Enkle mekanismer, store utfordringer

Lammelåret har i en bloggpost filosofert over om hvis barnet ikke er friskt, at det har en funksjonshemming eller sykdom som påvises i mors liv, hva da? Hvordan reagerer, mor, far, slekt, venner, hjelpeapparat?

Men hva hvis foreldrene er syke eller på annen måte har nedsatt mulighet til å ta vare på sine barn? Hvordan reagerer vi som samfunn da? Tar vi vare på barna, eller skyver vi dem fra oss? Og hvordan vil det virke på det enkelte barnet?

Stigmatisering sier vi gjerne, av stigma sår eller merke.

Elever som kommer til kort på skolen, blir ofte merket på den måten at læreren(e) slutter å tilpasse undervisningen til den eleven. Noe de andre elevene raskt oppfatter og tar etter. Den eleven det er snakk om, blir ikke bare utestengt fra undervisningen, men også fra kameratflokken og klassesamholdet. Noe som i sin tur kan føre til at eleven får en annen oppfatning av hva som er rett og riktig. Skolen og samfunnet blir en fiende som må bekjempes.

Begynner man å se på hva som ligger under, ser man at det er enkle mekanismer som fører til at enkelte faller utenfor. Læreren har en læreplan som skal følges, denne skal tilpasses den enkelte elevs forutsetninger for å lære. De elevene som faller utenfor den tilpassningen læreren/skolen makter, får spesialundervisning. Bare det å få spesialundervisning eller gå i en spesialklasse kan stigmatisere eleven slik at h*n faller utenfor.

Andelen elever som får spesialundervisning øker, også for elever som i utgangspunktet har det vi kan kalle alminnelige evner og muligheter for å lære pensum på sitt alderstrinn. Det ropes derfor på mer ressurser til skolen, for å møte disse utfordringene, klare å tilpasse undervisningen enda bedre:

Men er det der utfordringen ligger? At det er for få pedagogiske ressurser til rådighet i skolen. Kan det være at ressursene er der, men at våre holdninger til elever som har andre utfordringer enn at skoledagen er litt lang og kjedelig, at de holdningene fører til at elever som burde klart seg bra, faller utenfor?

Barn med foreldre som har psykiske lidelser, rusproblemer, er kriminelle har gjerne med seg et stigma ut i samfunnet, i tillegg til at hjemmeforholdene kan gjøre at barnet ikke er helt med i skoletimene. Det kan føre til at barnet blir ytterligere stigmatisert. Av systemet og av enkeltmennesker som tenker (kanskje ubevisst) at foreldrene er slik, da er sikkert ungende deres også slik. Grei oppskrift på en utvikling som kan føre til lite boklig lærdom og utstøting. Kanskje også en karriere som rusbruker og kriminell?

 

Trenger vi hverdagshelter?

img_4651 30x20

Tidligere i vår sto denne komentaren til innlegget “De vanskelige foreldrene”  på Vernepleierens blogg. Et godt innlegg fra en av de “vanskelige foreldrene” og et flott apropos til denne posten på Marit Elisebets Ut av uføre(t)

 

Først må jeg bare si, fantastisk at det finnes mennesker som du! Veldig flott og menneskelig skrevet, og ser på kommentarene at mange føler det samme. Det føles så godt bare å vite at det finnes noen som tenker slik. Så stor takk!
Jeg vil gjerne si litt om hvordan jeg opplever det å ha omsorg for ett barn med funksjonshemming. Jeg har nå hatt ansvar for mitt barnebarn i 7 år. Han har diverse diagnoser, og er nå snart 14 år.Det har vært en kamp med det meste. Og nå etter 7 år, så er endelig ett fungerende skoleopplegg på plass. med 4 t pr dag. Og det 2,5 år før grunnskolen er ferdig. Etter 6 år i systemet ble jeg omsider innvilget omsorgslønn med 1 t pr dag ä 111,- pr t. så trekkes det selvsagt skatt av disse…. En vanlig jobb er ikke mulig å ha da dette barnet kreve 100% tilstedeværelse. Da skolen kom i orden i år, så ble det for lang skolevei, som ble ett stort issue for barnet, så jeg valgte da for barnets beste å avslutte min forhold til min forlovede for å flytte nermere der skolen er, slik at skoleveien ikke lenger skulle være ett problem. Men likevel etter 7 år, så står jeg fremdeles uten avlastning. Det fikk jeg innvilget for 3 år siden, med en helg pr m. pluss 4 t støttekontakt. Problemet er å finne noen som kan orke den store oppgaven det er. Jeg oppfatter ikke meg som en vanskelig omsorgperson, men jeg ser hvor kreftene går…..til møter, til å lete etter informasjon, til å sette seg inn i lover og regler. DER går kreftene. Mange gir opp på veien. Det gjorde jeg også etter 5 år, tok krefter og penger slutt. Jeg sto igjen i en ny kamp, denne gangen med barnevernet for å få de til å finne ett fosterhjem til barnet. Denne kampen tok 7 måneder. De mente han hadde det best hos meg. Men som jeg sa, det er ikke til beste for barnet når jeg ikke kan få hjelp. Men ett fosterhjem har krav på lønn, avlastning, kurser, ferier, utgiftsdekning osv. Så slik det var da så jeg ingen annen utvei. Men det tok dem 7 måneder å få til dette. Og selv om fosterhjemmet hadde veileder, kurser, konsulent, fast avlastning annen hver helg, og meg som avlaster en gang pr uke, så klarte de ikke den store omsorgbyrden det var. Så barnet flyttet tilbake til meg etter 10 måneder. Så selv om det da var bevist hvor krevende barnet er, osv, så sto vi igjen der vi slapp. Jeg tok det valget å flytte, fordi man har ingen sosialt liv, og det var mitt valg å ha barnet tilbake siden institusjonsplass var eneste alternativ.
Og etablere seg på nytt koster penger, og oppleve samlivsbrudd er tungt, og kjempe alene er knall tøft. MEN jeg som en bestemor klarer omsorgen for barnet, som fungerer greit hjemme. FORDI, jeg tar valgene for at barnet skal ha det så bra som mulig. ‘Jeg gjør det jeg må og det jeg kan for å få dette til. Så har jeg gitt opp kampen med hjelpe apparatet, for å klare meg gjennom dagene. Jeg må rett og slett prioritere hvor kreftene skal gå.
Jeg har nå 4 t for meg selv i hverdagene, som brukes til møter, fysio osv. For resten av tiden tilbringer jeg sammen med barnet. Fordi tross sin alder kan dette barnet ikke være alene. Jeg kunne vært sint, forbanna, frustrert over manglende hjelp på alle vis. Men det nytter bare ikke. Jeg tappes for krefter om jeg skal gå rundt slik. Har hatt advokat på saken, sendt klager, forsøkt media(som ikke har vært interessert) Men det tar for mye tid og krefter. Så for vi heller bare klare oss som godt vi kan uten hjelp. Jeg vet i at i fremtiden kommer jeg til å være glad for valget jeg tok. Fordi jeg har kjærlighet til barnet som ingen andre kan gi. Og jeg gjør alt i min makt for at barnet skal ha det bra. Så for fremtiden vise hvordan det går. Jeg skal uansett ha god samvittighet for at jeg gjorde det jeg kunne for å trygge fremtiden for barnet. Jeg tenker ikke lenger på hva jeg går glipp av og ikke. Jeg tenker heller ikke på at en dag skal barnet muligens flytte for seg selv, og jeg står da uten noenting. For det er nåtiden som gjelder, og den er uhyre viktig. Selv om ting har gått utrolig tregt, og noenting enda ikke er endra. Selv om jeg er blitt kalt både det ene og det andre, og har mistet muligheter for en god og sikker inntekt, selv om jeg har tapt masse penger, så føler jeg likevel at dette er riktig. Det er ett barn det dreier seg om. Og en dag så er det kanskje noen som ser at jeg gjør en god jobb, og kanskje ballen begynner å rulle. Inntil da, skal jeg bare fortsette med å gjøre livet til dette barnet så godt som overhodet mulig. Barnet er nå i puberteten og enda etter så mange år i “systemet” er det ingen som har hatt samtaler med barnet. Så i stedet for å vente enda flere år på at hjelpeapparatet skulle få i gang det, og irritere meg over tiltaksløse idioter, så betaler jeg dette selv. Slik at dette barnet som ikke bor hverken hos far eller mor, og har opplevd så mye sårt og tung i sin allerede vanskelige verden, kan få hjelp. Det er bare slik man må gjøre. Man kjemper en håpløs kamp, og det nytter ikke ta for gitt at noen skal ta tak i tingene. Så for man bare gjøre det beste å sette i gang selv. Jeg bruker jo ikke penger på meg selv, hverken til kafe eller pub besøk. Og siden jeg nå bor mer sentralt, så lar jeg bilen stå hjemme å bruker heller beina. Så da går det fint å betale for terapi til barnet. Det er jo bare å legge litt om på vaner og ha ett positivt sinn. Må opplyse til sist at etter 7 års kamp for å bli fosterhjem for barnet, er det nå endelig bestemt at det ikke blir godkjent siden jeg er bestemor med foreldreansvar for barnet. Men men, man for bare ta ting på strak arm. Jeg har funnet ut at å ha nattesøvn en alfa omega når man har omsorg for ett slikt barn. Og da ligger man ikke å grubler eller bekymrer seg. For da er man snart utbrent og det er over og ut. Neida, man må nok bare velge sine kamper. For det nytter bare ikke. Jeg har gitt opp hjelpeinstanser, men jeg gir aldri opp barnet!!! Så utrolig stor takk til deg som skrev dette blogg innlegget. Det rørte virkelig mitt hjerte. Tusen takk for at slike som du finnes. Det var alt jeg trengte nå. Det var bare helt flott å lese :-) ).

Tusen takk til Elsabeth for at hun deler, og at hun lot Karavanseraiet låne kommentaren sin :-)

Det å ha ansvar for et funksjonshemmet barn er i utgangspunktet mye mer enn foreldreansvaret vi har for våre funksjonsfriske barn. Men den forståelsen sitter langt inn blant de som sitter og forvalter velferdskassa. Og det er ikke bare Elsabeth som opplever at de fine ordene om et velferdssystem for alle, ikke helt er de samme når de settes ut i praksis. Eller?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

http://marittotland.blogspot.no/

Metatekst, eller en fortvilt studines kamp med ukjente begrep

Kamelryttersken er på oppløpssida og begynner å øyne et urlite håp om at hun skal bli ferdig med studiemaratonen. Nå er det bare et hinder igjen, en metatekst som skal følge med vurderingsmappa. Det er bare en liten hake, Metatekst er et heller ukjent begrep for den blonde studinen, noe som har gjort skrivingen av nevnte tekst en smule utfordrende. For

det å studere gjør noe med studenten. Skal gjøre noe med studenten. Hun skal tilegne seg lærestoffet, gjerne kalt pensum, på en slik måte at hun kan reprodusere innholdet i Imsen (2010), Hiim & Hippe (2009) og Illeris (2009) til lærestedets tilfredshet. Egen tilfredshet også, for den del, men mest i henhold til lærestedets forståelse av hva studenten skal kunne når hun forlater lærdommens pauluner.

Kan hun så det? Har hun reprodusert pensum slik at sensor, og dermed lærestedet kan gå god for at studenten står til de kravene som stilles til en yrkesfaglærer anno 2012? Det har lite for seg å spørre studenten selv, hun er så langt inne i studie- og oppgavetekniske tankebaner nå ved slutten av studiet at hun knapt ser land for pedagogiske og didaktiske begreper og læringsmodeller av ymse art. Og kvalitet. Kanskje ikke minst kvalitet. På egne studier må vite. Lærestedets kvalitet vil bli en meget subjektiv tankeøvelse i en slik avsluttende prosess, så det spørsmålet må få ligge i fred. Det kunne eventuelt finne på og hoppe opp og bite en sliten studine i kneet, noe som etter sigende skal være ganske vondt?

Men fra spøk til revolver, eller Halvor som noen gjerne sier i et lite omtenkt øyeblikk. Hva er en metatekst? Den blonde studinen blir litt i villrede nå hun studerer studieplanens beskrivelse av hva vurderingsmappa skal inneholde. «Google er min venn» sier studinens avkom når det er noe han lurer på, så da er det vel bare å prøve seg i cyberspace. I tilfelle det skulle gå helt ad undas med søket i den digitale skyen ligger Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok (2000) lett tilgjengelig på stuebordet, hvor de siste to års studier har funnet sted. Hun vet å innrette seg behagelig, selv med så alvorlige tinger og tanger som studier i pedagogikk, didaktikk og kanskje ikke minst, forståelse av sin plass som lærer i et klasserom fylt med 16 – 17 åringer som har helt andre intensjoner enn å tilegne seg den lærdommen ped.sem kandidaten så villig øser ut av seg.

Men fremmedordboka var ingen venn i nøden. Den ramser opp alt fra metabo’l til metastase til metazo’er som er flercellede dyr. Metastase kan studinen styre sin begeistring for, kreftsvulster er det ikke om å gjøre å ha. Metabo’l derimot har hun kanskje vært borti. Det å gjenta setningsledd i omvendt rekkefølge skal være et retorisk grep forstår hun omsider. Og jo, retoriske grep har hun nok anvendt, hun kan gå med på den påstanden. Men hun var like slu på denne metateksten. Så kommer hun på en venninde som ligger litt foran i løypa, hadde mumlet no om metatekst når hun avsluttet sin yrkesfaglærerutdanning for et år eller så siden var det visst. Kanskje en telefon midt i arbeidstida dagen etter at en streik var avblåst hadde gjort seg? Mja, nei, det var kanskje ikke så lurt. Venninda kunne jo tro at studinen ikke var så slu likevel. Så da fikk det vel bli et sånt søk i den digitale verdenen likevel?

Som sagt så gjort. Opp kommer ei liste lengre enn lang med treff på metatekst. Som forklarte nada, niks og ingenting, bare at det var noe i forbindelse med undervisning og skriving. Og såpass hadde da studinen skjønt på egen hånd. Så tusen takk. Not.

Ett forsøk til, selv om studinen er mer på gråten av fortvilelse av alle disse innfløkte ordene som lærestedet bruker, enn i stand til å få start på en sånn søkemotor. Få da være måte på å bruke slike fremmedord. De kan vel bruke adekvate diminutiver de som anna bra folk, tenker hun, mens hun taster inn meta i boksen med forstørrelsesglasset og trykker med musa på skjermen for å sende spørsmålet ut i det digitale mørket. Ikke no svar. Pånytt tar hun musa i sin høyre hånd og trykker den varsomt, men bestemt mot skjermen. Rett over boksen hvor hun nettopp har skrevet meta.  Trøtt og sliten, ja hun er da det, men det må da være mulig å få svar på et så enkelt spørsmål vel?

Endelig der kom det opp ei liste, hvor mange ganger hun har trykket på skjermen husker hun ikke i farta, men endelig fikk hun da respons. Fra en medstudent. På en oppgave som studinen hadde skrevet en gang i urtiden. Den gang livet var rosenrødt og læreryrket ikke så fullt av planlegging og læreplaner og didaktiske relasjonsmodeller og vurderinger av både hytte og gevær. Eller metatekster for den saks skyld.

Men så begynner det å forme seg noe i bomulla som fyller hjernekassen. Den bomulla som hjernecella har hvilt seg på i langsammelig tid, den som dannes når studiene foregår på et nivå som blonde studiner ser på som unødvendig tidheft. Når forelesningene burde foregått på en fortauskafe hvor studinen kunne brukt tiden mye bedre. Til å se på kjekke menner for eksempel.

For det er jo det som er den underliggende motivasjonen for studinens studier, å kunne nyte det glade studentlivet. All lesinga som følger med er da bare plunder. «Kan da lese» tenker hun, mens hun lurer på om hun skal ha en kaffelatte med vanilje eller nøttesmak. «Leser jo menyen på Ila brannstasjon så lett som bare det». «På Downtown også». «Men jeg glemte brillene, kan du ikke si hva som står her?» Hun smiler sitt absolutt søteste smil til kelneren, som tilfeldigvis er 1.95 og skjønn som ei nordnorsk sommernatt.

Var det noen som sa noe om seriøse studiner?

 

Referanser

Hiim, Hilde og Hippe, E. 2009, Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere, 3. utgave, Oslo: Gyldendal

Illeris, Knud 2009, Læring, København: Roskilde universitetsforlag, 2. udgave, 3. opplag

Imsen, Gunn 2010, Lærerens verden, Oslo: Universitetsforlaget, 2. utg. 4. oppl.

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Om å melde seg ut

Fjæsboka var det i dag et innlegg om ei som vil melde seg ut av staten Norge. Brev til kongen ga intervju på NRK kunne man lese. Brevet til kongen finner du på lenken over.

Et av argumentene for utmeldingen var at Norge ligger på Europtoppen i bruk av tvang mot mennesker med psykiske lidelser. Mulig det er slik, men det å sammenligne statistisk om slike ting på tvers av landegrenser, selv innenfor Europa kan være risikosport. Forskjellige kriterier for innleggelse i psykisk helsevern og dokumentasjon av hendelser er nok til å gjøre lesing av statistikk til en øvelse i å sammenligne epler og bananer, eller annanas om man vil.

Godt mulig at vi bruker mer tvang ved innleggelse, men det må ikke bety at nordmenn har mer alvorlige psykiske lidelser eller at vi har en lavere smerteterskel for når vi bruker tvang. Det kan bety at man i andre land skriver statistikken anderledes, eller at de forstår og forholder seg til begrepet sinnslidelse på en annen måte enn vi.

Uansett er det et etisk dilemma av dimensjoner å bruke tvang overfor et alvorlig sykt menneske. Noen gangerer det nødvendig for å beskytte mennesket mot å skade seg selv eller andre. Da er det like mye nødrett som gjelder, siden vi vil verne om liv, så langt som mulig. Men når det gjelder mennesker med psykoser og en forvrengt virkelighetsforståelse blir det mer utfordrende. For når skal man gripe inn? Når vedkommende klipper plenen i 15 speik og med en halv meter snø på flat mark? Eller når vedkommende har sluttet å ta til seg mat av en eller annen årsak. Maten kan være radioaktiv i følge vedkommende som har sluttet å spise. Skal man gripe inn når en person i fullt alvor forteller at naboen styrer henne med mobiltelefonen sin, gjennom TV’n som står i naborommet? Eller når vedkommende for n’te gang holder et h… leven og gjør naboene utrygge ved å slå på brannalarmen, og farter i gangene i blokka med et brannslukningsapparat? Eksemplene er ikke spesielt uvanlige, og viser at det er mye å forholde seg til når man skal vurdere innleggelse i psykisk helsevern. Ingen av eksemplene over vil utløse tvangsinnleggelse, selv om de er ganske heftige for omgivelsene.

For det er noe med det å melde seg ut. Skal man bli tatt alvorlig, må man faktisk vite hva man gjør, og ha holdbare argumenter. Ellers blir det bare Prinsesse Vilikke i ny innpakning.

Mange av argumentene i det nevnte brevet til Kongen har jo noe for seg, men likevel. Blir det ikke litt mye ansvarsfølelse hvis man mener seg medansvarlig for Norges engasjement i Libya? Ja, det ble drept sivile med norske bomber, men det betyr ikke at Kamelryttersken føler seg medskyldig. Det blir å dra ansvarsfølelse og etikk et stykke lenger enn godt er.

Har større tro på lokalt engsjement, ikkevold og sivil motstand hvor man viser hva man vil og ønsker å oppnå, uten å tvinge på andre egne meninger eller påstå at man selv har den eneste løsningen. Var en som mente han hadde “Die endlösung”, han døde for egen hånd i 1945 uten å ha oppnådd sitt ønskede tredje rike.

Kanskje kan dagens utmelding av det norske rike skape en debatt, og en bedre forståelse for hvordan systemet vårt utarmer oss både kulturelt og menneskelig?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D