Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold

Det er opp til den enkelte hva h*n formidler via nettet, hva og hvordan h*n utrykker seg. Bortsett fra det, er  det er få om ingen filtre på det som blir sagt. Enkelte bloggeiere har lagt inn et filter hvor de kan godkjenne svar på sine blogginnlegg, mest for å holde spam/søppelpost borte, men også for å kunne holde uønskede kommentarer/meninger borte fra bloggen.

Siden sosiale media som blogger har få filtre for hva som legges ut, blir meningsutvekslingen friere og man får mange meningsytringer som man ellers ikke ville fått i det offentlige rom. Noen ser på dette som en utfordring som de ikke vil forholde seg til, andre mener at det å ha slike kanaler for frie meningsutrykk er en styrke for samfunnet.

Flere har tatt opp utfordringene med blogging fra sykesenga. Pasienter som skriver om sine erfaringer med helsevesenet, gjerne usminkede beretninger, kan gi helsepersonellet i den aktuelle saken bakoversveis. Og de vil iallfall ikke ha slike historier ut i det offentlige rom, hvor alle kan se hvordan det er på den enheten. «Nei Takk, vi har ordnede forhold her og vi vil ha oss frabedt å bli hengt ut». Ja, det er en ærlig mening, og den skal selvsagt respekteres. Men er alt i orden på angjeldende enhet, da er det heller ingen grunn til å fare opp om en pasient forteller om sine opplevelser?

Som helsepersonell vet vi at pasienten er sårbar, og at det for mange kan være bedre å bli skjermet, for ikke si beskyttet mot seg selv. Og at slike ufiltrerte meningsutrykk kan virke mot sin hensikt noen ganger. Det gir oss likevel ikke rett til å nekte pasienten å blogge om sine opplevelser.

Èn ting er at en pasientblogg kan gi oss nyttig informasjon som vi kan bruke i behandlingen av pasienten. En annen er at den bloggen kan gi oss mulighet til å nærme oss pasienten fra en annen side. Som helsepersonell/behandlere kan vi ikke forlange at pasienten er der hvor vi er, vi må gå dit han er, og en blogg kan gi oss et bredere bilde av hvor pasienten er og hva han trenger. Er det krenkende beskrivelser på en pasientblogg, har man mulighet til å rydde opp der og da. For eksempel koster det ikke mye å tilby en unnskyldning hvis det er det pasienten vil fram til.

I forhold til arbeidsgiver kan det å gi utrykk for egne meninger på sosiale fora som Facebook eller en privat blogg gi utfordringer som kan påvirke arbeidsforhold og arbeidsmiljøet. Kan være at en arbeidstaker tar opp ting ved forholdet til arbeidsplassen som arbeidsgiver syns er upassende. Tar man ikke tak med en gang og finner fram til hva det er arbeidstakeren vil med sine meningsytringer, kan man raskt få en situasjon hvor arbeidstakerens lojalitet blir et diskusjonstema i firmaet. Uten at arbeidstakeren har mulighet til å bidra, for han vet ikke at han blir diskutert av ledelsen eller andre med synspunkter. Arbeidstakeren har et ansvar for hva han skriver, og at han holder seg innenfor gjeldene regler både på arbeidsplassen, i forhold til ytringsfrihet, yrkesetikk og injurielovgivning. Arbeidsgiver har ansvar for å ta tak i meningsytringer som kan være på kanten av hva som kan tolereres i forhold til lojalitet overfor arbeidsplassen og i forhold til yrkesetiske retningslinjer. Det å ikke ta tak i slike ytringer når man blir klar over dem kan både tolkes som unnfallenhet og som at man er enig i det arbeidstaker sier.

Enkelte kan synes at det er en utfordring å ta opp slike ting. En privat blogg er privat, og den har kanskje ikke så mange lesere slik at eventuell skade ofte er begrenset til bloggeiers nærmeste som ofte er enig med siste taler.

Spørsmålet er om en offentlig tilgjengelig blogg er privat? Alle som bruker internett kan ikke lese alt, alle filtrerer og leser det som er interessant for dem. Men «Blind høne finner også korn» heter det. Et eksempel kan være Informasjonsdirektøren i DnB som på sin private blogg etter Landbruksoppgjøret våren 2010 skrev et innlegg med tittelen «Jævla bønder». I innlegget skrev han sin mening om statlige overføringer til landbruket og at bøndene fikk alt for store subsidier. En av leserne av bloggen sa fra til blant andre Bondelaget om at en ansatt i DnB offentlig hadde brukt mindre pene ord om norske bønder. DnB-sjefen måtte offentlig dementere et blogginnlegg som en av hans ansatte hadde skrevet. Den aktuelle bloggen ble raskt tatt ned, og Informasjonsdirektøren beklaget offentlig, blant annet i Nationen.

