Vennskap eller menneskelighet i møtet med et menneske?

Denne tirsdagen ble det ikke vafler i heimen, for Kamelryttersken gikk på kafè. Filosofisk kafè på Trondheim Menneskerettighetshus som er drevet av Human-Etisk Forbund. Verdensproblemer løser hu gjerne, og så var a nysgjerrig på hva en filosofikafè var og det kunne jo hende at det ble en god samtale der. Og det ble det. Selv om settingen var ny og anderledes, med ordstyrer og litt styring på de frie assosiasjonene.

Spennende med 12 – 15 mennesker hu ikke hadde møtt før, og som kom av interesse for den gode samtalen og for en mulighet til å filosofere over dypere tema enn vi vanligvis gjør i hverdagen. Tirsdag 30. november er allerede satt av i kalenderen og Ynglingen utfordra til å være med. Han har sansen for samtaler om dypere tema enn innholdet i middagen.

Fikk e-post fra en venn i dag

RE: [Fwd: Vær glad melding]

Hei ragnhild,

Fant frem denne forleden. Lenge siden jeg har hørt fra deg.
Er det good news or bad news - det er gjerne en av delene når det blir stille på en
front..

Mvh J
(der stillheten bunner i stress-stress-stress)

Bare sånn helt ut av det blå. Har tenkt litt på å sende en e-post for å høre hvordan det sto til i den heimen den siste uka, men så kom han Kamelryttersken i forkjøpet. Og det var litt godt at noen bryr seg sånn uten videre :)

På en annen front kom det ei problemstilling som ikke er beinkløvd. Hvordan møte et menneske som sier at en felles historie er vond? Kamelrytterskens første innskytelse er å finne en felles forståelse for hva som er vondt. Hu støtter seg ofte til Kierkegård og hans ord om Hjelpekunst:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der…

Èn ting er at Kierkegårds tanker om Hjelpekunst blir mye brukt i helseutdanningene. I rehabilitering hvor Kamelryttersken har sin erfaring fra, er det alfa og omega for en god rehabiliteringsprosess at terapeuten klarer å møte pasienten der han er i sin prosess og skaper en felles forståelse for mulighetene og utfordringene pasienten står overfor.

Vennskap filosoferes det gjerne over, og er nok noe de fleste av oss har et forhold til hva er. Samme med det å utvikle vennskap. Må man ha et minste felles multiplum av menneskelig kjemi før man kan utvikle et mellommenneskelig forhold fra bekjentskap til vennskap? Går den kjemien ut fra et felles ståsted og forståelse for litt dette og noe hint?

For å blande inn Kierkegård vil det kunne bety at et minste felles multiplum for å utvikle et vennskap er at det ene mennesket er hvor det andre er. At de deler en felles forståelse for hva de har felles. Utvider man da ligninga med det arme mennesket som forteller at “Vår felles historie er så vond” begynner det å bli en utfordrende tankeøvelse for noen hver. Iallfall hvis det i ligninga er et fellesskap som møter mennesket med: “Det der må du komme deg over“, uten å ville innrømme at den felles historia faktisk er vond for mennesket som står der med sin smerte. Hvis fellesskapet samtidig forteller at hos oss kan du utvikle interessene dine og utvikle vennskap med andre med de samme interessene, da blir det en krevende tankeøvelse for Kamelrytterskens små grå. For hu klarer ikke å få de to utsagnene til å henge sammen.

På den ene siden sier fellesskapet “Den vonde historia må du bare legge fra deg, vi er ferdige med den og har gått videre“. Altså de vil ikke møte den smerten medlemmet formidler og prøve å se om det er noe som kan løses i fellesskap. En slags “øye for øye”-tenking, hvor den som ikke kan følge med blir etterlatt for å klare seg som best han kan uten fellesskapets støtte. Samtidig sier fellesskapet at hos oss kan du utvikle vennskap med andre som har samme interesser som du. Det vil si at fellesskapet setter rammene for forholdet mellom medlemet og dem selv. Er det slik vennskap utvikles?

Kommer litt an på hva man vil oppnå. Om det er større fordeler ved å være med i fellesskapet enn å være utenfor, er det mange som spiser nokså store kameler med god apetitt. Det er likevel grenser for størrelsen på kamelene. Blir smertene for store når man svelger, slutter man å svelge. Enkelte velger å la være, andre parterer kamelen, mens noen velger å si: Smertene er for store, kan dere ikke møte meg på at dette er vondt?

Tenker litt på at formidler et fellesskap at det vil utvikle vennskap mellom medlemene, da har det sagt noe om at det også vil møte medlemmer som sliter med medlemsskapet. For å finne en felles forståelse, fellesskap/medlem. Men det er kanske det gammeltestamentlige “Et øye for et øye” som gjelder også i dagens digitale verden? Og ikke det vennskapelige “Hvordan har du det? Fortell meg, jeg vil gjerne vite“.

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

20 thoughts on “Vennskap eller menneskelighet i møtet med et menneske?

  1. Pingback: linksiden.no
  2. Jeg tror jeg forstår den problemstilling ret godt. Jeg tror også at det er vigtigt at kunne lægge al smerten fra sig, men hvis man vil bli klog på den, forstå den, komme videre, så kan man ikke lægge den væk for evigt, for smerten og alt det andet er vores krops måde at fortælle; og når det er åndelig smerte, sorg eller lignende, så tror jeg også at man skal mærke efter, hvor kommer den fra, hvad er elementerne. Måske den så begynder at ændre sig.

    Du kender sikkert mange flere måder at lave rehabilitering, (eller siger man blot “rehab”?)

    Jeg tror at mennesket har kendt mange metoder til at hjælpe hinanden i sorg eller smerte, og jeg tror at mange har prøvet at samle op, samle sammen, men for mig virker det alligevel som om det er et stort virvar, hvor der er mange halve sandheder.

    Jeg oplever at man synker ned i sin sorg, og at det kræver tid og god indføling, empati, hvis man skal arbejde med den. Når jeg sådan begynder ærligt at tale om erindringer eller nutidige hændelser, som har gjort mig ked af det, så kommer jeg i en slags tidslomme, hvor jeg husker mange andre lignende situationer. Hvis ikke man sammen kan tale om sådanne oplevelser er det min erfaring, at der opstår flere blokeringer – det er ikke godt.

    Kort sagt, jeg har det som du: Man kan ikke blot sige “vi har det alle ondt/vondt og må se at komme videre”, men må tænke på at mærke smerten og se lignende situationer, prøve – som i gestalt-terapi – at se sagen fra flere sider, hvad oplever den anden. Altsammen noget, der kræver stor medfølelse og indlevelse. Dette at hjælpe andre er en af de ting, der giver mest mening i livet :-) Donald postet sist..Autopiloten slåes fraMy Profile

    1. Ja, du er inne på noe der, Donald.
      Sorg, smerte, savn gjør at du kommer i en tidslomme. Enkelte ganger klarer du komme ut av lommen ved egen hjelp. Andre ganger må du ha en hjelpende hånd for å sette tingene inn i sitt riktige perspektiv og forhold til resten av livet du lever og står i.
      Og noen ganger er det sånn at den som kan hjelpe, må få hjelp til å forstå sitt ståsted og ut fra det kunne si hva h*n kan bidra med.

      Vi sier vel litt forskjellig, men det rehab har kommet mer inn (tror jeg) med alle de Hollywoodstjerner som må/vil/bør ha hjelp for sitt forhold til rus. De blir jo sendt på rehab i hytt og pine.

      1. Ja du taler om en rehabiliterings*proces* og ikke rehab, jeg forstår.

        Jeg er helt sikker på at vi alle kan hjælpe og at det nytter at tale om hvor man står i forhold til den, man vil hjælpe – men den blotte hensigt at hjælpe er aller første skridt :-) Donald postet sist..Autopiloten slåes fraMy Profile

        1. Ja, noen må alltid ta det første skrittet. Og det er vondt å tilby hjelp man ser er nødvendig, men som den andre ikke vil ta i mot.

          På samme måte som det er vondt å å fortelle at man står overfor utfordringer i forholdet til en annen sterkere part, og denne parten ikke vil godta at det er “vondter” som må ryddes bort, skal forholdet fortsette. Når den samme sterke part snakker om at det er synd at den svake parten ikke vil være med og utvikle vennskapet som felleskapet tilbyr, da begynner det å bli litt komplisert. Hva mener den sterke part egentlig?

          1. Nå nu forstår jeg bedre hvad du specielt sigter til. Jeg er slet ikke i tvivl om at man kan mærke forskel på det venskab, som prøver at forme den anden og det venskab, hvor vennerne lytter og bruger al deres empati ved at spørge uden fordomme. Jeg tror for mig at det væsentligste element er om man kan lægge sine fordomme fra sig, jeg har svært ved at finde bedre ord. (Jeg arbejder med sproget for at finde ord for de situationer, som har betydet så meget for mig.)

            Jeg ville sige, med det samme, at jeg mærkede nogen, som prøver at overbevise mig om at lægge noget bag mig, at jo, selvfølgelig kan jeg det, men det er jo netop for at opløse det i stedet for at undertrykke det, at man taler om det og finder de lighedspunkter, der kan være mellem forskellige skæbner og livsvilkår.

            Åh, suk! Hvor er det svært at finde ordene!
            Donald postet sist..Ingen kommunalskat!My Profile

          2. Syns du finner gode ord :)

            Ja, det er for å løse opp noe som er vondt at man snakker om det. Når vondtet er løst opp, da går man bare fra det. En kommando som at “Det kan du legge bak deg”, kapsler inn vondtet og du har det med deg, selv om du ikke tenker på det til daglig. Og slike innkapslede vondter sliter på psyken, uanset hvor små de er, eller hvor sterk man er om person.
            Derfor er en god samtale om slike vondter mye mer verdt enn vi tenker over til daglig.

  3. Kanskje er venneskap noe av det vanskeligste og letteste.. Jeg tror at vi alle, egentlig har noe å bygge et vennskap på..hvis vi treffes på riktig tidspunkt. Det være seg en forskjellighet vi liker, en historie som er lik, eller noe vi kan le av sammen. Bare noe. Som ikke alltid kan beskrives,bare føles. Jeg har venner som er helt fundamentalt forskjellige fra meg..likevel nære. For meg er venner de som viser meg verden. Med et annet blikk enn mitt, til tider tunnelsyn.
    Bente postet sist..Skattelister og lykkeMy Profile

    1. Ja, vi er mangfoldige, vi mennesker. Noen ganger er det motsetninger som tiltrekker hverandre. Andre ganger er det likheter. Er det ikke herlig med slik mangfoldighet? :)

  4. Pingback: Ø for Ørnulf
  5. Pingback: Holdninger
  6. Pingback: Tusen takk :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: