Kunskapsformidling, sjikane eller etisk blogging?

Tittelen kunne vært “Kunnskapsformidling eller drittkasting?”, men selv denne blondinen klarer å se forskjell på hummer og kanari, eller som i dette tilfellet, drittkasting og folkeskikk.

Det er det åpenbart ikke alle som gjør når de sitter ved et tastatur foran en skjerm og leser gode blogginnlegg som de ikke er enig i. Helene Drage tok det opp her for en tid siden, dette med bloggtroll eller nettroll som de også kalles. Er ikke så mye å å gjøre med dem. De trives best når man begynner å diskutere med dem.

Nå er ikke nettroll noen stor utfordring på Karavanseraiet, kanskje snarere tvert i mot, hvis vi da ikke tar med spamen, som er nettroll av beste merke. Men her om dagen havna Kamelryttersken oppi et kommentarfelt med ca 1/3 sjikane, 1/3 vrøvl og en 1/3 misforstått vitenskapsformidling. For holde seg til eksakte tall, ellers kommer det et nettroll med matematikkunnskaper trampende. For tramper gjør de. For eksempel som denne kommentaren “Dra bort på motorveien og lek” til en man ikke var enig med. Har sett flere slike seriøse og godt gjennomtenkte kommentarer rundt forbi. For ordens skyld må det presiseres at bloggposten som avfødte kommentarene var godt skrevet, informativ og holdt ellers alle mål man kan sette på en bloggpost.

I evangeliet etter Johannes, kapittel 8 står dette

og Jesus gikk ut til Oljeberget.  2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem.  3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram  4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.  5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»  6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.  7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.  9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Og med det som bakgrunn er det mye man kan si om nettroll, og det er minst like mye man kan si om blogging og kommentarer. Er enkelte som tror at når de har en skjerm mellom seg og den snakker til, da kan de slenge så mye med leppa som de bare vil. Debatten rundt HelseHilde og Trine Grung i blogglandet her i vinter er et godt eksempel. For ja, man skal kunne ha belegg for det man sier, men begynner man snakke om å ha belegg i vitenskapelige arbeider, da skal man holde tunga rett i munnen. Er noe som heter forskningsetikk, og det er flere høyt aktede vitenskapsfolk som har blitt sabla ned fordi de har triksa med dataene sine. Kommer slike saker i media i ny og ne. Vedkommende har bare å pakke snippeska og gå fra stillingen sin.

Men forskningsetikk er mer enn å være pinlig nøyaktig med data. Fordi skal man ha troverdighet, må ikke bare dataene være korrekte, man må også håndtere alt rundt forskningen og formidlingen av det man har forsket fram på samme måte. Det gjelder også for de som formidler dette videre, man behandler også meningsmotsatandere med samme respekt som man vil bli behandlet med selv.

Kamelryttersken vet med seg selv at hun har noen meter å gå langs den veien enda, og at hun langt fra er noen uskyldsren jomfru når det gjelder nettrolling. Men stikker likevel fram hodet for å si at vi kan bli bedre, eller er det bare et fromt håp?

PS Nina Elisabeth har mer å si i posten I hardt vær Stikk gjerne innom hennes tenketank :-)

Tillegg 1/7 – 2011

NRKbeta har en diskusjon om hvordan få bedre samtaler i kommentarfeltene. Den kan følges her og her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom   :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper på diskusjonen )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Karavanseraiet… OMG!

Må bare få dele denne som lå i spamfilteret i dag :mrgreen:

Karavanseraiet.. OMG! :-)

Er vel ikke mer å si om den saken?

For de som lurer er OMG en mye brukt forkortelse for det engelske kraftuttrykket Oh My God

Flere gode kommentarer fra spamfilteret finner du her, her og her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom   :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

Vaksinemotstander? Jeg? You bet

Not.

Men Kamelryttersken er visst det, ifølge Gunnar Roland Tjomlid på bloggen Unfiltered perception. Han har en utmerket bloggpost om vaksine og vaksinering mot blant annet meslinger (anbefales). Siden fruen er av den oppfatning at mennesket har godt av en “time-out” en gang i blant for å ta seg igjen i en travel hverdag, tillot hun seg å filosofere litt rundt det i kommentarfeltet til nevnte blogginnlegg. Noe som falt flere tungt for brystet, og blondinen fikk passet påskrevet ganske så grundig, ikke bare av bloggeier.

Sånn kan det lett gå i et kommentarfelt, man er ikke klar nok i sine uttalelser og erter på seg andre som også har sine meningers mot om ting man faktisk er enige om, man bruker bare andre ord og ser ting fra andre vinkler. I praksis er man rørende enig om hovedtrekkene, men går seg bort i detaljene.

Den diskusjonen viste Kamelryttersken noe mer, at skeptikerne er skeptiske, og de er akkurat like enkle å diskutere med som alternativfolket som tror at man kan lese over vann for å gi det helbredene kraft eller at noen kan helbrede ved bønn. Kan det ikke bevises ved doble doble blindtester er det ikke sant. Men før man kommer så langt som til å utføre et kontrolert forsøk må man faktisk innom noen blindveier og snu noen steiner. Hvis alt skulle dobbelsjekkes dobbelt opp, må vi ha med oss eget testlaboratorium bare vi skal drikke vann. For det kan hende at det er en skadelig mikrobe i det vannet, selv om det er dobbeltsjekket mange ganger fra Jonsvannet til kranen her i Ila. Og hva hvis det er snakk om vann i kranen et annet sted? Kan vi stole på det? Ikke hvis vi skal følge skeptikerne helt ut til den ytterste konsekvens.

Sykdom består av to dimensjoner, en psykisk og en somatisk (kroppslig). Andelen av psyke og soma i det enkelte sykdomstilfellet varierer fra person til person, og fra tilfelle til tilfelle. Noen påstår at man kan tenke seg frisk, kanskje hvis sykdomen er rent psykisk og påført ved ytre påvirkning, som mobbing. Kanskje, selv om mange kognitive behandlingsmåter gjør nettopp det, baserer seg på at pasienten kan endre adferd og dermed påvirke sykdommen ved å tenke anderledes. Men det er vel sjelden at man kan si at en sykdom bare har en psykisk dimensjon?

En rent somatisk sykdom, som kreft, vil også påvirke pasientens psyke, slik at sykdommen over tid også får en psykisk dimensjon, Det var den en bekjent som døde av kreft for noen år siden snakket om, når han fortalte om sitt sykdomsforløp. “Jeg tror at den behandlingen jeg får på sykehuset tar kreften. Men livskvaliteten opprettholder jeg ved positiv tenking”. Han trodde virkelig på at behandlingen han fikk hjalp ham rent kroppslig, at den tok den somatiske dimensjonen av sykdommen. Den psykiske dimensjonen måtte han arbeide med selv via tanken, det var den forståelsen han formidlet. Og det er det man gjør ved mestringssentrene rundt forbi, støtter pasienten på å opprettholde troen på seg selv og sine muligheter til å leve.

Har også sett det ved alvorlige muskelsykdommer, at det er tanken, det kognitive som holder liv i pasienten og lar ham holde ut. Men derifra til å tro at man kan tenke seg frisk, fri for symptomer og bivirkninger er det et langt sprang, selv for en blond Ergoterapeut. Men det er viktig å ta med den dimensjonen, hjelpe pasienten til å finne en balanse mellom soma og psyke. For sykdom gjør noe med mennesket, er noe i det at det man ikke dør av , blir man sterkere av. Derfor er den time-outen som en enkel forkjølelse gir, viktig for oss. Den er med og bidrar til den utviklingen vi alle går gjennom. Men man kan også snu på det, og si at det er slik at siden livet utvikler seg i hopp og sprang, at det det er de brå overgangene som gjør at vi må ta en slik time-out for å nå oss selv igjen.

Ofte tenker man at “Jeg er da den samme som jeg var i går”. Er vi det? Har vi det samme synet på tinger og tanger som igår, eller har vi utviklet og forandret oss oppgjennom livet? Og i tilfelle hva var det som gjorde at vi forandret oss?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom   :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :-)

QTEHW7H2CKNF

Innlenker, markedsføring eller fy-fy?

Kom en fin tilbakemelding på Facebooksida til Karavanseraiet.no. ” Synes alltid det er så interessant å lese det du skriver, det er interessant, tar opp viktige emner og er lett og humoristisk å lese….. :-D” Lindis sa en gang før at hun måtte ha no fornuftig til morrakaffen og det fikk hun på Karavanseriet. Tydelig at det fremdeles er innhold på seraiet som kan leses til morrakaffen hennes. Det er bra, og ikke minst er det trivelig å få en slik tilbakemelding :D

Det er viktig å få slike tilbakemeldinger, på at det man skriver blir lest og satt pris på. Det blir lett at man skriver for en liten menighet, at leserne er folk som er enige i det man skriver, at man ikke kommer lenger ut med det man vil si. Med sine meninger om så mangt. Cybespace og internett er stort og har plass til det mest utrolige av fiksjon og fakta, av fantasi og virkelighet. Som bruker av internettet blir man overfalt av informasjon, en informasjonsmengde som man etterhvert lærer seg å håndtere. Man lager seg filtre av forskjellige slag for ikke å bli helt borte i informasjonen som kommer inn via skjermen og forbindelsen til Cyberspace.

Kamelryttersken vil gjerne komme gjennom så mange filtre som mulig, for å bli lest av flest mulig. Hun vil gjerne få spre sitt glade budskap om respekt og verdighet. At vi som mennesker har et ansvar for å oppføre oss ordentlig overfor hverandre. Kristi læresetning om å gjøre mot sin neste som man vil at nesten skal gjøre mot en selv. Alminnelig folkeskikk rett og slett.

Men så var det å få ut dette budskapet, få folk til å lese og kommentere og anbefale andre å lese Karavanseraiet.no. Seraiets egen Facebookside er allerede nevnt. Er mange som har kobla seg til Karavanseraiet.no ved å bruke Facebooksida slik at de får de nyeste bloggpostene inn på sin egen vegg. Kjapt og enkelt. Andre finner Karavanseraiet ved at de leser Kamelrytterskens kommentarer på andre blogger. Eller via Google eller andre søkemotorer. Noen ramler inn fra ymse blogglister, men en så liten blogg som dette havner sjelden på forsida og får dermed liten trafikk fra slike lister.

Alle bloggere har den utfordringen, at de vil nå ut med budskapet sitt, enten det nå er om respekt og verdighet, om de siste interiørtrendene, leseverdige bøker eller laksefiske i Vorrmolselva. Mest effektive måten å nå ut til mange lesere er å få andre blogger til å anbefale det man skriver. Og lenker til for eksempel en av Karavanseraiets poster om respekt og verdighet. Til selve posten, ikke til bloggen. For det er budskapet og ikke budbringeren som skal fram.

Kamelryttersken fylte femti her for en måneds tid siden, og i den anledning ble hun beæret med å bli Dagens navn i Adresseavisen. Trivelig det, MEN det som gjorde at fruen ble intervjuet og fikk kontrafeien på trykk, var ikke at hun fyllte rundt år, men at hun er aktiv natteravn på motorsykkel. Bæreren av budskapet var Adresseavisen, men budskapet var at det finnes folk som vil bruke av fritida si til å være der. Gjøre helgekveldene til trivelige kvelder, gi ungdommen trygghet og mulighet til å kose seg, uten at jentene må være redde for å bli voldtatt på heimveien.

Blir det samme med en blogg. Bloggen er bæreren av budskapet, den er i utgangspunktet uinteressant hvis den ikke har et innhold. Og at det innholdet blir oppdatert. Er derfor bloggere vil spre lenker til det enkelte innlegget. Fordi da kommer leserne direkte til de ser etter, det budskapet bloggeren har.

Var en diskusjon om dette på Karavanseraiet for en tid siden. Kamelryttersken hadde lenket til en blogg et par ganger i et innlegg, fordi hun mente at dette var leseverdige bloggposter og at bloggeier hadde et budskap som gjerne kunne kom fram til flere. Blogginnlegget var ikke om det samme temaet som de to omtalte innleggene, men innleggene og den omtalte bloggen ble brukt for å underbygge fruens egen tekst. Den aktuelle bloggeieren sa fra i kommentarfeltet at det syns hun ikke var bra, skulle bloggen omtales/lenkes til, skulle det skje ved at man lenket til bloggens forside. Vedkommende beklaget også at det ble mye arbeid med å fjerne lenkene.

I utgangspunktet er alle innlenker bra, de gir mer tyngde når søkemotorene leter etter innhold i Cyberspace. En lenke fra Karavanseraiet.no til BloggX.no er derfor bra for BloggX, fordi den får èn lenke mer å vise for seg overfor søkemotorene. De bruker antall innlenker som et av flere parametre for å vurdere hvor høyt denne bloggen skal rangeres. Karavanseraiet.no på sin side får èn lenke på BloggX, som gir leserne av den bloggen en mulighet til å lese en annen blogg. Det blir en vinn-vinn situasjon hvor begge bloggene får omtale og dermed en større sjanse for å få flere lesere.

Skumles mye om at de mest leste bloggene, at de har script som ligger bak den siden leseren møter. Dette er script som har til hensikt å gi ekstra trafikk til bloggen. En trafikk som ikke er reell, men som registreres av tellerne på blogglistene. Kamelryttersken bruker egne støtteblogger som gir innlenker for at Karavanseraiet.no skal bli registrert av blogglister og søkemotorer. En ikke uvanlig strategi for å generere mer trafikk. Det som er forskjellen er at det er ingen grunn til å benekte at det er markedsføring av budskapet om menneskelig respekt og verdighet. Mens det da har falt kommentarer om at man skal holde sin sti ren, og ikke drive med det noen mener er lureri.

For det er noe med egenreklame, det er ikke bra i følge den norske folkesjela. Men det sies da også at man skal høre på selvros, for den kommer fra hjertet?

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Femtiårsgave

img_5730 30x20

 

fikk Kamelryttersken av seg selv nå i helga. Tur til Adventuredays 2011 i Säfsen i Dalarne over i Svealand. Hun syntes det var en passende gave i anledning at dama rundet et halvt århundres vandring på jorda.

Eneste hun visste før hun la av gårde var at Säfsen lå et sted i Sveariket og der var det samling tre heile dager til ende for sykler som trives like godt utafor allfarveien som på den. Ørkendyret hadde fått nymontert GPS og var mer enn villig til å dra den veien. Men han var litt spent på hvilken vei Tommelommen ville velge nedover til Dalarna. Han har så ymse erfaringer med hva den elektroniske kartleseren kan finne av vei.

Første stopp ble ved Ea-fossen i Haltdalen

Men han kunne ikke stoppe der, kamelen, han ville videre opp Haltdalen, gjennom Rugeldalen forbi Falkberget og til Røros. Her fant han ut at Tommelommen ville ned langs Femunden, så litt forbi Galåen ble det avkjøring mot Tufsingdalen og ned R28 langs Femunden. Er et stykke ned til Drevsjø så det tok sin tid. Fra Drevsjø gikk turen over grensa til Idre og en smule harryhandel før kursen ble lagt ned Âlvdalen. Her var ørkendyret på kjente trakter. Han hadde sin første tur til Monztabanen som ligger et stykke ned i Âlvdalen.

Et stykke ned forbi Idre ble det stopp for benstrekk og mat. Ørkendyret brydde seg ikke om slikt, han hadde full tank fra Røros, og hadde enda 30 – 40 mil på tanken. Mens da Kamelryttersken kunne tenke seg litt påfyll på sin tank. Nedover langs Österdalelven er det flere steder lagt tilrette for villcamping. Sverige har tilsvarende allemannsrett for telting i utmark som i Norge, men her ville de ha litt kontroll på slitasjen på naturen. Her var det satt opp gapahuker med bålplass foran og mulighet for fiske i elva. Hvis man ville overnatte var det satt opp en kasse med kort, hvor man kunne betale 60 svenske kroner for ei natt.

Gapahuken var forsegjort med gode benker og bord med overbygd bålplass foran. Ved var lagt fram til fri bruk. Toalettet lå litt bort fra gapahukene og var i god stand. Kamelryttersken rynka ikke på nesen for å bruke det iallfall. Så seksti kroner for å slå seg til der ei natt, var ingen upris.

Etter å ha fulgt Österdalelven til Mora begynte gjetningene. Hvor skal vi nå? Tommelommen påsto ned 26:an. Forslaget ble under tvil godtatt for fruen ville fram før etablisementet stengte, slik at hun fikk seg ei seng for natta. Hytte var bestilt samtidig med påmeldinga forståss.

Vel framme fant ørkendyret at det finnes flere orntlige sykler, selv om han var av de mer erfarne med sine nærmere 85.000 kjørte kilometre. Om enn ikke så mange på sånt underlag som det skulle bli denne helga.

Her er to av dem, og flere var det rundt forbi

Fredagen gikk med til å bli kjent med hvordan tinger og tanger fungerte og en runde med øvelseskjøring på grus under oppsyn av to instruktører. Det var over 500 sykler med denne helga, så det ble kjørt halvannen times øvelseskjøring hver halve time fra halv åtte om morgenen både fredag og lørdag. Fredag regnet det slik at ørkendyret sto over kjøringa i slalombakken. Vel hadde han nye dekk foran og bak, men ikke for regnglatt gras som etterhvert ble gjørme.

Bildet fra slalomløypa er tatt før det begynte regne på fredag og løypa var oppkjørt

Fredag klarte Kamelryttersken å velte på vei mellom øvelse en og to. Må ha vært et syn å se en oransje HellyHansen regndress med en kamelrytterske inni rulle bort fra et ørkendyr som lå med spinnende bakhjul.

Den første øvelsen var å kjøre stående rett fram, stoppe for så å sette foten i bakken. Deretter ta løs, reise seg og kjøre slalom i store svinger mellom 4 – 5 kjegler. Neste var en u-sving, “stop & go” før kjøring på planke, ny u-sving og begynne på nytt. Instruktørene sto ved det første hinderet og fulgte opp hver enkelt.

Neste øvelse lå på et platå over den første og det var i svingen etter bakken opp dit at fruen tok salto bortover grusen. Hun tok alt for trang sving og glemte å se laangt nok fram. Oppskrift på velt kan man nesten kalle det. Her oppe var øvelsen kurvekjøring. Å svinge sykkelen med vektoverføring gjennom kurven. Fremdeles stående. U-sving opp en bakke og tilbake sittende for å øve på trykk og vektoverføring på ytre side av sykkelen. Vanligvis kjører man jo med å trykke ned på fothvileren på innersida. Her ble det motsatt. Ny u-sving ned til den første øvelsen og på’n igjen.

Hver gruppe som kjørte var ca 15 sykler og med to løyper på 70 – 80 M èn vei ble det lite venting. Det gikk jevnt hele tiden.

Fruen sto som sagt over den tredje øvelsen, som var ei løype nederst i slalombakken. Har noe med velge hva man vil beistes med, og hun fant at det kunne være bra for denne gangen. Kamelryttersken hadde strukket sine egne grenser lenger hun trodde på forhånd og var vel fornøyd med det.

Lørdagen gikk med til mer øvelseskjøring før ørkendyret la ut på grustur sammen med nærmere tredve andre halvlærte og to hellærte guider. Fire timer stående på sykkelen hørtes drøyt ut, men vi prøver. Kan jo sette seg ned og hvile legger og lår innimellom tenker blondinen før hun tok løs.

Ble en innholdsrik tur. Litt utpå ble gruppa delt. I en rask gruppe og i en lite lugnare gruppe.  Noe som passet fruen utmerket. 70 – 80 km i timen stående på grusvei med løsgrus i svingene er ikke helt hennes tekopp for å si det sånn. Et stykke videre ble det beinstrekk og mulighet for mat på en nedlagt jernbanestasjon.

Den raske gruppa hadde vist ikke helt skjønt det, så de parkerte like godt slik

 

Deler av turen etter dette gikk på veier som brukes til en av etappene i Rally Sverige, og en lokal helt som kom bort og pratet, kunne fortelle mye om det. Etter å ha forsikret seg om at det ikke var Hells Angels som var ute og kjørte.

På returen sto en av sponsorene og serverte vafler

mens et filmteam fra svensk TV filmet hele reia med sykler.

 

Heimturen gikk søndag via de sentrale østlandsområdene, grensen ble krysset der de sliter med å finne skogen

Verken ørkendyret eller Kamelryttersken skjønner hvorfor. De har da trær nok?

Mandag gikk turen opp langs vestsida av Randsfjorden.

De åtte milene fra Jevnaker til Dokka er en bikers våte drøm av en vei. Samme videre over til Vingrom og E6.

Nå lurer du sikkert på hva Kamelryttersken og ørkendyret har fore helga 14 – 17/6 2012?

 

 

 

Teori og praksis, politikk og sånn

Nå i helga sto Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) fordi dataanlegget var nede. Man fikk ikke ut opplysninger om pasientene fra systemet, for eksempel hva slags medisin den enkelte skulle ha. Sykepleiernes mantra om “Rett medisin til rett pasient til rett tid” ble satt kraftig på prøve de fjorten timene data’n var nede.

Kamelrytterskens moderlige opphav var ikke bare lett fortørnet når hun så dette på nyhetene søndagskvelden. “På kysten har de systemer for å holde fyrlyktene i drift, selv om skipene har radar og alskens moderne elektronikk å navigere etter. Men de klarer det ikke på et sykehus?” Hun hadde sett på Hurtigruta hele helga og hvordan de navigerte opp og ned kysten. Og ja, Kystverket holder fyrlyktene i drift og har back-up systemer i tilfelle en faller ut. Mens da et sykehus på land lammes totalt av en datafeil. Og det vi som publikum ser er et system som ikke har rutiner for oppfølging av medisiner og pleie uten dataskjermer. Det papirløse kontor heter det visst.

Fagforeningen Delta gikk ut nå og slår alarm om Helsefagerbeiderutdanninga. Vi kommer til å mangle 40.000 Helsefagarbeidere i 2030, men bare 13.000 Sykepleiere kan de fortelle. Og legger i samme farta skylda på utdanninga. Kristin Halvorsen er ute og mener at det må bli mer samsvar mellom teori og praksis. At det elevene lærer på skolen må henge sammen med det de lærer ute i praksis. To dager teori og tre dager praksis er fru Halvorsens resept. Javel? Den medisinen er allerede foreskrevet og gir liten virkning er Kamelrytterskens erfaring fra utdanning av framtidige helse- og sosialfaglige arbeidere.

Men medisinen er god den, på papiret og på Stortinget. Og ville gitt oss enda bedre Hjelpepleiere for tyve – tredve år siden. Vi har en helt annen ungdom som skal ta utdanning i dag. De som er ut og skal ta videregående utdanning i dag, har helt andre forestillinger om det å pleie syke og hva en atraktiv jobb skal innebære enn hva Kamelryttersken og hennes generasjon hadde. Vi var innstilt på at vi måtte gå gradene, skaffe oss praksis, gjøre alle drittjobbene før vi fikk ansvar og kunne gjøre den jobben vi utdannet oss til.

Fagforeningen Delta sutrer om at lærlingene må vaske kopper og tørke dritt.

-Elevene blir typisk satt til å vaske opp etter måltidene eller andre rutineoppgaver. Ingen har tid til å vise dem at helsefagarbeidere gjør mye, mye mer enn å vaske opp og skifte bleier. Istedenfor å motivere elevene til yrket, så drepes isteden lysten deres,

sier Jette Dyrnes, leder for helsefagarbeiderne i Delta i følge VG-nett

Ja, men koppvask og bleieskift er faktisk nødvendige oppgaver, og noen må faktisk gjøre de jobbene også. Det er nå en gang slik at skal man ha tid til de interessante arbeidsoppgavene, må man kunne rutineoppgavene så godt at de går av seg selv. Man skal ikke være nødt til å bruke tid på å tenke på hvordan man tar et helskift på en sengeliggende pasient. Man skal vite hvor sengetøyet er, man skal vite hva man trenger av laken, kladder, vaskeklut, pussbekken, vaskevannsfat osv før man begynner på stellet.

Rutineoppgaver må gjøres så ofte at det kan man, man må ikke bruke energi på å tenke gjennom hvordan de utføres. Og det er drill, pugg, repetisjon, sånn er det bare.

Selvsagt skal elevene og lærlingene ha opplæring i alle de andre arbeidsoppgavene også. Men likevel er omsorg og pleie det som er hovedoppgaven og det elevene må lære først skal de ha forutsetning for å kunne utføre de andre oppgavene sine.

For det er noe med å ha en basis å arbeide ut fra. Jevnt over er de sykepeleirne som har en bakgrunn som Hjelpepleier de som gjør den beste jobben med pasientene. De kan det med pleie, omsorg og empati som pasienten har behov for. Rett og slett fordi de har gjort og kan alle rutineoppgavene. De tar et helskift på strak arm istedet for å rope på en Helsefagarbeider som ikke er der. Hjelpepleierne/Helsefagarbeiderne er på vei ut av sykehusene fordi Sykepleierforbundet vil ha inn flere sykepleiere. Som ikke vil ta rutinearbeidet, fordi de vil sitte ved en skjerm og gjøre interessante, sykepleiefaglige oppgaver. Som de sykepleierstudentene som skulle få drive en enhet i hjemmesykepleien i en praksisperiode på 8 uker. Kjempebra syntes sykepleierne på enheten, da kan vi komme ajour med alt det vi ikke får tid til ellers. Det gikk bra i tre uker. Da trakk studentene seg. Det var ikke nok relevante sykepleiefaglige arbeidsoppgaver. Enhetsleder som selv er sykepleier, tok av så det holdt. Slike avtaler ble det ikke snakk om mer, pluss da de adjektivene som ikke egner seg på trykk, selv ikke på Karavanseraiet.no.

Her er vi ved sakens kjerne. Hva er det dagens helsefagelever/-studenter forventer når de kommer ut i praksis og senere ut i arbeid? Kamelryttersken tror de forventer seg en kremjobb ved et tastatur fra tolv til to inklusive en times matpause. At jobben avlønnes på lik linje med Sentralbanksjefen er en selvfølge. Kamelryttersken tar kanskje feil, men må ved nærmere ettertanke innrømme at sist hun tok feil måtte ha vært i 1922

Flere synspunkter på Fru Halvorsens resept for bedre og flere Helsefagarbeidere? Kanskje foreskrive henne en daglig dose av Kierkegaards ord om Hjelpekunst?

Mer om å velge vei

img_5797 30x20

Her først på MC-sesongen var det en post på Karavanseraiet om å det å velge en vei. Om å velge sine kamper, å se hvilke veier som fører fram dit man skal.

Ørkendyret har vært på tur østafor Kjølen, i Dalarne over hos svenskeknugen. Og da ble det et spørsmål om å velge hvilken vei. Og til en avveksling ble det snakk om korteste og raskeste vei til et sted hvor hverken Kamelryttersken eller snabelkamelen hadde vært.

Den gang da når ørkendyret kom i Kamelrytterskens eie, ble det også kjøpt et brukt GPS-apparat av fabrikat TomTom for bruk på slike turer litt på må og få. Selve apparatet fungerer langt på vei etter hensikten, mens da festet til sykkelen fungerte “så hæn” som de sa gamlingene. Dermed havna Tommelommen i skuffa i noen år. I anledning at fruen hadde “ruinddag” her tidligere i vår hadde Scooterføreren fått med seg et par andre MC-ravner og fått tak i nytt sykkelfeste til Tommelommen, slik at blondinen kan navigere sikkert på sin ferd i, under, over og rundt den norske fjellheimen. Er ikke bare Kamelryttersken som ønsker henne hel hjem igjen. Tusen takk til Scooterføreren, Kawaføreren og Sjølingen :-)

Kamelryttersken hadde bevilga seg eventyrtur i anledning nevnte jubileum. Til evenementet Adventuredays 2011 over hos søta bror. Svealand er langt på vei en hvit flekk på blondinens kart, så Tommelommens hjelp til å velge veien nedover til Dalarne og Säfsen var kjærkommen.

For man trenger noen ganger hjelp til å velge den veien man skal, er ikke alltid man finner fram alene uansett hvor stor innsikt og oversikt man har. Fram hadde ørkendyret kommet, men uten hjelp fra Tommelommen hadde det blitt endel på må og få og gjerne litt utpå kvelden (æehh natta) før han hadde funnet artsfrendene sine. For de var det mange av. Var i overkant av femhundre halvtamme/halvville motorsykkelførere av begge kjønn og flere nasjonaliteter som hadde dratt på eventyrtur til Säfsen denne helga. Tre dager til endes med gruskjøring på svenske skogsveier. For de som ikke var fullt så tamme var det også mulig å kjøre opp og ned den lokale slalomløypa eller på krøtterstier rundt forbi i de svenske skogene. Var også guidede turer på skogsveier/stier som var klarert for motorsykkelkjøring denne helga.

Selv om ørkendyret var nyskodd både foran og bak ble det hverken slalomløype eller krøtterstier. Men Kamelryttersken fikk prøvd og sett hvordan man håndterer en motorsykkel på grusvei. Det var lagt opp med øvelseskjøring med kyndige instruktører og turer med vante guider for alle og med en vanskelighetsgrad som passet den enkelte.

Største utfordringen var å komme seg opp og kjøre stående på et underlag som fruen mistrodde sterkt. Løsgrus, vannpytter, slaghull er liksom ikke hverdagskost, og iallfall ikke stående oppå 265 kg i hastigheter som kunne ligge opp mot fartsgrensen på vei, med og uten asfalt. Velta gjorde dama også. Inne på øvelsesbanen. Må ha vært et syn å se en oransje HellyHansen oljedress med ei Kamelrytterske inni rulle bortover grusen, mens da ørkendyret lå igjen med spinnende bakhjul. Kom godt med fallteknikktreninga i Dojoen der ja. Ble stor skade, fruen måtte kjøre uten venstre speil resten av øvinga. Var lettere å skru det av, enn å stille det inn på nytt.

Det med sikkerhet på to hjul har vært tema på Karavanseraiet ved flere anledninger. Kanskje ikke så rart, fruen vil hel hjem, hver gang. For det har også med hvilken vei man velger. Om man tar en liten omvei, bruker litt mer tid, men kommer fram, eller om man gir på, uten å tenke over hva den lille ekstra vridningen med høyrehanda kan føre til. Ooops den svingen kom litt brått på, der var det en oljeflekk, hadde den bilen forkjørsrett?  En liten vridning i håndleddet som ga litt mer fart enn man var forberedt på å hanke inn igjen. Eller man kanskje ikke hadde guts til å gi litt ekstra på akkurat der, bruke sykkelens smidighet og akselerasjon til å komme seg ut av en trengt situasjon.

For det merker Kamelryttersken, hun blir sikrere på sykkelen, vet mer om å hanke den inn når det ser ut for at “the going gets rough” etter hver gang hun har vært og fått veiledning på kjøreteknikk og ikke minst fått øvd under sikre forhold. Topphastigheten går kanskje ikke opp, men kjøringa går jevnere og da går det gjerne kortere mellom A og B uten at farta blir for stor i forhold til fartsgrenser og de som håndhever dem.

For man trives ikke på sykkelen når man føler seg usikker på hva som kan skje. “Jag tror inte at det er skikkligheten som fattas, men at det sitter i hovudet, nær ni har kjørt så mycket” sa ene instruktøren etter å ha sett på km-telleren til ørkendyret. Den rundet 85.000 km nå i helga. Rimelig bra kjørelengde, med tanke på at snabelkamelen ble henta 1. juni 2007. Hans første tur gikk faktisk til Svealand, til Älvdalen og Monztabanen. Så han har vært der borte og slitt på kjedelige svenske veier før.

Men med Tommelommen i drift, ble det litt andre veier, ikke bare landsväger. Og med nyvunne ferdigheter i gruskjøring var det ikke fullt så nervepirrende når kartleseren pekte ut korteste veien fra A til B. Han har gitt Kamelryttersken noen overraskelser i så måte. En gang i Härjedalen for eksempel. Så tilforlatelig ut først. Kong Carls väg sto det på veiskiltet, så dette går sikkert bra. Men rundt neste sving gikk veien over fra å være vei til å være et elveleie. Minus vannet, men inklusive alle rullesteinene. Var mer at sykkelen er god for mangt og mye, enn at førersken oppå var særlig kyndig, som gjorde at begge kom ned Kong Carls väg hele og like pene som de var før de starta ferden. Fruen har blitt mer forsiktig i å stole på sånne teknologiske kartlesere etter den opplevelsen, selv om Tommelommen oppførte seg eksemplarisk i så måte på denne turen.

Men det må man kanskje? Være litt skeptisk til kartlesere og andre guider? Kanskje tenke litt sjæl innimellom?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk

Hest i skogen gir kompetanse om trefelling på Wikipedia

Skogsdrift

Donald sto her om dagen overfor en av alle hageeieres utfordringer. Ett søtt lite grantre hadde vokst og tok lys og utsikt fra resten av hagen. Og som i hager flest  var det trangt og andre trær som måtte skånes når grana hans skulle late livet.

Donald og bloggposten hans vakte gamle minner hos Kamelryttersken, fra den gangen hun holdt på i skogen med motorsaga. Litt andre forhold enn i den Nord-Sjællandske hage…

SkogsdriftSom det praktiske menneske hun er, ser hun gjerne etter løsninger på utfordringer som dukker opp. Som det å felle trær i trange omgivelser. Lærer ett og annet om trefelling når 20 – 25 meter gran henger seg opp i nabotreet…

Farmer sier om Donalds hogst at han gjerne kunne hatt et større styreskår. Ja, et større styreskår gir mer kontroll på fallet, mindre sjanse for at treet begynner å vri seg og havner oppå ting man ikke vil ha under et fallende tre. Ikke nødvendigvis et dypt styreskår, men kilen må være så vid at de to flatene ikke treffer hverandre når treet treffer bakken. Brytekanten mellom styreskåret og hovedskåret skal ideelt sett knekke akkurat i det treet smeller i bakken, men som oftest knekker den før, fordi styreskåret har vært for lite.

Donalds bloggpost bragte ikke bare gammel kunnskap fram hos blondinen. Hun ble også inspirert til å dele av sin kompetanse. På Wikipedia fant hun en artikkel om trefelling som bare delvis tok med hvilken funksjon styreskåret har. Og siden blondinen har enkelte svakheter, blant annet kan hun “i takan” være i overkant belærende, tok fruen like godt og redigerte artikelen og føyde til et avsnitt om sikkerhet. Se gjerne på Wikipedia hva den utskeielsen førte til.

For det er noe det med å ha bred kompetanse. Man har kunnskaper som man ikke bruker til daglig, men de er der. Som dette med skogbruk og trefelling. Fruen tok i sin ungdom landbruksutdanning. Og når hun gjør noe, gjør hun det grundig, slik at når hun tok over heimgården, hadde hun iallfall en grunnleggende forståelse av hva hun gikk løs på av utfordringer. Ikke bare i fjøset og på åkern, men også i skogen.

Men det følger mer med det å kunne sitt fag. Man farer stilt med det, man vet man kan, men man bærer det ikke på utsida som en blankpussa medalje. I høyden finner man et skolebilde fra landbruksskolen på veggen hos flinke bønder. Ellers lar man arbeidet tale for seg selv, hvordan det ser ut i fjøset og på åkeren. Når man så kommer til by’n og blir stilt nederst ved døra. Byfolk tror jo de er noe, og helst mer enn landsens folk. For i by’n er kunnskap om melking og saueklipping ikke spesielt verdsatt. Er ikke så mange som ser at det ligger en grunnleggende kunnskap under det å kunne håndtere dyr og redskap på en god måte. Bortsett fra at mange arbeidsgivere heller ansetter ungdom fra bygda enn byungdom. Rett og slett fordi de er bedre arbeidskraft. Men selv byfolk kommer til kort når de har tømmerskog à la Håvard Hedde i hagen. Er ikke bare Kamelryttersken som har tjent på det.

Det gjør at Kamelryttersken har en innebygd motstand mot å skrike høyt om sin kunnskap og kompetanse. Ikke bare om landbruk og hest i skogen, men også om den kompetansen hun har ervervet seg gjennom sine år i by’n, på høgskole, unversitet og på allehånde arbeidsplasser i helsevesenet. Som nå når det ble snakk om hvilket innhold det skulle være på en fagdag på enheten. “Ja, men det kan jeg da. Det hadde jeg som en del av masterstudiene” kunne hun fortelle når Fagkoordinator la ut. Men det var liksom ikke så om å gjøre å si det, og blondinen følte seg vel blond når ordene kom. For det er det med å bli verdsatt for det man gjør, ikke for det man sier. Man kan si så mangt, men det er ikke alt som blir sagt som stemmer når det bærer til?

Tømmeret vi hogg og drev fram ble videreforedla på gårddsaga

Før det ble fraktet til kjøperne

Vil du vite mer om livet på Vinkenes kan du se her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Kule ryper tenker da på seg selv?

Motor, bladet til Norges Automobilforbund (NAF) lå i postkassa i dag. Temaet er el-biler, aktuelt og i tiden. Et kult tema så og si. Litt uti var det en artikkel om elektriske scootere, en type doning som Kamelryttersken kunne tenkt seg til bybruk. Ørkendyret blir stor og tung i bytrafikken må vite.

Artikkelen var ledsaget av billedskjønne møfrø, pent dandert på hver sin scooter. Uten hjelm, hansker eller bukse og jakke med tilstrekkelig polstring og motstandsevne mot asfaltutslett. Kule jenter på kule doninger. Greit nok at frøknene bare poserte for fotografen, men hva forteller slike bilder i et seriøst blad som Motor?

Kamelryttersken forteller det at på scooter trenger du ikke å beskytte deg selv.

En formastelig tanke i fruens hode.

En annen tanke MC-rypa fikk var; Tenk hvis disse møfrøene hadde hatt skikkelig stilig kjøreutstyr, tilpasset snertne MC-ryper?

Mer om Kamelrytterskens meninger om lettkledde møfrø i bytrafikken finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-) )

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Ut av uføre(t) med Idèbank for NAV

Marit Elisebet Totland som har vært gjesteskribent her på Karavanseraiet, har tatt initiativ til en Idèbank. Ikke en hvilken som helst idèbank, men en bank med ideer til NAV. Marit mener at den som har skoen på, også vet hvor den trykker, derfor vil hun ha idèer fra oss, NAVs brukere til banken.

Et godt tiltak, håper hun får mange gode idèer å ta med til NAV. Denne blonde bloggeren har  mer et hjertesukk i sakens anledning. Kanskje det var en idè at NAV begynner å ta Kierkegaards ord om Hjelpekunst på alvor?

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»

SerendipityCat har også tatt opp ideen og sprer den videre, kanskje du også gjør det?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Ved å trykke på likerboksen til Facebook anbefaler du dette blogginnlegget til dine venner og du får nye innlegg på Karavanseraiet direkte på Facebooksiden din

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken kan du

1. Gi uttrykk for dine meninger i kommentarfeltet (Du trenger ikke være uenig med fruen for å bruke kommentarfeltet, men det hjelper ;-)

eller

2. Lese noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D