Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

41 thoughts on “Menneskelig format, om skam og utvikling

  1. Må da være godt med et sabbatsår mens NAV er velvilligheten selv! Må si at dere er tøffe som tar videreutdanning.. Masse lykke til…

    Jeg har en facebookvenn som er født mann, men er kvinne. Tok visst operasjon for noen år siden.

    Men for mange år siden var det en jeg gikk på skolen sammen med som var så ettertraktet blant jentene, men feilen var bare det at han følte seg som jente. Dessverre godtok ikke foreldrene at han kom ut av skapet, og reiste til nabolandet for operasjon og kom hjem som den flotte dama. Det var visst ille i slutten av 1960 årene og delvis inn i 1970 årene. I dag er det vel langt lettere..

    Masse lykke til… :lol: Lavina postet sist..Noen late dager..My Profile

    1. Tøff? Vel. Det er jobb. Blir det samme om jeg går 100% turnus og må være tilstede på arbeid både helg og ørk, eller om jeg bruker arbeidskapasiteten på å tilegne meg mer boklig lærdom.
      Men ja, for mange er det en terskel å se seg selv som student. Man har kanskje lært seg lite effektive studieteknikker, fått pes av lærere som ikke så hvordan akkurat du lærer ++. Årsakene er mange til at mange ikke ser at de vil ta mer utdanning. Noen er rett og slett fornøyde slik de har det. De trenger ikke utfordre sine egne grenser med å ta videreutdanning for å møte dagens krav til kompetanse på sitt fagfelt.
      Ja, var tøft på 60 – 70 tallet å stå fram som sitt egentlige kjønn. Mange måtte for å ha et sånn noenlunde liv, selv om det var semmert, holde seg i skinnet og leve slik omgivelsene krevde. Derfor jeg er så glad for ungene som vet med seg selv hva de er, og som får lov til å være det. Verden går framover, for den har ikke noe annet sted å gå, som en av byens kondisjonerte fruer, Fru Flettfrid Andresen sier det.

  2. Det der med skam er jo både en en nyttig og unyttig ting, avhenging av konteksten. Det å føle skam er bare sunt det, det viser at du er et moralsk tenkende menneske.

    Så er jo spørsmålet da, er det virkelig slik at man faktisk burde skamme seg i alle situasjonene der man føler skam? Som så mange andre menneskelige følelser så kan denna slå i begge retninger.

  3. Det spiller da fjotten rolle hva man er født som?
    Man er den man er, vel og merke om man får lov av seg selv og omgivelsene.
    Men jobb og beinhardt arbeid, kan jeg tenke meg det er.

    Man blir påført skam i tillegg til at man i blant har grunn til å føle skam. Jeg synes at den skammen man blir påført av andre er verre. For den kan man lite for. Den man føler selv, kan man bearbeide, enten alene (nitøft) eller med hjelp (fortsatt nitøft)

    For de fleste av oss tenker i bås, h*n hører hjemme i den båsen ferdig med det. Da teller ikke personlighet, kompetanse eller viten noe. Da er man på sett og vis ferdig med vedkommende, tror jeg mange tenker.

    Uten å ha tenkt seg i andres sted (det er vanskelig) blir man flat som menneske. Uten å ha følt seg skamfull over noe en selv ikke er herre over, forstår man ikke når man trer over andres grenser. Og det er synd. Både for den som ikke forstår og for den som får sine grenser overtrått.

    Men å kunne rette ryggen, som jeg føler du har gjort, er makalaust :-)
    Studine, studér og bli vis :-)

    Ha en flott søndag :-) Mormor postet sist..Leker du fortsatt?My Profile

    1. Det va då veldig, Mormor?
      Tenker at du er den fødte diplomat, som binder sammen og får ting til å gli. Og så kommer det ei salve som kunne vært en nordlending verdig. Hadde det vært lyd på, hadde vi fått melodien også. Trivelig og tusen takk :-) Litt på siden og kanskje noe upassende, men det fortelles at den amerikanske forfatteren Mark Twain, han med “Tom Sawyer” og “Huckleberry Finn”, at han hadde et frodig språk. En gang han sto og barberte seg, skar han seg litt vel mye. og han setter i med en del adjektiver av den typen som ikke egner seg for små barn. Kona som var rimelig lei av bannskapen til gemalen, gjentar regla hans, ord for ord, langsomt og tydelig. Twain svarer, “Ordene kan du, men ikke melodien”.

      Blir noen ganger slik at bloggen blir en slags egenterapi, ikke for å samle sympati og gode ord, men for å formulere tanker som trenger å bli satt ord på. Er ikke alltid at man trenger en profesjonell samtalepartner, det å skrive og formulere tanker er ofte til stor hjelp. Skrev noe om det for ei stund sida, følg gjerne lenken over her.

  4. Vær glad det ikke var lyd til.
    Konstant- og æres-medlem av sangkoret “Råbælj”.
    Synger alltid til venstre for tonene. Ikke ytende, men veldig nytende på musikkfronten. :lol:

    Jeg tror du er vel så mye diplomat (neida det gjør jeg ikke) :lol: Noen ganger er det kanskje ikke like lurt å være diplomatisk?

    Noen ganger skulle du bare høre meg. Banner veeeeldig sjelden. Men kan noen remser som benyttes i ytterste nødsfall :-)

    Det er alltid godt å møte velfunderte og velformulerte tanker. Hos deg, gjør jeg det ofte. Det får egne tankeprosesser i gang og det er bra (mye grums i hjørnene)

    Ha en velfundert dag :-) Mormor postet sist..Leker du fortsatt?My Profile

    1. Fundert er iallfall dagen, om den er velfundert, se det er det ikke så enkelt å si no om.
      Men det blir nok “Cogito, ergo dum”. Læringsteori er ikke for enkelt, og med en kunnskapsprøve i pedagogikk på tirsdag blir det mye kumulativ læring, der den burde vært akkomodativ og gjerne transformativ. Den proksimale utviklingssonen ligger akkurat nå der den distale utviklingssonen burde vært for et halvt år siden, så det er litt godt å høre at noen har tro på meg :-) Får ta lærdom av Erasmus Montanus, som nok var lærd og kunne sin latin:

      “Studia secundas res ornant, adversis solatium præbent” (latin, Studier smykker tilværelsen, og gir trøst i motgang). Som Holbergs lot ham si i sin komedie av samme navn.

  5. Det viser seg at alt tar tid. Du mår sørge for å bli skikkelig gammel. Da kan det hende verden ikke legger seg oppi hva du er. det kan til og med hende de ikke legger noen føringer. På hva noen skal være. Eller tenke. Eller synes. men da tror jeg vi må bli skikkelig gamle. :-)
    Se på livet ditt som pionerarbeid..
    Jeg synes du er flott. Og jeg trengte ikke bli gammel engang.

    1. Pappa går i sitt nittiandre år, og mamma i sitt åttiende, så det er fare for at jeg blir så gammel at jeg kan sitte på gamlehjemmet og slå med stokken etter alle og enhver. Slik som sinte gamle damer gjerne gjør.

  6. Oj, for et flott innlegg. Masse støtte til deg i både studier og andre viktige kamper. Kan kjenne meg igjen i følelsen av å være evig annerledes, og også litt for sterk for omgivelsene, om enn på litt andre måter enn deg. Men uendelig sårbar også….

    Når det gjelder kombinasjonen pedagogikk og psykisk helsearbeid, ja så må jo det være en fantastisk blanding. Dette sier jeg som fagperson også, åpner for mange perspektiver det. Selv er jeg utdannet terapeut av et annet slag enn deg, men også som pedagog, og har ofte følt meg vel midt imellom de to. Ikke minst når jeg i dag jobber som profesjonsutdanner.
    Lykke til med studiene og ikke minst med “å stå i det” i livet.

    1. Takk gamle ugle, hyggelig at du setter pris på mine mer eller mindre velfunderte ord. :-) Ja, er egentlig en fin blanding, tar bare litt tid å koble sammen, siden pedagogene trives så godt i sitt eget selskap, mens da vi med profesjonsutdanning udi helsevesenet trives godt på hvert vårt nes.
      Eller for å si det som Helse- og Sosialsjefen i en nabokommune sa det på et kurs for foreldre med funksjonhemmede barn: “Tverrfaglig samarbeid er at flinke fagfolk sitter på hver sin stol og er tverre”

      1. Ha, ha, det var godt sagt det om tverrfaglig samarbeid. Ja, sånn er det med oss mennesker.
        Jeg tenker at min styrke som terapeut og fortrolig med det språket og pedagog med kjennskap til de kodene, at det gir meg muligheter for å se ting litt i perspektiv. Og også en smidighet til å velge ulike utrykksmåter i ulike settinger. Prøver å bruke tvetydigheten eller dobbeltfagligheten min til noe positivt.

        1. Vi er hele mennesker, som inkorporerer all kompetansen vi tilegner oss i oss selv. Eller som det heter et sted, fyller oss selv fra innerst til ytterst. Vi blir da både flertydige og entydige, og ikke minst lite villige til å godta at også andre kan noe om emnet vi holder på med. Kreves noen runder med motstand og ikke minst veiledning før man utvikler evnen til å bruke flerfagligheten som en styrke på flere arenaer. Som du sier å bruke flerfagligheten til noe positivt

    1. Tracy Chapman (blant andre) “House of the Rising Sun” (trad.)


      I’ve got one foot on the plattform
      The other foot on the train
      I’m going back to New Orleans
      to wear those balls and chains

  7. Skam er en fæl fiende, mener jeg. Mitt livsmotto er “Lev uten anger, lev uten skam, lev uten frykt”. Det er skikkelig, skikkelig vanskelig, da.

    Ambisjoner, på den annen side, synes jeg er noe av det beste en kan ha. Folk som sier om andre at de er “ambisiøse” med et litt misbilligende tonefall er slike som ikke har nok sjæltillit til å våge å ha egne ambisjoner.

    1. Er ikke no lurt å tvile samtidig som man skal være sikker. Enten er man sikker, eller så er man det ikke. Er man sikker, trenger man ikke skamme seg. Er man ikke sikker, er det skammens klamme hånd man sliter med.

  8. Jeg synes mormor sier det godt:
    “Man er den man er, vel og merke om man får lov av seg selv og omgivelsene.
    Men jobb og beinhardt arbeid, kan jeg tenke meg det er.”

    I blogg er man det man fremstiller seg som og kan forsterke de sidene en liker og krympe inn på det man ikke ønsker, det er en deilig befrielse! Å skrive og dele og motta reaksjoner kan virke terapeutisk, dersom man evner og våger å reflektere over det som blir sagt og reaksjonene og følelsene det skaper i seg selv.

    Jeg (og det tror jeg er typisk for oss mennesker) trenger båser, vi trenger å kategorisere mennesker for å holde orden på verden. Vi kan ikke engasjere oss like mye i alle, det ville gitt oss overbelastning og gjort oss grenseløse. Dessverre er disse kategoriene ofte koblet sammen med følelser som gir menneskene i kategoriene verdi. Og er det en kategori vi ikke ønsker å tilhøre selv, ser vi ned på dem vi ubeviss(?) har puttet i kategorien.

    Når noen mennesker viser seg å ikke fylle forventningene vi har til kategorien vi har plassert dem i, kan det vekke sinne, usikkerhet eller vekke refleksjoner og ettertanke. Det er dette jeg tror skjer når noen ikke er det vi tror de er, når de ikke er “lydige” mot kategorien sin. Den viktigste og mest universelle kategorien vi putter mennesker i er kjønn.

    Jeg kjenner selv at jeg blir usikker dersom et menneske viser seg å ikke være det jeg trodde det var, når det kommer til dette grunnleggende. Usikker og kanskje utrygg fordi signalene blir mikset og det forvirrer meg. Jeg tror det er lettere dersom det er en person jeg kjenner fra før, men jeg er ikke sikker.

    Tilbake til sitatet av mormor, kjønnsidentitet er vel det dypeste menneskene har. Hvis det opplevde kjønnet ikke stemmer med kroppen en bor i, tror jeg det vekker stor forvirring dersom en ikke er usedvanlig trygg i seg selv. Det kan ta lang tid å bli trygg i seg selv og enda lengre tid dersom omgivelsene oppfatter en som noe en selv ikke er.

    Det er fremdeles ikke lett å være homofil og stå fram som det, særlig ikke i spesielle miljøer, så hvor vanskelig er det ikke da å skulle bli akseptert som en kvinne hvis omgivelsene ser en mann som har kledd seg ut?

    Altså: Å få aksept fra omgivelsene er essensielt i forhold til å akseptere seg selv, men for å få denne aksepten må en kanskje akseptere seg selv først? For meg integritet og trygghet vil respekten og aksepten komme raskere.

    Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå at omgivelsene trenger lang tid og at reaksjonene ofte kan skyldes usikkerhet.

    Dette er et viktig tema og jeg har vel skrevet ut hele kommentarfeltet ditt nå.. :oops: Lammelåret postet sist..En helt vanlig søndagMy Profile

    1. Må du gjerne gjøre, Lammelår :-) Skrive ut kommentarfeltet.

      Ja, kjønnsidentiteten stikker dypt i bevisstheten vår, helt ned i vårt innerste jeg. Ned til der hvor vi sier at “Jeg er”. Er derfor det blir en slik konflikt at mange ikke vet hva de skal gjøre for å løse konflikten. Samfunnet/omgivelsene sier at “Du har de forplantningsorganene, derfor er du jente/gutt”, samtidig vet man at de organene bare er ekstrautstyr som ikke er ditt. Når så kroppen forråder en ved å utvikle seg til å bli prototypen på en mann/kvinne, man får skjegg og dyp stemme og ikke mens, eller omvendt, det blir fullt kaos. At det bare er hver fjerde transkjønnet som forsøker eller klarer å ta livet sitt er egentlig imponerende. For 10 – 15 år siden var diagnosen transkjønnet lik uføretrygd.
      Du har helt rett, man må akseptere seg selv, klare å stå for at “Ja, dette er meg” uansett. Man må klare å overhøre alle henvisningene til det kjønnet du ikke har som kommer i løpet av en arbeidsdag. Fikk en realitetsorientering i så måte en gang. En av brukerne på dagtilbudet sto plutselig midt på gulvet i dagligstua, tydelig indignert: “Ragnhild er ei dame”. Da skjønte jeg at en eller annen hadde brukt en mannlig referanse til meg.
      Har vært inne på det før her på Karavanseraiet, at vi alle har gode holdninger. Holdninger som vi mener er politisk korrekte og alt sånt, men som vi ikke har tenkt gjennom, de bare er der. Når det da kommer et menneske som utfordrer disse holdningene, blir vi plutselig klar over at vi har ikke tenkt gjennom hva disse holdningene egentlig innebærer. Og som en forsvarsreaksjon går vi i angrep. Da blir det pianisten som får gjennomgå, ikke komponisten.

      1. Som du sier det berører tankene våre og holdningene våre, til oss selv, først, tror jeg. Dette himla kjønnet, for alle har vi hørt at slik er det bare.

        Har du utovertiss er du av hannkjønn.Ferdig med det.
        Så hvis den indre personen ikke gjør krav på utovertissen, men synes den er et drass og noe ordentlig herk, begynner vel “moroa”? Det var en sørgelig setning. For moro er det jo ikke.

        Særlig om man ikke får egenaksept. Det tror jeg tar tid. Og krefter og vilje. For man skal formulere sine meninger om seg selv og godta dem.
        Siden skal man “overbevise” sine medmennesker at man er, innerst inne, av det andre kjønnet, man er ikke bare en som liker å kle seg i konas eller søsterens tøy. Det tar tid og kan knekke mange. Og knekker noen.At det ikke knekker flere er beundringsverdig, bare det.

        Så kommer man til arbeidsmarked, medisin og andre fornøyelige greier. Det er ikke bare å komme rusende og si: “Hei, jeg heter Bente og vil gjerne ha jobb der og der, sånn og sånn,” om du er klassifisert som Bent. Da blir hver millimeter av din kunnskap gransket, hver tomme av kapasitet, og hver centimeter av din “egnethet”. For man knytter så mange egenskaper til kjønn og så mange myter. Og da kommer lett stempelet “ikke egnet” frem, selv ingen kan underkjenne de faktiske forhold.
        At du er Bente, ikke Bent, du har kunnskap, kvalifikasjoner, kapasitet og egnethet, så det holder og vel så det. OG at du i tillegg har noen kvalifikasjoner man ikke kan lese seg til, som empati, mellom annet.
        Men på grunn av påtvunget kjønn, er du underkjent og tildels ekskludert fra et segment i arbeidslivet. Kanskje nettopp fra det segmentet du vet at du kunne gjøre virkelig godt arbeid?
        Den medisinske biten har jeg liten greie på, bortsett fra de informasjoner man fikk via “Jentene på Toten” og de jeg fikk fra “Anders”, som omverdenen insisterte på at var Brita. Han klarte seg noen år, men så ble det for mye og han klarte ikke mer da det ble avslag for gudvethvilken gang på operasjon. Han mistet først sin familie, en del av sine venner, sitt arbeid og til slutt seg selv.
        Nei nå begynner jeg bare å grine, så jeg slutter der.
        Gode Ragnhild, Hurra for deg :-) Mormor postet sist..Noe som fikser denne?My Profile

      2. Jeg så en dokumentar for en god stund siden, men husker dessverre ikke hva den het. Det var to svenske menn som snakket sammen i studio med ansiktet mot hverandre. Den ene hadde hatt kjønnskorrigerende operasjon fra mann til kvinne, men angret(?) og opererte seg tilbake til mann igjen. Den andre vurderte operasjon. Det var lærerikt å se, Hvordan reagerer omgivelsene på kjønn? Blir du behandlet ulikt om du er kvinne eller mann? Hva betyr kjønn når alt kommer til alt?

        Det er lett å falle i politisk korrekthet når slike temaer kommer opp. Selvsagt aksepterer vi alle som de er og ikke reagerer vi når vi møter noen som er i konflikt mellom indre og ytre kjønnsidentitet heller! Jeg har forsøkt å være ærlig og si at jeg synes det er vanskelig fordi det treffer noe som er dypt forankret i meg, en usikkerhet og forvirring som trenger at de grunnleggende tingene er som jeg oppfatter dem. Jeg tror ikke det handler om fordømmelse eller at jeg er lite tolerant, det handler mer om hvem jeg er, min historie og hva som oppleves trygt og ikke.

        Å lese og skrive i trygge omgivelser utfordrer følelser betydelig mindre enn et ekte møte med en person som er i kjønnskonflikt. Tenker jeg.

        Dette er et stort tema og jeg tror det er mye forvirring hos vanlige folk om begrepene som brukes. Det er et komplekst fagområde i tillegg til det personlige.

        Du har kanskje skrevet om det før, men om ikke: Hva har fått deg til å være åpen om dette på bloggen nå?
        Lammelåret postet sist..Verdensdagen for psykisk helseMy Profile

        1. Der er du inne på noe som jeg har møtt en del. Det er forskjell på å møte et menneske som du har fått presentert på forhånd og et menneske som du møter for første gang uten noen forhåndspresentasjon. Det blir to forkjellige møter. Den første varianten fører ofte til mer arbeid for å utvikle et godt, fungerende forhold. Av årsaker som jeg har vært inne på før. Også over her

          I mars ble jeg kontaktet av en elev på en av byens videregående skoler, hun ville skrive et portrettintervju om meg som en skoleoppgave. Det gjorde at jeg valgte å fortelle mer om meg selv her på Karavanseraiet. Årsaken er ganske enkel. Googler du navnet mitt vil du få opp flere artikler i Adresseavisa hvor jeg fronter blant annet kurs for og om transkjønnede. Og jeg er ikke akkurat annonym, hverken her på bloggen eller ellers i cyberspace. Så det var like mye for å komme eventuelle mishagsytringer i forkjøpet som at jeg foretrekker å være ærlig. Du finner mer her og intervjuet til Johanne finner du her

  9. Et innlegg det står respekt av! Gikk forbi en filmplakat i fjor en gang der det sto: “Den som ikke står for noe, kan falle for hva som helst.” Du tar sterke valg, du kommuniserer tydelig, og som jeg forstår på det du skriver, du er godt synlig og hørbar i det rommet du befinner deg i. Slike egenskaper er til støtte og glede for noen og til forargelse for andre. Du blir en viktig rollemodell for andre i sammenlignbare situasjoner, samtidig er det viktig at de valgene du gjør, også er helsefremmende for din egen del. Som fagperson tenker jeg at du må være en kjemperessurs, nettopp fordi du vil være i stand til å forstå annerledeshet.
    :P Fjellcoachen postet sist..Husk å takke for følget!My Profile

    1. Tusen takk og velkommen til bloggs, Fjellcoachen :-) Tror du vil finne mer her inne som du vil sette pris på :-)
      Ja, jeg vises i omgivelsene, begynner å bli klar over det, smertelig klar enkelte ganger.

      Har en del coachingteknikker i verktøykassa mi, og bruker en del av det jeg lærte på NTNU om coaching også når jeg blogger. Er en utfordring å være klar over at egen kompetanse er en ressurs i i jobbsammenheng. Kan lett bli til at man får ord på seg for å være arrogant og høy på pæra hvis man fremhever at “dette kan jeg, og dette og dette, og jeg kan også sånn og slik” i jobbsammenheng.

      1. Heia,
        og takk for velkomsthilsen:-)
        Når du først har den verktøykassa er det også vanskelig ikke å ta den i bruk. Det du ser og tar inn av informasjon, vil naturlig bli påvirket av din egen erfaring, kompetanse og tilgang på verktøy. En utfordring kan som du sier, være hvordan arbeidsmiljøet møter kompetansen når du byr på den (antar det også påvirkes av hvordan du selv presenterer den), en annen utfordring kan være å “få fri” fra forventninger på privat hold om å bidra aktivt inn i situasjoner der omgivelsene vet at den samme kommunikasjonskompetansen kan gjøre en forskjell.
        Fjellcoachen postet sist..Drømmens egentlige funksjonMy Profile

        1. Går inn i nye situasjoner uten forventninger, heller med “Hva kan jeg bidra med her?” og er generellt på tilbudssida. I privaten har jeg ikke noe rykte om at jeg er megler av noe slag. Da er det heller ingen forventninger som noen vil ha oppfylt.

  10. Havde jeg lidt mere tid ville jeg læse alle kommentarerne, det er godt at der kommer frem mange synspunkter. Som du sikkert har gættet Ragnhild mener jeg at man har mange roller også kønsroller og at vi trods samfundets stereotyper kan variere vores udtryk og være tro mod os selv.

    De russiske “babushka”dukker – den ene inden i den anden – er et meget godt billede på hvordan rollerne er, som skaller omkring et indre.

    Jeg tror egentlig ikke at kønnet er en del af identiteten. En hel anden sag er hvordan man fungerer sexuelt, og at man kan have stor glæde af at udtrykke sine følelser i udseende. Det er terapi at spille teater (spille roller) ligesom det er terapi at skrive blogg og ligesom der er rollespil i at være “pedagog” eller “psykiatrisk sygeplejerske”.

    Jeg gad vide om ikke identitet er noget, vi samler op undervejs gennem livet og hvis vi kunne huske alle de ting, der har vakt glæde og skam, kunne vi bedre forstå hvorfor nogle roller bider sig fast.
    8)

    Ha’ en bra søndag :) Donald postet sist..Spin-timeMy Profile

    1. Jèg leser da ALLE kommentarene? 8O
      ;-)

      Mja, mjo, kanskje. Har egentlig sett for meg roller som noe du tar på deg alt etter situasjon. Jeg tar på meg Ergoterapeutrollen når jeg går på jobb. Kanskje skifter jeg til en kittel, slik at jeg ikke ser så sivil ut. Slik skifter jeg mellom de forskjellige rollene, noen ganger glir de over i hverandre, umerkelig. Men de ligger ikke utenpå hverandre, de blir mer som en lysbildeserie, hvor jeg skifter lynsnart mellom de enkelte bildene. Eller en powerpointpresentasjon.
      Identitet er hvordan jeg føler jeg er, hvordan jeg oppfatter meg selv. Jeg er kvinne, og da er det egentlig ganske så uinteressant for meg hvordan andre oppfatter meg. Sålenge de oppfører seg like omtenksomt og høflig overfor meg som de gjør overfor alle andre kvinner. Og menn for den saks skyld
      Min yrkesrolle biter seg fast i meg fordi jeg mestrer den, det samme med min rolle som motorsykkelførerske. Mannsrollen forsvinner fordi den ikke var meg

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: