I de dage

«I de dage» er tittelen på en av Ole Rølvaags romaner om nybyggerlivet på den amerikanske prærien. «Det var i de dager…» begynte Hamsun sin «Sult» med. Om noen dager, uker, måneder, år kanskje blir vi å omtale 22/7 – 2011 som om det var i de dage. Da har vi kanskje forstått hva som skjedde med oss som samfunn den dagen da en illgjerningsmann gikk løs med våpen mot barn og unge og drepte for fote de han så. Kanskje vi da også har forstått hva som gjorde at vi fikk et slikt individuelt utslag av våre styringssystemer, vår måte å håndtere hverandre?

Rundt forbi i cyberspace vil man finne illgjerningsmannens politiske manifest, hvis man vil. Om hun har mage til å lese det kan ikke Kamelryttersken si noe om, for hun har ikke tenkt å lese det. Bare uttrykke sin avsky overfor de ugjerninger som illgjerningsmannen utførte for å få kringkastet sine meninger.

Steinar Skaar sa i en kommentar på Vett og Uvett

… Tvert om er det mye som taler for at individpsykologiske forklaringer gir langt større forklaringskraft enn systemtilnærminger, uten at det ene nødvendigvis utelukker det andre.

Ikke usannsynlig, men vi kan ikke begynne å psykologisere et menneske vi ikke kjenner. Vi bare ser resultatet av hans gjerninger og dømmer ham ut fra det. For det er det vi gjør, ved å ønske ham bak lås og slå for evig og gjerne enda lenger. Var en kommentar et sted i cyberspace at vedkommende nok trodde at en eller annen vil betale noen for å få tatt illgjerningsmannen av dage før han kom så langt som til en rettssak. Det var det Lee Harvey Oswald  opplevde. Han ble skutt av Jack Ruby på trappa til rettsbygningen i Dallas, Texas 24/11 – 1963. Oswald var mistenkt for attentatet på en av USAs mest populære presidenter, John F. Kennedy. Amerikanerne tok det ikke godt opp at presidenten deres ble skutt på åpen gate. Og der borte har de lettere for å ty til vold som svar på vold.

Liv Ullman sa noe om det i et intervju nå nettopp. At det var en påtagelig forskjell på amerikanske statsmenns reaksjoner etter 11. september 2001 og norske ditto etter 22. juli 2011.

Klarer vi å flytte fokuset fra illgjerningsmannen og det individualpsykologiske til det almene og generelle? Klarer vi i tidens fylde å å se systemene, hvordan de styrer oss som enkeltindivider? Vil vi ta debatten med høyrekreftene? Eller skal vi fortsette å behandle dem som noe katta har dratt inn?

Det går på våre egne holdninger, samtidig som det går på samfunnets konformitet og det vi ofte kaller politisk korrekthet.

Kamelryttersken sitter med en følelse av at venstresida i mye større grad har lyktes med å forstå hva som vil fungere over tid, men sliter med å sette det om i praksis. Overvåking og detaljkontroll blir gjerne svaret når de møter utfordringer de ikke liker. En helt vanlig menneskelig reaksjon. Men et samfunn bygges ikke av maktbruk, ensretting og underkastelse.

Høyresida på sin side er opptatt individets frihet og selvutfoldelse. Fint og flott, men de er like autoritære og kontrollerende som den andre sida. Heller ikke de ser at menneskelig selvhevdelse og autoritær styring ikke går sammen.

Men klarer vi å kombinere menneskelig utfoldelse og forståelse for mangfold i et og samme samfunn? Uten å detaljstyre og ensrette? Vil vi skille snørr og bart?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre lesere, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine facebookvenner

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Har lønningsposen plass til både ferie og snop?

Som enslig har Kamelryttersken utfordringer som husholdninger med to inntekter ikke trenger å tenke på. Hun må dekke alle sine utgifter av èn lønningspose. Husleie, banklån, bensin, forsikring, ferie, mat, klær og snop. Alt må hun betale med en lønning. Ja, men ett menneske bruker da mindre enn to? For ikke si en hel familie?

Joda, Kamelryttersken spiser bare for seg selv, men husleia er like stor som naboens, selv om de har to inntekter å betale den med. Og det merkes når mer enn halvparten av ei alminnelig helsearbeiderlønn går til husleie, strøm og forsikring. Ørkendyret krever sitt, bensin er nå en ting, service og eventuelle forbedringer koster også. For ikke å snakke om forelegget for 85,6 km/t i ei sekstisone her i fjor. Det svei. Ble ca 6.000 færre kjørte kilometre i 2010 bare for ikke å ha sett det skiltet med 60 på. For hvem kunne innbille seg at det i Østerdalen var sekstisone midt inni tykkeste tømmerskogen? Veivesenet ikke bare innbiller seg det, de vet. Og da vet også UP det. Mens da Kamelryttersken var lykkelig uvitende om fartsbegrensningen til hun fikk en lysgrå Saab 93 opp i hekken med blålys i grillen. Var bare å smile pent og finne fram Vognkort og Førerkort. Hun fikk begge tilbake, mangla 0,4 km/t på at førerkortet ble værende i UP’s varetekt. De hadde sikkert tatt pent vare på det. Er bare det at det er en del plunder med å få det tilbake. Lang ventetid, ny oppkjøring, ekstra utgifter til hjemtransport av ørkendyret og alt sånt som følger med det å være fri for førerkort. Dama har tross alt hatt førerkort i over tredve år, og har liksom vent seg til et liv hvor ørkendyret og diverse firhjulede blikkbokser har vært framkomstmiddelet. Overgangen til et liv på to føtter, buss og trampjern hadde blitt traumatisk, for å si det som det er. På den annen side hadde fruen blitt mye sprekere, og det kunne hun trengt.

For det er noe med hva man har vent seg til. Man har en livsstil, en måte å gjøre ting på som man er vant til og som man har bygd opp over tid. Slik vil man ha det. Skjer det brå forandringer i livsgrunnlaget, bruker man litt tid på å tilpasse seg det nye og uventede.

Da er det greit å ha oversikten ov økonomien sin, vite at man har penger når man trenger dem. Èn måte å planlegge økonomien sin og beholde oversikten har blondinen skrevet om her. Det krever litt innsats for å komme i gang, men man har igjen for det med bedre oversikt over løpende utgifter, ikke bare fra dag til dag, men også framover i tid.

Blogging kaster ikke så mye av seg, men fruen har hatt en tanke om at etterhvert som lesertallet steg burde det være mulig å tjene seg en krone eller to på å skrive blogginnlegg for firma som vil profilere sine produkter. Forbrukslån kan være et slikt produkt. Lån er blondinen en tanke skjepisk til, men hun ser også behovet. Hovedårsaken til fruens skepsis er at man skal betale tilbake pengene man har lånt. Og har man lånt penger til for eksempel en velfortjent ferietur kan det bli sure penger å betale tilbake. Men «Hensikten helliger målet» som salig Machiavelli sa. Han som skrev en av de første lærebøkene i maktbruk. Eh… unnskyld, statsmannskunst. «Fyrsten» som den het.

Kan være greit å tenke seg litt om uansett hva slags lån man tar opp. «Har jeg behov for dette? Skal jeg ikke heller besøke tante Olga i ferien og fiske småsei på kaia der, enn å ligge på stranda på Quanta Costa?» Det har jo sin sjarm å ligge på en kai og fiske småsei i solsteiken, eller bare dorme på et svaberg. Når det regner kattunger er det ikke like sjarmerende. Da kan det være fristende å heller rusle gatelangs i Praha og stikke innom en lokal kneipe i tilfelle Vårherre åpner vanningsanlegget.

Kjell Inge Røkke tenker seg nok om før han tar opp lån. Han hadde en plan for hvordan og når han skal betale lånene han tok opp for å kjøpe Aker. Han hadde ikke bare et behov for å gjøre det. Har man som Røkke en plan for hva pengene skan brukes til og hvordan de skal betales tilbake, er selv ikke en ferietur på kryss og tvers av Australias indre for dyr til å betale med et forbrukslån.

Centums tilbud er etter Kamelrytterskens ringe skjønn greit nok satt opp. Et kjapt overblikk over Internettsida deres sier at de har med det grøvste. Også en tilbakebetalingstabell som gjør det enklere å planlegge økonomien hvis man tar opp lån. Uansett lån. Til hus, ferie, bilreparasjon eller for å kjøpe Aker. Selv om det er lite trolig at Røkkegutten selger Aker for 350.000,- som er taket hos Centum.

Da var det bare å bestemme seg? Aker, storbyferie eller service på ørkendyret? Blir nok det siste, for fruen gambler ikke så høyt som Røkke med lånte penger. Hun holder seg til lån på egen bolig, tryggest slik. Ørkendyret nærmer seg stygt 90.000 kjørte kilometre, og med service med jevne mellomrom burde han være god for det dobbelte?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Vi har ikke råd

Blueheartwithwings

til å miste noen.

Sist helg mistet vi over 70 menneskeliv, langt de fleste av dem engasjert ungdom. Tilsynelatende meningsløst. En enslig politisk villfaren og forvirret person med vilje og evne til å utføre et av de mest skjendige angrep som tenkes kan på landet vårt og det demokratiet vi betalte dyrt nok for under siste krig. Ord blir fattige i en slik situasjon, men vi prøver likevel å bruke de ordene vi har for å beskrive hva vi har opplevd og hva vi føler. Noen av dem blir stående. Som Stine Renate Håheims ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.” Formidlet til en hel verden av CNN. Av alle. Som samtidig har mage til å publisere det reneste visvas om at det er islamistiske terrorister som står bak bombingen av regjeringskvartalet og massakren på Utøya.

Arnulf Øverland  sa i 1937 at

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Tror du det ikke? Du vet det jo? Ja, vi har visst, men vi har ikke villet tro at samfunnet vårt kan avle slikt hat som vi så på Utøya på fredag.

Stoltenberg vil at vi skal møte denne tragedien med mer demokrati. Ja, det må vi, men vil styringssystemene vi har bygd opp klare det? Beredskapsplanene fungerte, det så vi. Men ingen var forberedt på kaldblodig mord av flere titalls mennesker.

Men var det egentlig så rart? Vi vet at mennesket er i stand til mye rart, når det setter sin vilje til å gjøre noe fremst, og faktisk gjør noe. Denne gangen stoppet det med at illgjerningsmannen gikk tom for skudd til våpenet sitt. Neste gang skal det stoppe før han begynner å planlegge en slik gjerning.

Hvordan skal vi forebygge slike hendelser? Med mer demokrati? Kommer an på hva vi mener med demokrati. Hvis demokrati er å legge en stemmeseddel i urna ved hvert valg, da har man en enkel og lettvint forståelse for hva demokrati er.

Demokrati er å la sin kunnskap og sin forståelse styre sine handlinger, og å være åpen for at andre også har kunnskap og forståelse av omgivelsene som kan være nyttig for en selv.

Desverre ser vi at mange ikke har forstått det at skal man kunne gjøre en god jobb i det daglige, må være åpne for at andre også har meninger og vilje til å forfekte dem. Man kan ikke gjøre som et NAV-kontor nå nettopp sette en tidligere rusavhengig på et hospits i hovedstaden og betale to og en halv gang så mye for det enn den hybelen han selv har organisert og blir tilrådd av lege å bo på. Det er ikke demokrati, det er despoti.

Helt på jordet? Nei, skal vi bygge landet med mer demokrati må vi begynne med oss selv, med våre egne handlinger. Se til at de blir best mulig for den de handlingene berører. Vi kan ikke godta handlinger som gjør det mer utfordrende for andre å leve sine liv. For da var offret ungdommene ga på Utøya forgjeves, og illgjerningsmannen fikk det som han ville likevel.

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Rudolf Nilsen, Revolusjonens røst

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Nordahl Grieg, Til ungdommen

Til ettertanke

Hva er det som gjør at ei som er vaksinert mot Arbeiderpartiet bruker deres diktere?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Det smalt. Skikkelig også

21. oktober 1962 forliste hurtigruta “Sanct Svithun” og sank. 42 mennesker omkom. Forliset regnes som et av de mest alvorlige i hurtigrutas mer enn hundre år lange historie. NRK fikk beskjed om forliset like før de avsluttet sendingen kl 23, men valgte å ikke melde om ulykken før ved første nyhetssending kl 6 neste morgen. Av hensyn til de pårørende.

I går, 22. juli 2011 eksploderte det som mest sannsynlig var en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. En time senere blir minst 80 ungdommer massakrert på Utøya. NRK velger å sende kontinuerlig i alle kanaler, bortsett fra barnekanalen, om hendelsene i Oslo og på Utøya.

Det er femti år mellom disse tragediene. Femti år med utvikling av vår forståelse for hva som sømmer seg. Kamelryttersken holder en knapp på NRKs valg i 1962 om ikke å ha en ekstrasending om hurtigruteforliset. At det var bedre for oss og vår kollektive mentale helse, enn dagens massive dekning av en tragedie som rammer samfunnet like hardt.

Første tanken når det ble kjent at samme person var observert både ved regjeringskvartalet og på Utøya, var at dette var en person som ikke likte Arbeiderpartiet. Opplysningene som nå kommer om den antatte gjerningsmannen tyder på at han sliter med at Norge har blitt et multikulturelt samfunn.

Men man kan spørre seg, hva skal en nasjonal mediebedrift gjøre i en slik situasjon? Hvor hele samfunnet blir angrepet? Skal man kjøre kontinuerlige oppdateringer, eller følge oppsatt sendeskjema og heller ha oppdateringer om tragedien hver time? Hva sier det om oss, som nærmest forlanger å bli holdt oppdatert? Og ikke minst hva sier det om vår omtanke for de som har mistet sine kjære, og som gikk i uvisshet, lenge?

Tror ikke at frykten hos den enkelte blir mindre av slik kontinuerlig mediedekning, men at den har bevisstgjort oss, på at fienden ikke er Al-quaida eller innvandrere. Fienden er oss selv, vårt eget samfunn som tillater styringssystemer som fremmedgjør enkeltmennesket i forhold til både stat og multikulturell påvirkning. Vi må bare håpe at den solidariteten og det samholdet som nå kommer til uttrykk blant annet på Facebook og andre sosiale media. At den også fører til at vi blir flinkere til å godta at samfunnet vårt er blitt større, at vi gir plass til alle, ikke bare nordmenn.

Bloggerne Lammelåret og Kristin Oudmayer snakker om hvordan vi skal snakke med barna om denne, og forsåvidt også andre tragedier. Tror det er viktig at vi ikke bare tenker på hvordan vi skal snakke med barna om dette. Men også at vi tenker på hvordan vi snakker med hverandre om det som skjedde i går. Og hva det gjorde med oss som mennesker, som naboer, som nordmenn. Skal vi bli mer mistenksomme, eller skal vi åpne oss og samfunnet mer?

Flere kommentarer om smellen

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Bønder i by’n

Så snurten i en lammebak ut stuevinduet og måtte opp på baksida for å se.

Kamelryttersken ble nesten litt nostalgisk når hun fikk se de to einforingene med hvert sitt lam. Hun har da hatt noen av sortsen i sitt tidligere liv, og skulle gjerne hatt dem ruslende rundt husene. Men det ble en telefon til 02800 for å varsle likevel. Ikke det at ikke sauene kunne få gå på plenen, men det var den lille detaljen med dyrevelferd. Sau i bygatene kan bli til mye gråt og tenders gnidsel og blod og masse unødig ordbruk.

De har vært her nede forrige uke også. Nabokona kunne fortelle at hun drev og så etter dem hvor de dro hen, om de dro opp i lia eller om de ble værende her nede.

For de som lurer på fruens lokale fagspråk, så er en einforing, gjømmer eller gimbre ei et år gammel søye. Den har vært fòra èn vinter, derav ein-fòrs-sau, einfòring.

Kamelryttersken tenker litt sånn at to einforinger på vidvanke slik, har noe med at de ikke er kjent i beiteområdet sitt. Det vet hun fra sine egne dager med sau på beite. Ikke akkurat i bynære strøk, men sau er sau uansett om den drar til Heldalen på sommeren eller om den trekker ned fra Tømmerdalen. Vanligvis er det nyinkjøpte einforinger som trekker slik. De er kjøpt inn fra et annet sted på høsten som lam og ble prega av mora til å gå i ètt beiteområde. Når de nå kommer i et nytt beiteområde vil de trekke for å finne det beitet de er vant til. Er ikke så mye å gjøre med slike som trekker, det er å avlive på høsten og sette på nytt blod. Lammene vil ha lært å trekke, slik at de kan ikke settes på heller.

Her i Bymarka er det ikke allverdens med gjerder slik at sauene kan trekke akkurat så mye de vil, men de holder seg opp mot Lavollen og oppover i Tømmerdalen så langt fruen har sett dem. Slitsomt med sau som trekker slik, Kamelryttersken har gått sine kilometre for å se etter og få heim slike som har slått seg til i nabobygda, og med en liten flokk var det ikke bare bare å slakte ned unge søyer som hadde bra produksjon. Ble heller til at man gikk noen kilometre ekstra. men der var det ikke biltrafikk som kunne være en fare for dyra. Sau i bygater er en helt annen skål enn sau i veikanten. Og det kunne ikke Kamelryttersken by dyra sine, en riksvei med biler i alle retninger, var knapt nok en sausti de kunne legge seg ned ved.

Men er det egentlig noe å trakte etter? Må da være mye bedre å ligge innpå åsen og late seg i solsteiken?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

 

Voksen? Jeg håper da ikke det?

Rast på Meråker før de gir seg densvenske fjellheimen i vold

Det blir en liten forandring i heimen om ei ukes tid. Samboeren gjennom to år, tar pikkpakket og flytter nå til helga. Han skal og avtjene verneplikten i Luftforsvaret, og Kamelryttersken må innrømme at hun begynner å bli voksen, når mellomsten flytter hjemmefra og minstemann blir 15 nå til Nyttår. Samtidig med at hun selv ikke føler seg èn dag over 23, er det litt sært å innrømme at hun går inn i de voksnes rekker hun også.

Men hun er ikke mer voksen enn at hun svinger seg en tur til Østersund for å spise middag en vakker torsdag. Helt uten annet mål og med enn å finne en restaurant med god mat. Noe hun gjorde sammen med Scooterføreren. De hadde med full oppakning for å ligge ute, men det ble Hotell Älgen. Med god mat følger det gjerne drikke, og med Scooterføreren som selskap gjerne i form av ei flaske rødvin, så da kunne gangavstand til etablissementer med god mat være et sjakktrekk.

Rast på Meråker før de gir seg den svenske fjellheimen i vold

God tid er et må ha på slike turer, så paret rusla seg en tur i by’n mens de så etter et passende vannhull for tørste ganer etter en dag i sykkelsalen. Etter å ha passert et utall uteserveringer, en McDonalds og et ukjent antall kebabsjapper måte fruen påpeke at han var da kresen, kavaleren, som kunne gå forbi så mange potensielle hvilesteder for salsåre bakender. Til slutt fant de da et utsiktspunkt over byens torv hvor de kunne begynne å planlegge turen hjem igjen. Diskutere avstander, se på kart i selskap og sånn over et glass cider.

Bardisken var dekorert med sitater av sir Winston Churchill, som også hadde gitt etablissementet navn. De som søkte mat til hule magesekker var så absolutt enig med den gamle kriger...

Men maten på utsiktspunktet huga hverken fruen eller kavaleren, så de fortsatte sin søken. Litt lenger ned i byen fant de Ericssons Restaurant. Som så ut som at den var stengt. Ingen gjester eller betjening å se, men døra var åpen, så de dristet seg inn. Interiøret var ikke spesielt moderne eller spenstig, så man kunne tro at her var det alminnelig svensk og jämtlandsk husmannskost å få. Sannsynligvis i et passe prisleie for halvtomme lommebøker.

Men fruen hadde bange anelser, og bestilte forrett, noe hun vanligvis ikke gjør. Reinskav med stekt løk og sopp på hvitt brød. Kjempegodt. I full størrelse hadde den gjort seg som hovedrett hvor som helst. Til hovedrett valgte hun røding på jämtsk vis, mens kavaleren ville ha lammefilet. Noe ingen av dem angret på, selv om porsjonene var i minste laget, så det var ikke så dumt med forrett, for blondinens mage var rimelig innhul etter en dag i sola over fjellet og ned gjennom Jämtland.

Blondinen er ikke særlig bevandret i restaurantfaget, og har hverken peiling på Guide Michelin eller antall stjerner i restauranverdenen. Men hun gir gjerne Ericssons Restaurant i Østersund både to og tre stjerner i Guide Ragnhild for god mat, delikat anretning av samme og utmerket service. At hele måltidet for to personer med èn flaske rødvin kom på ca 750 norske kroner for to personer tar hun med som bonus. Det hadde vært en helt annen pris i Stiftsstaden for samme matopplevelse og standard på restauranten.

Østersund er en trivelig og passe stor by, og paret fabler om flere slik improviserte middagsutflukter. De gjør godt i både kropp og sjel. Ikke sant?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

Snartur og snarveier

Improviserte turer tar man gjerne på sparket. Noe ørkendyret ikke har noe i mot. Etter dagvakt en søndag i juli fant Kamelryttersken ut at hun kunne jo ta snarveien rundt Klæbu på heimveien. Kommet opp til Svean gjennom noen fantastiske svinger mellom Tillerbrua og Klæbu sentrum, fant hun ut at “Det er da ikke så langt til Ler”. Nede på E6 svingte ørkendyret sørover. Merkelig det da? Stiftsstaden og heimen ligger da vitterlig nordover langs E6 fra Ler? Neida, sånne detaljer hefta ikke bimmer’n så han fant seg ei bru over Gaula ved Lundamo han. Og la i vei nordover på vestsida av elva. Sånne vestsideveier er mye triveligere var argumentet til snabelkamelen. På Kvål la han til venstre oppover lia, ikke ned. Og fortsatte over åsen på en grusvei som tvang betvingeren av det topuklede ørkendyr opp i stående over til Gåsbakken. “Her har vi da vært før?”  Joda, ørkendyret ville ta samme turen som i fjor. Der han fortsatte ned til Svorkmo og Orkdalen. Men nei nelt samme turen ble det ikke, i lia ned mot Svorkmo ble det stopp. Her holdt noen av de lokale heltene med hest på stas, på med høyberging, og hadde lite og ingenting i mot Kamelrytterskens to vante hender om høygaffelen. For gafling av høy inne på låven er inegn udelt fornøyelse for folk med halskatarr,

Artig å se, traktor med svans som kjørte inn bakketørka høy. Blondinen ble rent nostalgisk og tenkte på de rideturene hun hadde hatt på panseret til gråtassen på Fastvolden. En av gårdene i heimbygda. Den gang da i barndommen. Høylasset var stort og gråtassen lett i framkant. Løsninga var å ha noen som satt foran på panseret slik at traktoren hadde et minimum av bakkekontakt med forhjula. Uforsvarlig? Ja, men du verden så artig for en ti-tolv års unge.

Hestefolket var glad for de to ekstra hendene, som kom sånn helt uventa. Vanligvis fikk de pressa høyet direkte på ekra (jordet), men i år var det ikke mulig å få i pressing. Høyet var tørt, så det var bare å få det inn. Kamelryttersken har fuska litt i bondeyrket, og vet litt om det å ha “Floingen stående i tinden” når tørrhøyet skulle berges. Hestefolket fikk berga høyet sitt og fikk bevis for at dugnadsånden lever fremdeles, også når man ikke ber om det. Kamelryttersken fikk på sin side bruke kroppen og kjenne på det å bli fysisk trøtt etter et godt arbeidsslag. Noe som ikke akkurat er vanlig kost i den jobben hun har for tiden. Og som ble en bonus og en vederkvegelse for kropp og sjel.

Hva med deg? Improviserer du en tur på sparket, eller “har” du ikke tid?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

 

Bare èn av millioner frihetskjempere

En av vår tids mest kjente frihetsforkjempere, Nelson Mandela blir 93 år nå på mandag. En respektabel alder for en som har tilbrakt rundt 1/4 av livet i et fengsel som ikke helt holdt samme standard som fengselet i Halden.

Svenske Expressen har en lengre artikkel om 93-åringen, mens da norske media så langt har glemt at fredsprisvinneren fra 1993 fyller år nå til uka. Er i Expressen det kommer fram at Mandela ser på seg selv som en av mange millioner frihetsforkjempere, ikke som den fremste blant likemenn.

Mandela står sammen med Gandhi og Martin Luther King jr som en av de fremste forkjemperne for respekt og likeverd i tiden etter andre verdenskrig. I motsetning til dem har han fått virke uten å bli drept av snikmordere. I seg selv en begivenhet og tegn på at hans integritet samlet folket han arbeidet for. Kanskje også et tegn på at verden går fremover. I følge en av de kondisjonerte fruer på Øvre Singsaker er det ikke så rart, for den har ikke noe annet sted å gå. Enn fremover.

En helt annen sak som også handler om respekt og verdighet er voldtekt. En sak som har fått mye oppmerksomhet de siste månedene. Her i byen har vi enda i friskt minne ungjenta som tok livet sitt etter å ha blitt voldtatt på Festningen nå i mai. I dag har Adressa en kronikk av Berit Schei, Professor i medisin ved NTNU, med tittelen Voldtektsofre har rett til kompetente helsetjenester. Ja, selvsagt. Et menneske i krise har krav på å bli møtt med empati, forståelse og respekt.

Vi fokuserer på voldtekt fordi det er et så klart brudd på vår forståelse av hvordan vi omgåes. Voldtektsofferet har fått sin intimsfære invadert og ødelagt på det groveste, gjerne av en person som står det nært. Vanligvis tenker vi på voldtekt som et overfall bak en busk i en park. Men langt de fleste voldtekter skjer i hjemmet og fra kjente.

Det er bra at vi fokuserer på voldtekt og hvilke følger det kan ha for den som blir voldtatt. Voldtektsmottak på st. Olavs hospital, tilbud om oppfølging av helsepersonell og den omsorg som gis i nærmiljøet.

Professoren er opptatt av dårlig politisk håndverk ved å la legevakta være åsted for undersøkelsen av voldtektsofre. Bortsett fra her i by’n hvor det er eget team som tar i mot.

Schei sier videre: 

Så lenge helsemyndigheter nekter å diskutere kvalitetskriterier for denne type undersøkelser, vil voldtatte fortsatt bli dobbelte ofre. For ikke å si tredobbelte ofre; først av gjerningspersonen, så av helsevesenet, deretter av rettsvesenet som ikke får den sakkyndige hjelpen som behøves.

Ja, hun har rett. Men er det riktig å diskutere kvalitetskriterier for èn type overgrep? Burde man ikke se på de overordnede målene først og diskutere hvilke kvalitetskriterier som ligger i dem? Eller har vi allerede gjort det?

Blondinen sliter litt her, ikke rent lite heller. For vi vil som helsepersonell prøve å gjøre vårt beste ut fra våre forutsetninger og forståelse for hva som er best for pasienten, brukeren av våre tjenester. Selvsagt vil vi møte voldtektsofferet på en empatisk og skånsom måte, for å bidra til at traumene skal bli så små som mulig. Helst vil vi ha en tryllestav som kan fjerne traumene med ett strøk over panna til offeret. Og til det trengs det spesialister på akkurat de traumene skal vi kunne handle i god Hippokratisk ånd.

Men likevel, det er ikke bare voltektsofre som får sin intimsfære invadert, som får livet ødelagt av vankunne i helsevesen og samfunn forøvrig. Som også har behov for kvalitetssikring av sitt helsetilbud. Et tilbud som i realiteten ikke finns. Fordi det er samlet på få hender på Rikshospitalet, og som fokuserer på kosmetiske forandringer og ikke på hvilke lokale tilbud pasienten trenger for å fungere i det daglige. “Been there, done that” kan Kamelryttersken si om så mangt, og mye kan hun legge bak seg nettopp av den grunn. Men noe blir det til at hun går tilbake til. Som dette med lokale tilbud til transkjønnede. For det å finne seg sjæl krever kanskje mer enn en blåresept på hormonsubstitusjon?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom  :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Blinde soner, speil og blinkende lys

Bildet er hentet fra Tango MCs teorikveld på NAFs førerutviklingskurs 6. -8. mai 2011

Var en sommerkveld ørkendyret kom bortover Kjøpmannsgata, i venstrefeltet. Han hadde tenkt seg rett fram på Brattøra og etterhvert inn på nyveien, Nordre avlastningsvei. Men før han kommer så langt som til Lilletorget/Thomas Angelsgata er det en jypling av en moped som legger seg over fra høyrefeltet. Han kan takke sin skaper for at Kamelryttersken hadde kjørt motorsykkel før. Først kneip hun inn bremsen såpass ørkendyret nærmest sto stille, slik at det ble plass til ynglingen, før ørkendyret dro på og forbi på venstre sida. For her var det farlig å være forståss.

Var tre ungdommer i følge på moped og lettsykkel som lå i høyrefeltet, og som kanskje syns bilkøen ble lang foran. Mopeden som lå først, smatt seg fram ved å legge brått over i venstrefeltet, hvor det tilfeldigvis samtidig var et ørkendyr som hadde tenkt å okkupere samme sted i tid og rom. At blondinen oppå ørkendyret begynte å lure alvorlig på om mopedusten hadde førerkort for moped eller om han hadde fått det på posten, er kanskje ikke så rart.

For ikke hadde han sjekka speil, ikke sjekka han blindsonen og ikke brukte han blinklys. Så det var fruens rutine og erfaring som gjorde at hun ikke kjørte over guttvåttens spanske industriavfall, ikke hans plikt til å opptre aktsomt i trafikken.

Valpen ble tydelig overraska og kanskje litt skremt i det samme, kunne Kamelryttersken se i speilet. Så nå går det nok enda ei historie om tungsykklers uvettige oppførsel og hvor overlegne de er de som sitter oppå, i nærmiljøet hans. Mens det da var nummeret før fruen hadde gått av sykkelen i lyskrysset ved Bakk’brua og fortalt larven litt om Adam, korte bukser og øl i Paris. Men hun fant ut at guttungen sannsynligvis ikke ville ha forstått nord-norsk, så det var ikke bryet verdt.

Men det er da fortærende at mopedister skal legge seg til samme uvaner som bilistene? De er da like sårbare de som motorsyklister? Der de farter rundt i joggesko, shorts og T-skjorte?

Bildet er hentet fra Tango MCs teorikveld på NAFs førerutviklingskurs 6. -8. mai 2011

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Skinnflat i svingen, flyt, effektivt eller bare morro?

img_5611 30x20

Det å ligge skinnflat i en rundkjøring kan kanskje oppfattes som unødvendig, men du verden så artig :-)

Altså ikke skinnflat som russen kan være når de blir liggende for lenge i midten av rundkjøringen i sitt forsøk på å få enda en knute i russelua. Men skinnflat med sykkelen gjennom en sving som kan være både hundreogåtti grader og enda mer er bare herlig :mrgreen: Andre rundkjøringer kan ha det de kaller en sjikane på racerbanen. Først høyre, så en venstre, før en kjapp høyre for å få sykkelen på rett vei. Særlig der de har lagt brostein langt ut i kjørefeltet.

Alle bilder i denne posten fra teoriundervisningen på NAFs førerutviklingskurs 6 – 8/5 – 2011. Plansjene er fra Tango MC og brukes av politiets kjøreinstruktører

Blondinen er ofte litt tung i hodet og en tanke ukonsentrert på vei til jobb på morgenen, men i rundkjøringen i Ilakrysset skjer det noe. Det blir klart fra venstre og ørkendyret kan få gjøre det han trives med. Inn i svingen, legge seg nesten helt ned på venstresida, gli gjennom svingen, rette opp og en tanke ned til høyre med mer gass for å komme unna den luringen som kom ned Byåsveien, han som ikke helt har fått med seg vikeplikten for de som er i rundkjøringen. Rette opp rett før trikkeskinnene og ned Ilevolden. I lyskrysset med Osloveien legge seg over i kolleltivfeltet til høyre forbi matpakkekjørerne som stanger i venstrefeltet. Etter lyskrysset på Skansen er det å kjøre mellom trikkeskinnene i Kongensgata og dra på forbi enda flere matpakkekjørere fram mot lyskrysset ved Hospitalkirka. Her går trikken over i venstre felt, så det blir gjerne en kjapp manøver til høyre for å komme over trikkeskinna og videre mot lyskrysset i Smedbakken. Det hele blir nesten som i langsom kino siden det er fartsgrenser i by’n.

Ser uforsvarlig ut? Ikke mer uforsvarlig enn trampjerna som tror de eier veien OG fortauet. En annen sak er at en sykkel som ørkendyret har det lille ekstra som skal til for å komme ut av en trengt situasjon. I form av motorkraft og bremser. Desverre er det mange bilister som tror at motorsykler er laget av luft, slik at de kan gi en god F i vikepliktsreglene når det kommer en to-hjuling. Som i rundkjøringen over her. Da er det godt å ha kraft nok til å komme seg unna. Og vett nok til å kunne dra i bremsehåndtaket når det trengs.

For det handler om å lære seg egne begrensninger, og overvinne dem. Eller for å si det med instruktørenAdventure days i Säfsen: “Jag tror inte at det er skikkligheten som fattas, men at det sitter i hovudet, nær ni har kjørt så mycket”. Løsna noe hos Kamelryttersken etter de dagene. Merker det på kjøringa, mer løs og ledig, samtidig mer kontroll og kontakt med sykkelen. bare en så enkel ting som å vri føttene innover på fothvilern gir utslag. Knærne tar tak i tanken på en helt annen måte, forankringa blir mye bedre. I stedet for å knipe seg fast, som det gjerne blir når foten peker rett framover, blir forankringa i tanken organisk og man blir mer en del av sykkelen. Samme når man står på sykkelen, peker føttene litt inn mot midten av sykkelen, følger knærne med og kontakten med doningen blir så mye bedre.

Kontroll krever også konsentrasjon, og det er den som kommer når man legger sykkelen ned inn i svingen. Øya på utgangen av svingen, hele tida på leit etter veien der den forsvinner i det ukjente. Høyere fart krever mer nedlegg for å gjøre svingen så kort som mulig

Øynene følger svingen, og sykkelen følger øynene. Èn ting har vært på veien, men på trange steder i lave hastigheter kan det bli mye tåspissdans og padling for å få sykkelen dit den skal. Men med haka på skulderen kan føttene bli værende på fothvilerne mens man sakte lurer seg rundt og inn der man vil. Rett og slett fordi sykkelen kjører dit man ser.

Avpassing av farten før svingen, før svingpunktet, det punktet man begynner å legge ned sykkelen for å begynne svingen, gir mer flyt i kjøringa, man slipper brå oppbremsinger for å få farten ned til et nivå man vet man håndterer. Ei lett hand på gasshandtaket gjennom hele svingen fram til man begynner å rette opp. For så å gi på litt ekstra. Nedgiring med påfølgende vræl ut av svingen kan possørene og de som ikke har innmat i eksospotta få holde på med. Alene. Tenk flyt og at dit skal jeg. Samtidig med at man har i mente at biler har en tendens til å tro at de eier gata. Bedre å slippe fram en Audi med tung høyrefot mer, enn å la en BMW med fire hjul legge deg flat.

Ikke alltid at Kamelryttersken klarer å kjøre lett og flytende, men bevisstheten har blitt mer skjerpet og øya er enda mer retta forbi der veien slutter. Er dine?

 

Ørkendyrbetvingersken på ACR juni 2010

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

 

Kikkerten i glaskarmen

img_4724 25x16

X-en var innom for en tid siden og kommenterte kikkerten fruen hadde stående på hylla ved stuevinduet. “Akkurat som kjerringene heime” var kommentaren.

Utsikta fra fruens stuevindu er det ikke no å si på. Her er det hurtigruta “Trollfjord” som poserer på vei ut Trondheimsleia

Ja, vi er vant til å holde øye med fjorden. Og ja vi er nysgjerrige. Men kikkerten har med mer enn nysgjerrighet å gjøre. Den hang på en knagg eller sto i hylla lett tilgjengelig hvis man så noe nedpå fjorden som ikke var lett å se. Mange hadde den også stående i glasskarmen.

Vi måtte holde øye med fjorden. Kallen var på fiske og vi var redde for ham. Kanskje hadde han med seg en eller flere av sønnene våre. Eller de var med andre båter. Selv om vi ikke kunne gjøre så mye, så er det å vite hva som skjer en beroligelse i seg selv. Og så man noe som ikke stemte kunne man finne ut av hva det var eller si fra hvis det var noe alvorlig.

Og så været, følge med på hvordan strømmen og bølgene gikk. Alle slike detaljer som kan berolige et angstfylt hjerte. Strømmen står sånn og slik, “han e berre en liten nordavinds gråe”, “Då kjem nok kallen heil heim i dag òg”. Sjelden det ble sagt, men det lå alltid under.

I dag med alskens overvåkningsutstyr er likevel det menneskelige øye nødvendig. Selv om det sjelden og aldri skjer noe spennende nedpå fjorden har likevel kikkerten sin faste plass ved stuevindet. Og der blir den nok værende, eller ?

F for Forståelse eller for Fornærmelse?

Det er ikke så enkelt alltid, å vite hvordan man skal forholde seg når man møter nye mennesker. Denne blondinen har iallfall møtt mange som sliter litt med hvordan forholde seg til store flotte blondiner med brede skuldre og mørk stemme. Som når hun var ute og gikk Natteravn i Midtbyen sist natt.

Nederst i Nordre, ned mot Fjordgata er det gjerne mye folk som samles. Er kanskje ikke akkurat Stiftsstadens svar på Red light district, men det er flere utesteder i akkurat den gatestumpen. Etter at ølkranene stenger i to-tida trekker folk ut på gata, hvor de blir stående og prate før de rusler seg i retning sine respektive hjem.

Kamelryttersken og to andre natteravner kommer bort Fjordgata rett etter stengetid. I krysset med Nordre blir hun stoppet av en yngre kar som høylytt forteller hva fruen het en gang i tiden og fortsetter med å ramse opp barna hennes, hva de gjør og så videre. Han er ganske så påståelig og  kan virke forurettet over et eller annet, før han avslutter med at Kamelryttersken er syk. Ærlig og redelig tok det fruen en stund før hun oppfattet hvem han snakket om. Det er jo ethvert menneskes soleklare rett å kunne oppføre seg som en idiot, enten man er edru eller ikke. Han får nå bare holde på. Han har sikkert behov for å bekrefte mistanken omgivelsene har av hans manglende evne til å være i godt lag, tenker fruen når hun får summet seg. Karen ble litt spakere og ikke fullt så høylydt når han fikk svar. Da det nådde fram til bevisstheten hans at Kamelryttersken var villig til å snakke med ham ble det stille. Er ikke så enkelt å være brautende idiot, når dama han snakker om og til, ikke farer opp i et vannvidd av munnbruk med beskyldninger om både dette og hint. Om både toskeskap og det som verre er.

Venninden til typen ble ikke bare litt med seg av oppførselen til kavaleren og prøver å komme Kamelryttersken i møte med «Vi har da arbeidet sammen på rehabavdelingen på sykehjemmet, det var så hyggelig å arbeide sammen med deg».  Først snakker hun til kavaleren og vil ha ham til å roe seg ved å fortelle at Kamelryttersken, tross hans meninger, er en hyggelig person. Det når ikke fram til karen som bare fortsetter med sitt noe usammenhengende babbel, om enn mer tilbaketrukket og så absolutt mer lavmælt ettersom han ikke får gehør, bare motstand. Når kavaleren ikke vil høre på det øret, snur hun seg til Kamelryttersken og gjentar at hun satte pris på samarbeidet på sykehjemmet. Trivelig at hun kommer sin tidligere arbeidskollega i møte slik :-)

Men hva i h…ste svarer man? Her holder typen til en tidligere arbeidskollega på og gjør sitt beste for å lage kvalm. Frøkna selv gjør hva hun kan for å redde situasjonen. Sitt eget omdømme iallfall. «Klarer ikke helt å ta deg igjen, det er så lenge siden jeg arbeidet der, men du skal ha takk for at du husker meg», eller noe i den retningen svarer Kamelryttersken, før hun fortsetter for å ta igjen de to andre ravnene som har rusla over på andre siden av Nordre. Kanskje litt kort, jenta var jo opptatt av å redde skinnet til kavaleren sin, og burde så absolutt fått mer kred for det, men Kamelryttersken vil helst ut av en ubehagelig situasjon.

Ble litt sært at enda en tidligere kollega fra tida på rehabavdelingen forteller om et godt samarbeid, på så kort tid. For en av sykepleierne på sykehjemmet kom innom standen Natteravnene hadde på Martna’n tidligere i uka, bare for å prate kjenning. Hun fortalte at Kamelryttersken var savnet på avdelingen, for sin evne til tverrfaglig samarbeid, til å se mennesket, ikke bare diagnose eller profesjon. Godt å vite at man huskes for slike ting, for Kamelryttersken opplevde litt forskjellig der også, på tross av det gode samarbeidet med pleiepersonalet.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon, og ville den vært anderledes om Kamelryttersken ikke hadde hatt natteravnvesten på seg? Kanskje, men hun var nå en gang Natteravn denne kvelden i denne situasjonen. Reaksjonen kom ikke før hun kom hjem. Da først oppfatta blondinen at hun faktisk var blitt sjikanert på åpen gate. Foran et tyvetalls mennesker, mens da de to andre ravnene hadde fortsatt uten å få med seg hva som skjedde litt lenger bak.

Kamelryttersken forstår hva karen ville formidle, men hun lurer på hvem som var den fornærmede her, og hva folk faktisk forstår. Eller vil forstå.

I ettertid ser fruen at situasjonen ikke var særlig ubehagelig. Den kunne vært, for slike situasjoner er aldri behagelige. Er for mange følelser som kommer opp og får fritt spillerom. Men det man ikke dør av, blir man sterkere av. Det gjør at Kamelryttersken kunne ta denne utfordringen på en mye bedre og mer produktiv måte i natt enn bare for kort tid siden. Selv om den tidligere arbeidskollegaen nok følte situasjonen som både pinlig og det som verre er. Blondinen tenker på om hun skulle tatt seg litt mer tid og avsluttet situasjonen på en hyggeligere måte. For eksempel foreslått for karen med dårlige sosiale antenner å møttes over et kafèbord i morgen? Men det hadde kanskje vært en fornærmelse?

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom    :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk   :-)