Trenger vi hverdagshelter?

Tidligere i vår sto denne komentaren til innlegget “De vanskelige foreldrene”  på Vernepleierens blogg. Et godt innlegg fra en av de “vanskelige foreldrene” og et flott apropos til denne posten på Marit Elisebets Ut av uføre(t)

 

Først må jeg bare si, fantastisk at det finnes mennesker som du! Veldig flott og menneskelig skrevet, og ser på kommentarene at mange føler det samme. Det føles så godt bare å vite at det finnes noen som tenker slik. Så stor takk!
Jeg vil gjerne si litt om hvordan jeg opplever det å ha omsorg for ett barn med funksjonshemming. Jeg har nå hatt ansvar for mitt barnebarn i 7 år. Han har diverse diagnoser, og er nå snart 14 år.Det har vært en kamp med det meste. Og nå etter 7 år, så er endelig ett fungerende skoleopplegg på plass. med 4 t pr dag. Og det 2,5 år før grunnskolen er ferdig. Etter 6 år i systemet ble jeg omsider innvilget omsorgslønn med 1 t pr dag ä 111,- pr t. så trekkes det selvsagt skatt av disse…. En vanlig jobb er ikke mulig å ha da dette barnet kreve 100% tilstedeværelse. Da skolen kom i orden i år, så ble det for lang skolevei, som ble ett stort issue for barnet, så jeg valgte da for barnets beste å avslutte min forhold til min forlovede for å flytte nermere der skolen er, slik at skoleveien ikke lenger skulle være ett problem. Men likevel etter 7 år, så står jeg fremdeles uten avlastning. Det fikk jeg innvilget for 3 år siden, med en helg pr m. pluss 4 t støttekontakt. Problemet er å finne noen som kan orke den store oppgaven det er. Jeg oppfatter ikke meg som en vanskelig omsorgperson, men jeg ser hvor kreftene går…..til møter, til å lete etter informasjon, til å sette seg inn i lover og regler. DER går kreftene. Mange gir opp på veien. Det gjorde jeg også etter 5 år, tok krefter og penger slutt. Jeg sto igjen i en ny kamp, denne gangen med barnevernet for å få de til å finne ett fosterhjem til barnet. Denne kampen tok 7 måneder. De mente han hadde det best hos meg. Men som jeg sa, det er ikke til beste for barnet når jeg ikke kan få hjelp. Men ett fosterhjem har krav på lønn, avlastning, kurser, ferier, utgiftsdekning osv. Så slik det var da så jeg ingen annen utvei. Men det tok dem 7 måneder å få til dette. Og selv om fosterhjemmet hadde veileder, kurser, konsulent, fast avlastning annen hver helg, og meg som avlaster en gang pr uke, så klarte de ikke den store omsorgbyrden det var. Så barnet flyttet tilbake til meg etter 10 måneder. Så selv om det da var bevist hvor krevende barnet er, osv, så sto vi igjen der vi slapp. Jeg tok det valget å flytte, fordi man har ingen sosialt liv, og det var mitt valg å ha barnet tilbake siden institusjonsplass var eneste alternativ.
Og etablere seg på nytt koster penger, og oppleve samlivsbrudd er tungt, og kjempe alene er knall tøft. MEN jeg som en bestemor klarer omsorgen for barnet, som fungerer greit hjemme. FORDI, jeg tar valgene for at barnet skal ha det så bra som mulig. ‘Jeg gjør det jeg må og det jeg kan for å få dette til. Så har jeg gitt opp kampen med hjelpe apparatet, for å klare meg gjennom dagene. Jeg må rett og slett prioritere hvor kreftene skal gå.
Jeg har nå 4 t for meg selv i hverdagene, som brukes til møter, fysio osv. For resten av tiden tilbringer jeg sammen med barnet. Fordi tross sin alder kan dette barnet ikke være alene. Jeg kunne vært sint, forbanna, frustrert over manglende hjelp på alle vis. Men det nytter bare ikke. Jeg tappes for krefter om jeg skal gå rundt slik. Har hatt advokat på saken, sendt klager, forsøkt media(som ikke har vært interessert) Men det tar for mye tid og krefter. Så for vi heller bare klare oss som godt vi kan uten hjelp. Jeg vet i at i fremtiden kommer jeg til å være glad for valget jeg tok. Fordi jeg har kjærlighet til barnet som ingen andre kan gi. Og jeg gjør alt i min makt for at barnet skal ha det bra. Så for fremtiden vise hvordan det går. Jeg skal uansett ha god samvittighet for at jeg gjorde det jeg kunne for å trygge fremtiden for barnet. Jeg tenker ikke lenger på hva jeg går glipp av og ikke. Jeg tenker heller ikke på at en dag skal barnet muligens flytte for seg selv, og jeg står da uten noenting. For det er nåtiden som gjelder, og den er uhyre viktig. Selv om ting har gått utrolig tregt, og noenting enda ikke er endra. Selv om jeg er blitt kalt både det ene og det andre, og har mistet muligheter for en god og sikker inntekt, selv om jeg har tapt masse penger, så føler jeg likevel at dette er riktig. Det er ett barn det dreier seg om. Og en dag så er det kanskje noen som ser at jeg gjør en god jobb, og kanskje ballen begynner å rulle. Inntil da, skal jeg bare fortsette med å gjøre livet til dette barnet så godt som overhodet mulig. Barnet er nå i puberteten og enda etter så mange år i “systemet” er det ingen som har hatt samtaler med barnet. Så i stedet for å vente enda flere år på at hjelpeapparatet skulle få i gang det, og irritere meg over tiltaksløse idioter, så betaler jeg dette selv. Slik at dette barnet som ikke bor hverken hos far eller mor, og har opplevd så mye sårt og tung i sin allerede vanskelige verden, kan få hjelp. Det er bare slik man må gjøre. Man kjemper en håpløs kamp, og det nytter ikke ta for gitt at noen skal ta tak i tingene. Så for man bare gjøre det beste å sette i gang selv. Jeg bruker jo ikke penger på meg selv, hverken til kafe eller pub besøk. Og siden jeg nå bor mer sentralt, så lar jeg bilen stå hjemme å bruker heller beina. Så da går det fint å betale for terapi til barnet. Det er jo bare å legge litt om på vaner og ha ett positivt sinn. Må opplyse til sist at etter 7 års kamp for å bli fosterhjem for barnet, er det nå endelig bestemt at det ikke blir godkjent siden jeg er bestemor med foreldreansvar for barnet. Men men, man for bare ta ting på strak arm. Jeg har funnet ut at å ha nattesøvn en alfa omega når man har omsorg for ett slikt barn. Og da ligger man ikke å grubler eller bekymrer seg. For da er man snart utbrent og det er over og ut. Neida, man må nok bare velge sine kamper. For det nytter bare ikke. Jeg har gitt opp hjelpeinstanser, men jeg gir aldri opp barnet!!! Så utrolig stor takk til deg som skrev dette blogg innlegget. Det rørte virkelig mitt hjerte. Tusen takk for at slike som du finnes. Det var alt jeg trengte nå. Det var bare helt flott å lese :-) ).

Tusen takk til Elsabeth for at hun deler, og at hun lot Karavanseraiet låne kommentaren sin :-)

Det å ha ansvar for et funksjonshemmet barn er i utgangspunktet mye mer enn foreldreansvaret vi har for våre funksjonsfriske barn. Men den forståelsen sitter langt inn blant de som sitter og forvalter velferdskassa. Og det er ikke bare Elsabeth som opplever at de fine ordene om et velferdssystem for alle, ikke helt er de samme når de settes ut i praksis. Eller?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

http://marittotland.blogspot.no/

10 thoughts on “Trenger vi hverdagshelter?

  1. Tviler på at denne historien er enestående. Alle disse såkalte “rettighetene” vi har ser ofte ut til å ikke være verdt papiret de er trykket på, iallfall om man allerede er i en vanskelig stilt posisjon.

    Er ikke poenget med den såkalte velferdsstaten som vi er så stolte av at man skal gi hjelp til de som trenger mest først? Om jeg ender opp med et handikappet barn så håper jeg så inderlig at jeg vinner i lotto, for med alle disse skrekkhistoriene som jeg hører så ser det ut som om jeg må ty til tjenester fra privat sektor.

  2. Å være forelder er i utgangspunktet nesten som en risikosport å regne, selv for et såkalt funksjonsfriskt barn. Å skulle være som Don Quijote i en evig kamp med vindmøller fordi det er et ikkefunskjsonfriskt barn man er forelder til, kan være så tappende. Det kan vel ikke herske tvil om at det er et sprik mellom det som skrevet står og det som er realitetene for mange foreldre opplever.
    Barn er man glade i og vil deres beste.Det vil vel si: Ikke minst legge forhold til rette slik at livet blir rikt for dem. Både i hverdag, i skolegang og til fest.Det er godt at noen av dere i hjelpeapparatet vet, ser og handler ut fra god viten og god forståelse. Takk til deg og takk til Elsabeth.
    Jeg har mye å være takknemlig for.
    Mormor postet sist..Når volden fortsetter der ordene stopperMy Profile

  3. Jo vi trenger til hverdagens helte. Jeg mener ikke at man kan købe omsorg. Man kan kun købe en service som fx. at få skiftet lagner og assistance til at gå en tur, men omsorg, venlighed, forståelse, nej. Vi må sætte pris på hverdagens helte. Jeg forstår at det er Elsabeth, som fortæller, og hun er en helt, ja.

    1. Ja, Donald, er ikke så enkelt å få kjøpt den omsorgen som funksjonshemmede barn trenger, og som vi foreldre strever med å få gitt. Desverre på bekostning (tror vi) av søsknene.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: