To tanker? Det muliges kunst?

Politikk uten prinsipper, sier Gandhi er en dødssynd. Nå er det vel ingen av våre folkevalgte som sier at de ikke har prinsipper, og at de dermed fører en politikk som er prinsippfast?

Et prinsipp, en grunnregel, kan jo være så mye. Og man kan kanskje enkelte ganger ha inntrykk av at de som roper høyest om prinsipper, er de som er minst trofaste mot sine egne regler?

Platon skriver om ansvar og Thukydid om demokratiske prinsipper. Mormor stiller spørsmål om byråkratiske avgjørelser.

Kan vi med vårt moderne tenkesett, klare å la de tankene gå sammen, og i tilfelle hvordan?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Om ansvar

Sokrates:

Se det på denne måten: Tenk deg at jeg vil stikke av (sett hvilket ord du vil), og loven og styresmaktene kommer og forhører meg. «Hva er det du gjør, Sokrates?» sier de. «Er ikke en slik handling et forsøk på å undergrave oss, lovene, hele staten – så godt du formår? Tror du en stat kan bestå og ikke bli undergravd hvis lovens beslutninger er uten makt, og kan de settes til side og trampes på av enhver?» Hva skulle vi svare på slikt, Kriton? Hvem som helst, og særlig en retoriker, vil ha en god del å si til forsvar for den loven som krever at en dom må håndheves, og vil hevde at loven ikke burde settes til side. Og skulle vi da svare: «Jo, men staten har utsatt oss for overlast og gitt oss en urettferdig dom?» Hva om jeg sier det?

Kriton:

Det ville vært fint, Sokrates.

Sokrates:

«Men var det en avtale med deg?» ville loven svare. «Eller var det at du må holde deg til statens dom?» Og skulle jeg uttrykke min forbløffelse over slike ord, ville loven sikkert legge til: «Svar, Sokrates, i stedet for å glippe med øynene. Du som har for vane å stille og svare på spørsmål, si oss: Hva for klage har du å fremføre mot oss som rettferdiggjør at du prøver å undergrave oss og staten? For det første, er det ikke vår fortjeneste at du overhodet lever? Din far giftet seg med din mor med vår hjelp og avlet deg. Si oss om du har noen innvending mot dem av oss som regulerer ekteskap?» Nei, måtte jeg svare, ingen. «Eller mot dem av oss som etter fødslene regulerer barnas oppdragelse og opplæring, som også omfattet deg? Gjorde ikke lovene rett i å befale din far å sørge for at du ble opplært i musikk og gymnastikk?» Jo visst, ville jeg svare. «Nå vel, men når du er satt til verden og oppdratt og opplært av oss, kan du da nekte for, først og fremst, at du er vårt barn og vår slave, som dine fedre før deg? For om det er sant, er du ikke på likefot med oss, og du kan ikke mene at du har rett til å gjøre mot oss som vi gjør mot deg. Ville du hatt rett til å slå eller skjelle ut eller gjøre noe annet vondt mot din far eller herre, om du hadde hatt en, bare fordi han har slått eller skjelt ut deg, eller utsatt deg for noe annet vondt? Det ville du vel neppe si? Og om vi mener det er riktig å knuse deg, tror du at du til gjengjeld har rett til å kuse oss, og landet ditt med, så godt du kan? Du som er lærer i de sanne dyder, vil du late som om dette er en rettmessig handling? Har en filosof som du unngått å legge merke til at vårt land er langt mer verdt og høyere og helligere enn noen mor eller far eller forfedre, og må veie langt tyngre både for guder og kloke menn? Vårt land må vi formilde og ømt og ærbødig blidgjøre når hun er sint, mer enn noen farm og enten overtale, eller om ikke dèt går, adlyde. Og straffer hun oss, med fengsel eller piskeslag, må vi lide vår straff i taushet. Og leder hun oss til sår eller død i kamp, har vi å følge henne, slik rett og skikk er, og ingen kan vike eller flykte fra sin plass. Enten det skjer i kamp eller for en domstol eller annet steds, enhver har å gjøre som hans by og hans land befaler ham; enten det, eller overbevise dem til sitt syn på hva som er rett. Og får han ikke øve vold mot sin far eller mor, hvor mye mindre får han ikke øve vold mot sitt land?» Hva skulle vi svare på dèt, Kriton? Taler lovene sant eller gjør de det ikke?

Platon, fra Kriton

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

Demokratiske prinsipper?

Den greske historikeren Thukydid (ca 460 – 400 f. kr.) sier i sin gravtale over Perikles (ca 495 – 429 f.kr)

«Vi her i Aten trenger ikke misunne våre naboer deres styresett; nei, snarere enn at vi etterlikner andre, er vi selv et eksempel for mange. Navnet vi har gitt det er demokrati, ettersom styret ikke ligger i hendene på få, men på mange. Og det er riktig at hos oss er alle borgere like for loven og i private saker. Men i det offentlige liv oppnår hver mann anseelse etter sitt ry for dyktighet – ikke for sitt parti, men for sine egne fortjenester. Og er han enn fattig, vil selv ikke dette være noen hindring, og ikke skygge for hans medborgeres aktelse, så sant han bare er sin by til god nytte. Det er med fritt sinn vi deltar i det offentlige liv, og når vi betrakter vår nabos livsførsel, fylles vi ikke av harme eller ser surt til ham om han i blant handler til sin egen fornøyelse …»

Dette kunne man sagt i en gravtale om hvilken som helst moderne statsmann, eller gikk demokratiets prinsipper tapt med de greske bystatene?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Om gi med ei hand, for så å ta med den andre

Liselotte har kommentert og stilt noen betimelige spørsmål til Vernepleieren og for så vidt også til oss andre som er mot Høyesterettsavgjørelsen om deportasjon av barn født i Norge av asylsøkende foreldre.

Er ingen fasit på Liselottes spørsmål, for de krever at man har to tanker  helst flere, i hodet, samtidig. Og det er som kjent en krevende øvelse. Likevel har blondinen med egen motorsykkel gjort forsøk på finne svar hun kan stå for. Hvilke svar du har, kan du kanskje bidra med i kommentarfeltet?

–          Er det slik at barn ikke har godt av å flytte? Det er jeg uenig i (tvert i mot er barn mer tilpasningsdyktige enn voksne), men konsekvensen – er det at det er skadelig for barn å flytte noe som burde føre til at flytting skal bli en bekymringsmelding?

Flytting, innenfor trygge rammer, er ikke skadelig, men mye flytting, som for eksempel barn av militært personell

Palestinske flyktninger i 1948. Flere av dem bor fremdeles i flyktningeleirene som ble opprettet av FN.

opplever, kan gi rotløshet. Og det er ikke godt for mennesker å ikke ha rot et sted. Ikke ha tilhørighet til et lokalsamfunn, enten det nå er i by eller bygd. Barn som vokser opp i en flyktningeleir, vil oppfatte leiren som «hjem», samtidig blir de utsatt for utvendig påvirkning som sier at dette er ikke «hjem». Noe som vil gi usikkerhet, i en tid hvor det å ha stabile forhold rundt seg er nødvendig for å utvikle seg uten overdrevne holdninger/meninger i en retning. Et eksempel kan være palestinske flyktningeleire, hvor barna vokser opp med et fordreid inntrykk av nabolandet, Israel og folket der.

–          Eller mener dere at det er skadelig for barn å flytte til et land hvor de ikke kan språket?

Hva andre mener er ikke alltid like lett å si, men for egen del tror ikke Kamelryttersken at det er skadelig å flytte til et land hvor man ikke kan språket. Barn opp til 6 – 7 års alderen lærer nye språk fort og greit. Etter den tid vil det ta lenger tid. Voksne som ikke får/vil ta språkundervisning sliter ganske mye. Noe vi ser i enkelte innvandrermiljø, hvor kvinnene tradisjonelt skal være hjemme, at de ikke lærer norsk i særlig stor utstrekning. Med påfølgende utfordringer i kontakten med det norske samfunnet, arbeidsmarked, helsevesen …

–          De foreldrene som tar med ungene til utlandet (typisk sitt eget hjemland i disse sakene) for langtidsopphold (eller permanent) – utøver de omsorgssvikt?

Hva er omsorgssvikt?

Neglisjering av barnets behov for nærhet, næring og sosial tilpassing?

Vold?

Eller er omsorgssvikt å frata barnet historien til folket sitt, og kontakt med sin nærmeste slekt?

Hege med bloggen C’est la vie! har skrevet mye om det å være innvandrer, og hvordan hun tilpasser seg en ny kultur. Leseverdig. Også om hvordan barna vokser opp i en kultur som ikke er mors.

–          Eller er det som er skadelig for barnet at foreldrene ikke har jobb dit de kommer?

Ja. Langt de fleste blir sendt tilbake til land uten det samme sosiale sikkerhetsnettet som vi har i Norge. Og uten inntekt er det ikke så enkelt å skaffe mat og tak over hodet. Lite/ingen mat og et liv på gata er skadelig. For alle.

Nå vet man jo ikke hvordan den enkelte vil klare seg, og som blondinen har sagt før, vil langt de fleste flyktninger være innstilt på å klare seg. Og de kommer kanskje tilbake til et sted hvor de har slekt som kan bistå. Men det vet vi ikke, selv om vi vet at det helst vil gå bra.

–          Men er det av den grunn skadelig eller et brudd på barns menneskerettigheter?

Det er lenge siden det ble slått fast at det ikke er en menneskerett å gå på do hver dag. Det er hverdagen for flere i velferds-Norge. Eller som DDE sier det:

Vi e konga, Vi e best av all
Det va vi som fant opp kruttet
Og stod nærmast da det smalt

Som nordmenn, i en norsk kontekst, mener vi uten å skryte, at Norge er et godt land å bo i, og at vi er rimelig flinke på å dekke barns rettigheter til nok mat og drikke, tørr og varm bolig, utdanning, jobbmuligheter når de vokser opp og en sikkerhet for et minimum av inntekt. Vi tror også at flyktninger/asylsøkere kommer fra land hvor disse rettighetene ikke er like selvsagte. Videre tror vi at barn som vokser opp i Norge har større muligheter for å vokse opp og gi et bidrag til samfunnet som gjør at det blir bedre.

–          Når vi ikke kan hjelpe alle – hvem skal vi hjelpe?

Vi har tatt i mot disse familiene, de har fått hjelp av Mor Norge, bolig, mat, utdanning, og flere har etter hvert inntektsgivende jobb slik at de kan forsørge barna sine, uten bistand fra oss. Da blir det helt feil å slå hånda av dem, på grunn av finlesing av lovboka. Nansen skrev ut pass til statsløse flyktninger i Øst-Europa, slik at de kunne finne seg nye steder å slå seg ned. Vi har sluppet disse familiene inn i landet vårt, noen uten papirer på tilhørighet. Men det er kanskje bedre å ha dem i utlandene, for da slipper vi å ta hensyn til vår humanisme. Vi kan tåle så inderlig vel i vårt kjøpmannskap. For være litt fri med Øverlands ord fra 1937.

Men det er kanskje greit å gi med ene hånda og ta med den andre?

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast

«Med lov skal land byggjast, og inkje med ulov øydast» sto det over tavla på klasserommet i Kamelrytterskens barndom. Klassen før hadde hatt norgeshistorie og lært om Frostatingsloven.

Politikk er det muliges kunst, men vi alminnelige dødelige tror at det også er samfunnsbygging. Og da gjerne med Frostatingslovens ord om lov og ulov i mente. Ved nærmere ettertanke klarer ikke ørkendyrbetvingersken å komme på noen samfunnsbyggere blant folkets kårne, etter Gerhardsen. Det som etterpå har vært av politicuser har vært som banksjefer å regne. I det siste kan man nesten begynne å lure på om ikke politikerstanden består mer av samfunnsnedbrytere, som bruker loven for å legge landet øde.

Det eneste som kommer fra regjering og ting er at vi har ikke råd til ditt eller datt, samtidig som de svir av et par middelstore kommunebudsjett på å få oss til tro på at det er slik. Et par tilsvarende kommunebudsjett går også med til unødvendig, for ikke si uverdig, byråkrati og kontroll av at den gemene hop betaler skatt og at private næringsdrivende ikke får tid til å drive firmaet sitt for alt papirarbeidet.

Nå ser vi at norsk lov. Enda en gang. Brukes til å bryte ned, ikke bygge opp. Høyesterett har i sin lovkunne og visdom. Kommet fram til at barn som er født i Norge av asylsøkere. Skal deporteres. I mange av disse tilfellene har foreldrene klart å skape et liv for seg og barna sine i Norge. Ofte på tross av norsk innvandringspolitikk og norsk fremmedfrykt.

Man kan gjerne spørre seg hvorfor. Som flyktninger har foreldrene opplevd ting som har gjort at de har valgt å ta barna med seg og flykte fra det samfunnet, den tilknytningen de hadde til hjemstedet. I prosessene de har vært igjennom, har menneskets overlevelsestrang utviklet seg og kommet i forgrunnen. De er dermed mer enn vanlig, oppsatt på å klare seg på det nye stedet de kommer til. De tar i bruk sine menneskelige ressurser for å skape et bedre liv for sine barn.

Vi nordmenn trenger ikke det, vi gir barna våre en falsk trygghet, fordi vi har ikke meningsfulle oppgaver de kan utføre og vokse på. Ikke før de er ferdige med videregående, kanskje ikke da heller.

Flyktninger, asylsøkere, har en driv, et ønske om å klare seg, som de bruker. De klarer seg, de tar dårlig betalte jobber, jobber dobbelt, alt for å sikre at barna klarer seg. Dette får barna med seg, og bygger videre på. Man kan jo si at de vil sikkert klare seg. Der de blir sendt. Men hva har vi som samfunn igjen for det? Ingenting. Hvis man fremdeles ikke vil se. Kan man ta en tur til flyktningeleirene i det av Palestina som enda ikke er okkupert av Israel. De overlever. 64 år uten statsborgerskap. Men de får ikke bygge en identitet, et bærekraftig samfunn. Fordi de er flyktninger. Det de bygger. Er hat. Og det hatet bygges på ulov. Fordi de har ikke mulighet til å bygge et samfunn på lov.

Vi som har en lov. Som vi har bygget landet på. Som vi trodde var festet i vårt humanistiske grunnsyn. Vi har ikke lov til å bidra til at ulov øydar landet. For det er det vi gjør ved høyesterettsdommen som deporterer norske barn. Politicusene som går salig Pontis Pilatus en høy gang ved å skyve utfordringene foran seg og skylde på loven. Burde finne seg hvert sitt kontor og holde seg der. Til de har laget lover som vi kan fortsette å bygge landet på. At de burde gjøre offentlig avbikt og levere inn sine embeder, folkevalgt eller ikke. Uansett partikulør. Har det ingen hensikt å foreslå. Makt korrumperer. Sånn er det bare med den saken.

Vil vi ha en regjering og et Storting som gjør at vi som land skjemmes? At makteliten har skjemt seg ut i denne saken, det ser selv en blondine med egen motorsykkel. Men ser maktas tinder at de ikke bare har skjemt seg selv ut, de har også skjemt ut landet og folket de så gjerne vil styre?

Du finner flere meninger om dette hos Vernepleieren og på Mormors klagemur

Per Fuggelis kronikk i Dagbla’ julaften 2012, kan også leses som et apropos til debatten om deportasjon

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Lille lillejulaften 2012

Brev til kjente og kjære har vært en årelang tradisjon i ørkendyrbetvingerskens førjulstid. De senere årene har brevet blitt formidlet via internett, først som e-post, i de siste par årene som innlegg på Karavanseraiet.no. I år er det et brev preget av ettertanke og alvor, siden Kamelryttersken er i det lunet i år.

Lille lillejulaften.

Solsnu og verden gikk ikke under i går likevel. Eneste som kunne minne om dommedag og katastrofe var at nettilkoblingen i heimen var litt bob-bob på formiddagen. Og det lovte ikke bra for Minstemann, som bruker Spotify og ser på nett-tv. Er tross alt det han har å bruke tida si på, og da er det greit at det er nett i heimen. Mener han. Og det får han lov til å mene. Er ikke alltid at opphavet kan gjøre no med det, men hun prøver så godt hun kan.

Har vært en rolig, men samtidig hektisk høst. Blondinen med egen motorsykkel har landet. Foreløpig. I ny jobb. I en ny enhet. I samme firmaet. For så vidt ikke så rart at det ble det samme firmaet. Helsepersonell har rimelig få valgmuligheter i så måte. Det er stort sett det offentlige helsevesenet som er alternativet, hvis de vil arbeide med det de kan. Med mennesker som trenger bistand og støtte i en utfordrende del av livet. Men likevel er valgmulighetene der, og det må ikke stå yrkestittel på jobben, bare innholdet kan relateres til det man kan.

Det har vært godt å lande, om enn bare midlertidig, for som forfatteren Tor Åge Bringsverd en gang sa det i en boktittel: «Den som har begge beina på jorda, står stille». Og det har han så evig rett i. Men noen ganger er det ålreit. Å bare være. Vite at man er kapabel, at noen setter pris på bidraget man gir til fellesskapet. Sette seg ned på sin ikke alt for brede bak, med begge beina på jorda, og si «Her er jeg. Her skal jeg være. Inntil videre». Kanskje ikke det lureste å si til en arbeidsgiver. Kunne jo skape tvil om fruens alvor med å søke arbeid. Men likevel. Kan like godt innrømme. Først som sist. «Jeg skal videre, når og hvor, vet jeg ikke helt, men jeg begynner å se hvor jeg skal etter hvert».

For det har noe med å se hvor man er, se hvilket grunnlag man har skapt seg. Om plattformen man står på, er stabil, eller om den trenger mer arbeid og forsterkninger. Og det er den jobben som Kamelryttersken holder på med nå. «Du må ikke være perfekt» sa en psyk i ikke så altfor fjern fortid, når ørkendyrbetvingersken klaget sin nød over detaljer i tilværelsen. Som ikke helt var slik de burde være. I fruens hode. «Det er lov å ha feil og mangler». Mja, mjo, hun vil jo så gjerne. Og har etter hvert innsett at selv ikke en blondine med egen motorsykkel og en velutviklet evne til å finne på noe annet, ikke er i stand til å rusle i samme tralten år ut og år inn. Hadde det ikke vært for et absolutt behov for å betale husleia. Til rett tid. Er hun ikke helt sikker på om hun hadde tatt seg arbeid. Men heller pirket i detaljer og surmult over andres lite håndverksmessige utførelse av sine oppgaver. For selv er hun jo perfekt, må vite.

Men så var det den lille utfordringen med at tida går, i overkant av et halvt århundre har det blitt i Mor Norges fjellverden, og med tanke på den genetiske ballasten og moderne legekunst, er sjansen for enda et halvt århundre i steinrøysa så absolutt tilstede. Forhåpentligvis skjønner avkommet at når den tid kommer, er det helt greit å dra ut stikkontakten. De ressursene kan brukes på folk som vil kunne livne opp til en funksjonsfrisk hverdag. Kommer fruen så langt at det blir snakk om gjenoppliving og et liv med maskinell støtte, da kan heller legestudentene på NTNU få bruke hennes avsjelede legeme til å lære seg anatomi på samme måte som Leonardo da Vinci.

Hun er som sagt ettertenksom og i et alvorlig hjørne, ørkendyrbetvingersken, denne lille lillejulaften, i det herrens år 2012. Solsnu kan være et godt utgangspunkt for ettertanke. Alvoret i tilværelsen er til å ta og føle på. Foreldre som er nærmere slutten av sine liv, enn de var sist solsnu. Ikke at det er noen panikk i heimen, men det har skjedd tinger og tanger som har gitt grunn til kontemplasjon over livet og døden. For som kjent er motorsykkelkjøring viktigere enn både liv og død.

Som med motorsykkelkjøring, handler det om å være tilstede. I sitt eget liv. Gjøre det man tror er riktig for en selv, og dermed for sine omgivelser. Et tema som har vært kilde til mange harde ord og enda mer oppgitt risting på hoder i Kamelrytterskens nærmeste omgivelser. Likevel tror hun at alternativet hadde vært verre å bære for mange av de som har skreket høyest. Kanskje også for de som ikke har skreket så mye, men som spør. Fremdeles.

For man kan ikke være tilstede. Verken i sitt eget eller andres liv, hvis man ikke har en trygghet i seg selv, for at man er den man er. Uten denne tryggheten er man en zombie som eksisterer, men som ikke fungerer mer enn på det absolutt enkleste planet. Tar til seg næring, går på jobb, kanskje ikke det en gang. Og that’s it. Man har ikke overskudd til eller forståelse for å delta, verken i sitt eget liv, eller i sin nærmeste omkrets, når alt man klarer er å legge seg til å sove, stå opp, fylle hodet med noe som ligner næring, gå på jobb, ta i mot kjeft fordi man ikke fungerer og så gå til sengs igjen.

Det er bare èn som kan gjøre noe med en slik tilværelse, og det er zombien selv. H*n må selv ta tak og definere hvem h*n er, hvilket grunnlag h*n har for sin tilværelse, og hva h*n vil. Det de som står rundt kan gjøre, er å bidra med innspill og støtte slik at zombien klarer å finne fram i labyrinten av vegger h*n har bygd inni hodet sitt. I form av vrangforestillinger i skjønn forening med åpne dører som står der, klare til å sprenges. Med dørkarm og det hele.

Med ettertanken og alvoret i mente, ønsker blondinen med egen motorsykkel leserne av Karavanseraiet.no en

God Jul og et Godt Nytt år

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Refleksjoner på et annet tog

«23.54  +9°C» står det over døra fremst i vogna mens nattoget kjører nedover Dunderlandsdalen. Mørkt som i en sekk ute, en liten måne henger over Saltfjellet i vest. Tidligere på ettermiddagen når blondinen kjørte hjemmefra, sto fjellene i sørvest i relieff mot en rød kveldshimmel. Et tegn på morgendagen kommer til å bli fin. «Vesta lette, gir morgen glette» heter det fra gammelt av, mange steder, men ikke over alt er det værtegnet å stole på. En gang ørkendyrbetvingersken var på Namdalskysten brente hun seg storligen på å ta med seg hjemlige værtegn til et nytt sted uten å lære seg hvordan været oppfører seg der hun kom. Kvelden ga bud om go’vær dagen etter, og fruen belager seg på en behagelig kjøretur. Den som fikk en våt dag på ferden videre, var nettopp blondinen med egen motorsykkel. Da var hun lett irritert på egne evner til å spå været, og har latt værgudene ta seg av den saken siden. Men hun innrømmer på en god dag det som oftest holder stikk i trønderheimen at når det er ei rød rand over Fosenalpene og nordover nordfylket på kveldstid, da blir det rimelig bra vær dagen etter. På vinters tid kanskje kaldt og surt av trekk fra nordaust, men sjelden så galt som der de fant opp nordausten, i Bodø. Men der er hun så sjelden, Kamelryttersken, at det bruker å gå bra.

Men hun er litt omtenkt av andre årsaker, enn været. Foreldre har en tendens til å bli eldre, omtrent i samme takt som avkommet, men når avkommet er kommet til skillsord og alder begynner foreldregenersjonen å eldes i annen takt enn avkommet, gjerne i en takt som avkommet ikke helt henger med i. En ting var i den tida når avkommets hjerrnevinninger og tankebaner var stengt på grunn av ombygging. Noe de er i en periode før de flytter hjemmefra. Da er det gjerne konflikter av ymse salg i foreldreheimen, hvor da foreldrene er dumme og ikke forstår noe, mens avkommet er det motsatte og omvendt. Men det går over, avkommet flytter for seg selv, skaffer seg utdanning, jobb, unger, eget hus og heim, ikke alltid i den rekkefølgen, men det blir som oftest rekkehus, Volvo, 2,4 barn og retriever etterhvert.

Alt er dermed fryd og lutter glede i lang tid. Fram til foreldregenerasjonen begynner å eldes, merkbart. Og mellomgenerasjonen begynner å merke på at de har fått en utfordring til. Hvordan forholde seg til foreldrene som fremdeles har krav på omtanke og respekt, samtidig som de begynner å vise tegn på å miste grepet på omgivelsene. Alt går senere, og gamle, kjære aktiviteter blir færre og utføres enklere. Etterhvert merker man at gamlefar skranter, uten at man egentlig kan si hvorfor, helt til man en dag skal i kjøleskapet til sjølingan og ser at det er en stund siden det var gjort rent og at endel mat begynner å vise tegn til å kunne gå selv. Viser seg at kostholdet er litt så som så. Og man begynner å forstå at eldre mennesker faktisk glemmer å spise, smakssansen begynner å skrante, og drikke blir bare den halve kaffekoppen. Ikke rart at Kamelryttersken i sin jobb ofte får brukere som har vært inne til oppforing på grunn av nedsatt almenntilstand.

Oppforing høres kanskje litt brutalt ut, men det er ikke sjelden at eldre mennesker blir lagt inn på sykehus helt uttørkete, og må ha væske intravenøst for å komme seg. Og hjemmetjenestens mantra er «Nå må du drikke, husk å drikke opp juicen, vannet, safta. Spis brødskiva di» i det uendelige. Helt til brukerne er så utarmet at de må legges inn på sykehus eller sykehjem. Og når de da har kommet seg såpass at de begynner å områ seg; «Jeg vil hjem»

Er da pårørende får seg en vekker. Er det forsvarlig at Gamlemor går og stuller hjemme, uten å ta til seg tilstrekkelig med mat og drikke, er det bra med en runddans mellom hjem og institusjonsopphold som har som eneste formål å holde liv i den gamle. Er vi sikre på at den gamle ønsker denne runddansen? Kanskje det kunne vært en tanke å snakke om det før det kommer så langt, om man ønsker livsforlengende behandling for enhver pris, og om det er greit å ikke sette i gang med gjenoppliving når det en gang skulle komme så langt?

Tenker blondinen med egen motorsykkel før hun går og legger sin mødige kropp. I lekekupeen lenger bak i vogna, Hun begynner å bli for gammel til å sove i en stol på et tog, og for kjip til å kjøpe sovekupè til 850 norske kroner.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Refleksjoner på et tog

«Tog mot Bodø» lyser det over midtgangen. NSB har satt inn nye vogner siden sist ørkendyrbetvingersken reiste denne veien. Mer komfortable. Og de har tilogmed stikkontakt for PC ved hvert sete. Ren luksus. Eneste aberet er at toalettet ikke var like enkelt å låse som på de gamle vognene. Man slo over ei slå, og da var det ikke bare bare for andre verdige trengende å ta seg inn. Nå er det en ekstra knappp man må trykke på. Merket med nøkkel riktignok, men så langt ned at et alminnelig stort menneske må ned i hockey for å tyde skriften på veggen natters tid. Det fikk de erfare medpassasjerene. Ei som sto og gjorde sitt aftentoalett og som var hellig overbevist om at døra var låst bak henne. Mens da hun som sto på utsida og var noe trengt for å få gjort sitt, ble litt overrasket når døra gled lydløst opp og avslørte en tannpussende medpassasjer. De fant da ut av det, men som vitne til opptrinnet ga det blondinen med egen motorsykkel et flashback til en gang hun opplevde noe tilsvarende. Den gang var det bak en dør merket «Ladies» på et spisested litt utenfor de trakter fruen vanligvis ferdes. Døra var sikret mot uventet besøk med en kasthake som lå over en skrue. Mens da blondinen er i ferd med å dra opp buksene, hører hun at noen tar i døra. I neste nu, tar vedkommende med behov for en stille stund for seg selv, et hardere tak i døra, med det resultat at ørkendyrbetvingersken får se ei tenåringsjente med et meget overrasket uttrykk i kontrafeien stå med døra i hånda, før ungjenta tar kuten ut og opp fra kjelleren hvor nevnte avlukke befant seg. Om det var en lokal tradisjon at man på en slik måte sjekker om gjestene har det bra, eller om dørene til tilsvarende avlukker i nærområdet til ungjenta er ekstra trege, slik at verdige trengende må bruke ekstra kraft for å komme seg inn for en stille kontemplasjon på ei porselensskål, vil ørkendyrbetvingersken ikke spekulere i. Bare slå fast at kasthaker lagt over en tilfeldig skrue, kanskje ikke er så godt egnet til å sikre dører som skal skjerme for uønsket innsyn.

Klokkeslett og utetemeperatur vises på lystavla over midtgangen. +1 ute, og langtidsvarselet i kveldinga fortalte at kakelinna skulle vare iallfall fram til jul. Det passer fruen på nordtur bra. Femten speik som det har vært den siste uka er ikke noe å skrike over, men det er ubehagelig for ørene og kompliserende for logistikken når man skal på tur i utkant-Norge, hvor bussene går etter kornprisene på Hawaii, og avstandene noe lengre enn i bynære strøk. Hvor fruen har latt seg forderve av buss hvert femte minutt i alle retninger. Iallfall i de retningene og de tidene hun skal og vil bruke nevnte framkomstmiddel. Avstandene er heller ikke avskrekkende i by’n, slik at hadde det ikke vært for fruens hang til å sove i den tida hun egentlig burde vært på vei på jobb, kunne hun makelig gått både fram og tilbake på en tre kvarters tid. Men siden hun nå har den uvanen med å sove utpå, så blir det til at hun priser seg lykkelig over fleksitid og gode bussforbindelser. Nærmest fra dør til dør. Mens hun da er like så fornøyd med at hun får iallfall tre kvarter fysisk aktivitet på slutten av arbeidsdagen.

«5 –  6 minutter til neste stasjon» opplyser lystavla stille. Ikke mye høytalerstemme på nattoget, selv om fruen i sete 13 er lysvåken. Rangsøvd som hun er, etter en uke pleie av en nese som ikke akkurat har vært egnet for omgang med andre mennesker, overfylt som den har vært av en væskelignende, tyktflytende substans. Legen foreskrev antibiotika og formante sin pasient å ikke ha omgang med sine pasienter på ei ukes tid. Noe som førte til at en nødvendig utflukt i det nordlandske ble forskjøvet tilsvarende. Ikke på grunn av eventuell smittefare, men faren for forverring av fandenskapen var i stort monn tilstede. Rennende nese og smertende bihuler har fruen hatt rimelig årvisst siden Arilds tid, så det vet hun mye om. Forverring av tilstanden vet hun også litt om, så hun følger legens velmente råd om avhold fra inntektsbringende arbeid, og etterhvert innser hun også at denne kulingen var i hardeste laget, og krøp til korset, dvs. apoteket og antibiotikakuren.

Virkelig et framskritt at NSB har oppgradert materiellet på Nordlandsbanen. De nye vognene er behagelige, ikke den slingringen som har vært Nordlandsbanens varemerke de snart to mannsaldrene hun har reist strekningen Bodø – Trondheim. Litt slingring er det jo alltids, men ikke mer enn at man skjønner at man er på en skinnegang som er femti år og vel så det. Moderniseringen av materiellet kom iallfall ikke for tidlig. Det som mangler er forlengelse nordover og høyere hastighet. Elektrifisering hadde også gjort seg. Prismessig kan dagens priser hevde seg mot fly, og delvis også bil. Iallfall hvis man bruker statens satser for bilkjøring. Noe man egentlig burde bruke som utgangspunkt for regnestykket privatbil. At man ikke gjør det, kommer kanskje av at de fleste gjerne betaler for den friheten og dermed fleksibiliteten som ligger i det å ha en bil tilgjengelig 24/7. Ikke det at det å ha en motorsykkel ikke koster skjorta + litt, det vet ørkendyrbetvingersken ganske så mye om. Men hun betaler gjerne den prisen for å ha en sykkel hun kan stole på og som bringer henne dit hun vil, når hun vil. Selv om det bare er halve året. Resten av året kan hun gjerne være bjønn, og heller bruke offentlig kommunikasjon når hun skal lenger enn gangavstand bort fra heimen. Og i påkommende tilfelle har hun bilkollektivet som er et utmerket alternativ for byfruer med korte avstander til nødvendigheter som dagligvarebutikk og arbeidsplass. Kanskje hun like godt kan innrømme at bil er for pingler?

Lagt til 30/12 – 2012 Nå kan du reise hele veien fra Trondheim til Bodø på egen skjerm. NRK har filmet hele strekningen. Du kan også velge hvilken årstid du vil reise på ;-) Turen starter her

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Kafèbesøk med påskrift

th_Troll009

Fruen med egen motorsykkel, har fått sitt pass påskrevet og vet nå at hun mener at:

  • latskap ikke finnes
  • det er umoralsk å mene at mange trygdede fint kunne vært helt eller delvis i arbeid
  • det er skammelig å være kritisk til antall uføre i dette landet
  • kostnadene antall uføre påfører felleskassa ikke er for store

Påskriften kom som et svar på en invitasjon til en kaffe- eller tekopp på en eller annen kafè. Ikke nødvendigvis i dag, og kafèen måtte ikke være Ila Brainnstasjon, selv om den ligger rett borti gata for Kamelhiet.

Avslaget på en hyggelig ment invitasjon gir om ikke annet Kamelryttersken mulighet for å tenke over hva hun nå vet om hva hun mener. For det har jo vært en smule utfordrende i den pågående debatten om uføretrygdede, NAV og ikke minst latsabber, å ikke vite hva hun faktisk mener. Men det er nå oppklart, i følge ovenstående passpåskrift.

Latskap finnes ikke

Mulig det. Erfaring gjennom mer enn en mannsalder som arbeidsgiver og arbeidstaker gjør at Kamelryttersken nok heller til salig Einstein og hans påstand om at alt er relativt. For egen regning legger ørkendyrbetvingersken til at latskap er avhengig av konteksten, hvilken sammenheng man står i når man sier at andre er late, eventuelt omtaler seg selv som lat. For eksempel kan blondinen med egen motorsykkel oppfattes som lat, som nå i en uke har oppholdt seg i hjemmets lune omgivelser og pleid sin rennende nese. I stedet for å gå på jobb og utsette sine kolleger og ikke minst brukerne av sine tjenester for smitte. Legen fant iallfall det siste som en god grunn for å skrive ut både sykemelding og antibiotika.

Men det er da ingen som ser at Kamelryttersken er syk? Hun har da sin vanlige vinterbleke kontrafei, står og går på sine to ben, gjør hun òg. Kvikk i replikken også. Så hun må nok sette opp pestflagg på ytterdøra og henge sykemeldinga rundt halsen når hun drister seg ut på nødvendige ærend i nærmiljøet.

Dagens oppslag i TV2 viser at ikke alle uføretrygdede er late, noen jobber full dag, med full lønn + trygd. Ikke bra mener forsikringsselskapet og hyrer inn tidligere politietterforskere for å ta svindlerne. Det er jo forståelig, at de passer på pengene sine, men derfra til å påstå at de er late de som går på uføretrygd, eller at Kamelryttersken mener at det er ålreit å snike slik, er det ganske langt.

Det er umoralsk å mene at mange trygdede fint kunne vært helt eller delvis i arbeid

Dette var ikke Kamelryttersken seg helt bevisst, at hun mente altså. For hun vet at mange med uføretrygd gjerne ville vært uten trygda, og heller gått på jobb. Som ei MC-venninde som sier det rett ut:

«Jeg ville mye heller gått jobb den tida jeg har til å farte land og strand rundt på motorsykkelen. Men jeg kan ikke, knærne svikter etter en halv dag i den jobben jeg hadde»

I stedet har hun tilpasset seg ei minimal uføretrygd, og tar nattevakter på en institusjon hvor hun slipper å gå og stå på et hardt golv hele tida. Og med det kommer også regnestykket på hvor mange vakter hun kan ta før NAV begynner å trekke i trygda. I stedet for at NAV kunne hatt et system hvor trygdemottakeren inkludert uføretrygda kan tjene inntil det samme som hun ville hatt i sin gamle jobb. Da kunne man sagt at Folketrygdlovens §1 hadde vært oppfylt.

«Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.»

Det er skammelig å være kritisk til antall uføre i dette landet

Her sliter blondinen. Ikke bare litt, men mye. For dette kan hun da ikke mene? At det er skammelig å være kritisk? Hun har da i alle år lært sine håpefulle at de bør være kritiske. Ikke kritiske for å kritisere i hytte og samfunnshus, men for å kunne forstå og dermed tilegne seg og sine omgivelser en bedre tilnærming til det som tas opp og legges fram som evige sannheter.

Det er 350 – 400.000 uføretrygdede som har hele eller deler av inntekta si betalt av den norske felleskassen. Med hjemmel i ovennevnte Folketrygdlov har NAV innvilget deres søknad om uføretrygd på grunn av sykdom, skade eller lyte. Mange av dem vil som MC-venninda over, gjerne jobbe, men får ikke lov på grunn av et regelverk og ei håndheving av dette, som flinkere folk enn Kamelryttersken har ristet på hodet av. Som for eksempel dette innlegget i Dagens Medisin viser.

Kostnadene antall uføre påfører felleskassa er ikke for store

Hva er for stort? I forhold til hva? At den norske felleskassa sender barnetrygd til polske barn i Polen, er det rimelig bred enighet om at er litt sært, virker mest som misforstått utviklingshjelp. Hadde det vært polske barn, bosatt i Norge, da tror Kamelryttersken at de fleste hadde skjønt det, men ikke at vi skal øse ut av felleskassen til verdige trengende i søkk og kav. Bare fordi at landsmoderen i sin tid ikke ville ta nei for et nei, og heller ordna en EØS-avtale som er dyrere enn den EU-avtalen vi sa nei  til.

I dag, og i overskuelig framtid har vi nok kronasje i fedrelandet til å betale velferdsgodene vi har lagt oss til. Verdige trengende brukere av disse velferdsgodene er et definisjonsspørsmål, og vi har i dag overlat til legestanden å definere hvem som er verdig å få uføretrygd. Andre trygdeytelser avgjøres av andre etter skjønn med hjemmel i et lite forståelig regelverk. Men vi har dette regelverket, selv om det er få som forstår det. En faktor som vil kunne påvirke utleggene fra felleskassen, er hvordan saksbehandlerne rundt forbi møter brukerne av systemet. Der er det sannsynligvis mye å hente i sparte lidelser og dermed sparte utgifter for felleskassen. Noe en NAV-ansatt også tar opp i en kronikk i dagens Dagbla’. Til en avveksling er det en på innsiden, som sier det blondinen med egen motorsykkel har ment og sagt lenge. Noe leserne av Karavanseraiet.no kanskje har fått med seg. Sjekk lenkene i teksten over eller søk på seraiet med søkeord som «NAV» og «Holdninger» vil gi mye lesning om dette emnet, og kanskje også innsikt i hva blondinen faktisk mener, uansett hva hun fikk skrevet i passet av en som ikke vil gå på kafè med ørkendyrbetvingersken.

 

Coffee anyone?

 

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Mer om bruk av hammer

Hammer

Mormor har viftet med en rød klut på muren sin. Burde hun kanskje ikke gjort? Iallfall ikke med tanke på at å vifte med røde kluter kan medføre en smule arbeid. Med å redigere kommentarfelt, som i dette tilfellet har blitt en liten tanke  lenger enn vanlig. 665 responses and counting, var det sist blondinen med egen motorsykkel sjekket.

Hvilken rød klut? Uføretrygd. Og med det NAV. Og plass på blogglista til VG. Snakker om oppskrift på hvordan man skaffer seg kommentarer med sterke, gjennomtenkte argumenter som holder vann. For de har haglet. Er ikke alle som klarer å skille snørr og bart, eller hummer og kanari, alt ettersom. Er mange som faktisk bruker tid på å fortelle oss vanlige dødelige at uføretrygdede er snyltere og latsabber. For det er de jo. Drar til syden på lange ferier, ligger og drar seg hele dagen, går på konserter og deltar i alskens sosiale sammenhenger. En er til og med bystyrerepresentant. Som takk for det får hun trekk i uføretrygda, fordi møtegodtgjørelsen blir så høy at hun tjener for mye i tillegg til trygda. Så egentlig burde hun vært i full jobb, helt forkastelig at hun trekker trygd når hun kan springe på møter hele dagen.

Ei anna blogger, eller rettere hun blogget fram til NAV fant ut at hun blogget. Da var beskjeden at hun ikke kunne få arbeidsavklaringspenger fordi at siden hun var frisk nok til å blogge, var hun frisk nok til å gå på skole eller arbeide. På tross av alskens legeerklæringer og anna papirbasert dokumentasjon på at frøkna faktisk ikke kunne gå på skole eller arbeide.

Og med de holdningene som kom fram i kommentarfeltet hos Mormor, begynner Kamelryttersken å forstå hvorfor NAV fungerer så dårlig for de som har behov for hjelp. Kunnskaper om hvordan man skal møte et menneske, hvordan man skal håndtere en sak hvor det er mennesker innvolvert som selv ikke kan ordne opp for seg, var kanskje ikke den mest fremtredene hos mange av dem som hadde de sterkeste meningene i det førnevnte kommentarfelt. Heller ikke forståelsen av at det er den som har skoen på som vet hvor den trykker. Og siden forståelsen for at denne grunnleggende kunnskapen er god å ha i de sakene som ble diskutert, blir det som med snekkeren og hammeren. Han bruker det redskapet han har, til alt han gjør. Det å kappe bord og plank med hammer er jo gjennomførbart, men kanskje ikke alltid den beste løsningen? På den annen side er det jo greit at man har løsningen klar, før man møter utfordringen. Bjørnstjerne Ibsen sa visst at «Hvor utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet som originalest», og det kan han jo ha rett i?