Irritabilifiseranes

for å bruke et ord som Pippi Langstrømpe kunne brukt hadde hun vært Nord-Norsk.

Det er irritabilifiseranes å måtte nyse, og så trekker man hele hårmanken inn i munnen i stedet. Men det er enda verre å kjenne at man må et visst sted litt fort, og så kommer det fra rullestolen “Jeg må på do”. Da er valget: Avlaste sitt eget press og rissikere helskift på Minstemann, eller kjapt få ham over på dostolen? Sistnevnte utløste ei lengre latterkule når han forsto at opphavet måtte det samme, samtidig :D

Blir lett institusjonspreg av det når det kommer mange tekniske hjelpemidler i huset. Rullestol er en ting, den krever plass, slik at rommene blir nokså bare. Noe annet er sykeseng, eller som her sengeløfter slik at man slipper å stå bøyd i stellene. På badet er det kommet badekar med hev/senk og til uka kommer det heis i taket slik at Minstemann kan heises fra rullestolen og over i badekaret. Ellers har vi lært oss teknikker for å hjelpe ham fra stol til seng/toalett hvor han kan bidra med det han kan. Kommer han først opp i stående, er det lett å vri ham over til senga/stolen. Men det krever at man vil bruke teknikken, ikke bare egen styrke.

Her er senga til Minstemann sofa når han ikke bruker den. Men sengeløfteren er ikke akkurat noen estetisk nytelse når han er her, for å si det slik. Det er heller ikke en takheis. Men det følger med unger som er født med hjelpemidler. Om man liker det eller ikke.

Noe annet som irritabilifiserer, er historiene man hører om at folk med store utfordringer i hverdagen i form av langvarig sykdom og nedsatt helse ikke blir møtt der de er. Sist nå var det Catalysator som kunne fortelle at hun har hatt utfordringer med å få utført personlig hygiene, men har ikke fått bistand til å løse den utfordringen. Før hun nå sist uke hadde fått i et badekar og fått hjelp av en vennlig sjel til å få det hjem og montert. Er da Kamelryttersken lurer på hvor er kompetansen i helsevesenet? Ergoterapi er ikke en lovpålagt tjeneste, slik at små kommuner velger bort å ha de tjenestene en Ergoterapeut yter. Men det er da mulig å forstå når et menneske har behov for hjelp til personlig hygiene, selv om vedkommende bor hjemme uten tjenester fra hjemmetjenesten? Der hvor Kamelryttersken har arbeidet med den typen kommunale tjenester, kunne en slik sak bli en andreprioritet, med ei ventetid på to til seks måneder før Ergoterapitjenesten kunne ta saken. Catalyzator snakker om flere år. Uten at Kamelryttersken vet hvor saken har stoppet opp, hvem som har prioritert hva og så videre.

Dette er et enkelttilfelle, og det er kanskje ikke særlig spesielt, men det viser noe som Kamelryttersken ser mye av. Det er lettere å forholde seg til en utfordring som dette, ved ikke å forholde seg, på tross av at vedkommende som har saken har nødvendig kompetanse til å løse utfordringen. Eller vet hvem som har det.

Og da er vi inne på kommunikasjon mellom hjelpeapparat og hjelpetrengende, noe Maria Gjerpe er opptatt av.

Det Krikkert sier om prioriteringen av hvilke lover som en saksbehandler i NAV skal Kanskje flere som burde tenke slik?kunne, er et annet eksempel på den samme ansvarsfraskrivelsen.

På Elverum har Ergoterapeutene funnet ut at klarer de å forhindre en overføring fra eget hjem til omsorgsbolig hvert år, har de spart inn lønna til en Ergoterapeut. Det gjorde at de i stedet for å miste en kollega, fikk en ny.  Kanskje flere som burde begynne å tenke slik?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebokkprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Får Marie Amelie Islandsk statsborgerskap?

Interessant vri på saken til Marie Amelie. Islandske politikere vil gi frøkna Islandsk statsborgerskap kan Dagbladet fortelle.

Arvid på Aspergmann har sine meninger om denne saken og om norske politikere

Kamelryttersken har sine bestemte meninger om norsk innvandringspolitikk, og det er at arbeidsdyktige mennesker som vil bo i Norge også skal jobbe. Flyktninger og asylsøkere har sine utfordringer, men vi trenger ikke gjøre dem større ved å nekte dem mulighet til å tjene til livets opphold. Midlertidig arbeidstillatelse mens søknaden om oppholdstillatelse blir behandlet, burde være like naturlig som det å ta imot en søknad om å få være her.

Er ingen grunn til å avvise arbeidsvillige utlendinger som faktisk holder seg i live uten statlige puter under armene. Lurer på om forståsegpåerne, politikerne, saksbehandlerne og andre som mener seg meningsberettigede i slike saker, om de hadde klart det samme?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebokkprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

UP på Fjæsboka

Avisa Nordland kunne i dag fortelle at UP (Utrykningspolitiet) er på Fjæsboka. Det måtte selvfølgelig sjekkes, for det kan da ikke være mulig at UP forteller hvor de har kontroll?

Nei så vel er det ikke, men nesten. I dag (28/1-2011) står det at UP har kontroll i Vesterålen med to patruljer. Vesterålen har rimelig mange kilometer offentlig vei, så sjansen for å treffe dem er nok tilstede, statistisk sett.

Alvdal en marsdag

Men det er vel mye forlangt å håpe at de fortellerI dag er patrule UP xx å finne på strekningen Alvdal – Koppang på riksvei 3 (R3) fra klokka 07.30 til 15.30” eller “I dag er patrule UP xx å finne på strekningen Støren – Ulsberg på E6 fra kl 14.30 til 22.30″.

Men det hadde vært greit, for det å oppleve at en lysgrå SAAB 93 slår på blålys og sirene bak seg, når man ligger i passe styrefart nedover R3 er nokså ubehagelig. For å si det som det er. At det førte til en kraftig forkortning av Kamelrytterskens MC-tur budsjett det året var heller ikke særlig behagelig.

