Å være. Seg selv

«To be, or not to be, that’s the question» lar visst Shakespeare Hamlet si. Siden MC-røya med egen motorsykkel aldri har sett “Hamlet”, enn si lest Shakespeare, tar hun sjansen på at hennes forståelse av vår felles kulturarv og kollektive hukommelse er sånn ca. At det faktisk var det spørsmålet Hamlet stilte. «Å være eller ikke være».

Blondinen har vært det siste halve året. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem. Og det har vært godt. Men det er også en fare i det å være. Det å si til seg selv at «Nå skal jeg bare være». Fordi man da låser seg til akkurat det. Å være.

For noen er det helt greit. De er. Andre er ikke bare. De trenger å være mer. Men akkurat det siste halve året har det vært godt å bare være. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem.

Men man er også mer. Og man vil mer. Langt de fleste iallfall. Noen er fornøyd med sitt lille. Og det er helt greit. For dem. Der. Da. Eller nå.

Andre trenger mer bekreftelse utenfra på at de er. Noe Kamelryttersken etter hvert har begynt å forstå at hun trenger. Mye bekreftelse fra omgivelsene. Kaut. Egosentrert. Tenker kanskje noen? «Sikkert fordi du ikke fikk noe oppmerksomhet i oppveksten» kommer det mer enn en gang fra nære omgivelser. Andre ser ikke helheten for bare detaljer. At det å bevisst velge kjønnsrolle i voksen alder er et være eller ikke være. For den det gjelder. At dette bevisste valget over tid vil gi et bedre væren også for de nære omgivelser. Ikke bare for den som må velge å være. Seg selv.

Det gir noen utfordringer det å være seg selv. For man må stå. For sitt. Sine valg. Noen sier at det er tøft å stå for et slikt bevisst valg. «Du er tøff». «Du må jo være sterk». Ja, det er hyggelig med slike tilbakemeldinger. Likevel er det ikke slik. For det er den enkeltes respekt for seg selv. Som er utgangspunktet. For å være. For å «Stå han a» som vi gjerne sier nordover. For det er ikke snakk om styrke. Eller tøffhet. Men om innsikt og forståelse i hva man selv trenger. For å være.

På en av enhetens fagdager var teamet «Veiledning». Ledelsen har tanker om å få i gang systematisk kollegaveiledning. Som avslutning på fagdagen var det lagt opp til demonstrasjon av hvordan en veiledningstime kan foregå. Var liksom ikke flust med frivillige. Som ville la seg veilede foran et sekstitalls kolleger. Så det ble ganske så stille i forsamlingen. Til da MC-røya sier seg villig. For ikke si frivillig.

For det er noe med det å føle at man vises i mengden, mens man egentlig kunne tenkt seg rollen som grå mus. Som bare er. Men samtidig merker man at det er avstander mennesker i mellom. Og avstander kan føles som avvisning. På begge sider av avstanden. Og når man samtidig vet at det å fjerne en avstand er nødvendig for å kunne begynne et samarbeide, må man kunne tilby. Seg selv.

Derfor kunne en slik simulert veiledningstime brukes til mer enn bare demonstrasjon av en teknikk. Den kunne også brukes til å fortelle at det å gå inn til brukere som insisterer på å få vite blondinens tidligere navn, at det kan være tøft. Det kan føre til skuldre som henger fast i ørene. Og sykemelding. Og man kan også fortelle at. Kolleger de kan man snakke med, hvis det er noe de lurer på. Med den flotte dama med mørk stemme, som en leder en gang sa om Kamelryttersken. Med det kan man minske en avstand. Og kanskje legge et bedre grunnlag for samarbeid med kolleger som ellers bare hadde sett avstand. Tror hun som bare har at byde, men ikke at nøde.

«Tøffesta» sa nær kollega med et stort smil og en godklem. Dagen etter. Noe som ga grunnlag for å fortelle at for en selv er det ikke tøft. Selv om omgivelsene ser det er tøft, og at det er godt å høre at omgivelsene ser det. For det er snakk om et være eller ikke være. Og det kan ikke forklares med tøft. Eller sterkt. Bare med må. For man tenker ikke over at ting er tøffe. Eller at man selv er sterk. Når man står midt i stormen. Da er man bare. Det man må være. For å komme gjennom. Mest mulig hel. Mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Og for å kunne ta vare på sine omgivelser. Noe man ikke klarer hvis man ikke er. Hel. Seg selv.

