Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

26 thoughts on “Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

  1. Jeg vet ikke om de ser ved forhjulet en gang. For det er dette med makt OG penger. Kombinasjonen er vel ikke ukjent innen de forskjellige forvaltningsorganer i dette landet. Og Makten sier, vi har penger, de er våre, de vil vi bruke slik VI vil og ikke se hva som virkelig er god pengebruk. Og sitter og stirrer på debet og kredit for en flik av virkeligheten.
    Verdigheten hos enkeltmennesker får andre ta seg av, som dyktige ergoterapeuter og faglig sterke mennesker. Man må gjøre som en god fører av ørkendyr, se fremover og helst forbi både bakkekam og sving.
    Mormor postet sist..En gladnyhet og en dum nyhet.My Profile

          1. Da sitter man igjen med det vanskelige spørsmålet er det penger eller livskvalitet og
            verderdighet som er viktig.
            Fagmenneskene peker på essensen for verdighet og livskvalitet, mens de med pungen ikke alltis (haha) besitter innsikt om fag eller annet. Peker på pungen og sier denne trumfer fag og kompetanse..
            Mormor postet sist..En gladnyhet og en dum nyhet.My Profile

    1. Velkommen hit, Tanketroll :-) Hyggelig med flere reflekterte kommentarer på seraiet :-)
      Du har nok rett i at verdighet blir mer en del av egen praksis når man selv har møtt uverdige forhold og manglende etiske refleksjoner i arbeidslivet. Selv er jeg iallfall opptatt av det, noe som Karavanseraiets lesere sikkert har fått med seg. I utallige innlegg om holdninger og verdig omgang med andre menensker.
      Kamelryttersken postet sist..Six word storyMy Profile

        1. Takk selv for gode og gjennomtenkte ord :-)
          Hyggelig med kommentarer, da får jeg korreksjon og grunnlagfor nye refleksjoner rundt det jeg skriver om.
          Blir nok noen turer på to hjul litt sånn immimellom framover. Føret er litt lurt fremdeles, kan være glatt i baklier og ellers hvor det renner vann over veien. Han er litt sein med fjerne all snøen han ga oss i sin gavmildhet i vinter.
          Kamelryttersken postet sist..FørerutviklingMy Profile

  2. Ikke helt enkelt det der, det finnes så mange som gjerne skal ha en formening. Min eldste fikk en dag beskjed fra sin kontaktperson på Nav at hun var frisk så hun kunne ikke få hjelp der. Sånn helt ut av det blå ble hun friskmeldt av ei som absolutt ikke var lege. Så at makten korrumperer? Jepp, den gjør.
    Cassandra postet sist..I’m backMy Profile

  3. Fra min vinkel ut i verden handler dette om grunnleggende systemfeil. Skulle aldri overført bedriftøkonomisk tenkning til helsevesenet (pluss noen andre vesener) på den måten. Det er økonomi og dokumentasjon og tall som styrer dette, tenker jeg, ikke verdighet for den enkelte. Og faglige begrunnelser overstyres av økonomisk tenkning, praktisert av både kreti og pleti, vil jeg si. Vi trues av det noen og hver.

    Oj, der fikk du en liten utblåsning gitt. Roer ned med å ønske deg god tur på Ørkendyret –
    gamle ugle postet sist..runaway trainMy Profile

    1. Blås bare du, O Vise. Håpet er lysegrønt fremdeles, så vi håper at slike energiutladninger i riktig retning vil påvirke de som har noe de skulle sagt.
      Tusen takk, får tro det blir en og annen tur fremover :-)

  4. Jeg hadde høytlesing for min bedre halvdel i morges. Av ditt innlegg. Du skriver dønn bra!
    Nå skal jeg bare sløve resten av kvelden, etter knekkebrødbakst, klesvask og sying. Alfor flink innimellom, sjø;) Fin søndag kveld til deg
    Ann Judith postet sist..Tilbakevendende temaMy Profile

  5. Det er godt at du passer kamelen så fint, Kamelrytterske! Nye knæ og nye sutsko :) Især er det godt med gode dæk.

    Jeg har engang kørt til Lago Maggiore på en 90 cc Vespa Scooter, max fart 95 km/h. Jeg var meget uforsigtig, men der skete ingenting. Hvis der havde været en sten på vejen et forkert sted, havde jeg måske ikke siddet her :) Donald postet sist..Mere lys over landMy Profile

    1. Men det gjør du jo. Sitter her, eller rettere der, hos deg selv. Og ikke kan du ha vært så aller verst uforsiktig heller, du kom jo hjem. Hel, i et stykke, med både deg og Vespaen. Det står det respekt av, med tanke på doning og den tids veistandard. For du kjørt mest sannsynlig ikke Autobahn nedover?
      Kamelrytterske postet sist..FørerutviklingMy Profile

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: