Sukk hjerte, men brist ikke

Rådhuset-Munkegata

Sukk hjerte, men brist ikke, sa lærerinna på ungdomsskolen, når elevene ble for urolige og gjorde sprell som kunne få noen hver til å riste på hodet, og lure på om det ble folk av noen med sånn uvettig framferd.

Det samme gjør Kamelryttersken, og sikkert flere med henne, når de ser politicusenes uvettige framferd overfor Åsveien skole og tilbudet til autistene der. Man skulle ikke trodd at ordføreren i kommunen, i et tidligere liv arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter i en landsdekkende frivillig organisasjon.

Det er menneskelig å feile og ombestemme seg, når man ser at det man gjør ikke blir slik man mente og trodde det ville blitt

Så langt kom hun, blondinen, medisinkvinnen, med sin skrivekløe og sin moralske rettferdighet i pekefingeren. Før alskens gjøremål innhentet henne i hverdagen en lørdags formiddag. Brødbaking, en Minstemann som skal late vannet i eningen, melkekartonger som skulle brettes, kort sagt en masse gode unnskyldninger for ikke å skrive enda ett blogginnlegg fullt av rettferdig harme. For som kaninen Trampe sier i filmen om Bambi, «If you can’t say anything good, don’t say anything at all”.

Det er ikke enkelt, å la være å si noe, når man har en masse rettferdig harme med en umengde moralske pekefingre som man kan rette mot navngitte personer som har sagt, gjort eller oppført seg slik at man mener seg berettiget til å si fra. Med store ord og fakter. Helst på forsida av både lokalavis og riksmedia. Fjæsboka er fin sånn. Og man kan regne med at man treffer sitt publikum, som i 99 av 100 tilfeller er enig med deg i at; Dette er helt på trynet og den eller den burde få seg en salig oppstrammer. Helst burde vedkommende vært tatt med bak hjørnet, for der fått vite hvor David kjøpte øl, den gangen han gikk i knebukser i Paris.

Politikk er det muliges kunst, sa visst Otto von Bismarck. Mulig det, men politikk er også en mulighet for å ødelegge det man vil bygge opp. Og ikke alltid av vanvare, like ofte handler politikere, forvaltningsorganer og administrasjon stikk i strid med vedtatte og innarbeidede sannheter om hvordan tinger og tanger skal gjøres.

Selvsagt kan man kritisere og rakke ned på de som handler slik mot bedre vitende, men hjelper det? Mulig, for det er fremdeles muligheter for at ting går seg til, selv om intensjonen var å bryte ned, i stedet for å bygge opp.

Bevissthet og forståelse for hva som fungerer og hva som mest sannsynlig ikke fungerer, er ikke jevnt fordelt, mellom politikerne og den gemene hop. Rett og slett fordi det krever mulighet for å utvikle denne bevisstheten, denne forståelsen. Som kjent er det slik at der det tenkes likt, tenkes det sjelden mye. For læring, innsikt og bevissthet kommer gjennom motstand, ikke i medgang. Og motstand er heller ikke jevnt fordelt i denne verden.

Heller ikke muligheten for dialog er jevnt fordelt, fordi den ene eller begge parter ikke vil. For politikk er også maktkamp, og mange går fremdeles rundt og tror at makt utøves gjennom ensidige tiltak og vinnes gjennom vold. Fysisk eller psykisk. I et slikt miljø vil det ikke være mulighet for å føre en dialog, hvor begge parter er sikre på at den andre har forstått hva man faktisk mener, ikke bare hørt ordene. I et miljø hvor den sterkestes rett er dagens orden, vil heller ikke grunnlaget for eventuelle avgjørelser være godt. Fordi beslutningstakeren vil sile ut det som passer hans meninger. Eventuelle konsekvenser som ikke passer i hans agenda blir oversett og glemt. Er man i tillegg godt bevandret i nytale, som George Orwell kaller det i boka «1984», har man alle muligheter for å manipulere seg fram. Helt til man treffer veggen. I saken om Åsveien skole var det en foreldregruppe som er seg sitt foreldreansvar bevisst, som utgjorde veggen. Likevel klarte politicusene å vri seg unna ansvaret sitt ved å beordre administrasjonen til å finne penger på årets budsjett. At de selv hadde vedtatt en fordeling av felleskassa som slo tilbake ved at den strider mot kravet om et universelt utformet samfunn hvor alle kan delta på lik linje, var ikke politicusene i stand til å innrømme.

Det er lett å la seg overmanne av moralsk harme i saker som dette, spørsmålet er om det noen ganger kan være nødvendig å reise seg og si NEI? For som kjent tier den som samtykker, eller var det den som er enig som ikke sier noe?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

At dem ikke skjemmes?

Blueheartwithwings

Kamelryttersken blir alltid like spørrende i sine himmelblå, når det blir snakk om politicusers prioriteringer i forhold til funksjonshemmede barn. Mer enn en gang har hun lurt på om de i det hele tatt har skamvett? Altså vett nok til å skjemmes over sine egne handlinger og konsekvensene disse vedtakene får.

Som nå.

Åsveien skole her i byen har de hatt et særlig ansvar for autister. De har bygd opp et tilbud som både er faglig forsvarlig og som foreldrene har vært fornøyd med. Altså har tilbudet fungert tilnærmet slik som man forventer at et tilbud til funksjonshemmede barn skal fungere.

Men så finner politicusene ut at de skal lage en ny fordelingsnøkkel, noe som gjør at Åsveien skole får 1,5 millioner kroner mindre å rutte med. I rene tall kan man tenke seg at det tilsvarer nesten tre hele stillinger. Og siden bygningsmasse og andre faste utgifter er de samme, uansett antall barn, må man skjære på personalkostnadene. Noe som gjør at flinke fagfolk med høyskoleutdanning blir byttet ut med assistenter, som ikke vil klare å opprettholde det faglige innholdet i dagene til ungene uten den kompetansen som forsvinner.

Konsekvensen er mistrivsel og usikkerhet hos ungene, foreldrene og de ansatte som blir igjen for å drive tilbudet så godt de kan.

Som foreldre flest vil også foreldrene til ungene på Åsveien at barna deres skal ha et likeverdig tilbud med funksjonsfriske barn. De tar i bruk de kampmidlene de har i et demokratisk samfunn, og får oppslag på lokal-TV, -aviser og de jobber direkte mot politicusene og forvaltningsorganene som har lagt grunnlaget for de politiske vedtakene. Noe som førte til full rettrett i bystyret i kveld. Forvaltningen ved rådmannen blir pålagt å spa opp den kronasjen som forsvant ved forrige vedtak. Lenke til Adressas artikkel om bystyresaken, her.

Så langt så godt. Barna får tilbake tilbudet, men mye kompetanse er forsvunnet og må erstattes. Det tar tid, men er den prisen som må betales av barna og deres familier. OG av de ansatte som skal bygge opp kompetanse samtidig som de arbeider opp tilbudet til et faglig forsvarlig nivå.

Det er her Kamelrytterskens himmelblå får et spørrende uttrykk. Ikke bare får de et lett forundret uttrykk, men et alvorlig bekymret ett. For en slik behandling av medmennesker har lite med politicusenes ambisjoner om integrering av funksjonshemmede, om likeverdige tilbud, og forsåvidt også de fine ordene om få flere uføretrygdede i arbeid. Vedtakene om et universelt utformet samfunn blir bare tomme ord liksom. Når forvaltnigsorganene som skal gi politicusene nødvendig informasjon om konsekvensene av de ulike forslagene, ikke gir den. Når politicusene selv uten å rødme skjærer ned på tilbud som i utgangspunktet er marginale, i forhold til økonomisk konsekvens, men som har en uproporsjonal virkning for dem som er avhengig av disse tilbudene. Og senere like skamløst bevilger nye penger til erstatning for de som ble fjernet i første omgang. Etter at de pårørende og deres støttespillere påpeker at dette vedtaket fører til sånn og slik. Og er i strid med det dere  som politicuser sier dere vil og ønsker.

Slik politisk vankunne fører til mer politikerforakt og til ekstra arbeid. Arbeid som koster samfunnet mye mer enn de stakkars småpengene som skjæres bort. I en kommune hvor overskuddet sist år var mangedobbelt det som skulle skjæres bort ved tilbudet for autister ved Åsveien skole.

Spørsmålet man lett kan bli sittende med etter slike politiske krumspring, med påfølgende øvelser som gir assosiasjoner til en kjent barnesang, er om det i partiprogrammene står at politikerne er forpliktet til å skape mistrivsel i befolkningen, før de ved milde gaver forsøker å gjenopprette trivselen? For et par tusen år siden snakket Keiser Nero om å gi massene i Roma brød og sirkus …

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Om å eie en motorsykkel

552360_245506898885054_280207248_n

Ja, å eie en motorsykkel er faktisk det. Mye viktigere enn det evige spørsmålet om liv og død. Ikke rart at kontroller av den tekniske tilstanden på motorsykler viser en gjennomgående bedre standard, enn på biler som er gjennom obligatorisk EU-kontroll annethvert år. Se mer på NMCU’s nettsider.

Alle motorsyklister er klar over at den korteste veien mellom A og B, ikke går fra A til B, men via C, D, E og gjerne F og G også. Og dess flere fantastiske svinger det er på veien mellom A, C, D, E, F, G og B, dess bedre. Grusentustiastene legger gjerne inn en strekning eller to med løsgrus og pukkstein og parkerer med hjulene på hver sin stubbe med fritt fall til begge sider, hvor eneste mulighet for å gå av sykkelen er å velte til den sida som ser minst ubekvem ut.

Vi vet at det å kjøre sykkel er det mest farlige vi foretar oss, og vi kjener flere som har opptil mange velt, utforkjøringer og knuste sykler, hvis de da ikke selv er både kvestet for livet, eventuelt ligger i ei alt for tidlig grav.

Likevel kjører vi motorsykkel iallslags vær, og etterhvert har vi vært borti det meste av føre, med og uten piggdekk. Absitinenser og PMS (Parkert Motorsykkel Syndrom) er også velkjente utfordringer i den tida det hverken er kjøreføre eller levelige temperaturer utendørs.

Kamelryttersken er ikke noe unntak i så måte. Hun har bekjente som har kjørt seg av og nærmest knust sykkelen, men likevel bestilles det ny sykkel og man er klar for nye utfordringer på ny doning. Andre bekjente har kjørt seg av og fått permanent tilhold på den lokale kirkegården. Selv har hun hatt ublide møter med både norsk og svensk grus, noe som har ført til skifting av sylinderdeksel og bøyde håndtak og pedaler. Fortsetter hun med sin toskeskap og  uvettige framferd? Skjønner hun at etter flere møter med sivile og uniformerte onkler med radar, laser, foreleggsblokk og prikker i førerkortet, at hun burde lære seg at det ikke står “Ragnhild + 25%” med liten skrift på de runde, røde skiltene med svarte tall som står henslengt på de underligste steder langs veien? Dyrt er det også med slike møter. Selv om gutta boyz i UP er aldri så greie ellers. Så vil de likevel ha både 4 og 5 tusen av blondinens surt tjente kroner. Kronasje hun ellers kunne tenkt seg å brukt på bensin og service på ørkendyret. Som nå er på vei mot 110.000 kjørte kilometer etter fem stødige år som ørkendyrbetvingerskens faste følgesvenn.

“Går det an å kjøre noe så stort?” spør nabokona et sted Kamelryttersken er innom. Kona er godt voksen, og ikke av det storvokste slaget heller. Styret på ørkendyret rekker henne omtrent til haka, men likevel lyser det av lyst til å prøve, iallfall sitte på et stykke. Bare for å ha prøvd. Et ønske, som i tilfelle det hadde blitt ytret, Kamelryttersken hadde høflig, men i ganske så klare ordelag nok hadde avvist. “Har ikke med en ekstra hjelm”, eller noe i den duren.

Nei, for hun vil ha doningen for seg selv. Blondinen ble kraftig overrasket over sin egen reaksjon den gangen toppboksen var tømt. Kanskje ikke for verdisaker, selv om det var surt nok å få frastjålet verktøy, servicehefte og vognkort. Nei, det som var surt, og som overrasket, var reaksjonen på at noen hadde tuklet med sykkelen. Tatt i den uten fruens vitende og vilje, og tatt med seg verktøyskrinet og vognkortet. Sånn uten videre.

Det gjør man bare ikke. En motorsykkel er eierens øyensten og et smykke hun gjerne viser fram, men som hun bare lar noen få, utvalgte få ta på, og enda færre, spesielt tiltrodde får kjøre sykkelen. Mens hun står med hjertet i halsen “Kommer han tilbake med gullet?”

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

 

Winyanktehca, om å ha to sjeler

marsvenusmantegna1

Det er noe med det å være. Være der, da eller nå. Kamelryttersken treffes ofte på ørkendyret på vei et annet sted. Hvor nå det måtte være. Snabelkamelen Wolfgang som er doningens fulle navn, er fornøyd med det, å være underveis et annet sted. Det har blondinen oppå også vært. Fram til nå. Nå er det andre stedet, her. Mens Patti Smith spiller 1959 på høytalerne og oppvaskmaskinen plasker i kjøkkenbenken. Den nye, den som kom inn sist vinter. Mens fruen selv var i utlendighet i egen by. Var da hun begynte innflygingen.

For den vinteren var ikke bare videreutdanning og opphopning av studiepoeng, den var også en landingsøvelse. Et ledd i prosessen. I å forstå seg selv og sin rolle her i livet.

Lakota-indianerne i Black Hills, South Dakota, USA, har sitt eget begrep for transkjønnede, og en egen plass i stammen for dem de kaller “Winyanktehca“, mennesker med to sjeler. Èn mannlig og en kvinnelig. De mener at gudinnen “Anog Ite”, (Double Face Woman) ga dem et valg ved fødselen, å leve i uttrykket til sitt biologiske kjønn, eller i uttrykket til det motsatte kjønn. En interessant tanke, for det gir en Winyanktehca mulighet til å bestemme selv, over seg selv. Anog Ite gir med dette tilbudet, denne muligheten, en mulighet til å se at mennesket kan ha flere kjønn, flere kjønnsidentiter, enn ” bare” kvinne, eller “bare” mann.

For indianerne betyr det at “Wakan Tanka”, “Store ånd” gir enkelte mennesker to sjeler, og mulighet til å velge mellom dem, at disse menneskene er hellige, og skal derfor behandles med en annen respekt, enn menneskene med èn sjel. Winyanktehca er med det medisinkvinne, hun kan være stammens åndelige rådgiver, shaman, hun har en spesiell rolle i kamp med andre stammer, som bærer og forvalter av skalpene og av stammens felles kultur. Hun leder an i seiersdansen, og i de andre dansene som stammen holder i løpet av årets syklus. Men denne rollen som medisinkvinne, som rådgiver for stammens råd og for høvdingen, gir også Winyanktehca et ansvar som hun må forvalte med omhu og omtanke. Ikke bare for seg selv, og sin egen sjelefred, men også for stammens ve og vel.

Dette er et tankegods, og en forståelse av transkjønnede som er fremmed for oss med vår vestlige, tokjønnede, kristne oppdragelse og verdensforståelse. En forståelse som går tilbake til urkirken og dens røtter i et asketisk tankegods som ikke er nedfelt i bibelen, men i uutalt kristen praksis og nedarvede tankeganger. Hvis man går til bibelen, til det nye testamentet, vil man i en engelsk oversettelse kunne finne at det i evangeliet etter Matteus er sagt at man skal ta hensyn til, og ære transkjønnede. I den norske oversettelsen er dette redusert til evnukker, uten annen referanse. Det gir påstanden om at “Det står i bibelen sånn og slik” et litt mer nyansert innhold, enn hva vi til vanlig tenker over.

Det siste årets hendelser, landingsøvelser, har gitt en dypere forståelse, innsikt i hva Lakota-indianerne ser i sine Winyanktehcas, eller Wintker som begrepet er forkortet til i dag. En forståelse som etterhvert også har innbefattet Kamelrytterskens innsikt i seg selv og i egen rolle som menneske og som yrkesutøver. Det å ha to sjeler, eller kanskje man skal si to forståelser av eget kjønn, egen kjønnsidentitet, kan være en svakhet, men også en styrke.

For man ser verden, og det som skjer gjennom to sett øyne, man argumenterer og forstår en ting fra flere sider, og man møter sine omgivelser både som kvinne og som mann. Noe som i et to-kjønnet samfunn er en utfordring. Selv om man er medisinkvinne og rådgiver i kamp, eller den som gir råd til de stridende, som navnet Ragnhild kan forstås å bety. Fra gammelnorsk ragn – råd og hild – strid.

Men en utfordring er også en mulighet, til å ta egne valg, stå for dem, til beste for seg selv og sine omgivelser. En mulighet til å ta i mot komplimenter og skryte av seg selv. Og la andre skryte av en. Noe ørkendyrbetvingersken har opplevd mye av i det siste, og som en annen medisinkvinne, Fjellcoachen, sier at hun skal ta til seg. Med den kvinnelige sjela si, den som vil være, og er, medisinkvinne og rådgiver. Den sjela som sier at nå skal du være her, nå, gi det som du som menneske har å gi, det som du har nektet deg selv og dine omgivelser så alt for lenge.

Eller det er kanskje først nå det er plass til å gi og være, Winyanktehca, far og mor, rådgiver for stammens eldste, og forvalter av stammens kunnskap?

 

Èn tanke sliten, to tanker fornøyd

img_506810x16utsnitt

Ikke bare bare å arrangere en konferanse over seks timer en lørdags formiddag, med bare frivillig innsats i alle ledd. Når man i tillegg har et minimalistisk budsjett å forholde seg til, kan det bli løsninger deretter.

Eller for å si det med salig Ibsen:

Når utgangspunktet er som galest,

blir resultatet titt som originalest

Lukt lunta 2012 har lagt i bakhodet på Kamelryttersken siden oktober i fjor. Viljen til å ta på seg ansvaret for konferansen var laber rundt forbi i Natteravnmiljøet. Dermed ble arrangementskomiteen noe slank, to propeller og ei som hadde nok med å holde propellene med arbeidsoppgaver og gi dem ei sånn ca retning å dra lasset i.

Etterhvert som konferansen nærmet seg ble det hodejakt på natteravner til å ta spesifikke oppgaver som servering, kaffekoking, passe døra og andre oppgaver som gjør at et slikt arrangement glir og gir deltagerne en opplevelse av at de blir tatt vare på og får det de forventer. Og det ble et bra arrangement, kan blondinen slå fast etter at konferansen var avsluttet, og bidragsytere og bakkemannskap i fellesskap hadde inntatt en bedre middag på et av byens spisesteder. Programmet, det faglige innholdet var en god miks mellom det å være natteravn, samarbeidspartnere som politi og andre lokale aktører, og mer avanserte faglige innspill om rusmidler og deres virkning på kroppen. Det hele ble avsluttet med Fjellcoachens betraktninger rundt begrepet respekt.

For innerst inne, er det akkurat det natteravning dreier seg om. Respekt. Natteravning kan oppfattes som voksne menneskers respekt for seg selv og for sine barn. Respekt betyr å gi eller se tilbake, av latin re – tilbake og spectare – se. Det betyr i sin tur at det å få respekt, fordrer at man gir respekt. Blir som å se i speilet, dess klarere speilet er, dess klarere ser man det som speiles.

Vanligvis tenker vi ikke over det, for vi gjør det automatisk. Det er når vi møter situasjoner, eller mennesker vi ikke kjenner, det er da vi ser hva den gjensidige respekten betyr. Kommer noen med lua i handa, og med det viser at han/hun ikke har respekt for seg selv, da vil den andre parten i forholdet speile denne mangelen på respekt for egen verdighet. Eller?

Det mest spennende, for ikke si mest spenstige innslaget, var teatergruppa Hedone fra Charlottenlund videregående skole. De hadde fått utfordringen å være ungdommens stemme, sammen med ordføreren i ungdommens bystyre, som åpnet konferansen. Den utfordringen tok de godt i mot og ga til beste innslag som inneholdt flere dramatiske elementer, som hver for seg og sammen viste hvordan natteravnene oppfattes av ungdommene og hvordan vi som natteravner kan komme i inngrep med ungdom som har behov for ulike former for bistand. Innslag som gjorde at Kamelrytterskens oppgave som blomsterpike og klemmeterapeut ble enda mer trivelig :-) For alle som bidro skulle selvsagt ha blomster og en godklem for innsatsen, en oppgave som falt på lederen for arrangementskomiteen. Heldigvis hadde hun overlatt jobben med å binde sammen programmet til et nordnorsk medlem av presteskapet i den norske kirke, noe som førte til historier som denne: Hagbart, som nærmet seg livets middagshøyde, var hos presten for å ta ut lysing for seg og sin tilkommende, som knapt var halvparten så gammel som brudgommen. Presten påpekte dette, om ikke Hagbart var i eldste laget for jomfruen på 25? Hvorpå Hagbart svarte, omtenkt som han var: “Hvordan var det nå med presten, når han var ute og plukket blomster. Plukket han da de som nettopp var utsprunget, eller plukket han de som hadde begynt å miste kronbladene?”

Oppdatering 25/9:

Veldig hyggelig og fin omtale av Lukt lunta på Natteravn.no

 

Lukt lunta 2012

Natteravnlogoen21

 

Da er alt klart for høstens største evenement. Siste planleggingsmøte er holdt, foredragsholdere og deltakere har tilsagt sitt komme. Bakkemannskapet er briefet og klar for innsats. Arrangementskomiteen var forbi point of no return for tre uker siden. Lørdag inviterer

Samarbeidsforum for Natteravnene i Trondheim

til

Lukt Lunta 2012

på Øya Helsehus, Maurits Hansens gate 2, Trondheim

Lukt lunta er en konferanse til inspirasjon og refleksjon for alle natteravner i Midt-Norge,som i år arrangeres for 6. gang.

Vi har som mål for Lukt Lunta at deltakerne skal reise hjem med ny inspirasjon til sine nattlige vandringer til beste for et trygt lokalmiljø. Vi har derfor satt sammen programmet med tanke på hva vi kan møte når vi er ute og ravner. Barn som kanskje er i en vanskelig situasjon, hvem tar vi kontakt med da? Foreldre, Politi, Barnevern? Ruset ungdom, hvordan håndterer vi en slik situasjon? Til sist har vi et foredrag/diskusjon om respekt. For oss selv og for hverandre. Vi har også satt av rikelig tid til å bli kjent med nye og gamle Natteravner fra hele Midt-Norge. Se også vedlagte program.

Velkommen

Påmelding på e-post til ragnhild@vinkenes.no

Konferansen er gratis, men man må dekke reise og eventuell overnatting selv

For arrangementskomiteen

Ragnhild Vinkenes

Einar og Monika er viktige støttespillere på Lukt lunta 2012. Her fra utdelingen av Årets Natteravn 2011 foran 11.000 Rosenborgfans på Lerkendal

Program for lukt lunta 2012

22. september 2012, på Øya helsehus

Kl 10.00 Åpning v/Ordføreren, Ungdommens Bystyre i Trondheim

–          Kunstnerlig innslag

–          Hilsen fra Tryg v/Tom Anders Stenbro

–          Monika Tofte, Natteravnrådet, om natteravning

Kl 10.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 11.00 Politiets forebyggende arbeid, Arve Nordtvedt, Stasjonssjef, Sentrum politistasjon,

Kl 11.30 Om arbeid med barn som må ha hjelp i en akutt, vanskelig livssituasjon Barnevernsvakta i Trondheim,

Kl 12.00 Lunsj

Kl 13.00 Om ungdom og rus Nina Annie Burkeland, Overlege Psykiatrisk ungdomsteam, st. Olavs Hospital

Kl 13.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 14.00 Nina Annie Burkeland forts.

Kl 14.45 Pause m/kaffe, kaffebrød, frukt og mulighet for frisk luft

Kl 15.00 Om å respektere hverandre Hedvig Rognerud, Coach og bygdeutvikler, Tolga

Kl 16.00 Vel hjem

Konferansier: John Daniel Solheim, sogneprest i Sørreisa

Vi har invitert Dramagruppa på Charlottenlund videregående skole til å komme med sitt syn på Natteravnene og natteravning. Deres syn får vi som små drypp i løpet av dagen

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D