Det handle om å leve

sang Kine Hellebust.

Ja, og det handler om å respektere hverandre. Skolen til minstemann skal delta i et landsomfattende prosjekt kalt nettopp Respekt. En nærliggende tanke når man får presentert et prosjekt om respekt på et foreldremøte “Er det skolens oppgave? Å lære ungene hva det vil si å respektere seg selv og andre?” Er ikke det foreldrenes oppgave?

Artikkelserien i Adressa nå i vårvinter om de “glemte barna”, de som Barnevernet tar hånd om, er vel svar godt nok på dèt spørsmålet.

En annen og mer personlig ting som slo Kamelryttersken når hun så hva som ble servert som Powerpoint på stort lerret, er at dette er det faktisk min arbeidsgiver som har godkjent. Og da ble det noen andre tanker som begynte å tumle seg mellom ørene hennes. Som nevnt før har fruen forlengst innsett at ørene henger fast med ei snor som er spent mellom dem, gjennom tomrommet som utgjør innsiden av hodeskallen hennes. Hvis man åpner topplokket og ser inn, vil man se en enslig hjernecelle som turner på den snora og en liten haug sagflis som er pent kostet sammen i et hjørne. Videre har hun innsett at med så små ressurser til tenking som hun da tydeligvis har, at hun nok må belage seg på reservebenken også i framtida. Slik at en tanke som ovenstående da faktisk må være tatt rett ut av lause lufta.

Med respekt for andre kommer også lojalitet. Et begrep som brukes litt sånn som det passer og det utfordrer Kamelrytterskens sans for hva som sømmer seg. For eksempel hvis noen setter spørsmålstegn ved et menneskes lojalitet overfor arbeidsgiver uten å ta spørsmålet opp med henne eller ham? Hvem er det da som er lojal? Og i tilfelle overfor hvem? Respekterer man dette mennesket, seg selv, en eventuell felles arbeidsgiver eller er det greit?

Kan det tenkes at det bunner i at man ikke tør å spørre mennesket? Tør å møte det og ta opp slike spørsmål? Eller er det at man ikke tenker at det trengs ikke for man kan ha lov til å tro at dette mennesket selv ikke har respekt overfor de som diskuterer dets lojalitet? Innfløkte spørsmålsstillinger som bunner i at vi faktisk lever i et samfunn hvor man må begynne å lære ungene i barneskolen alminnelig folkeskikk. At hvis de respekterer hverandre vil de klare seg bedre. Ifølge det som ble sagt på nevnte foreldremøte, hadde man hatt målbar effekt på ungenes utbytte av undervisningen andre steder dette prosjektet hadde vært gjennomført.

Hvor er det da ungene har lært at det er greit å ikke respektere hverandre? Mest sannsynlig hos oss voksne. Vi som vil vite at vi har folkeskikk, gode holdninger og at vi respekterer da alle andre. For det er noe med å ta konsekvensen av det man gjør. Godta at det man gjør overfor andre faktisk setter sitt preg på dem. Forstå at èn negativ må oppveies med ti positive før det blir likevekt, før man har fått gjort opp for den ene negative som kom først. Det må ikke være en negativ som vedkommende får opp i ansiktet, det kan være en som er fordekt, som det ikke var meningen at vedkommende skulle vite om.

Nå skal ikke blondinen sette seg på noen høy hest og dømme andre nord og ned, hun er ikke bedre selv. Men hun kjenner på at dette er kunnskap som hun etterhvert har klart å sette ut i livet, om enn i liten skala, og kanskje ikke på alle arenaene hun deltar på. Men hun gjør så godt hun kan med den respekten hun har for seg selv å møte andre med den samme respekten som hun selv vil bli møtt med. Er ikke alltid at hun lykkes like godt og da VIL hun ha tilbakemelding på at «Nå Ragnhild, nå var du ikke helt på høyde med idealene dine».

For det er tøft å arbeide seg ut av en tilværelse hvor man ikke vil godta sin egen verdi som menneske. Lære seg at nøkkelen til å fungere i samfunnet er å respektere seg selv like mye som man vil at andre skal respektere en selv.

Men så kommer spørsmålet som biter seg selv i halen. Når man møter manglende respekt der man trodde at alt var greit. Er det på grunn av egen manglende respekt for seg selv at man møter denne disrespekten, denne nedvurderingen av egen person og kompetanse, eller er det den som ikke respekterer som har en utfordring på egne ting?

Kanskje kan det man oppfatter som mangel på omtanke og respekt, kanskje det kan være det motsatte? At man bare er så opphengt i seg selv at man ikke ser skogen for bare trær?

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Motvindsball

img_5542 30x20

Blondinen har vært på fotballkamp På Lerkendal. Lekegrinda til Rosenborgfansen.

Der fikk hun bivåne at Rosenborg slo Vålerenga to – null til nevnte fans store glede, og Vålerengafansens ditto sorg. Apeberget får glede seg med at de hadde større flagg og satt mer i le enn Rosenborgsupporterne.

Scooterførern advarte på forhånd på fjæsboka at han skulle på Lerkendal, slik at ikke venner og bekjente skulle bli sjokkskadet og eventuelt ringe 113 i ren vanvare.

Fotballkampen var som fotballkamper flest. 22 karfolk som sprang føttene av seg for å få tak i en ball, som de straks sparket videre, for så å springe føttene av seg på nytt. Og det holdt de på med i 2 x 45 minutter. Noe 15 436 tilskuere viste at de satte pris på ved å hoie og skrike i samfulle 90 minutter.

Det som var litt sært var at ballen som Telenor hadde sponset, viste seg å være en motvindsball. Den skulle bare mot den banehalvdelen som var lengst opp mot vinden. Det skjønte Roseborg i første omgang og fikk ballen i mål x2. Vålerenga burde jo da være i stand til å gjøre det samme etter sidebytte, men de var mer opptatt av å legge seg ned i alleslags positurer. Noe som nødvendigvis må føre til lite ballføring mot motstanderens mål, selv om de hadde fordel av en ball som ville den veien.

Kveldens høydepunkt kom faktisk før kampen begynte

Monica Tofte fra Natteravnrådet delte ut prisen for årets Natteravn til en av gutta boyz i MC-ravnan for åpen mikrofon og på storskjermen

Einar har de siste to sesongene kjørt tre av fire helger vi har kjørt natteravn på motorsykkel. I distanse er det sånn ca Nordkapp – Lindesnes og tilbake. Og det måtte vi jo få lov til å fortelle flere enn bare Natteravnene. Eneste skåret i gleden var at vi ikke fikk kjøre inn på banen med syklene. Ble felt en tåre hist og pist av den grunn, men det man ikk dør av, blir man sterkere av, så vi kommer på to hjul neste gang.Gutta boyz etter viraken.

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Skeptisk? Jeg? Langt derifra

Kamelryttersken har en last. Filmer med kjekke menn. Clintern, George Cloney, Bruce Willis, Will Smith for å nevne noen. Og da blir det gjerne mye unødvendig voldsbruk før Gutta Boyz har redda verden og fått prinsessa og iallfall halve kongeriket i belønning. Sånn som i går kveld. “Die Hard 4” med Bruce Willis på hvert eneste bilde, noe blondinen ikke har noe i mot, snarere tvert om ;) Og siden det var en komersiell kanal som ikke gjør noe gratis, var det reklame så det holdt mellom drapene. Og da swappes det vilt i heimen, alle 20+ kanaler sjekkes for flere manneben. Som sjelden er der, bare mer reklame :evil:

Inntil blondinen havner på et innslag med kjekkaser som viser seg å være reklame for Dove for men. Mannfolk har jo også hud de må ta vare på må vite. Ikke bare vi sylfider

Men sånn reklame kan være så mangt. Fruen driver med det selv, når hun skal ha seg arbeid, gjennomarbeidet CV og søknad med et profesjonelt tilsnitt. For å selge solid kompetanse og profesjonalitet på et fagfelt hvor det er mange om beinet.

Er andre som gjør dèt også. Bruker profesjonalitet og fagkunnskap for å selge et produkt. Men i motsetning til fruens dokumenterbare kompetanse, er det så som så med dokumenterbar effekt når folk med sansen for lettjent kronasje bruker virkemidler som har dokumentert effekt på innholdet i folks lommebøker.

Trua har hjelpt så mange, sier et gammelt ord, og noen ganger må man ha ei sterk tru for å tro at ting fungerer slik salgsapparatet sier det gjør.

Blondinen har vært mye innom alternativer til A4-skjemaet opp gjennom. Alternativt landbruk, det vi i dag kaller økologisk landbruk, alternative behandlingsformer og sånn bort gjennom. Men det som slår fruen er trua som følger med. Enten det nå er maursyre i siloen eller kunstgjødsel. Maursyre er no herk, og det å bruke noe som man ikke kan vaske hendene i byr fruen i mot. Men den har dokumentert effekt på konservering av gras i en silo. Forutsatt at man ellers gjør det som må gjøres under legginga av siloen. Jevn og rask tilførsel av gras, tett silo, godt press på toppen til slutt.

For det er akkurat det, at det er sjelden at ètt virkemiddel har effekt alene. Forholdene må legges til rette for at virkemiddelet skal fungere. Dette vet reklamebransjen alt om. Og bruker for det det er verdt. Og vel så det.

Det er her menneskets evne til å tenke kommer inn. Og vår evne til å bruke kunskapen vår når vi blir utsatt for massiv påvirkning fra storkapitalen og alle de som vil tjene til livets opphold på vår godtroenhet. For det er vi, selv om vi helst ikke vil innrømme det når vi står og kjøper Lurium og Slangeolje.

Skeptikerne som elsker å sette alskens lure duppeditter på dagsordenen har også ei tru, på fakta, at bare alt som kan dokumenteres med doble blindtester er holdbart. Alt annet er humbug. Men er det så enkelt? Blir Kamelrytterskens reklame for seg selv lest og tatt hensyn til på et faglig grunnlag? Eller er det arbeidsgivers magefølelse som avgjør hvem som får jobben? Forskning viser at det i de fleste tilfeller er det siste, at det er arbeidsgivers eget bilde av sin nye arbeidstaker som er avgjørende, ikke faglige kvalifikasjoner.

Det samme gjelder for oss som forbrukere, førsteinntrykket har alt å si, selv om magnetarmbåndet vi kjøper ikke har dokumentert virkning og kanskje også selges med villedene informasjon. Pernille Nylehn har en fin en om akkurat det

Det er sundt å være skeptisk, men er det like sundt å være mer katolsk enn paven?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Nett lita blondine kontra ei stor og flott ei

At Kamelryttersken er blond, har hun ettertrykkelig fått fastslått rett opp i sine himmelblå. Den historia kan du lese her

At blondinen også er liten og nett, dèn sitter nok lenger inn hos mange og fruen må innrømme at det er et bilde hun har i hodet sitt. Et bilde som ikke helt stemmer med den fysiske sannhet. Men som selvironi har det fungert godt å spille på det å være blond, lita og nett. For eksempel som den amerikanske hverdagsfilosofen Dolly Parton. Hun som mener at det koster utrolig mye å se så billig ut.

Det har noe med prosesser å gjøre, og noe med at det bare er en selv som kan ta vare på seg selv. En Kinesiolog sa en gang at “Du må arbeide varsomt med deg selv”. Derfor tar fruen seg den tiden hun trenger, og vet at et skritt fram ofte fører til to tilbake og et til siden. Da først kan hun ta det ene skrittet fram igjen. Fram mot hva?

Mot det mennesket Kamelryttersken er ment å være, mot det hun er, ei stor flott blondine som har at byde, men ikke at nøde.

Og på den veien var bildet av ei lita nett blondine en nødvendig del av prosessen. For det krever noe å bygge opp trua på seg selv og fjerne den overflatiske selvsikkerheten som har preget fruen i alle år. På de hundre milene som Kamelryttersken kjørte i helga, var det bare èn gang hun tenkte “Hva gjør jeg her?” Da hadde hun mista fokuset på punktet forbi der veien slutter og havna helt ut i yttersvingen. Det kunne gått riktig ille, med passe styrefart blir møtet med asfalt, autovern eller hva det nå er ganske så ubehagelig og noen ganger fatalt. Og det er hun stolt av, at det ikke var flere ganger fokuset svikta så totalt. Hundre mil er langt, og 16 – 17 timer på sykkelen er lenge å konsentrere seg. Derfor blir det hvilepauser etter 10 – 12 – 15 mil med beinstrekk og drikke. Kanskje en matbit. Noen ganger kan det bli en strekk i et bakkehell èn times tid. For fruen vil hel frem, hver gang.

Det vil hun i livet også, hel fram til sine mål, og da blir det noen hvileskjær på veien og noen feilskjær hvor hun mister fokus og må ta seg inn igjen. I en prosess hvor man arbeider med seg selv, blir man lett sårbar og noen ganger lar man seg såre. Ikke fordi man vil, men fordi man ikke får hele bildet av situasjonen. Og fordi man ikke har fokusert på det som teller for en selv.

De som har lest Karavanseraiet en stund har fått med seg at fruen har noen små utfordringer i hverdagen som hun takler på forskjellig vis. Mange av de reaksjonene hun har formidlet bunner i manglende fokus og i at Kamelryttersken ikke har klart å heve seg over det som skjer. Egenbildet av ei lita nett blondine, kan også påvirke hvordan man overtolker andres handlinger og tar dem til seg. “Det er så synd på meg siden jeg er så lita” blir gjerne fokus. Istedet for

(Lånt av Photobucket)

Et stort skritt fram, og definitivt ikke to tilbake, var å legge ut intervjuet “Et realt kvinnfolk”. Det faller sammen med andre ting i RL som også er en del av prosessen med å skifte fokus fra lita og nett til “Den store flotte dama med mørk stemme” som en arbeidsgiver en gang omtalte Kamelryttersken som.

Det har noe med selvbekreftelse å gjøre, hvordan man ser på seg selv. Hvor mange ganger du får høre at du er flott. Eller?

Endelig kjøreføre

img_5527 30x20

Hundre + mil denne helga. Godt å komme seg ut og endelig få lufta ørkendyret til det han er bygd for. Lang tur hvor man kan se etter stedene på andre siden av der veien slutter. For det gjør den jo, rundt hver sving, og der var det enda mer vei som må prøves. Sånn er det rundt neste sving også. Tar liksom aldri slutt. Det har noe med kjøreteknikken å gjøre, det å få opp øya og se forbi det punktet hvor veien slutter. Det er da man opplever veien og de nye stedene man kommer til.

Blondinen har besøkt sitt moderlige opphav og har lagt femti mil mellom seg og sin egen heim. I går kjørte hun ned på sju og en halv time på gode veier. Iallfall fra Berkåk og ned. Mellom Stiftsstaden og Berkåk var det derimot småregn og våt veibane, noe fruen liker dårlig. Det ser glatt ut og på denne tida året kan det være underkjøling i bakliene, og da blir Kamelryttersken stiv og kantete i bevegelsene. Farta går ned og hu trives heller dårlig sammenligna med det å kjøre på tørr vei og ikke minst rein vei. Grus i veikanten kan snart gi ubehagelige overraskelser i form av hjulslipp og det som verre er. Brå stopp mot et autovern eller en fjellvegg for eksempel.

Fruen tenker med gru på den dagen veien fra Berkåk til Ulsberg blir retta ut og gitt moderne standard. E6 er gjennomgående mest egna som transportetappe når man skal fra A til B. Den slagne landevei så og si. Men det er enkelte strekninger som har overlevd moderniseringsforsøkene. Majavatn – Trofors for eksempel, og Berkåk -Ulsberg. Kosevei for en biker på tur. Svinger så det holder for passe styrefart, noe som gir turen en ekstra spiss når det er lite trafikk, som i går.

Fra Ulsberg tar fruen vanligvis R3 over Kvikneskogen, så også denne gangen. Til en avveksling er UP så elskverdige at de står på sin vanlige plass og viser at de har kontroll med gule vester, radar og uniformert bil. Ørkendyret får god tid til å korrigere hastigheten som akkurat der var 80 i følge skiltinga litt lenger ned. Så han farer så fint forbi uten at det skvetter fram en uniformert tjenestemann/-kvinne som kan fortelle at det gikk kanskje litt fort? Det har han vært med på før, og er like lite imponert hver gang. For det går ut over kronasjen som er avsatt til bensin, og det liker han dårlig. Kamelryttersken også, for den del.

Ned lia fra Kvikneskogen (733 M over havet og turens høyeste punkt) er det bare kos. Vanligvis ligger det her snø og is langt ut i veien i bakliene ned mot Lonås på denne tida av året, men ikke denne gangen. Tørt og fint slik at det blir passe styrefart hele veien ned mot Tynset. Lenger ned ligger det to tiner på hjul med enda ei tine på hver sin henger, og en privatbil med henger mellom. De holder jevn fart ned lia alle tre, så det er ingen grunn til å dra på forbi dem. Tinene skal sikkert ned Østerdalen, mens ørkendyret har tenkt å si farvel til R3 på Tynset for en stakket stund. Iallfall ned til Elverum. For det er det med å velge en vei. I fjor dukka det opp en sivil UP med blålys i speilene på Ørkendyret litt nord for Elverum på årets første utflukt. Og den suksessen er det ikke verd å gjenta. Og siden en patrulje er passert allerede, kan det være at de har råd til å ha èn til ute, selv om det er lørdag ettermiddag, helgetillegg, 50 % overtid og helgelystne tjenestemenn/-kvinner.

R30 fra Tynset, ned Rendalen til Åkrestrømmen er mye artigere å kjøre. Lite til ingen trafikk og masse svinger tilpassa ørkendyrets styrefart. På Åkrestrømmen blir det stopp med beinstrekk og toalettbesøk. I overkant av to timer i salen er grunn god nok til å stoppe for en hvil. Termos med kakao og en sjokoladebit sørger for nødvendig energipåfyll før R217 ned Storsjøen. Også en perle av en MC-vei. Lite og ingen telehiv gjør sitt til at veien oppleves god å kjøre for en sykkel som trives like godt på små som på store veier.

På Rena blir det å ta østsida av Glomma ned til Elverum. Kommet ned til krysset med R3 (Østerdalsveien) viser telleren at det er halvanna mil kortere fra Ulsberg til Elverum over R30/Rendalen, enn Veivesenets oppmåling av R3 til Elverum. Så det har noe med å velge en vei når man skal et sted. Og ikke alltid tro at strake veien er den korteste.

Kamelryttersken har ofte med en termos med varmt vann, en pakke pølser og en pakke lomper når hun skal på lengre turer.

Kronasjen som er avsatt til tur med ørkendyret bør jo helst gå til drivstoff til ham og ikke ligge igjen på et gatekjøkken som betaling for drivstoff til blondinen oppå dyret. Og er man alene på tur kan man like gjerne sette seg på en rasteplass som i en kafeteria. Mye koseligere ute, selv om kontrollstasjonen sør for Berkåk ikke akkurat er den peneste rasteplassen fruen frekventerer.

På hjemturen ble det til at ørkendyret kjørte nyveien sør for Hamar. To felt i hver retning, 100 km fartsgrense og bare velstand egentlig. Jens har nok brukt en milliard av billistenes penger der. Bare bruene er et syn i seg selv. Fin vei, og som sagt bare velstand, helt til

Her er det tydelig at det er karfolka som har prioritert hva det skal brukes penger på. OG det er ikke på rasteplasser. Denne har lagt her i flere år før nyveien kom, og har tydelig sett sine beste dager.

Fruen setter seg ved et bord og nyter sin medbrakte mat, og snur seg for å bruke nærmeste raskkopp

Og sånn var det over hele plassen. Akkurat når fruen skal forlate åstedet stopper det en bil og ut kommer en hund som tydelig hadde et nødvendig ærend. Var like før blondinen spurte “Hæler du å gjøre fra deg her?”

Greit nok med ny vei til mange millioner, om ikke milliarder, men man kan da by de veifarende en ren og ryddig rasteplass? Velstelt er vel å forlange mer en Gutta Boyz i Veivesenet klarer, men de kan da ikke være bekjent av at en rasteplass langs en av Norges mest beferdede veier ser ut som ei søppelfylling?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Om å velge en vei

Vanligvis tar Kamelryttersken korteste vei mellom A og B. Hun gjør seg kjent og finner den korteste veien, ikke alltid den raskeste, men vanligvis den korteste distansen.

Etter at hun begynte å kjøre motorsykkel for åtte – ni år siden har hun begynt å skjønne at det ikke alltid er den korteste veien som som er den beste. Nå kan hun ta snarveien rundt Byneset når hun skal fra Ila til Tiller, rett og slett fordi det er mye morsommere. Og hun kommer fram, kanskje ikke akkurat når det forventes, men når hun kommer.

For det har noe med å velge veien sin, velge hvilke kamper man vil kjempe og hvilke man skal holde seg for god til å ta. Blondinen har kjent på noen slike, og har nok valgt å ta flere kamper enn hun har behøvd. Men veien blir til når man går, og det er ikke alle svingene man klarer å holde oversikt over selv om man vil.

Samtidig blir det for enkelt å si at veien blir til mens man går, for man velger retningen og man tar beviste valg i veikryssene. Etterhvert begynner man å få oversikt over hvilke konsekvenser de enkelte valg vil kunne medføre, selv om man ikke klarer å forutse hvilken løsning som gir best resultat hver gang. Kvalifiserte gjetninger blir etterhvert mer regelen enn unntaket, og med dem bedre oversikt over konsekvensene.

For når man velger en vei, velger man også bort andre veier som kunne ført til målet. Noen veier er lette å gå og man lurer på om det skal være slik? Andre er steinete, svingete og er en kamp i seg selv å gå. Det er vel helst de Kamelryttersken velger, hun klarer ikke å ta de enkle veiene, som E6 opp Gudbrandsdalen og over Dovre. Neida hun må absolutt kjøre Venabygdsfjellet, Vestsideveien eller Rendalen. Hun kommer frem når hun kommer, men det kan være at hun er dyktig sliten når hun helst skulle vært frisk og uthvilt til neste etappe.

Men så enkelt er det visst ikke å ta den slagne landevei heller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

 

Jentes oppvekst

Kamelryttersken strever med pedagogikkstudier, og har denne vinteren vært i praksis på et par av byens videregående skoler. Slitsomt, men utrolig givende. Nå gjenstår “bare” all teorien som skal leses, fordøyes og gulpes opp i papirformat neste vår.

Når man er ped.sem.kandidat får man være med i klasens indre liv og blir kjent med andre deler av elevenes aktiviteter i klasserommet. Det er liksom ikke bare akkurat det faget fruen underviser i som er temaet for praksisen, men også de fagene som støter opp til. I den forbindelsen kom veileder/kontaktlærer og viste fram arbeidet til flere av elevene. Et av elevarbeidene var en tekst skrevet til en norskoppgave som hun gjerne viste fram.

Teksten var så fin at ped.sem.kandidaten måtte spørre eleven om lov til å poste den på Karavanseraiet. “Ja, bare hyggelig” svarte Renate.

Hadde en fin tid i den klassen, så det å poste teksten til Renate er et TUSEN TAKK for det jeg lærte, håper dere lærte like mye som meg :D

Jentes oppvekst

Av Renate Isdahl

Alle gutter undrer sikker på hvordan en jentes oppvekst er. Alt starter med at vi blir født. Skriking og hyling hver en dag. Neste er jo våres første skritt. Opp på kne og dytt deg opp. Står der i noen sekunder å tenker «HEI! Jeg er verdensmester i å ta mine første skritt!» så sier det pang og vi sitter på gulvet med en gang. Neste er når vi skal begynne i barnehagen. Vi gråter og sutrer etter vår mor. Og krangler om en liten kakebit. Vi nusser og klemmer alle vi møter.

Neste igjen er 1 klasse. Vi møter gutter og sier «ÆSJ! GUTTE LUS!»

2 klasse. Fortsatt «ÆSJ! GUTTE LUS!»

3 klasse. Fortsatt «ÆSJ! GUTTE LUS!»

4 klasse. Fortsatt «ÆSJ! GUTTE LUS!»

5 klasse. Fortsatt «ÆSJ! GUTTE LUS!»

6 klasse. Fortsatt «ÆSJ! GUTTE LUS!»

7 klasse «Hei… Vil du være kjæresten min?»

Neste igjen ble 8 klassen. Da sa vi noe annet igjen. «Hvor er sminken min!?»

Så ble det 9 klassen. «mamma… kan du kjøpe drikke varer til meg ?» «Hvor er tampongene mine?»

10 klassen. «Hva skal jeg egentlig med skolen» «Hva er det lærerne tror om oss!»

1 vgs. «jeg må rekke bussen!» «Hvor er boka mi! »

2 vgs. «HVA! Får jeg ikke russeklær!?

Når jentene skal få sin første leilighet «Å så fint det var her» «Nei hoff… for lite» «nei jeg vil ha det mer moderne»

Når jente blir frid til for første gang «OY! JAAA!» «Stekk av ditt svin!»

Når jenter blir gravide. «Å jaaaaa!» «du kødder nå vel?» «HÆ!?»

Når jenter blir pensjonister. «Åhh, så hyggelig at du kommer på besøk» «BINGO» «MIN KAKE!»

Ei jentes liv er merkelig. Gutter skal aldri få forstå oss. Vi er ett mysterium skal dere vite. Møt oss, prøv dåkk. Dere blir sannsynligvis gale. Lykke til. Vi er klare

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Et realt kvinnfolk

Kom en sms for ei tid tilbake, fra en elev på Media og kommunikasjonslinja på ei videregående skole i by’n. Om fruen kunne tenke seg å bli intervjuet til en skoleoppgave?

Frøkna hadde googla og funnet et av fruens gamle stunts i mediebildet. Gamle synder er ikke så enkle å gjøre noe med i vår digitale tidsalder, så det må man nesten bare regne med, at noen finner fram til en den veien.

Mja, mjo kunne jo det. Hyggelig å få en slik forespørsel og den saken som sto i Adresseavisa for fem – seks år siden er fruen fremdeles opptatt av, naturlig nok. Hun har gåttt noen runder med seg selv, blondinen ned egen motorsykkel, med sjelegransking rundt temaet, før hun kunne stå fram slik. På forsida av den lokale blekka.

Er det for å skryte av egen evne til å stå han av, eller er det for å gi saken et ansikt, slik at flere med tilsvarende utfordringer ser at de er ikke alene med sin skamfølelse over å være anderledes enn “alle” andre? Har aldri klart å finne et svar på det spørsmålet, for Kamelryttersken vil helst være med å organisere, legge til rette for at andre skal få gjort det de kan og vil. Men samtidig ser fruen at det å eksponere seg selv slik er litt artig, få tilbakemeldinger fra omgivelsene. Som den hun fikk etter den nevnte førstesida i Adressa. Kamelryttersken skal på forelesning om “Mentoring og motivasjon” på NTNU den dagen. På vei inn i klasserommet sier professoren som holder forelesninga; “Her kommer forsidepiken” :-)

Joda, blondinen er ikke helt fri for lyst til å være i rampelyset, men da må det være for noe som teller, noe hun kan stå for. Det å være ei lita nett blondine i hodet og ha en kropp som overhodet ikke stemmer med eget selvbilde er et “reinhekla hundhælvet” for å bruke et godt Nord-Norsk uttrykk. Derfor har Kamelryttersken stått fram som den flotte dama hun er i lokale media, ikke for å sutre om egne nedturer, men for å si at “Jo, noen av oss er faktisk født med en tiss som peker feil vei i forhold til hvordan vi selv oppfatter oss som mennesker”. Verre er det ikke, tar bare noen runder med seg selv før man vil/kan innrømme at slik er det. Bildet blondinen har av seg selv som liten og nett, dèt har hun i hodet, og det er det hun er. Likevel måtte hun i en periode fronte sin egen sak daglig, og måtte nærmest lære hver enkelt hun møtte, at hun er dyktig, trivelig og omtenksom, selv om kroppen er 1,86 M lang og skriker mann så det holder. Og det må hun til tider fremdeles, selv om det blir fler og fler åpne dører hun slår inn. Og godt er det.

Johanne Veiteberg har kalt oppgaven sin “Et realt kvinnfolk” og du finner den her


Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Her på Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om blant annet motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Prosjekt Menneske

Har vært en revolusjonær tone over de siste postene på Karavanseraiet. Både Rudolf Nilsens “Revolusjonens røst” og Nordahl Griegs “Til ungdommen” har preg av vilje til samfunssomveltning. Men kanskje like mye tro på mennesket. Sammen med Arnulf Øverlands “Du må ikke sove” er dette dikt som like mye definerer blondinen, som de forteller hva hun tror på og vil.

Oppmerksomme lesere har sikkert sett at Gandhis syv sosiale dødssynder har fått plass på høyresiden. De forteller også at vi må ikke sove, ikke tåle så inderlig vel/ den urett som ikke rammer oss selv.

Det siste året har et av samtaleemnene i heimen vært “Prosjekt Menneske”, hva som definerer oss og hvordan vi vil bli styrt. Den yngre garde har ikke helt samme syn på mennesket og dets altruisme som sjøla. Der i gården heller  de mer til et teknokratisk styresett. Fruen sliter med å få fram at mennesket er grunnleggende godt, at vi vil hverandres beste, og at demokratiet er det styresettet som på tross av sine svakheter er det som har fungert best opp gjennom historien. Winston Churchill (1874 -1965) sa det slik

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.

Vi kan ikke gi opp demokratiet til fordel for et “Prosjekt Gud” hvor vi opphøyer styringen av samfunnet til en profesjon på linje med Sykepleier eller Ingeniør. Det å la tekniske løsninger ta over der hvor menneskelig skjønn i dag har råderett er en fallitterklæring. For det prosjektet som hittil har vært i utvikling, det som vi kan kalle Prosjekt Menneske har vist at vi kan hvis vi vil.  Det er langt fra Solkongens “Jeg er staten” og Martin Luthers “Den som Gud har gitt et embede, har han også gitt forstand” til dagens oppfatning at “Vi er staten”. Framvoksten av byråkratiet som forvaltningsform har vist at tesen om embede og tilhørende forstand ikke holder stikk. Forstanden tilhører mennesket, embedet byråkratiet. Utfordringen ligger i å utdanne flinke fagutøvere som kan bruke sin faglige forståelse innenfor en byråkratisk ramme.

Prosjekt menneske bygger på at vi har ledere med visjoner og forståelse for hvilke utfordringer som må løses. Håndteringen av Datalagringsdirektivet (DLD) viser at vi for tiden har folkevalgte som mangler visjoner på vegne av mennesket. Ikke rart at mange begynner å tenke i retning av et Prosjekt Gud, hvor tekniske løsninger skal erstatte menneskets iboende godhet og visjoner for seg selv og sine.

Isaac AsimovsI, robot” og George Orwells1984” er to litterære framstillinger av akkurat dette dilemmaet, skal vi gå for “Prosjekt Menneske” eller for “Prosjekt Gud”? Begge havner ned på at mennesket har etiske forutsetninger for å styre et samfunn som maskinen ikke har. Hva er da som gjør at presumtivt oppegående og selvstendig tenkende mennesker går inn for å legge enda en stein til et byggverk som nødvendigvis må føre til “Storebror ser deg”?

 

 

 


Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Til ungdommen

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm –

vi deg til strid!

 

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

 

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

 

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

 

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

 

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

 

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

 

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

 

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

 

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

 

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

 

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

 

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

 

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Nordahl Grieg (1902 – 1943)

Wikipedia om Til ungdommen


Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Gi meg de rene og ranke

“Kampa”, Klassekampen har utvikla seg en smule siden blondinens mer progressive dager. Det har forsåvidt også blondinen, som har bytta ut Gateavisa med Nettavisen, mens da det faderlige opphav har gått andre veien, han har suplert Avisa Nordland, Nationen og Dagbla’ med nettopp Klassekampen. Gateavisa har i dag som førstesideoppslag en artikkel om hvordan beskytte sitt digitale privatliv. Dagsaktuell mener fruen som kan fortelle at den artikkelen finner du her

Kampa har i dag på lederplass en oppfordring om å fortsette kampen mot Datalagringsdirektivet (DLD) med demokratiske midler. Selvsagt må den kampen fortsette. Vi kan ikke ha et samfunn hvor bevis for eventuelle lovbrudd samles inn på forhånd. I Orvells “1984” gjør man nettopp dette, lager bevisene først, og lar hovedpersonen henge seg i dem etterpå. Orvell satte det på spissen, men du verden så godt han traff. Er tross alt 60 år siden han skrev “1984” og med DLD har vi tatt et kjempeskritt i riktig retning. Hvis det er tankepoliti, nytale og sentralstyrt tankegang vi er ute etter.

Skremselspropaganda? Langt fra. Teknologien er der i dag, vi har politikere og forvaltningsorgan som gjerne driver overvåking, vi mangler bare at noen setter det ut i livet i samma skala som i Orwells framtidsskremselsvisjon. De som hevder noe annet er i beste fall kunnskapsløse som bloggeren Vox Populi viser her

Jon Wessel-Aas og flere med ham har uttalt at de vil ta innføringen av DLD til rettssystemet. Javel? Hvilket rettssystem? Norge har ikke noen forfatningsdomstol som for eksempel Tyskland. Å dra saken til Strasbourg og menneskerettighetsdomstolen kan kanskje være en løsning, men det blir med en bismak av dårlige tapere. Selv om saken i seg selv er god. Man har prøvd alle mulige demokratiske virkemidler inkludert å stoppe saken i Stortinget. Tror vi skal la det stoppe der.

Vox Populi har med knefallet Høyre gjorde for Pikenes Jens i Stortinget nå nettopp offentlig frasagt Høyre sin stemme. Og det er flere med ham som sier det samme. Får håpe at de dermed stemmer blankt ved neste valg.

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel her efter sin egen skikk.

Gi meg de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige
smil.

Ja gi meg de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant
dere er kalt.

Rudolf Nilsens (1901 – 1928) “Revolusjonens røst” bør fremdeles være en rettesnor for de vi velger til å styre landet. Kanskje vi burde stemme blankt ved neste valg? Kanskje det vil fortelle makteliten at vi, “Vi ere en nasjon vi med” og at vi også har krav på rettssikkerhet selv om vi er mer enn en alen lange.

 

Karavanseraiet.no er nå i sitt tredje år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Lang vinter og skeptisk integritet

Han har vært lang, vinteren, veldig lang. Helt fra oktober/november og framt til nå har vi hatt frost og snø. Fimbulvinter snakket Hege om på Livet leker her tidligere, og på et vis ja, for selv om denne vinteren ikke har vært like lang som Vikingenes Fimbulvinter, så har den vært lengre enn blondinen har vært vant til de siste årene. På et vis nei, fordi den samme blondinen har skjønt tegninga, sein påske = lang vinter. Snart femti vintre setter sine spor i et menneskes sinn og i forståelsen av sammenhenger mellom indre og ytre prosesser.

Cogito ergo sum, sa Descartes. “Jeg tenker, altså er jeg” og la med det grunnlaget for moderne vitenskapsteori, doble blindtester og kanskje ikke minst skeptisismen, at man ikke skal ta alt for god fisk, bare fordi det er pent innpakket.

Skepsis er sunt og det å tenke sjæl

Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Trond Viggo Torgersen

er nødvendig for at den enkelte skal beholde integritet og evne til å klare seg selv. Integritet, det å kunne stå for egne valg er grunnleggende for menneskets utvikling og ikke minst evnen til å fungere i samspill med andre.

Selv om vi skal være skeptiske til nye ting, er ikke det ensbetydende med at vi skal avvise alt som vi ikke kjenner. Innvandrere for eksempel, eller Islam eller høyhastighetstog for den del. Vi kan gjerne være skeptiske til å bruke av oljefondet til å forbedre infrastrukturen fordi det vil øke inflasjonen i økonomien vår. Men det betyr ikke at skeptikerne har rett. Det betyr at vi skal ta en grundig gjennomgang av pro & cons og da først kan vi si hva som er den beste bruken av oljepengene på lang sikt. Hittil har vi slukt ideen til Pikenes Jens uten å se på om ikke det finns alternativer. Kanskje vi burde tenke på hva dårlige veier koster oss i form av større slitasje på kjøretøy, flere trafikkulykker og flere dødsfall på veiene.

Et fremmed menneske kan være farlig, steinaldermennesket i oss har en sunn reaksjon når det kommer fremmede i nærheten. Det vi ikke tenker på, er at langt de fleste andre er like skeptiske og har de samme fluktreaksjonene innbygd i sine reaksjonsmønstre. Samtidig er vi tenkende individer som er i stand til å se forskjell på venn og fiende. Vi kan derfor si om det mennesket vi treffer om h*n har vondt i sinne. De fleste har faktisk ikke det, men likevel lar vi vår innbygde skepsis få styre våre handlinger når vi møter en muslim eller en afrikaner.

En ting som Kamelryttersken har lagt merke til når hun observerer og følger møter mellom fremmede mennesker er at man beholder forsvaret opp og på vakt lenge etter at den andre har bevist at h*n hverken har smittsomme sykdommer eller er innehaver av andre ting som kan være skadelige. Ofte kommer det av at man mener å ha “gode” holdninger og at man ikke har med seg fordommer i ryggsekken. Når man så møter et menneske som skiller seg litt ut, for eksempel en transkjønnet, da blir man først satt litt ut. Ikke fordi mennesket man møter har noen smittsomme dødelige sykdommer, og ikke oppfører vedkommende seg spesielt truende heller. Det er bare “noe” som ikke stemmer. Neste reaksjon er at man begynner å se på egne holdninger og fordommer, og oppdager at det man trodde om seg selv kanskje ikke stemmer. Ved nærmere ettertanke har man utfordringer med å møte dette mennesket som ikke helt stemmer med våre vanlige oppfatninger av mann og kvinne. Videre blir man sint på seg selv fordi man likevel har fordommer og holdninger som ikke er politisk korrekte. Og det lar man gå ut over et menneske som ikke har gjort noe galt.

I et tilfeldig møte på gata vil ikke en slik reaksjon være så uttalt, men når man kommer i en situasjon hvor man må forholde seg til en transkjønnet, er det ikke alle som takler det like godt. Særlig ikke når man selv ikke har hatt et første møte, men får fortalt at X er transkjønnet og h*n skal begynne å arbeide her. Da kan det bli mye rart som skjer. Også når det er snakk om en servicesituasjon, hvor man skal gi en transkjønnet service av et eller annet slag, kan slike lite gjennomtenkte holdninger gi seg utslag. Og Gud forby, skulle det være en transkjønnet som søker jobb her? Vi tør da ikke slippe et slikt menneske løs på våre medarbeidere/brukere/kunder?

 

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Voksenopplæring

IMG_1426 oval 5x5

Sist helg arrangerte Natteravnrådet og hovedsamarbeidspartneren Tryg Natteravnkonferansen 2011 og Kamelryttersken fikk sponsa hele helga av MC-ravnan. Tusen takk til Sjølingen som ville ha henne med :):)Bilder fra konferansen ligger her

Natteravning og Motorsykkelravning er et kjært tema for Kamelryttersken, som hun har skrevet mye om her på Karavanseraiet, så det klarer hun å la være i dag (selv om det er en utfordring ;) ) Skal bare ta med et funfact. Det har i de tyve årene det har vært natteravning organisert under Rådet for Natteravner vært 500.000 mennesker med på Norges største voksenopplæringsprosjekt. Som frivillig grasrotorganisert aktivitet er Natteravnene like store som Røde Kors.

Det er viktig at barn og ungdom møter voksne på sine arenaer, og alle som går Natteravn, Dagravn eller kjører MC-ravn lærer mer om hvor viktig det er . Hver gang. Er derfor natteravning kalles Norges største voksenopplæringsprosjekt.

Et annet voksenopplæringsprosjekt som er minst like viktig og faktisk enda større, er det å lære respekt og forståelse for andres kultur og tenkemåte. Både når vi reiser ut, og når vi møter mangfoldet i kulturelle uttrykk her hjemme.

Noen ganger kan det se ut som at det å være ikke-vestlig innvandrer er et carte blanche til å få spalteplass med meninger om alt. Sist ut i den kategorien er Majoran Vivekananthan som har flagget meninger basert på kunnskap som tyder på at UDI burde gjøre noe med Samfunsfagopplæringa de tilbyr innvandrere.

To av hans kunskapsbaserte meningsytringer kan leses her og her. Les dem gjerne og gjør deg opp din egen mening. Blondinen har gjort seg opp sin, basert på sine kunnskaper, men hun har erkjent at hun er blond

 

 

Ordleken ABC scandinavia rusler videre og er nå kommet til V i ABC’n. Forrige rundes bidrag på V til ordleken må nesten være med. Dèt finner du her

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)