Kapittel 6, Læringens drivkraft-dimension

I Knud Illeris (2009), Læring, Roskilde universitetsforlag

“Et vigtigt eksempel på motivationens betydning i læringsmæssig praksis drejer seg om motivation gennem forstyrrelser og uoverensstemmelser af forskellig karakter. Netop i forbindelse med drivkraft-dimensionens betydning for læringen bliver man ofte oppmerksom på. at læring, der er andet og mere end tilegnelse af et fagligt stof, sjældent bare forløper som en jevn og fremadskridende proces. Muligheder for læring, der samtidig bidrager til en personlig udvikling, har meget ofte ofte deres udgangspunkt i en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance, hvad enten man opplever eller erfarer noget, der er i uoverensstemmelse med de forestillinger, man har, eller det er små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse, der er på spill”

(Illeris 2009:102)

Er det rart studinen sovner når hun gjør alvorlige forsøk på å tilegne seg fagstoff? Setninger lengre enn  jubelår på et språk som bare delvis er kompatibelt med hennes eget? Men det Illeris vil formidle her er viktig nok, ikke bare for en lærerinne in spe, men også for en Ergoterapeut som skal bidra med å legge tilrette for en brukers muligheter til å leve sitt liv, ut fra sine forutsetninger og mening om hva som er meningsfulle aktiviteter for ham.

Går man videre og setter Illeris utsagn i perspektiv mot andre teoretikere uti det pedagogiske, finner man at han er ikke alene om å mene at læring oppstår i samspill med andre. Det mener han da ikke? sier du kanskje? Det står da vitterlig “en eller anden form for forstyrrelse af den aktuelle personlige eller sociale balance” og “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”. Samspill er jo ikke “forstyrrelse” eller “modsætningsforhold”?

Nei vel? Samspill er utvikling, to gitarister som jammer, utfordrer hverandre med stadig nye riff. De spiller sammen, samtidig som de utfordrer og dermed forstyrrer hverandre. Det er i dette feltet mellom individet og omgivelsene at læring oppstår. Vygotski (en sovjetisk psykolog som arbeidet ut fra Karl Marx’ tanker) formulerte læring akkurat slik og utviklet Marx’ idèer videre. Hans beskrivelse av nærmeste utviklingssone, altså det lærestoffet som er lettest tilgjengelig for en elev (eller student) er like nødvendig viten for en Ergoterapeut som en lærer.

Dette er tankegods som fruen skrev sin Metodefagsoppgave ut fra, det som i dag kalles Bacheloroppgave, og som hun nå møtte igjen i lærerstudiene sist vinter. Studier som gikk “så hæn” på grunn av en eller annen som i en alvorlig ment sammenheng slengte ut at “En Ergoterapeut har da ikke behov for pedagogikk?”. Et spørsmål som blondinen tok til seg, ikke særlig lurt, men slik er det. Er man vant til å ta til seg negative utsagn om egen person eller egen gjøren og laden, da blir slike ubetenkte ord sittende. Hjernecella arkiverer det under “Slik er det, du er en null og en niks”. Man prøver å heve seg over det, for man vet med seg selv at “Jo, som yrkesutøver trenger jeg å kunne mer om å formidle min forståelse av hva som vil være bra for denne brukeren, eller for denne arbeidssituasjonen”.

Er bare sånn det er, hjernecella kan finne på å turne villmann rundt emnet “Yrkesforbud”, særlig i perioder med undervisningsfri, som det er noen av i løpet av høsten. Arbeidsgiver mente at “De periodene kan du jo arbeide?” No way, har vært for mange slike ubetenkte utsagn de årene Kamelryttersken har vært ansatt i firmaet, hun må ha et sabbatsår uten forpliktelser i forhold til jobb. Utsagn og handlinger som må bearbeides slik at blondinen kan heve seg over ubetenkte språkblomster som kommer fra folk som ikke ser at de skyter ikke bare pianisten, men hele pianoet med sin lite gjennomtenkte bruk av språk og talegaver.

Man møter mange på sin vei gjennom livet, noen er bare korte møter, andre møter er lengre, de varer kanskje flere år. Et slikt møte har Kamelryttersken med en prest som arbeider med etikk i firmaet. Sist de råktes var på konferansen Likestillingsombudet hadde her om dagen. Han er vanligvis ganske så forsiktig med hva han sier, presten, men denne gangen kom han med samme analysen som blondinen har. “Med ditt blotte nærvær utfordrer du holdninger de du møter ikke vet de har. Og da går de i forsvar, fordi ingen liker å bli minnet på at man har holdninger som ikke stemmer med det de trodde de mente. Og da blir det du som får det. Er ikke mange som klarer å ta et oppgjør med seg selv og revurdere holdningene sine på stående fot. De fleste trenger tid på seg”

Ja, jo, men altså. Blondinen tar fart og freser over lunsjen: “Men man trenger jo ikke knuse det fordømrade pianoet for det, ta fra meg muligheten til å utøve yrket mitt og tjene nok til å betale husleia?” Man trenger jo ikke legge opp til at uføretrygd er den eneste utveien”

En våken leser vil kanskje begynne å tenke på hvordan står det egentlig til med Kamelryttersken? Har hun det egentlig så bra?

Takk som spør :-) Det å bruke en blogg som egenterapi for å ha et ord på det, er både forløsende for tanker og følelser. Det er også en mulighet til å se bakover på det som har vært, på tanker som roterte i hodet for kanskje flere år siden. I dag kan man skrive om selvmord og også diskutere det, men man kan ikke ikke snakke om de utfordringene en transkjønnet har i samfunnet og i yrkeslivet. Nettopp fordi langt de fleste man møter har ikke ikke hatt tid til å bearbeide sine egne holdninger overfor noe “Som man ganske enkelt ikke gjør, man går ikke fra en kjønnsrolle til en annen”. Eller for å si det mindre presist, men slik mange gjør utenfor blondinens hørevidde, “Man skifter ikke kjønn, det gjør man bare ikke!”

Det er ikke å stikke under en stol at ordet “Uføretrygd” har vært oppe i samtale med fastlegen, og har kanskje også streifet arbeidsgivers tanker, kanskje NAVs også, for den del. Og det er heller ikke noen grunn til å benekte at fruen er ikke bare litt bekymret for hva arbeidslivet vil bringe etter videreutdanningen. Akademia er en tanke som har streifet Kamelrytterskens blonde hode mer enn en gang, men en ting er studier, noe annet er å produsere tekst og undervise på et så høyt nivå. Hjernecella er ikke så kjepphøy at hun tror at dèt blir noen dans på roser. Er tross alt et arbeidsliv i lærdommens pauluner også, selv om det fra utsiden virker liberalt og åpent for det meste.

Har noe med å kunne føle seg trygg å gjøre, er nok der blondinen sliter mest, trygghet for å kunne betale regningene sine og svinge seg en tur til Røros for å spise middag hvis det passer slik.Og like mye handler det om menneskets behov for å ha meningsfyllte arbeidsoppgaver å gå til.

Den godeste Knud Illeris er derfor  kanskje  ikke så langt fra sannheten når han snakker om læring i denne sammenhengen?  “små eller store modsætningsforhold i ens sociale relationer og selvforståelse”

Kaldt, men også inspirerende

img_6025 30x20

Fruen la ut en invitasjon på Fjæsboka om tur til Røros for å spise middag hvis været holdt seg like bra som tidligere i uka. Noe det ikke gjorde, slik at det behøvde ikke bli tur. Men det ble det likevel. For det var opplys og Yr.no hadde lovt tørrvær langs hele ruta kvelden før. Så ørkendyret la ut med freidig mot i retning Esso’n på Moholt og tankfylling. Der oppe var det ingen bolde motorsyklister, men han fikk da fyllt seg med energirik suppe

 

 

 

.

 

 

Legg merke til at ørkendyret stiller nyvasket til fotografering. Noe han skulle ha seg frabedt når han kom hjem til Kamelhiet, for da var han alt annet en ren og pen..

 

 

 

 

Det så noe grått ut sørover

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På Klett var det von om lysning sørover Gauldalen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Turen gikk over Hølonda og fra åsen over før det går ned til Hovin og E6 kan det være godt å kvile øynene

 

 

 

 

 

 

 

 

I Haldtdalen har det vært litt mye vann tidligere i år.

Var visst noe av det som tok snarveien gjennom tunnelen.

Så her er det traffikklys og et kjørfelt som er dagens løsning

 

 

 

 

Videre oppover Haltdalen og Rugeldalen ser det riktig lovende ut østover.

Men på Røros var det bare sorgen. Regna og lite trivelig ute, og innomhus var det ikke plass å finne.

Så etter at Bergstadens Ziir var behørig festa til minnebrikken ble Helly Hansen dratt over kjøreklærne og veien ble lagt mot Brekken.

Sleit og regna hele veien oppover Hitterdalen, riktig ufyselig uten orange regnklær som kunne lyse opp i omgivelsene og forhåpentligvis fortelle bilistene med høy styrefart at her kan det være utfordringer utafor blikkboksens lune varme

Men opp mot snaufjellet over til Stuggudalen letta det igjen og en av grunnene til at man kjører sykkel kom fram fra skodda.

Her var det ned mot en plussgrad og blondinen var glad for å ha Helly Hansen som ekstra hjelp mot sniktrekken. Lå en ekstra fleecejakke i toppboksen, men den ble liggende.

Nede i Stuggudalen ble det stopp på Vektarstua for varm mat og drikke. Hakkebøffene fylte godt i magen og hjalp godt på humøret, for nedover Tydalen kom regnet tilbake, og slo følge helt til Trønderheimen.

Mange vil nok ikke kalle en slik tur for en av de mest inspirerende, men det å kjenne at man tør å holde styrefart også på føre som ikke er helt optimalt, vite at man har kontroll med de lovene salig Newton formulerte og som sykkelen lystrer fullt ut, gjør at turen var bra selv om det var kaldt nok til å fryse ballene ut av ei messingape over fjellet fra Brekken til Stuggudalen.

Har du hatt en inspirerende dag?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

 

 

 

Alle veit jo det

Kari Bremnes versjon av Leonhard Cohens “Everybody Knows” har husert i Kamelrytterskens blonde hode de siste dagene.

Alle vet at terningen, den er fikset.
Alle krysser fingre kaldt og kjapt.
Alle vet at krigen nå er over.
Alle vet de snille, de har tapt.
Alle vet at alt var avtalt spill.
Den som er rik får mer og mere til.
Det er sånn det er.
Alle veit jo det.

Alle vet at skipperen er gått på fylla.
Alle vet at skipet ikke tåler sjø.
Alle går og føler seg ganske ute,
som om bikkja eller faren var død.
Alle vet  kreditt er dyrt og hellig.
Alle vil bli bedt ut på Bagatelle
i Bygdøy Allé.
Alle vet jo det.

Alle sammen vet det er meg du elsker.
Alle sammen vet at det er sant.
Alle sammen vet du har vært trofast,
bortsett fra en og anna natt iblant.
Alle vet at du har vært diskret,
men det var så mange folk du bare måtte se
med klærne av.
Alle vet jo det.

Alle vet jo det, alle vet jo det.
Det er sånn det er.
Alle vet jo det.

Alle vet jo det, alle vet jo det.
Det er sånn det er.
Alle vet jo det.

Alle vet at det er nå eller aldri.
Alle vet det er enten meg eller deg.
Alle vet at det gir deg evig liv,
hvis du bare kan få gitt det ut.
Alle vet at ordningen er skitten.
Gamle Ahmed vasker fortsatt dritten
på ditt arbeidssted.
Alle vet jo det.

Alle sammen vet at Pesten kommer.
Alle sammen vet at den sprer seg kjapt.
Alle sammen vet den nakne mann og kvinne
var et vakkert bilde som gikk tapt.
Alle sammen vet det er forbi,
men det er montert en måler under senga di,
som viser klart og greit
det alle sammen vet

Og alle vet at du har fått problemer.
Alle vet hva du har tålt av gru,
fra et blodig kors på Golgata
til strendene i Malibu
Alle ser det hellige hjerte blør.
Folkens, kom og se det før det dør.
Nå skal det skje.
Alle vet jo det

Alle vet jo det, alle vet jo det.
Det er sånn det er.
Alle vet jo det.

Alle vet jo det, alle vet jo det.
Det er sånn det er.
Alle vet jo det.

-----------------------------------------------------------
Artist: Kari Bremnes
Norsk tekst: Håvard Rem

Original : Leonard Cohen
Teksten er hentet herfra

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D


“De fant meg bak ei raskbøtte”

Et tema som har gått igjen på Karavanseraiet er det å møte mennesket der det er. Et eksempel kan være en kar som Kamelryttersken tok en kopp kaffe med her på formiddagen. Egentlig var det ei rute i leiligheten hans som var utfordringen. Han hadde fått besøk av en “god” venn som hadde kastet stein på ruta hans for å få tak i “Knut”. Resultatet var at ruta knustes. Kommunal vaktmester kom og satte inn en pleksiglassrute i påvente av nytt vindu. Pleksiglasset er visst ikke helt godt festet, slik at det er en sniktrekk inn. Enda holder det, men det kan bli kaldt i Trønderheimen. Minus søtten har fruen målt ut forbi sine stuevinduer på novembern.

Men iallefall traff Kamelryttersken Knut på et gatehjørne i by’n og da kunne han fortelle at det var den ruta som plaga han. Kom i første setning, og fruen måtte se nøye på pupillene hans for å få med seg hvor han var. Han hadde med seg endel papirer og etterhvert kom det fram at han skulle bort på et offentlig kontor og snakke om ting som opptok ham. Forhåpentligvis også ting som opptok de ansatte på det kontoret også. Dette kom fram over en kaffekopp hvor det kom et par andre ting som ikke egner seg for offentligheten, men som forteller mye om hvordan vi møter hverandre, og ikke minst de som har utfordringer med å forklare seg på en forståelig måte. Ikke det at Knut ikke er talefør, men han er springende i samtalen, snakker om ting i nåtid og fortid om hverandre, slik at det tar litt tid å få oversikt over hva Knut snakker om og vil fram til. Og hvor mange tar seg den tida?

Èn ting Knut sa, og som tydelig plaga ham, var at han hadde fått hørt at han var funnet bak ei raskbøtte av foreldrene. I tillegg til andre detaljer fikk fruen bekreftet mye av det hun vet fra andre hold om folk med tilsvarende utfordringer som Knut står overfor. Og det er ikke bare roser og sjampanje for å si det sånn.

Sist fredag hadde Sunniva Ørstavik, Likestillings- og Diskrimineringsombudet konferanse i Trønderheimen om likeverdige offentlige tjenester. Var mye fra helsevesenet, men mye var universelt og overførbart til andre vesen i det offentlige. Var også mye fokus på innvandreres rettigheter og hvordan de møtes av det offentlige. For eksempel mener bare 34 % av saksbehandlerne i NAV at ikke-vestlige kvinner får et like godt tilbud som ikke-vestlige menn. Og innvandrerforeldre med funksjonshemmede barn får et dårligere tilbud enn norske foreldre med de samme utfordringene. Blant annet fordi saksbehandlerne tror at innvandrerfamilier har et større familienettverk som kan bidra. Mange blir møtt på en slik måte at de får en avstand til barnet, en avstand de også tar med seg til sin eventuelle familie/slekt/venner. Barnet får dermed ikke den stimulansen og den oppfølgingen som det trenger. Med en pleietrengende sønn vet Kamelryttersken endel om de utfordringene, og vet også litt om hva saksbehandlere/-pleiere/-peuter/pedagoger man kommer i kontakt med, vet og burde vite. Og det kan være så ymse noen ganger ser det ut for. Når man i tilleg får høre fra annet informert hold, at NAV-ansatte bare har plikt på seg til å opplyse om det de blir spurt om, da får man et bilde av at det å yte likestilte tjenester kan bli utfordrende.

Likestillingsombudet var opptatt av at en likeverdig tjeneste ikke var matematisk lik for hver enkelt bruker av den tjenesten.

Man må ta i betraktning relevante forskjeller mellom folk for at en tjeneste eller behandling skal være likeverdig

Fra Ronald Craigs foredrag

Er da Kamelryttersken begynner å lure på om Knut får samme behandling, blir møtt på samme måte som en familiefar på samme alder, men som ikke har levd et hardt liv, med rusbruk, fengselsopphold og dårlige venner. En familiefar som “bare” har mista jobben og ikke klarer å få seg ny, fordi han ikke har kompetansen som kreves i dag? Eller en sjåfør som må gi seg fordi skuldrene ikke tåler mer?

Craigs foredrag var interresant på flere vis, og blondinens afrikanske venninde stakk borti henne når denne kom opp på tavla. “Det kjenner VI til, ikke sant?” Med et vitende smil og vissheten om at de begge hadde erfaringer fra møter med med offentlige etater.

Aggressiv meningsbryting i det offentlige rom svekker motivasjon for å tilrettelegge for likeverdige tjenester [Blir oppfattet som særbehandling.]

Ja, er her Kamelryttersken er når hun sier at “De” ikke tør å gi henne arbeidsoppgaver som tilsvarer kompetansen hennes.

Fra det samme lysbildet om “Myndighetenes likeverdsutfordringer Spesielle utfordringer” kan også denne tas med:

Overskridelse av grensen mellom yting av hjelp og over-klientifisering. (Upassendende formynderrolle oppleves som nedverdigende og respektløs)

Altså at tjenesteyter tar på seg en rolle som formynder og kanskje også bedreviter og gjør brukeren mer hjelpesløs enn han faktisk er. Både der og da, og også på lang sikt, ved å gjøre brukeren avhengig av systemet.

Blir sittende med endel spørsmålstegn etter en slik konferanse, ikke minst om egen tjenesteyting. Men også om de tjenestene man treffer rundt forbi. Vet vi ikke bedre, vi som er i kontakt med brukere hele tiden?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)
Lenkene i teksten er der for at du kan forske videre på grunnlaget for Kamelrytterskens tanker
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre
Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du
1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )
eller
2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom. Håper du kommer innom neste gang du er på disse kanter :D

Personlig stil og hårete mål

Blondinen var rimelig med seg i dag, når det gikk opp for henne at kameraet hang på plassen sin i heimen, mens blondinen selv var på vei med ørkendyret oppover Stjørdalen i retning Sverige :evil:

Med et høstvær som man bare kan drømme om, fant Kamelryttersken at en tur til Storlien for å bunkre billig mat kunne være på sin plass. Studiner har sjelden god råd, og med en svenskegrense halvannen times kjøring østover kunne det lønne seg å ta med kvota, når man først ville nyte høstværet på to hjul. Studinen lever enkelt i det daglige så det å ha hamburgere i frysen er grei skuring. Sånn rent økonomisk kan det noen ganger være litt hipp som happ. Ørkendyret er dyrere i drift enn apostelhestene, men med litt omtanke for hva som går i koffertene ble det et par hundre kroner billigere å ta turen til Storlien enn å handle på Prixen nedi gata.

Helga ble tilbragt i mer sørlige strøk, og til en avveksling ble det NRK som sto på TV-menyen. Dokumentar om Coco Chanel og “Viggo på Lørdag” med Anne Grethe Sohlberg. Hun fikk skutt bort venstre arm og skuddskader i høyre hofte i 2006. Hun fortalte ei utrolig sterk historie om det å komme seg etter så store skader, om å sette seg hårete mål og hva et menneske faktisk klarer når det må. Det som kanskje var mest imponerende og som Kamelryttersken tok til seg var det målet ABildet er lånt på Photobucketnne Grethe Sohlberg satte seg: Hun skulle bli den kuleste dama i Norge med en arm. “For jeg vil jo være ei fin, fjong dame”.

Ja, hun har helt rett. Det at hun mangler en arm blir med en gang blikkfang når hun kommer inn i et rom. Og for henne er ikke dèt et must. Hun vil bli sett som det mennesket hun er, og da er det viktig for henne å kle seg og fremstå som ei fin, fjong dame. Vise at hun har mer å by på enn bare det den manglende armen forteller.

Ble et aldri så lite spark i blondinens bakre regioner, det programmet. Ja, selvsagt, Kamelryttersken har da vært den flotteste dama i by’n lenge, men det har liksom ikke vært det store for tida. Mange andre ting å tenke på, og stram økonomi, som ikke innbyr til de store ekstravaganser i klesveien. Anne Grethe Sohlberg snakket om det å bli synlig på grunn av et påført lyte. Akkurat det vet fruen endel om. Det å være synlig fordi man ikke passer i samfunnets A4-skjema, kanskje heller tenke at: “Jo, jeg vises, da kan jeg like godt vise at jeg vet det, og at jeg respekterer meg selv”. Derfor ble dagens utflukt i godt brukt MC-bunad brukt til mer enn bare innkjøp av livsnødvendigheter som mat, det ble også et besøk på ei lita klesforretning på veien. “Henrikke” i Stjørdalen. Og det besøket sto til godkjent kunne ei imponert venninde på Byåsen fortelle når hun fikk se dagens innkjøp.

Ja, for det er no med det å ha på seg klær som man føler seg vel i, og som viser at man har stil og respekt for seg selv, ikke sant?

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

 

 

Respekt er noe man bestemmer seg for å ha

img_6012 30x20

Mormor spurte her om dagen om det var greie elever? Joda. Har hatt klasser som har vært verre for å si det sånn, slik at blondinen hadde ingen forventninger noen veier. Kamelryttersken har måttet bruke utestemmen et par ganger, noe som kanskje ikke var helt det elevene hadde ventet å få høre. “Ble så redd” kom det fra et av møfrøene. “Ble du redd av det der, da har du ikke mye å være redd for” kom det tørt fra medstudenten som underviser sammen med blondinen. Lavmælt, slik at klassen ikke hørte det. To minutter etter kom det fra et annet møfrø “Ragnhild, kan du …”, så redselen satt ikke så veldig langt inn.

Et tredje møfrø ble ikke bare litt indignert over at PC-ene skulle ligge flate på pulten mens blondinen underviste fra tavla, “Vi må få beskjed om de nye reglene“.

Det sa vi fra om i går, når vi kom inn i klassen“. Det ble stille. To minutter etterpå var det samme møfrøet aktivt med på det som skjedde på tavla; innføring i velferdsstaten.

Et fjerde møfrø protesterte mot at hun måtte skrive på papir, “Jeg har dysleksi, jeg har lov til å bruke PC-en”.

Dere skal bare skrive stikkord“. Dagen etter noterte jenta på papir uten noen opphevelser, kunne Kamelryttersken notere i øyekroken.

Etter en time som begynte med “Hode – skulder – kne – og – tå” og sluttet med UDIs hyllest til NAV på YouTube

fikk de oppgaver fra Norsk digital læringsarena om velferdsstaten og kunne holde på med PC-en så mye de ville. Blondinen kunne rusle rundt og veilede i søk på Wikipedia om legdordningen. Kunne trekke paralleller til “Emil i Lønneberga” som vi så dagen før, for å få perspektiv på begrepet menneskesyn. Kunne “bare” være veileder og tilskuer til at elevene jobbet, hver på sitt vis.

Uka med skoleovertagelse er på hell. Veilederne fra lærerutdanninga er tydelig fornøyde med det de ser at studentene får til. De har nok hatt sine anelser basert på erfaringer fra tidligere skoleovertagelser. Og så er det første gang at de er med på og tar over en hel avdeling på Helse- og Sosial. Ei linje som desverre har mange IOP-er (Individuelle OpplæringsPlaner) og motivasjonen er kanskje ikke den helt store? Men det vil helst gå bra, er tross alt disse elevene som skal ta vare på Kamelryttersken når hun ikke klarer seg hjemme lenger om et antall år.

Men det er ikke bare ungmøyer i klassen, ungersvennene fikk være på ei gruppe for seg selv i førstehjelpsundervisningen. Ped.studentene tenkte at de kunne få mulighet til å vise at også gutta kan bidra fra sin side av kjønnsgrensen. Vanligvis blir guttene spredd tynt utover, og da blir det jentene som styrer showet. Denne gangen styrte de showet godt selv.

På det ukentlige lærermøtet kom diskusjonen inn på det med motivasjon, årsaker til at elevene søkte Helse- og sosiallinja. Etterhvert gled diskusjonen over på alminnelig høflighet og respekt. Var da Kamelryttersken kom fram til at respekt er ikke en størrelse som er der til enhver tid. Respekt er noe man bestemmer seg for å gi, individuelt, til hver enkelt man møter. Men før man kan bestemme seg til å gi andre respekt, må man først bestemme seg til å gi seg selv respekt.

Er nok mange som forveksler manglende respekt for seg selv med angst for å lykkes med å håndtere hverdagen. Og i en alder hvor man skal lære seg å håndtere en stor verden på egen hånd kan det bli en tøff bestilling.

På lærermøtet gled diskusjonen over til det å stille krav. Hvor store krav kan man stille. Blondinen med sin hukommelse for mangt og mye kom fram med noe Jens Bjørneboe sa i et intervju en gang: “Ungdommen krever å bli satt krav til“. Et utsagn som Kamelryttersken  har grunnet mye på oppgjennom årene. For er vi i ferd med å produsere en kommende voksenbefolkning som ikke er vant til å bli stilt krav til, en befolkning som er vant til å få alt opp i hendene? Samtidig vet vi at stadig fler ungdom helt ned mot ti-årsalderen må ha oppfølging fra helsevesenet nettopp fordi samfunnet er for uoversiktlig og utsetter barna for større psykiske påkjenninger enn de er i stand til å takle. Hendelsen 22/7 i år er bare et av de mer grove eksemplene. I dag var det oppslag på Kamelrytterskens nettavis at man måtte skjerme barn opp til to år mot fjernsynstitting. En overskrift som kan være mer tankevekkende.enn godt er. Kanskje?

 

 

 

Enda mer om lenker og komplimenter

Mormor sa en gang i verden noe om at bloggere liker å ha lesere, og i går delte hun likegodt ut komplimenter i øst og vest til blogger hun liker å lese.Hun har jo flere ganger sagt at hun liker å lese her på Karavanseraiet.no , så det var jo litt ekstra trivelig å få en slik kompliment. Og i dag fikk Karavanseraiet.no to til. Fra Fjellcoachen og fra Drosseldaisy. Tusen takk til dere begge Håper dere bærer over med at fruen allerede har sendt sine komplimenter og lenket til de bloggene hun setter pris på og vil anbefale til andre.

Trivelig med komplimenter :D Ikke minst når de kommer fra hjertet og er ment som en påskjønnelse :-) Godt å få tilbakemelding på at man har gjort en god jobb, at det er noen som setter pris på det man skriver i sitt ansikts sved, eller hva man nå si om den prosessen som fører fram til gode, lesbare blogginnlegg som man er stolt av å legge ut.

Når da noen forteller at de ikke liker slike awarder som det heter i blogglandet, da blir blondinen litt spørrende i uttrykket og hever sitt velformede øyenbryn en tanke. For slik nettverksbygging er jo ikke bare en honnør for arbeidet som allerede er lagt ned i bloggen. Det er også en gave til å bloggen i form av gratis innlenker. Innlenker som søkemotorene finner og bruker til å sende mer trafikk til bloggen/nettsiden.

Men det handler også om respekt. Respekt for deg som blogger, for ditt bidrag til å gjøre dagen et lite hakk bedre for leserne av bloggen. En respekt som iallfall Kamelryttersken setter pris på, og sier Tusen takk for å få. For det er godt å få en slik påskjønnelse, for det er ikke få arbeidstimer som er lagt ned i Karavanseraiet.no, i form av skriving av innlegg, i form av vedlikehold av bloggen og i arbeid med å utforme utseendet som møter deg som leser.

 

For det er jo hyggelig å få komplimenter, ikke sant?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Egentlig skulle hun bare

planlegge to timer undervisning om velferdssamfunnet og hvordan det virker. Eller no sånt.

Men så kom Mormor med denne

Og da var fruen solgt. For egentlig liker hun å få komplimenter sånn helt ut av det blå. Så da skal blondinen bare

Linke tilbake til den du fikk komplimenten fra? Done. Dobbelt opp når blondinen først var i farta

Fortelle sju ting som du liker ved deg selv? 8O Woooups, :oops: det var det da

  1. En god samtale
  2. Kjøre motorsykkel (Var kanskje ikke noen bombe for seraiets lesere)
  3. Trives utmerket i go’stolen med tastaturet på fanget
  4. Tre flotte sønner som Kamelryttersken kan være (og er) stolt av :D
  5. At blondinen står han a, på tross av utfordringer som ikke ligner i det hele tatt
  6. At hun ikke drikker kaffe. Til denne bruker fruen gjerne å fortelle fra et møte med to eldre fruer fra byens bedre strøk som bød på kaffe. Når de oppfattet at gjesten ikke drakk kaffe, kom det: “Men hvis vi har i litt blank fløte?” Blondinen som var i studentpraksis på eldresenteret hvor dette skjedde, og også ganske ny i Trondheimsbyen, måtte skynde seg med et “Jeg kjører” og et av sine penere smil. Det som matcher Marilyn Monroes…
  7. Fruen er en god lytter (liker hun å tro selv)

Fortell om mellom fem og femten blogger du liker? (med lenker) Mormor har jo tatt med alle de bloggene Kamelryttersken vil gjøre stas på med en slik kompliment, iallfall mange av dem. Derfor blir Kamelrytterskens Bør-lese-blogger liste slik:

  • Marias metode, Definetively
  • Lammelåret, akkurat like Definetively
  • Hege på Livet leker.
  • Ellen med sine beskrivelser fra det danske, og svenske og engelske. Og tror du ikke hun har vært i Unaiten også?
  • Jenni med Kakedeg. Godt skrevet om mangt og mye
  • Mihkkus reise, Åpent og ærlig
  • Nina Elisabeth med sin tenketank som ikke har meninger for tida
  • Marit Elisebets Ut av uføre(t) Må  være litt politisk balanse i hverdagen. Mormor har jo våndet seg grovt over han svenske sosialdemokratiske politicusen som hever full husleiedekning når han bare har krav på halv dekning.
  • Somalieren med sine blikk inn i somalisk eksil og inn i Islam
  • Vilt og vakkert med sine innsiktsfulle innlegg om hager, blomster og lokalhistorie
  • Catalyzators vlågg fra garasjen i Huttaheitiskogen
  • Og til slutt en nykommer på lista Fjellcoachen

Tror det ble ei bra liste over gode, lesbare blogger?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Rommetrom stuntskriving

img_6009 30x20

Studentene rusler rundt i Rommetrommet som arkituktstudentene har bygd over temaet «Magi». Kamelryttersken går og kjenner på lukta av ferskt granvirke og tenker på at ei stor dame med ryggsekk sliter ikke bare litt inni de små rommene og passasjene.

Stuntskriving? Var refleksjonsgruppe i dag, og et av temaene var å sanse klasserommet. Etterpå gikk de blivende Nervesøstrene, altså de sykepleierne som vil/kan smykke seg med tittelen Psykiatrisk sykepleier når de er ferdige med dette året. + de andre tre-åringene som vel helst blir å bruke “sett inn yrkestittel” med videreutdanning i psykisk helsearbeid som tittel etter endt studium til våren, ut i oktoberdagen. Over Elgsetergata og opp i Høgskoleparken. For å se på Arkitektstudentenes kreasjon over stikkordet “Magi”. Trommerom hadde de kalt verket, og Kamelryttersken som har det med å stadig flytte rundt på ord og stavelser kom fram til at kreasjonen like gjerne kunne være en “Rommetrom” som et “Trommerom”. Med en mer gjennomtenkt fagmessig utføring kunne Rommetrommen gjerne blitt gjenbrukt som klatrestativ i en større barnehage. For det er stort, 15 – 20 meter i diameter, med 12 – 15 klatrekasser på 1,2×2 meter spredd rundt i en sirkel. Var inne i en av de kassene at Kamelryttersken fant ut at store damer med ryggsekk ville få det trangt hvis de følte behov for å snu seg…

Vel tilbake i klasserommet kom læreren med oppgave: Stuntskriving. 3 minutter på skrive hva du tenker akkurat nå om det du opplevde/sanset i Trommerommet. Ovenstående ble altså Kamelrytterskens svar på den utfordringen. Stuntskrevet ned på blondinens nye baby, en sånn baby-PC. Litt for liten til å skrive doktorgrader, romaner og annet litterært og seriøst. Men grei til å organisere studiehverdagen og pusle litt på arbeidskrav som må pusses på.

Litt artig egentlig. For den forrige eieren mistet en kopp te oppi tastaturet. Noe som gjorde at tastaturet ikke oppførte seg etterpå. Det vil si det ville ikke oppføre seg slik det var tenkt det skulle oppføre seg. Blondinen ba da pent om å få vraket i håp om å få liv i det. Men ikke. Den h…n ville ikke dele seg i sine enkelte komponenter. Dermed ble den liggende. Fram til nå i høst. Hvor fruen kvinnet seg opp og spurte en bekjent på IT-avdelingen på høgskolen. “Nå som jeg er student her, da får jeg kanskje litt datahjelp?”

“Mjo, ikke umulig?”

Ei ukes tid etterpå kom det spørsmål/beskjed om at et nytt tastatur måtte anskaffes, om det var greit å bestille et over nettet fra England? “Joda”, mens da fruen i sitt stille sinn så hundrelappene forlate den tomme lommeboka. Fjorten dager etterpå; “Nå kan du hente PC-en”

Fruen drar bort på Kalvskinnet og henter babyen, og spør forsiktig hva h*n skal ha for arbeidet og det nye tastaturet?

“Det er femtiårsgave” var svaret, sammen med et stor klem :-)

Dermed kunne de hundrelappene bli til nytt, større batteri og mus. For pekeflaten på babyen er heller semmer, og med et tastatur med USB-tilkobling som blondinen fant i ei skuff har hun faktisk et arbeidsredskap som kan brukes i studenttilværelsen on the go.

Når nå bare neste ukes skoleovertagelse er overstått, har blondinen satt seg i sitt blonde hode at hun skal lage seg ei mappe til babyen. Den får jo fint plass i sekken, men likevel. Er no med å gi ting en personlig vri. Dette er noe jeg setter pris på og vil beskytte. Noe Kamelryttersken har med seg fra oppveksten. Hun kjenner på at oppveksten med kreative foreldre gjør at hun har en arv å føre videre. har noe med det som var et annet tema for dagens refleksjonsgruppe. Profesjonalitet kontra personlig og privat sfære. Hvor profesjonell er man i sin yrkesutøvelse, og hvor mye lar man sine personlige ting få være med inn i yrkesutøvelsen. Hva kan man ta med seg av yrket inn i privaten? Ble en del prat rundt dette. Få, om noen, av medstudentene som hadde hatt noe om dette i grunnutdanningen, Kamelryttersken erindrer svakt at det var noe prat om det å være profesjonell, men ikke noe om overlapping mot det personlige, og iallfall ikke over mot privatlivet, egen intimsfære.

Blondinen har mange roller i livet sitt. Hun er profesjonell fagutøver, hun har foreldreansvar for barn med behov for tilrettelegging av hverdagen, hun er venninne, hun er student og hun er forståsegpåer. Alle disse innfallsvinklene gir mulighet til å observere andre yrkesutøvere og privatpersoner som hun treffer. En ting som har slått henne og som hun arbeider med å forstå. Knekke koden om man vil. Er det hun opplever som sprik mellom skolevesenet og helsevesenets syn på hvordan funksjonshemmede skal håndteres. En avstand som en overlege på sykehuset i by’n kunne bekrefte at ikke bare var blondinens observasjon, men at flere andre foreldre sa mye av det samme. Blondinen fikk det også fra en medstudent når hun fortalte at hun skulle være på skoleovertagelse på en av byens videregående skoler. Medstudenten var ikke akkurat glad for det hennes 12 – åring hadde opplevd med en tilsvarende overtagelse av den skolen. Er noe med Mars og Venus, eller kanskje det er snakk om Jupiter og Neptun?

Kamelryttersken grugleder seg iallfall. Helgas planlegging av førstehjepsundervisning og undvisning om velferdstaten blir iallfall spennende, for ikke å snakke om neste ukes gjennomføring av samme. Heldigvis blir de to studenter i Helse- og sosialklassen klassen som i teorien skal ha sytten 16 – 17 åringer. I teorien. I teorien burde de være interessert i å lære mer om faget de har søkt på også. Om det er sånn kan fruen kanskje si mer om i slutten av uka? Men det er kanskje i teorien det òg?

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen, hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken :-)

 

Jeg

=

Identifikasjon

Aksept

Integrasjon

Transformasjon

Logisk ikke sant? Er jo slik det er? At vi utvikler oss ved først å identifisere oss som jeg, deretter akseptere det, for så å integrere  det ved å transformere jeg’et fra å være jeg til å bli meg selv.

Tar sin tid å se det. Først må man identifisere seg selv med seg selv. Se at det indre jeg’et stemmer med det ytre, det som omgivelsene ser og forholder seg til.

Neste trinnet er å akseptere seg selv som jeg. Akseptere at jeg’et også er kroppen, selv om kroppen ikke er slik du vil den skal være.

Først da kan du begynne å integrere jeg’et i kroppen og i bevisstheten.

Integrasjonen fører til transformasjon av jeg’et til å bli meg og det mennesket jeg har anlegg til å være.

Enkelt og liketil.

Vil tro at langt de fleste går gjennom denne utviklingen uten å måtte tenke seg om, og at de med det slipper å ta stilling til de som må gjennom disse utviklingstrinnene manuelt?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Menneskelig format, om skam og utvikling

Kommer noen reaksjoner på at Kamelryttersken studerer to fulle fag i vinter. Nå er det bare et og et halvt, siden halvparten av ped.sem gikk sist vinter. Men på grunn av oppbyggingen av studiet, blir det ikke uttelling på studiepoengene (vekttallene) før til våren. Og det å ta permisjon og utsette studiet et år så litt krøkkete ut. Har noe med å ha flyten i arbeidet, klassemiljø og det å kunne fullføre gruppearbeid sammen med folk man har lært seg å like og stole på. Selv om da arbeidsgiver har uttrykt tvil, stor tvil faktisk, grensende til motstand mot at en Ergoterapeut skulle ha behov for pedagogikk i sin yrkesutøvelse. “Det har du da ikke bruk for?” og fortsetter med at samme arbeidsgiver ikke trenger pedagoger. Kort tid etterpå utlyses det en stilling for nevnte yrkesgruppe i den enheten hvor tvilen kom fra…

Videreutdanning i Psykisk helsearbeid derimot, da var det bare smil og lutter glede. “Selvsagt skal du få permisjon for å ta Psykisk helsearbeid, skulle da bare mangle. Godt mulig at det er en fast stilling til deg når du er ferdig, og lønnsforhøyelse kan du nesten sikkert også regne med :-) ” blir det sagt i fruens påhør fra samme enhet som året før ikke skjønte det med Ergoterapeuter og pedagogikk for å gjøre en bedre jobb.

Nå får de en arbeidstaker tilbake i jobb etter endt videreutdanning som har utviklet seg og sin kompetanse langt forbi det de ville ha. For det er ikke helt uten grunn at Kamelryttersken tar et sabbatsår fra arbeidslivet, og heller sliter økonomisk den tida. Selv om hun har fått bedre betingelser enn mange. Arbeidsgiver fikk til en avtale med NAV som dekker 75 % lønn + utgifter til pensumbøker og semesteravgift. Var bare å si takk og amen, ta pengene og springe. Er ikke hverdagskost i fruens omgivelser at NAV er så forståelsesfulle og på tilbudssida.

Er kanskje noen rundt forbi i systemet som etterhvert erkjenner at det å få en stor, flott blondine med mørk stemme i fast arbeid er mer utfordrende enn man skulle tro? Ei blondine som er bitter over å ikke få fast arbeid, “bare” midlertidige tjenesteplasseringer, og som ikke lar være å mase om det. Som står for at hun har blitt forfordelt på grunn av sitt aktive valg av kjønnsrolle, ikke fordi kompetansen har vært under pari i forhold til de arbeidsoppgavene hun har hatt de siste årene.

:-) En liten digresjon. Forfordele betyr å forbigå, se gjerne denne lenken til Indregårds blogg hvor han forklarer begrepet.

Men det var nå så. For i møtet med nye mennesker, hvor det ikke har vært noen forhåndspresentasjon, hvor fruen kan vise hva hun er, i de møtene er det ikke noen fordømmelse, bare aksept. Så hva er det som gjør at fruen føler seg forfordelt, sliter med bitterhet og er generelt meggete i sin oppførsel? Kamelrytterskens blonde hode har etterhver kommet til at mye bunner i skam og skyldfølelse, og at man dekker over skammen og følelsen av egen utilstrekkelighet, ved å gå i angrep. Altså at Kamelryttersken utfordrer menneskene rundt seg ved sitt blotte nærvær, ved å stå for sine valg og tørre å si at “Ja, jeg er sterk og kanskje også hard, men det gjør også at jeg er svak og sårbar”.

For egen del vet blondinen med seg selv, at ja, mye av det hun har gjort, bunner i skammen over å ikke tørre være seg selv, fra dag en. Ikke si det åpent og ærlig fra begynnelsen at “Jeg er er kvinne, selv om jeg er født med ekstrautstyr som gjør at jeg blir oppfattet som mann”. Overlegen på Rikshospitalet sa det veldig så treffende “Du er en kvinne med baller”. Bokstavelig talt. Og kvinnfolk med baller er farlige, for de utfordrer og tør stå for sitt, om nødvendig i opposisjon til “the establishment”. Og det er forskjell på formatet til mennesker man møter, hva de står for og vil ta i mot, gi plass til. Rent menneskelig var det et større format på Nansen enn på Amundsen. Selv om begge var fremragende polarforskere, står Nansen også fram som humanist. At Amundsen døde under et forsøk på å finne en annen polarekspedisjon forandrer ikke på deres innbyrdes forhold som mennesker…

Det er vondt å være spydspiss, å stå som forsvarer av ikke bare seg selv, men å bli oppfattet som representant for andre som ikke har samme mulighet til å stå i front, som har nok med å få det daglige til å henge sammen. Og man må tåle forfordeling, at mennesker man oppfatter som oppegående, vidsynte, progresive har andre syn på de valg man måtte ta. At det kan være mennesker som har avgjørende makt i forhold til din arbeidssituasjon, som ikke vil møte deg som menneske, men reduserer deg til et objekt, til noe man kan overse og ta kompetansen fra, eventuelt vise bort. Kamelryttersken på sin side er kaut og selvbevisst og vil ikke la seg behandle slik. Hennes reaksjon kan gjøre vondt verre. Hun ser ikke at hun tisser i buksa for å holde varmen. Og det er som kjent en kortvarig glede…

Derfor tar fruen seg et sabbatsår, og bruker heller sin arbeidsevne/-kapasitet på å tilegne seg mer boklig lærdom, i håp om at både hun og omgivelsene, hver for seg,  skal utvikle seg til felles beste. For studier i seg selv utvikler studenten fra å være student i ordets egentlige forstand, til å bli profesjonell i sitt fag. Enkelte blir ikke det, de stagnerer, eller blir ført over i andre ting. Ikke til forkleinelse for noen, men i erkjennelsen av at Vårherre hadde rett når han sa “Kan ikke gjøre alle til laks” den gangen han skapte silda. Men studier utvikler ikke bare studenten som yrkesutøver, de vil også bidra til studentens vekst som menneske, at hun utvider sine egne grenser, tilegner seg et større format.

Noen er som sagt spørrende når fruen forteller at hun tar to fulle studier. “Er noen som er ambisiøse” var det ei som sa. Ambisiøs? Ja, men ikke med behov for å skryte av at man har så stor arbeidskapasitet, men for å kunne bruke det man har. Og det er som kjent forskjellig, ikke sant?

Oppdatering 26/3 – 2013:

På vårparten 2012 kom arbeidsgiver fram til det samme som studinen, at de hadde en kapabel arbeidstaker som kunne ta i et tak om det sto om. Etter noen omganger med om og men, og litt kreativ omgang med interne regler, nærmest som et ekko fra tidligere synder, ble det fast tjenesteplassering på et tverrfaglig oppsøkende rehabiliteringsteam på forsommeren.

 

Gruppedynamikk og Luthers bibelutlegning

Ble en interssant meningsutveksling over vafler og Noras bringebærsyltetøy, selv om det bare var Fremskritt og Kamelryttersken som utvekslet meninger.

Kom faktisk et avbud på invitasjonene som ble sendt ut pr e-post til årets første tirsdagsvafler. Fra Presten som hadde bibelgruppe samtidig. Viktig for de som studerer bøkenes bok, men det er som Minstemann forteller fra skolen, vi skal se fremover, ikke henge oss opp i det som skjedde i går. Ja, kanskje det. Kamelryttersken har en hang til å hente visdomsord fra Bibelen. Det lille som henger igjen fra barneskolen og konfirmasjonsundervisningen den gang da. Og det henger igjen, ikke bare teksten, men også det at man er vokst opp i et samfunn som bygger på bibelutlegningen etter Martin Luther.

Men er det bare den vi bygger vår tro på? Vår forståelse av samfunnsuniverset, hvordan ting henger sammen og hvordan ting skal være og gjøres? Har vi elementer i denne forståelsen som er eldre enn Luther og Hellig Olav? Som kanskje er universelle?

Kamelryttersken vet ikke, men lurer. Og på hva som får èn arbeidsgruppe til å fungere, mens en annen bare halter av gårde. For en studine med fulle studier i flere fag er det viktig at de gruppene hun deltar i, at de fungerer, slik at det blir et resultat som kan vises fram til bedømning. Er tross alt resultatet man bedømmes ut fra, og som avgjør om man får de studiepoengene man sikter mot med studiet.

I enkelte grupper kan man høre fra gruppemedlemmer, ikke i gruppa, men sagt til utenforstående: “Ikke F om den H… kjerringa skal få ødelegge MITT opplegg!” eller “… mine muligheter til å stå til eksamen”. Eller varianter over samme tema.

Ja, er en ærlig sak det, men er det riktig å ta det ut til andre, utenforstående? eller skal man ta slike ting i gruppa? I enkelte slike arbeidsgrupper trengs det en moderator utenfra som kan fungere som lynavleder og få fram motsetningene i gruppa. I andre grupper må gruppa sjøl ta ansvar for å balansere ut ubalanse mellom gruppemdlemmene.

Diskuterte gruppesammensetning i gruppa av ped.studenter som skal ta over undervisninga av elever på Helse og sosial på en av byens videregående skoler. Der var det enighet om at studentene, som lærere setter sammen gruppene i det gruppearbeidet de planlegger for elevene. “Når de kommer ut i arbeidslivet, må de samarbeide med kollegene, de kan ikke velge hvem de vil samarbeide med”. I den settingen blir det lærerens oppgave å veilede i gruppearbeid og ikke minst i samarbeid, slik at alle gjør sin del av jobben.

Den luksusen har man ikke når man kommer opp på Høgskole- og universitetsnivå, da forventes det at man kan samarbeide, man får bare veiledning på det faglige.

Er det slik vi mennesker er? At vi bare kan samarbeide med dem vi liker? Er det Luther eller Åsalæra som er skyld i det?

 

Komplimenter, med vafler, på en tirsdag

 

Kamelryttersken fikk ikke bare litt bakoversveis her på ettermiddagen etter at hun hadde fyrt opp PC’n og fått sjekka e-posten.

“Please moderate Karavanseraiet.no” eller no sånt sto det på en e-post. Ikke så uvanlig det. Hender da at der noen nye som tar seg tid til å skrive noen ord, og de må godkjennes før de slippes løs på de andre leserne. Kan jo hende at det er en useriøs kommentar og den vil blondinen spare sine lesere for. Hun vet jo at det er mange sarte sjeler der ute og alt sånt med sæ, som trønderne gjerne sier.

Kommentaren kan du lese her. Den er langt fra useriøs, tvertimot utrolig trivelig å få slike tilbakemeldinger. Det har Kamelryttersken lært på den harde måten. I mange år gikk komplimenter inn ene øret, landet på ei teflonbelagt sklie og ut det andre øret, hvor de landet i en stor haug. Hvor stor har fruen ingen anelse om, for hun ville ikke tro at noen kunne tenke seg, i sin villeste fantasi, å gi henne en kompliment. Fortelle blondinen at hennes bidrag, tilstedeværelse eller oppførsel kunne være til glede eller nytte for andre. Den veien har vært lang å gå, fram til i dag, hvor komplimenter blir verdsatt for det de er. Andres anerkjennelse av det man gjør.

For med en slik hyggelig tilbakemelding var det jo naturlig med en kikk inn til Karl og se på hans blogg. Var da bakoversveisen kom. For Karl har skrevet en utrolig hyggelig anbefaling. Fruen ble rent rørt av alle godordene og må bare innrømme at hadde bloggposten vært lengre, hadde hun spasert rett inn i solnedgangen på rosenrøde skyer. Heldigvis var den ikke det, for sånne rosenrøde skyer har det med å føre til buklanding på steingrunn. Så derfor Tusen takk Karl, og velkommen som bidragsyter på Karavanseraiet. Håper det blir flere bidrag i kommentarfeltet etterhvert.

Det er oktober og det har vært spørsmål om ikke det blir tirsdagsvafler snart? Joda, det blir. Første tirsdagen i måneden. Første gang 4. oktober. Kl 19, som før. Velkommen :-)

Tema for denne første kvelden i høst. “Var det verdt det?” En mulighet for bearbeiding av de påkjenningene illgjerningsmannen 22/7 har påført vår kollektive bevisthet om å være et uskyldsrent folk.

For nye lesere så er Tirsdagsvaflene at  Kamelryttersken har åpent hus og serverer vafler og kakao/kaffe/te. Målet er å få en god samtale om tema som man kan tenke seg å snakke om, men som vi i vår travle hverdag ikke tar oss tid til å reflektere over. På de de siste tirsdagsvaflene før sommeren var temaet “Er tusen liv mer verdt enn ett?”. Det ble en fin og god samtale mellom engasjerte mennesker. Et engasjement og en stemning som Kamelryttersken gjerne vil ta opp og fortsette i høst og vinter. Og som sagt er det åpent hus fra kl 19 første tirsdagen i måneden. Er bare å komme om man føler for det. Du rissikerer bare å treffe trivelige, reflekterte mennesker og at du går hjem med noen flere tanker og kanskje et svar eller to. Og kanskje noen gode spørsmål, som du kan få svar på neste gang?