Er det greit at UP er på Fjæsboka?
Er det greit at UP er på Fjæsboka?

For det er et faktum at når man ligger i jevn fart langs en såpass bra vei (etter norske forhold) som R3 begynner man å lure på hva som tilsier alle 60-grensene nedover der. Særlig fra Koppang og ned til Elverum. God vei, oversiktlig og dermed litt kjedelig som MC-vei. Lokalbefolkninga og Veivesenet skjønner sikkert hvorfor, men du verden så lett det er å overse en av de 60-sonene.

Er det greit at UP er på Fjæsboka? Eller andre offentlige organer?

Sagt om Karavanseraiet og Kamelryttersken:

27/1 – 2011 på Norsk Nettmagasin:

Denne posten er opprinnelig skrevet av Ragnhild som også skriver en masse godbiter på Karavanseraiet. Ta gjerne en titt innom bloggen hennes også.

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebokkprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen

For de som er opptatt av trafikk til bloggen sin, kan kanskje Hit-Me være noe å sjekke ut

Motorsykkelkjøring og fenomenet toppbloggere

Kamelryttersken kjører tung motorsykkel, og er veldig så godt fornøyd med det. Ikke har hun bil, og har heller ingen umidelbare planer om å få seg slik doning. Koster å ha bil, og det er ikke akkurat billig å kjøre 20.000 km/år på tung sykkel heller. Så da blir det en avveining mellom det praktiske og det man trives med.

Buss, tråsykkel og apostlenes hester er så absolutt gode alternativer når man bor i byen. Norsk Nettmagasins artikkel om biløkonomi gir litt perspektiv på økonomien i bilholdet kontra privatøkonomi som kan være lurt å ta med seg.

Ikke det, blondinen har hatt bilsertifikat i tredve år, så hun kan kjøre bil, og gjør det også når det trengs. For eksempel når Minstemann skal noe sted. Han har en VW Transporter med rullestolrampe slik at han kan komme seg rundt. Han må bare ha med seg sjåfør når han skal ut. Her har han inntatt sidevogna.

Klar for tur

Ei anna som trenger sjåfør er bloggeren Ida Wulff. Hun har vært ute og kjørt drosje i Tigerstaden, og er visst ikke helt fornøyd med servicen. Iallfall la hun ut en post om at Oslo Taxi ikke burde ansette voldelige kvinnehatere på bloggen sin og idag fulgte hun opp med at hun vil anmelde taxisjåføren som hun mener har angrepet henne. Innholdet i historien får stå for de impliserte parters regning, det har ikke Kamelryttersken noen formening om. Men hun reagerer på at saken får så mye oppmerksomhet. I tilfelle det var denne blondinen som fikk den behandlingen som Frk. Wulff mener seg å ha vært utsatt for, ville det knapt blitt løftet et øyelokk. Men så snart ei smellvakker blondine som har medietekke så det holder, forteller om en slik sak, da blir det oppstyr.

Rasisme skal tas alvorlig, uansett hvem det er som utsettes for den. Og det er alt for ofte at når innvandrere er innvolvert at man ikke gjør/sier noe fordi noen kan tro at man er rasist. Og at det er noen som utnytter denne politiske korrektheten, det kan vi være ganske så sikre på.

At Frk. Wulff utnytter sin posisjon som toppblogger til å skaffe seg støtte i denne saken er iallfall ganske så sikkert. Ved første gjennomlesning av frøknas siste bloggpost om emnet, fikk Kamelryttersken en sånn spørrende følelse om det er sunt for psyken å få så mye oppmerksomhet som toppbloggerne får?

Det å blogge profesjonelt som mange av toppbloggerne gjør, betyr ganske så mye oppmerksomhet fra lesere, sponsorer og media generellt. Èn ting er inntekten, Kamelryttersken kunne gjerne tenkt seg tilsvarende fra sin blogg, noe annet er om alle tåler slik oppmerksomhet? Primadonnanykker vil kanskje noen kalle det? Ikke det at ikke denne fruen har nok nykker, men spørsmålert er interessant å diskutere likevel. Karavanseraiet handler tross alt ikke bare om motorsykkelkjøring, slenger da litt personlig utvikling innimellom ;)

Venabygdsfjellet april 2009

Nå sitter sikkert du som den observante leseren du er og lurer på hva dette har med motorsykkelkjøring å gjøre? Ingenting. Og alt.

Fordi sykkelen krever at du er der, på sykkelen, fra du tar løs til du parkerer. Flytter du fokuset fra kjøringa, fra det å få sykkelen forbi punktet hvor veien forsvinner rundt neste sving, til for eksempel ei sydhavsøy med palmesus og blått hav, da går det rett “åt skogen”. Bosktavelig talt. Det samme med livet ellers, mister man fokus, da går det som oftest rett vest, åt skogen, eller det som verre er.

For det er det motorsykkelkjøring handler om. Å bli ett med seg selv og sykkelen, oppleve å bevege seg av egen fri vilje. Kjenne at man kontrollerer fysikkens lover. Kjenne intensiteten i livet på en slik måte at når man kommer hjem i kveldinga, våt og forfrossen, vet at i MORRA, da skal vi ut igjen.

Valdresflya st. Hans 2009

Hvis noen tror de lever i den villfarelsen at fruen har PMS (Parkert MotorsykkelSyndrom) så er det ingen villfarelse, men et ubestridelig faktum.

Du har sikkert andre oppfatninger av både toppbloggere og bikerbabes som du kan dele med Karavanseraiets lesere?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebokkprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen

Flere bidrag til ordleken ABC scandinavia finner du her

Sagt om Karavanseraiet og Kamelryttersken:

27/1 – 2011 på Norsk Nettmagasin:

Denne posten er opprinnelig skrevet av Ragnhild som også skriver en masse godbiter på Karavanseraiet. Ta gjerne en titt innom bloggen hennes også.

Kyllingsalat

Matlaging har mer med interesse å gjøre, enn det har med tid å gjøre. Merker ofte at det er fantasien som setter grenser for hva som serveres, ikke tilgang til råvarer eller den tida som kan brukes over grytene.

Nå er jo blondinen i den situasjonen at hun ikke må ha mat på bordet til klokka da og da. Og Ynglingen spiser det som blir satt på bordet. Det gir rom for både fantasifulle kreasjoner i grytene og mulighet for prioriteringer og omrokkeringer av tidspunkt for måltidene som andre kansje ikke har.

Likevel er det ofte et ork å tenke på “Hva skal jeg lage til middag i dag?” En mulighet er å sette opp en ukesmeny, men det er ikke akkurat blondinens tekopp, det med lister over gjøremål. Men denne uka har kyllingsalat hvert en målsetting, selv om det ble lasagne i går. Lasagne er egentlig ganske så grei mat, for resten forsvinner i Ynglingen i løpet av kvelden. Samme med Risotto. Noen ganger kan faktisk kvaliteten på fruens matlaging måles i hvor fort restene forsvinner ;)

Minstemann er hjemme med influensa, noe som ikke er av det enkleste slaget for en aktiv guttunge. “Det er kjedelig å være hjemme” har vært mantraet de siste dagene. Enklere med Eldstemann, han går og legger seg på ordet feber, og står ikke opp før han er feberfri. Minstemann derimot skal ikke ligge mer enn absolutt nødvendig, og da blir det laange dager når man ellers er nokså slakk i strikken. I dag kom spørsmålet om hva som ble til middag? “Kyllingsalat”.

“Liker bare kylling, ikke salat” svarer det borte i stolen. “Da blir det mer på oss” var svaret han fikk.

Dagens utgave av fruens Kyllingsalat inneholder

  • 1/2 kylling (ferdig grillet)
  • 1/4 Kinakål
  • 2 – 3 små gulrøtter, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 liten purre
  • 1/2 liten kålrot, revet, kan også skjæres i terninger
  • 1 rød paprika
  • 2 dl fusili pasta (kokt)
  • Søt chilisaus for kylling (Thailand in a bottle)

Verste arbeidet er å plukke kjøttet av kyllingen. Legger det gjerne i ei skål med sausen ei stund før det blandes i grønnsakene. Resten går av seg selv, men fruen liker ikke å bli grisete på fingrene, for eksempel som når hun plukker av kyllingkjøttet. Pastaen kan gjerne kokes på forhånd. I en travel hverdag kan man koke opp pastaen i morgenrushet og sette den kokende kasserollen i stekeovnen (kald ovn, uten varme på). Når man kommer hjem er pastaen kokt. Kyllingen kan plukkes kvelden før og legges i sausen over natta. Marinering og fordeling av arbeidsoppgaver i samme slengen. Eller man kan lage ferdig salaten dagen før.

Kokebøker har fruen flust av, men de blir heller sjelden brukt. Denne salaten lærte hun seg på faktisk på jobb, og har også hatt suksess med den andre steder.

Flere mattips for en travel hverdag finner du på Karavanseraiets kjøkken Velbekomme :)

Har du noen tips du vil dele med flere, bruk gjerne kommentarfeltet :)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Det å være vis

Michael Endes “Den uendelige historie” har vært sengelektyre for Minstemann det siste halve året. Leser en side eller to, og så sovner han. Neste kveld spør han “Hvor langt er vi kommet i “Den uendelige historie?”  Vi har en dansk utgave, ervervet fra ti-kronerskurven i et lokalt antikvariat, så det er en utfordring å simultanoversette til nordlending.

I kveld var vi kommet til der hvor Bastian Balthasar Bux, historiens hovedperson og Fantàsias redningsmann, ønsker at han er den viseste i hele Fantàsia.

Men at være viis, det ville sige, at man var hævet over glæde og sorg, angst og medlidenhed, ærgerrighed og følelse av at være krenket. At være viss ville sige at man var hævet over alt, ikke at føle had eller kærlighed i noget forhold, men at være fuldkommen uberørt af andres sympati eller antipati. Den virkelig vise lod sig ikke påvirke af noget som helst. Han var urørlig, og kunne ikke rammes av noget.

Kan være en utfordring for noen og enhver å tilegne seg slik visdom? Eller er dette visdom slik vi forstår begrepet?

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Sitater og intelligens? Er det en sammenheng?

Donald snakker om Kierkegaard og poesi på et blogginnlegg for en tid tilbake.

Sitatet han siktet til var

“Jeg har gået mig mine bedste tanker til, og jeg kender ikke en tanke så tung, at man ikke kan gå fra den”

Og det er noe i det, når man går, har man tid til å tenke, og man har ofte tid til å la tankerekken tenke seg ut. Men om det stemmer at man kan gå fra en tung tanke, som Kierkeaard påstår, skal blondinen la være usagt.

Mr Green, en blogger fruen fant ved en tilfeldighet  har et litt annet syn på dette med sitater

Ved å sitere andre, beviser du å ha hukommelse,

– ikke nødvendigvis at du har intelligens.

Mja, mjo, vel, altså . . .

Joda, det å huske et sitat viser at man har hukommelse, men det krever intelligens å bruke sitatet på rett sted, eller?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du kan følge Karavanseraiet på Facebook og få oppdateringene direkte på din profil ved å trykke på likerboksen.

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Det moderne kjøkkenet

VG har en artikkel om det moderne kjøkkenet fra ei kjøkkenmesse i Køln

Bloggeren Mr Green mener han klarer seg med ei intelligent kjerring

Kamelryttersken som forleste seg på 50-tallets danske utgaver av Populær Mekanikk i sin barndom, skjønner ikke hva karen snakker om. Èn ting er at tenkende kjøkken var et faktum allerede på nevnte 50-tall ifølge samme Populær Mekanikk, noe helt annet er at uten intelligente kjerringer hadde karfolka sulta ihjel foran kjøleskapet med boksåpner’n i handa.

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du kan følge Karavanseraiet på Facebook og få oppdateringene direkte på din profil ved å trykke på likerboksen.

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Fagperson og pårørende, spiller det noen rolle?

Sveipet tine med karveskur på lokket

Som de ivrige leserne av Karavanseraiet har registrert har det vært litt laber aktivitet på bloggen i det siste. Èn grunn er at blondinen har begynt i ny jobb, og der er det full fart med opplæring på nye brukere, rutiner og ellers alt som følger med det å begynne i ny jobb. Tilgang til journalsystem, nøkler, hva er hvor? hvem har ansvar for hva og så videre…

Nå som den første uka er over, kommer det noen tanker. Fruen har vært inne på dette med holdninger og hvordan vi mennesker forholder oss tilhverandre ved flere anledninger her på Karavanseraiet. For det er noe med hvordan man møter et menneske og hvordan mennesket føler seg møtt. Vanligvis møter vi hverandre med åpne sinn og omtanke, men ikke alltid og blondinen har nok vært ganske så blond i mer enn ett gjerningsøyeblikk i så måte.

Derfor var Kamelryttersken litt tilbakeholden når hun stilte på sin nye arbeidsplass. En Kamelrytterske som kom med åpne øyne og øra på stilk for å slippe å trå på alt for mange ømme tær første dagen. Og ble møtt som fagperson og kollega, selv om hun var tilbakeholden og hadde øya og øra åpne og på stilk for å bli kjent med brukerne, enhetens rutiner og ellers alt som følger med nye utfordringer.

Forrige tirsdag fikk Kamelryttersken en lite trivelig telefon, som har preget mye av tida etterpå, og som resulterte i en tur til den fedrene heim sist helg. Fruens faderlige opphav begynner å bli en voksen mann, for ikke si godt voksen, og helsa er ikke som den har vært, så det ble innleggelse på det lokale sykehjemmet og besøk av en bekymret datter. For selv om man er forberedt på at det går bare en vei med livet, så er det likevel utfordrende å innse at et menneske man har kjent hele livet, og som har vært med på å forme en selv, at det mennesket begynner å nærme seg veis ende. Om ikke akkurat nå, og det er en ikke helt god følelse å kjenne på.

Opphavet kom hjem nå til helga, etter halvannen uke på sykehjemmets bad. Han skal få forsterket oppfølging fra Hjemmetjenesten, men likevel. Hvordan går det? Klarer Hjemmetjenesten å følge ham opp godt nok? Hvor lenge blir det til det kommer en ny telefon om at han må legges inn på nytt? Spørsmålene blir mange i en slik situasjon, og selv om man vet at det er flinke folk som tar ansvar og gjør sitt beste for opphavet, så er det alltid en liten tvil.

For det går ikke å legge vekk sin faglige kunnskap og innsikt. Ble snakk om akkurat det nå sist helg. Opphavet har et prosjekt han gjerne vil ha avslutte. Ei tine som er nesten ferdig.

Har aldri vært et tema før, men nå kom det opp, det med håndverkerstolthet, at man vil gjøre jobben ordentlig. At man vil gjøre det man gjør, så godt som mulig, hver gang.

For det var aldri et tema i foreldreheimen, selv om begge var flinke håndtverkere, og la all sin kreativitet og ære i at det som ble gjort ble gjort på en måte de kunne stå for. Kanskje derfor det aldri var noe rart at “man tager hva man haver og laver det man trenger av det” ikke bare var en frase, men også en levende del av familielivet. For eksempel som når Kamelryttersken skulle på badestranda og hadde fått med seg ei hel flaske brus. Dèt var et storhende sist på 60-tallet, å få ei flaske brus på en hverdag, sånn uten videre. Men det var ikke en flaskeåpner å oppdrive som frøkna kunne få med. Var lite skrukorker på brusflaskene i blondinens barndom. Da fant det faderlige opphav en ende av en teaklist han hadde liggende, skar et hakk i den og skrudde inn en skrue. Hakket og skruehodet passa akkurat til korken på brusflaska og frøkna var veldig så fornøyd: “Pappa ordna en flaskeåpner”. Det var stort i en seksårings øyne å se at opphavet kunne løse en nærmest uløselig oppgave sånn uten videre. I mer voksen alder skjønner hun jo at opphavet hadde erfaring ikke bare i å finne løsninger, men også i å se hva som trengtes for å løse en slik oppgave. Den flaskeåpneren skal ligge hjemme fremdeles, og er et kjært minne om en flink håndverker og en vellykket dag på stranda.

På sin måte er også Kamelryttersken en håndverker, en fagperson som setter sin ære i å utføre sitt fag på en forsvarlig måte. Og hun har måttet vurdere om det var forsvarlig å sende en pasient hjem etter endt rehabilitering, eller om hun måtte si at “Beklager, men N.N. vil ikke kunne klare seg hjemme uten hjemmetjeneste x5/dag eller at pårørende er hjemme til enhver tid”. Som med den pasienten som klarte seg rimelig bra på avdelingen, og man vurderte at han kunne hjem med hjemmetjeneste x3/dag for å sikre at han fikk i seg mat og medisin. Helt til Ergoterapeuten hadde vært på hjemmebesøk med pasienten, pårørende og en fra hjemmetjenesten. Kallen hadde vedfyring, og hadde fyrt i ovnen helt til han ble innlagt. Veden hadde han i garasjen og hadde hentet den selv. Pårørende mente at de kunne sikre trappeløp, ta ut vedovnen, sette senga ned på stua og andre praktiske ting for å legge til rette for at pasienten kunne dra hjem. Men, tenkte Ergoterapeuten, her har vi en pasient med påtakelig demens, vi kan ikke stole på at han ikke henter seg ved i garasjen og fyrer opp i stekeovnen eller på stuegolvet. Pårørende ble virkelig glade for at far ikke kom hjem. De så for seg mye arbeid og ikke minst angst for hva han kunne finne på når han var alene.

Heldigvis er ikke fruens opphav dement og vedfyring har han mye godt gitt seg med, så den biten er hun ikke særlig redd for. Men hun sliter med å skille fagpersonens vurderinger fra sine bekymringer for opphavet. Og det er ikke godt, for både opphavet og Kamelryttersken er opptatt av sin stolthet som håndverker og sin faglige dyktighet.

Det å ha et funksjonshemmet barn gjør at man blir profesjonell pårørende, man har oversikt over rettigheter, hva som er best for gutten og sånn bortetter. Og er sannsynligvis en stor utfordring for hjelpeapparatet som har sine vurderinger og sin måte å gjøre tingene på. Det at Minstemann har to foreldre med helsefaglig bakgrunn gjør det ikke enklere for skole og andre fagpersoner. Men sånn er det bare, myrsniper er vi alle.

På en måte er det godt at det er så langt opp til opphavet, 85 mil langs veien er langt selv for ørkendyret. Det gjør at Kamelryttersken kan og må la sin profesjonelle tilnærming til saken være akkurat det, og kan heller konsentrere seg om å være bekymret og la fagfolkene der oppe gjøre jobben sin uten for mye innblanding. Men hun innrømmer glatt at hadde hun hatt en pasient med tilsvarende utfordringer med å klare seg selv, mens hun arbeidet på rehab-avdelingen hadde hun gått for en sykehjemsplass. Der var det et tverrfaglig team som avgjorde om og når pasienten kunne dra hjem, og Ergoterapeutens vurdering av hjemmesituasjon og hvilke muligheter eventuell hjemmetjeneste ga, ble tatt alvorlig av teamet. “Men Ragnhild, blander du ikke her din faglige vurdering med dine følelser for din far? Kan du være så objektiv at du klarer å skille skit og kanel?” tenker nok mange, og det kan nok hende blondinen gjør, hun er tross alt blond så det holder.  Nå kan hun bare sitte på sidelinja og se på. Og håpe at hun bekymrer seg til unyttes. Dèt hadde vært godt.

For selv om man er forberedt på at alderen krever sitt, så er det like tungt å måtte se realitetene i hvitøyet og godta at det går bare en vei, også for sine nærmeste.

Er du stolt av ditt fag? Er det bare Kamelryttersken som har utfordringer med å skille yrkesstolthet fra sin rolle som pårørende?

Ny jobb?

Ja, faktisk. Iallfall er det en ny brukergruppe og et nytt arbeidssted blondinen stiftet bekjentskap med i dag.

Fruen har gått på legd de siste to årene, overtallig som hun har vært siden enheten hun var ansatt i ble lagt ned. Men nå kom personalavdelingen og fortalte at de ville ha Kamelryttersken på arbeidsutprøving som Miljøterapeut på et botiltak. Og det straks og med en gang. Prøvetid? tenker kanskje den våkne leser, fruen har da vært ansatt i samme firmaet i fire år, så prøvetid er vel ikke nødvendig? Gi henne fast stilling. Mja, mjo, hadde det vært så enkelt. er noen spilleregler og sånt som må følges, og det er ikke en ledig fast stilling på denne enheten heller. Tanken til de som steller med personalsaker er at blondinen skal få vise at hun kan og at de dermed kan forfekte hennes fortrinnsrett til en fast stilling som for eksempel Miljøterapeut i en dertil egnet enhet.

Nå kan man jo diskutere om ikke dette er et tiltak som burde vært prøvd før. Med faste stoppunkt for evaluering av prøvetida og sånn bortetter. Joda, i en ideell verden hvor fruen får ha toppboksen i fred og offentlige saksbehandlere kan saksbehandling, da ville hun ha vært i fast stilling som det står Ragnhild på for lenge siden, og slike kunststykker som arbeidsutprøving hadde vært ukjente. For i en slik verden ville Kamelryttersken ha (og alle andre overtallige for den del) fått ny stilling uten mange runder med tvil og tro i forhold til arbeidsgivers ærlige og oppriktige vilje til å utnytte den kompetansen som er tilgjengelig. Sistnevnte har vært diskutert litt hist og pist rundt på Karavanseraiet, så det er nok noen som stiller spørsmålstegn ved fruens utsagn, men dem om det. Kamelryttersken mener på at kritiske spørsmål er på sin plass. Ofte kan det si mer om de som ikke svarer på slike spørsmål enn det sier om de som vil finne gode svar.

Blondinen var på jobbintervju for en tid tilbake, men har slått den jobben fra seg. Hun fant ut at hun er terapeut og vil fortsette å være det. En terapeut arbeider med mennesker, slik at personalavdelingens tilbud var ikke så helt ravgale sett fra den vinkelen. På nevnte jobbintervju kom det opp det med fruens mangesidige erfaring og den styrken det gir i møtet med mennesker med utfordringer. Samme kom opp i dag, fra en som ser ut til å bli en slags fadder. Han var litt forsiktig, men det er ofte slik at man viser omsorg ved å stille spørsmål. Noe Kamelryttersken har lært på en ikke helt god måte. At kolleger for å vise omsorg, har unngått å stille personlige spørsmål, noe som om ikke akkurat har ført til katastrofe, men iallfall til store utfordringer med å fungere som team.

En helt annen side av dette, sett fra Kamelrytterskens synspunkt, er det med at livet gir ikke mer enn man tåler. Slik at den åpenheten hun møter nå, hadde vært utenkelig for bare ett år siden. Rett og slett fordi fruen er i stand til å være så åpen som omgivelsene er mot henne. Og det er en forståelse som har kostet noen runder med sjelegransking. For vi tror alltid at det vi forstår, opplever og kan, at det er det ultimate og at vi er likedan som vi var for ett år siden eller for ti, femten, tyve år siden. Men det stemmer ikke helt, selv om vi oppfatter oss selv likedan hele veien, så utvikler vi oss, men siden det er vi selv som utvikler oss, vil vi beholde utsiktspunktet og dermed oppfattelsen av oss selv gjennom selv de mest ekstreme utfordringer. Helt til vi oppdager at vi har utviklet og forandret vår forståelse av det som skjer rundt oss. Men det er ikke før vi er ferdige med den bratteste læringskurven, den hvor vi henger etter neglene i fritt fall over en uendelig avgrunn, at vi klarer å se oss selv i et nytt lys. For å si det på en annen måte. Menneskets utvikling som individ skjer ikke gradvist, men i hopp og sprang, uten at vi egentlig vet hvilket hopp eller sprang som faktisk bragte oss videre.

Det var Kamelrytterskens forståelse av egen utvikling, du har kanskje en annen du vil dele med Karavanseraiets lesere?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Eller du kan følge Karavanseraiet på Facebook

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Rop det fra berget

Blogging som fenomen har Kamelryttersken tatt opp i flere sammenhenger. Er noe med at mennesket vil utrykke seg, bli hørt og sett. Helt fra steinaldermenneskets hulemalerier og helleristninger har dette behovet funnet en form som tilfredsstiller menneskets utrykkstrang.

Denne blondinen har det på samme måten. Hun tror hun har noe som andre bør vite, og som hun vil diskutere. Og det er lettere på en blogg enn som bidragsyter til den lokale blekkas leserbrevside. Hun kunne jo skrive en bok og gi den ut på eget forlag, men det er mye arbeid. “Rop det fra berget” heter det fra gammelt av om dette menneskelige behovet.

Selv om blogging som fenomen eller rettere som uttryksform er en ny oppfinnelse, betyr ikke det at det ikke finns informasjon om blogging å finne i cyberspace. Er flere som har gitt ut bruksanvisninger og gode råd om blogging til bloggere. Kamelryttersken har funnet mye god informasjon og inspirasjon hos blant andre Gratis bloggkurs, Nettgründer, Norske plugins og hos Morten Magnusson på Bareblogg.no. Ser at flere andre bloggere har vært ute med poster om blogging, men det meste er repetisjon av det andre har sagt/skrevet rundt i cyberspace.

Bareblogg.no er et nytt forum for bloggere av bloggere. Litt trivelig å få invitasjon i e-postkassa fra Morten Magnusson med skryt av at fruen skriver godt. Og Nettgünderen inviterte fruen til forumet  i kommentarfeltet her på Karavanseraiet. Man kan bli innbilsk av mindre, og det tar litt tid å venne seg til at det blondinen skriver blir lest og lagt merke til.

På Bareblogg.no er det mye god informasjon og meningsutvekslinger som kan utvikle seg til å bli gode ressurser for bloggere og andre som publiserer i cyberspace. Og så er det litt kult for ei gammel røy å henge på samme forum som Ida Wulff, Heidi Øksendal og Fotballfrue. For å nevne noen av de mer profilerte bloggerne som har funnet veien til Bareblogg.no. Ida Jackson med Virrvarrs roteloft må også kunne kalles en profilert blogger, selv om hun nok stiller i en annen gate enn de tre førnevnte. Fullt hus er også en meget lesbar blogg som du finner på Bareblogg.no.

Heidi Øksendal har visst overskudd av vareprøver fra diverse sminkefirma som hun skulle dele ut med rund hånd til andre bloggere. Blir lenge til, om noen gang at Blondinen klarer å legge krigsmalinga så bra som de bildene frk. Øksendal viser, men så har ei gammel røy ikke samme behovet for krigsmaling. Litt øyensverte så er det greit lizzom, i det daglige. Men det gjør seg på jobbintervju, diskrè sminke som kan forsterke fruens vinnende smil.

Er noe med å rope det fra berget, om det nå er fra Sinai berg eller det er fra ei leilighet i Ila. Man vil gjerne ha tilbakemeldinger på at det man sier er fornuftig og er det noen som leser bloggen? Ligger noen arbeidstimer bak et godt blogginnlegg, og man vil gjerne ha valuta for pengene. Eehh… arbeidstida.

Det er derfor det er diverse blogglister og andre måleinstrumenter på de fleste blogger. Karavanseraiet er ikke noe unntak i så måte. Karavanseraiet kom med på Überst.net for ei tid siden, og nå er langt de fleste postene registrert der. Tallet i den blå boksen i den høyre spalta viser hvor mange som har anbefalt den bloggposten til Überst.net. Artig å gå inn der å se at postene på Karavanseraiet ligger godt an på daglig, ukentlig og månedlig statistikk i forhold til andre blogger.

Bloggurat er en annen sånn målesak, den viser ukentlige besøk til bloggen. I dag 8. januar viser den 250 unike besøkende sist uke og at Karavanseraiet er på cirka nummer tusen på deres rangering av blogger i forhold til besøk. Bloggurat viser også aktuelle bloggposter på forsida, og der er Karavanseraiet støtt og stadig ser det ut for. Akkurat nå ligger tre av fruens blogginnlegg der.

Sånne målesaker er en del av det å rope fra berget. Bare å poste et blogginnlegg rett ut i cyberspace og håpe at noen leser det, er nokså fåfengt. Slike blogglister er èn måte å få lesere til bloggen. En annen måte er å skrive gode bloggposter som folk vil lese.

Men det er det vel ingen vits å fortelle leserne av Karavanseraiet? Dere er jo vant med godt lesestoff? Ikke sant? *Hint, hint*

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Jobbintervju? Du :O? Går det an da?

Ordleken ABC scandinavia har kommet til J for Jobbintervju, og Kamelryttersken er i sitt mer tankefulle og alvorlige hjørne denne gangen.

NHO (Næringslivets HovedOrganisasjon) har hatt sin årlige samling, og enkelte av NHO-sjefens uttalelser har ikke gått helt ubemerket hen i blogglandet. Marias metode har tatt tak i flere sider ved det han sa tidligere i uka. Og som vanlig er det en interessant diskusjon på den bloggen som kan følges her og her.

Èn dimensjon ved den diskusjonen som går om NAV, en diskusjon som NHO-sjef Bernander også var inne på.  Ting som Kamelryttersken har tenkt mye på, er det med å la arbeidsføre få arbeid, selv om de har begrensninger i forhold til arbeidsinnsats i andres øyne. Blondinen var nemlig på jobbintervju i dag. En arbeidsmarkedsbedrift i nabobygda som søker etter en “Arbeidsleder med driftsansvar”. Og hu følte seg litt som en typisk amerikaner på jobbintervju. “Yes, sure thing”, “Yes, sure I can do that”, “No problem” eller “Piece of cake” i nord-norsk språkdrakt over hele fjøla. Den smørbrødlista med krav som firmaet hadde satt opp, passa fruen som hånd i hanske. Hennes unike kombinasjon av praktisk erfaring og teoretisk kunnskap er ganske så hendig å ha. Sånn innimellom.

I løpet av intervjuet kom det fram at firmaet hadde googla blondinen. Kamelryttersken har rimelig god oversikt over at cyberspace ikke har noe kompromiterende å fortelle om henne, så hun tar det med ro at noen gjør det. Enten det nå er en potensiell arbeidsgiver eller det er andre. Hva som finns i cyberspace har hun forsåvidt kommentert i en tidligere bloggpost. Noe av det er av personlig karakter, og i en sammenheng som dette er arbeidsgiver i en ganske så mørk gråsone hvis han tar det opp/spør om enkelte personlige ting. Var vel nettopp en innskrenking i om arbeidsgiver kan spørre om en kvinne er gravid. For eksempel.

Men de tok det opp på en måte som fruen kunne godta, og hun fikk anledning til å si litt om hvordan hun oppfatter det å ha tatt valg og stå for dem når man har et yrke som veileder/rådgiver for mennesker med utfordringer på det personlige planet. Blant annet noe hun har diskutert en del med Tillitsvalgt det siste halvåret. For det har noe med møtet mellom mennesker. Et menneske med utfordringer som 99% av menneskeheten ikke har og som fører til umulige valg, har verdifulle erfaringer. Erfaringer som hun kan bruke nettopp i møtet med mennesker som har andre personlige utfordringer. Fordi hun viser at “Jeg har måttet tatt dette umulige valget, og det valget står jeg for”. Det gir den hjelpesøkende trygghet for at Kamelryttersken er i stand til å møte ham på hans utfordringer, til å se hva han må ha for å komme videre.

Men det er en dimensjon ved Kamelryttersken som arbeidssøker som mange ikke ser/vil se. De ser et pent smil, med litt diskrè sminke oppå et par skuldre som ikke passer til ei lita, nett blondine. Og stopper der.

Kanskje har de hørt no om dama, at hu er hard, at hu har gjort ting med sitt eget liv som langt de fleste ikke har tenkt på at noen faktisk må gjøre for å henge sammen. Og dèt går ikke an, et menneske fra et møblert hjem gjør ikke slikt.

Det mange formidler til fruen er at de er skeptiske og har holdninger som de kanskje ikke har tenkt gjennom, eller kanskje har de arvet holdningene fra sine omgivelser. Hva vet vel en blondine med liten forstand (for å sitere Ole Brum) om hvordan andre mennesker tenker?

Det hun derimot vet er at firmaet hvor hun var, så på at resultatet av de valgene fruen har tatt, kunne være en styrke, også i en jobb hvor oppfølging av yrkesvalghemmede er mye av jobben. Det at de også spurte om, og nærmest så på som en selvfølge at blondinen fortalte om sine valg til de andre ansatte i tilfelle hun ble ansatt, ser hun som en styrke ved firmaet. I så tilfelle vil det nok bli lite om Kamelryttersken, men desto mer om respekt og om ta seg selv alvorlig.

For de som lurer, det ble ikke ny jobb i dag. De skal ha en ny intervjurunde med de mest aktuelle søkerne, så det er bare å krysse fingre og tær og satse på innsatsen i dag sikrer deltagelse også i andre runde.

For det er ikke å komme forbi at fruen har møtt arbeidsgivere med helt andre holdninger og forståelse for at hun faktisk har noe å tilføre også deres firma. At hu ikke bare er ei flott, høy dame med mørk stemme som en tidligere arbedsgiver sa det i løpet av ansettelsesprosessen hos ham.

Men skal det være slik? At vi overser menneskelige ressurser på grunn av et eller annet lyte som ikke påvirker arbeidsinnsatsen, bare hvordan vi oppfatter vedkommende? Er en rullestolbruker funksjonshemmet? Skal 100 % stilling være et mål for alle? Eller skal full stilling være en mulighet for de som kan jobbe fullt?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen

ETT SKIKKELIG MANNFOLK !

Denne dukka opp på Fjæsboka:

Han tvinger seg selv til å åpne øynene og det første han ser er et par ibux og et glass vann på nattbordet.

Han setter seg opp på sengen og ser dressen og skjorta hengt pent opp, rent og nystrøken.

Han ser seg rundt i rommet og ser at det er helt perfekt orden, rent og ryddig. Så viser det seg at hele huset er det samme.

Han tar ibuxene og legger merke til en lapp på stuebordet.

Kjæreste, frokosten står på kjøkkenet, jeg gikk ut tidlig for å handle. Jeg elsker deg! Han går ut på kjøkkenet og ganske riktig finner han varm frokost og avisen der.

Hans sønn sitter ved bordet og spiser frokost, så han spør: sønn, hva skjedde egentlig i går kveld?

Sønnen svarer: Jo, du kom hjem etter klokken 03:00, fullstendig dritings.

Du tråkket på katta. Veltet stuebordet, knuste krystallvasen til bestemor, spydde i hallen og gav deg selv et blått øye da du gikk på kjøkkendøra.

Lånt av Google

Forvirret spør han; hvorfor er alt i orden og så rent og dessuten ferdig frokost som venter på meg?

Da mamma slepte deg inn på soverommet, og forsøkte å ta av deg buksene skrek du:

«Nei, la meg være i fred, jeg er gift!»……

Selv Kamelryttersken med sin manglende medfølelse for selvpåførte plager av dette slaget hadde smeltet på flekken

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Når personalet må legge vekt på verdighet?

Karavanseraiet har gått inn i et nytt år. Det totusen og tolvte året i vår tidsregning.  I Det Herrens år (Anno Domini (A.D.)) sa man gjerne i den tida kirken var en ledende makt og Høvedsmannen var nest Gud på sjøen. Senere ble det  etter Kristi fødsel inntil man fant ut at han sannsynligvis var litt eldre enn som så, en seks -sju år cirka. Nå sier vi gjerne i vår tidsregning eller noe tilsvarende verdi-/livssynsnøytralt.

Ved et årsskifte er det ofte at man sumerer og dividerer litt om hva som skjedde det siste året. Somalieren gjør det veldig fint her. Hun tar likegodt de siste ti årene med i sin oppsumering. Perpelle har sett på statistikken og besøkstallene sine, noe som også kan være interessant for dem som har sans for telling. Sånn som geitekillingen som kunne telle til ti.

Karavanseraiet som jo er bare ba’nsungen har også en statistikk og de mest leste innleggene ligger ut til høyre på forsida. Mens da dagens mest leste ligger til høyre for den enkelte bloggpost. Tenker litt sånn at når man har lest et innlegg kan det vare trivelig å se hva andre har lest i dag. Og da får man kanskje lyst til å lese det andre har lest for å se om man har samme smak eller no sånt.

Mer interessant er det hvilke søkeord som fører til Karavanseraiet.

Dette for eksempel, “Når personalet må legge vekt på verdighet?“. Google vil gi Karavanseraiets post NAV eller ikke NAV som første søkeresultat hvis du spør den søkemotoren

Dette sitatet

“man har ingen kultur for å følge disse reglene. nyutdannede som begynner i nav blir ikke lært opp i dem – naturlig nok prioriterer man å lære bort det materielle regelverket først, a”

Gir dette resultatet fra Google

Kanskje ikke så rart, for det er et sitat fra bloggeren Krikkerts kommentar på posten NAV, Kinderegg eller skuffelse som er det mest leste innlegget på Karavanseraiet i høst. Sitatet ga støtet til en heftig diskusjon på bloggen Lailand.net hvor også Kamelryttersken ga sine 25 øre.

Andre søkeord som førte fram til karavanseraiet på nyåret, kanskje ikke alltid øverst men ofte på første sida av resultatlista til Google:

Nevnte Krikkert skapte litt diskusjon som sagt, så mye at han så seg nødsaget til å si noe mer når Kamelryttersken fortalte at hun var inspirert av hans kommentar til et blogginnlegg:

Ikke enda et? Jeg håper du har forståelse for at jeg er litt lei av å inspirere til andres blogginnlegg.

Ja,  med den oppmerksomheten som hans andre kommentar (delvis sitert over her) har avstedkommet, kan man forstå at han syns det er mye oppmerksomhet rundt hans kommentarer. Likevel er det bloggens natur at interessante tema taes opp og drøftes. Og med den innsikten som Krikkert har gitt Kamelryttersken (og kanskje andre også) kan han ikke regne med at det han skriver ikke inspirerer til tankeaktivitet og mer blogging. For diskusjonen rundt NAV og hvordan etaten håndterer tinger og tanger er viktig og den må vi ta. Og da er stemmer som Krikkerts viktige for å forstå hvordan NAV fungerer.

Ellers har jo Karavanseraiet tatt opp mangt og mye, og har etterhvert fått en liten leserskare som legger igjen sine meninger i kommentarfeltet til Kamelrytterskens store glede. I dag var faktisk Christine Lövendahl innom med en liten hilsen her. Frk Lövendahl regnes som en av de mest leste bloggerne for tiden, så det var jo litt trivelig, at en heltids blogger ga seg tid til en liten bikers logg :D

For det er ikke til å komme fra at det å blogge litt seriøst, med tanke for å få lesere, og spre sannheten (i henhold til Kamelryttersken) krever arbeid. Det å få leserne til å se lyset og veien, slik at de fortsetter å lese nye blogginnlegg, det krever innsats, mye innsats, selv om ikke Kamelryttersken bruker cafèlatte som drivstoff, slik som førnevnte Frk. Løvendahl.

Bareblogg.no er et bloggerforum som Kamelryttersken ble invitert til å delta på. Og som nok blir frekventert med ujevne mellomrom. Tips, ideer og ikke minst kontakt med andre bloggere utenfor åpningstid kan være godt.

På det mer private plan ser det ut som at det er noen lysninger på jobbfronten. Kom noen signaler denne uken om ny arbeidsplass og litt mer forpliktende uttalelser i forhold til at den også kunne bli fast. Og det hadde ikke gjort noe, er litt slitsomt å være fast ansatt og ha en midlertidig tjenesteplassering på tredje året.

Karavanseraiet er bare ban’sungen som sagt over her. Et halvt år på nett er ikke lange tida. Det har likevel utvikla seg og gitt mye kvalitetstid ved skjermen. Og det er Kamelryttersken veldig så glad for, på tross av at det er flere arbeidstimer som er lagt ned i bloggen, enn fruen vil telle. Er du fornøyd med bloggen, og ikke minst har du forslag til forbedringer, temaer eller annet som kan gjøre Karavanseraiet.no til en blogg du kan tenke deg å fortsette å lese?