Det handle om å leve

sang Kine Hellebust.

Ja, og det handler om å respektere hverandre. Skolen til minstemann skal delta i et landsomfattende prosjekt kalt nettopp Respekt. En nærliggende tanke når man får presentert et prosjekt om respekt på et foreldremøte “Er det skolens oppgave? Å lære ungene hva det vil si å respektere seg selv og andre?” Er ikke det foreldrenes oppgave?

Artikkelserien i Adressa nå i vårvinter om de “glemte barna”, de som Barnevernet tar hånd om, er vel svar godt nok på dèt spørsmålet.

En annen og mer personlig ting som slo Kamelryttersken når hun så hva som ble servert som Powerpoint på stort lerret, er at dette er det faktisk min arbeidsgiver som har godkjent. Og da ble det noen andre tanker som begynte å tumle seg mellom ørene hennes. Som nevnt før har fruen forlengst innsett at ørene henger fast med ei snor som er spent mellom dem, gjennom tomrommet som utgjør innsiden av hodeskallen hennes. Hvis man åpner topplokket og ser inn, vil man se en enslig hjernecelle som turner på den snora og en liten haug sagflis som er pent kostet sammen i et hjørne. Videre har hun innsett at med så små ressurser til tenking som hun da tydeligvis har, at hun nok må belage seg på reservebenken også i framtida. Slik at en tanke som ovenstående da faktisk må være tatt rett ut av lause lufta.

Med respekt for andre kommer også lojalitet. Et begrep som brukes litt sånn som det passer og det utfordrer Kamelrytterskens sans for hva som sømmer seg. For eksempel hvis noen setter spørsmålstegn ved et menneskes lojalitet overfor arbeidsgiver uten å ta spørsmålet opp med henne eller ham? Hvem er det da som er lojal? Og i tilfelle overfor hvem? Respekterer man dette mennesket, seg selv, en eventuell felles arbeidsgiver eller er det greit?

Kan det tenkes at det bunner i at man ikke tør å spørre mennesket? Tør å møte det og ta opp slike spørsmål? Eller er det at man ikke tenker at det trengs ikke for man kan ha lov til å tro at dette mennesket selv ikke har respekt overfor de som diskuterer dets lojalitet? Innfløkte spørsmålsstillinger som bunner i at vi faktisk lever i et samfunn hvor man må begynne å lære ungene i barneskolen alminnelig folkeskikk. At hvis de respekterer hverandre vil de klare seg bedre. Ifølge det som ble sagt på nevnte foreldremøte, hadde man hatt målbar effekt på ungenes utbytte av undervisningen andre steder dette prosjektet hadde vært gjennomført.

Hvor er det da ungene har lært at det er greit å ikke respektere hverandre? Mest sannsynlig hos oss voksne. Vi som vil vite at vi har folkeskikk, gode holdninger og at vi respekterer da alle andre. For det er noe med å ta konsekvensen av det man gjør. Godta at det man gjør overfor andre faktisk setter sitt preg på dem. Forstå at èn negativ må oppveies med ti positive før det blir likevekt, før man har fått gjort opp for den ene negative som kom først. Det må ikke være en negativ som vedkommende får opp i ansiktet, det kan være en som er fordekt, som det ikke var meningen at vedkommende skulle vite om.

Nå skal ikke blondinen sette seg på noen høy hest og dømme andre nord og ned, hun er ikke bedre selv. Men hun kjenner på at dette er kunnskap som hun etterhvert har klart å sette ut i livet, om enn i liten skala, og kanskje ikke på alle arenaene hun deltar på. Men hun gjør så godt hun kan med den respekten hun har for seg selv å møte andre med den samme respekten som hun selv vil bli møtt med. Er ikke alltid at hun lykkes like godt og da VIL hun ha tilbakemelding på at «Nå Ragnhild, nå var du ikke helt på høyde med idealene dine».

For det er tøft å arbeide seg ut av en tilværelse hvor man ikke vil godta sin egen verdi som menneske. Lære seg at nøkkelen til å fungere i samfunnet er å respektere seg selv like mye som man vil at andre skal respektere en selv.

Men så kommer spørsmålet som biter seg selv i halen. Når man møter manglende respekt der man trodde at alt var greit. Er det på grunn av egen manglende respekt for seg selv at man møter denne disrespekten, denne nedvurderingen av egen person og kompetanse, eller er det den som ikke respekterer som har en utfordring på egne ting?

Kanskje kan det man oppfatter som mangel på omtanke og respekt, kanskje det kan være det motsatte? At man bare er så opphengt i seg selv at man ikke ser skogen for bare trær?

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

15 thoughts on “Det handle om å leve

  1. Først og fremst bør man kanskje se nærmere på hva man legger i respekt. Det som for meg er å vise respekt er kanskje for andre å trå over en grense. Det handler om kommunikasjon og tydelighet.

    Når det kommer til barn, tror jeg mangelen på respekt skyldes lærernes oppfattelse av hvordan respekt skal vises, en kanskje annen oppfattelse av det enn den barna er opplært til å vise. De snakker forskjellige språk.

    De som har små barn i dag, er pålagt en annen måte å oppdra barna på enn vi selv ble. Barn rettigheter er større enn de var. Det tror jeg kan skape forvirring hos mange foreldre. Knipsing og en smekk på hånda har vært vanlig før, i dag er det ikke lov. Vi vet hva som ikke er lov, men har ikke lært hva som er det. Hvordan oppdra barn dersom en ikke har gode, sunne forbilder på hvordan det skal gjøres? Ikke alle finner svarene i seg selv, ikke alle har bevissthet rundt hva unger trenger.

    Unger i dag vet at de er verdifulle, mange er oppvokst i materiell velstand og har ikke måtte kjempe for noen ting. De har foreldre som ikke fikser foreldrerollen eller som jobber så mye at de ikke har tid til samvær uten timeplan med ungene sine. Jeg tror at det kan gjøre barnas makt, i form av utprøving av grenser, stor. Foreldrene orker ikke være strenge den tiden de har sammen med ungene. Jeg tror det kan skape utrygghet og respektløshet hos ungene.
    Lammelåret postet sist..Ligge på magen ute i hagenMy Profile

    1. Respekt har med grensesetting å gjøre. At mange har utfordringer med å sette grenser for hva ungene kan/ikke kan få lov til, det ser man rundt forbi i mange settinger.
      Men det blir likevel det at alminnelig folkeskikk og høre etter når voksne mennesker snakker, når den forståelsen er der, da fungerer det meste. Man slipper at grensene prøves hele tiden, for grensene er satt.
      “Har du gjort leksene/bært ut søpla/rydda middagsbordet? Fint :) Da kan du se TV/surfe på nettet/spille WOW” Da er det ikke snakk om straff, men man viser tydelig hvilke konsekvenser de enkelte handlinger gir.
      Rettigheter gir også plikter, det er det lett å glemme

  2. Jeg er ganske mye i skolen. Jeg opplever ikke den respektløsheten…Enig med Lammelåret -vi må være enige om hva vi legger i respekt. Jeg tror jeg opplever at ungene mangler tid sammen med voksne. God tid. Ikke kvalitetstid. Jeg tenker at for å lære respekt trenger man å lære å se vakkerheten i forskjelligheten vår.. Kan Forøvrig melde at allerede i sjuende klasse vet de. At det lønner seg å oppføre seg orntelig. “Da får man jobb”
    :D Ha en strålende fredag!

    1. Skal ikke si noe om grunnskolen, men har opplevd videregående skole nå i vinter som lærer og det skortet litt på forståelsen mellom handling og se konsekvensen av for eksempel stort fravær. Både med hensyn til at de da ikke fikk med seg nok av undervisningen, men også at med stort fravær er du mindre ettertraktet som lærling.

  3. Du har så mange gode tanker, at hvis jeg skulle kommentere fyldestgørende, ville det i sig selv blive en hel roman :-)
    Lad mig derfor nøjes med at sige, at jeg er meget enig i dine betragtninger, og at det var et rigtig godt indlæg.
    Ellen postet sist..På en bænk i Kongens Have…My Profile

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: