Kreativitet og yrkesutøvelse

Thomas Edison (1847 – 1931) sa visstnok at «Geni er en prosent inspirasjon og 99 prosent transpirasjon».

Det kan lett oppstå en ovenfra og ned «Vi-vet-best»-holdning i arbeidet med å hjelpe eller behandle mennesker med nedsatt funksjon. Enten det nå er et beinbrudd eller det er en arbeidsledig i møte med velferdssystemet. Har man en skade, sykdom eller lyte som gjør at man ikke fungerer like bra i A4-samfunnet vil man en eller annen gang komme i kontakt med et behandlerapparat av noe slag. Mange opplever at det apparatet vet best og behandler dem deretter. De kan også oppleve at fagpersoner ikke ser at det kan være nødvendig/viktig å bygge en pasient/behandler-relasjon. En relasjon som i følge Røkenes og Hanssen (2006) betyr ca 1/3 av resultatet i en terapeutisk intervensjon. Kamelryttersken tror at det å formidle en vi/dem holdning kan være kontraproduktivt i mange sammenhenger. Samtidig som hun fra egen praksis har erfaring for at hun må skille mellom en faglig begrunnet relasjon til en pasient i arbeidet, og den relasjonen som kan oppstå hvis hun er ute i privat ærend og kommer på samme buss som pasienten.

Et annet dilemma i denne sammenhengen, er kreativitet kontra konservatisme. Det er en sammenheng mellom disse to dilemmaene i den forstand at avstand og nivåforskjell mellom behandler og pasient kan oppfattes som en konservativ tilnærming til behandling av mange lidelser. Forsåvidt også i andre sammenhenger i samfunnet vårt. Er her «Flink-pike»-syndromet kan bli påtrengende, og overskygge den brede, trygge fagforståelsen som ligger til grunn for all kreativ fagutøvelse (Csikszentmihaly, 1997). Er nok mange som på denne bakgrunnen kan sanne Edisons ord om hardt arbeid.

Søren Kierkegaards (1813 – 1855) ord om hjelpekunst blir av noen sagt å være utdaterte. Det han sier om egen merforståelse og det å møte mennesket der det er, ellers hjelper min merforståen meg ikke.  Som det blonde vandrende øyeblikket hun er, oppfatter Kamelryttersken Kierkegaard slik at han har tatt dilemmaet helsepersonell og hjelpere står overfor i forholdet til mennesker med nedsatt fysisk og psykisk funksjon veldig alvorlig. Han har truffet og slått inn spikeren med et slag. Kierkegaard koker ikke suppespikeren, men slår den inn som en varig og solid forbindelse mellom terapeutens verden og pasientens ditto.

For det er noe med avstanden mellom de to verdenene og ikke minst mellom fagpersonens profesjonalitet og private sfære. Ser man på profesjonaliteten som en maske, som man henger i garderobeskapet når man går hjem fra jobb, da får man et annet forhold til det å være profesjonell, enn om man sier som en Ergoterapeut sa til Kamelryttersken når hun begynte på ergoterapistudiene; «Husk at nå er du Ergoterapeut». Ja, det tar tre års studier for å oppnå tittelen, men kollegaen mente at for å bli yrkesutøver/fagperson måtte Kamelryttersken som student ta på seg Ergoterapeutmaska med en gang hun begynte på ergoterapistudiene. Blondinen har tenkt mye på rausheten kollegaen viste ved å si at en fersk student i egne øyne skulle ha samme status som en ferdigutdannet fagfelle. Mohandas Gandhi (1869 – 1948) er inne på det samme når han sier at for å forandre verden, må man bli forandringen (1999).

I forlengelsen av tankerekka om det å bli forandringen hvis man skal forandre noe, står Mihaly Csikszentmihalys Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention (1997). I denne boka diskuterer han forutsetninger for kreativitet ut fra intervjuer med et nittitalls kreative mennesker. Man kan bli overveldet av å lese om alle disse kreative menneskene og hva de har oppnådd. For det kan virke som at kriteriet for å bli regnet som kreativ er at man har minst to Nobelpriser. Helst i to forskjellige fag. Selv om det er crème de la crème innenfor sine fagfelt som har bidratt med sin opplevelse av kreativitet, så er det interessant å lese en så grundig analyse av hvordan flinke fagfolk vokser, og hva som gjør at man beholder kreativiteten, evnen til å skape noe nytt, selv etter det vi regner som vanlig pensjonsalder.

Likevel trenger ikke Kamelryttersken gå lenger enn til sin egen far for å finne et et eksempel på en fagmann som har utviklet seg fra håndverker til å ha en estetisk kreativitet i bruken av sin fagkompetanse. Han har i en alder av 91, fremdeles sine skapende evner intakt, han tilfører fremdeles sin forståelse av egen fagutøvelse nye impulser og ikke minst uttrykk. Tinene som illustrerer dette og andre innlegg på Karavanseraiet.no laget han som 80-åring Man ser fagmannens utvikling fra det rent håndverksmessige til et harmonisk og estetisk godt uttrykk. Vanligvis blir slike sveipede tiner laget runde fordi det er enklest. Man får færre utfordringer med treet/materialet på grunn av at fibrene blir liggende parallelt, med samme krumming hele veien. Disse tinene har en oval form, noe som krever en helt annen og mer avansert forståelse av hvordan treverket oppfører seg når det bøyes. Kunsthåndverkeren ser man også i at sammenføyningen av sveipen på den nederste tina er utformet som initialen til kunden. Det er ikke bare en rett søm av teger (bjørkerot), sammenføyningen har blitt et dekorativt element som høyner harmonien og det estetiske uttrykket. Også syskrinet øverst i innlegget viser at det er en kreativ fagmann som har laget det. Slik kan man fortsette å analysere for å vise forskjellen mellom håndverkeren og kunsthåndverkeren. Mellom en som kan faget sitt og en som har utviklet et kreativt uttrykk av fagkunnskapen sin.

I Csikszentmihalys (1997) forståelse av kreativitet ser blondinen en forbindelse mellom Edison, oppfinneren av et av de mest effektive prevensjonsmidlene på 1800-tallet, lyspæren, og Gandhi, som var jurist av fag. Han utviklet sin fagforståelse til Ahimsa, Ikkevold som livsstil. Csikszentmihaly mener at for å være kreativ må man kunne faget sitt, enten man er Nobelprisvinner, møbelsnekker eller har treårig høgskoleutdanning. For som Kierkegaard sier man må være på samme nivå som den man vil hjelpe, man må møte den hjelpetrengende der han er, ikke der man selv er. I motsatt tilfelle kan man risikere at den profesjonelle maska gror fast. Det å bære ei fastvokst maske kan være en utfordring for egen helse og for omgivelsene, både privat og arbeidsmessig. Slik tilstivning i egen profesjonalitet man motvirkes av å være kreativ i sin omgang med egen kompetanse. Og kanskje ikke minst ha kreativitet nok til å se når man ikke skal være kreativ, når man heller skal ta en konservativ tilnærming til en utfordrende oppgave. Eller?

Referanser

Csikszentmihaly, Mihaly (1997), Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention, HarperPerennial, New York

Gandhi, Mahatma (1999,) Vi er alle søsken, Bokklubben dagens bøker

Røkenes, Odd-Harald & Hanssen, P-H, (2006), Bære eller briste, Fagbokforlaget, Bergen. 2.utg, 5. oppl.

 

11 thoughts on “Kreativitet og yrkesutøvelse”

  1. Hallo på lørdagskvelden.
    En liten kort kommentar for å vise at jeg følger med. Her trengs det ikke noen kommentarer for å gjøre dette innlegget bedre. Ikke har jeg noen heller. :)

    Men det vil jeg si, igjen viser du oss av dine mangfoldige kunnskaper som nettopp gjør det så spennende å følge med her. Kloke og vel overveide ord, som gjerne kunne ha vært obligatorisk pensum for alt fagfolk.

    Fortsatt fin helg Ragnhild, den allsidige. :)

    1. Hyggelig at du ser innom Karl :-)
      Dette er ikke nye tanker, ser man bloggen under ett vil man finne spor til disse tankene mange steder.

      Når det gjelder klokskap og velfunderte overlegninger må andre si noe om det. Jeg har bare hjernecella mi, og hun er ikke noe særlig på selvinnsikt.
      Kamelryttersken postet sist..Kreativitet og yrkesutøvelseMy Profile

  2. Hm, relasjonen ja. Jeg tenker at det du referer som 1/3 av virkningen, det omfatter vel en rekke hjelpeforhold det. I noen sammenhenger vil jeg anta at relasjonen er enda viktigere, kanskje hovedsaken.

    Kreativitet og konservatisme ja. Når det handler om menneskelige forhold så trenger vi en god kombinasjon. Det trengs relasjonskompetanse og utviklet skjønn til å vurdere de redskapene som er tilgjengelig, og som gjerne kan kalles konservative. Noen ganger må redskapene til og med files og tilpasses litt spesielt.
    Jeg er veldig skeptisk når menneskelig skjønn ikke lenger skal ha plass i det som angår menneskelige forhold. Det må da være andre måter å kvalitetssikre på enn å putte alt inn i manualer eller skjema?

    Kirkegaard ord om hjelpekunst anser jeg som høyaktuelt. Jeg stemmer for å revitalisere denne visdommen! Det gjelder både innen helsesektoren, men også når det gjelder pedagogisk virksomhet.

    1. Har hentet tallet fra Røkenes & Hanssens Bære eller briste, kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker

      Sitat fra boka:

      På grunnlag av empiriske undersøkelser trekker Mark A. Hubble, Barry L. Duncan og Scott D. Miller fram fire hovedfaktorer – «The big Four» – som de mener er de viktigste for å forklare forandring hos folk som går i psykoterapi (1999). Disse hovedfaktorene har ulik relativ betydning:
      - Klienten selv og utenom-terapeutiske faktorer (betyr 40%)
      - Relasjonen (betyr 30 %) (Terapeut/klient)
      - Håp og forventninger (beyr 15 %)
      - Teknikk eller terapimodell (betyr 15 %)
      (Røkenes & Hansen, 2010:18f)

      Jeg tror at denne tredjedelen også kan brukes som utgangspunkt også i andre relasjoner hvor det er et terapeutisk eller pedagogisk forhold mellom mennesker. Både NAV og skole er arenaer hvor relasjoner spiller en stor rolle for resultatet.

      Kierkegaards ord om hjelpekunst er ikke utgått på dato, men så lenge den profesjonelle maska henger i garderobeskapet, og bare brukes på jobb, da sliter man med å integrere og ikke minst skille mellom det å være fagperson og kreativ og tilstedeværende når det trengs.
      Kamelryttersken postet sist..Kreativitet og yrkesutøvelseMy Profile

  3. Det skal kompetanse til å se når skjema skal ligge i bunnen og nå kreativiteten og medmenneskelig skjønn skal brukes.
    Jeg har et ord jeg bruker en gang i blant og det dekker denne kompetansen i “behandlingsrelasjoner” enten det er i et skjemavelde eller i “hendene på en hjelper”, jeg kaller det mermenneskelighet fordi det setter tilside det kalde og rasjonelle i situasjonen.
    Selv om man skal inn i et skjemavelde (NAV er et utmerket eksempel på det) kan mermenneskelighet få samarbeidet mellom den behandlende og den behandlede til å fungere bedre.
    Dagens smil kommer her :-)
    Ha en flott dag :-) Mormor postet sist..Søndag morgen.My Profile

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: