Flinke fagfolk vokser

“Arbeid som duger, er det som blir utført av dyktige hender,

ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte.”

Florence Nightinggale (1820 – 1910)

“Flinke fagfolk vokser” heter ei lærebok på videreutdanningene i helsefag. Refleksjoner rundt dette temaet har det vært mye av på Karavanseraiet. Refleksjoner som har bidratt til Kamelrytterskens egen vekst og utvikling som fagutøver.

Møter mellom mennesker er en utfordring. Det å møte mennesker i utsatte situasjoner på en profesjonell måte er for noen en større utfordring. Helsefagpersonen blir kanskje noe avdempet, for ikke si tilknappet. Tør ikke by på seg selv. Om det er fordi man tror det er uprofesjonelt. Kamelryttersken vet ikke, hun ser bare at flinke fagfolk i møtet med pasienter/brukere/pårørende blir forretningsmessige og formelle i sin framferd.

Men blondinen med egen motorsykkel har også sett det motsatte, fagpersoner som tør og ikke minst vil være seg selv, by på seg selv, gi brukeren av sine tjenester en positiv opplevelse av møtet dem i mellom. Ei var hand som stryker over kinn, en klem, «Så godt å se deg». Samtidig som man opprettholder en profesjonell tone og har fokus på brukerens situasjon og behov.

Ei venninde/yrkessøster kom med et hjertesukk når hun begynte i sin første jobb: «Vi er ikke godt nok forberedt på de vanskelige møtene, på å møte brukeren der han er». Kanskje ikke så rart slik som studiet nå er lagt opp med mer fokus på boklig lærdom og mindre fokus på praksis, på å la studentene få tid nok i studiet til å bli kjent med rollen som Ergoterapeut i kontakt med de menneskene som hun skal tilby sine tjenester den dagen hun står der med autorisasjonen i hånda.

På begge videreutdanningene som Kamelryttersken tok sist vinter var det mye fokus på det akademiske. Det å forstå en vitenskapelig artikkel, det å skrive en tekst etter en bestemt akademisk mal. Forstå vitenskapsteori og anvende den for å utvikle egen fagkompetanse. En tilnærming man må forvente på det nivået. Opptakskravet var tre-årig høgskoleutdanning og minimum to år relevant yrkespraksis etterpå. Første halve året av videreutdanningen i psykisk helsearbeid gikk med til refleksjon over egen yrkespraksis og ikke minst egen forståelse av seg selv som yrkesutøver. Forelesninger, refleksjonsgrupper og skriftlig refleksjon over egen yrkespraksis ga mulighet for å bli bedre kjent med seg selv. Og hvordan man håndterer faglige utfordringer.

På faglærerutdanninga var det ikke samme fokuset på refleksjon, men man ble utfordret på lærerrollen og hvordan man håndterte klasserommet sitt. Veileder fra NTNU var med i timen og ga veiledning i etterkant, sammen med faglæreren man hadde som veileder i praksis. På den måten kom refleksjonen over eget fag inn bakveien så å si. For det var det pedagogiske, den didaktiske tilnærmingen som var fokuset. Altså hvordan man la fram og underviste i faget sitt. Faget som sådant var underordnet, siden den kunnskapen skulle man ha på plass før man begynte på faglærerutdanningen. Sånn at det å undervise i Maslows behovsteori krevde at man kunne sin Maslow, fordi det veilederen så på, var hvordan man som lærerstudent formidlet, underviste i innholdet i behovspyramiden. Ikke om man plasserte selvrealisering øverst eller nederst.

Og det blir en riktig tilnærming. Har man praktisert faget sitt noen år, skal man kunne faget. Man må kanskje lese seg opp noen ganger på enkelte obskure teorier, men det grunnleggende i faget skal man ha under huden.

Spørsmålet er hvordan man får det dit. Under huden. Slik at man kan gjøre faget til sitt. Praksis tenker hjernecella, mens hun til en avveksling ikke turner på snora si. Jo, blondinen har det siste året hatt et par førsteårsstudenter i observasjonspraksis. Artig. Og slitsomt. Og savnet av en mulighet for refleksjon rundt disse korte møtene med nye fagfeller var merkbart. Nå sist uke hadde hun med et par tredjeårsstudenter på hjemmebesøk. De holdt på med et prosjekt om Samhandlingsreformen. Studentene skulle følge tiltakskjeden fra sykehus og ut til kommunale tjenester. «Har litt lite erfaring med hjemmebesøk» innrømmer den ene av dem. Nå kjente de brukeren fra før, de hadde fulgt henne helt fra innkomst på helsehus til utskriving til hjemmet. Men likevel, de var usikre og innrømmet det. Et godt utgangspunkt for videre utvikling som fagutøver og en profesjonell tilnærming til møtet med mennesker i utsatte situasjoner. Men er det nok? Og er akademiseringen av grunnutdanningen som var i full gang den gang Kamelryttersken studerte Ergoterapi, vil den gi bedre fagutøvere? Praktikere? Eller skal man tenke mer praktiske ferdigheter som terapeut i grunnutdanningen, og heller tenke akademisering og vitenskapelig tilnærming til faget som en spesialisering for spesielt interesserte etter Bacheloren og et par års yrkespraksis i klinikken? Vil det på sikt gi bedre fagutøvere? Og kanskje ikke minst diskuterbart, er vi Helsepersonell for å utvikle oss selv? Eller er det for å gi bedre tjenester til de som trenger vår fagkunnskap?

 

 

Skryt

Man skal høre på selvros, for den kommer fra hjertet. Sies det.

Denne gangen er det ikke selvros, men ånkli skryt fra Morten Besshø, en blogger Kamelryttersken nettopp har funnet i blogglandet. På bloggen sin har han en kort intro:

“Tilfeldigheter og detaljer får ikke nok oppmerksomhet, og mine sosialantropologiske selvstudier vil beskrives med ord og bilder og musikk som for enkelte kan virke støtende …”

Han skriver om ledelse, rekrutering og HR (Human Relations) med sideblikk på RL og hva vi alminnelige dødelige kanskje skulle tatt mer høyde for på vår ferd fra fødestua til kirkegården.

I dag sto følgende i kommentarfeltet til innlegget “Når livet er en diagnose

Det er tirsdag kveld og jeg tar en rask kikk i kommentarfeltet og ser at noen av de som gir meg selv de beste opplevelsene i denne digitale sfæren har kommet med positive innspill. 

Til de av dere som ikke vet bedre, så vil jeg påstå at de tre Damene ovenfor har noen av de skarpeste blikkene og digitale trykkene jeg har kommet over i den tiden jeg har brydd meg om å lese blogger, så dette var … hva skal man si … hyggelig!

Takk.

Og litt lenger ned sto det pi… enda mer skryt. Fra Hanne Mette:

Jeg har full forståelse for de gode kommentarene fra Lammelåret, fjellcoachen og Kamelrytterske. Jeg følger med på bloggene deres også, og dette er skribenter med seriøse intensjoner som det står rimelig respekt av å være på bølgelengde med.

Bare hyggelig, og Tusen takk Morten og Hanne Mette :-) Å bli nevnt sammen med Fjellcoachen og Lammelåret er ikke mindre enn en stor overaskelse og iallfall ikke en mindre ære, og ikke noe denne blondinen hadde trodd hun ville oppleve. Å bli nevnt i selskap med så fint folk :-)

For det er ikke bare litt artig å få en slik kompliment, sånn rett ut av det blå, på en ellers helt alminnelig tirsdag. Og det er faktisk de triveligste, fordi man er ikke forberedt på å få en slik tilbakemelding. At noen faktisk leser og setter pris på det de leser.

 

Reklamasjonsrett?

Kamelryttersken har vært og trent kroppen sin. Som så absolutt er i sin beste alder. Pent brukt og i det hele tatt. En mangeårig venninde dro henne for et par år siden med på Aikido-trening. En sport som nevnte venninde har drevet med i mange år, og som hun var meget opptatt av at ikke bare trente det fysiske legemet, man fikk også næring til det åndelige ditto.

Men så sist høst, fant blondinen med egen motorsykkel seg nye støvletter, med en cm eller var det to? høyere hæler enn de gamle. Hvorpå fruens ene kne begynte å si fra om at det fantes. Høylydt, type ønske om smertestillende preparater. Reseptbelagte sådanne. Noe kneet ikke fikk. Får da være måte på å tilfredsstille slike uhørte krav fra kroppens allehånde avkroker. Mente blondinen. Lave hæler derimot kunne gå an. Til nød. Selv om rasebena ikke ble like elegante.

Men det varte da og rakk. Og med et kne som kranglet var det ikke no særlig fristende å gå på trening heller. Men like kranglete var det. Kneet. Med hæler, uten hæler, trening eller ikke trening. Så da ble det da å høre med medisinmannen. Om han hadde no fornuftig å si. For Fysiopytten som holder til på kontorpulten mellom Ergopyttens og gangdøra mente at kneet måtte undersøkes.

Medisinmannen skrev ut røntgenrekvisisjon og trodde at kanskje det var slitasje? Og fruen måtte da bare trene, noe Fysiopytten også mente når medisinmannen hadde sagt sine kloke ord. Noe blondinen da gjør, og kan på spørsmål om tingenes tilstand bekrefte at, Joda, hun har da et kne.

Kompis Rørlegger var innom og ordna slik at oppvaskmaskinen fikk vann, og han har også kne. To stykker. Som forteller at de er der. Såpass mye at det har blitt operative inngrep i dem. Han mente da med sin sedvanlige sjarm, på at det kanskje hadde noe med fruens størrelse å gjøre, at slitasjen kom av for stor belastning. Kanskje? Nå har han jo sine ord på det tørre, siden han selv har en smule størrelse å belaste sine knær med. Så blondinen måtte jo innrømme at hun hadde da brukt knærne noen ganger i sitt yrkesaktive landbruksliv. Og det kroppslige formatet har jo også vært der, hele tida siden de sluttet å fore henne på flaggstangfrø og fylle skoene hennes med kunstgjødsel.

Likevel, og selv med dårlige erfaringer fra den gang hun ville bytte hode, eller iallfall innmaten, så mener hun på det at et kne skal da holde mer enn knappe femti år? Må da være reklamasjonsrett på slike ting?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Rundstykker. Med anis

Er noe med det. Når man bor alene. Å ta vare på seg selv i det små. I det daglige. Tenne et lys. Bake rundstykker. Huske på at det er anis i krydderboksen i skapet. Ta med varme til God venninde. Eller skjerpe dem i microen. Dagen etter. Før de fortæres. Med ost og salami. Og et hint av anis.

Mens man tenker. Komplisert. Har hun forstått, blondinen med egen motorsykkel. «Du gjør det ikke akkurat lett for deg selv» sier God venninde. I kveldinga. Mens attpåklatten turner i ballerinakjole over ergometersykkelen. Opp i bokhylla. Mens God vennindemann sier: «Hun bruker sykkelen mer enn meg» med et godt, stolt faderlig smil.

Ja, men kanskje. Kompliserte er egentlig ikke tankene. Men ettertenkte. Etter hvert. Lenge har det vært slik at det ikke har vært en forståelse for å omsette kunnskapen i ord. Det har bare vært handling. For var det ikke gjort i går, så skulle det iallfall være gjort i fjor. Men kanskje ikke i heimen. Hvor selv den enkleste hybelkaninjakt ikke blir gjort. Før etterpå.

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Å definere. Seg selv

Det å definere seg selv kan være en tøff, vanskelig og utfordrende prosess. Noen tror de er ferdige med den prosessen, parkerer seg selv på en sidevei. Ferdig med det. De tar ikke høyde for livet og døden, og tror at tilværelsen er statisk. Slik har det vært, og sånn kommer det til å bli. Fram til kirkegården. Som kanskje ligger en halv evighet fram i tid. Det å parkere på en sidevei, gjerne med god utsikt og trivelige naboer. Er godt. En stund. Helt til livet og døden får tid til å stikke innom på sideveien. Da er spørsmålet om man vil ta innover seg at man måveien videre, selv om den er bratt, svingete og man må forbi stup som andre ikke kan forestille seg finnes. Blir man stående på sideveien, er løpet ofte kjørt, man stagnerer og rissikerer å bli sur og grinete, uten evne til å se at det det koster å kjøre forbi bommen i enden av veien er en nødvendig utgift for å trives med seg selv.

For å si det med Einar Skjæråsen “Du ska itte trø i graset“:

Du er sjøl en liten vek en

Du treng sjøl en storebror

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Når Noen gjør, Andre ikke og Enhver vil

Utrolig hva man får til. Og får høre. Selv om man ikke er. Panzerfeminist. Men nå er hun visst blitt det òg, blondinen med egen motorsykkel.

VamPus skriver i en bloggpost om «Når litt blir nok». Om trakassering av kvinner på nett. Noe som naturlig nok fører til kommentarer fra begge kjønn, for og i mot. Kamelryttersken slengte også med leppa, unnskyld, med fingrene på tastaturet og støttet blogginnlegget. Og er nå blitt «Panzerfeminist». Vil tro at de nærmeste omgivelser ler rått av at MC-røya blir kalt noe sånt. Greit nok at hun vokste opp med en rødstrømpe til mor som leste «Sirene» og var klar på sine meninger om likestilling, så blondinen har nok blitt påvirket av søttitallsfeminismen. Men kanskje mer på det å være bevisst på at trakassering skjer, og at skal vi komme videre må vi dra sammen. Og ikke minst si fra om at litt er nok.

For å gå tilbake til en opplevelse ikke så langt tilbake, hvor MC-røya sa i et større forum at det var greit å spørre henne, hvis det var noe. I etterkant kom det fra høyere hold at enkelte syntes at nå fikk det være nok. Nå burde fruen holde en lavere profil, og ikke sutre over egen vanskjebne. «Du har jo oppnådd det du vil. Du får jo være deg selv».

Ja, men. Poenget med å si det hun sa i den sammenhengen, om at det er helt greit å spørre om de personlige tingene, var jo nettopp for å slippe at noen begynte å snakke om henne, utenfor hørevidde. At skal man ha et samarbeidsklima må man faktisk være på samme planet, ikke bruke kurerer som går via høyere hold.

Men man skal ikke stå fram slik. Hverken slik som VamPus gjorde i nevnte bloggpost, eller slik som Kamelryttersken har gjort. Man skal lide i stillhet og håpe at «Noen» tar saken, og forklarer den som trakasserer at slik oppførsel er ikke akseptabel. Som oftest skjer det ved at «Andre» forklarer den som trenger støtte at «Holder ikke du kjeft, skjer sånn og slik». Mens da «Enhver» vasker sine hender i all offentlighet og bedyrer sin uskyld.

Offeret tror dermed at alt er lutter glede, og fortsetter i sin miserable tilværelse. Mens da Noen, Andre og Enhver kan fortsette slik de alltid har gjort.

Dette er det som skjer på overflaten, det vi ser i dagliglivet. Det vi ikke ser, er at det er menneskets manglende tro på egen styrke, som får fritt spillerom.

For den som tar på seg offerrollen får mye oppmerksomhet, vare strøk over kinn, sympati og medfølelse. Men kanskje man heller skulle bruke de vare strøkene over kinn til å si at «Du ER sterk og tøff. Dette klarer du. DU trenger ikke å godta det eller det».

Men det gjelder også for Noen, Andre og Enhver, de trenger også å forstå at deres handlinger bunner i at de ikke tror på egen styrke, at de faktisk fornedrer seg selv til det samme nivået som overgriperen. Til det nivået de mener offeret er på. Noen, Andre og Enhver må også gjøres ansvarlige for sine handlinger. Kan vi godta at de ikke tar ansvar for det de gjør. Mot andre, men ikke minst mot seg selv?

 

Mål og livsnødvendigheter? Hvordan fortelle?

Hege forteller på Livet leker om hvordan hun kommer i mål med elevene sine. Loveleen spør om hvordan man forteller historiene sine og ikke minst hvilke historier man forteller om seg selv. Mens Hege på C’est la vie sier at hun heller leser blogger enn tabloider.

Kamelryttersken? Hun drikker te og spiser eple og lurer på dette med å komme i mål. Og kanskje litt på hvordan fortelle historien slik at man kommer i mål.

For det er ikke bare å komme i mål. Har man som mål å gå på butikken og handle livsnødvendigheter kommer man som oftest i mål. Med glans, til tyve i stil og i det hele tatt. Iallfall så lenge man holder seg til handlelista og kjøper mat og ikke bare snavvel. Noe som nok var enklere den gang det faderlige opphav holdt hardt på at hvis den oppvoksende slekt punkterte hjulene på sykkelen hans, da måtte de selv se til at hjulene ble lappet. Da var det å holde seg inne med den lokale sykkelreparatøren hvis man hadde ønske om å sykle seg en tur. Han kom i mål, han som fortalte denne historia fra sin oppvekst på La’mon. Han hadde flere fra sitt lange liv som leder for et mekanisk verksted om at man skulle gjøre sin plikt og etterpå kreve sin rett.

Han fortalte sin historie som at han var en hardt arbeidene mann som gjorde det som var nødvendig og litt til. Da først kunne han høste av det han hadde sådd, da kunne han ta fri, og være med familien og bygge hytte til dem og seg selv. Fortellingene fortalte han med stolthet og ikke minst sikkerhet om at han kunne det han sa, og var herre i sitt eget hus.

Fra Forskning.no

Andre forteller at det er så synd på dem, eller at de har så mye å gjøre at de ikke har tid til å få besøk av en som kan bidra til et for dem enklere liv. Mange ganger blir blondinen med egen motorsykkel sittende og tenke på om hun har rett til å prakke på andre mennesker sitt, og helsevesenets syn på hvordan man skal leve og hva som er bra for helsa?

For det er jo det som er arbeidet hennes. Det firmaet betaler henne i dyre dommer for å gjøre. Selv om mennesket hun besøker ikke ser tingene slik. Eller kan se dem. Som h*n som sitter med en masse ubearbeidet angst på grunn av kronisk sykdom. Hvor teamet kommer inn og tilbyr hjelp slik at vedkommende kommer seg ut i frisk luft og får sett at det er ikke så farlig å gå ut av døra likevel. Hvor går grensen for hjelp og hvor begynner overgrepet? Hva hører teamet av historien til dette mennesket?

En nødvendig, og kanskje også den viktigste delen av arbeidet, er kartlegging av brukerens funksjonsevne, muligheter og ressurser. Hva er det som skal til for at brukeren skal kunne være aktiv i sitt eget liv? Ikke bare la hjelpeapparatet styre og bestemme hva som er bra og dårlig?

Med kartlegginga følger også mål. Er det brukerens mål, eller er det kartleggerens? Èn ting er hvordan man formulerer målene, noe helt annet er om man har oppfattet brukeren slik at man kan formulere et eller flere mål. Ikke sjelden er bestillingen: «Gjør meg frisk». Er da brukeren der at han kan formulere mål og være innforstått med hva de målene innebærer?

I en hektisk hverdag, blir det lett til at det blir satt opp mål som kanskje er realistiske sett fra kartleggerens side av salongbordet. Men som brukeren ikke skjønner. Kommer man da i mål? For ikke si hvordan forteller hjelperne brukerens historie? Er h*n helten eller syndebukken? Aktiv eller passiv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Blogg = egenterapi?

Blogging som egenterapi har vært tema flere ganger både på Karavanseraiet.no og på Kamelrytterskens tidligere blogger. I lys av kommentarene de siste dagene om smerter og umulige valg kom tanker om tidligere innlegg opp. Noen sier til Kamelryttersken: «Synes Kamelryttersken er ei modig dame, fordi hun sier høyt det hun tenker og mener.» Tusen takk, slike ord er gode å ta med. Det kommer også andre kommentarer, fra andre kanter. Som sier «Er det ikke nok nå? Skal hun hele tiden få lov til å mase om at hun har det så fælt?» Èn ting er at de kommentarene kommer til andre, ikke til den det snakkes om. Og så lenge de blir sagt utenfor hørevidde trenger man ikke bry seg. Nettopp fordi den de blir sagt om, ikke har hørt det som blir sagt. Ikke før noen kommer og forteller det. Da kan man velge å la seg såre, eller overse. Noe helt annet er at man bare er seg selv.

Likevel er det å formulere tankene på et tastatur og deretter gjøre dem tilgjengelige for all verden, godt. Man må være strengere med seg selv, tenke gjennom formuleringene, slik at man får sagt det man vil, uten å såre eller skyve fra seg eventuelle lesere.

I februar 2010 ble dette postet på «Kamelhiet», Kamelrytterskens første spede forsøk på seriøs blogging:

-Er veldig flink til å formulere ting jeg vil skrive i hodet, men når tankene skal ned på tastaturet er absolutt alle de fine formuleringene som blåst vekk. Kan være en fordel også, at det jeg har tenkt på er borte. Ofte har jeg da gjort ferdig den tankerekka, og er ferdig med den.

Tittelen på innlegget var «Blogg? = Egeneterapi?»

Den vinteren var preget av èn ting. Sykemelding. En arbeidsmiljøkonflikt som Kamelryttersken kom opp i, som ble løst ved sykemelding av arbeidstakeren og etter hvert omplassering i annen stilling i firmaet. Mye av det som har skjedd i fruens forhold til firmaet og til de arbeidsoppgavene som hun ble tildelt har blitt grundig belyst i utallige blogginnlegg på Karavanseraiet.no. Noe som har gjort det enklere å håndtere utfordringene, det å skrive frustrasjonene ut i cyberspace. Mange anbefaler å skrive frustrasjoner og nag som et brev til den man er sint på. Brevet skal ikke sendes, men rives i stykker. Mulig at det å sende alle disse brevene ut i cyberspace i stedet for å rive dem i stykker, ikke har vært særlig lurt. Men det er gjort, og de har hatt sin effekt for avsender. Helt klart.

I det førnevnte blogginnlegget sto det mer om tankerekker:

– enkelte tankerekker kommer igjen, noen ganger i forskjellige vinkler av samme sak, noen gang følger de det samme tankemønsteret. Mens jeg streva som verst med prosessene rundt sykemeldinga i høst, var jeg vel gjennom samtlige sannsynlige scenarier for løsning av konflikten som tenkes kunne, + et utall som ikke var særlig sannsynlige. I det siste har jeg flere ganger klart å se at det jeg ser for meg i forhold til enkelte prosjekter, er rene dagdrømmer og ønsketenkning, og kunnet si til meg selv at dette er det ingen vits å drømme om. “Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.” Og da klarer jeg ofte å legge drømmen bak meg og enten koble helt over på mer produktive tanker eller ta det prosjektet mer seriøst og se hva som er realistisk.

«Var jeg så reflektert midt oppi det Hundhælvetet?» Tenker Kamelryttersken med seg selv. Ja må jo ha vært det. Teksten står jo i cyberspace den dag i dag, så det var hun nok. Blogginnlegget blir vel stående der til Google faller. Og kanskje enda lenger.

For det er jo det blogging ofte dreier seg om. Refleksjoner. Om livet. Døden. Og alt i mellom der. Et sted.

Noe annet som hun også fant ut den vinteren. Kamelryttersken. Var:

– at jeg er utrolig selvopptatt. Uten at jeg kan måle om jeg er mer selvopptatt enn andre. Er litt sånn at pendelen slår ut andre veien. Før holdt jeg egne behov og ønsker i sjakk, og lot de rundt meg få sitt. Rasjonaliserte det med at det var enklere og skapte mer flyt i det som skulle/måtte gjøres. Helt til det en dag sprakk, og jeg ikke kunne la andres behov få all oppmerksomhet. Jeg måtte skape et rom for meg, hvor jeg fikk leve ut mine behov, gjøre mine ting. Og det har jeg langt på vei gjort, før nå ting begynner å roe seg, og samarbeid med omgivelsene kan foregå på begges premisser.

Ja. Men nei. Men altså. De fleste er opptatt av seg selv og sine egne behov. Men enkelte ganger blir det mer fokus på en selv. Og siden man er alene med seg selv, hele tiden. Er det ikke så rart at man tenker «JEG». At man lar egoet få fritt spillerom, og drar på egotripper som det passer en selv. Om man oppnår så mye, kan sikkert diskuteres, men det kan iallfall tenkes at man får høre at andre syns det er nok. Noe blondinen med egen motorsykkel fikk vite fra annet hold nå nettopp. Noe som får henne til å tenke. «Har de ikke mer å henge seg opp i, får de da bare gjøre det.» Selv om det hadde vært bedre å slippe å få høre det på bygda. At den eller de som har noe utsette på fruens egotripper, kom og sa det direkte. Men de kjenner kanskje ikke Nelson Mandelas ord?

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi er sterkere

enn vi våger å tro

 

Ha en fortsatt fin dag :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Sterk? Tøff?

Cassandra sa i en kommentar til innlegget om «Smerter og umulige valg»

Jeg tror nok de fleste har sin måte å takle det forskjelligste livet kaster til oss på. Ihvertfall så oppdager vi det den dagen vi står der og må finne ut av det.

Hun har så rett så rett.

For det som utenforstående ser på som styrke. Det som mange oppfatter som tøffhet i forhold til livets allehånde tilskikkelser er ikke bare. Styrke. Tøffhet. Det er like mye, om enn ikke mer. Den enkeltes egen forståelse for hva h*n må. For å leve slik som h*n vil. Og den enkelte tenker ikke på at: «Nå er jeg sterk». «Nå er jeg tøff». H*n tenker, i den grad h*n tenker en bevisst tanke, at: «Dette må jeg». For man står midt i sitt eget liv, og lever det så godt man kan. Man prøver ikke. Er ingen som kan prøveleve. Man er. Man lever. Så godt man kan. Man spiller med de kortene man har fått utdelt. Og langt de fleste har fått gode kort. Problemet er å spille dem godt. Utfordringen ligger i å definere problemene og se hva man makter alene og hva man må ha hjelp til.

Verre er det ikke. Og så vanskelig er det.

Kanskje hun har et poeng Kusine Sogneprest: «Er vanskelig å leve. Ingen som har overlevd ennå». Flåsete? Mulig.Men man lever ikke av å være sterk. Eller tøff. Man lever fordi man er. Og må være?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken