Fagperson og pårørende, spiller det noen rolle?

Som de ivrige leserne av Karavanseraiet har registrert har det vært litt laber aktivitet på bloggen i det siste. Èn grunn er at blondinen har begynt i ny jobb, og der er det full fart med opplæring på nye brukere, rutiner og ellers alt som følger med det å begynne i ny jobb. Tilgang til journalsystem, nøkler, hva er hvor? hvem har ansvar for hva og så videre…

Nå som den første uka er over, kommer det noen tanker. Fruen har vært inne på dette med holdninger og hvordan vi mennesker forholder oss tilhverandre ved flere anledninger her på Karavanseraiet. For det er noe med hvordan man møter et menneske og hvordan mennesket føler seg møtt. Vanligvis møter vi hverandre med åpne sinn og omtanke, men ikke alltid og blondinen har nok vært ganske så blond i mer enn ett gjerningsøyeblikk i så måte.

Derfor var Kamelryttersken litt tilbakeholden når hun stilte på sin nye arbeidsplass. En Kamelrytterske som kom med åpne øyne og øra på stilk for å slippe å trå på alt for mange ømme tær første dagen. Og ble møtt som fagperson og kollega, selv om hun var tilbakeholden og hadde øya og øra åpne og på stilk for å bli kjent med brukerne, enhetens rutiner og ellers alt som følger med nye utfordringer.

Forrige tirsdag fikk Kamelryttersken en lite trivelig telefon, som har preget mye av tida etterpå, og som resulterte i en tur til den fedrene heim sist helg. Fruens faderlige opphav begynner å bli en voksen mann, for ikke si godt voksen, og helsa er ikke som den har vært, så det ble innleggelse på det lokale sykehjemmet og besøk av en bekymret datter. For selv om man er forberedt på at det går bare en vei med livet, så er det likevel utfordrende å innse at et menneske man har kjent hele livet, og som har vært med på å forme en selv, at det mennesket begynner å nærme seg veis ende. Om ikke akkurat nå, og det er en ikke helt god følelse å kjenne på.

Opphavet kom hjem nå til helga, etter halvannen uke på sykehjemmets bad. Han skal få forsterket oppfølging fra Hjemmetjenesten, men likevel. Hvordan går det? Klarer Hjemmetjenesten å følge ham opp godt nok? Hvor lenge blir det til det kommer en ny telefon om at han må legges inn på nytt? Spørsmålene blir mange i en slik situasjon, og selv om man vet at det er flinke folk som tar ansvar og gjør sitt beste for opphavet, så er det alltid en liten tvil.

For det går ikke å legge vekk sin faglige kunnskap og innsikt. Ble snakk om akkurat det nå sist helg. Opphavet har et prosjekt han gjerne vil ha avslutte. Ei tine som er nesten ferdig.

Har aldri vært et tema før, men nå kom det opp, det med håndverkerstolthet, at man vil gjøre jobben ordentlig. At man vil gjøre det man gjør, så godt som mulig, hver gang.

For det var aldri et tema i foreldreheimen, selv om begge var flinke håndtverkere, og la all sin kreativitet og ære i at det som ble gjort ble gjort på en måte de kunne stå for. Kanskje derfor det aldri var noe rart at “man tager hva man haver og laver det man trenger av det” ikke bare var en frase, men også en levende del av familielivet. For eksempel som når Kamelryttersken skulle på badestranda og hadde fått med seg ei hel flaske brus. Dèt var et storhende sist på 60-tallet, å få ei flaske brus på en hverdag, sånn uten videre. Men det var ikke en flaskeåpner å oppdrive som frøkna kunne få med. Var lite skrukorker på brusflaskene i blondinens barndom. Da fant det faderlige opphav en ende av en teaklist han hadde liggende, skar et hakk i den og skrudde inn en skrue. Hakket og skruehodet passa akkurat til korken på brusflaska og frøkna var veldig så fornøyd: “Pappa ordna en flaskeåpner”. Det var stort i en seksårings øyne å se at opphavet kunne løse en nærmest uløselig oppgave sånn uten videre. I mer voksen alder skjønner hun jo at opphavet hadde erfaring ikke bare i å finne løsninger, men også i å se hva som trengtes for å løse en slik oppgave. Den flaskeåpneren skal ligge hjemme fremdeles, og er et kjært minne om en flink håndverker og en vellykket dag på stranda.

På sin måte er også Kamelryttersken en håndverker, en fagperson som setter sin ære i å utføre sitt fag på en forsvarlig måte. Og hun har måttet vurdere om det var forsvarlig å sende en pasient hjem etter endt rehabilitering, eller om hun måtte si at “Beklager, men N.N. vil ikke kunne klare seg hjemme uten hjemmetjeneste x5/dag eller at pårørende er hjemme til enhver tid”. Som med den pasienten som klarte seg rimelig bra på avdelingen, og man vurderte at han kunne hjem med hjemmetjeneste x3/dag for å sikre at han fikk i seg mat og medisin. Helt til Ergoterapeuten hadde vært på hjemmebesøk med pasienten, pårørende og en fra hjemmetjenesten. Kallen hadde vedfyring, og hadde fyrt i ovnen helt til han ble innlagt. Veden hadde han i garasjen og hadde hentet den selv. Pårørende mente at de kunne sikre trappeløp, ta ut vedovnen, sette senga ned på stua og andre praktiske ting for å legge til rette for at pasienten kunne dra hjem. Men, tenkte Ergoterapeuten, her har vi en pasient med påtakelig demens, vi kan ikke stole på at han ikke henter seg ved i garasjen og fyrer opp i stekeovnen eller på stuegolvet. Pårørende ble virkelig glade for at far ikke kom hjem. De så for seg mye arbeid og ikke minst angst for hva han kunne finne på når han var alene.

Heldigvis er ikke fruens opphav dement og vedfyring har han mye godt gitt seg med, så den biten er hun ikke særlig redd for. Men hun sliter med å skille fagpersonens vurderinger fra sine bekymringer for opphavet. Og det er ikke godt, for både opphavet og Kamelryttersken er opptatt av sin stolthet som håndverker og sin faglige dyktighet.

Det å ha et funksjonshemmet barn gjør at man blir profesjonell pårørende, man har oversikt over rettigheter, hva som er best for gutten og sånn bortetter. Og er sannsynligvis en stor utfordring for hjelpeapparatet som har sine vurderinger og sin måte å gjøre tingene på. Det at Minstemann har to foreldre med helsefaglig bakgrunn gjør det ikke enklere for skole og andre fagpersoner. Men sånn er det bare, myrsniper er vi alle.

På en måte er det godt at det er så langt opp til opphavet, 85 mil langs veien er langt selv for ørkendyret. Det gjør at Kamelryttersken kan og må la sin profesjonelle tilnærming til saken være akkurat det, og kan heller konsentrere seg om å være bekymret og la fagfolkene der oppe gjøre jobben sin uten for mye innblanding. Men hun innrømmer glatt at hadde hun hatt en pasient med tilsvarende utfordringer med å klare seg selv, mens hun arbeidet på rehab-avdelingen hadde hun gått for en sykehjemsplass. Der var det et tverrfaglig team som avgjorde om og når pasienten kunne dra hjem, og Ergoterapeutens vurdering av hjemmesituasjon og hvilke muligheter eventuell hjemmetjeneste ga, ble tatt alvorlig av teamet. “Men Ragnhild, blander du ikke her din faglige vurdering med dine følelser for din far? Kan du være så objektiv at du klarer å skille skit og kanel?” tenker nok mange, og det kan nok hende blondinen gjør, hun er tross alt blond så det holder.  Nå kan hun bare sitte på sidelinja og se på. Og håpe at hun bekymrer seg til unyttes. Dèt hadde vært godt.

For selv om man er forberedt på at alderen krever sitt, så er det like tungt å måtte se realitetene i hvitøyet og godta at det går bare en vei, også for sine nærmeste.

Er du stolt av ditt fag? Er det bare Kamelryttersken som har utfordringer med å skille yrkesstolthet fra sin rolle som pårørende?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du kan følge Karavanseraiet på Facebook og få oppdateringene direkte på din profil ved å trykke på likerboksen.

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

5 thoughts on “Fagperson og pårørende, spiller det noen rolle?”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: