Først

First they ignore you
Then they ridicule you
Then they fight you
Then you win

Mohandas Karamchand Gandhi  (1869 – 1948)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det å være spydspiss

Spotify spiller 10CC «Modern man blues» på høytalerne i heimen.

Mens ørkendyrbetvingersken filosoferer over ordtaket «Alle kjenner apa, men apa kjenner ingen»

Det er ikke Ap, eller det kongelige norske Arbeiderparti, ordtaket viser til. Men til det at noen som rager litt over den gemene hop, de vet «Alle» hvem er, og har et eierforhold til. Mens da den som uforvarende er kjent slik, ikke kjenner de som kjenner deg. Noe som kan være en smule slitsomt. Men som kjent har ikke høflighet tatt livet av noen. Så man klarer seg som regel.

Andy Warhol sa i sin tid at alle vil få femten minutter berømmelse i løpet av livet. Blondinen med egen motorsykkel har fått sine femten minutter i rampelyset og vel så det, og er vel ikke helt sikker på hvor stor stas det er. Å snakke med folk som man tror gjør det for å være hyggelige, for å bli kjent med deg. Men som bare gjør det for å vise hvor kule de er.

«Man blir fort Yesterdays news» sier venninde Forfatterinne, om det å være en spydspiss som rager opp i det menneskelige terrenget. Hun er rimelig oppgitt over alle de interessante samtalene det ikke ble noe av. De hun hadde sett for seg etter å ha blitt kjent med hyggelige mennesker. Som bare ville være kule. Der og da.

På den andre siden skal man være forsiktig med å si det. At man er som apa som alle kjenner. Og at det ikke er særlig stas. I lengden. For som sagt over. Høflighet dreper ikke. Ord derimot kan være rene sprenglegemer i menneskelige relasjoner. Selv om man bare tar ansvar for seg selv og sine egne følelser/opplevelser når man sier at det ikke er no stas å være apa som alle kjenner.

«Sikker på at det ikke bare er du som innbiller deg ting? Legger for mye i det? Noe som kanskje ikke er der?» Kollega Klarsyn ser mer enn apa. Respektfullt. Joda. Ofte er det storm i nærmeste fingerbøll. Og man skal være forsiktig med å legge stein på stein når man bygger luftslott. Steinene kan være håndfaste nok. Der og da. Men er de så håndfaste at de tåler å bli satt sammen som grunnlag for påstander om urent trav hos andre? Er som oftest slik at det for hvert spørsmål er et svar som er enkelt, elegant og totalt feil. Skivebom. For ikke si at man er helt på jordet. Apa altså.

Men likevel.

Ser det rart ut

Kjennes rart

Lukter rart

Er det som oftest noe rart.

Som når sjefen ikke klarer å skille skitt og Chanel. Er ikke alle sjefer som sier at «Er det ikke så viktig at du ikke selv kan ta det opp med Apa, da er det ikke så viktig at du behøver å ta det opp med meg».

For det gjør no med apa, å stadig oppleve at det er no rart. Noe som ikke er så håndfast at man kan bygge luftslott av det. Man blir lett innbilsk og tror at alt og alle har noe mot en. De andre gir jo egentlig F. De har nok med sitt og vil ikke bruke tid på at apa skal finne ut at det som er rart, ikke er rart.

Uansett har ørkendyrbetvingersken begynt å skygge banen. Har noe med å velge sine kamper å gjøre. Hun har ikke mer å bevise og trenger ikke være kul, bare for å være kul. Selv om det noen ganger kan være på sin plass å markere revir. Noe har man da å forsvare. Tross alt. Natteravninga for eksempel. Bedre å kjøre natteravn enn å gå på ti-års jubileum. Som Natteravn blir man tatt for den man er. På et jubileum skal alle være kule og bevise at de har gjort så mye siden sist. Og da kan en ape fort trå feil og lyve på seg akkurat det hun har på CV’n av arbeidserfaring og utdanning. For det er med aper som med barn, de skal bare ses, ikke høres.Og ikke skal de kunne mer enn absolutt nødvendig. Begynner de å lyve på seg at de faktisk kan mer enn å smile pent, da kan det bli utrivelig. For apa. Eller tar den feil. Enda en gang?

Men til syvende og sist henger alt på egen usikkerhet og manglende tro på at man faktisk er mer enn bare utseendet. Tenker ørkendyrbetvingersken, blond som hun er. Og siterer som så ofte før Nelson Mandela:

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro.

 

Kanskje derfor blondinen er så glad i Joe Cockers «Respect yourself»?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Verdig? Respektfullt?

 

Sara/Claes har vært ute og flydd. Noe hun gjør nokså ofte kan man forstå på blogginnlegget hennes i dag. Men før hun kom opp i lufta fikk hun møte svensk tyttebærpoliti på sitt mest byråkratiske. Fordi Sara noen ganger reiser som Claes, eller omvendt, kan det bli rom for tolkning av regler om hvem som får kroppsvisitere hvilket kjønn. Og med det gi mulighet for å diskutere hvem som er hva.

For det er en bøyg med sånne sikkerhetskontroller. En bøyg blondinen med egen motorsykkel prøver å unngå. Ikke for å unngå muligheten for å bli kroppsvisitert av ukjente mennesker. Men fordi hun kjenner på at hun blir krenket og får innskrenket sin bevegelsesfrihet. Men det hender at fruen må ta fly, og da er spissrotgangen gjennom alskens gjennomlysningsutstyr med tilhørende fjerning av metalltingelinger fra klær og kropp en prøvelse. Øredobber, beltespenner og støvletter er fast takst. Av med ytterjakka. Sånn summa sumarium føler hun seg noe avkledd på vei gjennom samlebåndet.

Èn gang var det en mannlig vekter som fant at fruen med lange ben skulle kroppsvisiteres. Og spurte om han eller en kvinnelig kollega skulle gjøre det. Ørkendyrbetvingersken blir om mulig enda mer tvert for, samtidig som hun i sitt stille sinn tenker «Dream on, Kjekken». Og ber om at hans kvinnelige kollega får æren. Er ikke mye å finne, tomme lommer og en løs BH-spile. Men de fikk da tilfredsstilt sitt pålegg om å krenke et menneske for åpen scene. Var ikke mye snakk om å få et avlukke for den slags sysler. Nei.

For det er krenkelse av andre mennesker myndighetene pålegger vekterne. Man vil ikke stole på at flypassasjerer er i stand til å tenke selv, og ta sine forholdsregler for egen sikkerhet. Jada, det finns enkelte korttenkte individer som tror at de er i sin fulle rett til å sette andre menneskers liv i fare. Og som med sine handlinger gjør det slik at alle reisende luftveien må krenkes i sikkerhetskontrollen på all verdens flyplasser.

Det ingen tenker over, og iallfall ikke tar inn over seg, er at hvis alle gikk Natteravn ÈN kveld i året, ville vi fått et mye triveligere samfunn, hvor det ikke hadde vært nødvendig å ty til vold for å bli hørt og sett. Da hadde det vært naturlig å ta vare på hverandre, se etter at naboene har det bra. Effekten på vår daglige omgang med hverandre ville ha vært utrolig. Men det er vel for mye forlangt at sofasliterne og konsumentene stiller opp slik? Og deltar i landets største dugnad og voksenopplæringsprosjekt?

I mellomtiden kan du jo kose deg med Joe Cocker

https://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=nn1HC2XXEF8

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge. Music

Music on the stereo. Dancing away.

 

 

 

 

More six word stories at Figments of a DuTchess

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Produksjon, horoskoper og det å gjøre fra seg på leggen

 

 

 

 

Dagens horoskop:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Ørkendyrbetvingersken får sin dose overtro i form av «Your daily horoscope», som trofast leverer ord for dagen i ei e-postkasse nær henne hver dag. Ovenstående var dagens budskap, som passet utmerket med fruens herjinger på Fjæsboka i det siste.

En av fruens årelange kompiser har de siste ukene oppfordret sine fjæsbokvenner til å LAGE en god dag. Noe han gjør hver dag. Hyggelig og trivelig, og omtenkt og i det hele tatt. Likevel klarte ikke ørkendyrbetvingersken å dy seg, og måtte jo slenge fra seg en sleivete kommentar om kompisen hadde begynt å bli produktiv? Siden han hele tiden vil LAGE en god dag. Og da var det litt godt å få ovennevnte visdomsord fra astrologien: For selvsagt har fruen alle de nødvendige kvalifikasjonene til å slenge med leppa/tastaturet. Skulle da bare mangle. Man er da ikke dronning i eget dronningrike for ingenting. Spørsmålet er om hun ikke også burde bruke de samme kvalifikasjonene til ikke å sleive med nevnte kommunikasjonsmidler.

Hun gjør jo det med ujevne mellomrom, sleiver over tastaturet og river av seg meninger som kanskje er berettigede, saklig godt begrunnet og «To the point», men som det gjerne sies:

For hvert problem er det en løsning som er enkel, elegant og helt feil

Er ofte slik, det har man da lært, the hard way, tenker Kamelryttersken, og trenger ikke gå lenger enn til siste års innkjøp av ny hjelm. «Denne er helt lydløs» kunne selgeren fortelle. Prisen var ikke så ravgale, så det ble handel. Trivelig kar, den selgeren egentlig. Men så ble det til at fruen ville ha headsett i hjelmen, med radio og telefon og sånt. Funka gull det. Når sykkelen står parkert. Pent. Ved siden av veien. I fart er det plent umulig å høre radioen eller hva som blir sagt av fornuftige ting i andre enden av telefonen.. Enkel og elegant løsning på et problem som ble. Helt feil.

Firmaet som både betaler husleia for blondinen med egen motorsykkel og bensinen til doningen, har nettopp hatt en aldri så liten korrupsjonsskandale. Type storm i et drammeglass. Den lokale blekka skriver på kommentarplass om at Noe er råttent i …, mens da firmaledelsen gir indremedisinsk  behandling i form av innskjerpelse av firmaets etiske regler, samtidig som de bruker pene ord i media og i brev til samtlige ansatte på det interne IT-nettverket.

Ørkendyrbetvingersken sitter igjen med en følelse av at man har kommet fram til en enkel og elegant løsning. Nokså standard, etter prinsippet om mer av samme sorten. En løsning hun ikke er helt sikker på. Mer av samme sorten er som oftest ikke en løsning som endrer noe, i beste fall utsetter den problemet, i verste fall får man enda større problemer. Og det var liksom ikke hensikten? Eller? De som vil vite mer om at det er  “Aldri så godt, at det ikke er galt for noe” utført av de som vil arbeide med  “Å være sin egen ulykkes smed“, kan lese Paul Watzlawicks bøker med nevnte titler.

Det er lite trolig at de som har misbrukt både sponsorpenger og betrodde midler fra firmaets kasse vil få eller må finne seg andre arbeidsoppgaver. Til det er man for flinke til å ta vare på hverandre i de høyere sirkler. I motsetning til arbeidsfolket på gølvet, som blir kjørt i ganske så stramme etiske tøyler. Skal lite til av sprell utenfor den slagne landevei før man får påpakning. Selv om man oppfyller lovens krav til oppførsel på arbeidsplassen. Varsling. For eksempel. Er lik fyken. “Frivillig”. Som oftest. Blir forholdene bedre av det? Heller tvilsomt. Fordi at hvis man ikke kan si fra om kritikkverdige forhold, da vil for det første forholdene fortsette. Like uholdbare. For det andre forsterker man ukulturen. Ingen som sier noe, når man vet at det kan bli trøblete å betale husleia som følge av å ha sagt fra om at keiseren ikke har klær. Synd, men leit.

Men slike saker har en annen side. Det har noe med lojalitet å gjøre. «Alle» vil at uheldige forhold blir avdekket. Men det vi gikk og gnåla på i barndommen «Sladderhank ska sjøl ha bank», har faktisk noe for seg. Man er ikke et bedre menneske fordi man sier i fra. Selv om det er nødvendig for liv og helse. Man har noe å arbeide med i seg selv. Ikke for at man skal være lojal for enhver pris. Men fordi egne uforløste tinger og tanger må løses opp i. Og da er det lettere å ta det som ligger utenfor seg selv. Eller rette baker for smed, som salig Wessel forteller.

Det handler hele tiden om å utvikle seg selv til det mennesket man har muligheter for å bli. Til å ta tak i egne utfordringer og løse dem. Noen ganger må man gå via det offentlige rom og legge både ett og to store egg. Kamelryttersken har i sin kauthet prøvd det òg. Og brent snuten. En lite behagelig opplevelse. Men det var den veien hun gikk. Ikke alle som likte den. Og som på sitt vis bidro til å få dama til å gå i takt. For det skal man, selv om halve ræva henger bar. Sånn er det bare med den saken. Enkel og elegant løsning på et kjent problem. Om den er riktig, kan kanskje diskuteres.

Derfor kan ikke blondinen mene at den beste løsningen for å utvikle en organisasjon til å arbeide etter slagordene «Åpen, Modig, Kompetent», er at man ruller hoder. Helst alle hodene på kroppene som nå står skolerett på teppet hos direktøren. Ja, man mister en del kompetanse og kontinuitet i organisasjonen. Men skal det bli en bedre forståelse for firmaets etiske retningslinjer. Må man si at vi skal være etisk bevisste, i alle forhold, i jobb og privat. Alle sammen. Nytter ikke å snakke om at firmaets verdier er tre ord på snei. Som man gjorde når man lanserte slagordene. Da må man være. Åpen. Modig. Kompetent. Og ikke på en snei.

At moderne organisasjons- og ledelseslære tilsier at ledelsen må gå i en slik situasjon, vil fruen med Masteren i organisasjon og ledelse heller ikke mene noe om. Hun kunne jo bli oppfattet som kunnskapsrik og Kompetent. Ikke bare Modig og Åpen.

For det har ørkendyrbetvingersken hørt noe om i det siste. For så vidt ikke bare i det siste. Mormor har mast om det lenge. Men det er en vei å gå. Fra det å være sikker på at ALLE mener at du er en dritt. Til å forstå at det er du selv som tror at de andre mener det. Noen ganger går den veien via det offentlige rom. Før man klarer å ta til seg at man faktisk kan. OG at ALLE andre mener at du kan. Eller for å si det med Snekkeren den gang Kamelryttersken var nyansatt Ergoterapeut i et attføringsfirma. «Det er jo ikke sant, det de sier, at du ikke kan». Ergoterapeuten hadde på fjorten dager vist at hun ikke bare kunne kartlegge arbeidsmessig funksjon hos de som gikk på attføring. Hun holdt også hele snekkerverkstedet i drift når dèt trengtes.

Men det var dagens visdomsord:

You can’t be both judge and jury even though you’re convinced you’ve got all the necessary qualifications. Better ask for a bit of advice.

Hvem spør man? Når man er uenig? Den som er Åpen, Modig og Kompetent? Eller den som som sitter i sitt kjøpmannskap og tenker på hva som gir vinning og tap?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story challenge, light

Two weeks ago the six word story challenge was “write“. This week it is light.

 

Pure sanity. Pure Power. Pure light.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Edvard Munch, “Solen” (The Sun), Universitetets aula, Oslo

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

 

Rehabilitering og motorsykkelkjøring, filosofering rundt praksis

Sesongen er så smått i gang. Det har bare blitt 4 – 5 mil hittil, men ørkendyret har da fått seg nye dekk og fått strekt seg litt etter storservicen i fjor høst. Nye støtdempere, bremseskiver foran og bak, oljeskift og annet småtteri som må tas en gang i blant, gjør at han er klar for nye eventyr og eskapader i inn- og utland :-)

At blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser også er klar for å komme seg opp og ut på to hjul, har vel etter hvert blitt klart også for Karavanseraiets lesere?

Motorsykkelen krever at man er der, at man er bevisst på hva som skjer rundt seg, og ikke minst foran seg. At man hever blikket og ser forbi der veien slutter. Det som skjer under forhjulet er egentlig ikke så interessant, fordi det kan man ikke gjøre noe med. Det har i realiteten allerede skjedd og har gått over i historien. Fruen har lært det på den harde måten. Med skraper på sykkel og egen stolthet som resultat. At man ser ikke ned på forhjulet, men langt opp og fram, og har målet i sikte. Det som er rundt svingen. Bak neste bakketopp.

Bak styret blir man gjerne sittende og filosofere, mens man holder passe styrefart og lar øynene følge veien. Hjernecella har slått over på autopilot og vurderer vei og føre fortløpende uten at fruen selv bevisst tenker over hver eneste detalj i bildet på netthinnen. Men så er det et litt større fremmedlegeme der framme. En knyttnevestor sak, som kan være en potensiell fare. Ett hull i veien, en isklump fra en forankjørende, en stein eller ei brusflaske. Autopiloten slår fra og bevisstheten vurderer om saken er stor nok for en liten forandring av kursen. Hadde hun sittet med øya festet på forhjulet hadde det kunnet blitt både kjapp unnamanøver og knall og fall av et slikt lite fremmedlegeme. Et møte med asfalten, eventuelt autovernet, kan bli katastrofalt, for ikke si fatalt. Og siden Kamelryttersken har tenkt seg hel hjem, hver eneste gang. Gjør hun så godt hun kan og ser så langt fram som mulig. Bak svingen eller over bakketoppen. Og lar blikket følge med gjennom svingen. For sykkelen går dit hun ser. Sånn er det bare.

Det å se langt fram, og holde seg orientert om hva og hvordan, og vurdere mulige utfall er også nødvendig når man holder på med rehabilitering av mennesker som har mistet evne til å fungere slik de vil i det daglige, Selv et lite funksjonsfall, som at man knekker venstre lillefinger, kan gi ganske store utslag i hverdagen. Som Kamelrytterskens venninde som bremsa seg ned på treningsbanen. Sykkelen fikk en knekt fothviler, mens venninden fikk et komplisert brudd i lillefingeren. En stund senere spurte ørkendyrbetvingersken. «Kan ikke du flette håret mitt, blir så stygt på høyre side når jeg gjør det selv, og det blir så flokete under hjelmen» Venninden viste fram lillefingeren som sto i en litt skjev vinkel og var noe stiv. «Kan ikke, hånda vil ikke». Neivel nei. «Du får begynne å strikke» Ergoterapeuten har løsninger på selv slike utfordringer. «Har da holdt på med håndarbeid i hele mitt liv» svarer venninde, «men akkurat nå går det ikke». Ei stund senere er hun i gang så smått, strevsomt, men det går. Blir ullsokker til barnebarn, om enn noe mer omstendelig enn før.

Så selv en filleting som en knekt venstre lillefinger kan påvirke funksjonsevnen til et menneske ganske drastisk. Og ikke bare funksjonsevnen. Livskvaliteten blir gjerne også dårligere. Håndarbeid var en verdsatt og meningsfull aktivitet for venninde. En aktivitet som ble et savn den tiden hun ikke fikk brukt hendene slik hun var vant til, og gjerne ville. Eller som for ørkendyrbetvingerskens faderlige opphav som gikk og sturet etter en hjerteoperasjon for noen år siden. Han turde ikke gå i skogen og plukke molter, noe han hadde gjort i nærmere 70 år, og gjerne ville fortsatte med. En omtenkt fastlege mente på «At det må du da gjøre, det feiler deg ikke noe som gjør at du ikke kan gå i bærskogen». Kallen blomstra opp, og har nå tretten år senere vært i bærskogen etter molter i iallfall ti av dem.

Så det er noe med å tenke skog og ikke trær når man holder på med rehabilitering. Noe fruen erfarer også i sitt daglige virke, som er rehabilitering av mennesker som har hatt så store funksjonsfall at de trenger bistand for å komme seg til igjen. En virksomhet som krever kompetanse, ikke bare hos den nærmeste bistandsyter, men også hos bidragsyters oppdragsgiver. Brukeren av fruens tjenester har egentlig ei ganske enkel bestilling: «Gjør meg frisk». Noe hun ikke kan uten aktiv innsats fra brukeren selv. Det krever at bistandsyter har erfaring og innsikt ikke bare i rehabilitering og prosessene som fører til bedring, men også i motivering av brukeren. Bistandsyter møter også andre utfordringer, som ikke er relatert til bruker, men til samarbeidspartnere i velferdssystemet. En annen av Kamelrytterskens venninder fortalte en gang om en nær slektning som hadde vært på rehabiliteringsopphold et sted og som ble sendt hjem før hun var sterk nok. Det var trapp i heimen og den måtte forseres flere ganger daglig. Noe husets frue ikke klarte etter det første rehaboppholdet. Resultatet var reinnleggelse og et lengre opphold både på sykehus og rehabiliteringsinstitusjon. Den problemstillingen møter også Kamelryttersken i sin arbeidshverdag, at forvaltningen, byråkratiet fatter en beslutning om hjemsendelse før fagfolkene og kanskje ikke minst bruker selv, mener det er forsvarlig. Og da blir fruen ganske så spørrende i sine himmelblå, og området rundt utvider seg nok ikke bare en smule. For hvor er respekten for menneskets verdighet? Er det etisk forsvarlig, for ikke si gjennomtenkt å sende en person hjem som har et så lavt funksjonsnivå og er så svak at det er stor fare for reinnleggelse og enda mer bruk av helse- og velferdsressursene?

Dette er en problemstilling som ørkendyrbetvingersken har filosofert mye over, både bak styret på ørkendyret og i andre sammenhenger. For hun mener at når hun foretar en vurdering av et menneskes evne til å fungere i sin egen hverdag, at hun har faglig holdbare argumenter. De deler hun med resten av det tverrfaglige rehabiliteringsteamet hun arbeider i. Argumenter og faglig forståelse som er gjengs i helsevesenet. Når så teamet hennes i fellesskap, drar en faglig begrunnet konklusjon, om enn kanskje kortfattet i formen, overfor ansvarlige byråkrater, da forventer rehabliteringsteamet at det blir hørt. For det har noe med respekt å gjøre. Respekt for hverandres faglige vurderinger.

Historiene om helse- og velferdsbyråkrati versus andre fagfolks vurderinger får man gjerne fra brukerne av NAV-systemet. Men de er ikke uvanlige i andre deler av Helse-Norge heller. For i realiteten sparer man ikke penger eller andre ressurser. På vedtak som går på tvers av faglige vurderinger. Man legger opp til frustrasjon, omkamp og merforbruk av felleskassa. Som da blir knappere for alle.

Er det bare det at noen tror det er sin egen pung de forvalter, at vurderingene til kapable fagfolk blir oversett? Eller er det det at makt korumperer, at siden man faktisk har lov til å overkjøre andre, da gjør man det? “Because I can” Ivaretar man da brukerens verdighet? Betyr en slik overprøving av faglige vurderinger at man faktisk ser at det er på andre siden av svingen målet ligger? Og ikke ved forhjulet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Gjesteblogger, nå igjen

Lammelåret har i vinter hatt en serie med innlegg om livserfaringer, og har nå også bedt Kamelryttersken om å bidra.

Bakgrunnen for å han en slik serien med blogginnlegg forklarer Lammelåret slik:

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer ble startet fordi jeg opplevde mangel på romslighet og toleranse for andres valg og andres livssituasjon, i det offentlige ordskift.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Førerutvikling

Sesongen nærmer seg, men om det har noe for seg å mimre over tidligere eskapader på to hjul, kan vel diskuteres….

 

Helga 7 – 9 mai 2010 var ørkendyrbetvingersken på to hjul sammen med Bimma og hennes BMW 800 ST

 

Helga ble brukt sønnafjells, på førerutviklingskurs hos NAF MC avd Oslo. Etter en avslappet ettermiddag på Operataket

 

var det å trekke i hus til teorikveld i kantina hos NAF i Østensjøveien. 80+ deltagere hadde de fem instruktørene fra Tango MC (Motorsykkelklubben til Trafikkorpset ved Oslo politidistrikt) å undervise. NAF MC Oslo stilte også med hjelpeinstruktører + tre innleide kjørelærere som var med søndag.

 

 

Har alltid hatt lyst til å få være med på kurs med Tango MC, så dette var midt i blinken.
Etter teorien ble spesielt utvalgte invitert bort på klubbhuset til NAF MC Oslo, og fikk se på et riktig så trivelig klubblokale og verksted/lager til ca 90 sykler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag var det ca 40 sykler i hver pulje, som farta rundt på betongen på Valle Hovin etter eget forgodtbefinnende mellom postene som var bemannet med instruktører fra Tango MC

 

 

Øvelser som serpentiner (slalom mellom kjegler, både med lang og kort avstand mellom kjeglene), unnamanøver i sving, igangsetting med sving til høyre eller venstre, sirkel, 8-tall og krypkjøring mellom kjegler satt opp som en dobbel S. Var instruktører på de fleste øvelsene, og deltagerne kjørte rundt og holdt på med de øvelsene som de ville øve på. Var god plass, selv om det var førti sykler i gang samtidig.

 

Etter pause og omrokkering av kjeglene ble det bremseøvelser, nødstopp og unnamanøver

 

Søndag var kurset flyttet til Vålerbanen

 

På banen var det mange instruktører, så selv om vi var 40 stk delt i tre grupper etter egen vurdering av kjøreferdigheter, fikk de fleste den oppfølginga de ville ha. Kamelryttersken fikk iallfall uoppfordra tilbakemelding på blikkbruk og svingteknikk fra to av kjørelærerne som gjorde at hun fikk en mye triveligere tur hjem. Instruktørene var med og kjørte sammen med oss på banen, lå bak og ga tilbakemelding etter endt pass. Alle svingene var merket med svingpunkt og tangeringspunkt, slik at det var lettere å treffe svingene riktig.

 

Bimma har god dreis på ST’n sin

 

Hjemover ble det R30 opp Rendalen, som selv om det er mye rett fram mellom Rena og Storsjøen, er det lengre opp partier som utfordrer fører og sykkel. Som vanlig var det lite trafikk og med tørr vei gikk det godt å ha alminnelig styrefart oppover.

 

Her fra sørenden av Storsjøen

Opp Tylldalen og over til Tynset begynte det å bli kaldt, så islender og tykkere hansker ble redningen. Sto en politibil med blålysa på litt forbi Kvikneskogen, men han var visst ute i anna ærend, for det var ikke mer å se til dem.

 

Etter en rask stopp på Berkåk for bensinfylling, bar det strake veien hjem.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Dette innlegget er et noe omarbeidet innlegg fra Kamelhiet