Smerter og umulige valg

Fysiske smerter kan man lære å leve med, har Kamelryttersken erfart. På den smertefulle måten. Fra å arbeide 12 – 14 timer på gården, helg som ørk, med barnepass, fjøsstell og ute, til å bli sittende nærmest invalid av smerter i hode/nakke og inne i en skoddeheim av dimensjoner som hun måtte gjennom for å i det hele tatt fungere i hverdagen. Samtidig som turboen sto på for fullt med alt som skulle gjøres i den samme hverdagen.

Ulykken i -91 snudde opp ned på mye, også blondinens oppfatning av hva smerte er, og hvordan den kan håndteres. Den første tida fikk hun resept på C-preparater som døyva det meste. I ulykken ble venstre side av kontrafeien trykket inn, og når blondinen begynte å komme seg til på sykehuset var alle tegn på krise i helsevesenet borte 8O For det sto da sykepleiere og leger i fleng rundt senga. Etter hvert gikk det opp for henne at hun så dobbelt. Siden venstre kinn vendte innover, pekte øynene hver sin vei. Dagen etterpå hadde en av dokterne romstert med en krok inni kinnet og skjøvet beinsplintene på plass og med det gitt fruen samsynet tilbake. Men han fant ikke ut av hva som holdt kjevene sammen. I dag kan hun smile av den jula hvor Twist-bitene ble delt i tre. På langs. For å få såpass plass at de kom inn forbi perleraden. Eller av spiseskjea som ble sittende fast i det samme mellomrommet.

Utpå vinteren tok kjeveortopeden og skar av såpass mange muskelfester i kinnet at fruen kunne bite fra seg. På et vis. Spise kunne hun iallfall på en folkelig måte etterpå. Kontrafeien ble også sånn høvelig, om enn en tanke skjev for de som legger merke til slike detaljer.

Men det er utvendig, det folk ser i den daglige omgang med Kamelryttersken. Smertene i kjeven ga seg, selv om det den første tida ble prøvd med smertestillende. Med Paralgin Forte fungerte like godt som sukkertøy, og etter at fruen hadde fortært førti slike på ei uke var det stopp. «Levra di» formante dr. Distrikts Lege. Og ville ikke diskutere om hvor stor grad av smerte et menneske skal tåle, om i det hele tatt.

Bakhode og nakke var en sak for seg. Alt som het støtdempere i og rundt nakke og hals hadde blitt strukket det de kunne, og det kjentes. C-preparatet ble det snart slutt på. Med henvisning til fare for tilvenning. I dag er det Smerte- og Mestringssentre rundt forbi i de fleste helseforetak. I -92 var smertemestring et fremmedord, ingen som tilbød veiledning i å håndtere kroniske smerter.

Gårdbrukere er selvstendige næringsdrivende, noe Kamelryttersken snart merket på kroppen. Utgifter til Avløser og ei lamming som sto for døra gjorde at det ble å kreke seg tilbake til den daglige dont. I ettertid, med mer innsikt og erfaring skjønner hun at det i seg selv var smertemestring. Det første året gikk med til å lære seg å leve med smertene, forstå hvilket tempo nakken godtok, og hvilke arbeidsstillinger som ikke var gode.

Så lenge hun kunne arbeide i sitt tempo, ta pauser når det passet og la nakken bestemme hvor mye hun fikk gjort var det greit. Men det gjorde jo at antallet arbeidstimer gikk ned, og med det inntekten. Til slutt ble det å søke yrkesrettet attføring og ny utdanning. Heldigvis så daværende A-etat, nå NAV Arbeid og Trygdekontoret vitsen i å innvilge støtte til voksengymnas og tre-årig høgskole etter eget valg. Noe som ga blondinen som da ikke hadde motorsykkel, men fjording, muligheten til å utdanne seg til et yrke hvor det ikke var nødvendig å arbeide med hodet under brysthøyde. Hjernecella som holder til på ei line inne i fruens hodeskalle, blir veldig aktiv når arbeidet krever at hodet må bøyes og konsentrasjonen må være på topp på hva som skjer rundt. Da turnes det bare verre der inne og faren for å svime av er større enn godt er.

Utdanning og studier gjør mye med enkeltindividet, man vokser i kunnskap og visdom. Og i selvinnsikt. Men en slik prosess er ikke alltid like god å gå gjennom. Selvinnsikt gir også innsikt i sider ved en selv som man kanskje har fortrengt. Noe også blondinen med egen fjording fikk erfare. På den harde, smertefulle måten. Først ved å måtte innrømme at det å skjule seg selv i en tillært kjønnsrolle ikke fungerte. At det å leve på en løgn, selv om den var aldri så velment overfor de nærmeste omgivelser, fremdeles var en løgn. At det å våkne om morgenen, før man kunne ut av senga, må samle sammen de enkelte delene av seg selv, finne noe å knyte rundt det man måtte finne av kroppsdeler. At det var en nødvendig øvelse hver eneste dag før man kunne stå opp og møte dagen, familie, omgivelser, jobb…

Etterpå ved å måtte innrømme at man ved å lyve også kan miste sine nærmeste, skyve dem fra seg. Og tilslutt ved å innse at skal man kunne stå for sine nærmeste, må man være seg selv. Helt og fullt, selv om det er vondt for de man er mest glad i. De man ikke vil såre eller støte bort.

Men den prosessen måtte hun gjennom. Smertefullt ikke bare for henne selv, men minst like mye for de nærmeste. Etter hvert ble det en bevissthet om at for å kunne støtte dem, måtte hun selv stå løpet ut. Selv om det var vondt, utfordrende og tidkrevende. Alternativet til det umulige valget var å ta fra barna den faren de hadde, og det var ikke mulig, det kunne hun ikke, selv om det innebar at hun bare fikk se barna på avstand, ville hun være der. Fremdeles pappa, men likevel kvinne.

Efaringen med smerte og smertemestring etter ulykken i -91 har vært gode å ha. Hun vet at smerte kan man leve med, og lære seg å håndtere. Men det tar tid, og det er vondt mens det står på, og man blir ikke kvitt smertene, men de er til å leve med, bare man vet hva som må til for å takle dem.

Det finnes sikkert andre måter å takle smerter og umulige valg?

 

Hjernecelle på stram line

Google kan fortelle at hjernecella i blondinens hode ser slik ut. Her forstørret ganske så  mange ganger

Hjernecella sitter litt gjæranslaus i kveldinga. Akkurat passe avslappet med dinglende ben og ryggen mot hjerneskallen til Kamelryttersken. Skjer ikke så mye, og hun syns egentlig det er greit. Tenker tilbake på da hun så lyset. Den gangen de skar opp hele taket over henne. Toppen av hjerneskallen ble bare vekk. Og det kom en masse lys ned. Etterhvert skimtet hun noe grønt, rundt, i motlyset der oppe, noe som kanskje kunne være hodet på en eller annen Psyk eller Dokter? Eller no sånt. Lyst ble det iallfall, så hun fikk se hjemmet sitt for første gang i sitt noen og tredveårige liv.

Der oppefra kom det overraskede stemmer. Som ikke skjønte at det inni hodet til pasienten er. Ingenting. Bare et svart hull som ender i spiserøret. Med ei stram line spent tvers over. Den lina som hjernecella turner på til daglig. Uten sikkerhetsnett og -line.

«Må være den tråden som gjør at hun har så vondt i hodet. Den er sikkert for stram» sier en av stemmene. «Vi får forsøke å kutte den». Hjernecella rekker å se en saks som klipper over lina hennes før spiserøret kommer veldig fort nærmere, hun klamrer seg fast, og farer oppover igjen.

«Det var da rart» sier stemmen der oppe. «Ørene falt av?»

«Der røk den teorien, kan ikke være der smertene i hodet sitter likevel. Vi får knyte sammen endene, så har hun ørene på plass, om ikke annet».

Hjernecella skjønner at når ørene falt av, var da hun fòr oppover igjen. Hun klatrer seg hånd over hånd et stykke lenger opp. Best å komme seg unna før de H… kortskallene skal begynne å knyte sammen lina hennes. Det hele har skjedd så fort, at hun har ikke fått tid til å slå opp i den Nord-Norske ordboka etter passende gloser, blir bare et «Faen, skjæ…» før hun dundrer inn i veggen. Som er beinhard. Noe som ikke akkurat gjør Hjernecella mer vennlig stemt. “H… F… rassh.., ” får hun fram før saksa kommer ned og tar tak i enden på lina. Den andre enden blir også plukket opp og Hjernecella ser at lina blir knytt sammen. Med en kjerringknute. «Vel, noen må leve farlig» tenker hun. Resignert. Mens hun inspiserer håndarbeidet til de som håndterte saksa. «Med ei så stram line, blir ikke hodepinen til dama mindre akkurat» tenker Hjernecella for seg selv. «Og det er jeg som må leve med en knute på tråden som hverken er EU-godkjent eller sikker» Over henne legges topplokket på, og hun er alene. Igjen. «Da får jeg iallfall svar jeg liker» sier hun med seg selv. «Er så slitsomt med andre, de kommer stadig med svar som ikke passer med mine».

Dr Fast Lege påstår at Kamelrytterskens hjerne ser slik ut. Noe som ut fra kjennskap til ovenstående fortelling fra Hjernecellas liv og levnet, og ikke minst nærkontakt med blondinen sterkt betviles av kjentfolk. Se også Fjellvettreglene pkt. 5

«Det var i -94, eller var det -95?» spør Hjernecella seg selv, der hun dingler med bena over avgrunnen. «Utrolig at den knuten har holdt så lenge, så mange ganger som jeg har snublet i den. Plundrete å slå hjul over den klumpen er det også, Egentlig burde hu derre dama som har dette hodet se til å få byttet det. Må da være reklamasjonsrett på slikt?» Hjernecella blir nesten munter når hun tenker gjennom mulighetene.

Akkurat det har faktisk blondinen med egen motorsykkel prøvd. Å få byttet hodet. Men den gang ei, sa Tordenskjold, eller var det en dokter? Hjernecella er ikke helt sikker. Men det var iallfall etter den ulykka i -91 at nakke/bakhode ble noe smertefullt. Smerter som de første par årene bare ble døyvet av sterkere midler enn de medisinfolket på alskens sykehus ville skrive ut. Etter å ha knasket i seg 40 Paralgin Forte på ei uke, ble også det sukkertøyet dratt inn. “Levra di” sa Dr Distrikts Lege med en bekymret mine, “den kan ta skade av så mye som du må ha”. Psyker, Nevroer, Dr. ditt og datter, så, følte på, testet og tromlet nakke/hode. Noe som førte til en sidelang rapport som endte i en konklusjon om 50 % arbeidsuførhet.Var da fruen spurte om de ikke kunne skaffe henne et nytt hode?

«Mnei» kom det fra herrerne, Psyk, Nevro og Dr. et eller annet. «Vi har alltids noen ubrukte 80-modeller liggende. Men vi tror ikke du blir fornøyd med noen av dem. Og den -61 De Luxe modellen du har, den er gått ut av produksjon»

Er det rart hjernecella føler seg litt utgått på dato der hun sitter?

 

 

Enkelt termometer

Alt er relativt, også kulde


Her er en skala for deg uten termometer, men med mulighet for å sjekke forholdene sør og nord i Europa.

20 grader:
Italienerne sover med to laken

19 grader:
Spanjoler tar på seg varm genser (hvis de kan finne en)

18 grader:
Franskmenn slår på varmen

15 grader:
Trønderne spiser is
Spanjoler planlegger ferie i Australia

10 grader:
Trønderne drikker utepils

5 grader:
Italienere skjelver ukontrollert

3 grader:
Nordlendinger bader
Italienske biler starter ikke

2 grader:
Nordlendinger går på utekonsert

0 grader:
Vannet fryser
Du kan se pusten din
Nordlendinger tar på T-skjorte

-5 grader:
Du planlegger sydentur
Vannet fryser i Nord-Norge
Franske biler starter ikke

-10 grader:
Politikerne begynner å snakke om uteliggerne
Katten insisterer på å sove i sengen sammen med deg
Amerikanske biler starter ikke

-15 grader:
Tyske biler starter ikke

-20 grader:
Oslofolk klynker uavbrutt
Svenske biler starter ikke
Spanjolene opphører å eksistere
Trøndere måker snø av taket
Nordlendinger prøver å slikke på metallobjekter

-25 grader:
Øynene dine fryser fast når du blunker
Katten insisterer på å sove inne i pysjen din
Politikerne gjør faktisk noe for uteliggerne
Nordlendinger lukker baderomsvinduet

-30 grader:
Du kan kappe pusten din i biter og bygge en iglo
Franskmenn forsvinner
Nordlendinger knepper den øverste knappen i skjorta

-35 grader:
For kaldt til å tenke
Du planlegger et to uker langt varmt karbad
Japanske biler starter ikke
Nordlendinger tar på seg en varm genser

-40 grader:
Helvete fryser
Isbjørnene drar på sydenferie
Nordlendinger bestiller kakao på fotballkamp

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

Å være. Seg selv

«To be, or not to be, that’s the question» lar visst Shakespeare Hamlet si. Siden MC-røya med egen motorsykkel aldri har sett “Hamlet”, enn si lest Shakespeare, tar hun sjansen på at hennes forståelse av vår felles kulturarv og kollektive hukommelse er sånn ca. At det faktisk var det spørsmålet Hamlet stilte. «Å være eller ikke være».

Blondinen har vært det siste halve året. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem. Og det har vært godt. Men det er også en fare i det å være. Det å si til seg selv at «Nå skal jeg bare være». Fordi man da låser seg til akkurat det. Å være.

For noen er det helt greit. De er. Andre er ikke bare. De trenger å være mer. Men akkurat det siste halve året har det vært godt å bare være. Fagutøver. Ergoterapeut. Teammedlem.

Men man er også mer. Og man vil mer. Langt de fleste iallfall. Noen er fornøyd med sitt lille. Og det er helt greit. For dem. Der. Da. Eller nå.

Andre trenger mer bekreftelse utenfra på at de er. Noe Kamelryttersken etter hvert har begynt å forstå at hun trenger. Mye bekreftelse fra omgivelsene. Kaut. Egosentrert. Tenker kanskje noen? «Sikkert fordi du ikke fikk noe oppmerksomhet i oppveksten» kommer det mer enn en gang fra nære omgivelser. Andre ser ikke helheten for bare detaljer. At det å bevisst velge kjønnsrolle i voksen alder er et være eller ikke være. For den det gjelder. At dette bevisste valget over tid vil gi et bedre væren også for de nære omgivelser. Ikke bare for den som må velge å være. Seg selv.

Det gir noen utfordringer det å være seg selv. For man må stå. For sitt. Sine valg. Noen sier at det er tøft å stå for et slikt bevisst valg. «Du er tøff». «Du må jo være sterk». Ja, det er hyggelig med slike tilbakemeldinger. Likevel er det ikke slik. For det er den enkeltes respekt for seg selv. Som er utgangspunktet. For å være. For å «Stå han a» som vi gjerne sier nordover. For det er ikke snakk om styrke. Eller tøffhet. Men om innsikt og forståelse i hva man selv trenger. For å være.

På en av enhetens fagdager var teamet «Veiledning». Ledelsen har tanker om å få i gang systematisk kollegaveiledning. Som avslutning på fagdagen var det lagt opp til demonstrasjon av hvordan en veiledningstime kan foregå. Var liksom ikke flust med frivillige. Som ville la seg veilede foran et sekstitalls kolleger. Så det ble ganske så stille i forsamlingen. Til da MC-røya sier seg villig. For ikke si frivillig.

For det er noe med det å føle at man vises i mengden, mens man egentlig kunne tenkt seg rollen som grå mus. Som bare er. Men samtidig merker man at det er avstander mennesker i mellom. Og avstander kan føles som avvisning. På begge sider av avstanden. Og når man samtidig vet at det å fjerne en avstand er nødvendig for å kunne begynne et samarbeide, må man kunne tilby. Seg selv.

Derfor kunne en slik simulert veiledningstime brukes til mer enn bare demonstrasjon av en teknikk. Den kunne også brukes til å fortelle at det å gå inn til brukere som insisterer på å få vite blondinens tidligere navn, at det kan være tøft. Det kan føre til skuldre som henger fast i ørene. Og sykemelding. Og man kan også fortelle at. Kolleger de kan man snakke med, hvis det er noe de lurer på. Med den flotte dama med mørk stemme, som en leder en gang sa om Kamelryttersken. Med det kan man minske en avstand. Og kanskje legge et bedre grunnlag for samarbeid med kolleger som ellers bare hadde sett avstand. Tror hun som bare har at byde, men ikke at nøde.

«Tøffesta» sa nær kollega med et stort smil og en godklem. Dagen etter. Noe som ga grunnlag for å fortelle at for en selv er det ikke tøft. Selv om omgivelsene ser det er tøft, og at det er godt å høre at omgivelsene ser det. For det er snakk om et være eller ikke være. Og det kan ikke forklares med tøft. Eller sterkt. Bare med må. For man tenker ikke over at ting er tøffe. Eller at man selv er sterk. Når man står midt i stormen. Da er man bare. Det man må være. For å komme gjennom. Mest mulig hel. Mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Og for å kunne ta vare på sine omgivelser. Noe man ikke klarer hvis man ikke er. Hel. Seg selv.

Klarer du det? Å være der for dine, hvis du selv ikke er hel. Deg selv?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Statisitikk, rehabilitering og faglig vurdering

Statistikk, rehabilitering, og faglige vurderinger.

Var visst salig Winston Churchill som en gang i verden sa at det finnes tre former for løgn:

White lies, black lies and bloody statistics

Godt mulig at han var inne på noe, faktum er iallfall at statistikk kan brukes til så mangt, alt etter hvem som lager statistikken, hvem den blir laget for og hvem som bruker den. Et annet uomtvistelig faktum er at statistikk ikke kan brukes på enkeltindivider, bare på større grupper. Hvis man vet, statistisk sett, at et antall individer av en befolkningsgruppe kommer til å få en eller annen sykdom eller bli utsatt for en bestemt type skade. Da vet man akkurat det. Man vet ikke hvem som kommer til å bli rammet. Tilfeldighetenes lov er fremdeles ikke opphevet. Selv om norske skolemyndigheter en stund gjorde et alvorlig forsøk. På oppheve loven om tilfeldigheter. Ved å si at karakterene i en klasse skulle fordeles etter en normalfordelingskurve, også kalt Gausskurven. Men fant etter hvert ut at selv om karakterene til hele årskull fordelte seg etter denne kurven, så gjorde de ikke det i det enkelte klasserom. Dagens lærere står dermed fritt til å gi karakterer etter en faglig vurdering, ikke etter en statistisk norm.

Men, hva har så statistikk med rehabilitering å gjøre? En god del faktisk. For man kan bruke statistikk for å sammenligne forskjellige behandlingsformer, for så å se hva som har best effekt på for eksempel ervervede hodeskader. Derfor vet vi i dag, at raskt på sykehus etter et slag med påfølgende tidlig medisinsk intervensjon, gir størst sjanse for et godt resultat av rehabiliteringen i etterkant.

Bilde fra Trondheim kommunes nettside

Begrepet rehabilitering kommer fra latinsk re- tilbake, og habeö, å ha, eie. En mye brukt norsk definisjon er at rehabilitering er å gi tilbake verdighet og tidligere ervervede kunnskaper og ferdigheter. Mens da habilitering forstås som å lære seg grunnleggende ferdigheter.

Faglige vurderinger blir da at fagpersoner med kunnskap om rehabilitering av mennesker med nedsatt funksjonsevne på grunn av skade, sykdom eller lyte, vurderer hva som kan gi best resultat for akkurat dette mennesket. Vurderingen gjøres på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap om pasientens tilstand og om hva som fungerer for tilsvarende tilfeller. Og ikke minst hvilke ressurser pasienten har, hvilke ressurser som hennes omgivelser har og hvilke ressurser velferdssamfunnet vil bruke på akkurat henne.

Den samlede ressurstilgangen som tilbys fra hjelpeapparatet vil variere med alder, type skade, og sosial status. En aggressiv og brautende pasient vil få en helt annen behandling enn en som er blid og hyggelig. Det er også et uomtvistelig faktum, basert på loven om selvoppfyllende profetier. Som en av guruene innenfor positiv psykologi, Paul Watzlawick har arbeidet mye med. Mer om det ved en annen anledning.

Sosial status vil også virke inn på hvilken goodwill en bruker møter fra hjelpeapparatet, både det offentlige og fra sine omgivelser. En ingeniør i tredveårene, i fast arbeid, med familie, rekkehus, Volvo og retriever som får en hjerneblødning med påfølgende skade på hjernen, vil få en mengde goodwill og hjelp til å komme i arbeid igjen. Mens en uutdannet ungdom på 25 som lever av strøjobber og bor på hybel i en rivningsverdig kåk i en mer eksotisk del av byen, vil få en annen mengde oppfølging. Selv om sistnevnte etter en lignende skade har tilsvarende vansker med å klare hverdagen og en jobbsituasjon.

En entreprenør vil i dag strekke seg langt for å få en av sine ingeniører tilbake i jobb. Ingeniører er mangelvare, og det tar tid å lære opp en ny ansatt i bedriftens rutiner og arbeidsoppgaver. Noe en ingeniør med langvarig sykemelding på grunn av sykdom eller skade vil profitere på. Fordi både arbeidsgiver og offentlig hjelpeapparat vil bruke store ressurser på å få vedkommende i produktivt arbeid igjen. Tilrettelegging av arbeidsplass, fysisk i form av tilpassing av bord, stol, støyforhold. Og psykososialt, i form av støtte fra ledelse og kolleger, tilpassing av arbeidstid osv. Enkelte arbeidsgivere betaler også fysikalsk behandling, psykolog og lignende.

Mens da ungdommen som ikke helt har funnet seg til rette i denne verdens jammerdal. Han som gikk ut av videregående med gode karakterer, men som ikke helt vet hva han skal bruke dem til. Den ungdommen som en vakker onsdagskveld tar snarveien ned loftstrappa og våkner på akuttmottaket med alvorlig hjerneskade. Han møter ikke samme goodwill og bistand til å tilpasse seg et liv etter en alvorlig sykdom eller skade.

Nå kan det like gjerne være ingeniøren som tar snarveien og våkner opp med hjerneskaden, og ungdommen som får hjerneblødningen. For ettervirkningene av begge skadene virker mye å være de samme, selv om selve skaden oppsto på forskjellig vis. Som økt trøttbarhet, konsentrasjonsvansker, tiltaksløshet. Rehabiliteringstilbudet etterpå er også ganske likt. Først regional rehabiliteringsinstitusjon, etter hvert overføring til kommunal ditto før hjemreise, Oppfølging av fagpersoner både under og etter institusjonsoppholdene. Ingeniøren er ett år etter skaden oppsto i 40 % arbeid. Ungdommen har fått seg ny leilighet, hvor han blir sittende. Uten tilbud. NAV kan fortelle at han er ikke ferdig rehabilitert. Neivel? Hvem skal gjøre det? Han har vært gjennom det som er av rehabiliteringstilbud, men er fremdeles merket av skaden. Pårørende har gjort sitt, og stiller opp det de kan. Han er ikke i stand til å ta på seg et selvstendig arbeid, er heller ingen som uten NAVs velsignelse vil gi ham arbeid eller arbeidslignende aktiviteter. Det kan se ut som at systemet er i ferd med å produsere enda en mottaker av uføretrygd.

Blondinen med egen motorsykkel klør seg litt i hodet av en slik vurdering. For hun tenker som så, at siden rehabilitering er å gi tilbake tidligere verdighet, å sette et menneske med tapt arbeidsevne i stand til å arbeide, tjene til livets opphold. Hun tenker videre at rehabiliteringsprosessen ikke er avsluttet før dette mennesket er i arbeid igjen. At prosessen må gå kontinuerlig, når man ser at det begynner å nærme seg slutten på en type tilbud, at pasienten er mer selvstendig, orker mer, da setter man inn nye tiltak, fram til man ser at nå kommer vi i mål, eller at nå har hun oppnådd det hun kan forvente. Det å si at mennesket må være ferdig rehabilitert før det kan begynne i arbeidstrening, blir etter ørkendyrbetvingerskens ringe faglige skjønn å sette dette mennesket på vent på ubestemt tid. Noe som vil kunne forsinke det endelige resultatet, eller i verste fall stoppe den prosessen som er satt i gang for mennesket skal komme seg til igjen.

Ørkendyrbetvingersken ville kanskje i sitt stille sinn ha reflektert over om det at man ikke kan gå videre i rehabiliteringsprosessen før man er ferdig rehabilitert, om det er basert på faglige vurderinger, eller er det et behov for at en eller annen statistikk skal se slik eller sånn ut?

 

 

Kjølevann og forfordeling, en slags oppsumering

Endelig, kan man se framover mot lysere tider. Vintersolverv, midtvintersblotet og alt oppstyret rundt er over, og ørkendyrbetvingersken kan begynne å tenke på en ny sesong. På to hjul.

Vintersolverv er også ei tid for oppsumering. Mens futen har begynt å regne og sumere seg fram til at fruen det siste året har hatt ei så så stor inntekt, kaller en nødvendighet som ørkendyret for formue, og trekker fra diverse gjeldsposter på boligen. Til sammen blir det et tall som helst skal være mindre enn det fruen har betalt i skatt det foregående året. For baksmell i juni er ikke noen behagelig opplevelse. Men hun vet med seg selv at inntekta sist år var under pari, selv med påslaget som fulgte i kjølvannet av videreutdanning og ny jobb.

På samme måte som med begrepet «forfordele» blir hun gjerne noe spørrende i sine himmelblå, når hun ser at en ellers utmerket skribent skriver «kjølevannet» når hun mener at noe følger etter noe annet. Noen klarer sågar å si det på radio.

Det å forfordele en person eller en sak, betyr dessverre ikke som mange i sin villfarelse tror, å la noen/noe få mer enn de skal ha. Å forfordele noen, er å la dem få mindre eller ingenting av en fordel, mens da andre får tilsvarende mer.

Kjølevann er kjølevann, vann eller veske som brukes til avkjøling. For eksempel av en skipsmotor. Skipet bruker gjerne sjøvann til avkjøling, og man kan ofte se kjølevann der det pumpes ut gjennom skipssiden i en jevn strøm. Eller sprutes støtvis ut sammen med eksosen i hekken på mindre båter.

Kjølvann derimot, er vannet som kommer etter skipet, etter skipets kjøl. Vannet som skipet har seilt fra. Et vann som ikke er avkjølt, det bare er. Forbigått.

Karavanseraiet.no, bloggen som Kamelryttersken bruker til å formulere sine tanker om dette og hint, har vært på nett i to og et halvt år nå. 365 bloggposter om forfordeling, avkjøling og forbigåelse. En litterær radiator for et til tider overopphetet ego, som i sin kauthet gjerne bruker det skrevne ord og mulighetene som cyberspace gir, til å si sitt.

Men det er kanskje ikke alltid like lett å se humoren og selvironien som ligger i fruens skriverier? Oppi alt alvoret og forurettetheten som hun føler nærmest tyter ut av tastaturet bare hun ser i den retningen.

For det er mye egenterapi i det å skrive blogg, iallfall en blogg som Karavanseraiet. Man har sine meningers mot, og man skjønner ikke alltid alt som skjer i ens umiddelbare nærhet og med en selv. Noen ganger kan man skyldesesongbetont PMS, andre ganger er det faktisk ytre årsaker til at Kamelryttersken tar av. Selv om hun har rett, uansett hva andre måtte mene. Ikke sant? ;-)

 

 

PS. Lenkene i denne teksten er tatt med for å vise litt av bredden i det som er skrevet på Karavanseraiet siden 26.juni 2010. Klikk deg gjerne inn på dem :-)

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Var det noen som sa helhetstenking?

Kamelryttersken hadde mye godt gitt opp å høre på radio. Samme mølet, uansett hvilken kanal. Ikke noe hold i det som blir sagt, bare ting som har til hensikt å fylle et tomrom mellom musakken som gjerne går non-stop. Styret i NRK har jo til og med bestemt at kanalen som en gang i verden faktisk hadde et fornuftig innhold, NRK P1, skal kopiere de kommersielle kanalenes sendeprofil. Ikke mye tanke for at NRK P1 er den mest hørte kanalen, og at NRK skal være en almenkringkaster, ikke bare enda en nisjekanal med et innhold som nesten kan kalles useriøst rukkel.

Nå kan det jo være at ørkendyrbetvingersken har vokst fra GPP (Generelt PissPreik) og musikk med rosa sløyfer. Noe hun egentlig betviler. Iallfall hvis hun skal tro herremannen på nyttårsfeiringa nå sist. Han var hellig overbevist om at han holdt på å sjekke opp ei mc-rype som iallfall var ti år yngre enn hans egne 48. Så hun kan da ikke være så utdatert, røya med egen motorsykkel, at hun ikke kan vurdere radiosendt kommersiell GPP?

Men NRK er ikke bare GPP og rosa sløyfemusikk. NRK P2 dukket opp i fruens ører her på høstparten, og bortsett fra at en del av musikken krever mer av fruens musikkforståelse enn hun har, så er innholdet mer etter fruens smak. Seriøst og opplysende.

Som i går, hvor Helseministeren og ei av Sola Ernbergs partilakeier diskuterte skolemat på et aktualitetsprogram. Gutta boyz i Arbeiderpartiet har i sin visdom funnet ut at unger lærer bedre med nok søvn og jevn tilførsel av riktige næringsstoffer i rikelige mengder. De foreslår derfor at ungene skal få mat på skolen av skolen i storefri. Helst sponset av felleskassa. Noe da partilakeien fra opposisjonen til høyre ikke var udelt enig i. Flere dyktige lærere er jo mantraet der i gården, uansett hvor mye det måtte gå på bekostning av andre gode tiltak i skoleverket. Helhetstenkning er ikke akkurat det de er mest kjent for de gode politicuser. Selv om de gjerne vil vite det selv.

Ja, joda. Dyktige lærere er et må ha i klasserommene. Og den finske modellen med minimum mastergrad hos alle lærere er nok ikke så dum. For det er et faktum at en dyktig fagperson er bedre egnet til å lære bort et fag. Enten det er en snekker eller det er en matematikklærer. Derfor vil en spesialisering innenfor ett eller to fag, gi lærere som kan lære fra seg spesifikke fagkunnskaper på en grundigere, og dermed mer individtilpasset måte. Men man trenger også almenlærere som kan litt om alt, og som kan bidra med den almene kunnskapen som den oppvoksende slekt må ha.

Det er det sikkert ikke så mange som er uenige i. Og de fleste er nok også enige i at unger som spiser med jevne mellomrom, frokost, lunsj, middag, kveldsmat og sover 8 – 9 timer hver natt, at de vil kunne ta til seg kunnskapen de blir tilbudt på skolen, på en mer kostnadseffektiv måte. For å si det med sosialøkonomene.

Likevel har Høyredama et poeng i at ungenes ernæring er foreldrenes ansvar. Og utfordring. Men en unge som ikke får nok mat, søvn og oppfølging utenfor skolen, vil ikke lære like godt, uansett hvor mange dyktige lærere og godt tilpassede pedagogiske tilbud h*n blir tilbudt. Derfor er alle tiltak som kan gi ungene mer regelmessig mat i rikelige mengder, et gode. Spørsmålet er om man skal innføre mat på skolen, eller om man skal fortsette det holdningsskapende arbeidet mot foreldrene?

Vil man ved at skolen organiserer bespisning i storefri for å øke læringsutbyttet hos ungene, ta enda et skritt mot Storebrorsamfunnet, hvor myndighetene bestemmer hva som er bra for deg? Slik man har gjort ved å godta GPP 24/7 fra en statlig eid almenkringkaster nær deg.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken