferdighet, likestilling, menneskerettigheter med tilliggende herligheter. Hvor mange av dem som med patos i stemmen snakker pent om innvandring, som faktisk bor i de områdene hvor det er størst andel innvandrere, kan man sikkert spørre om.

Stærk drar fram en del tall. For eksempel at nettoinnvandringen til kongeriket er på 47.000 mennesker pr år. Tilsvarende en by på størrelse med Bodø, som i følge Statistisk sentralbyrås (SSB) siste statistikk hadde 49 203 innbyggere. Eller 1,5 ganger Halden.

SSB kan også fortelle at kongeriket pr første kvartal 2013 hadde i overkant av 5 millioner innbyggere. 5 051 275 for å være helt nøyaktig. Ikke dårlig for et lite land langt ute i ødemarka. In the middle of nowhere som noen gjerne sier. Hvalfangstmotstanderne sier gjerne No Way, Norway, men de er som kjent ikke helt etterrettelige i sin omgang med statistikk. Da er de sikkert ikke etterrettelige i sin omgang med andre uomtvistelige sannheter heller. Tror vi gjerne. Siden det selvsagt er vår egen virkelighetsoppfatning som gjelder. Ikke den virkelighetsoppfatningen som de har, sånne særinger som Watson, Greenpeace, WWF, Kurt Oddekalv og Fremtiden i våre hender. Nei. Vi foretrekker da å tenke selv. Man er da Nordmann. Og h*n har som kjent både integritet og forståelse for det meste.

Ken hva gjør egentlig et slikt påfyll av multikultur med et såpass homogent samfunn som Norge egentlig er. Eller kanskje rettere: Har vært? Det har vi liksom ikke tenkt over. Like lite som vi ikke tenkte over hva Norge er og skal være den gangen vi meldte oss ut av Europa. Heldigvis hadde vi en landsmoder som skjønte at vi ikke kunne være utenfor det gode selskap, så hun ordna en husmannskontrakt i stedet. Og som alle gode husmannskontrakter koster den mer enn den smaker. Både i kronasje og i tapt arbeidarbeidsfortjeneste. Men det er ikke så farlig. Bare vi får billig arbeidskraft og at politicusene får sitte nederst ved bordet i Brüssel. En gang i blant.

Men hva har husmannskontrakten med EU med at ¾ av befolkningsveksten i kongeriket kommer fra innvandring? Kanskje ikke så mye ved første øyekast. Men bildet blir kanskje et annet når man begynner å tenke på at norsk ungdom utdanner seg til arbeidsledighet. Noe et par kommentatorer i Aftenposten har temmelig sterke meninger om. Her og her. Men håndverkere har vel ikke kompetanse til å si noe om slike ting?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

28 mil? Snartur?

Ble en snartur på to hjul i dag. There and back again. Som Bilbo Baggins sa det. Om sin tur til Ensomfjellet for å stjele skatten fra dragen Smaug. Stjal gjorde han. Bilbo. Både fra dragen og fra trollene han traff på sin vei. Eller rettere snublet over. Men det snakker vi ikke så mye om. Siden han egentlig gjorde det av et godt hjerte. For å hjelpe dvergene. Og ikke minst dvergekongen sjøl. Thorin Oakenshield.

Norske fjell står sjelden alene. Slik som Tolkiens the Lonely Mountain, som Ensomfjellet heter i originalen. Brandbukampen gjør det kanskje. Hvis den kan regnes som et fjell? Men det er ikke så farlig, for dagens tur gikk i skogen, ikke èn gang over skoglista på de 28 milene fra Kamelhiet og tilbake igjen. Høyeste punktet var kanskje fra Resdalen og over til Meldalen. Eller over Rindalsskogen? Kanskje Berkåk?

28 mil? Kveldstur? Ja. Det ble bare sånn. Tanken var å henge seg på et par andre som snakka om tur til Rindalen på Fjæsboka. Men så ble det kluss og surr med tidspunkter. Så da ble ørkendyret alene på tur. Ikke for det. Han tar ikke det så tungt. Bare han får tatt seg en tur. Og så var det en stund siden han hadde vært den veien. Så han for villig av gårde. I passe styrefart. Over Resdalen og ned til Meldal er det grus. Og hjernecella gjorde seg noen tanker om grusveier, plastraketter, bremser og det å ha øya festa forbi der veien slutter. Kamelryttersken fant enda en gang at ukjente grusveier best lar seg forsere stående på fothvilerne. Sykkelen får leve sitt eget liv mellom knærne, uten at bakenden påvirker balansen i sykkelen. Så snart hun setter seg ned, blir hun mer usikker og farta går ned tilsvarende. Men så var det det med styrke i leggmusklene. Som må avlastes noen ganger. Men det gikk bra både over Resdalsåsen og på østsida av Meldalen oppover.

Verre ble det på omkjøringa i Soknedalen. En trailer med møbler til IKEA hadde funnet det for godt å stenge hele E6. Sjåføren hadde i følge politiet, ikke hatt kontroll over doningen og lagt hele tralla på tvers i en høyresving. Derfor ble det til at fruen hengte seg på et par burister som svingte av i Soknedal sentrum og tok en grusvei nedover forbi Strinde og ned på E6 nord for Korporalsbrua. Oppe i lia måtte fruen revurdere påstanden om at det hadde regnet hele siste uke. For bygdeveien oppe i lia var knusktørr, støvete og det å ligge i støvføyka etter et par burister i hårnålssvingene var heller ubehagelig. Det ble å sette seg ned og slippe burene framom såpass at det verste støvet fikk lagt seg. Tanke for å ta ned visiret hadde ikke tullskjura. Solskjermen gir akkurat passe lufting til vanlig. Mener hun. Er bare i nødsfall at visiret blir tatt ned. Og det skjønte hun ikke. At sånn støvføyke kan regnes som nødsfall.

E6 ned forbi Støren og inn til Trønderheimen er heller langtekkelig. Selv om UP var mer opptatt av trafikkdirigering i Soknedalen enn å se etter andre veifarende som tar strakeste veien, så får man vise litt vett i omgang med gasshåndtaket. Og bein vei. Er. Vei som går beint fram. Sånn er det bare med den saken.

På Klett fant ekvipasjen at raskeste veien heim. Gikk langs yttersida av Byneset og gjennom Trollaberga. Bortsett fra bensinfylling på Berkåk, hadde ikke fruen føttene i bakken på de ikke fullt fem timene turen varte.

For det er no med to hjul i fri utfoldelse langs en vei. På vei et annet sted. Følge veien. Beregne neste svingpunkt. Rytmen. Legge sykkelen ned. Inn i svingen. Følge bevegelsen ned. Og så opp igjen, for så legge seg ned inn i neste sving. Flyten i bevegelsene. Kjenne at man mestrer 265 kg tysk ingeniørkunst. Clutch, gass, gir, motorbrems. Og et trykk på bremsehendelen om nødvendig. Bremseberedskap når det kommer ålreite dyr eller lokale helter på to føtter eller to hjul. Uten motor. Eller bonden som holder på med slåtta. Eller fraukjøring. For da blir det gjerne noen rester på veien. Av frau fra fjøset og leire fra åkern. Potensiell fare. To fingre på bremsehendelen og to på gassen. Lave skuldre. Vi kommer fram. Må ikke på død og liv komme fram fem minutter før. Kjøre med marginene på sin side. Hele tiden.

Men det er ikke alltid. At fruen holder det hun lover. Seg selv. På tur oppe i Osen tidligere i sommer. Lå der en knyttnevestor stein i veien. Midt på asfalten. Og selv om hun ser den på lang avstand klarer blondinen å kjøre på den. Med forhjulet. Rett på. Kjenner bare et kraftig rykk i sykkelen. Og så forbi. Ingen skade på felgen. Ingen som må skrape opp en Kamelrytterske fra flere meter nord-trøndersk asfalt, eventuelt nærmeste fjellvegg.

«Løkka er bedre enn forstanden»

Tenkte hun etterpå. Og finner ut at årsaken til at hun kom fra det med støkken. Er at hun begynner å bli såpass trygg på sykkelen. Og løs i armer og skuldre. At hun slapper av på flat vei. Og blir belønnet med at sykkelen gjør sitt. Fordi hun ikke tviholder i holkene med kritthvite knoker og stive muskler fra håndledd til ankel. Med spente muskler. Blir sykkelen tilsvarende stiv. Noe som lett kunne blitt en større katastrofe. Ublide møter med mor Norge blir gjerne det. I denne sammenhengen.

For ved en senere anledning kom fruen over en bakketopp. På andre siden var det 10 – 15 meter med grus. Veivesenet hadde gjort en jobb på veien. Og hadde ikke fått lagt asfalt enda. Før bakketoppen var det satt opp varselskilt og femti-kilometers skilt. Akkurat når fruen får hodet over bakkekanten. Ser hun at hun har to valg. Kjøre over sykkelen som ligger på tverra foran henne. Eller over føreren som ikke har rullet fra seg. Det går en hyggelig tanke eller helst to til de tyske ingeniørene og deres utmerkede ABS-bremser. Som lar fruen stoppe ørkendyret i god tid før hun må velge mellom sykkelen på tverra eller føreren av samme.

Men det er ikke uvanlig. At slike situasjoner oppstår. I dette tilfellet ble det en noe amputert sykkel og en kraftig forslått fører som gikk fra ulykken for egen maskin. Og fikk skyss med en av de andre i følget så snart sykkelen var vel overlatt i bergingsfirmaets varetekt.

Hva er det som skjer i slike situasjoner? Hjernecella har i sin enfoldighet fundert på om det har noe med det å se langt fram og ikke stivne når noe uforutsett skjer på veien. En elg som vil over. Eller et grusfelt etter en reparasjon av veibanen. Et felt på 10 – 15 – 20 meter med grus som er nogenlunde slett. Er ikke noen fare for en motorsykkel. Eller fører. Før h*n drar hardt i bremsehendelen og mister øya ned på framhjulet. Da går det rett ned. For ikke si til skogs. Blikket rett fram. Ryggen rak og mot i brystet. Og man er over på null komma svisj. Med begge hjula på asfalten. Klar for nye utfordringer.

Er du? Klar for nye utfordringer på din vei. Et annet sted? En snartur kanskje?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken

 

 

 

Godlyd, media og planlegging

Big Maybelle fyller stua med godlyd. Førti-/femtitalls Soul og Rhytm & Blues. Sånt man kan kose seg med :-)

Spotify foreslo og til en avveksling ble blondinen med egen motorsykkel overbevist. Etter de første taktene.

Media, både de mer ordinære og de sosiale bringer mye moralsk indignasjon for tiden. Norsk kvinne voldtatt i Dubai. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Men å tro at man skal få snudd en arkaisk, religiøs og ikke minst patriarkalsk lovgivning sånn uten videre, det må det flere enn en enkel Kamelrytterske til. Eller for å si det med Big Maybelle One Monkey Don’t Stop the Show

Det enkleste er et glass vann, ikke før, ikke etterpå, men i stedet for. Å dra på ferietur til. Eller ta seg arbeid i. Land hvor egen sikkerhet er avhengig av lokalsamfunnets forståelse av hvordan man behandler kvinner. Og ikke minst hvordan rettsvesenet forholder seg til kvinner som blir voldtatt. Og det er ikke alltid på samme måte som i Kong Haralds kongedømme. Hvor også politiets og rettssystemets håndtering av voldtekter mer enn en gang har fått øyenbryn til å heve seg, for ikke si overlepper til å stivne. Tårer derimot. De stivner ikke. De renner. Rikelig. Uansett hvem og hvor.

Poltisk korrekthet har også vært et emne i fruens omgivelser i det siste. Som venninde som snakket om at engler hadde tatt helt av etter at et medlem av førnevnte kongehus begynte å snakke offentlig om fenomenet.

Kamelryttersken tenker på at vi alle. Mener at vi er politisk korrekte. At vi mener at våre egne meninger er de samme som samfunnet rundt oss sine. Men er de det? Det kan man lure på. Noen ganger. Som når politicusene kaster rundt seg med lite til dårlig fordøyde matvarer i mangel på bedre argumenter. For å få beholde ordet og med det oppmerksomheten (og makta) et minutt lenger. For det er jo det de vil. Beholde makta. Både den reelle, og den som definerer dagsorden. Keiser Nero snakket om brød og sirkus til massene. Han visste kanskje hva han snakket om? Etter å ha svidd av Roma for egen forlystelses skyld.

For det er jo det det handler om. Å holde massene fornøyd. Brød for å stille sulten. Sirkus for å få bermen til å tenke på andre ting enn hvordan makta ter seg. Hvordan man bruker opp felleskassa på papirflytting. Ikke på praktisk handling. Som faktisk har nytte for samfunnet. På den annen side har vi jo flytta all produksjon utenlands, så noe må vi jo bruke tomme hender til. For de kan jo ikke brukes på å produsere velferd. Bedre at arbeidslystne Hjelpepleiere går på tomgang på NAV, enn at de får arbeide med de kan. Bruke det faget som vi, samfunnet, felleskassa har utdannet dem i.

Dessverre. Helsebyggene er dyre å bygge. Dyrere er de å drive. Dermed blir helsevesenets største ressurs. Personalet. Skviset. Rett og slett fordi byggene koster for mye. Budsjettet går med til å betale banklån. Eller rettere. Rentene på banklånene. For ikke å forglemme alle de som må til for å administrere byggene. De skal også ha betalt. Av felleskassa. Ikke av bankene. Vanskjøtsel av fellesgoder kan man jo ikke kalle det. Spader er som kjent håndredskap som er tilvirket for å flytte løsmasse fra A til B. At hullet etter løsmassene til forveksling kan oppfattes som passende for en likkiste som graveren selv ligger i. Sier vi heller ikke. Keiseren har som kjent fått nye klær.

Nå viser det seg at planleggingen av byggene kunne vært bedre. På børsen snakker de om over og under pari kurs. Det viser seg at logistikken innad på avdelingene ikke henger sammen. De blir for dyre å drive fordi personalet har for mye gangtid mellom A og B. Derfor må man rasjonalisere enda mer. Rasjonalisering i denne sammenhengen betyr?

Joda. Du gjettet riktig. Mer skvis på personalet. Færre hender. Varme hender. Som kan stryke vart over kinn.

Jan-Arill Skogholts ord

Økonoman e dårlig fornøyd

klinger i ørene, mens Big Maybelle synger Ain’t To Be Played With

Og nå søker planleggerne. De som planla avdelingene med tun(g)drevet logistikk. De søker seg over i kommunal sektor. Hvor de blir tatt i mot med åpne armer. Prestisje. Å ha planleggere som har planlagt store, dyre sykehus. Til å planlegge. Små, dyre sykehjem. Oppskrift på suksess? Muligens. Men kanskje ikke mer helse for hver krone?

Man kan jo drømme. Om en kulturrevolusjon. De som gjorde det på søtti/åttitallet. De sitter nå i godt betalte rådgiverstillinger. I offentlig byråkrati. Med rødvinskartongen der det før var ølbokser og stensilmaskin. Og hete ordvekslinger om å stå på krava og selvproletarisering. Er ikke så mye av den typen ordvekslinger lenger. Nå går det i engler. For og i mot. Og sjalet har blitt turkis. I florlett chiffon.

Ikke mye snakk om å sende byråkratene ut på landsbygda. Slik Mao gjorde i sin kulturrevolusjon. Selv om det nok kunne vært en tenkbar tanke også i dag. Å la planleggere og rådgivere få arbeide et år eller to på gølvet. I pleien, på fiskeoppdrettet eller i førerhuset på en langtransporter. En slik praksis må nødvendigvis ikke føre til at nye helse- og velferdsbygg blir like dyre og tungdrevne som de som er bygd de siste årene.

For det er noe med å utføre manuelt arbeid, når man har tilegnet seg teoretisk kunnskap om faget. Man har en større forståelse for hva som må gjøres. Og hvorfor man gjør det. Og man vet at selv på ei barneavdeling bruker man voksen størrelse på mange av sengene. Vet man det. Da vet man også at slusene inn til isolatrommene må ha plass til. Ei voksen seng. Også til isolatene på barneavdelingen.

Bare for å ta et eksempel fra det lokale St. Olavs Hospital, som fremdeles er under bygging. Selv om det er flere år siden de fant ut at de nevnte slusene var for korte. Etter at avdelingen var tatt i bruk. Men det vet sikkert planleggerne?

Mens Big Maybelles godlyd fyller stua Don’t Let The Sun Catch You Crying

Mama (He Treats Your Dauhgter mean) er kanskje upassende i denne sammenhengen?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

 

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

 

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

Kameryttersken

 

 

 

Om gravemaskiner og kvantemekanikk

img202

åSomalieren har gitt god grunn til ettertanke. Igjen. Med sin tekst om å ikke bruke, men tenke den midterste fingeren:

 

… undervurderer fingeren som er plassert mellom peke-og ringfingeren. Du trenger ikke å vise den, du kan tenke den, og vite at det at du gir faen bringer samfunnet videre.

En første innskytelse kan være at gir man F, så gir man F, og da bryr man seg ikke. Ikke en gang om å tenke på den nevnte fingeren. Saken/situasjonen er så totalt uinteressant at man bare fortsetter med sitt. Og lar den andre parten fortsette med hva det nå var.

Ikke sant? For det er lett å havne  her:

 

 I think rape, slavery, and genocide are always wrong.

And just like that I’m more moral than your god.

Uttalelsen er lånt fra Facebook

«Can’t Loose What You Ain’t Never Had» synger Muddy Waters, mens Peps Persson følger opp med “Hög standard” og «Falsk matematik»

Kamelryttersken selv har fredagskveld. Skeiet ut med pizza fra den lokale tyrkiske pizzapusheren, middagshvil og Facebooksurfing. På sida for «Oss som mener Brøyt er den beste gravemaskinen som noen gang er bygd» diskuteres det skifting av dyser på en sekssylindret Perkins dieselmotor. En ikke helt uvanlig motor på gravemaskinene fra Brødrene Søyland på Bryne.

Står et vrak av en Brøyt X2b i fjæra på Vinkenes. Nokså nedsarva allerede den gang den kom på land fra forsvarets landgangsfartøy vinteren 1992.img202

Anskaffet for skrapjernpris. 30 øre kilo’n for tolv tonn. Men så var det det med å ha tid til alt. Dermed ble Brøyt’n stående i fjæra. Og det er ikke bare bare å fjerne tolv tonn skrapjern. Selv om skrapjernprisen har endra seg siden dengang.

Man kan si mye om slike skruprosjekter. Om hvor gjennomtenkte de er. Men det er også “noe” med Brøyt’n. Er noe annet enn utenlandskproduserte gravere. Affeksjon. Kanskje.

Men det er noe med holdninger også. Eller fordommer. Om man heller vil. For det er det Somalieren skriver om. Hva hun har opplevd. Og forholder seg til.

Men det er også noe om hvem som forteller. Det er mye bedre at tredjeperson forteller om opplevelser, enn at førsteperson gjør det. For når førsteperson forteller sin historie, blir det lett «Det-er-synd-på-meg»-syndromet som gjør seg gjeldene. Og da blir man ikke tatt alvorlig. Sippe-Guri. Når tredjeperson forteller. DA blir det noe annet. Man får en avstand. Det er ei fortelling. Ei historie. Som man kan forholde seg til. Fordi den fortelles av noen som selv ikke har opplevd. Bare sett. Hørt. Vært vitne. Historien oppfattes som mer objektivt fortalt. Men misforstå riktig. Det har også noe med formen å gjøre. Hvordan historien fortelles. Noen har evnen til å formidle førstehånds erfaringer slik at man ikke tenker. Sippe-Guri. Somalieren for eksempel.

Når førsteperson forteller. Gjerne lavmælt. Uten store fakter. Da er det bare overdrivelser. Det kan da ikke være sant.

Man kan bli litt støtt på mansjettene av å oppleve slikt. Man begynner kanskje å miste troen på seg selv. På at det man har opplevd var kanskje ikke så ille likevel. Man er bare overspent. Men når det blir mange nok slike «små» episoder, kan det bli for mye. Er da Aaron Antonovsky og hans Salutogenese og «Opplevelse av sammenheng» begynner å gi mening. Antonovsky forsket på hvordan mellomeuropeiske kvinner taklet overgangsalderen. Dette var i Israel på slutten av 1960-tallet, og i spørreskjemaet var det et spørsmål om kvinnene i forskningsprosjektet hadde vært i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Kanskje ikke så rart at et Israelsk forskningsprosjekt hadde med et slikt spørsmål.

Det som fikk Antonovsky til å stusse var at ca 30 % av kvinnene som hadde overlevd Auschwitz, Bergen-Belsen og de andre «Vernichtungsläger» i Nazi-Tyskland, ikke hadde psykiske plager i etterkant. Det satte ham på sporet av det han kalte «Sense of Coherence», eller opplevelse av sammenheng. Sammen med en forståelse av at helse ikke er en konstant, men at den kan oppleves som en flytende overgang. Gjerne sett som et kontinuum som strekker seg fra helt frisk til helt død. Og at den både har en målbar side. Blodtrykk, puls, hjerneaktivitet osv. Og en selvopplevd side. At selv om muskler, ledd og indre organer ikke fungerer mer enn sånn ca, så opplever man at man er frisk, at man har det bra.

Antonovsky er opptatt av å se på helsefremmende faktorer. I mennesket. Og i omgivelsene. Mens vi til vanlig gjerne er opptatt av det patogene, det sykdomsfremmende.

Som det å vise fingeren. Den i midten. «F… you». Blir ikke den dobbelt negativ? Og med det patogen? Sykdomsbringende? -fremkallende? For den som får fingeren opp i ansiktet. «Me don’t like you. You’re a bag of shit». Mens da den som eier fingeren sender ut en mengde negativ energi og tenker negative tanker. Og med salig Newton i mente. Han med eplet og stammen du vet. Da vet man at all aksjon har en reaksjon.

 

Newtons tredje lov: Når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.

Noen vil nok mene at nevnte Newton og hans lover er rent fysiske lover. Men fysikken omfatter også kvantemekanikken. At man bare kan gjette seg til hvor et elektron er på et gitt tidspunkt. At det i neste nu. Kan være i en helt annen del av stjernesystemet. Selv om stoffet, tingen hvor elektronet teoretisk befant seg i først, faktisk er håndfast. Som ramma til PC-skjermen du leser dette på.  De som kan sin Bohr og kanskje ikke minst sin Capra, vet at fysikk ikke bare er håndfast, den er i høyeste grad det motsatte, og enkelte snakker om at det er forbindelser fra den stuerene fysikken til det metafysiske. Og da er ikke veien lang til å forstå at Newtons tredje lov også gjelder i menneskelige relasjoner. Eller for å si det med The Alan Parsons Project «What goes up, must come down».

Kanskje det er derfor blondinen med egen motorsykkel gjerne forholder seg til Mahatmaen, når han sier at «If you want to change the world, be the change»?

 

Bilde lånt fra Facebooksida “Me så elske Brøyt” Norsk gravemaskinteknologi anno 1980 kontra japansk anno 2013. Kanskje ikke et kvantesprang sånn sett. Men det er “noe” med Brøyt’n, som man ikke finner i andre maskiner. Kanskje en opplevelse av sammenheng?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Takk for turen

Kavanseraiet.no, Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling”

Er faktisk det. En logg. Om motorsykkelkjøring gjennom et uoversiktlig samfunn med tanke for å bidra til bedre helse og utvikle ikke bare egen personlighet.

Som dagens aftentur til Sveariket. Utenfor Kompisens jobb står en kjent doning når Kamelryttersken tilfeldigvis er den veien.

«Var det i dag vi skulle til Sverige?» spør blondinen med egen motorsykkel sin tidligere kollega. «Hvordan er været den veien?» Svarer Kompis. Han sjekker Yr.no og sier at «Joda, skal bare hjemom først, så møtes vi i Ilakrysset klokka fem?».

Har vært prat om tur hele forsommeren. Men det var det med å si det med Bjørnstjerne Ibsen. Om å. Mene det. Ville det med. Men gjøre det? Til noen sier at «Nå drar vi».

Været var kanskje ikke all verden. Men tanke for regnklær ble det ikke før grensen. Og da er det ikke lange veien til bensinsjappa på Storlien. Om så ikke annet kunne man etterpå påstå at målet for turen var fylle tanken med svensk suppe til 92 norske øre pr liter. For med regnskodda ned på hustakene var det liksom ikke det helt store å fortsette videre inn i Sveariket. Ei regnskodde som fant det for godt å følge med til langt ned i Stjørdalen.

Kompisen ville vise fram Triangelhytta i Meråker. KFUM-speidernes leirsted som han hadde holdt på å restaurere i flere år. Absolutt verdt avstikkeren. Mye dugnad hadde gjort ei heller noe slitt hytte preg av trivsel og mange nye år som tilholdsted for ikke bare Speiderne.

Derfra gikk turen videre ned til Hegra hvor det ble en skarp dreining til venstre og sørsida av Stjørdalselva. Triveligere nedover der, selv om det er fartsbegrensninger til ære for lokalbefolkningen. Den lokale sheriffen var også ute i kveldinga, men hadde ikke noe å utsette på motorsykler i passe styrefart i sekstisona. Videre oppover forbi Lånke og over til Tømra. Grei vei, som kan forseres i akkurat passe styrefart uten å utfordre eventuelle feinschmeckere uti fartskontroll. Likeins utover Selbustranda. Kvelden begynte å nærme seg leggetid for den yngre garde, noe som gjorde at det var akkurat passe fritt for motgående trafikk, som på slike småveier gjerne kan finne på å komme hoppende ut av neste sving. Uten tanke for at langt de fleste veier. For ikke si alle. Har en høyre og en venstre side. Og at motgående trafikk går ut fra at møtende kjøretøy holder seg til sin høyre side. Hvis da veien har vanlig norsk standard uten gul midtlinje. Kan den i tillegg være noe smal. Noe som kan gi litt lite plass for motgående trafikk. Sånn til vanlig. Når begge parter. Passer på sin høyre side. Men som sagt. Trafikken var heller fraværende på Fylkesvei 963.

Derfor drar ørkendyret på opp gjennom lia fra Selbustranda. Helt til han kommer på at kompisen bak, kanskje ikke har samme erfaring med motbakker på svingete fylkesveier? Iallfall forsvinner lyset hans i speilet. Noe kompisen bekrefter ved neste pitstop.

«Kjørte nok på grensen av det jeg kunne opp lia, ja».

«Men det er kanskje ikke så dumt å strekke seg noen ganger. På grensen av hva man mestrer».

«Hadde det gått for fort, kunne jeg bare falt av, og kjørt litt saktere».

Mens da Kamelryttersken på sin side. På vei ned mot Hommelvika. Grusveien over Jervskogen/Jonsvannet ble det ikke. På grunn av grusen. Selv om den blir betraktelig kortere. Derfor fikk fruen god anledning til å reflektere over egen kjøring. For hun kunne tenkt seg grusveien. For å strekke sine grenser. Sin evne til å håndtere doningen på mer utfordrende underlag. Men det var ikke nødvendig. For kompisen sa når de skiltes. «Dette må vi gjøre om igjen». Han hadde fått prøvd sine grenser, Og klart seg godt. I egne øyne.

Det gir blondinen mulighet til å reflektere over at hun faktisk kan begynne å se på egen erfaring og kjøreferdigheter som ikke akkurat viderekommen, men god nok til å tørre å dra på opp lia, og la sykkelen finne veien gjennom svingene, uten å klipe seg fast i styret, gire ned eller slite på bremselyset. Og det var godt for henne.

Derfor kunne både hun og kompisen si «Takk for turen. Dette gjør vi flere ganger.» Ta en kjapp liten aftentur. Fem – seks – syvogtyve mil …

Som kjent er aftenturer hvor man utfordrer seg selv. Bra. For helsa. Halvtimes rask gange. For eksempel. Såpass rask at man kjenner det i beinmuskulaturen og blir en anelse varm.

Karavanseraiets lesere har kanskje prøvd? Eller har ei løype i nabolaget som gir utfordringer til muskler og pust?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story chalenge – Commercials

Guardian Angels, faster than the commercials

 

 

More six word stories at Fidgets of a DuTchess

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Jubileumsmiddag

Grønnsaker med laks, eller var det omvendt?

Fantasifullt kjøkken kan ikke blondinen med egen motorsykkel påberope seg. Sånn av den typen som kvalifiserer til opptil mange stjerner i kokebøkene og ditto applaus fra gjestene. Det går i det jevne. Pølser og potemos, type pose. Ene dagen. Og potetmos. Type pose. Med pølser. Den andre. Og sånn går no dagan …

Derfor er det et lite storhende, når fruen hiver seg rundt med skjærfjøl og skarp redskap. Type kniv. Og med opptil flere ingredienser på kjøkkenbenken.

Som:

  • 1 liten blomkål, noe folemonken etter en heller langvarig. For ikke si traurig tilværelse i en butikkdisk.
  • 1 halv brokkoli. Ikke like folemonken, selv om den også hadde tilbragt et stykke tid i samme disken.
  • 1 halv purre. Ikke bare. Noe. Folemonken. Etter et opphold i kjøleskapet.
  • 1 løk. Akkurat passe stor
  • Smør, type Tine, ditto melk, mel og to egg ble til akkurat passe mengde hvitsaus. Ble sånn i underkant av en liter saus for de som må ha alt inn med teskje…
  • Salt og et godt dryss malt muskatnøtt. Muskaten skal kjennes som en ettersmak bakerst i ganen. Så det er ingen grunn til å være beskjeden når den drysses i hvitsausen.
  • To dl hel bygg, kokt i 4,5 dl vann, til vannet er borte. (Tips: Kok opp kornet. Når det koker godt, sett det i stekeovnen (kald) og la det stå i ca 20 minutter)

Grønnsakene ble dividert i passe små terninger, før de kom opp i en ildfast form. På forhånd var formen smurt med en skvett olivenolje. Som for anledningen kom fra en flaske besjelet med en tanke chili og døpt av Jaime Olivier. Fint ska det vær, sjøl om halve r… heng bærr, som det gjerne sies nordover. Hvitsausen (med egg, salt og muskat) ble helt over. Oppå ble det lagt fire frosne laksefileter (med skinn, men det er ikke noe krav). På med lokket og 40 – 45 minutter i stekeovnen (type varmluft) på 180 – 200º. Laksen var akkurat passe. Kokt tvers igjennom. Noen vil kanskje ha er rårand midt inni de tykkeste filetene. Absolutt ikke ueffent. Sånn smaksmessig. Litt sånn sushi. Ordner seg med litt kortere tid i ovnen. 35 – 40 minutter. Grønnsakene var det italienerne gjerne kaller al dente. Kombinert med byggen. Også den al dente, kunne hun faktisk invitert de mest blaserte gjester. I fruens omgangskrets.

Dette er forresten et slags jubileum. Innlegg nr 375 faktisk, siden 26. juni 2010 som var den datoen Karavanseraiet.no debuterte i cyberspace

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken