Tiltak for å komme i mål

«Tiltak for å komme i mål» er et søkebegrep som gjør at Google setter Karavanseraiet.no øverst på trefflista. Noe som igjen fører til et besøk mer på seraiet. Denne gang på posten om «Etiske gensere», et blogginnlegg med refleksjoner rundt det å komme i mål og om noen av de etiske spørsmålene som dukker opp når man arbeider med rehabilitering hjem til folk.

Spørsmålet blir hvilke mål og hvilke tiltak som fører til de oppsatte mål. For oss som arbeider med rehabilitering blir det en utfordring å skille mellom de målene man ser som gode for pasienten, og pasientens egne mål. Som slagpasienten som egentlig ikke vil trene, men som gjerne vil klare å gå igjen. Om ikke annet så med stokk. Når så terapeuten kommer og vil ha ham med og gå langs rekkverket som er satt opp på kjøkkenveggen med det for øye. At pasienten skal ha mulighet til å trene ikke bare på rehabsenteret, men også hjemme. Etter to runder vil terapeuten at pasienten skal gå enda en runde. «Du er hard du» kommer det fra pasienten. Etter tredje runde, setter han seg kontant i rullestolen. Trengs ikke tolk for å skjønne dèt kroppspråket.

Da blir spørsmålet. Hvem sitt mål er det at pasienten skal klare å gå igjen? Pasientens eller terapeutens?

Pasienten stiller gjerne med ei klar bestilling. «Gjør meg frisk». Joda. Hvis det er snakk om lungebetennelse eller blindtarmsbetennelse. Da stiller medisinfolket opp med antibiotika og kirurgi. Og VOILA! Pasienten blir frisk og rask igjen. Etter et passende stykke tid med restitusjon.

Samme med et lårbens- eller lårhalsbrudd. Ortopeden fikserer bruddet med et par titannagler/-plater. To – tre uker rehabopphold med daglig fysioterapi og gangtrening. Pasienten kan hjem, kanskje med ganghjelpemiddel. Er det mulighet for oppsøkende rehabilitering eller dagrehab, får pasienten noen uker til med trening og ikke minst bistand til å fokusere på egen rehabilitering. Og pasienten kan si at det var behandlingsopplegget, ortopeden og  terapeut som gjorde henne frisk. Man trenger ikke fokusere så mye på at det var pasientens egen innsats og trening som gjorde at hun langt på vei gjenvant sin tidligere funksjon i løpet av den tida hun fikk oppfølging av helsepersonell. Og at hun i den tiden la grunnlaget for å oppnå tilnærmelsesvis samme førlighet som før bruddet i en overskuelig framtid.

Slag er noe helt annet. Bestillingen «Gjør meg frisk» er kanskje like relevant, men den enkelte slagpasient har større innvirkning på resultatet av rehabiliteringen enn pasienten med lårhalsbruddet. Sistnevnte får et standard treningsprogram som vi vet virker med motivasjon og god oppfølging. Førstnevnte har sjelden utfall som passer i et A4-skjema, og det er lett å gi seg over før man har begynt. For hvor skal man begynne? Og selv om tiltak virker på rehabavdelingen, så behøver de ikke virke når pasienten kommer hjem. Forståelsen for at det er pasienten selv som må gjøre hele arbeidet, at terapeuten bare har en veiledene/motiverende rolle, kan ofte være vanskelig å formidle til både pasient og pårørende. Som nesten helt sikkert står overfor utfordringer de ikke hadde sett for seg før slaget.

Så derfor blir «Tiltak for å komme i mål» et søkebegrep ikke bare på Google, men også for terapeuten og hennes pasienter. Hver gang. Fordi det tiltaket som fungerte for Martin, ikke nødvendigvis fungerer for Marselia. Mens da Gunda må ha helt andre tiltak for å komme i mål. Et mål som pasienten må definere, ikke terapeuten eller hjelpeapparatet. Eller er det slik at systemet vet best? Også for den enkeltes mål?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Denne bloggen er nominert til prisen “Independent blogger award” Hvis du syns Karavanseraiet.no er verdig en slik pris, kan du gi din stemme ved å gå inn på denne lenken. På forhånd tusen takk :-)

Nominert til The independent blogger award

Bloggeren Eg e Denne har en ny bloggaward: The independent blogger award:

Denne blogg-prisen vil bli gitt til en eller flere blogger som oppfyller følgene krav:

1.

Bloggen er et selvstendig blogg-prosjekt der blogg-eier har utformet hele bloggen utfra sine egne ideer. Stil og design er en viktig del av bloggen. Bloggen må ikke være et rent kommersielt produkt.
Bloggen kan ha et eget domene, men det er ikke et krav.

2.

Bloggen skal til en viss grad være personlig, og “være et godt sted å være..” Bloggen skal være et balansert forbilde for unge og voksne lesere, og ha et ærlig innhold. Bloggen skal inspirere til mer selvstendig tenking og  mer kreativ utfoldelse.

3.

Bloggen skal ha et utstrakt bruk av blogg-eiers egne bilder, med rettigheter. Blogger med mye bruk av bilder uten rettigheter, vil ikke bli godkjent. Blogger som ikke bruker egne bilder, må ha bilder som er hentet fra lovlige gratis kilder.

4.

Bloggen skal være fri for unødvendige reklamer. Et godt eksempel er fane og side-reklamer og skjult ord-reklame. Reklame-poster i innlegg er godtatt, så lenge de nye forskriftene for merking av reklame er blitt fulgt.

Du kan nominere blogger fra hvilket land du vil, men det er en fordel at bloggen har en translate-knapp, eller skriver innlegg på engelsk / amerikansk.

 

Karavanseraiet.no er nominert av ukjent beundrer, sammen med en mengde andre gode blogger. Blondinen med egen motorsykkel takker og bukker og neier og rødmer genert og er også litt kry over å ha blitt nominert (kanskje ikke bare litt kry :oops: ).

Syns du at Karavanseraiet.no oppfyller kravene over og fortjener denne bloggprisen kan du stemme ved å trykke her

Syns du ikke at slike bloggpriser har noe for seg, kan du kanskje si din hjertens mening i kommentarfeltet? Her eller der?

Karavanseraiet har også tidligere blitt nominert til ulike bloggpriser, uten at det har gått ut over kvaliteten, eller har den endret seg etter at ulike utmerkelser ble bloggen til ære?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Lips Painted Red

Blondinen med egen motorsykkel har tenkt kjetterske tanker. Om en Motoguzzi Breva.

Motoguzzi Breva

Bare sånn i forbifarten. Med det resultat at en viss herremann av tysk fabrikat trua med generalstreik. Og det kan man jo ikke ta sjansen på. Selv om Breva’n har linjer som skulle tilsi ikke bare italiensk herkomst, men også at den kunne bære et navn som for eksempel «Berit». Men nei. Ørkendyret er fremdeles fornærma over at Kamelryttersken i vinter kunne finne på å se på et TV-program om Ducati Multistrada. Så det å tenke på at han kunne få ei venninde av italiensk fabrikat å dele carporten med, det var fåfengt. Ja, hva gjør man ikke for husfreden?

Noe som ikke var fåfengt var vennindetur på åpning av kunstutstillingen «Lips painted red». I sånt selskap var det ikke bare litt flaut. Å innrømme at sist fruen var på Trondheim Kunstmuseum var i 1983. Da var det en utstilling av tegneserietegninger og kino etterpå. Pink Floyds «The Wall». Første gang på «ånkli» kino med skikkelig lydanlegg.

Ducati Multistrada

Bygdekino’n i gymsalen på Samfunnshuset var liksom ikke helt det samme etter den opplevelsen.

Firmaet som betaler blondinens husleie og bensin til ørkendyret blir kanskje heller ikke helt det samme etter vårens oppvask om etiske retningslinjer. Foreløpig er tre Enhetsledere enten omplassert eller har sagt opp etter at de har vært på gjentatte bærturer i utlandene betalt av felleskassa og diverse eksterne sponsorer. Noen mumler noe om at det ikke er noen frynsegoder i det offentlige. Det er det ikke det private næringslivet heller, for den som måtte tro det. Iallfall ikke for arbeidsfolket på «gølvet». Er man direktør i Statoil stiller det seg litt annerledes. Da har man ei lønn som tilsier at man skulle ha råd til å betale eventuelle frynsegoder av egen lomme. Og man får bonuser og opsjoner og fallskjermer så det holder. Men det er topplederne i det private, i de store selskapene. De som uansett gir F-en i etikken, så lenge de tjener penger. Nå sies det på kompetent hold at Statoil har sine etiske retningslinjer og at de ansatte blir kjørt hardt på etikken. Mulig det. Men når man viser til at BP er det mest etisk bevisste selskapet i oljebransjen, og legger lista deretter, då kan man lure. BP ble sagt å ha bransjens strengeste etiske regelverk. Før det smalt i Mexicogolfen. I tillegg til å rydde opp etter oljeutslippet, fikk de ett forklaringsproblem. Fordi interne regler om dette og hint ikke var fulgt. Deriblant selskapets etiske retningslinjer. Med et av historiens største oljeutslipp som resultat. Exxon Valdes-ulykken utenfor Canadas vestkyst ble bare for småpenger å regne. Bravo-ulykken også.

Åge Aleksandersen synger om at der langt fra Namsos til Royal Albert Hall. Mens fruen tenker på en tverrfaglig samtale over matbordet på jobb sist uke. Fotfolket i helsevesenet var egentlig skjønt enige om at de kom langt med alminnelig folkeskikk i arbeidet sitt, og lurte på om det samme gjaldt på andre nivå i firmaet?

Men så lenge Kamelryttersken har råd til sitt eget frynsegode, klarer hun seg lenge med sin oppvekst i et møblert hjem, og trenger egentlig ikke å dra på bærtur. Så veldig ofte.

 

BMW R1200GS Adventure, en av ørkendyrets helbrødre i sitt rette element

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Something in the way she moves

2013-06-16 22.35.31

Åge spiller «Vend dæm ryggen» mens fruen reflekterer over dette og hint i hverdagen. Aretha Franklin tar over lydbildet med «Rock steady». To låter som er gode apropos til et par av ukas tidligere innlegg. Om blanke stemmer og broilere uten kritisk sans og forståelse for eksemplets makt. Joe Cocker fortsetter med å planke Beatles’ «Something»

… Something in the way she moves

For det er det faktisk. Noe i hvordan hun beveger seg. Lettere på et vis. Ørkendyret tar svingene mer kontant og med mer schwung. Og det er godt. Spennende å følge med hvordan dette går. Etter de innledende rundene.

Neida. Er ikke det at studenten Ergoterapeuten har hatt i praksis den siste tiden. Overgikk alt hva praksisveilederen hadde tenkt seg når studenten avsluttet praksisperioden. Først fikk studenten skryt fra høgskolen for godt gjennomført praksis. Fortjent og vel så det. Trivelig at kolleger sladrer slik. Etterpå går hun, studinen altså, hen og gir praksisveileder en aldeles ufortjent gave, som nok blir å tilbringe mye tid på fruens håndledd. Tusen, tusen takk :-)

Fullstendig ufortjent, selv om det nok er et lite bidrag til at ørkendyret svinger seg mer ledig gjennom svingene for tiden.

Noen snakker om placeboeffekt. Andre om at man ikke kan si noe før man har prøvd. Iallfall har blondinen med egen motorsykkel prøvd. Nå. 12 år etter at en bekjent ymta framom om kanskje? Og et halvt år etter at en annen bekjent ikke bare har prøvd, men gjennomført. Da fikk fruen syn for segn. Det er Something in the way she moves. Det var tydelig. Så da var det kanskje ikke så dumt som det høres ut.

2013-06-16 22.35.31
Tusen, tusen takk:-)

Å sitte i timesvis og høre på utvalgte stykker av Mozart og gregorianske kor, spesielt tilrettelagt for deg. At blondinen fikk både fotsoneterapi og healing i samme pakken bidrar nok også. Til

at svingene tas mer kontant. Og med mer. Om ikke eleganse. Så iallfall mer overbevisning. Noe han må ha, skal han komme gjennom svingene

Lovprisning? Kanskje. Nyfrelste har en tendens til å overdrive sine erfaringer. Men det var snedig å se hva som kunne leses ut av en enkel lyttetest. Hvor dissonanser mellom en selv og omgivelsene i barndommen kom fram som streker på et rutenett. En graf fremstilt på bakgrunn av hvordan man hørte bestemte frekvenser.

Kur? Kanskje ikke. Kanskje mer et redskap for å kunne håndtere hverdagen og seg selv. Men det kan virke for mye til å være sant noen av historiene som fortelles om Tomatismetoden. Sjekk lenken selv. Kanskje er det placebo, kanskje skjer det reelle forandringer av menneskets egen tone, mindre dissonans og mer renhet i klangen?

Er ikke bare mer velvære i hverdagen fruen vil ha. Mer av alt er nok er mer dekkende begrep. Og iallfall mer tillit til at hun takler hverdagens allehånde utfordringer. De som krever sin kvinne. De som tar knekken på deg, hvis du ikke står der. Og er der.

I mens har John Foggerty/Credence Clearwater Revival tatt “Graveyard train” før Otis Spann begynner med “Dust my broom”. I mellomtiden har det blitt en ny utgave av Kamelrytterskens «Grølsepyte»:

–          3 dl ris (kokes med dobbelt så mye vann)

Tilsettes:

–          1 boks bønner i tomat

–          1 boks tomater

–          1 glass Santa Maria Tacosaus (Medium)

–          Passe mengde bacon, skåret i terninger

–          1 halv STOR purre

–          1 løk (passe stor)

–          1 pakke Gilde skinnfrie kjøttpølse, skåret først i fire på langs og deretter på tvers i passe biter

Røres godt sammen med litt olje og kokes opp til passe konsistens.

Resten av dagens kulinariske utskeielse fryses ned i passe store porsjoner, og tas med som matpakke på jobb. Forutsetter etter fruens mening at det er microbølgeovn tilgjengelig på spiserommet.

Ha ei fin uke :-)

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om blanke stemmer

«Fremskrittspartiets forslag til innstramming i innvandringspolitikken er urealistiske og inhumane, mener justisminister Grete Faremo (Ap)» i Aftenposten sist uke.

100-årsdagen for alminnelig stemmerett i kongeriket, forsvarer Fru Faremo en statlig framferd som vi vanligvis forbinder

Flagget til Geheime Staatspolizei’ («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo

med Gestapo, Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti. Og metodene til politistyrkene i andre regimer vi helst ikke sammenligner oss med i slike sammenhenger. Justisministeren har i følge bloggen «Nett på sak» også karakterisert FrPs innvandringspolitikk for å ha «et menneskesyn det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra».

For er det rart om man blir en tanke skeptisk når man opplever slikt? Ikke bare en gang. Men mange. Og blir en tanke spørrende i sine himmelblå? Når et presumptivt oppegående menneske. Med sine meningers mot. Klarer å gi seg selv en så utrolig godt synlig blåveis? Man kan nesten spørre seg selv om fruen vil vise seg utendørs med en slik blodutredelse i kontrafeien? Det er nesten slik at denne bloggeren begynner å vakle i sitt forsett om å stemme blankt ved førstkommende stortingsvalg.

Årsaken til det er at det å stemme blankt, har sine sider. Ganske så betenkelige sådanne. En blank stemme ved et valg, viser at stemmegiver vil delta i demokratiet og gjøre sin borgerplikt. MEN, vedkommende vil ikke gi sin stemme til noen av kandidatene fordi han eller hun ikke har tillit til at politicusene er i stand til å forvalte tilliten de vises ved å få tillitsvervet de stiller til valg for å få.

Med så få blanke stemmer som avgis ved norske valg, er disse i realiteten stemmer som støtter vinneren av valget. Skal protesten ha noen hensikt, må antallet blanke stemmer opp. Radikalt. Anslagsvis 30 – 40 % av stemmene. Gjentas dette ved flere valg, vil man gi et så sterkt signal til de politiske makthavere og deres lakeier, at selv sveiseblinde maktelskere vil ha en rimelig sjanse til å forstå at de er i utakt. Ikke bare med velgerne, men også med seg selv.

For et valg handler om tillit.

Om stortingsrepresentantene i 1913, som var så modige at de likestilte mann og kvinne ved stemmeurnen, hadde mer tillit blant sine velgere etter den avgjørelsen, vites ikke. Mulig det var noen velgere som var så overbevist om mannens overlegenhet at de ble så skuffet over folkets kårne at de følte seg sveket så mye at de mistet tilliten til valgsystemet og demokratiet.

Det er iallfall en tillit som i dag er noe tynnslitt, og ikke minst misbrukt. Senest av fru Faremo og Arbeiderpartiets holdning til barns rettigheter. «Alle er like, men noen er likere enn andre» sa George Orwell.

Men likevel blir blondinen å stemme blankt. Selv om stemmen i praksis er bortkastet. Noen må si fra. Og så var det den lille detaljen med at et regjeringsskifte ikke vil føre til et mer levelig samfunn eller mer statlig respekt for enkeltmennesket og dets muligheter til å skape seg et liv på egne premisser. Detaljstyringen av hverdagen vår vil fortsette. Derfor må vi si fra, på en måte som gjør at politicusene og deres løpegutter begynner å vise at de har respekt. For seg selv og det de lover. Valgflesket vi så gjerne bruker tid på å diskutere. Mens makta ordner seg på bakrommet. Den mest effektive måten å si fra på er å nekte å samarbeide, denne gang ved å stemme blankt.

 

Kaos

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

Selvkritiske broilere? Med fjær, eller uten

Tenkende hjørne

«Working on the Highway», The Boss rocker stua.

Tenkende hjørne
Tenksomt hjørne

Mens blondinen med egen motorsykkel sitter i sitt tenksomme hjørne.

I hine, om ikke så hårde dage, den gang Arbeidernes Kommunistparti (Marxist-Leninistene) sto på krava, tok de også selvkritikk. Indremedisin administrert utvendig. Innad sto man på krava om væpna revolusjon.

«Hardt arbeid adler mannen» er et ordspråk som kom i kjølvannet av Luthers utlegninger av den hellige skrift. Sammen med: «Den gud har gitt et embede, har han også gitt forstand». Selvkritiske kan man kanskje ikke beskylde reformatorene etter salig Martin Luther for å være. Men vi kan være rimelig sikre på at den lutherske kirke har formet samfunnet vårt. På godt, som på vondt.

Mens da sosialdemokratene som overtok etter embedsmannsveldet, nok er selvkritiske (i de tilfellene det passer med indremedisin administrert i passe mengder på utsiden av den politiske pyramiden).

Men det er noe med pendler, som jo dette egentlig er. Motepregede meninger om hvordan samfunnet skal styres. Mest mulig etter det regjerende partis hode.

Med en samfunnsøkonom på toppen må man jo forvente at det er de økonomiske aspektene ved samfunnet som vektlegges av styresmaktene. Og at det er folk med økonomisk bakgrunn som går inn i poltikken. Som det før var de med teologisk embedseksamen som tok på seg den tunge oppgaven å rettlede den gemene hop.

At det er statsvitere i styrer og ting er heller ikke så rart, og da er jo Erna Solberg rett kvinne på rett plass. Med både statsvitenskap og økonomi i fagkretsen. At hun har vært heltidspolitiker siden sin siste universitetseksamen i 1988, tar vi ikke så tungt. Hun tar jo bare mål av seg å overta etter en sosialdemokratisk samfunnsøkonom, og til det trengs det ikke praktisk arbeidserfaring fra den lokale filetfabrikken. Kan man være tilbøyelig til å tro. Det holder sikkert lenge å ha vært broiler. Politisk sådan. Ikke sånn som har fjær på. Før den fortæres med ris og salat ved et av de tusen kjøkkenbord.

Sist uke var Kamelryttersken på kurs sammen med lederen for Opplysningskontoret for egg og fjørfe. Som samme dag var selvsamme opplysningskontor på riksdekkende radio og fjernsyn i anledning at Fremtiden i våre hender kritiserte at de hadde utarbeidet en kokebok for bruk i skolen. Læreverk som miljøvernforkjemperne kalte det. Kristin Halvorsen var også med. Men de hadde begge en tapt sak. Et opplysningskontor av denne sorten har èn oppgave. Statlig pålagt sådan. Å opplyse om egg og fjørfe. Helst også om hvordan dagens høns og kyllinger har det. Men det blir mest om hvordan egg og kjøtt skal tilberedes. Fru Halvorsens oppgave er å se til at skolebøkene holder seg innenfor rammene til læreplanverket.

Tamt. Er nok et dekkende ord om den delen av debatten NRK sendte. «Det er debatten før og etterpå, som er interessant» kunne Lederen for opplysningskontoret fortelle. Og det har hun sikkert rett i.

Kanskje ikke så rart, for broilerne har akkurat plass til seg selv i kyllinghuset sitt. 19 stykker på ei dobbelside av VG. Ikke rart de blir tamme. Sikkert derfor politikere med mange runder rundt nærmeste høyere lærested kalles broilere. For inn på lærestedet kommer de vel ikke, for der har jo ikke en gang studentene armslag. Forhåpentligvis får de bedre plass når de får eget kontor på tinget, og kan bruse med fjæra der.

:oops: Det gjør vi jo ikke lenger. Kamelryttersken iler til med en selvkritisk korreksjon. Det var selvsagt en gang i urtiden politikerspirer uten annen erfaring enn skolebenken ble kalt broilere. I dag har kanskje kyllingen du finner i disken hos den lokale matpusheren, mer erfaring med «The real Life», enn sine skjebnefeller fra den gang? Selvkritikk tar de kanskje også?

 

 

Farbar vei i østerled

Studinens arbeidsplass under innflytning i nyrestaurert leilighet midt i nnspurten på fjorårets studiemarathon

«Top of the world» synger Dixie Chicks

Kamelryttersken har inntatt sin vante skrivestilling. Tastaturet i fanget. Det som bare hun finner fram på. Med litt

Studinens arbeidsplass under innflytning i nyrestaurert leilighet midt i nnspurten på fjorårets studiemarathon
Studinens arbeidsplass under innflytningen i nyrestaurert leilighet påska 2012. Midt i innspurten på fjorårets studiemarathon

møye. R, T, G, V, N, M, K, L og O er mer eller mindre slitt bort. Mest mer. Føttene opp i sofabenken med resten av kroppen godt plassert i godstolen som en venninde arva etter sin forrige husvert. Godt brukt sitteredskap altså. Stolen er modifisert en smule, med plate for datamusa i forlengelse av armlenet. Tekoppen. Type bøtte. Står lett tilgjengelig på trillebordet til venstre. Det bordet som i hine hårde studiedager var nedlessa med  alskens faglitteratur. Dataskjermen henger der den skal, i øyehøyde, en tanke til høyre. Ikke helt etter ergonomiske prinsipper, men arbeidsstillingen har berga fruens nakke gjennom ganske så mange timer med konsentrert arbeid med tekst som har blitt lesbar noen ganger. Andre ganger har slettefunksjonen på PC’n vært god å ha… Særlig når det gikk ei kule varmt mens alskens arbeidskrav skulle leveres til bedømming for faglig innhold og kvalitet. Det var i fjor. I ettertid har det blitt sofabenk der stereoanlegget står. Det har fått samme skjebne som dataskjermen, henger på søyler fra taket. For å få plass til dagliglivets aktiviteter.

Et års studier mellom to permer. 150 sider med mer eller mindre vellykket fordøyd kunnskap
Et års studier mellom to permer. 150 sider med mer eller mindre vellykket fordøyd kunnskap

Dagens sjekk på bakrommet fortalte at noen hadde vært innom en tekst fra i vinter, hvor blondinen med egen motorsykkel hadde reflektert over temaet blogg som egenterapi. Et tema som har vært diskutert mye på Karavanseraiet siden starten i 2010. I dag var det søkeordet «Egenterapi» som slo inn.

Ørkendyret er også terapi. Som nå sist fruen kom opp fra Oslobyen. E6 var stengt nord for Otta. Hele helga kunne man forstå på nyhetene. Som Kamelryttersken får på øret, bare dingsen på hjelmen klarer å plukke opp et radiosignal. Noe den klarte helt opp til Engerdal. Derfra var det stille inni hjelmen. Færre signaler i grisgrendte strøk ser det ut for, og lydboka gikk ut, for mp3-spilleren glimret med flate batterier.

Engerdal? Ja, man kan jo kjøre fra Oslo til Trønderheimen ved å ta E6 til Ringebu, over Venabygdsfjellet til Atna, opp Folldalen til Hjerkin og E6 resten. Kommer greit unna raset i Sel på den måten. Kortere er det òg. Siden målet på nedtur var Hønefoss, var det den ruta som ble valgt nedover. Via Gjøvik. Blondinen satt og var forberedt på veiarbeid nedover dalen fra Ringebu til Lillehammer. Veivesenet har jo nærmest gått berserk i endring av plasseringen av skiltene med «Endret kjøremønster» nedover der de siste årene. De flyttet seg nærmest etter kornprisene på Hawaii har ørkendyret ment på når han dro forbi der. Men de var borte. Veivesenet altså. Og fotfolket deres, maskinførerne. Behagelig overraskelse, som ga god styrefart og jevn flyt nedover. Men det tar tid å lære seg en ny vei, og ikke minst venne seg til at det ikke er arbeid på veien lenger.

IMG_0563
I august 2007 var ørkendyret på sin første tur utenfor Østerdalens slagne landevei, R3. Her med utsikt nordøstover over Storsjøen i Rendalen fra skogsveien over til Koppang. Denne gangen gikk turen enda lenger øst, bak åsene i synsranda

Men siden utgangspunktet var Tigerstaden ble kursen lagt mot Elverum, og med avgang midt i verste rushet, var det ikke en udelt glede å ta motorveien ut av byen. Var ikke bare èn motorsykkel som brukte smidigheten sin for å komme seg ut av F…skapen. Heldigvis for dem var det ingen onkler som sa noe om heltrukne sperrelinjer og veiskuldre. Mens da ørkendyret med sine store kofferter fant at det finns grenser, selv for smidighet. Men det ble enda en note to self om å finne en bedre vei ut av urbane strøk, enn E6…

Fra Elverum kan man velge og vrake i farbare veier nordover, alt etter hvilken funfactor man ønsker. Vanligvis velger Ørkendyret østsida av Glomma opp til Rena og derfra opp Rendalen til Tynset. Noe han gjorde også denne gangen. Men et stykke opp, tett før de forsvarlige løypene for motorisert forsvarsmateriell, fant han ut at det var sikkert snarere å kjøre opp over Osen til Engerdalen, kjøre et stykke langs Femunden, før han la over til Tolga. Dalsbygda neste. Det han ikke nevnte var at den snarveien er 18 mil.

Men han kom da fram. Halv ett…

Med en rytterske som tok søndag dagen etter, i stedet for lørdag.

I Oslobyen ser man stadig busser med skilt i panna: «Ikke i trafikk». Noe blondinen henger seg opp i. Hver gang. Den bussen der, er da grangivelig i trafikken? Selv om den er tom? Der den brøyter seg fram mellom alskens smårips av fabrikat som Volvo, Skoda eller DBS. Obelix sier stadig vekk, noe om romerne. «Romere er sprø», eller no i den retning …

Noe annet som iallfall er sprøtt, for ikke si schizofrent, er vår omgang med veitrafikkloven. Bjørn Afzelius sier noe om det, ikke om veitrafikkloven, men om vår forståelse av hva som gjør seg og ikke gjør seg. Av menneskelig oppførsel i det offentlige rom. Her fra LP-en «Sång til friheten».

Ørkendyret på Venabygdsfjellet en vårkveld i 2009

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken