Hammere eller hjernekraft?

Hammer

Står visst ikke så bra til i skolen. Enda en skolereform blir dømt nord og ned. Iallfall hvis man skal tro på dagens oppslag på NRK.NO. Leseferdighetene til femte- og åttendeklassinger er testet, og det er visst nedstemmende lesing. Kunnskapsløftet 2006 er synderen forstår blondinen. Den lokale arbeiderpartilakeien John Stene er derimot ikke særlig bekymret, Slike målinger går opp og ned, sier han. Og så var det 98 % oppslutning rundt testene i Trondheim, mot 94 % i Oslo, som kom best ut. Interessant tallforståelse, men det er vel bare et utslag av at han trener på å beherske nytale minst like bra som sine politikerkolleger av ymse valør i Tigerstaden?

Høires kommunalråd var ute på Fjæsboka for å fortelle at hennes politiske valør var uenig med Stene, og mente i tillegg at Trondheim kommune har vært en lite krevende skoleeier. Akkurat det siste kan Kamelryttersken følge med på. Hun har og har hatt barn som krever mye av skoleverket i trondheimsskolen i 12 år, og kan skrive under på at kommunen ikke krever/lever opp til de kravene som stilles med tanke på integrering og undervisning. Siste var autistene på Åsveien skole hvor man likebehandler uten å se at for å likebehandle må man forskjellsbehandle. Selvsagt kan Høire skylde på Ordfører Otervik og hennes partifeller og politiske kompanjonger, siden de nå har makta i den lokale sandkassen.

Kristin Clemet var intervjuet på NRK P2 på ettermiddagen om akkurat dette, at leseferdigheten hadde gått ned blant norske barn. Det var hun som Utdanningsminister som satte i gang kunnskapsløftet i 2006. Hun var ikke særlig bekymret hun heller, for at ressurssterke barn/familier vinner i det nye systemet, mens de med mindre ressurser taper, ikke lærer å lese i samme grad. Og det var alt for tidlig å vurdere skolereform nr X etter bare seks år. På et vis har hun rett, i tilfelle den forskingen som nå er lagt fram, skal begrunne en ny reform av skoleverket. Det er alt for enkelt å reorganisere, i stedet for å bruke det som fungerer, og heller sette i stand det som ikke fungerer. Men når man bare har en hammer i verktøykassa, vil man løse alle problemer med hammeren. Mulig man gjør som Kamelryttersken som vanligvis bruker fir’toms spiker, men som kan bruke fem- eller sekstom hvis det ikke holder med fir’tom. Mer om hva man kan gjøre når noe ikke virker finner du over hos Fjellcoachen. Vil tro det funker også i større sammenhenger, enn de Hedvig tar opp.

Delingen av samfunnet i et A-lag og et B-lag viser seg mer og mer. Vi har det for godt, vi har råd til å betale oss ut av alt, det gjør at vi ikke gidder å ta de grepene som må til. Det ble gjort mye godt arbeid på 60-tallet med å sikre oljeressursene til alles beste, men det har også ført til at de som vokser opp nå, ikke kan/vil arbeide, for de får alt opp i hendene fram til de iallfall er 18. Og dette slår også ut i skoleverket, uansett politisk farge på regjering og ting. Vi kan gjerne innføre en finsk modell, med minimum mastergrad for alle lærere, og strengere krav for nærvær på skolen. For eksempel skjerpe inn på permisjon for ferier i syden i skoleåret, mer bruk av karaktersystemet inkl. ordenskarakteren. Det hefter ikke på grunnplanet. Vi som foreldre vil likevel dra på ferie til syden, dra på hytta uten å ta hensyn til at poden har lekser som må gjøres. Kanskje hun svartmaler, blondinen med egen motorsykkel, men hun har når sant skal sies, liten tro på en politisk løsning, uansett om den er rød, grønn eller blå. Til det er det gjort for mange feilvurderinger og tatt for mange avgjørelser på sviktende grunnlag oppgjennom. Hun blir stadig like stor i øynene over hva som blir gjort mot bedre vitende av dyktige folk på sitt eget nivå i systemet, og siden vi bare er mennesker, må hun ha lov til å tro at feilvurderinger og vedtak fattet etter partipisken og ikke etter faglige råd, basert på reliabel og valid forskning og sunn fornuft, fremdeles vil være en del av dagens orden. For å være ærlig, så tror ikke ørkendyrbetvingersken at dagens politiske system og embedsverket som skal utføre vedtakene, er i stand til å finne noen løsning på dette dilemmaet. God råd, grensende til luksus i hele samfunnet, kontra det å lære den oppvoksende slekt de grunnleggende ferdighetene for å bringe samfunnet videre. Løsningen vil komme nedenfra, når vi kommer så langt at det er flere forbrukere av samfunnsgodene, enn det er lønnstakere til å betale de samme godene. Og det vil ikke ta så lang tid før vi kommer dit, fordi vi i Harald Vs rike sparer til politikernes pensjoner, og ikke bruker rikdommen vår på å bygge infrastruktur og utvikle hjernekraft. Men, kanskje hvis man klarer å blande rødt, grønt, blått og brunt til oransje, kanskje vi da kan legge bort begrepet nytale og snakke åpent og ærlig om at vi vil ha makt hver og en av oss. Makt til å bestemme over vår egen skjebne, ikke bare skyve alt over på de andre. For det er ansvarsfraskrivning når Clemet sier at det er tidlig å si noe om at Kunnskapsløftet har fungert eller ikke. Det samme er det når partilakeien på lokalnivå ikke vil ta til seg at den statistikken som er lagt fram, ikke bare er svingninger, men også et uttrykk for en utvikling som vil kunne redusere den oppvoksende slekt til hammersvingere og forbrukere av frisørtjenester, og ikke til leverandører av hjernekraft og høyteknologi. Eller?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for denne bloggposten. Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Tiger’n, hva er en Ergoterapeut?

Hva en Ergoterapeut er

Tiger’n har jo svar for det meste av det Tommy lurer på

Kommentarfeltet her på Karavanseraiet har i det siste flytt over av godord og komplimenter. Hyggelig :-) Tusen takk :) Likevel er den blonde ørkendyrbetvingersken der at hun mener at hun bare gjør jobben sin. Slik hun mener den skal gjøres ut fra sin forståelse av faget/yrket hun er autorisert til å utøve.

Selv om den autorisasjonen så ut til å henge i en tynn tråd her for et par år siden. Ikke fordi den samme blonde ørkendyrbetvingersken hadde gjort noe hun ikke burde i sin daglige dont. Men fordi Statens autorisasjonskontor for helsepersonell ikke hadde sjekket at sjefen sjøl, hadde de kvalifikasjonene hun påsto hun hadde. Det gjorde at hele autorisasjonsordningen en stund ikke sto til troende, noe som gjorde at blondinen et stykke tid var litt usikker på om hun kunne si at hun hadde de kvalifikasjonene som autorisasjonskontoret garanterte for.

Slik skepsis til egne kvalifikasjoner kan også være sunt, at man tar en privat kontroll av at man takler arbeidsoppgavene ut fra den standarden som enheten man arbeider på stiller. OG sine egne standarder for hvordan man gjør et arbeidsstykke.

For det er ikke noen liten bestilling vi står overfor i helsevesenet. Det er gjennomgående “Gjør meg frisk” som er bestillingen, og den skal effektueres fort og gæli, uten tanke for at det noen ganger ikke er mulig. Er ingen vidunderkur for KOLS (Kronisk Obstruktiv LungeSykdom), som i dag vel er den mest kjente bivirkningen av langvarig røyking. Og vel den bivirkningen som setter flest hindringer i veien for at mennesket kan leve slik h*n vil. Et massivt slag med utfall som lammelse i en eller flere armer eller ben, tap av taleevne, neglect osv, repareres ikke over natta. Eller ved at -peuten gjør noen besvergende armbevegelser. Det krever hardt arbeid av pasienten og av pårørende. Skaden på hjernen er permanent, det vi som -peuter kan tilby er treningsopplegg som setter hjernen i stand til å arbeide seg rundt skaden, finne nye nervebaner for signalene som må rundt i kroppen for at den skal fungere etter hensikten.

Men vi mennesker liker å få hjelp når vi selv står fast. Da er det ansvarsfraskrivelse over en lav sko. En ansvarsfraskrivelse helsevesenet står overfor hver dag. Den som gjør at vi Ergoterapeuter sier at vi gjør hverdagslivet mulig. Fordi vi vet at vi kan ikke gjøre noen friske, men vi kan bidra til at mennesket kan være aktivt i sitt eget liv. Delta i og utføre aktiviteter det selv finner meningsfulle. For det vi gjør er ofte ikke så mye. Vi tilpasser en rullestol slik at sittestillingen blir god. Brukeren opplever en hverdag med mindre smerter. Ikke rart h*n blir takknemlig. Eller et eksempel fra sist uke, hvor familien ønsket at han Far sjøl skulle få sitte ved middagsbordet sammen med dem. Men rullestolen gikk ikke under spisebordet. Sammen fant vi ut at spisebordet hadde en klaff, og ved å snu spisebordet 180 grader kom sjølingen inn til bordet og kunne spise ved samme bord som resten av familien. Han satt ikke langt ut fra bordet, uten å kunne delta i samtalen og i måltidet slik både han og familien ønsket.

Denne rullestolbrukeren har fremdeles de samme funksjonsbegrensingene, han er like avhengig av rullestolen, men han blir mer aktiv i sitt eget liv ved at han kommer helt inn til spisebordet. Han kan også hjelpe kona med matlagingen på en mye bedre måte, fordi han får en god arbeidsstilling når han skal skjære opp grønnsakene, potetene eller gjøre til fisken. Ikke like enkelt å gjøre slike arbeidsoperasjoner når man må ha alt i fanget. Andre kjøkkenoppgaver, som å røre vaffelrøre eller kakedeig kan man gjøre i fanget, men det var visst ikke så aktuelt forsto Ergoterapeuten.

For det er ikke bare å se praktiske løsninger, man må også se menneskets behov, hvilke aktiviteter som er meningsfulle for akkurat den brukeren. Som at de fleste vil være selvhjulpne med egenpleie, kunne gå på toalettet, ta seg en dusj, vaske seg under armene og pusse tennene. Derfor blir det gjerne noen lett sprørrende øyenbryn når man kommer inn i en leilighet, hvor beboeren nettopp har opplevd et brått funksjonsfall, type behov for ganghjelpemidler, og som sier at “man kjøper da ikke leilighet med tanke for at man blir gammel”. At badet i leiligheten er så lite at et menneske av gjennomsnittlig størrelse må ut på gangen for å ombestemme seg, eller at det å komme seg inn i dusjen krever evner som et slangemenneske ville gitt mye for å ha. Veldig mye. Er da man begynner å famle med tanker om at alle over 60 som har planer om å kjøpe ny leilighet, burde ha en Ergoterapeut med seg på visning. Selvsagt kan man henvende seg til en kommunal Ergoterapeut for rådgivning i forhold til bolig, men det er det de færreste med gjennomsnittlig funksjonsevne som gjør. Etter skrekkeksempler som det over, har blondinen fått enda mer forståelse for at bygningsforskriftene er endret, slik at det skal være snuplass for rullestol på nye bad. Det gjør at nye boliger blir dyrere, men over tid vil alle ha igjen for den prisøkningen.

Så Tiger’n har rett i sin påstand om at Ergoterapeuter er slike som reiser rundt og reparerer. Ikke ergometersykler, men vi setter folk i stand til å leve sine liv, på tross av sykdom, skade eller lyte. Og det er vi ikke rent lite stolte av, selv om vi ikke er så flinke til å vise oss i helsejungelen, eller er vi det? Bare at vi ikke ser det selv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

Ettertanker i snøføyka

Ergoterapeutene

«Du er et slikt behagelig menneske» sa pårørende i det Kamelryttersken var på vei ut døra. Hjemmebesøket var slutt, hun kan gå tilbake til sitt, legge bak seg utfordringene i det hjemmet. Familien hun har besøkt, kan ikke det. De står i utfordringene, dag og natt, 24/7. “Ja, kanskje det. Tusen takk” svarer blondinen, ikke bare litt beskjemmet, rørt, med seg, over en slik dypfølt kompliment. En kompliment som hun ikke var forberedt på, som kom rett fra hjertet, spontant, der og da.

Vel kommet ut på trappa, i snøføyka, sier hun med seg selv; “Jeg gjør jo bare jobben min?», samtidig med at hun tenker tilbake på alle de gangene hvor hun ikke kom i mål, hvor hun må avslutte uten å kunne støtte mennesket hun tilbyr sin kompetanse videre.

Det er godt å kunne forlate en bruker og få et takk med seg ut i verden, på vei til neste bruker, neste situasjon, neste utfordring, praktisk eller menneskelig. Det å snu et spisebord, slik at rullestolen til far sjøl, kommer helt inntil, slik at han kan spise på en god måte, og ikke minst delta i måltidet på lik linje med resten av familien, kan være en detalj. Men det er viktig for sjølingen å delta slik, og ikke føle seg et hakk utafor fordi han ikke kommer fram til bordet og middagstallerkenen.

Men det er like viktig for bistandsyter/hjelper å se hvor brukeren er, og gjøre sitt for å møte ham/henne der. Denne gangen var det pårørende som trengte støtte og følelsen av at h*n ble sett, at det ikke bare var den hjelpetrengende i familien som skulle ha all oppmerksomhet. Fem minutter alene med en utenforstående, som sier at «Ja, jeg ser du har det tøft, du har min sympati og medfølelse» er ofte det som skal til. Ikke for å få med en ærlig ment kompliment, som Kamelryttersken blir å leve lenge på. Men for at den pårørende skulle kjenne at også h*n er viktig og har krav på oppmerksomhet og støtte i sitt liv.

Men det er også en annen side ved det få en slik dypfølt kompliment, og ikke minst det å skrive om det i cyberspace. Det er den ydmykheten man som fagperson føler i en slik situasjon. For man kan med hånda på hjertet og kors på halsen, si at «Det jeg gjorde der og da, gjorde jeg ut fra min personlige mening og forståelse for hvordan jeg skal gjøre jobben jeg har tatt på meg. Jeg gjorde det ikke for å få oppmerksomhet, vise fram hvor flink jeg er». Og det vil man også kunne si i en situasjon hvor man har trådt over både en og to gensere, og kommet for nær den man skal bistå eller har gjort direkte skade på liv og legeme.

For Kamelryttersken vet med seg selv, at hun har belegg for det hun sier og gjør i sitt daglige virke, og hun vet også at hun ikke fisker etter godord, selv om de er aldri så alvorlig ment. For det gjorde noe med henne å få med seg de ordene. Èn ting var den direkte bekreftelsen på at hun fikk gitt noe til en familie i en utfordrende situasjon. Men bekreftelsen ga også grunn til ettertanke, til ydmykhet og respekt for de hun skal yte bistand til.

 

 

Blondinen hører på radio

Blondine

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

 

Slik begynner Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» fra 1937. Han skrev om nazismens fremmarsj, at vi nordmenn ikke måtte sove i vårt kjøpmannskap, men våkne og forstå hva nazismen faktisk innebar av fornedring og menneskeforakt. Den sterkestes rett satt i et system som vi fremdeles sliter med å forstå rekkevidden av. Uhyrlighetene som foregikk i Bergen-Belsen og Auschwitz er vel de vi tenker på, men framferden til den tyske hæren i okkuperte områder var like brutal og basert på at makten helliger midlene.

I vår hjemlige boble, i Norge anno 2012, har vi det egentlig ganske så bra. God råd, gode velferdsordninger. Vi kan gå på en svensk ting-og-tang kjede og kjøpe kleshengere produsert i Kina for en slikk og en ingenting. For tyve år siden kostet de dobbelt så mye og var produsert i Ørsta.

Samtidig sitter det mindreårige asylsøkere i norske fengsel og venter på utsendelse til et hjemland hvor de ikke har pårørende, risikerer å bli drept eller havne i en nød som vi ikke kan forestille oss, her vi sitter i sofaen og zapper mellom ørti TV-kanaler og mauler gatekjøkkenmat som vi får bragt på døra. De opplever Øverlands ord

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

på kroppen

De blir sendt ut på morningen samme dagen som de fyller 18. Etter å ha fått dom på utvisning og et lengre fengselsopphold for å hindre at de stikker av fra dommen. At fengselsoppholdet er en administrativ avgjørelse, for å forenkle UDIs arbeid, hefter ikke så farlig i forhold til vanlige krav om fengslig forvaring i forhold til forbrytelsens alvorlighet. Det den norske stat, her forsvart av partiet som ønsker å være statsbærende, faktisk gjør, er å si at det er en forbrytelse å være foreldreløs, når man er født i et fremmed land. At det bare er barn født i Norge som har krav på at myndighetene bruker almminnelig folkeskikk.

Kamelryttersken har i sin lille boble hørt på radio. Søndagsavisen på NRK P2 en søndags formiddag. Hvor da en partilakei fra Øverlands eget parti, Arbeiderpartiet, på riksdekkende radio, sitter og forsvarer at mindreårige asylsøkere ikke skal ha samme rett til barnevern og oppfølging som våre egne barn. AT FN’s barnekomite i samme program er lite fornøyd med regjeringen Bergenstolt, trengs det egentlig ikke en bisetning for å fortelle. Til og med Kamelrytterskens enslige hjernecelle sliter stort med tankegangen bak en slik tilnærmet fascistisk behandling av andre menneskers barn. Quisling må jo kose seg i sin grav over slik uvettig omgang med menneskelige ressurser.

Anledningen for oppslaget i radioen var en dokumentarfilm som nettopp er sluppet løs på den gemene hop i regjering og ting. Kamelryttersken har vært i Bergen-Belsen, og har fått sin dose nazisme. Men det er tydelig at den Bergenstoltske regjering og dens lakeier ikke helt har annammet sin tidligere partifelles ord

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

Menneskelige ressurser? Du som leser blir kanskje stor i øynene? Innvandrere er jo no herk. Stjeler jobbene våre, snylter på NAV og oppfører seg ikke slik som oss.

Mja, gjør de egentlig det? Og hvor mye av det som skjer i møtet mellom innvandrere og nordmenn er et resultat av innvandreres antatte oppførsel og nordmenns antatte holdninger?

Ved å snu litt på flisa og ikke bare se på våre humanitære forpliktelser overfor barn, uansett hvor de er født, er det mulig å tenke seg at barn og ungdom som har flyktet fra hjemlandet, kommet seg til Norge på et eller annet vis, at de faktisk er en ressurs på lik linje med våre egne barn. De har en selvoppholdelsesdrift, en «drive» og det finnene kaller «sisu» som vi burde ta vare på, ikke kaste bort, slik vi gjør i dag. Ved å gi midlertidig oppholdstillatelse, for så å sende dem ut av landet når de kommer opp i en alder hvor de kan begynne å betale tilbake for det de har fått ved å være her i store deler av barne- og ungdomsårene. For å fortsette i kjøpmannskapets tankegang.

En annen Arbeiderpartidikter, Rudolf Nilsen, også han fra mellomkrigstidas ant-fascistiske arbeiderkamp, sa

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

 

Er kanskje ikke bra for den mentale helsen å høre på radio? Man risikerer å bli engasjert og moralsk fornærmet?

Eller er Kamelrytterskens blonde hode på bærtur? Nå igjen?

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D