Klarer du det? Å være der for dine, hvis du selv ikke er hel. Deg selv?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

16 thoughts on “Å være. Seg selv

  1. Jeg vet ikke…kanskje.
    Jeg tenker at å være helt i seg selv i kan være ganske saksavhengig. I noen saker er jeg hel ved,som mormor så fint sier. Da er det lett å stå på. For de som er nær.
    Hm..tror jeg må tenke litt på dette..
    Bra med deg?
    Du virrer ikke rundt i en sone der du ikke er tøff og flott? For det er du!
    ;-) Bente postet sist..Uke 3..My Profile

  2. For å være hel så må man vite hvem man er, og det å se seg selv i speilet i en mental kontekst er skummelt. Men det er utrolig hvor mye klarere ting blir etter at man har kommet over den første skrekken, det er først da man innser at reisen mot selvforståelse bare har begynt.

    Men ja, helhet. Det ordet virker som om det kommer fra en svunnen tid for meg, nå til dags handler alt bare om ord, ord, ord. Merkelig nok er “ord, ord, ord” også et sitat fra Hamlet, det er mye visdom i de gamle klassikerne om man bare er villig til å se den. Eller det Ibsen sa om det med å være helt, ikke stykkevis og delt.

    Er det ikke utrolig hvor enkelt det er å høres belest ut? :P

  3. Jeg tror ikke du er så egocentreret at det gør noget. Det er godt at være noget for sine medmennesker, og det er du jo i kraft af ergo- og socialt team-medlem. Men man skal også have lov at være sig selv, og at finde sig selv, jeg håber du arbejder med det også – der er mange bøger om både det ene og det andet, som kan hjælpe os med at “åbne øjnene” – se vores samfund lidt udefra, eller i “helikopter perspektiv”, hvis du foretrækker den motoriserede udgave :)

    (Takk iøvrigt for henvisning til stegning i ovnfad med låg for begyndere – jeg har prøvet det med stort held men trænger at prøve det flere gange! Jeg har også taget et billede undervejs, men glemte at tage billede af det færdige resultat inden det blev spist! Akja :) )
    Donald postet sist..Solens gyldne æbleMy Profile

  4. Uhhh … du har oftest meget ‘dybe’ indlæg :-)
    Jeg tror du er en meget stærk person, som (måske?) på grund af dit valg tit føler dig lidt på vagt over for andre?
    Nu skal jeg ikke lege lommepsykolog, for det er jeg bestemt ikke – forstår nok bare udmærket, hvis du tænker lidt mere over tilværelsen end de fleste.
    Og for at svare på dit spørgsmål: Nej – jeg tror ikke jeg ville være i stand til at kunne være der helt og fuldt for de andre, hvis jeg ikke selv er ‘hel’. Jeg prøver, men det har heldigvis været sjældent, at jeg ikke har været ‘hel’, og jeg ved ikke, hvordan jeg i de tilfælde har virket på andre …
    Ellen postet sist..Alle mand til pumperneMy Profile

    1. Ja, Ellen, det er noe med antenner. Sosiale sådanne. Mine har nok stukket lengre ut, og vært mer fintfølende enn de burde vært.
      Var en nabo som en gang mente på at jeg tenkte for mye, og det hadde han kanskje rett i. Tenker og reflekterer over mye, og noen ganger kan det nok bli dybder i det jeg skriver som ikke alltid er like tilgjengelig. Men så er det også det at jeg vil utfordre andres tanker, få dem til å se tinger og tanger fra flere synsvinkler og gjerne utenfor boksen.
      Er det jeg opplever, at hvis jeg ikke klarer å få mine to sider til å samarbeide om en helhet, da fungerer hverkenjeg, eller det jeg holder på med. Da blir det bare at jeg er der, rent fysisk.
      Kamelryttersken postet sist..To tanker? Det muliges kunst?My Profile

  5. Nei. Det kan jeg ikke.
    Jeg kan ikke en gang være der for meg selv. Langt mindre noe for andre.
    Men å finne ut hvem eller hva man er, er ikke gjort i en håndvending eller over en kopp kaffe.
    Dessuten (for mitt vedkommende) er det å være meg og hel en øvelse som må gjentas med ujevne mellomrom.
    Klem og slikt :) Mormor postet sist..Back and looking at you, kid.My Profile

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: