Marinen eller Festningen

Kronikk i Adresseavisen 30/3 – 2012

Det å stenge Marinen natt til 1. og 17. mai, har vært en årviss øvelse de siste årene. En stenging som vi i MC-Ravn Trondheim ikke helt forstår.

Men så sitter ikke vi i styrer og ting heller. Vi er frivillige Natteravner og har holdt på siden 2007. Mainettene på Festningen finner vi blir utriveligere for hvert år. Mørkt og uoversiktlig som det er der oppe. «Alle» klumper seg sammen under de to gatelysene som er, med knuffing, ukvemsord og voldtekter som resultat.

Marinen ble jo stengt disse kveldene med argumentet at kommunen ikke skulle arrangere fest for ungdommen. Nei, det trengs ikke, for det klarer ungdommen utmerket godt selv. Det de trenger er en vennegjeng, en mp3-spiller og kanskje en flaske eller to med alkoholholdig drikke. Og et sted å være, helst tørt og varmt, men en gressplen holder i massevis. Alt det får ungdommen tak i, for å feste til langt ut i de små timer. Så det er ikke et argument, at ungdommen må ha hjelp til å lage fest.

Et annet argument er at det blir mye søppel, og vi vil jo at byen ser pen og ren ut på nasjonaldagen. Noe som krever ekstra mannskap. Mannskap som helst vil gjøre andre ting 17. mai enn å rydde etter den oppvoksende slekt.

Når vi kjører Natteravn, kjører vi to eller tre sykler sammen, langs forskjellige ruter rundt i byen. Noen kan ta området fra Korsvika, langs Ladestien til Rotvollfjæra og videre til Hansbakkfjæra. Derfra kan turen gå til Estenstadammene. En annen gruppe kan ta skolene fra Nidarvoll til Risvollan og videre ned Fossegrenda og opp til Leirfossene. Ei tredje gruppe drar til Sjetnemarka/Tillerområdet før de fortsetter til Heimdal/Kattem. Ei fjerde gruppe kan kjøre vestsida av byen fra Ila til Teisendammen, Kyvannet, Lian og over Flatåsen til Saupstad. På den måten dekker vi hele byen, og ser hvordan friluftsområdene i byen brukes. Når det gjelder rydding på disse områdene er det påtagelige forskjeller. Våre nye landsmenn forlater området slik de fant det, slik de vil finne det når de kommer tilbake. Noe man ikke kan si om mange andre som bruker de samme områdene. Så det er forståelig at mannskapene fra Trondheim bydrift syns det kan bli mye rydding noen ganger. Men det må vi ta på oss alle sammen, om vi vil ha det rent og pent når vi kommer til et offentlig friluftsområde. Og det lærer ungdommen i hjemme, om det er greit å slenge søppel rundt forbi, eller om man rydder etter seg. Spørsmålet er om man vil ta det kollektive ansvaret for befolkningens ve og vel det offentlige har eller ikke. Ikke om man skal arrangere fest eller rydde etter den.

Marinen er oversiktlig, og folk trives der. Ulempene er at det kan bli ferdsel gjennom kirkegården ved Domen og støyplager for beboerne sør og øst for Nidelva. Sistnevnte er kanskje en plage som er større under PStereo-festivalen? For da kan man fint sitte på Kuhaugen og nyte utsikten over byen og musikken fra Marinen.

Med mange mennesker samlet på et sted er det nødvendig å ha oversikt for å forebygge umotivert vold. Knuffing og småslossing, noen tråkker over på litt høye hæler i vårkvelden, og der var venninna borte i vrimmelen. Det vi opplevde på Marinen natt til 1. og 17. mai i 2008, altså før man gjorde det famøse vedtaket om å stenge byens befolkning ute fra sin egen hage, var at ungdommen trivdes, de satte pris på at MC-Ravnene var der. Ungdommene fortalte at når de hørte motorsyklene komme, forandret stemningen seg, det ble roligere. Vi tolker det som at nærværet av edru voksne var beroligende i seg selv. Mens når Politiets uniformerte biler kom forbi, var det noen som ikke var like fornøyde, fikk vi høre. For de kommer bort til oss og prater, ungdommene. De syns vi er kule og om kveldene når vi er ute tør de komme bort. For som natteravner er vi ikke så farlige som vi ellers er. De spør om syklene, forteller om hva de holder på med, hva de mener om tingenes tilstand og spør om å få sitte på. Noe de ikke får.

Beslutningen om å stenge Marinen og dermed flytte ungdommen opp til Festningen gjorde at go’stemningen vi opplevde vårkveldene i 2008, forsvant. Det ble mer en «Vi mot dem»-stemning. Det ble mer politi, Røde Kors er der og vår rolle som Natteravner forandret seg fra å være edru voksne som bare er der, til rollen som vakt på en bygdefest. En polarisering som har ført til mer kontroll og steilere fronter, som kan føre til konflikter. En utvikling som undertegnede mener ikke var nødvendig, men som fulgte i kjølvannet av panikkstengingen av Marinen. En annen spin-off av stengingen, er at ved å samle så mange mennesker på et uoversiktlig område som Festningen, er at man legger til rette for voldtekt. Kan i den forbindelsen nevne at det har hendt at vi uforvarende har kommet over ting som kan foregå i halvmørke buskas. En gang var det en som hadde omløp nok i det øverste hodet til å rope «Det e frivellig, det e frivellig».

Ved å sørge for mer lys og stenge kirkegården for trafikk vil man få mer oversiktlige forhold på Marinen. For nå har man skapt en tradisjon og en forventning om at byens ungdom samles et eller annet sted natt til 1. mai og natt til 17. mai, og at de må passes på. Spørsmålet er om man vil stenge Marinen og ta ansvaret for å legge til rette for flere voldtekter, eller om man vil la ungdommen få ta ansvar for seg selv, uten å tiltak som fører til mindre go’stemning og fri utfoldelse. Uansett, vi stiller like frivellig i år som vi bruker å gjøre, til vår egen og ikke minst ungdommens glede.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Six word story

Drive a motorbike.

Then write it.

 

Figments of a Dutchess has more stories in six words

 

Arctic circke raceway june 2010

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

NPM og tortillas

Karavanseraiets har lesere også i vinglemennenes leir, en leir hvor det også finnes en dypere forståelse for NPM (New Public Management) enn det Kamelryttersken kan oppvise. Hun har tross alt bare mastergrad i organisasjon og ledelse, og må nok finne seg i sitte langt ned ved bordet når det skal talast i tunger av hærmennene og skjoldmøyene på Løvebakken med tilhørende herligheter. (Fritt etter Jon Leirfall og hans soger fra det politiske liv og levnet på 1960/70 tallet)

Nå må det legges til at blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser er som nordlendinger flest, stor i kjeften, snar å springe, men det mankerer kanskje noe på det å tørre å gå på do når det er mørkt? I alla fulla fall så har hun sine meningers mot, noe som salig Gandhi (1869 – 1948) også har sin mening om:

First they ignore you
Then they ridicule you
Then they fight you
Then you win

På Fjæsboka blir det til tider enkelte meningsutvekslinger, nå sist om nytale, eller rettere om en artikkel om ei ordbok om Røverspråket i maktens korridorer. I den samme artikkelen kom forfatterne av ordboka også med noe som enkelte vil kalle lettvint kritikk av NPM. Noe som ble påtalt i klare ordelag fra en som tydelig mente å vite hva han snakket om. Bra er det, for nevnte New Public Management har en tendens til å bli omtalt i lettvinte ordelag. Særlig i nytalen fra førnevnte løvebakke med nærliggende områder.

Jan-Arill Skogholt skrev «Bygdevise» tidlig på 1970-tallet, ei strofe fra den har festet seg; «Økonoman er dårleg fornøgd». Alle forsøk på å påstå at offentlig tjenesteyting vil bli bedre ved å innføre tankegods og begreper fra privat næringsliv, utløser en ryggmargsrefleks hos blondinen, som protesterer vilt og uhemmet. Fordi det offentlige skal ikke gå med overskudd. Overskudd på drifta av offentlige enheter tyder på at man ikke har produsert nok velferd for innbyggerne. Eller?

Men, ja, men nei, men altså. Går man inn i materien og ser litt på hva offentlig tjenesteyting faktisk dreier seg om, ser man at tjenestene nødvendigvis ikke må produsereres av en offentlig instans, De kan leveres av en privat leverandør. For eksempel kan veier vedlikeholdes av en lokal maskinentreprenør, det må ikke gjøres av Veivesenet. Statens Veivesen kan ha en kontrollfunksjon, og påse at den lokale maskineieren holder veien i stand i forhold til oppsatte standarder. Utfordringen ligger i om den private aktøren klarer å tjene penger på en jobb som det offentlige kan gjøre like godt selv for den samme mengden kronasje.

I helsevesenet har man gjort flere forsøk med å sette ut for eksempel sykehjemsdrift til private firma. Noe man har gjort seg ymse erfaringer med. For å tjene penger har private firma tatt enkelte snarveier i forhold til arbeidsmiljø og lønninger. Konkuranseutsetting i et marked hvor man har en stor aktør med tilnærmet monopol er ekstremsport. Og de fleste har gitt seg, nettopp fordi man ikke klarte å tjene penger og samtidig oppfylle kravene som stilles til drift av sykehjem.

Det gjør at det er ikke bare bare å si at NPM ikke har no for seg, eller kritisere kritikerne for lettvint kritikk. Man må som overalt ellers vite hva man holder på med, definere mål og midler, hva man ønsker å oppnå. Ikke minst må man definere om tilgjengelig kronasje skal brukes til å produsere offentlige tjenester til beste for innbyggerne, eller om man skal godta at noen har fortjeneste på å utføre tjenester på oppdrag for det offentlige.

Eller skal man bygge opp et teknokrati, hvor høyt kvalifiserte fagfolk fra forskjellige fagfelt får i oppdrag å drive samfunnet, uten kontroll fra offentligheten. Altså at vi avvikler dagens representative demokrati, og heller bruker pengene til å utvikle bedre styringsmodeller, hvor enkeltindividet beholder sin autonomi?

Men hva har så NPM med tortillas å gjøre? Ikke så veldig mye, bare at middagen i dag var tortillas med fyll av:

Et par hekto bacon

En Gilde kjøttpølse

En dash potetstappe

En boks maiskorn

En boks bønner i tomat

En boks hermetiske tomater

Et lite glass tomatpurrè

En stor purre

En passe blomkål

3 dl ris (kokt med 6 dl vann)

Tre spiseskjeer Maizennamel

En halv liter vann

Et par teskjeer salt

Halv teskje pepper (eller var det ei?)

To spiseskjeer oregano (eller tre?)

Kokt sammen i en passe stor kjele. Fryses i porsjonspakker for framtidig fortæring. Med eller uten tortillas eller rundstykker.

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Å forholde seg til fattigdom

Mormor har en tendens til å ta fram saker til ettertanke. Dagens post stiller iallfall i klassen for slike tanker.

Saken er at Fattighuset i Oslo spurte på Facebook etter ei jakke av merket «Canada Goose». Datteren til en av brukerne av Fattighuset ønsket seg ei slik jakke til bursdagen. Jakker av den typen koster sånn ca 6.000, og er dermed i en prisklasse som iallfall ikke denne blondinen ser seg råd til. Hadde det vært ei snasen motorsykkeljakke derimot…

Ønsker er gratis. Moralsk forargelse likeså. For det manglet ikke kritikk av at Fattighuset gikk ut med et slikt ønske.

Fattigdom er en relativ størrelse. For den måles i forskjellige måleenheter, alt etter hvor man er. I debatten om fattig-Norge blandes økonomiske, moralske og etiske argumenter og størrelser i ei salig røre. Man kan spørre seg om det er graden av velstand som gjør at et menneske oppfattes som fattig? Eller er det det lettvinte politisk korrekte som avgjør hvem som er lik, i et samfunn hvor alle er like, men noen er likere enn andre?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om erfaring og følger

Arctic circle raceway, juni 2010

Sesongen nærmer seg, om ikke med stormskritt, så iallfall dag for dag. Blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser kjører buss om vinteren, og busskortet teller ned, dag for dag. Nå før helga var det kommet til at det er 45 dager igjen. Til det må fornyes. Noe Kamelryttersken tror sitt om, siden MC-sesongen burde være i god gang da. Og 26. april begynner MC-ravninga for i år, så da blir det mer sykkelkjøring. Heldigvis, for abstinensene begynner å bli påtagelige, ikke bare under de blonde lokkene, men også i kroppen. Det kan umulig være sunt å ha det slik.

MC-bladet, blekka til Norsk MotorCykkelUnion, NMCU, hadde i siste nr en artikkel om førerutvikling. Hvor de påsto at erfarne motorsyklister var mindre plaget med at buristene ikke så dem/brøt vikeplikten, enn nybegynnere og mindre erfarne bikere. Kanskje ikke så rart, med erfaring kommer oversikt og forståelse for trafikkbildet, man lærer seg hvor man skal plassere seg for å bli sett, og man vet å gjøre seg synlig. Ikke fordi det er så utrolig kult å være i rampelyset, men fordi man vet at ved å gjøre seg synlig og hørbar, da er sjansen større for at man kommer hjem. Hel og i et stykke. Hver gang.

Ligger ørkendyret bak en trailer, prøver han så godt han kan å se venstre speil på traileren. Større sjanse for at sjåføren ser det enslige lyset, og dermed blinker med høyre blinklys når det er klart for forbikjøring. Noe Kamelryttersken vet å sette pris på, og sier Tusen takk til de trailersjåførene som har sluppet henne fram slik.

I bytrafikken kan det bli et gir lavere enn nødvendig. «Loud pipes, saves lives» sies det. Instruktørene fra Tango MC har iallfall vært klare på det når fruen har vært på førerutviklingskurs sammen med dem. «Brumm med det dere har å brumme med». Sier de. Som kjører politimotorsykkel til daglig. Får tro at de vet hva de snakker om.

En som ikke hadde for mye vett på hva han holdt på med, var en mopedist, som ørkendyret traff en sommerkveld i Midtbyen. Kamelryttersken kommer på sin stolte ganger i venstre felt ned Kjøpmannsgata. Venstre felt siden hun skal videre over Olav Trygvasonsgata og bort på Brattøra på sin vel et annet sted. I høyrefeltet ligger det da en del burister + tre guttunger på moped/lett motorsykkel. Akkurat når ørkendyret kommer opp på siden av de tre musketerer på to hjul, legger den første, en moped av spansk herkomst, seg ut i venstre felt. Kunne se ut som at han ikke var helt fornøyd med hastigheten på den nærmest stillestående køen. Blindsone, speil og blinklys var etter alt å dømme fraværende i denne mopedistens ordbok. Han kan takke sin skaper for at ørkendyret har vært ute en vinterdag før. Det ble å klipe det ABS-bremsene tålte, ørkendyret sto nærmest stille av ren forbauselse over å måtte gi plass til en guttevalp. Så snart det var plass nok på venstre side til 265 kg tysk ingeniørkunst på to hul, var det full hendel og forbi. For det å være i nærheten av det spanske industriavfallet der, det var å regne som livsfarlig, såpass forsto til og med et ørkendyr ved navn Snabelkamelen Wolfgang.

Arctic circle raceway, juni 2010

I lyskrysset med Olav Trygvasonsgata, vurderte Kamelryttersken om det var verdt det å stå av midt i gata og lese gutlarven et par Pauli ord om Adam, korte bukser og den gangen David kjøpte øl i Paris. Men kom fram til at slauren sannsynligvis ikke forsto Nordnorsk, så hun sto over.

Men de tre musketerene er ikke alene Små, tekkelige møfrø i ballerinasko, tynne longs til midt på leggen, t-skjorte og hjelm. Uten hansker. Kjører små, rosa scootere i bytrafikken som om de har ni liv, uten hensyn til at det er faktisk flere på gata, som er både større og tyngre enn dem. For ikke å snakke om at asfaltutslettene blir en tanke større uten klær som tåler å skli bortover gata i 80 – 90 km timen i minimum 60 sekunder. Kanskje ikke bare en tanke større heller.

Heldigvis. Det blir færre ulykker med alvorlige personskader år for år, i forhold til kjørte kilometer på to hjul. Sånn sett. På landsbasis. Men likevel skjer 70 – 80 % av de ulykkene som skjer, i hastigheter under 50 km/t. Vi vet også at i sju – åtte av ti ulykker hvor det er bil og tohjuling involvert, er det buristen som har det objektive ansvaret. Sjåføren har glatt oversett sin soleklare vikeplikt og har heller ikke kjørt aktsomt nok. Er liksom ikke nok å se en motorsykkel, man må også ta inn over seg at akkurat den motorsykkelen kan være en potensiell fare for utseendet på buret man kjører.

Blir vel en annen lyd i pipa, når møfrøene selv får ungdom på to hjul. I mellomtiden får vi håpe at de holder seg på hjulene og ikke kommer i veien for noen som er større og tyngre enn dem?

 

Arctic circle raceway, juni 2010

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Holdninger

Resirkulering er noe blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser har sansen for. Hun har lenge tenkt på et blogginnlegg som ble lagt ut høsten 2010 om holdninger, og som ble litt aktualisert av gårdagens innlegg om negative tanker. Hvor også egne og opplevelsen av andres holdninger var noe av det som ble tatt opp. Det at man uforvarende kan utløse holdninger hos andre mennesker som man ikke trodde var der, men som kommer til syne i all sin utemmede velde ved gitte anledninger.

Holdninger

ble første gang postet 26. oktober 2010, her i en lett forkortet utgave.

Er noe med holdninger. Vi vil gjerne vite at vi har så gode holdninger overfor hverandre. At mine holdninger er politisk korrekte og det er de holdningene vi bygger landet på.

Helt til vi møter vår egen frykt for det ukjente. Plutselig står vi overfor et menneske som ikke oppfører seg slik vi mener at mennesker fra et møblert hjem oppfører seg.

Det å ha en grunnholdning til sine medmennesker som er forankret i positive verdier, vil vi tro alle har. Likevel kan man møte holdninger hos oppegående mennesker som ikke er særlig gjennomtenkte. Noen ganger kan forankringen av holdningene i det vi vanligvis kaller positive verdier være en utfordring å finne.

Eller er det en forenkling av realiteten og av det man møter som man oppfatter som totalt på vidotta? Kan det være at noen trenger en runde eller to med seg selv for å plassere egne holdninger til bestemte grupper mennesker eller enkeltmennesker? At man lever i en slags boble, hvor man slipper å bli utfordret av mennesker fra andre kulturer eller annen seksuell legning? For bare å nevne to grupper som ofte utfordrer vår oppfatning av egne holdninger.

For vi tenker til vanlig ikke på at vi har holdninger til det meste. Vi trenger ikke reflektere over hvordan vi skal møte en innvandrer eller en muslim, fordi vi møter dem ikke. I tilfelle så er det på gata, hvor vi passerer dem tilfeldig. Om vi ofrer det en tanke er det vel også tilfeldig? For er det noen som går rundt og konstant tenker at innvandrere er sosialklienter og tar alle jobbene våre? Eller tenker at muslimer slår kona og er terrorister hele gjengen?

Noen er det kanskje, men langt de fleste av oss tenker ikke så langt, fordi det er et tilfeldig møte og hva man skal ha til middag er viktigere. Eller at minsten må ha nye sko, igjen.

Er ikke før vi står overfor et menneske med en annen kulturell bakgrunn, eller en problemstilling hvor mennesker med andre oppfatninger enn oss er involvert, at vi bevisst begynner å tenke på hvordan vi skal forholde oss til det mennesket eller den problemstillingen.

Som når Kamelryttersken skulle i to måneders studentpraksis under Ergoterapistudiene, og fikk en veileder med et navn som ikke var norsk. Og heller ikke Europeisk. Dama hadde knapt nok truffet, langt mindre snakket med mennesker som ikke så europeiske ut. Da ble det å ta noen runder med seg selv, “Hvordan takler jeg å ha en veileder med en annen kulturell bakgrunn enn jeg?”

Det gikk bra, veldig bra, og det ble flere, gode samtaler om forskjeller mellom den norske virkeligheten Kamelryttersken kjente og den utenlandske, som veilederen var oppvokst med.

Derfor blir det ikke så enkelt som en tidligere kollega sa det. “Holdningene er der, de må du bare leve med”. Ja, holdningene er der, men ofte er de ikke gjennomtenkte, og de forandrer seg med økende kunnskap om det eller de menneskene man møter. Eller forandrer ikke holdningene våre seg med økende forståelse for samfunnet vi lever i?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Er da vel mine tanker?

Den vise snakker om negative tanker, at de er mine, ikke dine. Noe blondinen med egen motorsykkel, PMS og sterke abstinenser stiller seg sterkt tvilende til. At det er noen andre som har negative tanker. For de er da hælen fløtte meg hennes? Punktum!

Kan da ikke ha noe av at andre har negative tanker? Får da være måte på galskap. Litt orden må det da være i denne syndens jammerdal.

Ellers har hun det bra, hjernecella. Etter å ha fått bekreftet at det er enkelte haker ved at foresatte tar med seg slarv fra en arbeidstaker til en annen, og fått bestemt seg angående et tilkommende jubileum. Etter å ha rydda bort alt skrapet som hoper seg opp i svingene i tankegangene av slike småting, har hjernecella begynt å innstille seg på at abstinensenes tid snart er over, og at det ikke blir mulig å klage på PMS på ei stund. Bare velstand og lutter glede i heimen med utsikt mot Munkholmen og Fosenalpene. Til og med kornsiloene på kaien kan tolereres i slike stunder. Der de står i marssola og stenger for det meste av utsyn, når man da ikke føler seg høyt hevet over den før omtalte dal, og ser det som er verdt å se. Bakenfor. Munkholmen og Fosenalpene er allerede nevnt med passe patos. Men det er like mye å se innover fjorden, selv om Trondheim kornsilo AS gjør sitt beste for å begrense det. Tautra og nonneklosteret må man andre steder for å se. For eksempel.

Men det er kanskje ikke så dumt? Eller like dumt. Alt ettersom, å skifte utsyn, perspektiv på tinger og tanger. Rusle seg opp i lia, og se fjorden og byen mer fra oven. Ta et overblikk over tankegangene, kanskje man da ser muligheter i stedet for utfordringer. Se at den situasjonen, den kampen, den er for liten og unseelig til at jeg vil gå inn i den.

For det er noe med å være utstillingsdukke, det å bli møtt med høflig prat av folk som bare vil vise hvor kule de er. Man MÅ ikke utsette seg for det. Man kan velge bort. Situasjoner man ikke ser man kan påvirke positivt. Sette seg på motorsykkelen og ta en tur til byen mellom de syv fjell for eksempel. I stedet for å være utstillingsdukke på et jubileum, hvor det er folk man ikke har sett på ti år. Eller folk som dukker opp i rare tankeganger hos en enfoldig hjernecelle.

Det er noe med holdninger også. Både egne og andres. Etter hvert vil man kjenne igjen mønstre i menneskelig omgang. Mønstre som styres av holdningene til den enkelte. Positive som negative. Noen ganger utløses det holdninger som eieren ikke vil vedkjenne seg. Man er da politisk korrekt, må vite. Når det skjer. Kan noen. Som oftest i vanvare. Får vi håpe. Skyve reaksjonene sine over på den som utløste reaksjonen. Skyte pianisten i stedet for komponisten, eller rette baker for smed. Mens da den som får disse reaksjonene skjøvet over på seg, bokstavelig talt ikke skjønner bæret. For h*n har da ikke gjort noe som skulle være verdig en slik reaksjon? For ikke si utblåsning, feilplassert skylddeling med dertil hørende ubehag. Både i nåtid og ettertid. Eller er det ubehag? Noen mener jo at livet bare er en drøm?

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Tanker i kveldinga

Kan en foresatt bringe videre slarv til en ansatt? Er det i orden at en foresatt forteller at “Noen” har sagt “noe” om deg som kollega eller privatperson? Burde ikke den foresatte ha sagt til denne Noen, “Hvis det er det du mener om NN, burde du si det direkte til ham/henne, ikke til meg”? Eller er det helt greit? At foresatte strekker etiske gensere slik?

Bare lurer i torsdagskvelden

 

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Etiske svin på skogen

Vi har alle våre svin på skogen, størrelsen på dem varierer gjerne med størrelsen på gården, sies det. De som har lest Karavanseraiet.no en stund har nok fått med seg at blondinen med egen motorsykkel til tider har hatt et noe anstrengt forhold til hva som er sagt og delvis gjort på vegne av firmaet hun er ansatt i. At fruen har et etisk perspektiv, med vekt på respekt for enkeltmennesket, på mye av det hun skriver, er det nok flere som har merket seg. Men i dag måtte hun faktisk spørre en kollega «Er det jeg som er for moralsk i min tankegang?». Responsen fra kollegaen var et utvetydig Nei.

Som nok de fleste har fått med seg har Trondheim kommune fått en smule oppmerksomhet i media de siste par dagene. Et antall ledere og ansatte i kommunale Helse og velferdsenheter er på tre ukers bærtur, unnskyld fagtur. Betalt av leverandører av produkter til helsesektoren. Kommunaldirektøren for Helse og Velferd kom med en lengre skriftlig redegjørelse til alle ansatte i dag. Hvor det kom fram at de som har dratt på denne turen hadde magemål nok til å søke om permisjon med lønn + dekning av egenandel for en tre ukers tur med fire dagers faglig innhold. Til Australia. Kommunaldirektøren innrømmet sin feilvurdering av at han hadde anbefalt dem å bruke av egen ferie når han avslo søknadene. Regelverket er ganske så klart, folkevalgte og ansatte i Trondheim kommune skal avstå fra slike gaver, også på fritida.

At Ordføreren tok av, er ganske så forståelig. Og med god grunn. Er noen etiske gensere som strekkes et stykke i denne saken. Og man kan få ganske så store, spørrende himmelblå, når man får høre at ledere i firmaet tar i mot en slik gave, samtidig som man vet at folk blir skrevet for tidlig ut til hjemmet fra kommunale helseinstitusjoner av økonomiske hensyn. Da er det ikke så farlig med etiske vurderinger. Mens da kommunens egne etiske retningslinjer sier det stikk motsatte. Etiske vurderinger skal gå foran økonomiske ditto. Er visst heller ikke så farlig at de samme etiske retningslinjene gjelder for alle folkevalgte og ansatte. Men det er kanskje det Orwell mener når han sier at «Alle er like, men noen er likere enn andre».

Når man er i et arbeidsforhold har man et krav på seg om lojalitet overfor arbeidsgiver og arbeidsgivers pålegg om hvordan arbeidet skal utføres. Man har alltid et slingringsmonn, et rom for egne vurderinger. Vil dette slingringsmonnet bli større etter denne saken? Blir det flere som utnytter kommunale ressurser til egen nytte, eller vil man bli mer obs på at «Jeg skal da f… ikke kunne tas på at jeg ikke holder meg til arbeidsgivers regler»? Med egen dyrekjøpt erfaring når det gjelder arbeidsgivers noe forskjelligartede håndtering av egne regler for dette og hint, tillater denne blondinen seg å ikke la seg overaske om hele saken forsvinner stille og rolig ned i en skuff, uten andre følger enn noen skraper i lakken til noen av de impliserte? Skal det rulle hoder, må hodene minst ha brukt mindre pene og lite omtenkte formuleringer i skriftlig kommunikasjon med presse og hvermansen, og det skjer relativt sjelden har Kamelryttersken begynt å få en forståelse for, men hun kan jo ta feil. Selv om hun ikke har skjønt hvordan man ordner seg billig ferie i varmere strøk. Men Kamelryttersken er jo i overkant blond i sine tankeganger noen ganger ;-)

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Om å kunne bruke og se taus kunnskap

Mormor tok her om dagen opp hva vi formidler til barn av holdninger og meninger. Holdninger og meninger som barna tar til seg som taus kunnskap som ligger under/bak og er med og former dem og deres egne holdninger og meninger om omgivelsene, enkeltpersoner og «systemet».

Rasmine sa også noe om dette i en kommentar til innlegget om at «Flinke fagfolk vokser». Om hvordan hun ble møtt av en fagperson i en sårbar fase.

I helsefagutdanningene lærer vi om taus kunnskap, om hvordan fagpersonen har kunnskap om faget som hun kan formidle til pasienten. Det er den kunnskapen som ikke er taus, men som lar seg formidle verbalt eller skriftlig. Den tause kunnskapen derimot, den lar seg ikke formidle direkte, den har fagutøveren i fingerspissene. På en måte. For eksempel i hvordan hun linner en fot. Men det blir forskjell mellom hvem som linner foten. En linner en tanke hardt, det blir i overkant ubehagelig for Martha og hennes hovne ben. En annen linner for løst, og linninga glir av og er ikke til nytte for Martha likevel. Akkurat passe hardt sitter i fingerspissene til den enkelte. Så selv om Solrun linner akkurat passe hardt, klarer hun ikke å formidle hvordan hun klarer det.

Men nå er ikke taus kunnskap alltid «Fingerspitzgefühl» i ordet praktiske forstand. Det er også den kunnskapen, den kompetansen om man vil, som preger individets handlinger og væremåte.

Det kan være lett å kritisere Fysioterapeuten som møtte Rasmine for å ha brukt ord og kanskje hatt en fremferd som kunne virke støtende. En rehab-pasient er sårbar. Hun har vært gjennom en stor påkjenning, både psykisk som fysisk. Det krever takt og omtanke fra fagutøverne. Uhell skjer, at man velger feil ord og begreper. Man er kanskje ikke klar over hvordan det man sier virker der og da.

Likevel, det er helsepersonellets ansvar hvordan de møter den enkelte bruker av deres tjenester. Private meninger og holdninger om tinger og tanger må man legge igjen hjemme. Den profesjonelle maska må henge klar i garderobeskapet, for å si det slik.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev i en «Ligefrem meddelelse» (1859) om Hjelpekunst. Her etter Røkenes og Hansen, «Bære eller briste» (2006,155):

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en innbildning, når han mener at kunde hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han – men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min mere-forståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min mere-forståen gjædende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er det at hærske,men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er en villighed til at indtil videre at finde seg i at have urett, og ikke at forstå hvad den anden forstår. Tag et menneske i lidenskab, la det være så, at han i virkeligheden har uret -dersom du ikke kan begynde således med ham, at det ser ut som det var ham, der skulle belære dig, og dersom du ikke kan gjøre dette således, at han, der utålmodigt ikke vil høre et af dig, men tifredsstillelse finder i dig en velvillig og oppmærksom tilhører: Kan du ikke det, så kan du heller ikke hjælpe ham.

Er ei stor bestilling Kierkegaard her kommer med. For det er ikke alltid at man klarer å finne brukeren der han er. Han svarer «Vet ikke» og er ellers veldig tvetydig i sin framtoning. Sykepleierne snakker om det «Kliniske blikket». Et blikk for brukeren og hvor han er i sin prosess, som det tar sin tid å utvikle og forstå. Et blikk som krever at fagutøveren også kjenner sin tause kunnskap og sine verdier som fagutøver.

Med svar som «Vet ikke» er det lett å foreslå løsninger og gå fram på måter som støter og kanskje overkjører brukeren. Men noen ganger står man der uten å vite hva, rett og slett?

 

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det er ikke enkelt. Alltid.

Nei, det er ikke enkelt. Å være den flotteste dama i by’n. Med et klesskap fullt av ingenting å ha på seg. Skjønner godt de som har kronasje i fleng, at de bruker stylist og har egen jobbgarderobe. For flotte damer vil vise. At de er flotte. Egentlig.

Men det er alltid et aber. Angsten for å stikke seg ut. Tilbakemeldingene fra alle som ikke har forstått hvem som er den flotteste dama i by’n. Eller den flotteste karen for den del. Homsene har forstått det. De må jo bruke tida i skapet til noe. Lære å kle seg stilig for eksempel…

Aftenposten har sett på dette i en artikkel. Hvor de drar frem eksempler fra toppene i næringslivet. Vi på golvet forventer jo at toppene kler seg dyrt, at de viser at de har mer enn oss alminnelige dødelige.

Noen er komfortable med å vises, andre lever av det, mens noen vises uten å være komfortable med det. Atter andre vises i bybildet uten at de egentlig er klar over det. Litt ufrivillig liksom.

I den grad man må vises i bybildet, på jobb eller i det private, er det den enkelte som bestemmer om man skal ses som et menneske med respekt for seg selv eller som et menneske som ikke tar vare på seg selv. Er man pent kledd, kan man fronte mer rabiate meninger eller holdninger, enn hvis man er sjuskete kledd. Rett og slett fordi pene klær demper meningene og holdningene, mens et uflidd ytre fremhever, forsterker eventuelle avvikende meninger og holdninger. Et sørgelig faktum, men sånn er det.

I en tidligere bloggpostKaravanseraiet.no sto det om Anne Grethe Sohlberg. Hun fikk skutt av seg venstre arm og fikk skuddskader i hofta. At hun overlevde det dramaet er en bragd i seg selv. At hun senere har trent seg opp igjen og bl.a sprunget New York Marathon sier mye om menneskets evne til å overvinne store utfordringer. Både fysisk og psykisk. Under rehabiliteringen etter å ha blitt skutt av eks-mannen, satte hun seg som mål at hun skulle bli den kuleste dama i landet med en arm. Et rimelig hårete mål, når man ikke vet om man kommer seg opp på to ben igjen.

Men, samtidig man forventer jo at en Bedriftsrådgiver og doktor i sosiologi som forsker på kvinners karrieremuligheter i arbeidslivet, at hun er pent kledd. Sånn er det bare med den saken.

Videre er det noe med den enkeltes person og væremåte. Noen passer ikke i drakt, i bunad ja, men ikke i blazer og trangt skjørt. Det blir så feil at det skriker. Kofte, t-skjorte og joggebukser, og du har en person som er tilfreds med seg selv og sitt. Og som styrer rundt i sin verden, som ordner opp og i det hele tatt.

Og så var det den gyldne middelvei, for ikke si omvei. Hvor man har en kleskode å forholde seg til, som man kanskje kan kle seg litt penere i forhold til. Ikke for å vise at man er bedre enn den gemene hop. For det er man. Uansett. Men for å vise at man har respekt, ikke bare for seg selv, men også for sine omgivelser?