Om å tenke to tanker. Samtidig

blueheartwithwings

Lars Kilevold sang i sin tid

Livet er for kjipt, det kan`ke være sunt

Et utsagn som må kunne betegnes som noe endimensjonalt, eller at tekstforfatteren bare har en tanke i hodet. At livet er for kjipt.

En annen som er opptatt av hva folk har i hodet, er Andreas Ytterstad. Han forsker på media og hvordan journalister formidler alvorlige saker. Som klimakrisen. Han påstår at norske journalister er for opptatt av å være objektive og balanserte. Altså at de har en tanke i hodet. Å være politisk korrekte.

Eller som i sommerens absolutt største agurknyhet. At  utlendinger kan være i kongeriket i et tilnærmet ubegrenset tidsrom. Senest i dag var det en av Sivs disipler som hylte over seg om at Justisministeren måtte avbryte ferien og få ryddet opp. Uten å ha noe konkret forslag om hvordan fru Faremo skulle rydde opp i internasjonale avtaler om grensekontroll over natta. Det var plundrete nok før Schengenavtalen, med nordisk passfrihet. Med Schengenavtalen blir det mye storm i tekoppene rundt forbi. Angrep på EUs fire friheter blir ikke tatt lett på i Brüssel.

Kanskje man skulle gjøre som Shirley Bottolfsen og skrangle sammen noen kroner til returbillett til de vi ikke vil ha her i landet, fordi de bor i telt på statens eiendom og utløser drapstrusler mot presumtivt gode nordmenn?

Eller klarer vi å skille hummeren fra kanarien, og tenke to tanker samtidig? Både at det blir mer vær i tida framover, og at vi har en og annen internasjonal avtale å forholde oss til? Selv om ikke alle helt vil vite at det er slik, og iallfall ikke at det gir arbeidsplasser å diskutere kjipe agurknyheter?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Historier, fortelle og forstå

Anicon_24

E’kke så greit alltid. Særlig når det blåser nordavind fra alle kanter.

N’Ludvik i Flålypa har rett i det. Har blåst kaldt fra alle kanter lenge. Om ikke i blondinens fysiske omgivelser, så har det iallfall vært kaldt og delvis også mørkt rundt forbi ellers. Rart med det, man overfører sine egne negative holdninger på andre, forteller historier og påstår at det er den andre som mener sånn og slik om en selv. Og da er det gjerne virkelig stygge meninger vedkommende blir tillagt. Meninger som man ikke vet om er reelle, man bare mener at den eller de mener sånn og slik. Det å sjekke ut om det er slik, det gjør man ikke. Med det resultat at man har en konflikt på gang.

Og det kan bli en konflikt man ikke klarer å håndtere. Selv har man kanskje ikke ressurser til å se gjennom situasjonen og finne løsninger. Den eller de andre partene vet kanskje heller ikke hva som er på gang, og klarer dermed heller ikke å avverge en eventuell katastrofe.

Men det som ikke dreper en, blir man sterkere av, heter det på folkemunne. Etterhvert som man rir av av stormene, klarer man å se gjennomm slike situasjoner og kan dermed forebygge mye. Men det krever samtalepartner(e) som er villig til å stå for seg og sitt, som tåler noen runder med klare ord, som ikke gjemmer seg bak alskens unnskyldninger om egen utilstrekkelighet, dårlig tid eller at dette er noen andres ansvar.

Etter noen runder med mye slags rart av arbeidsmiljø rundt forbi hos en større arbeidsgiver begynner blondinen å få et slags perspektiv, et slags overblikk over hvordan hun selv oppfatter historiene hun har vært og fremdeles er en del av. Og ikke minst hva hun selv vil og kan bidra med for at historiene hun deltar i blir fortalt slik at de er forståelige, også for en utenforstående.

For hun vet at det fortelles historier hvor hun deltar. Noen er skrevet ned, og andre lever som muntlige overleveringer. Og når man vet at det finnes en historie, men ikke vet hvordan den tolkes rundt forbi, da kan man begynne å lage spøkelser på høylys dag.

For det er viktig med historier. Vi forteller historier hele tiden. Om oss selv, ungene, naboen eller Prinsesse Diana. På jobb forteller vi og lager nye historier om det som skjer på arbeidsplassen. Disse forteller vi videre, til nyansatte, til hverandre på firmafesten eller til ektefellen under dyna. Disse historiene er viktige, fordi de virker som et lim, det er de som holder tingene sammen rundt oss. Historiene er vår kollektive hukommelse, og blir holdt i live fordi vi vil ha en felles forståelse av samfunnet, slekta eller familien.

Uten en felles historie hadde vi heller ikke kunnet snakke om at noe er norsk, svensk eller indisk.

Blir det samme i en stor organisasjon. For eksempel den som blondinen tjener til sitt daglige brød i. Hvor ulike enheter arbeider med de samme brukerne, men fra ulike innfallsvinkler. Noe som gir ulike historier å fortelle om de samme brukerne. Brukerhistorier som er riktige sett fra den enkelte enhet, men kanskje ikke, likevel. Fordi den enkelte enhet ser bare sin del av helheten. Utfordringen ligger i å sette sammen historiene til en større helhet, hvor man får fram fasettene, det at det enkelte menneske ikke er en sannhet, men flere.

Kanskje vi skulle bli flinkere til å fortelle historier, og tolke dem i en større sammenheng?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

På tur i øst og vest

2012-07-21 12.32.52

Aretha Franklin åpner som vanlig spillelista i heimen med “Think” fra filmen “Blues Brothers”  (1980)

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

You need me (need me) and I need you (don’t you know)
Without each other there ain’t nothing people can do

Statsministeren sa på svensk TV i går (lørdag 21/7 – 12) at vi hadde svart på ugjerningen i fjor med mer åpenhet. Mer demokrati. I motsetning til hva ugjerningsmannen ville, som vil ha mer kontroll med hvem og hva. etter regler som han definerer. Regler statsministeren ikke ville godta, og ville bekjempe med mer åpenhet og medbestemmelse. Han sa også at det har blitt mer åpenhet i kongeriket det siste året. Som en følge av massakren på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Har vi det? Fått mer åpenhet og medbestemmelse det siste året?

Kamelryttersken har vært i austerled i helga. Mange, lange, kilometre gir ofte god tid for hjernecella å fundere på det som skjer langs veien, og noen ganger på helt andre ting. Planen var en snartur bortom Storlien og en smule Harryhandel før hun skulle vestover til trivelig venninnesludring. Det ble det ikke, venninna måtte i et større familiedrama, og  Ørkendyret fant ut at riksvei 705 fra Hell til Brekken var mye bedre enn mellomriksveien opp Stjørdalen. Forståelig, når man kommer opp på Stuggudalsfjellet og får hele Femundsmarka foran seg:

Harryhandel ble det i Funäsdalen i stedet for. Der er det tilògmed Systembolag. Noe tørste nordmenn setter pris på. På Brekken sto Scooterføreren, med firehjuls blikkboks. Hans italienske madonna var på verksted med feil på styrelagerne. Noe Scooterføreren ikke var helt komfortabel med. Uten skikkelig doning midt i beste sesongen. Ikke bra, nei. På den positive siden får han ta med at han slapp å blåse bort på Norgestreffet sist helg. Noe fire tohjulinger han kom i snakk med i Funäsdalen hadde opplevd.

Etter litt mat i livet begynte diskusjonen om hva nå? Scooterføreren hadde det greit han. Retur til den hjemlige arne. Kamelryttersken var mer i villrede. Ikke no spesielt å dra hjem til og en masse god vei. Rett utenfor cafèdøra. Kunne jo ikke bare kjøre hjem i gjen? Og så var det sikkert kortere å kjøre østover, videre inn i Härjedalen. Gammelt norsk land, som danskekongen forspilte i en eller annen tapt krig en gang i verden.

Dermed ble det nedover og østover. Været var akkurat passe for cruising i passe styrefart også. Bare velstand med andre ord. Tja, tjo tenker hjernecella. Kanskje Østersund kunne være et passe mål for en slik blåtur?

Dampbåten "Østersund" fra 1876 ved Frøsøn 21/7 - 2012
Dampbåten “Østersund” fra 1874 ved Frøsøn 21/7 – 2012

Hadde vært en trivelig tur dit sist sommer, så hvorfor ikke? Dengang hadde den italienske donnaen til Scooterføreren alle sine styrelagre i god stand, for ikke si i behold, noe som gjorde at ørkendyret fikk godt selskap på turen.

Er bare å innrømme at en tur slik i det blå, gjerne kan gjøres i godt selskap. Man blir litt “bortkommen” i trengselen, når man rusler slik i ukjente bygater uten noe mål og me’. På den annen side, det er veien som er målet, og da trengs det en god natts søvn,

Fra Østersund gikk ferden langs E14 mot Kong Haralds rike et par timers kjøring vestover. Fremdeles godt kjørevær, men ikke for mye heller. Så fleecejakka hadde sin misjon under kjørejakka. Ved Järpen ble det en høyredreining inn på vei 336 mot Kallsedet. Noe ørkendyrbetvingersken ble noe betenkt over når hun kom forbi Kallsedet Camping og fant ut at de siste tre milene opp til grensen var grus. Ble noen girskift i tankebanene når hun så det. Ble et par velt på dårlige svenske skogsveier tidligere på sommeren, så det var med stor spenning hun fortsatte oppover. Fra et blikkboksperspektiv var tydeligvis veien helt grei. En svenskregistrert Volvo holdt jevnt 80 oppover forbi Anjan. Så da måtte hun nesten vise at hun taklet dette også. Mellom Anjan og riksgrensen begynte det like godt å regne. Noe som ikke gjorde trivselen bedre inni hjelmen til blondinen.

Vel over grensen, regnet det fremdeles. Saueskit i veien fortalte at her var det veivoktere på veien nedover. Ganske riktig. Ei søye med tre fine lam fant det for godt å ikke smette av veien før de kom til autovernet. Så litt vondt ut når søya hoppa over autovernet lenger ned. Lammene smatt seg under, så dem var det ikke noen fare med. Men juret til søya fikk seg kanskje en karamell, for ikke si flenge på veien over stålbjelken. Så nærmest ut som hun lå nedpå med alt som var, fra brystet og bakover. Har sine ulemper å ligge i veikanten, ja. Også for firfotede, ålreite dyr.

Ålreite veivoktere ved veien ned til Årdal, juni 2008

Lengre ned, forbi Sandvik, sto det et skilt om at “Vareførsel på Rikvsei nr 72 er forbudt, uten spesiell tilatelse”. Javel, nei. Fruen hadde ikke tenkt på den biten. Innholdet i koffertene av varer innkjøpt i Svealand for konsum i Kong Haralds rike var langt fra å overstige tillat kvote, men hun hadde da altså tatt med varene på en vei hvor vareførsel ikke var tillatt.

Var da hjernecella begynte å turne på sytråden sin. Og mumla no halvhøyt om åpenhet og demokrati. Noe den fortsatte med nedover forbi gården Sul, hvor Kong Olav tok inn den gangen for 982 år siden, i i juli 1030, på sin ferd fra landflyktighet i Sveariket, for å slåss på Stiklestad med Tore Hund om hvem som var sterkest. Kvite-Krist eller Åsa-Tor. Et resultat av den slåsskampen kan ses i Trønderheimen den dag i dag. I form av Nord-Europas største katedral, Nidarosdomen. Som Ellen og John besiktiget med dertilhørende fotografering sist mandag. Mer om byvandringen i Kaupangen ved nidaroset kan du lese om på Ellens blogg.

For det er dette med åpenhet. Og demokrati. Som statsministeren snakket om på svensk TV, mens Kamelryttersken slanget seg i horisontalen på et hotellrom i Østersund etter en lengre dag på ørkendyret.

Som privatpersoner farter vi over landegrensene. Ellen og John kommer opp fra Danmark i en bobil leid i Kong Carl Gustafs rike. Med den krysser de skandinaviske grensene medbringende det de ser for godt å ta med seg. På turen skriver Ellen reisedagbok på bloggen sin, og forteller venner og andre lesere om sine opplevelser. Kamelryttersken svinger seg en helgetur bortom Østersund, bare sånn fordi hun kan. Uten å måtte stå til rette for hverken fut eller fogd. Selv om hun har lagt fra seg noen norske kroner hos søta bror. Kronasje hun har råd til å bruke fordi hun bor i et land hvor hun får godt betalt for arbeidskraften sin. Kronasje som har høy verdi hos naboen i øst, slik at hun får relativt mer for hver krone enn i heimen.

Og det er slik vi vil ha det. Kunne dra på besøk til naboene i øst og vest, uten å måtte stå til rette for noen. Men hva gjør vi for å beholde denne åpenhten på tvers av landegrensene? Ser vi det som har gjort oss så sterke at vi kan ha et så godt forhold til naboen? Ser vi at det betyr åpenhet også i det daglige? At det at vi nå har afrikanske drosjesjåfører i Stiftsstaden er et tegn på et sterkt samfunn?

 

 

Om sinne, rasisme, pragmatisme og andre fine ord

blueheartwithwings

Raser en diskusjon over landet om Rom-folk, sigøynere, reisende, tatere og guden vet hva de skal kalles. Javel?

Stoltenberg og hans regjeringsfeller har tatt et standpunkt som det står respekt av. Og som er en naturlig følge av likhetstenkingen vi er vant med her i landet. Lovverket vårt avspeiler også denne innstillingen til at alle er like. Selv om noen er likere enn andre.

Er når vår tilvante levemåte blir utfordret av tiggere på hvert gatehjørne. Som leirer seg der det passer dem. Som lever på en annen måte enn vi er vant til. Det er da likhetstankegangen blir utfordret. Er da “Meg og mitt” blir fokus. Ikke det universelle menneskeverdet.

Stèphane Hessel (94), tysk jøde, fransk motstandsmann under andre verdenskrig, senere diplomat, har skrevet en pamflett han har kalt “Bli sint”. Ette å ha lest den, fant Kamelryttersken at hun fremdeles er sint, men at kampmoduset ikke er like framtredene som det har vært. Men hun har fremdeles kampviljen. Selv om hun stigmatiserer, setter i bås, alt og alle. For det er tross alt hennes blonde hode som forvalter den evige sannhet. Om rasisme. Om pragmatisme. Eller?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

En som gjør noe

blueheartwithwings

 

 

Karavanseraiets avdeling for dokumentasjon av arbeidslivets allehånde tilskikkelser kan i dag bringe en historie fra den alltid meget etterrettelige Facebook:

Fem kannibala var blitt fast ansatt i kommunen, og sjefen fikk dem til å love å kjøpe mat i kantina…
Etter fire uker kommer sjefen meget forbanna: “Det mangler en HJELPEPLEIER . Er det nån av dåkker som vet kor ho e blitt av?
Alle kannibalan riste på haue og sværget på at de har ikke nåkka med det å gjøre…
Da sjefen har forlatt området spør en av kannibalan: ka slags idiot har spist en HJELPEPLEIER?
Det var mæ, sa den ene…
Førr en tullpeis!… Her har vi ete direktøra, avdelingsledera, teamledera og prosjektledera hver dag, og ikke blitt oppdaga…og så går du å forsyn dæ med en som gjør nåkka……..

 

 

Vårlig ørkenvandring

Ørkendyret på Arctic Circle Racetrack juni 2010

.

Det har vært rene ørkenvandringa for ørkendyret i vår. Niks og lite med kjøring kan gi selv det mest staute ørkendyr PMS, depresjon og det som verre er. Det har rettet på seg utover forsommeren, og et alvorlig forsøk på å gjenta suksessen fra i fjor med gruskjøring på svenske skogsveier, endte i et par velt. Ser vi bort fra ørkendyrbetvingerskens såra stolthet, gikk det relativt bra. En skjev vindskjerm og et avrevet markeringslys + noen skraper i vindskjerm og veltebøyle. Snabelkamelen tok det hele med stoisk ro og fortsatte ferden på løsgrusen.

Ørkendyret på Arctic Circle Racetrack juni 2010
Ørkendyret på Arctic Circle Racetrack juni 2010

Siden det har vært lite MC-stoff i år, kan et dykk i arkivet etter en historie fra en vår sesongstarten var noe tidligere…

Yr.no påsto godt vær hele veien denne aprildagen. Tørr vei og gode forhold, men Kamelryttersken kjente at det var tidlig på sesongen enda og ei stund sia hun kjørte langt. Var litt svak i kroppen, og skuldrene kjentes etterhvert.

Stopp for tanking på Berkåk og en lengre stopp på kontrollstasjonen litt lenger sør for termospølse og kakao.

Åtte mil fra Stiftsstaden til Berkåk, måtte liksom så langt for å få rytmen i kjøringa etter vinteropplaget. Videre nedover R3 forbi Kvikne, Tynset, Alvdal gikk greit. Hun er ikke særlig glad i våte partier på veien, redd for at det skal være glatt under. Men det går seg til når det lir på og det blir mindre smeltevann.

Enkelte hyggelige langtransportsjåfører som blinka fram ei enslig MC-rype, mens andre overså myggen.

Ned forbi Alvdal, på ei lang rettstrekke, legger en motgående bil seg ut i fruens kjørefelt for å kjøre forbi et par biler foran seg. Kamelryttersken legger seg litt lenger ut mot gulstripa for å markere at feltet er opptatt. I etterkant må hun innrømme at det ikke var den blå BMW-en sin feil at det ikke ble et ublidt møte front mot front, MC/bil. Gode bremser på ørkendyret og en erfaren motorsyklist gjorde at det blonde hodet i BMW-en slapp med et overasket utrykk i ansiktet, og ikke en motorsyklist i frontruta.

Inne i hjelmen gikk det varmt et tak mens den BMW-en lå i høyrefeltet og ikke klarte å få rota seg inn i sitt eget kjørefelt. Når ørkendyret passerte på hvitstripa, lå den forvilla BMW-en parallelt med en bil til høyre for seg. Var akkurat plass for motorsykkelen mellom bilen og løsgrusen.

Lengre ned mot Elverum var det en sivil UP. Han kunne den dagen gjerne vært lenger nord og sagt noen alvorsord til blondina i blå BMW, og ikke skremt livskiten av ei anna blondine på motorsykkel. For rett sør for rasteplassen “Svingen” hører Kamelryttersken ei sirene og i speilet ser hun blå lys i grillen på en hvitgrå Saab 9-3. Tenker først at det er utrykning, så hun slakker opp og legger seg til høyre. Men nei, han skal ikke forbi. DA går det opp for henne. Fartskontroll. Litt lenger fram er det ei busslomme og ørkendyret svinges inn. Ganske riktig, en hyggelig sørlending kommer bort og ber om førerkort og vognkort. På vei bort til bilen kan han fortelle at Kamelryttersken var “så” langt fra å miste førstnevnte, og viser med fingrene ca en mm fra hverandre. Inne i bilen får hun se gjennomsnittsmålinga over en km. Forelegg og to prikker i førerkortet fikk den blonde ørkendyrbetvingerersken for den historien.

ACR juni 2010
ACR juni 2010

Bare sånn for å ha sagt det, så hadde Veivesenet gjemt sekstiskiltet akkurat der, R3 i Østerdalen er lur slik, med sekstisoner på de mest utrolige steder. Er det rart ei enslig MC-rype blir forvirra og holder seg til skiltet som det står 80 på?

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Kinnhester i bil? Er det no lurt?

blueheartwithwings

Med jevne mellomrom finner Kamelryttersken bladet Motor i postkassen sin. En bivirkning av NAF-medlemskapet har hun etterhvert forstått. Vanligvis pent innpakket i plast sammen med no intetsigende reklame for et eller annet unyttig ræl. Merarbeid med andre ord. For plasten må fjernes og legges i dertil egnet pose for plastavfall, mens resten skal i korga for papiravfall. Dagens utgave var et unntak, noe som gjorde at fruen bladde litt i bilelskernes våte drøm.

På debattsiden var det et leserinnlegg som var uthevet for å fange blondinens flyktige interesse. I et tidligere nummer var det visst en psykolog som hadde foreslått at man skulle ta en kjøretur (i bil) for å diskutere familiære utfordringer. Noe innsenderen var hjertens uenig i. Hennes argument var at slike diskusjoner kunne utarte og dermed gjøre bilkjøringen farlig. Noe hun jo kan ha rett i. En annen psykolog spurte en gang Kamelryttersken om hva det var som gjorde at kvinner slo til mannen sin i bil, men han kjørte. Han beskrev det som skikkelige kinnhester. I tett trafikk i høy hastighet kan nok en velplassert kinnhest gi radikale følger for bilens retning og hastighet. Med negativt utfall. Både for de som sitter i bilen, og de som befinner seg rundt.

Men, må det alltid være sånn? At familieterapi i bil må være trafikkfarlig? Kamelryttersken er ikke så sikker på det. Èn ting er at det å ta diskusjoner som kan bli høylytte og utarte på annet vis, på et sted hvor ungene ikke er stadige vitner til foreldrenes uenighet, er absolutt et gode. For ungene, og deres forhold til foreldrene og til egne barn. En gang i fremtiden.

En annen ting er at innelukket i en bil, blir det en annen setting, man får andre, og noen ganger også bedre diskusjoner, som berører viktige ting. OG som kan gi bedre løsninger på sikt.

Dette er noe alle som arbeider med miljøterapi erfarer. En eller annen gang. Iallfall miljøpersonale som kjører brukere rundt om kring. Noen ganger tar man en biltur bare for å få en samtale med brukeren. Selv relativt ukjente brukere, åpner seg på en helt annen måte når bildøra lukker seg og bilen begynner å rulle.

Men HVA er det som gjør at ellers fornuftige og omtenkte kvinner, smeller til sin bedre tre åttendel, mens han kjører bil, og med det setter både sin egen og hans helse på spill?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Lettvint å være politisk korrekt?

blueheartwithwings

Mormor har filosofert over lettvinte løsninger, at allslags duppedingser gir oss et mer avslappet forhold til faglig kunnskap. Grunnleggende ferdigheter som skriving og regning for eksempel.

Men er det duppedingsenes feil? Er det minikalkulatorens feil at hoderegning er et fremmedord? At mange ikke klarer å regne ut 3*13 i hodet?

Det hevdes at urfolk som lever på det vi med et skuldertrekk kaller steinaldernivå, bruker mindre tid på å skaffe seg det daglige brød enn det moderne mennesket i industriland som Norge eller Belgia. Altså at vi bruker mer arbeidstid på å tjene nok til å betale 13 kroner av hver hundrelapp vi tjener for den maten vi trenger, enn urfolk som inuiter på Grønland og indianere i Amasonasjungelen bruker på å skaffe seg samme mengde mat.

Kan filosofere mye rundt dette enkle faktum, uten at det sier noe mer om menneskets iboende latskap, enn historien om forretningsmannen som kom i samtale med en fisker nede på havna.

En fisker satt og solte seg på en kasse ved bryggeveggen. Han filosoferte kanskje litt over tingenes tilstand og tok ellers livet ganske så med ro. En forretningsmannen kom tilfeldigvis forbi og slo av en prat i go’været..

«Har du vært på sjøen i dag?»

Joda, fiskeren hadde dratt sine garn og levert fangsten. Forretningsmannen mente på at det var jo fremdeles tidlig på dagen, han kunne da hatt flere garn og fått mer fisk?

«Ja, og hva så?» svarte fiskeren.

«Jo, for da hadde du tjent mer penger»

«Ja, og hva så?» svarte fiskeren.

«Da kunne du kjøpt enda en båt, og ansatt noen for å fiske for deg» Forretningsmannen la ut om forretningsplaner, inntjening og økonomi og og. Han var nesten i fistel av iver.

«Ja, og hva så?» svarte fiskeren.

«Da kunne du trukket deg tilbake, latt andre tjene pengene for deg!»

«Ja, og hva så?» svarte fiskeren.

«Og da kunne du slappe av i sola»

«Er det jeg gjør» Fiskeren var akkurat like lite imponert som når forretningsmannen først begynte å legge ut om sine vyer.

Latskap? Lettvint løsning? Menneskelig dårskap?

En annen lettvint løsning sto det om i TV2-nettavisen i dag. Om en pasient ved et sykehus i det sentrale østlandsområdet som hadde bedt om å ikke bli pleiet av pleiepersonale med hijab. Han syntes ikke noe om å blande religiøse symboler med arbeidslivet. Ham om det. Han pådro seg visst en salig krangel med en pleier som ifølge pasienten kjefta ham huden full. En representant fra Likestillingsombudet, var minst like indignert på vegne av de hijabkledde pleierne. Hele saken ble satt inn i en rasistisk kontekst, hvor ingen klarte/ville se at det å bruke hijab på et sykehus har flere sider, enn bare de religiøse, og de angstbiterske reaksjonene fra politisk korrekte tjenestemenn- og kvinner.

Sykepleiere har en lang tradisjon for å bruke skaut, og de har en god faglig begrunnelse. Skautet dekker håret, slik at det ikke feier rundt alle steder og tar med seg og sprer allslags uhumskheter. Et enkelt smittebegrensende og hygienisk tiltak, som ikke ble tatt fram hverken av pleiepersonale, sykehusadministrasjon eller Likestillingsombud.

En annen tradisjon i helsevesenet er å ta hensyn til pasientens ønsker og behov, den var det heller ikke så mange som så noen grunn til å ta opp i denne sammenhengen.

Kortenkt politisk korrekthet, eller lettvint løsning?

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

En tenkende blondines spørsmål

BridgetteBardot

For en tid siden fikk Kamelryttersken en forespørsel fra en saksbehandler i firmaets personalenhet. Det er litt uklart om vedkommende var helt sikker på hva h*n bestilte, men det var noe i retning av en skriftliggjøring av hva Kamelryttersken tenkte om det å være overtallig. En tilstand den blonde ørkendyrbetvingeren har befunnet seg i i flere år nå. Hvilken effekt eposet hadde på hennes foresatte er det ikke godt å si noe om, men en stund etterpå kom det iallfall et tilbud om et års vikariat i en av firmaets enheter hvor det arbeider flere med samme grunnutdanning som fruen. Fulgt av et lønnstilbud som sett i forhold til offentlig økonomi ikke kan kalles overdådig, selv om det nok er det nærmeste arbeidsgiveren kommer det å være raus. Var iallfall første gang de anerkjente at Kamelryttersken har formell kompetanse utover grunnutdanningen. Bare det er jo et kompliment.

Etter nødvendig modning og karantene på harddisken, er eposet nå frigitt for cyberspace:

En tenkende blondine spør seg selv

Tenkende blondiner er i følge moderne folketro en umulighet. Årsaken til dette er i følge folketroen at blondiner har generelt lite å fylle hodet med, og at de bare er opptatt av utseendet. Som Kamelryttersken. Hun har avfunnet seg med at hun bare har en enslig hjernecelle med enkle tankeganger under sine blonde lokker. Det at blondiner blir påstått å ha nedsatt kognitiv funksjon, hindrer henne ikke fra å stille spørsmål. Noen av spørsmålene er kanskje unødvendige, det er som kjent ikke så enkelt å skille hummer og kanari for ei enslig hjernecelle som ikke har andre referanser enn en tom hjerneskalle. En bieffekt av at hjernecella ikke alltid klarer å skille hummeren fra kanarien, er at blondinen uheldigvis og i vanvare kan komme til å trampe med stiletthælene både i klaveret og på ømme tær. En utilsiktet bivirkning, siden blondiner som før nevnt påstås å være ganske så hjernedøde og dermed ikke i stand til stort mer enn å ta seg ut. Da blir det gjerne noen situasjoner hvor blondinen blunker med sine himmelblå i genuin overraskelse over omgivelsenes reaksjoner.

For eksempel når en overtallig blondine begynner å lure på hva det gjør med en arbeidstaker å være overtallig i flere år? Å sitte med en følelse av at arbeidsgiver ikke tør la arbeidstakeren arbeidsoppgaver som står i forhold til faglig kompetanse og personlig egnethet? Ikke fordi arbeidsgiver ikke har arbeidsoppgaver som en arbeidstaker med enkle tankeganger kan utføre. Kamelryttersken er hellig overbevist om at det er slike arbeidsoppgaver i fleng i den tjenesteytende organisasjonen med tusenvis av ansatte hvor hun tjener til sitt daglige brød. Det som kanskje kan være en kompliserende faktor er at den blonde ergoterapeuten har en smule mer utdanning enn bare en bachelor i ergoterapi. Mastergrad i organisasjon og ledelse, videreutdanning i både arbeidsdeltakelse og psykisk helsearbeid. For godt mål har hun også fag som pedagogikk og personalpsykologi på CV’n.

Selv en blondine med enkle tankeganger har en psykisk helse. En helse som kan påvirkes av at hun ikke opplever å ha meningsfylte arbeidsoppgaver som hun kan holde på med over tid, men blir flyttet rundt i organisasjonen som ei «skuvmil». Enkelte onde tunger har faktisk dristet seg til å si flyfille, noe den blonde ørkendyrbetvingersken skal ha seg frabedt. Hun flyr ikke. Hun kjører. Motorsykkel. Sånn er det bare med den saken.

Kamelrytterskens hjernecelle tror at psykisk uhelse og tanker som svever over vannene kan føre til så mangt;

  • Den blonde arbeidstakeren kan begynne å lure på om hun faktisk kan det hun har papir på at hun skal kunne. Slike tankespinn kan føre selv den mest hjernedøde blondine rett i kjelleren med en alvorlig depresjon, eller at hun kjenner på at hun begynner å miste det lille grepet hun har på virkeligheten. Depresjoner og psykoser kan i sin tur føre til at arbeidsgiver blir enda mer skeptisk til å gi arbeidstakeren meningsfylte arbeidsoppgaver og helst ser at helsevesenet overtar. Permanent.
  • Blondiner kan bli skikkelig forbandet. Arg. Av den typen som fører til beske kommentarer i hytt og gevær, og kanskje også utagering som kan skremme livskiten av mannen med ljåen på flat mark. Av ren frustrasjon over ikke å få jobbe med det man vet man kan, men som man har begynt å tvile på, fordi man ikke får tilbakemeldinger som sier at «Jo, du kan».
  • Eller hun kan bite tennene sammen, holde spørsmålene, tvilen og sinnet for seg selv og heller prøve å gjøre det lille hun får lov til å gjøre så godt hun kan.

Et annet spørsmål kan være hva det gjør med en arbeidstaker som på ordinært vis søker på stillinger hvor hun blir fortalt å ha fortrinnsrett, men etterpå ikke blir såpass estemert at hun får æren av å stille på intervju? Greit nok at enhetsleder er i sin fulle rett til å velge sine nye medarbeidere på øverste hylle, men må ikke h*n som arbeidsgivers representant også forholde seg til Arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtallighet? Blondinen begynner nesten å stille seg selv spørsmål om det er så at lovverket bare gjelder for de som arbeider på «gølvet».

De få gangene blondinen har vært på jobbintervju i firmaet har hun opplevd en kvalitetskontroll av sine faglige kvalifikasjoner som bare overgås av romfartsindustrien, for så å bli valgt bort til fordel for en søker med mindre formell kompetanse og erfaring. Hennes himmelblå under de blonde lokkene har ved mer enn et slikt tilfelle fått et lett spørrende uttrykk. Hun faller ved slike anledninger gjerne i staver med tanke på hva firmaets Administrerende direktør har sagt om hvilke krav firmaet stiller ved ansettelse. Det var to. Faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet. Siden denne blondinen har fast stilling i nevnte firma går hun ut fra at hennes faglige kvalifikasjoner holder mål. Og at hun også har de personlige egenskapene som firmaet krever av sine ansatte. Da er det vel bare formaliteter som skiller mellom det å heve lønn for en stilling uten innhold og det å ha en fast stilling med meningsfylte arbeidsoppgaver?

På den annen side kan man kanskje stille spørsmålet om blondiner bør ha mer å gjøre enn å heve lønn èn gang i måneden? Skal man tro folketroen kan de ikke annet enn å ta seg godt ut, og inntekt må de jo ha. For som den blonde amerikanske hverdagsfilosofen Dolly Parton sier: «Det er dyrt å se så billig ut». Eller er det det?