Smittefarlig syndrom

Arbeidsgivere med “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet har du kanskje ikke hørt om? Nei, kanskje ikke så rart, for du har sannsynligvis ikke vært borti situasjoner hvor holdninger til enkeltmennesker/grupper utenfor A4-skjemaet har vært tema.

Joda, de fleste av oss har nok det, på et akademisk plan hvor man kan lufte sin moralske indignasjon over at Ali Muhammad eller Aslan Bourhak ikke får jobb, eller Kristian Berntsen for den del. Han som ble sittende i rullestol etter den ulykka du vet.  Vi vet også at Ali, Aslan og Kristian har de nødvendige kvalifikasjonene og er personlig egnet til å utføre det arbeidet de søker.

Syndromet henger sammen med tittelen “Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden” fra Halvdan Sivertsens første LP (1975). Det rammer gjerne der hvor man skal ta alle hensyn og er pålagt fra øverste ledelse at man skal ha et mangfoldig arbeidsmiljø. Det er mer utbredt i større offentlige organisasjoner hvor det er langt fra beslutningstakerne og ned på “gølvet” hvor de fleste som får kjenne effekten av syndromet arbeider. Eventuelt vil arbeide, men ikke får.

“Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet opptrer ikke bare på ledernivå, det kan også opptre i andre sammenhenger på en arbeidsplass. Det kan være forkledd som meninger om den enkeltes faglige kompetanse, at man er bekymret for at kollegaen som ikke passer i den vanlige sosiale konteksten, heller ikke har erfaring og kunnskap nok til å fylle stillingen sin.

Mange offentlige organisasjoner har utfordringer med å sysselsette godt kvalifiserte overtallige. Også de kan bli utsatt for at ledere på andre enheter heller ansetter søkere utenfra enn å følge opp øverste ledelses pålegg om å rekrutere fra egne rekker. Arbeidsmiljøloven har også bestemmelser om overtalliges rettigheter uten at det ser ut til å hefte for mye når smitten fra “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet først har satt seg i organisasjonen.

Syndromet opptrer som vi ser i ulike sammenhenger og på ulike nivå i en organisasjon. Det er en viss smittefare forbundet med syndromet. Smittefaren avhenger i stor grad av hvordan den som ikke passer inn oppfører seg, og i mindre grad av omgivelsene. Smittekilden kan være et enkeltindivid som har utfordringer med selv å tilpasse seg endrede arbeidsforhold. Men oftere er smittekilden i ledelsen.

Ledelsen i alle organisasjoner vil ha en organisasjon som fungerer uten gnissninger slik at alle arbeidsoppgavene blir utført. Og da vil man unngå å ansette mennesker som man tror vil kunne forstyrre balansen i arbeidsmiljøet og skape uro. At mange av de menneskene som møter “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet er sterke mennesker gjør ikke saken enklere.

Faktoren personlig egnethet blir det springende punkt for de som er angrepet av syndromet. De vil hevde at fremtreden, hudfarge, påkledning og så videre vil påvirke brukerne av de tjenestene som organisasjonen skal yte. Man setter automatisk disse faktorene inn i en negativ sammenheng, uten å se på positive følger av et mangfoldig arbeidsliv. At også brukerne vil tjene på at det er mennesker utenfor A4-boksen som gir dem de tjenestene de har behov for.

Er det slik vi vil ha det? At enkeltmennesker som har egne demoner å arbeide med, skal nekte et annet enkeltmenneske å arbeide med å utføre helsetjenester fordi vedkommende ikke helt passer inn i våre konvensjoner om hvordan et menneske skal se ut og oppføre seg? Skal ikke faglig kompetanse og personlig egnethet til å utføre en bestemt oppgave telle? Eller skal holdningene som ligger til grunn for “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere”-syndromet være enerådene?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

33 thoughts on “Smittefarlig syndrom”

  1. Det er lett for meg å sitte å mene, for det er ikke noe som rammer meg, nå.
    Men jeg ser at enkelte områder innen helsetjenesten noen ganger får ting til, med blanding av ulike funskjsonsnivå, etnisitet og kjønn, mens andre aldri “tør” med henvisning til antatte brukeres fordommer og motviljer. Det som de ikke vet så mye om, egentlig.
    Begredelig sier jeg, da.

    Men at det svært ofte er et problem som ledelsen eller mangel på sådan skaper, har jeg en formening om. Bygget på kjennskap til enkelte lederes holdninger i privatlivet.

    Man trekker egne holdninger med seg inn i arbeidslivet, på godt og vondt. Med krav til strømlinjeformede organisasjoner og “god flyt” i produksjon kan nok dette ha uheldige virkninger. OgA4 er så trygt.

    Ha en fin dag :-) Mormor postet sist..LunaticMy Profile

  2. Det hender vel at man heller møter seg selv og egne redsler enn faglig intuisjon i møte med nye annerledes-mennesker. Uten refleksjon og åpenhet blir det kanskje lettere å avvise enn å ta sjansen på endret rytme i arbeidsgjengen?
    Lammelåret postet sist..En kopp tran, takk!My Profile

  3. Skulle ikke arbeidslivet i offentlig sektor vær det som frontet takhøyde, inkludering og raushet?
    Det er skattebetalerne som sitter med lønnsutbetalingene der og de blir ikke tatt med på råd.
    Mormor postet sist..Livet bare fortsetterMy Profile

    1. Erfaringene er litt sprikende, men det kan virke som at det er enklere å få plassere yrkesvalghemmede i private foretak enn i det offentlige. Ble snakket en del om det i en arbeidsmarkedsbedrift hvor jeg hadde studentpraksis.

  4. Er det fordi, der er en ‘sag’ i øjeblikket i Norge? Eller er det et meget omfattende problem opp hos jer?
    Jeg er klar over, at problemet eksisterer, også i Danmark, men jeg er så naiv at tro, at det ikke er det helt store problem her i landet. Men det er det måske – inden for det offentlige. Jeg arbejder i en privat virksomhed og vores ledelse har heldigvis overhovedet ikke den meget kedelige holdning, du beskriver her.

    1. Det er ikke en “sak” som er oppe i tiden, men erfaringer og tanker jeg har gjort meg etter at jeg første gang fikk høre “Jeg tør ikke slippe deg løs på mine brukere” av en arbeidsgiver i et privat helseforetak.

  5. Du har sikkert vendt og tænkt de problemer igennem tusinder af gange inden du valgte at leve, som du gør, og jeg synes det er modigt at du tager problemerne op og viser dem frem, så alle kan se dem. Der er spørgsmål, som er lidt for store til en kommentar, jeg ved slet ikke om jeg kan kommentere, men jeg synes du fortjener opbakning, fordi du stiller spørgsmålet. Jeg ville i andre sammenhæng sige på denne måde: Det har vist sig, at mere end 1% af mannkjønnet ikke har det godt med den kønsrolle, som samfundet tildeler manden. Manderollen har ændret sig meget på 100 år, fra at være et klart billede af skaffer og hersker til at være partner i et lige forhold; men meget af det gamle hænger ved og biologien spiller en rolle, som slet ikke er udforsket. Vi taler ikke om hvor almindeligt det er at soldater bliver voldelige, hvordan fængselsindsatte bliver homofile fordi der ikke er andre muligheder, og vi taler ikke om, hvordan drenge kan føle skyld over at begære kvinder. At så mange mænd reagerer ved at ønske sig at være kvinder er kun et signal om at der er noget som ikke er godt. AT mange kvinder ønsker at være mænd – så vidt jeg ved er det mere almindeligt i USA at kvinder ønsker at være transkjønnede end det er at drenge ønsker det – kan paradoksalt nok ses som udtryk for samme tendens, et ønske om en mand, som ikke følger den gamle til dels biologisk formede manderolle som vogter og aggressor.

    Nå, Kamelrytterske, så ble det alligevel en længere kommentar. Jeg ved ikke om du kan lide den, du må gerne slette den. Jeg har taget en kopi, så jeg kan huske hvad jeg siger ;-) Jeg ved forresten godt at den 1% er til debat – det kommer jo an på om man medregner alle variationer af LGBT, tror jeg, eller hvad siger du?

  6. Dette blir litt på siden, men jeg våger det likevel.

    Da jeg var nyutdannet lærer, var det strenge kriterier som gjaldt når vi søkte jobber. Nederst på søknaden skrev vi: “Søker- og innstilingsliste bes tilsendt.” Det hadde vi krav på. Så kunne vi selv og vår klubbleder følge med at vi ikke ble forbigått. Det var det alt handlet om: Formelle kvalifikasjoner. Først måtte vi være kvalifiserte til stillingen. Deretter ble den av de kvalifiserte som hadde lengst ansiennitet og best utdanning tilsatt, – end of story! Vi var aldri på noe intervju. Ingen var det. Nå er det annerledes. Etter at de kvalifiserte er lagt i en bunke, plukkes noen ut til intervju. Jeg vet det er få som vil støtte meg, men jeg likte det altså bedre som det var før. På en arbeidsplass er det gjerne den/de samme som foretar intervjuene. Det handler altså om personlig egnethet. Den som intervjuer har sitt syn på hvem som vil passe inn i kulturen, – og plukker ut folk etter det. Jeg har selv sett at det lett kan føre til at de som blir ansatt har en del fellestrekk, – og jeg ønsker meg mer variasjon.

    Det var bare det.

    1. En leder vil alltid ansette den som passer med hans magefølelse, hans bilde av sin nye medarbeider, uavhengig av formelle kvalifikasjoner og andre føringer.

      Sånn er det bare

      1. Ja, men sånn har det altså ikke alltid vært i det offentlige, – og jeg tror mer fokus på de formelle kvalifikasjonene gir en mer mangfoldig arbeidsplass.

  7. Har du tenkt på muligheten ved å starte eget firma?
    Med din CV, så har du da utrolig mange muligheter.
    Du kan gjøre alt som en mann kan, med en kvinnes innsikt… ;-)

    Ha en flott kveld!

    1. Takk for omtanken Mammutmamma :-) Du har rett i at jeg har unik oversikt/innsikt og forståelse for dette og hint, men er ikke flink nok til å bruke det i det daglige.
      Har eget firma, men er alt for glad i at lønningsposen blir fyllt hver måned til at jeg tør å satse på det. 15 år som selvstendig næringsdrivende har satt sine spor i så henseende. Har blitt mer petimeter og stiller større krav til perfeksjon etterhvert. Og det klarer jeg ikke å ta meg betalt for. Enda.

  8. Jeg føler meg smittsom og farlig. farlig i den grad at jeg ikke skal klare noe og ikke kan få lån til å starte egen bedrift. Ikke engang 10 tusen slik at jeg kan starte opp. Banken og NAV ser stygt på meg når jeg kommer inn igjennom døra. Hun igjen, hun som aldri gir opp. Men som bestandig får nei, men klarer alltids å havne på den rette siden av senga hver dag likevel. Det drar meg ned i søla en gang i blant, men jeg klarer å være kreativ, jeg klarer å leve. selv som syk, selv om jeg ikke kan jobbe som alle andre fordi jeg plutselig må ha hvile, eller smertene er for store. Men jeg er jo ikke farlig, og jeg har enorm ståpå vilje. Men nei, jeg er kunde hos NAV, jeg har ikke jobb, jeg er alovrlig syk. Jeg har liksom ingen fremtid fordi jeg er syk.

    HÆÆÆÆ……det er så råttent gjort å knuse et menneske slik. Tenker ingen på at når en får nei over alt, at en til slutt ikke orker å leve eller å være menneske, men blir gående i et vakum der en bare er. Venter hver 14 dag på lønn og betale alle sine regninger…..sitter igjen med en tusenlapp som skal holde til neste to uker….hvilket herlig liv.

    Nei, jeg hever neven opp og sier: Kom igjen dette klarer du!!
    Det tenker jeg hver morgen, jippi er våken i dag også. Jeg vil så gjerne starte en liten sybutikk. Der jeg kan selge mine og andres kreative ting. Jeg har funnet lokale(meget billig) men har ikke nok til depositum ennå. Jeg kan ikke vente, som syk må jeg gjøre noe når jeg har gode perioder. Jeg har ikke tid til å vente. Men det hjelper ikke å syte her inne. I morgen skal jeg ringe en ny bank, og håper de ikke sier nei til å låne meg noen penger…….
    Lykke postet sist..Solhatter Del 2.My Profile

    1. Trivelig at du ser innom Lykke :-)
      Ja, det mangler noe med forståelse for restarbeidsevne og ikke minst arbeidsvilje i hjelpeaaparatet rundt forbi. Samtidig som noen tror at de vet alt om det samme og skyter seg selv i denandre foten. Det har med Relasjon – situasjon – kontekst å gjøre. Noe funker i en kontekst som er basert på en situasjon og en type relasjon mellom personene som er involvert. Men det betyr ikke at det funker når en av de tre er endret.

      Du får det til, men du får nok sanne Gandhis ord først:
      First they ignore you
      Then they ridicule you
      Then they fight you
      Then you win

  9. Jeg vil bare si det slik:
    Jeg syns det er stilig når politi eller sikkerhets bransje ansetter tidligere kriminelle for å få endret på tingene…. For å få innblikk i hvor smutthullene er. Slik kan mange andre bedrifter lære mye av andre med personlige erfaringer…. De som er villige til å gjøre ting bedre, vel å merke, ikke de som sitter der med trangsynthet..
    Ege Denne postet sist..Ikke ring meg nå i desember!My Profile

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: