Ukritisk skepsis?

Bildet er lånt av Frøken Makeløs
Bildet er lånt av Frøken Makeløs
Bildet er lånt av Frøken Makeløs

Ellen skrev her tidligere i vinter om Briggs Myers personlighetstest. Ved ansettelser, sammensettning av arbeidsgrupper og sånn bortetter kan det være greit å ha noen pekepinner om hvordan folk er, og hvordan de samarbeider. Kamelryttersken som også har utdanning i tilsvarende teknikker ser så absolutt verdien i slike verktøy, men mener at de bør brukes med omtanke. Ikke minst fordi forskning viser at slike tester kan være villedende så det holder, hvis man ikke vet hva man holder på med. Mer om det kan man lese om Wikipedia om den såkalte Barnum-effekten.

Annen forskning viser at arbeidsgivere ved ansettelser, selv om de bruker alskens tester, likevel stoler mer på magefølelsen enn på testresultater.

Nok om det. På en av sine vandringer i Stiftsstaden ved Nidelven fikk Kamelryttersken tilbud om en slik Myers/Briggs personlighetstest. Og kom ut i kategorien INFJ. I følge han som utførte testen er det bare ca èn prosent av befolkningen som har akkurat den kombinasjonen. Ekslusiv kombinasjon med andre ord. Kanskje særlig fordi også Ari Behn er i samme kategori. Uten at det kan regnes som hverken et pro eller kontra for fruens personlighet. Hun er nå en gang den hun er.

Mer forståelig ble forkortelsen INFJ etter at en av blondinens medstudiner oversatte forkortelsen til et mer forståelig språk. Hun fant ut at INFJ står for Innmari Nydelig Fantastisk Jente. Hvis man trekker fra førnevnte Ari Behn og hans likemenn skulle man kunne tro at ca en halv prosent av befolkningen er Innmari Nydelige Fantastiske Jenter. Realiteten er vel heller at ca halvparten, rettere sagt 51 %, av befolkningen kommer i den kategorien. Noen som sa noe om å være skeptisk til ukritisk omgang med forskning?

Grønne menner og langbente studiner

Grønn mann

Fruen kommer i alminnelig gangfart ned Høyskolebakken, forbi Samfundet og har tenkt å krysse Elgesetergata ved hjelp av første og beste grønne mann. Kommer seg over til midtrabatten, der begynner mannen å blinke, iltert. Fruen tar sine lange ben fatt og svinter seg over, før et eller annet med motorlyd og fire hjul finner på å okkupere samme sted i tid og rom som hennes lange ben og kropp. Hun kom over denne gangen også. Velberget, med æren i behold. Alt er bare velstand. Egentlig.

Den langbente studinen vi har fulgt rundt i Stiftsstaden ved Nidelven, lurer i sitt stille sinn på hva som gjør at Grønn Mann lar henne spasere ganske så bedagelig over sebrastripene i Prinsensgata fra Prinsenkinoen til Domen. Mens hun da nesten med livet som innsats gjør samme øvelsen i fotgjengerfeltet over Elgsetergata ved Samfundet? Fem hundre meter lenger sør i lendet? Er det mer om å gjøre for motorlydene med fire hjul under å komme seg videre mot neste lyskryss ved Samfundet enn ved byens religiøse midtpunkt? Studinen vil iallfall ikke la sin gamle mor gå alene over Elgesetergata ved Samfundet. Hun hadde knapt klart å karre seg over det første kjørefeltet før motorlydene hadde steget med flere decibel. Motorlyder gjør jo det, når de skal begynne å bevege hjulene under seg. Og da er det ikke å anbefale at hverken eldre fruer med litt langsommere gange, eller yngre fruer med lange ben befinner seg i gata. Er jo også litt snedig at det både i fotgjengerfeltet ved Bispegata over Prinsensgata og det førnevnte ved kinoen, er en knapp hvor fotgjengerne kan trykke for å få Grønn Mann, slik at de kommer seg over på et folkelig vis. Mens det ved Samfundet ikke er en slik innretning. Går man hundre meter lenger sør i Elgesetergata finner man igjen en slik trykksak som gjør at fotfolk som kommer ned fra Høyskoleparken eller opp fra st. Olavs kan få varslet den grønne mannen at de vil over gata. Fortsetter man sørover i Elegsetergata finner man flere slike innretninger. Men leter man etter en mulighet for å varsle den grønne mannen ved Samfundet, da må man lete godt. For akkurat der har den grønne mannen det travelt. Sikkert fordi det er et av de mest brukte fotgjengerfeltene på E6  mellom Prinsenkrysset 7 – 800 meter lenger nord, og Sinsenkrysset femti mil lenger sør.

Man kan jo begynne å tro at avstand mellom kirker/trossamfunn og lyskryss har betydning for hvor lang tid Grønn Mann holder fotgjengerfeltene åpne. For når man kommer lenger sør, i Holtermannsveien, har man Tempe Kirke. Døvekirka ligger heller ikke så langt unna. På nordsiden av Elegseterbrua har man den Katolske kirken, Adventkirken, Frelsesarmeen, Baptistmenigheten og det Mosaiske trossamfunn på vestsiden og Domen og Olavskilden på østsiden av Prinsensgata. Kirkegjengerne kan dermed trygt krysse gata både sør i Elgesetergata og nord i Prinsensgata. De kan dermed frekventere hverandres gudshus, uten fare for liv og lemmer. Økumeniske de grønne mennene. Fremmer kirkelig forbrødring på tvers av E6.

Vår Frue kirke ligger jo også innen synsvidde fra Prinsenkrysset, slik at bostedsløse greit kommer seg mellom Kong Karl Johans Arbeidsstiftelse når det ikke er rom i herberget og bort til Fruekjerka.

Frelsesarmeen kan kanskje samarbeide med Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige i Maurits Hansens gate og opprette ei varmestue i Klostergata rett overfor Samfundet. Frelsessoldatene kan underholde Grønn Mann med sang og spille gitar dertil. Mormonerne kan på sin side spre det glade budskap fra varmestua. Kanskje Grønn Mann da tok seg litt mer tid til å slippe studiner og annet godtfolk over gata ved Samfundet?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper :wink: )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Lokaldemokrati og verdighet

275_Karl-Johan-stiftelse
Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse

Eller kanskje man skulle si en verdig lokalpolitikk? Iallfall fikk Kamelryttersken noen spørrende øyne her på formiddagen. Forårsaket av prioriteringer i styrer og forvaltning.

Hun skal praktisere sine kunnskaper en åtte ukers tid på en av Stiftsstadens eldste institusjoner for det man på den tiden institusjonen ble grunnlagt, kalte verdige trengende. I dag kalles de uteliggere og hjemløse, og blir skydd som pesten. Intet nytt under solen med andre ord. Tidligere tiders verdige og kanskje ikke fullt så verdige  trengende ble også behandlet på måter som vi i dag ikke vil omtale som verken verdige eller tilfredsstillende.

Stiftsstaden ved Nidelva er ikke så begredelig stor, 170.000 sjeler, sånn ca. Byen er dermed såpass stor at det er døgnåpen kirke i Midtbyen, Vår Frue kirke, eller Fruekjerka som den ofte kalles på folkemunne. At den er åpen er mye dugnad, på initiativ fra Kirkens bymisjon. Fruekjerka er etter 1. april nesten det eneste som er åpent for hjemløse.

For etter 1/4 er Frelsesarmeens åtte plasser hvor hjemløse kan få ei seng for natta og en matbit på morran lagt ned. Kommunens fem plasser legges ned fra 1/3. Da er det bare Kong Carl Johans Arbeidsstiftelses (KCJA) seks plasser tilbake.

Sist natt var kapasiteten på KCJA sprengt, alle plassene var belagt, både de seks som er beregnet for hjemløse som trenger ei varm seng for natta, og de plassene som er for mer tilfeldige trengende. De som politiet plukker opp, men ikke finner verdige til ei natt på glattcelle. Absolutt et bedre tilbud, sånn sett. Mer tilsyn av kvalifisert personell og en mulighet for tilbud om oppfølging i etterkant. Og det er ikke bare gamle kjenninger av systemet som bruker dèt tilbudet.

Man kan jo tenke seg at et døgntilbud, hvor man ikke bare tilbød ei seng og en matbit, men også mulighet for å bli værende litt lenger ville være et bedre tilbud. Det er slitsomt å være hjemløs, ikke vite om man får ei seng, når man stiller opp kl åtte om kvelden utenfor døra til Paradiset. Kunne man si at du kan være her ei stund, få hvile ut. Kanskje du får roa deg litt og kan begynne å tenke lenger enn fra dag til dag. Kanskje man da kan begynne å snakke om korttidsopphold, kanskje få mer regelmessig ernæring, få dekket de basale behovene. Ikke at man kan ta bort alle utfordringene den enkelte hjemløse står overfor, men man kan bidra til en begynnelse med mer stabilitet i tilværelsen.

Mens da politicusene og papirtigrene i Munkgata går utslitte hjem etter en lang arbeidsdag. Ikke bare til ei varm seng, men sannsynligvis også til et velfylt kjøleskap, og kan ta seg en bjørnunge fra Erich Christian Dahls bryggeri, uten å være redd for alle demonene som oppstår når man har fortært for mange slike. Eller det står en tre-litring strategisk plassert for et glass rødvin før leggetid.

Lokalpolitikk og lokalhistorie er nå en ting. Noe helt annet er verdighet. For mange hjemløse er det den menneskelige verdigheten som gjør at de henger sammen, den er alt de har å vise for seg. Men hvor mye verdighet har et samfunn som ikke kan tilby ei varm seng og ei brødskive til dem som ikke har såpass? I forbindelse med at papirløse flyktninger ba om kirkeasyl i Oslo domkirke for et år eller så siden, spurte Biskop Kvarme om hva en slik sak sa om oss som samfunn? Blond som hun er, Kamelryttersken, begrenser hun seg til å lure på hva det sier om lokaldemokratiet at det ikke er ei varm seng og ei brødskive til de som ikke klarer å skaffe seg det mest grunnleggende selv?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

 

Kreativitet og yrkesutøvelse

Thomas Edison (1847 – 1931) sa visstnok at «Geni er en prosent inspirasjon og 99 prosent transpirasjon».

Det kan lett oppstå en ovenfra og ned «Vi-vet-best»-holdning i arbeidet med å hjelpe eller behandle mennesker med nedsatt funksjon. Enten det nå er et beinbrudd eller det er en arbeidsledig i møte med velferdssystemet. Har man en skade, sykdom eller lyte som gjør at man ikke fungerer like bra i A4-samfunnet vil man en eller annen gang komme i kontakt med et behandlerapparat av noe slag. Mange opplever at det apparatet vet best og behandler dem deretter. De kan også oppleve at fagpersoner ikke ser at det kan være nødvendig/viktig å bygge en pasient/behandler-relasjon. En relasjon som i følge Røkenes og Hanssen (2006) betyr ca 1/3 av resultatet i en terapeutisk intervensjon. Kamelryttersken tror at det å formidle en vi/dem holdning kan være kontraproduktivt i mange sammenhenger. Samtidig som hun fra egen praksis har erfaring for at hun må skille mellom en faglig begrunnet relasjon til en pasient i arbeidet, og den relasjonen som kan oppstå hvis hun er ute i privat ærend og kommer på samme buss som pasienten.

Et annet dilemma i denne sammenhengen, er kreativitet kontra konservatisme. Det er en sammenheng mellom disse to dilemmaene i den forstand at avstand og nivåforskjell mellom behandler og pasient kan oppfattes som en konservativ tilnærming til behandling av mange lidelser. Forsåvidt også i andre sammenhenger i samfunnet vårt. Er her «Flink-pike»-syndromet kan bli påtrengende, og overskygge den brede, trygge fagforståelsen som ligger til grunn for all kreativ fagutøvelse (Csikszentmihaly, 1997). Er nok mange som på denne bakgrunnen kan sanne Edisons ord om hardt arbeid.

Søren Kierkegaards (1813 – 1855) ord om hjelpekunst blir av noen sagt å være utdaterte. Det han sier om egen merforståelse og det å møte mennesket der det er, ellers hjelper min merforståen meg ikke.  Som det blonde vandrende øyeblikket hun er, oppfatter Kamelryttersken Kierkegaard slik at han har tatt dilemmaet helsepersonell og hjelpere står overfor i forholdet til mennesker med nedsatt fysisk og psykisk funksjon veldig alvorlig. Han har truffet og slått inn spikeren med et slag. Kierkegaard koker ikke suppespikeren, men slår den inn som en varig og solid forbindelse mellom terapeutens verden og pasientens ditto.

For det er noe med avstanden mellom de to verdenene og ikke minst mellom fagpersonens profesjonalitet og private sfære. Ser man på profesjonaliteten som en maske, som man henger i garderobeskapet når man går hjem fra jobb, da får man et annet forhold til det å være profesjonell, enn om man sier som en Ergoterapeut sa til Kamelryttersken når hun begynte på ergoterapistudiene; «Husk at nå er du Ergoterapeut». Ja, det tar tre års studier for å oppnå tittelen, men kollegaen mente at for å bli yrkesutøver/fagperson måtte Kamelryttersken som student ta på seg Ergoterapeutmaska med en gang hun begynte på ergoterapistudiene. Blondinen har tenkt mye på rausheten kollegaen viste ved å si at en fersk student i egne øyne skulle ha samme status som en ferdigutdannet fagfelle. Mohandas Gandhi (1869 – 1948) er inne på det samme når han sier at for å forandre verden, må man bli forandringen (1999).

I forlengelsen av tankerekka om det å bli forandringen hvis man skal forandre noe, står Mihaly Csikszentmihalys Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention (1997). I denne boka diskuterer han forutsetninger for kreativitet ut fra intervjuer med et nittitalls kreative mennesker. Man kan bli overveldet av å lese om alle disse kreative menneskene og hva de har oppnådd. For det kan virke som at kriteriet for å bli regnet som kreativ er at man har minst to Nobelpriser. Helst i to forskjellige fag. Selv om det er crème de la crème innenfor sine fagfelt som har bidratt med sin opplevelse av kreativitet, så er det interessant å lese en så grundig analyse av hvordan flinke fagfolk vokser, og hva som gjør at man beholder kreativiteten, evnen til å skape noe nytt, selv etter det vi regner som vanlig pensjonsalder.

Likevel trenger ikke Kamelryttersken gå lenger enn til sin egen far for å finne et et eksempel på en fagmann som har utviklet seg fra håndverker til å ha en estetisk kreativitet i bruken av sin fagkompetanse. Han har i en alder av 91, fremdeles sine skapende evner intakt, han tilfører fremdeles sin forståelse av egen fagutøvelse nye impulser og ikke minst uttrykk. Tinene som illustrerer dette og andre innlegg på Karavanseraiet.no laget han som 80-åring Man ser fagmannens utvikling fra det rent håndverksmessige til et harmonisk og estetisk godt uttrykk. Vanligvis blir slike sveipede tiner laget runde fordi det er enklest. Man får færre utfordringer med treet/materialet på grunn av at fibrene blir liggende parallelt, med samme krumming hele veien. Disse tinene har en oval form, noe som krever en helt annen og mer avansert forståelse av hvordan treverket oppfører seg når det bøyes. Kunsthåndverkeren ser man også i at sammenføyningen av sveipen på den nederste tina er utformet som initialen til kunden. Det er ikke bare en rett søm av teger (bjørkerot), sammenføyningen har blitt et dekorativt element som høyner harmonien og det estetiske uttrykket. Også syskrinet øverst i innlegget viser at det er en kreativ fagmann som har laget det. Slik kan man fortsette å analysere for å vise forskjellen mellom håndverkeren og kunsthåndverkeren. Mellom en som kan faget sitt og en som har utviklet et kreativt uttrykk av fagkunnskapen sin.

I Csikszentmihalys (1997) forståelse av kreativitet ser blondinen en forbindelse mellom Edison, oppfinneren av et av de mest effektive prevensjonsmidlene på 1800-tallet, lyspæren, og Gandhi, som var jurist av fag. Han utviklet sin fagforståelse til Ahimsa, Ikkevold som livsstil. Csikszentmihaly mener at for å være kreativ må man kunne faget sitt, enten man er Nobelprisvinner, møbelsnekker eller har treårig høgskoleutdanning. For som Kierkegaard sier man må være på samme nivå som den man vil hjelpe, man må møte den hjelpetrengende der han er, ikke der man selv er. I motsatt tilfelle kan man risikere at den profesjonelle maska gror fast. Det å bære ei fastvokst maske kan være en utfordring for egen helse og for omgivelsene, både privat og arbeidsmessig. Slik tilstivning i egen profesjonalitet man motvirkes av å være kreativ i sin omgang med egen kompetanse. Og kanskje ikke minst ha kreativitet nok til å se når man ikke skal være kreativ, når man heller skal ta en konservativ tilnærming til en utfordrende oppgave. Eller?

Referanser

Csikszentmihaly, Mihaly (1997), Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention, HarperPerennial, New York

Gandhi, Mahatma (1999,) Vi er alle søsken, Bokklubben dagens bøker

Røkenes, Odd-Harald & Hanssen, P-H, (2006), Bære eller briste, Fagbokforlaget, Bergen. 2.utg, 5. oppl.

 

Om flyt og kreativitet

img216 20x30

The second type of mental ability is known as crystallized intelligence. It is more dependent on learning than on innate skills. It involves making sensible judgments, recognizing similarities across different categories, using induction and logical reasoning. These abilities depend more on reflection than quick reaction, and the usually increase with time, at least until sixty years of age. In our sample of creative individuals, it is this kind of mental ability that is supposed to be improving, or at least staying stable, even in the ninth decade of life. (Csikszentmihaly, 1997:213)

Kamelryttersken holder på og staver seg gjennom Mihaly Csikszentmihalys; Creativity, Flow and the psychology of discovery and invention.

Er kanskje noen av Karavanseraiets lesere som har vært borti “Flyt-teorien”, eller “The Theory of Flow” som den heter på originalspråket. Men det er mulig at den opprinnelig ble formulert på Ungarsk, siden den godeste Mihaly er en ungarsk psykolog som arbeider i USA.

Flyt er den opplevelsen man har når man holder på med noe som bare legger seg tilrette, arbeidet eller aktiviteten bare flyter avgårde uten at man er bevisst at man konsentrerer seg om det man gjør. Et eksempel kan være fra fruens tidligere liv, når tømmeret bare gled gjennom saga og bordstabelen vokste seg stor helt umerkelig, samtidig som tømmerlunna ble mindre og mindre.

Var iallfall det blondinens ene hjernecelle først tenkte på når hun hørte om flyt-teorien første gang. At jo, en god dag på saga ga en flytopplevelse.

Derfor begynte fruen å stave seg gjennom boka om kreativitet, og fant ovenstående sitat. Er litt godt å tenke på at man kan regne med å beholde mye av sine kognitive evner helt opp til 90-års alderen, ikke sant?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D