Ideelt sett ville noe slikt ikke skjedd fordi Informasjonsdirektøren ville visst at man sier ikke «Jævla bønder» om sine egne kunder, selv ikke på sin egen private blogg.

Noen ganger er det slik at selv de mest omtenkte og bevisste kan komme i en situasjon hvor «Munnen flyter over med det som hjertet er fylt med». Da kan det komme ting på en blogg som vedkommende vanligvis ikke ville skrevet. Er da noen tenker at vedkommende burde vært beskyttet mot seg selv inntil situasjonen er avklart. Det kan skje at slike ytringer kommer fram til arbeidsgiver, og da burde man kanskje ta tak i det som er sagt og få klarhet i hva som egentlig ligger bak. Det å diskutere om vedkommende arbeidstaker er lojal eller ikke, uten å snakke med ham/henne vil bare gjøre ting verre. Kommentarfeltet i vedkommende blogg er kanskje ikke det stedet man vil velge til en slik avklaring, men en uformell samtale kan ofte lette på trykket på begge sider. Uansett er det ikke noe sjakktrekk å la det komme fram i en annen sammenheng lenge etterpå. Eller er det det?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

Og på tirsdagene er det vafler i heimen, Velkommen

20 thoughts on “Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold”

  1. Når det gjelder sykdomshistorier har vi jo den nylige debatten om slike folk som HelseHilde, som reklamerer for alternativ medisin uten tanke på research eller å gi korrekte opplysninger. Den godtroende leser kan lett bli lurt til å bruke penger på en eller annen “mirakuløs” løsning på helseproblemene, og det synes jeg er problematisk. Bloggere som priser healere og denslags, fordi de sjøl mener å ha opplevd en eller annen placeboeffekt – vel, man kan selvfølgelig skrive hva man sjøl vil på sin egen blogg, men jeg liker det ikke. Det er ugreit at folk i nød skal lures til å øse ut penger på noe som ikke har noen som helst dokumentert effekt.

    Hva angår arbeidsforhold, synes jeg at voksne folk virkelig bør kunne forstå hva man kan skrive og hva man ikke kan skrive på en blogg (kanskje en ønskedrøm, det du nevnte her viser jo at ikke alle tenker seg like godt om). Dette blir selvfølgelig viktigere desto lenger “opp” du kommer i arbeidslivet, men sjøl en ussel kasserer som jeg ville aldri finne på å syte over en eventuell feide med kolleger eller sjefer på min blogg. ikke er det spesielt interessant for andre å lese om denslags heller.
    Jenni postet sist..FolkMy Profile

    1. Blogging kan mange ganger være egenterapi. Noe som er diskutert i noen av linkene i denne posten.
      Har man hjertet fyllt av utfordringer er det lett å la de utfordringene få utløp på en blogg. Man skriver jo bare på en skjerm, man tenker ikke over at det er noen på den andre siden av skjermen.

      1. Det er en sjangerforskjell mellom dagbok og blogg, tenker jeg, men det er det kanskje ikke alle som er enige i.
        Jenni postet sist..FolkMy Profile

  2. Når jeg skriver, er det ofte noe personlig som jeg tenker andre kan ha gjenkjennelse i. Jeg skjermer navn, og lesere som evt kan kjenne dem jeg skriver om kjenner dem ikke igjen i Bloggen. Jeg synes vi skal ha regler på oss selv for hva vi legger ut. Etiske regler er ikke nødvendigvis skrevet noe sted. Dagbok/Blogg er ikke så nøye for meg, så lenge jeg skriver noe som kan være av almenngyldig interesse. Det kan nok hende at noe skal bli flinkere til å ta opp ting “face to face”. Heller enn å skrive det i bloggen.
    Godt og viktig innlegg, Ragnhild.
    bente postet sist..Litt som en twist ingen likerMy Profile

    1. Takk Bente :) Hyggelig å høre :)

      Kan være så enkelt som at vedkommende arbeidstaker ikke har muligheter for å lufte sine tanker overfor de h*n har noe h*n vil si noe om/til. Og det er enklere for noen å skrive til en skjerm, enn å si hva man tenker på til et levende menneske. Eller kanskje det ikke finns kanaler mellom arbeidstaker/arbeidsgiver som kan brukes?

  3. Ja… for meg, som er stum som en østers i møte med helsepersonell, så er blogg/internett en form for terapeutisk kommunikasjon hvor jeg får utrykkt hva jeg tenker og mener og hvordan det oppleves å være meg samtidig som jeg får tilbakemeldinger i kommentarer både i min egen blogg og i andres kommentarfelt når jeg skriver hos andre. Nå har ikke jeg noen familie eller kjente som leser mine skriblerier men de hadde vel uansett vært uenige i alt (en utstøtt blir somoftest negativisert uansett hva den ytrer) og det er jo heller ikke hverken enighet eller uenighet jeg er ute efter i egen blogg men kun det å bli hørt liksom. Hos andre jeg kommenterer hos så er det å få motsvar veldig interresant fordi det gir meg bedre syn på flere sider av saken som blir kommentert og det lærer en selv å kommunisere fordi en kan lese hvordan andre tolker det en selv ytrer. Kjekt å utvide ens egen horisont og samtidig kunne lære mer om seg selv og sin egen uttrykksmåte :D

    1. Ja, tror nok du har mye rett i det du sier.
      Jeghar iallfall inntrykk av at du skriver saklig og gjennomtenkt, både hos deg selv og i andre kommentarfelt.
      Vil håpe at du etterhvert klarer å også få sagt det du mener når du skal snakke med helsepersonell.
      Er ofte der det ligger, at man ikke klarer å opprette en god kommunikasjon mellom pasient og helsepersonellet som skal bistå.
      Sliter mye der selv når jeg har pasientrollen. Derfor jeg er så opptatt av å møte den hjelpetrengende der han er, ikke der jeg er.

  4. Tror det er litt forskjell på om man blogger anonymt eller under fullt navn. Personlige frustrasjoner og andre private forhold på en fullt navn blogg (som jo kan leses av alle, innkludert arbeidsgiver/kommende arbeidsgivere etc) vil garantert bli lagt merke til og kan evnt slå negativt ut.
    Jeg diskuterte personvern, blogging og facebook med et nær bekjent som er arbeidsleder i et større firma med mye “kontraktarbeidere”. Grunnen var at han først hadde ledd litt av meg fordi jeg la en del arbeid i å få tatt et “representativt” bilde til facebook. Jeg hevdet det er svært viktig hvordan man presenterer seg selv, sine interesser etc på sosiale medier. Hvis man på f.eks. facebookbildet fremstår som en lystig “begersvinger” og innholdet forøvrig “bekrefter” dette, vil det kunne påvirke jobbmuligheter negativt.
    Hvorpå min diskusjonspartner faktisk innrømmet at han sjekket nye søkere på facebook og lot seg lede litt av bilder og innhold. Forøvrig: Godt Nytt År!

    1. Takk likeins Arvid :)

      Er nok en forskjell om man blogger under eget navn eller ikke.
      Vet at min blogging blir diskutert hos arbeidsgiver, men så gjør jeg lite for å skjule min identitet
      Blir litt slik at man kan begynne å lure på om det er tillatt å stille kritiske spørsmål.

  5. “Blir litt slik at man kan begynne å lure på om det er tillatt å stille kritiske spørsmål.”
    Slik jeg ser det er du her ved kjernen i saken. Ideelt sett bør alle være interessert i at kritiske spørsmål blir stilt, slik at saker og ting kan bli justert til det bedre. Men dette er sjelden tilfellet i virkeligheten.
    Jeg har prøvd å løse dillemmaet ved å IKKE gi glipp på de ideelle forutsetninger, samtidig som jeg erkjenner hvor vanskelig dette vil bli å gjennomføre i praksis.
    I bunn og grunn er det snakk om verdensbilder som kun finnes i hodet på folk. Personlig ønsker jeg et verdensbilde som ikke er basert på løgn, fordi dette vil ødelegge min sjel. De som ikke tror det finnes noen sjel, vil imidlertid på sin side hevde hva som helst som tjener deres egoistiske interesser for penger og makt.

  6. Problematikken i forhold til å ha et arbeidsforhold “med uenigheter” er mangfoldig.

    Det er selvfølgelig lov for en arbeidsgiver å ha andre prioriteringer enn en arbeidstaker. Enkelte ønsker høy grad av produksjon, andre ønsker kvalitet. Noen ønsker litt av begge deler. I forhold til dette spørsmålet mener jeg en arbeidsgiver har rett til å kreve en høyere grad av lojalitet enn ved eksempelvis lovbrudd.

    I mange saker er det også snakk om yrkesetikk. Min egen profesjon avgir kandidatløfte før man får vitnemålet om “aldrig vidende at ville vige fra Ret eller Retfærdighed, mindre raade nogen til ufornødne Processer eller i andre Maader med sine Raad befordre nogen uretvis Sag eller Intention”. Leger har en enda mer detaljert yrkesetikk.

    For de profesjoner som har en veletablert yrkesetikk kan spørsmålet om konflikt mellom yrkesetikk og arbeidsgiverlojalitet oppstå. I enkelte tilfeller kan det til og med oppstå konflikt mellom yrkesetikk og direkte instruks fra tjenestemessig overordnede.

    I min erfaring er det heller ikke min arbeidsgiver eller mine kolleger som gir meg noe trøbbel for mine meninger og offentlige ytringer. Snarere er det personer som leser innleggene og kommentarene mine som Fanden leser Bibelen, som for eksempel frk. Erland, som plukket opp en av kommentarene mine herfra og spant videre på den.

    Dersom man skal skrive noe offentlig om eget arbeidsforhold er det derfor viktig å ha lojalitet til arbeidsgiver i tankene, men også egen yrkesetikk så vel som hvordan arbeidsgiver og kolleger vil reagere. Til slutt må man ikke gå i fellen jeg gikk i. Man må uttrykke seg så klart at mottakeren ikke kan misforstå.

    (Sitat av kommentaren bes foretatt i samsvar med åndsverksloven § 22.)
    krikkert postet sist..Folketrygdlovens mange formålMy Profile

    1. Mange gode innspill her, Krikkert.
      Så mange at du har inspirert til et nytt blogginnlegg. For denne debatten har virkelig utviklet seg. Og det er det Karavanseraiet skal være. Et forum for gode, saklige diskusjoner.

        1. Det er ren respekt overfor deg, at jeg bruker tid og tankeganger på det du har skrevet her på Karavanseraiet. Mulig at du mener at saken er godt nok belyst, og at du har sagt ditt. Det betyr ikke at jeg ikke ser ting som jeg vil tenke over og kanskje svare på.

          Arnulf Øverlands “Du må ikke sove
          Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
          og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
          Du må ikke tåle så inderlig vel
          den urett som ikke rammer deg selv!
          Jeg roper med siste pust av min stemme:
          du har ikke lov der å glemme!

    1. Takk og godt nyttår til deg også :)

      Helsa er for oppadgående, har endelig forstått at det er bare jeg som kan ta vare på meg. Så det gjør jeg så godt jeg kan :)

      PS
      Hvis du lar den Commentluvsaken være i fred, slipper du å lenke manuelt. Den er stilt slik at den henter linken til det siste innlegget kommentatoren har skrevet. Fjerner du haken gjør den det ikke.

  7. Det er spam eller søbel-kommentarer, som filteret tager. På WordPress.com kan man bruge et filter, som hedder “Akismet” (jeg ved ikke hvorfor det hedder sådan). Den har i løbet af godt to år automatisk slettet masser af spam og har nogle gange lagt rigtige kommentarer til godkendelse. Det er frygteligt for den, der skriver en kommentar at se, at den ikke bliver godkendt automatisk, men det kan man leve med (så skriver man en mail senere) :-)

    Akismet has protected your site from 1,230 spam comments already. There are 14 comments in your spam queue right now.

    Angående whistle-blower effekten af en weblog er det kun meget vigtige mediepersoners web-sites, som bliver læst ud over en snæver kreds. Måske kan man idag komme længere ved at være en god kommentator til avisernes websites.

    Dit innlegg får mig til at tænke på en læge, som inden operationen for fem år siden sagde “spis nu rigeligt og bliv tyk”; og en anden læge som sagde det modsatte.

    Angående jordbruket tror jeg at man ville skyde sig selv i foden og maven, hvis ikke man støtter landbruget – uavsett om de bliver lidt rigere eller ej gør jordbrugerne et arbejde, som ikke kan overvurderes. Man siger WWII startede p.g.a. hungersnød i Tyskland 1922-1933 (ca.)

    1. Har sånn Akismet-sak. Slipper unna mye useriøst med den.
      Kommentarsystemet på Karavanseraiet er satt opp slik at første post må godkjennes, etterpå blir alt, for eksempel det du skriver publisert med en gang. Uten godkjenning.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: