MC-ravning, om respekt og utvikling

«Tusen takk til førene av: Harley-Davidsson, Harley-Davidsson, Piaggio, Honda, Kavasaki, BMW, Kavasaki, Harley-Davidsson, Suzuki, Yamaha, Honda, BMW, Triumph og BMW for innsatsten 16. mai :-)
Mange nykonfirmerte på Øvre Leirfoss, ikke så mange på Nedre, russeparty på Trondheim Spektrum, noen ungdommer i Rotvollfjæra, pizza på Dolly Dimple’s Lerkendal og vanlig 16.maikaos på Festningen er vel kvelden i stikkordsform.
Ungdommen setter pris på oss, det er helt sikkert. Kveldens beste må gå til Jonas som kunne betro oss at “Natteravnene er kule, men dere er hakket kulere”.»

Står det på Facebooksida til MC-ravnan.

13 sykler og 14 MC-ravner står det respekt av, ei mainatt. Rett og slett fordi ungdommen, nykonfirmantene MC-ravnan traff den natta, var så klare på at de satte pris på at MC-ravnene var der. Klemmer og takk i handa, viser ikke bare god oppdragelse. Men også at det står ikke så galt til med den oppvoksende slekt som vi gjerne tror til daglig.

Men oppmøtet den kvelden viser også noe mer. At MC-ravnan som gruppe begynner å bli mer enn bare slengere som er innom bare for en kveld. Flere av kveldens ravner hadde vært med helt siden starten. MC-ravninga har blitt mer enn bare et ønske om å gjøre en forskjell. Praten går lett, spøken på Ravnemors bekostning sitter også løst. Trivelig. Sånn skal det være. Snakket om egne vester, med MC-ravnan på, har også tatt seg opp.

For det har noe med tilhørighet å gjøre, ikke bare det å dele gleden over det å kjøre motorsykkel, men også fellesskapet det gir å kjøre MC-ravn og prate med trivelig ungdom. Ungdom som setter pris på at det er MC-ravnan som kommer. For selv om noen spør etter den eller den, «Er ikke Piaggio med i kveld? Han med tre-hjulingen?», så er det ikke et tegn på at de andre ikke er velkomne. Det er et tegn på at MC-ravnan som gruppe huskes fordi de oppleves som en positiv del av kvelden, av festen deres. De vet at MC-ravnan ikke ser ølboksen, de vet at telefonen hjem for hun som har tømt for mange sånne bokser blir tatt, de vet at de får plastret sår. De vet at MC-ravnan er der. Og det er en trygghet i seg selv, for ungdom som gjerne kjekker seg, men som er usikre på egne og andres grenser.

De fleste MC-klubber som kjører med vester/ryggmerke, har en eller annen form for kodeks rundt vesten. Holy Riders for eksempel, som krever en del kursing før man får vesten. Andre har et gradssystem, hvor man ikke får et helt ryggmerke før man har deltatt i klubbens aktiviteter i så så lang tid.

Selv om MC-ravnan som andre natteravner bare bruker vesten når de er ute som natteravn, har de likevel sin identitet som MC-ravner knyttet til vesten. Samtidig som de er en klubb med egne vedtekter som er registrert i Frivillighetsregisteret. Kanskje ikke så rart at de tenker seg om hvis de ser MC-ravnvester som ikke oppbevares i Munkegata når de ikke er ute kjører ravn. Det er jo MC-ravnan sin vest, deres identitet utad.

11. mai var MC-ravnan oppe i en tøff situasjon på Marinen, med en psykisk ustabil mann. Ungdommene følte seg skremt og ba om hjelp hos MC-ravnene. Som da ble stående mellom denne mannen og ungdommene. All fornuft sier at man i en slik situasjon skal trekke seg ut, og la mannen styre på som han vil. Ring Politiet på 1 1 2 og skygg banen. Det kunne ikke MC-ravnan denne kvelden. Han gikk løs på dem med trusler om drap, slag og spark. De fikk tak i Politiet, som kom og tok med seg karen, men det tok en stund. Slik at MC-ravnan måtte stå i situasjonen såpass lenge at flere følte at dette var nok. Og vel så det.

Viktig i etterkant av en slik sak, enda en gang å avklare hva en MC-ravn kan gjøre, hvis han må. Som alltid er det enkeltes vurdering der og da som gjelder. Føler man seg truet, da forsvarer man seg. Er det mulig, trekker man seg unna. Må man stå i en slik situasjon, skal man forsvare seg. MC-ravnan skal hele hjem, hver kveld, også de kveldene de kjører natteravn.

MC-ravnan har ressurser i egne rekker til å ta den nødvendige debriefiengen når slikt skjer. En har arbeidet som Hjelpepleier i psykiatrien og i rusomsorgen i mange år. Ravnemora har videreutdanning i psykisk helsearbeid tilsvarende det Psykiatriske sykepleiere har. + at alle har mye livserfaring, og en trygghet i seg selv. En trygghet som motorsyklisten har fordi sykkelen krevet at h*n er der. Da. Med blikket inn i og forbi neste sving. Hadde de ikke hatt det, hadde karrieren som motorsyklister, og dermed MC-ravner blitt kort.

Derfor taklet karene situasjonen så bra 11. mai, og derfor blir det et par temakvelder til vinteren. Hvor det ikke bare blir mimring, men også faglig påfyll om konflikthåndtering og hva MC-ravnan er.

Men det vet vi jo?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge. Transport

Need for transport? Ride your motorbike.

 

More six word stories at Figments of a Dutchess

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Respektfull bistand til å henge seg selv ut til tørk

Respekt er no rart noe.

Fra wikipedia:

“Respekt eller aktelse er et begrep for vår holdning overfor andre som kan vise at vi anerkjenner at den andre er verdig en aktelse enten som vår likemann eller som en vi setter høyere enn oss selv. Ordet respekt kommer fra det latinske spici og spectare. Begge varianter av verbet har betydningen «å se, å skue noe fremfor seg». Med «re-» foran verbet får vi «respici» eller «respectare». Det norske verbet «respektere», kan bety: «å se om igjen, se på ny».”
Re – spectare kan også bety å speile eller se tilbake. Altså at vi ser det andre mennesket og gir ham/henne det han/hun gir til oss. Gir jeg respekt, viser at jeg oppfatter den andre som verdig min oppmerksomhet og min omtanke, at den omsorgen jeg gir, gir jeg fordi jeg mener at det andre mennesket har rett til min omsorg og omtanke. Altså at jeg anerkjenner det andre menneskets rett til å bli tatt vare på.

Kamelrytterskens kommentar på Fjellcoachens post «Hva er egentlig respekt?»

Går en diskusjon i kongeriket om bruk av flagg 17. mai. Somalieren med bloggen «Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg» tar del i debatten med innlegget «Hvor mange har egentlig sett et ikke-norsk flagg på syttende mai?»  Diskusjonen i kommentarfeltet ga stoff til ettertanke om akkurat respekt. Det å respektere hverandre og hverandres synspunkter.

I helsevesenet snakkes det mye om pasientens verdighet, om møte å pasienten der h*n er. Med respekt for ham/henne. Salig Kierkegaards ord om hjelpekunst blir ofte sitert. Særlig er helsefagstudenter opptatt av å vise at de har skjønt hva dansken mener og siterer filosofen i tide og utide.

Men ofte stopper det der. Ved å møte brukeren der han er. Kierkegaard sier mer i sin tekst om hjelpekunst:

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret – dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

(Søren Kierkegaard: En ligefrem meddelelse, 1859)

(Røkenes & Hanssen, 2006:155)

Det gjør vi ofte, gjør vår “merforståelse” gjeldene. På arbeidsplassen blir dette diskutert en del. Og kollegene finner i lys av vinterens fokus på veiledning i enheten, at de er flinke til å gi råd, det blir lite veiledning når en kollega spør. «Hva, om, hvis» i forhold til en brukersak.

–          «Jeg gjorde slik»

–          «Det hjelpemiddelet»

–          «Den nettsiden»

–          «Spør NN der og der»

er gjennomgangsmelodien i samtalen. Kamelryttersken er med på notene og har løsningen klar før spørsmålet er stilt. I likhet med de andre rundt bordet. I matpausen, eller når det måtte være.

Men så stilte en spørsmålet: «Er det veiledning det vi gjør? Er det ikke rådgivning?» Og flyttet fokuset fra det gamle, tillærte, til noe som kan bli en bedre dialog på arbeidsplassen. Og med det mer respekt for den enkelte kollegas evne til å reflektere seg fram til løsninger med hjelp fra andre kollegers innspill.

Men det er en langsommelig prosess. For den innebærer ikke bare å forstå sin egen utilstrekkelighet, men også den andres tilstrekkelighet. Det å gå inn i seg selv. Finne sin egen verdighet. Sin egen selvrespekt og selvforståelse. Det krever sin kvinne. Det å se at egen merforståelse ikke hjelper før man har ydmyket seg selv. Ikke bare i egne øyne. Men også i den andres. Da først kan man begynne å bygge gjensidig respekt. Hvor man speiler den andres merforståelse og kunnskap. En kompetanse som inngår i det felles grunnlaget man bygger mellommenneskelig samhandling på. Ikke bare på arbeidsplassen, men i alle menneskelige relasjoner. På alle plan.

Men klarer hun det, kaut som hun er, dronninga? Når hun ser at den andre er totalt på jordet i sine bestrebelser på å få sagt sitt om et tema som vedkommende synser om. Uten substans i språkføringen. Er kanskje da man burde ha merforståelse nok til å forstå at her. Er det bare å holde tunga bak tanngarden. Og fingrene langt fra tastaturet. Vedkommende har allerede hengt seg selv ut til tørk. Videre bistand gjør bare vondt verre. For hvem?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

I dag LAGER vi en god dag!

I dag LAGER vi en god dag!
Toget går halv tolv!

Sto det på Fjæsboka i dag. 1. mai

Budskapet var viktig nok. For den gamle miljøverneren med fartstid fra tidlig syttitall via Altaaksjonen fram til i dag. Nå mobiliserer han mot boring utenfor Lofoten og Vesterålen under 1. Mai toget i hjembyen.

«I Xby må vi lage egne plakater med «Nei til boring i LoVe» — pampene har sensurert den bort! Men NU holder appell i Folkets hus etter toget.»

fortsetter han.

Pampene har sensurert.

Hørt den før?

Jo, vi har vel det. Når aktivistene begynner å røre på seg og kommer med gode argumenter. Drar fram motekspertise og setter hardt mot hardt. Da sensurerer pampene, tåkelegger og begår dumheter bak røykteppet.

Hollywood liker sånt. De kan lage mye god action av slike historier. Glatte historier. Noen ganger platte. Men ser man dem litt nærmere, ser man samfunnskritikken og forsøket på å fortelle at pampene sensurerer. Uansett. Et eksempel er «Edge of darkness» med Mel Gibson som ble sendt på NRK 3 sist mandag. Om politimannen som får datteren drept av et firma som driver med kjernevåpen. Hvordan han på beste actionfilmvis tar rotta på firmaet. Alt var med. Korrupsjon på høyeste hold. Hvordan pampene sensurerer og viser tolkninger av sannheten som ikke holder vann. Bare fordi de har makt til å gjøre som det passer dem. Og vi gir F. Fordi.

Det vet du kanskje best selv?

Men det er ikke så enkelt å sensurere Internettet. En av grunnene er at pampene har behov for nettet selv. Til å kontrollere og tåkelegge. Men også fordi det er desentralisert. Stenges en server, en forbindelse, finnes det andre veier til Rom. Som nettet i seg selv finner fram til. Har man først lagt ut informasjon på verdensveven, vil nettet se til at den informasjonen blir værende helt til nettet tas ned. Fysisk. For godt.

Og det er faktisk en fordel for miljøbevegelsen og ikkevoldsforkjempere. De som har saklig informasjon som eneste våpen.

Men ikkevold er mer enn saklig informasjon. Det er også aksjon. Et av de bedre eksemplene er Gandhi’s protest mot englendernes monopol på salt. Salt har inderne fått fra havet i uminnelige tider, de har en lang kyst og mye sol. Gunstige forhold for saltproduksjon av havvann. For å protestere og markere sin motstand mot englendernes monopol sa gandhi at i dag går jeg og henter salt til middagen. Hvorpå han gikk ned til stranda. Ei strand som lå et stykke unna, så det ble en rimelig lang mars for å hente salt til maten. På veien var det flere som fulgte ham og englenderne mobiliserte militærmakten sin. Vel nede ved standa tar Gandhi ei klype salt fra en stein i vannkanten: «Nå har jeg salt til middagen» Og så gikk han hjem igjen. Militærmakten var forberedt på en større aksjon, med så mange folk som fulgte Mahatmaen, og ellers alt som militærmakter ser for seg av eventualiteter. Men de var ikke forberedt på en mann som gjorde det han sa.

Noen andre som gjør det de sier, er Natteravnene. «Vi skal bare være der» sier de. Og det er de. De er der. Ikke mer. Ingen pekefingre. Ingen høytravende retorikk. De bare er der. Fordi de vil. Ha et trygt lokalmiljø. For seg og sine. De har med plasterlapp og en skulder å gråte på om det trengs. Er liksom ikke så mye mer å si om det å være Natteravn.

Men det er bare utenpå. Heter det i visa. For det gjør noe med et samfunn når Natteravnene på tyve år har bygd det femte mest kjente merkenavnet i kogeriket. Det forteller noe om frivillighet, hva mennesker kan få til når de arbeider sammen. Målet er et trygt og godt samfunn. Hvor vi tar vare på hverandre. Ikke bare tenker «Først meg selv, så meg selv, og så meg selv igjen. Men bare, hvis det er til mitt eget beste»

Eller kanskje jo. «hvis det er til mitt eget beste». For det er til mitt beste at ungjentene kan gå hjem i kveldsmørket uten å være redd for å bli voldtatt. For da har vi et samfunn hvor pampene ikke kan sensurere, for de har ikke saker som trenger sensur. Fordi vi bare er der.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken