NAV eller ikke NAV?

Er det nok flere enn Kamelryttersken som lurer på, men kanskje ikke så mange som kan gjøre no med det?

Nå er det mange flinke folk i NAV, men det er der som det er så mange steder ellers, noen få som lager krøll for sine medmennesker. De er det ikke enkelt å gjøre noe med, for ikke si for, slik at de ikke lager krøll for oss andre. Har noe med at også de har kompetanse og erfaringer og har sin beretigelse i jobb, familieliv og samfunnet. De ser kanskje heller ikke at de selv er en utfordring for sine omgivelser og at det de gjør faktisk ødelegger like mye som det gjør godt.

Siste eksemplet på dette er frøkna som risikerer å ikke få arbeidsavklaringspenger (APP) fordi hun blogger mye. Javel? Picxx mener at  blogging er en fritidsaktivitet i kommentarfeltet her på Karavanseraiet. Kamelryttersken på sin side mener at blogging er god egenterapi når man har ting man sliter med, og som man må ha ut. Det å formulere tankene sine, strukturere dem og presentere dem på et forum hvor andre kan lese og også gi tilbakemelding, er en prosess som utvikler og styrker. Og som Gudrun selv sier:

– Jeg vil ikke skrive en deppeblogg. Jeg bruker bloggen som min egen motivasjon og har gått ned 25 kilo. Nav vil jo åpenbart at jeg skulle ha sittet i sofahjørnet og skrevet om hvor jævlig livet er. Da hadde jeg sikkert ikke fått avslag. Jeg blir straffet for å finne en metode for selvhjelp,

Ja, for henne er det en metode for å takle ei tid med mange og store utfordringer, og det burde NAV-funksjonæren godtatt og sett på legeerklæringene som er grunnlaget for frøknas søknad om AAP. Og heller sett på at dama er i stand til å aktivere seg selv og prøver å skape en god situasjon ut fra de ressursene hun har til rådighet.

Kartlegging er stikkordet, og det å ta inn over seg at også syke mennesker har behov for, og må ha meningsfyllte aktiviteter for å klare en utfordrende hverdag.

Man kan noen ganger få inntrykk av at Folketrygdlovens §1 er satt ut av funksjon ved et personlig dekret av den enkelte saksbehandler.

§ 1-1. Formål

Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.

Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

Siste setningen er visst skrevet på gresk eller latin i den utgaven av loven enkelte av NAVs lønnsmotakere har til disposisjon.

For vi vil alle klare oss selv, selv en pleiepasient vil gjøre noe av egenpleien selv. Som å ta vaskekluten og stryke over ansiktet med den. Bare det kan være et høydepunkt “Jeg kan vaske ansiktet mitt” :)

Og det bør en saksbehandler ansatt i NAV være klar over, at mennesket trenger å utføre meningsfyllte aktiviteter, selv om det akkurat nå ikke klarer å gjøre noe produktivt som å gå på jobb eller studere.

Vi får tro at denne saken løser seg, det er ikke noen drømmesituasjon å bli realitetsorientert i Dagbla’, men har vi grunn til å tro at dette blir det siste oppslaget om feilvurderinger i NAV?

Et eksempel på godt håndtverk

Takk til Lykkelise som fortalte om denne historia på bloggen sin. Og ikke minst all honnør til Gudrun som klarer å stå i en storm som dette.

Mer om dette emnet finner du hos Serendipity Cat, Vox Populi, Liberaleren, Iskwew og Jon Wessel-Aas

Å for Åse

Å uttales Åse på det militære fonetiske alfabetet og Ågot på den sivile utgaven.

Siste bokstaven i alfabetet og siste innlegget på Petunias ordlek, ABC i ord og bilder. Takk for laget så langt Petunia, skjønner du vil bruke bloggtid på andre prosjekter.

Tiner

Å er en utfordrende bokstav å illustrere. X, Y, Z, Æ og Ø løste alle seg selv, og T ble den mest besøkte bloggposten i Karavanseraiets korte historie. 26. juni i år ble første posten posta og siden har det vært noen hjertesukk og noen gleder på bloggen.

10. oktober hadde Karavanseraiet sitt hittil høyeste antall besøk, med 259 sidevisninger og 40 unike besøkende. Og det er jo hyggelig at folk ikke bare er innom, men at de tar seg tid til å se seg rundt og leser flere poster når de først er her. Tusen takk :)

Nå som Åse (venninna mi) har brukt hele høsten på å lese seg gjennom hele bloggen, blir det vel ikke så hektisk, slik at Kamelryttersken kan fortsette å undre seg over dette og hint. Enten det nå er holdninger, inkluderinglandbrukspolitikk eller verdensproblemer som i all beskjedenhet blir behandlet med et ikke helt politisk korrekt syntinger og tanger.

Karavanseraiet er også preget av gjesteinnleggene som spenner fra motorsykler til helt alminnelige helger. Tusen takk til dere som har bidratt :D

Etterhvert har det tatt seg opp i kommentarfeltet også. Den hittil hyggeligste kommentaren kom fra Lindis, som mente på at hu måtte ha noe fornuftig å lese sammen med morrakaffen…

Derfor ble siste bidrag til denne runden med ABC i ord og bilder, en oppsumering av Karavanseraiets fire måneder på nett. Håper flere har hatt like stort utbytte av bloggen som Kamelryttersken har hatt med å skrive innleggene.

Tinene, laupen og bomma i denne posten er laget av Roald Vinkenes.

Holdninger

Er noe med holdninger. Vi vil gjerne vite at vi har så gode holdninger overfor hverandre. At mine holdninger er politisk korrekte og det er de holdningene som vi har bygget landet på.

Helt til vi møter vår egen frykt for det ukjente. Plutselig står vi overfor et menneske som ikke oppfører seg slik vi mener at mennesker fra et møblert hjem oppfører seg.

I “Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere” (Hiim og Hippe, 3. utgave 2009, s. 69) står det om Nivåer på holdningsmål

Eksempel 1. Elevene skal være klar over at det i den videregående skolen fins elever fra mange ulike kulturer som ikke alltid blir akseptert.

Eksempel 2. Elevene skal ta ansvar for at elever fra ulike kulturer føler seg hjemme i den videregående skolen

Målet i eksempel 1 kan være aktuelt tidlig i skoleåret. Tanken er å få elevene til å bli oppmerksomme på forholdet og ikke stenge av for inntrykkene.

Målet i eksempel 2 krever at elevene ikke bare er oppmerksomme på problemet, men at de engasjerer seg i det. De må i større eller mindre grad forplikte seg til å gjøre noe med problemet

Videre illustreres dette med ei trapp hvor det å motta/reagere på er første trinn, det andre trinnet verdsette, og det tredje er å ha en verdiforankret grunnholdning.

Det å ha en grunnholdning til sine medmennesker som er forankret i positive verdier, vil vi tro alle har. Likevel kan man møte holdninger hos oppegående mennesker som ikke er særlig gjennomtenkte. Noen ganger kan forankringen av holdningene i det vi vanligvis kaller positive verdier være en utfordring å finne.

Eller er det en forenkling av realiteten og av det man møter som man oppfatter som totalt på vidotta? Kan det være at noen trenger en runde eller to med seg selv for å plasere egne holdninger til bestemte grupper mennesker eller enkeltmennesker? At man lever i en slags boble, hvor man slipper å bli utfordret av mennesker fra andre kulturer eller annen seksuell legning? For bare å ta to grupper som utfordrer vår oppfatning av egne holdninger.

For vi tenker til vanlig ikke på at vi har holdninger overfor det meste. Vi trenger ikke reflektere over hvordan vi skal møte en innvandrer eller en muslim, fordi vi møter dem ikke. I tilfelle så er det på gata, hvor vi passerer dem tilfeldig. Om vi ofrer det en tanke er det vel også tilfeldig? For er det noen som går rundt og konstant tenker at innvandrere er sosialklienter og tar alle jobbene våre? Eller tenker at muslimer slår kona og er terrorister hele gjengen?

Noen er det kanskje, men langt de fleste av oss tenker ikke så langt, fordi det er et tilfeldig møte og middagen er viktigere. Eller at minsten må ha nye sko, igjen.

Er ikke før vi står overfor et menneske med en annen kulturell bakgrunn, eller en problemstilling hvor mennesker med andre oppfatninger enn oss er involvert, at vi bevisst begynner å tenke på hvordan vi skal forholde oss til det mennesket eller den problemstillingen.

Som når Kamelryttersken skulle i to måneders studentpraksis under Ergoterapistudiene, og fikk en veileder med et navn som ikke var norsk. Og heller ikke Europeisk. Dama hadde knapt nok truffet, langt mindre snakket med mennesker som ikke så europeiske ut. Da ble det å ta noen runder med seg selv, “Hvordan takler jeg å ha en veileder med en annen kulturell bakgrunn enn jeg?”

Det gikk bra, veldig bra, og det ble flere, gode samtaler om forskjeller mellom den norske virkeligheten Kamelryttersken kjente og den utenlandske, som veilederen var oppvokst med.

Derfor blir det ikke så enkelt som en tidligere kollega sa det. “Holdningene er der, de må du bare leve med”. Ja, holdningene er der, men ofte er de ikke gjennomtenkte, og de forandrer seg med økende kunnskap om det eller de menneskene man møter. Eller forandrer ikke holdningene seg med økende forståelse for samfunnet vi lever i?

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :-)  Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :-)  Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :-)

Mat, handelsvare eller livsnødvendighet?

Den lokale blekka, Adresseavisen hadde her før i uka på førstesida “Posesuppe er omsorgssvikt“.

Noe som fikk ellers så omtenkte “Vett og uvett” til å frabe seg moralisme, mens “Lykkelig som liten” var mer pragmatisk.

Argumentene for at posesuppe er omsorgssvikt er greie nok de. Dårlig mat påvirker kroppen, og barn trenger god mat for å vokse og ikke utvikle sykdommer som Diabetes 2, hjerte/karlidelser, i voksen og kanskje ikke alltid så voksen alder. Fedme er heller ikke særlig helsebringende på sikt. Og vårt digitale liv gjør at det blir mer stillesitting og mindre lek i gata og i skogen på både barn og voksen.

Men så var det maten da. Tror det er sunt å være skeptisk til mat som har vært gjennom industrielle prosesser. Selv om næringsverdien fremdeles er inntakt, må da noe av livskvaliteten i maten bli borte på veien fra åkeren eller fjøset, til matbordet? Når den veien består av alskens fabrikker som behandler matvarene som livløse, mens de da egentlig skal opprettholde liv? Og alle tilsetningsstoffene er kanskje heller ikke det mest helsebringende vi får i oss?

På et litt mer globalt plan vet vi at mye av såvarene er avlet med øye for å ikke bare gi store avlinger, men også for å kunne motstå kjemiske sprøytemidler som skal ta livet av skadedyr og såkalt ugress. En ting er at det setter den enkelte bonde i skvis. Såvarefirmaet leverer også gjødsel og plantevernmidler, og i noen tilfeller også kreditt, slik at bonden også blir økonomisk avhengig av multinasjonale firma (som såvarefirmaene ofte er). En annen ting er at det kan stilles spørsmål ved om dette er et bærekraftig jordbruk som vil gi oss nok mat også på litt lengre sikt (til neste år for eksempel)?

Det vi på 70-tallet kallte alternativt jordbruk, og som etterhvert har fått navnet økologisk landbruk, har hele veien fokusert på dette. Slagordet fra “Agenda 21”, “Tenk globalt. Handle lokalt” handler om akkurat dette, at det vi gjør lokalt, har innvirkning på det som skjer globalt.

Er det på en slik bakgrunn vi får dårlig samvittighet av moralistenes pekefingre? At vi vet at kjappmat belaster miljøet, både lokalt og globalt, og at mye av den ikke er helsebringende hverken på kort eller lang sikt?

I dag bruker vi en god tier av hver hundrings vi tjener på mat. For femti – seksti år siden var matbudsjettet mellom 40 og 50 % av inntekta. 40 % av avfallet fra en vanlig husholdning er mat, og halvparten av det kunne vært spist. Og nå skal det forskes på hvorfor vi kaster så mye mat?

Har mat gått fra å være en livsnødvendighet, som vi tok vare på fordi det var det som holdt liv i oss?  Til å være en bruk-og-kast vare som vi har for mye av? Men da trenger vi vel ikke ha dårlig samvittighet?

Kamelryttersken har sine meningers mot om økologisk kontra konvensjonelt landbruk, matvaresikkerhet og det å fø en stadig voksende menneskemengde på et stadig minskende dyrkbart areal, Men det får bli etterhvert. Karavanseraiet vil holde deg oppdatert.

Ø for Ørnulf

Ø uttales Ørnulf på det sivile fonetiske alfabetet og Østen på den militære utgaven.

Mange koselige kommentarer på Æ for Ærlig, forrige ukes bidrag i Petunias ordlek. Tusen takk :)

Kamelryttersken var på filosofisk kafè i regi av Human-etisk forbund her om dagen. Og da kom ordet Økumenisk opp. Altså mellomkirkelig samarbeid. Noen vil kanskje betegne samarbeid mellom ulike religioner for økumenisk arbeid, men da blir det snakk om interreligøst samarbeid kan Wikipedia fortelle.

I diskusjonen på den filosofiske kafèen kom det opp mange innspill, som det gjerne gjør når assosiasjonene får leve sine egne liv. Etikk for eksempel, som kan forståes som “Hvordan man bør oppføre seg” og på en måte er kjørereglene/teorien bak vår daglige moral.

Satt inn i en økumenisk/interreligiøs sammenheng vil man på et etisk grunnlag måtte godkjenne den enkelte religions forståelse av verden som riktig. For man skal ta hensyn til den enkeltes livssyn og legge til rette for at hans/hennes religion og verdenssyn blir respektert.

Et eksempel på hvor dette synet blir utfordret, er i Midtøsten, hvor tre store religioner som bygger på det gammeltestamentligeEt øye for et øye” møtes med vold for å fremme sitt syn på hvem som har rett til landet og til sannheten. For ut fra et etisk synspunkt har alle tre rett, og da blir det den sterkestes rett som gjelder. At dette er mitt fordi sånn og sånn. Sør-Afrikanske diplomater prøver nå å megle mellom Fatah, de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden og Hamas i Gaza. Israel nekter dem adgang til Gaza og dermed muligheten for å trekke inn Hamas der i samtalene. Enda et eksempel på at interreligiøst arbeid ikke er enkelt, og at det stiller partene overfor etiske vurderinger som de kanskje ikke selv ser i en hektisk hverdag.

Blir det riktig å skille politikk, religion og etikk slik som vi gjerne gjør? Eller er økumenisk/interreligiøst arbeid en nødvendighet for at vi skal komme videre som mennesker? Både personlig og på det mellommenneskelige planet?

Vennskap eller menneskelighet i møtet med et menneske?

Denne tirsdagen ble det ikke vafler i heimen, for Kamelryttersken gikk på kafè. Filosofisk kafè på Trondheim Menneskerettighetshus som er drevet av Human-Etisk Forbund. Verdensproblemer løser hu gjerne, og så var a nysgjerrig på hva en filosofikafè var og det kunne jo hende at det ble en god samtale der. Og det ble det. Selv om settingen var ny og anderledes, med ordstyrer og litt styring på de frie assosiasjonene.

Spennende med 12 – 15 mennesker hu ikke hadde møtt før, og som kom av interesse for den gode samtalen og for en mulighet til å filosofere over dypere tema enn vi vanligvis gjør i hverdagen. Tirsdag 30. november er allerede satt av i kalenderen og Ynglingen utfordra til å være med. Han har sansen for samtaler om dypere tema enn innholdet i middagen.

Fikk e-post fra en venn i dag

RE: [Fwd: Vær glad melding]

Hei ragnhild,

Fant frem denne forleden. Lenge siden jeg har hørt fra deg.
Er det good news or bad news - det er gjerne en av delene når det blir stille på en
front..

Mvh J
(der stillheten bunner i stress-stress-stress)

Bare sånn helt ut av det blå. Har tenkt litt på å sende en e-post for å høre hvordan det sto til i den heimen den siste uka, men så kom han Kamelryttersken i forkjøpet. Og det var litt godt at noen bryr seg sånn uten videre :)

På en annen front kom det ei problemstilling som ikke er beinkløvd. Hvordan møte et menneske som sier at en felles historie er vond? Kamelrytterskens første innskytelse er å finne en felles forståelse for hva som er vondt. Hu støtter seg ofte til Kierkegård og hans ord om Hjelpekunst:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der…

Èn ting er at Kierkegårds tanker om Hjelpekunst blir mye brukt i helseutdanningene. I rehabilitering hvor Kamelryttersken har sin erfaring fra, er det alfa og omega for en god rehabiliteringsprosess at terapeuten klarer å møte pasienten der han er i sin prosess og skaper en felles forståelse for mulighetene og utfordringene pasienten står overfor.

Vennskap filosoferes det gjerne over, og er nok noe de fleste av oss har et forhold til hva er. Samme med det å utvikle vennskap. Må man ha et minste felles multiplum av menneskelig kjemi før man kan utvikle et mellommenneskelig forhold fra bekjentskap til vennskap? Går den kjemien ut fra et felles ståsted og forståelse for litt dette og noe hint?

For å blande inn Kierkegård vil det kunne bety at et minste felles multiplum for å utvikle et vennskap er at det ene mennesket er hvor det andre er. At de deler en felles forståelse for hva de har felles. Utvider man da ligninga med det arme mennesket som forteller at “Vår felles historie er så vond” begynner det å bli en utfordrende tankeøvelse for noen hver. Iallfall hvis det i ligninga er et fellesskap som møter mennesket med: “Det der må du komme deg over“, uten å ville innrømme at den felles historia faktisk er vond for mennesket som står der med sin smerte. Hvis fellesskapet samtidig forteller at hos oss kan du utvikle interessene dine og utvikle vennskap med andre med de samme interessene, da blir det en krevende tankeøvelse for Kamelrytterskens små grå. For hu klarer ikke å få de to utsagnene til å henge sammen.

På den ene siden sier fellesskapet “Den vonde historia må du bare legge fra deg, vi er ferdige med den og har gått videre“. Altså de vil ikke møte den smerten medlemmet formidler og prøve å se om det er noe som kan løses i fellesskap. En slags “øye for øye”-tenking, hvor den som ikke kan følge med blir etterlatt for å klare seg som best han kan uten fellesskapets støtte. Samtidig sier fellesskapet at hos oss kan du utvikle vennskap med andre som har samme interesser som du. Det vil si at fellesskapet setter rammene for forholdet mellom medlemet og dem selv. Er det slik vennskap utvikles?

Kommer litt an på hva man vil oppnå. Om det er større fordeler ved å være med i fellesskapet enn å være utenfor, er det mange som spiser nokså store kameler med god apetitt. Det er likevel grenser for størrelsen på kamelene. Blir smertene for store når man svelger, slutter man å svelge. Enkelte velger å la være, andre parterer kamelen, mens noen velger å si: Smertene er for store, kan dere ikke møte meg på at dette er vondt?

Tenker litt på at formidler et fellesskap at det vil utvikle vennskap mellom medlemene, da har det sagt noe om at det også vil møte medlemmer som sliter med medlemsskapet. For å finne en felles forståelse, fellesskap/medlem. Men det er kanske det gammeltestamentlige “Et øye for et øye” som gjelder også i dagens digitale verden? Og ikke det vennskapelige “Hvordan har du det? Fortell meg, jeg vil gjerne vite“.

 

 

 

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no finner du refleksjoner og historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Noen alvorlige, andre humoristiske eller med en liten snert til dette eller hint. Du finner også interessante diskusjoner om temaene som er tatt opp. Noe står for seg selv, andre henger sammen. Det er lenker i teksten som viser til faktaopplysninger og bloggposter med samme tema. Lenkene er lagt inn for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing, eller til at du som leser deltar i diskusjonen i kommentarfeltet :-)

Eller du kan gå til forsiden av bloggen hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling.

Ha en fortsatt fin dag der du er, og kom gjerne innom neste gang du er på disse kanter :-)

Vennlig hilsen

Kamelryttersken

Inkludering/ekskludering, hvem gjør hva?

MC-ravnan har hatt sesongavslutning, og til et slikt evenement blir selvsagt alle på adresselista invitert. Nye og gamle MC-ravner, om de har vært med og kjørt natteravn eller ikke den siste sesongen spiller ingen rolle. ALLE blir invitert, for vi ønsker at alle kommer og er med på sesongavslutninga. For å markere at vi har hatt en god sesong, truffet mye flott ungdom og har kanskje gjort en liten, positiv forskjell for de vi har møtt.

Nevnte det på Bikerbaben’s logg også, og stakk litt borti Globe at vi savna ham på fredagskvelden. Han svarte at han måtte noe annet OG at han følte det ble feil å være med fordi han hadde kjørt så lite.

At man må prioritere hva man gjør til enhver tid, det er en ærlig sak.

Kamelryttersken følte likevel at det var greit å ta tak i den andre biten, det med å føle at noe er feil på grunn av sånn og slik. Så hu svarte at det ble ikke feil for MC-ravnene om noen kjørte mindre enn de selv ville. Hele svaret finner du her, som et tillegg til posten om sesongavslutninga.

Vi vil inkludere alle som kjører MC-ravn i vårt fellesskap, uansett om de kjører en kveld i sesongen, eller tyve. Hvis alle som står på adresselista vår, er med og kjører èn kveld hver sesong, da har vi oppnådd mye, og vi blir sett som gruppe. MC-ravnan blir sett på som folk som bryr seg, som folk som vil gjøre en forskjell. For det fortjener ungdommen vi treffer, som kanskje ikke har den voksenkontakten de vil ha. De ser at det finns voksne som kan være edrue en helgekveld og som har overskudd til å dra ut og møte akkurat ham eller henne akkurat da. Ja, det blir bare et kort møte og en kort samtale. Men kan det korte møtet bidra til at at den ungdommen ser seg selv som et verdifullt menneske, da har vi oppnådd det vi vil. Gjøre en liten positiv forskjell i en tøff hverdag.

Skal vi klare å gjøre en forskjell for andre, må vi inkludere oss i vårt fellesskap. Hver enkelt MC-ravn må kjenne på at “Jeg er MC-ravn, og det er viktig for de andre at jeg er med den stunda jeg kan”.

Som gruppe kan ikke MC-ravnan godta at noen eksluderer seg selv, ved å si at “Det blir feil å være med på sesongavslutninga fordi jeg har kjørt så lite denne sesongen”. Natteravning er i seg selv å inkludere, å vise ungdommene vi treffer, at vi vil ha dem med i samfunnet vi lever i. At også de er verdige å bli møtt der de er, at vi ikke eksluderer dem. At vi ikke godtar at de eksluderer seg selv.

Derfor blir spørsmålet om inkludering/eksludering ikke et spørsmål om hvem som inkluderer, men et spørsmål om ikke vi ekskluderer oss selv. For er det ikke det vi gjør ved å si at at det blir feil å delta i fellesskapet, fordi jeg har bidratt så lite, eller har ikke bidratt i det hele tatt.

For det er kanskje som Kamelryttersken også sa til Globe, et savn kan også være positivt for den man savner?

At når man savner noen, er det fordi man setter pris på ham fordi han i seg selv er en ressurs for gruppa?

Apropos elgjakta, Gjesteinnlegg om en uheldig bondemand

Rimsmeden Bo har mange gode rim på sida si. Mange lett på kanten og med gode poeng. Akkurat slik som Kamelryttersken liker dem, så hu kunne ikke dy seg for å gi ham ei historie å spinne på.

Tusen takk Bo :)

Tak for udfordringen.

Her er resultatet:

Ude at pløje med Lotte, en kær gammel hoppe,

var den gode bondemand Peder Moppe,

men pludselig måtte pløjningen stoppe,

for et skud der lød,

og den stakkels krikke faldt om var død.

Peder Moppe var ej sen

til at flygte på begge sine ben,

for han hørte en stemme: råbe:

”Den lille flygter, skyd dog din tåbe!”

Mange hilsner

Bo

alias Rimkogeren

MC-ravnan avslutter sesongen

15. oktober var det slutt på MC-ravninga for i år. Denne kvelden inviterte Kamelryttersken på sodd, og hadde kalt inn Scooterføreren som sjåfør og kjøkkengutt. Ei løsning som viste seg å fungere utmerket, helt til avskjedens time, da ville han absolutt ikke kjøre fruen hjem. Men han skjønte at det var best å holde seg inne med vertinnen så han ordna skyss for henne  med Sjølingen, så han er tilgitt (nesten ;) )

For anledningen hadde Kamelryttersken ordna med egnede lokaler, med god plass for både MC-ravner og anna godt folk (som glimret ved sitt fravær). Må også nevnes at kålrota var ikke bare litt sjenert, så den glimrer med sitt fravær fra bildet av forsterkningene til soddet.

Kawaføreren hadde laga quiz med kjente MC-merker og kjente landemerker i Stiftsstaden som MC-ravnene er innom eller ser på sine turer gjennom by’n. Og selvsagt var det laget med ånklige sykler ;) som vant en hel halvliter med snavel (snop, trønderne har en del uforståelige ord for en stakkars nordlending). Sjølingen kunne jo ikke unngå å nevne at snora var ment å henge rundt halsen, slik at man hadde med halvliter’n rundt omkring, og slapp å miste vedrifullt innhold. Han nevnte vel også at det verdifulle innholdet kunne være brygget på humle og bygg…

Verksmester’n hadde med tilbud på MC-dekk og forslag om å treffes på verkste’ en søndag til våren for å skifte dekk i lag.

Kom også forslag om tur til Skorovass som avslutning på vårsesongen. Noe forsamlingen ikke var helt avisende til. Til våren blir det også tatt initiativ overfor Senior MC om å få delta på deres førerutviklingskurs til samme pris som Seniors medlemmer.

Gjestebudsfolket trivdes og mente på at denne første orntlige sesongavslutninga var et tiltak de satte pris på. Flere orda frampå om et lignede lag senere på høsten. Mulig at det blir (h)julebord sånn ca akkurat 26. november *Kamelryttersken rynker tenksomt på panna*. Men det er vel lite trolig at det blir servert ribbe og surkål, skal a få med Scooterføreren som kjøkkengutt og sjåfør *flere tenksomme rynker i panna på fruen*…

Sjølingen glemte å si Takk for en trivelig sesong med mange nye og gamle MC-ravner. Men hva har han ikke en nestleder til? *tenker a, mens a blafrer med øya i alle tenkelige retninger*

Derfor

Tusen takk for en kjempetrivelig sesong

til alle som har vært med og kjørt MC-ravn i 2010.

Og til de som ikke har fått til å være med i år

Hjertelig velkommen til å være med i 2011

Tillegg

GlobeMC-sidens forum mente det ble feil at han var med på sesongavslutninga, siden han hadde kjørt så lite i år. Det blir ikke feil for MC-ravnene, så Kamelryttersken svarte ham slik:

Vi utvikler alle andre forhold til folk vi samarbeider oftere med enn til de vi ikke treffer så ofte. Og i en løs organisasjon som MC-ravn Trondheim blir det gjerne slik at de som er med litt oftere, blir bedre kjent og det kan virke eksluderende på andre som bare er innom en gang eller to. Vi ønsker ikke at det skal være slik, vi prøver når det kommer nye ravner å sette dem sammen med de som har kjørt før, og som kjenner de stedene vi er innom. Vi ser også at det blir for lite med bare årsmøtet med middag på “Hjørnet”. Vi trenger flere møteplasser, hvor vi kan bli kjent, også de som ikke kan være med så ofte.
Vi gjør det vi kan for å utvide den harde kjernen til å omfatte alle som kjører mc-ravn, uansett hvor mye. Ei som begynte å kjøre med oss i høst, fortalte at hu var så glad for hvordan vi tok i mot henne. At vi viste at vi satte pris på at hu var med. Selv om hu var uvant med sykkelen, kjøring med andre og ikke kjente oss og hele pakka med menneskelig kjemi.

Derfor inviterer vi ALLE på adresselista, uansett hvor mye, lite eller ikke de har kjørt natteravn. Og det gjør vi fordi at det er ikke feil for oss at noen har mindre mulighet enn andre til å ravne.
Ja, det er noen som er mer aktive, som har flere muligheter for å ta seg tid til ravning. Men det betyr bare at de hadde flere muligheter denne sesongen. Neste år er det andre som har mulighet for å kombinere motorsykkelkjøring med sosialt samvær med både likesinnede og med trivelig ungdom, som kanskje ikke hadde samme mulighet i år. Er alle med èn gang i løpet av sesongen, er det kjempemessig, da har vi en god dekning av hele byen, og vi vises. Noe ungdommen setter pris på. At vi er der for dem.

Og så er det sånn at det passer ikke for alle alltid. Var flere av de som kjører regelmessig som meldte avbud til sesongavslutninga på grunn av andre forpliktelser, både yngre og ikke fullt så unge MC-ravner. Og det er helt greit, for de blir med en annen gang :)

Ny leser av Karavanseraiet?

Skulle du tilfeldigvis være ny på Karavanseraiet, er du hjertelig velkommen til å se deg rundt. Ligger linker til andre sider av bloggen både opp til høyre og og over innlegget :)

Kamelryttersken setter pris på kommentarer, legg gjerne igjen en hilsen i kommentarfeltet :)

Ti bud for kontroll med rotet

Kamelryttersken har i sitt snart 50-årige liv vært inn i mange boliger. Både som gjest,  som omsorgsgiver, og som rådgiver/veileder. Og har møtt mange slags hjemmemiljø, preget av mennesket eller menneskene som bor der.

Nå nettopp ble a kontaktet av ei Helsesøster som var ganske så klar og bestemt. “Kom, nå går vi oss en tur”, og tok med seg Kamelryttersken til en leilighet Helsesøstra nettopp hadde vært i.

På veien ble det mumla no om “Det verste…”, så Kamelryttersken var forberedt på det meste. Og må bare innrømme at begrepet “Det værste” var fult dekkende. Hu har vært inn i leiligheter hvor det gikk stier mellom rot og søppel, det har vært stabla søppel oppover badvegger and you name it. Men her var det ikke en flik med parkett å sette foten på. Man måtte gå på et 10 – 15 cm lag med klær og alskens innbo. Dørene til bad og soverom gikk såvidt an å åpne på gløtt for å se inn på samme elendigheta.

Hva som har skjedd, vil ikke Kamelryttersken gi seg ut på å spekulere i. Eier av boligen er varslet, så får det taes derfra.

Men det er no med å leve i rot. Pengevett har et innlegg om rot og økonomi hvor de hevder at rot i heimen fører til rot i økonomien. Kan være noe i det, at lever man i rot og ikke holder det ryddig rundt seg, at hjernen påvirkes og man da får rot i andre ting i livet, som i økonomien. Og rot i økonomien er no herk. Setter ganske så store begrensninger for livsutfoldelsen.

Det med rot og hvordan det påvirker mennesket , det blir en litt annen skål. Pengevett hevder at rot i heimen og rot i økonomien kan henge sammen. Men det er nok de som har et h… rot i økonomien som har prikkfrie hjem, sånn ryddighetsmessig sett. For det er jo like tabubelagt å ha dårlig/rotete økonomi som det er å snakke om familievold. Så rot blir så mangt. Er lizzom ikke bare at det ligger en avis på snei på stuebordet, og at frokostkoppene ikke er vaska opp, som er rot.

Fra en amerikansk bloggpost om “Cluttercontrol” har Kamelryttersken saksa litt forskjellig.

If an item enhances your life, it’s not clutter.  But if looking at it, dealing with it, or storing it causes you stress, then it’s probably clutter– and it’s probably time to get rid of it.

Altså at hvis noe forbedrer livet ditt, er det ikke rot. Men hvis det at du ser på det, holder på med det eller det å ta vare på det, stresser deg, da er det sannsynligvis rot. Og da er det kanskje på tide å kvitte seg med det.

For eksempel prøver fruen å kaste klær hu ikke har brukt på et år. Fretex tar i mot HELE og RENE klær. Og det er også flere private initiativ som sender brukte ting og klær til Øst-Europa, og som gjerne henter.

På samme sida er det også ti bud for kontroll med rotet

  1. Ikke utsett ting. Slutt å utsette ting til i morra det du kan gjøre i dag. Særlig når du vet at du ikke kommer til å gjøre det i morra heller.
  2. Slutt med unnskyldninger. Du bare lurer deg selv, rotet går ikke sin vel likevel.
  3. Bruk det eller kast det. Hvis noe ikke er nyttig eller forbedrer livet ditt på et eller annet vis, få det ut.
  4. Lær deg å gi slipp. Våre liv utvikler seg, de må utvikle seg. Lkevel, rot samler seg uten hensyn til forandringene i livet vårt. Rot som tar opp verdifull plass og som ikke gir noe tilbake, bør kastes eller gies bort.
  5. Bli en giver. Gi ting bort hvis de ikke blir brukt. Familie, venner og organisasjoner som Fretex setter mer pris på en giver, enn en som bare samler opp ting.
  6. Sett grenser. Begrens den plassen du vil bruke til rot. Og fordi den plassen fylles opp, er ikke det en grunn til å kjøpe eller leie plass til mer rot. Det betyr at det er på tide å rydde opp og ta tilbake den plassen som du allerede har.
  7. Bruk en in/ut regel for inventar. Hvis noe nytt kommer inn, går noe gammelt ut. Bruk denne regelen på alt. Fra klær til leker til bøker, aviser og andre ting som roter til.
  8. Mer er mindre. Mindre rot betyr mer tid, penger og energi som du kan bruke på deg selv og de rundt deg.
  9. Ha alt på sin plass. Finn en plass for alt, og hold det der!
  10. Kompromisèr. Gjør kompromisser når du rydder. Ikke la perfeksjonisme holde deg fra å rydde eller ikke slippe til noen som vil hjelpe deg. Det å funksjonere godt er viktigere enn å fungere perfekt.

Vi tenker ofte på rot som en fysisk, håndfast ting. Sjokoladepapir og potetgullposer som ligger slengt på golvet eller stuebordet etter festen i går for eksempel. Men disse budene kan også brukes på andre deler av livet. Det gjør at disse budene er like mye til ettertanke som praktiske regler for kontroll av det fysiske miljøet.

MEN, unger er ikke og har aldri vært rot. Selv om de roter fælt noen ganger.

Ja, da er det bare å brette opp bluseermene og sette i gang, eller hur?

 

 

 

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentral-Asia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Æ for Ærlig

Æ utales Ægir, sivil utgave, og Ærlig, miltær utgave av det fonetiske alfabetet. Har fra tidligere Ola-gutter hørt at det fonetiske alfabetet kalles NATO-alfabetet i forsvaret. Om det stemmer skal Kamelrytterskan la være usagt. Hu har bare sivilt VHF-sertifikat, og har derfor lært det sivile fonetiske alfabetet. Men Wikipedia sladrer om så mangt. Så da ble det den militære varianten, Ærlig i dag.

Æge (Ægir) er i den norrøne mytologien en jotun som rår over havet. (Fra Wikipedia)

Alltid hyggelig med innlegg i kommentarfeltet. Takk til alle som kommenterte Z for Zulu.

Ærlighet varer lengst heter det, men vil vi alltid vite sannheten? Og er det sunt å vite den nakne sannhet om alt. Er det ikke tilfeller hvor man kan klare seg med kortversjonen?

Eller for å ta den diskusjonen som går på Marias metode nå om behovet for å bruke fullt navn på Legetidsskriftets blogg. Vil man få en ærlig og redelig meningsutveksling hvis man tvinger deltakere i diskusjonen å poste kommentarene sine under fullt navn? Er nok mange med Kamelryttersken som heller lar være å lese den bloggen og dermed ikke delta i eventuelle gode diskusjoner der. Helse og sykdom opptar de fleste av oss, men ikke alle kan delta med fullt navn i en diskusjon på en blogg hvor det de sier kan bli brukt mot dem, enten på nettet eller i RL. Og kanskje også begge steder. Andre vil ikke utlevere seg slik, selv om de har gode argumenter og meninger å føre til torgs. Og det er en ærlig sak, som den enkelte skal respekteres for.

En annen ærlig sak, er at Kamelryttersken har begynt å innse at det er blitt mørkt i været og at det ikke blir så mange flere kilometre på ørkendyret på denne siden av vintersolverv. Frosten, med påfølgende glatte veier rykker stadig nærmere, og alt saltet veimyndighetene absolutt må strø på veiene er ikke bra for ørkendyr. Sånn er det med den saken. Men Kamelryttersken må få lurt seg på Biltema og få tak i nytt batteri, det gamle har nok mye godt gjort sitt. Kan lizzom ikke basere seg på starthjelp fra NAF, hver gang hu skal en snartur på ørkendyret.

Her hadde a svingt seg bort i Midtby’n for å få “fina” seg litt. Ragget trengte litt stell av frisèrdama, og striping var bestilt hos en lærling som er betrodd ansvaret for slikt. Ble bra òg, at dama er blond er ikke fullt så framtredende som det var etter sommer og sol hadde herja fritt.

Men akk og ve! Ørkendyret bare klikka med startmotoren når fruen med nyfrisert hår kom og ville tilbake til heimen. Telefon til NAF med ønske om starthjep, for a hadde en mistanke om at klikkinga betydde lite til ikkeno strøm på ovvennevnte batteri. Joda, en trivelig kar materialiserte seg i en gul bil etter en god times venting og enda en telefon til NAF om at hu var sulten og at det var rimelig kaldt i vinden og regnbygene på MC-parkeringa på Leutenhaven. Selv kunne fruen trekke inn i varmen på Narvesen, men ørkendyret stakkars, han måtte jo stå ute og fryse. Og så kom a til å bli våt i skrittet på vei hjem på grunn av en våt sal. Bare gråt og tenders gnidsel med andre ord. Men så snart han NAF-mannen kom med starthjep ble det bare smil og godord. Ørkendyret starta på første forsøk og fikk batterilader når han kom tilbake til Kamelhiet. Men nytt batteri må han ha. Det er en ærlig sak.

Petunias ordlek finner du flere ordspill :)

Nedvurdering og offerrolle, to sider av samme sak?

Tirsdag er det Tirsdagsvafler. Dagens utgave var absolutt godkjente, selv den utlærte husmora (Haushaltwirtschafterin) var fornøyd med produktet av tre egg, seks spiseskjeer vaniljesukker, hvetemel, helmelk, smelta smør og kardemomme. Kamelryttersken har et litersglass med sukker på kjøkkenet, hvor det svømmer to vaniljestenger. Alt etter humør blir det porsjonert ut i passe mengder i alskens bakverk som inneholder sukker.

Forfatterinnen var på telefonen på ettermiddagen og var ikke bare lettere irritert over NAV. Telefonen kunne trygt holdes på en armlengdes avstand fra øret uten at fruens budskap ble overhørt. Ikke så enkelt å forklare innloggingsprosedyren for MinSide på NAV over telefon når mottakeren helst føler at Mac-en heller bør få en lengre luftreise i retning nærmeste vegg. Etter litt akkordering og palaver ble det enighet om at hun heller tok nevnte stykke amerikansk elektronikk i sin favn og kom ned til vafler. Etter å ha fått parkert avkommet ankom hun medbringende Mac og en bunke papirer som skulle legges inn. Og siden Informatikkstudøsen in spe var på vei og med Ynglingen som back-up følte Kamelryttersken seg godt rustet til å løse Forfatterinnens utfordringer med NAVs hjemmeside. Og det gikk strålende, Informatikkstudøsen loste fruen gjennom innlogging og innlegging av data som om frøkna aldri skulle gjort annet. Og Forfatterinnen var nesten tilsnakkende før hun gikk. Selv om hun hadde gjort alvorlige forsøk på å strekke vertinnens gjestfrihet litt lengre enn et alminnelig vennskap. Hu klarte faktisk å fortelle på telefon til et eller annet obskurt bekjentskap at hun var på strafferunde i by’n. Akkurat som om Kamelrytterskens stående vaffelinvitasjon på tirsdagene var straff for utførte synder. Makan! ;)

Informatikkstudøsen in spe hadde en sak med at hu ikke fikk delta i et prosjekt hos arbeidsgiveren. Gikk på at hennes utseende ikke var nøytralt nok overfor klientene som skulle delta i prosjektet. Hu hadde tatt kontakt med fagforening og andre organer med kompetanse på slikt, og var litt forbandet for å si det på norsk. At dama var forbigått er det ikke tvil om, men det er tankevekkende ting ved en slik sak. Både etikken i å gå forbi en kompetent arbeidstaker, og også det underliggende som går på selvrespekt og stigmatisering. Er alltid en vurdering når man skal stå på sine rettigheter, og når man heller skal la være. Hvis man står på sine rettigheter fordi man føler seg underlegen, men har en god sak, er det et annet utgangspunkt, enn hvis man er nedvurdert som menneske. Spørsmålet er hvem som utfører nedvurderingen. Er det, som i dette tilfellet, arbeidsgiver som nedvurderer fordi han har negative meninger om arbeidstakeren har man objektivt sett en god sak. Spørsmålet blir om arbeidstakeren sier seg enig og nedvurderer seg selv, eller føler at h*n blir nedvurdert og tar på seg offerrollen. Man kan fremdeles ha en god sak, men den må føres på flere plan. Ikke bare på det ytre, praktiske planet, sammen med fagforening og eventuelt andre organer. Men også på det indre, personlige planet må vedkommende gjøre et arbeid med å frigjøre seg fra rollen som offer. “Jeg tar denne saken for at andre som kommer etter meg ikke skal bli utsatt for det samme” sa studøsen. Og da har hun flyttet saken ut fra sine egne følelser, og til det universelle planet, hvor det hun gjør er til beste for flere. Hadde fokuset vært “Å det er så synd på meg, de har såret meg så fryktelig” da er det en offertenking som vil gjøre arbeidet på det ytre planet mye mer utfordrende for de som står rundt. De som ser at det er gjort urett, og som ser at den som har kjent på uretten ikke klarer å stå opp for seg selv, på tross av at alt ligger tilrette for det.

Kamelryttersken var på praksisbesøk sammen med veilederen i dag. Av fire elever som skulle ha besøk, var tre borte uten å varsle til praksisstedet at de ikke kom. Den fjerde derimot var veldig motivert for praksisen og veiledning. H*n hadde alt klart over hele fjøla. På vei tilbake tenkte Kamelryttersken på de utfordringene dette gir for læreren. Å gjøre elevene ansvarlige for sine handlinger. Få dem til å se at de må stille opp og gjøre det de har tatt på seg. Og at man i arbeidslivet har regler for fravær som må følges.

Det med å se seg selv som en ansvarlig person kan være en utfordring for noen og enhver. I dag har langt de fleste  fritt hus og mat og lommepenger fram til i allefall de er 18. Og de må ikke arbeide før de er ferdig med en utdanning. Og det er omtrent ikke plikter som må gjøres i heimen, bortsett fra holde sitt eget rom sånn ca rent og ryddig. Man kan diskutere om dette er godt eller dårlig, om det er slik vi mener at ungdommen skal ha det. En annen diskusjon er hvor dette fører samfunnet vårt. Hvordan den oppvoksende slekt som er vant til å få alt opp i henda, hvordan den vil påvirke samfunnet vårt når de etterhvert kommer ut i arbeid og skal yte på det nivået arbeidslivet krever?

Jens Bjørneboe sa en gang at”Ungdomen krever å bli satt krav til”. Gjør den det? Har den mulighet til å vokse ut av offerrollen de gjerne setter seg selv i når man utfordrer dem?

Kamelryttersken lurer

(som a vanligvis gjør)

Blogging, sponsing, kommersialisering og bloggens natur

Forfatterinnen var innom i kveldinga, og da kom praten inn på blogging og komersialisering. Bakgrunnen var Fritt ords sponsing av gamle blogger og nye startups som ikke alle har fått samme entustiastiske motagelsen i blogglandet (av de nye som ikke har fått vist at de kan levere enda). Og så var det antydninger til sutring om at “DE fikk, men ikke VI, selv om vi har en mye bedre blogg”.

Er nok flere enn Kamelryttersken som har stilt seg spørsmålet om en blogger har den kunstneriske friheten til å skrive det han vil, når han blir betalt? Om det nå er Fritt ord som sponser med milde gaver eller det er reklamesponsing av forskjellig slag. Ser da bort fra blogger som skrives av folk som er betalt for å blogge, om det er Are Slettan på Nettavisen eller Bård Mejdell Johansen på NHO, for å nevne to.

Mange, som Forfatterinnen, vil nok vegre seg mot reklame på bloggen, og en av Karavanseraiets lesere forteller at han leser ikke blogger med reklame. Kanskje ikke så rart. Vi har vendt oss til at internett er gratis og vi klarer ikke å se at reklame på en blogg kan være en inntektskilde på samme måte som andre kilder, lønn for eksempel. Vi tenker nærmest automatisk at reklame = kommers, og dermed er reklamebæreren mindreverdig. Men det er forskjell på en avis med helsides annonser og reklameinnstikkene i samme avis. Det første er akseptabelt, det andre kommer i en mindreverdig kategori, som mange ikke vil forholde seg til.

Reklame er på en måte en “skitten” inntektskilde. Det var masse snakk om tv-reklame den gang TV2 startet opp. Men er det stor forskjell mellom å betale NRK-lisens eller å betale Hennes & Mauritz for å betale TV-tittinga for seg? Med sistnevnte måte slipper man NRK-lisens, men man betaler likevel for at det skal være et tilbud om programmer på fjernsynet når man handler hos firma som kjøper sendetid på TV2, TV-Norge osv. Man slipper ikke NRK-lisens i dag, men i et helkomersielt samfunn vil all sendetid på radio og fjernsyn være reklamefinansiert på en eller annen måte. Er en del av kapitalismen og det frie marked.

Et eksempel på fritt marked i blogglandet er

som deler ut gratis vareprøver mot linking til bloggen. Selvsagt får den bloggen mye oppmerksomhet og firmaene som sponser med vareprøver får også oppmerksomhet. Så en annen blogg i dag som ga bort en ny støvsuger etter at bloggeier hadde skrevet et innlegg om hvordan h*n likte støvsugeren. Ja, hvorfor ikke? Munn-mot-munn metoden er utrolig effektiv markedsføring. OG Kamelryttersken er ikke et øyeblikk i tvil om at ble hun tilbudt en ny kjøkkenmaskin for utprøving mot å skrive et blogginnlegg om hvordan hun liker maskinen, hadde tatt i mot tilbudet. For hennes fem år gamle Kenwood Major synger på siste verset. den er såvidt i stand til å vispe krem og røre vaffelrøre. Den har iallfall elta sin siste brøddeig, så mye er sikkert. Ynglingen som er den som baker mest brød i heimen, hadde nok helst sett at det ble anskaffa ny, men en trang økonomi har sine begrensninger. Er ikke for ingenting den kalles trang, lizzom. Så det blir å fortsette å elte brøddeigen for hand i overskuelig fremtid. Blir deig på fingrene, men allminnelig håndvask har ikke skadet noen, snarere tvert i mot.

Langt de fleste personlige bloggere, som Kamelryttersken, vil gjerne øke besøkstallene og få massiv feedback på det vi skriver i form av stor trafikk i kommentarfeltet. Og for å få det, må man bygge nettverk, linke til andre blogger, kommentere på blogger med høye besøkstall og invitere gjestebloggere som kan dra med seg trafikk fra sin blogg. Give-aways som ovennevnte støvsuger og konkuranser av forskjellig slag drar også trafikk til bloggen. Men på mindre blogger blir det ofte no krampaktig over slike tiltak. For det er innholdet, teksten som driver bloggen.

Giwe-aways og konkuranser blir gjerne kustig åndedrett, hvis man ikke klarer å integrere dem som en del av bloggen. Hvis det bare er for å dra lesere, uten å ha annen substans, blir det slag i lufta og man kunne heller ha brukt kreativiteten på andre ting.

Teksten i innleggene, bildene på bildeblogger eller begge deler som noen har, er det som får leserne til å stoppe opp og kanskje delta i diskusjonen i kommentarfeltet. Og det å skrive gode blogginnlegg er ikke bare bare. Er ikke bare å komme her og komme her, som Øystein Sunde sier i visa si. Litt av kritikken mot Fritt ords prioritering går på akkurat dette. At de som planlegger nye blogger vil bruke tid på å finne formen og få bloggen til å stå på egne ben uten kunstig åndedrett fra eksterne midler. Og hva skal de bloggene leve av når de først er oppe og går? Søker man om og får en halv million er det mye lønnsmidler ute og går, og en blogg driver ikke seg selv, den må ha stadig vedlikehold og oppdatering. Og da er det nærliggende å tro at det blir reklamefinansiering etter at startkapitalen er brukt opp.

Tror ikke så mye på at de personlige bloggene dør ut fordi det nå kommer noen blogger som legger opp til å dra store besøkstall fra dag èn. Men det blir en differensiering.

Har Fritt ord har gjort ytringsfriheten en bjørnetjeneste med bidra til at mer politisk korrekte blogger får en større del av den totale kaka av besøk til alle blogger? Og er reklamefinansiering av blogger bare negativt?

Kamelryttersken bare lurer…

Ooops, I did it again

Nå har a gjort det igjen, begått enda et gjesteinnlegg. Hadde ikke før skrevet på SeraiNytt at hu kunne tenke seg å skrive flere gjesteinnlegg, så spør Lykkelise på Everything happens for a reason om ikke Kamelryttersken kan skrive et gjesteinnlegg til bloggen hennes.

Og tilfeldigvis lå det et innlegg som a hadde diskutert litt med Arvid om og venta på ferdigstilling. Ble litt langt og tungt i forhold til Lykkelises lette og elegante blogg. Utseendemessig. Innholdsmessig er den alvorlig nok. Lykke, det er alvor det.

Men Kamelryttersken er nå lizzom sånn hu. Litt tung på labben

Innimellom altså ;)

Grattulerer med ny blogg, Lykkelise :)

Helt vanlig helg

Er litt koselig med blogger. Plutselig dukker det opp noen fra det store ukjente cyberspace som henger seg på Karavanseraiet. Sånn helt uten at Kamelryttersken helt skjønner at der er det noen som leser det a skriver. Bente var en slik overaskende gjest som viste seg å være en trivelig gjest. Gjester er vanligvis det, bare kanskje ikke Kamelryttersken, men de andre gjestene.

Bente forteller om seg selv på bloggen sin:

Trettiseksåring som begynte som litt redd og trist blogger, som nå er glad og trygg .. Ms-rammet..og vikar..venn og kjæreste..

Og så har Bente en sånn utrolig fin poetisk prosa, som Kamelryttersken falt pladask for og bare måtte ha litt av. Og det fikk hu. Her. Nå.

Helt vanlig helg..

Det lukter Trygt i Bentebo idag. Nabokjæresten som heller vil kalles Gisle lager Pizza. Jeg sitter i det som vi kaller sofa. Men som er en seng. Noen ganger Gjesteseng. Noen ganger seng til meg som ikke får helt til å sove. I min seng. Som egentlig er akkurat passe stor.
Jeg  har solgt alkohol idag. I fem timer. Fem timer fordi jeg ikke er så pigg om morgenen. Og fordi sjefen min vet det. Derfor får jeg begynne kvart på ti. Når det blir november får jeg komme kvart på elleve. Da rekker jeg å jage Enkefru Smerte på avstand før jeg skal smile til kunder. Idag har vært en fin dag på jobben. Blide kunder. Ingen sure. Ikke jeg heller. Jeg pleeiieer ikke være så sur på jobben. Noen ganger kan kunder være litt sure. Jeg kan ikke være sur på jobben. Det får vi ikke lov til. Det er uansett vanskelig å være sur. På jobb.
Nå lager Gisle pizza. Det lukter godt. og trygt. Når Gisle lager mat blir hele han så fin. Han vet hva han gjør. Det kan jeg se. Kroppen hans er sikker. Når han steker. Henter ting i skap. Bøyer seg for å finne noe. I kjøleskapet. Noen ganger ser han på meg. Og smiler litt. Jeg kjenner at jeg liker ham skikkelig godt. Generelt. Kanskje spesielt når han lager mat. På mitt kjøkken.
Frøya sover. Hunder gjør mye det. Hun kikker også på meg. Og smiler. De som ikke vet at hunder smiler kjenner ingen hunder. Iallfall ikke så godt.
På veggen over Frøya henger det et skilt. Der står det ” Home is where your story begins” Jeg fikk det av Storsøster. Første gang hun besøkte meg i Bentebo. Det passer. Det er sant. Og hjemme hos meg lukter det trygt idag. Og Helg. Gisle er ferdig med deig, Kjøttdeig også. Jeg tror det blir en god pizza. Gisle er flink å lage mat selv om han har krystallsyka. Dette blir egentlig Svimmelpizza. Men god. Jeg synes mat andre lager er bedre. Enn min mat. Kanskje alle synes det. Egentlig. Senere skal vi spise Svimmelpizza. Kanskje skru på Tv. Vi har flyttet Gisles tv inn i Bentebo. Fordi den er større. Og har fjernkontroll. Min tv er liten. Med ødelagt fjernkontroll. Etter at den store Tv`en kom til Bentebo har jeg blitt litt for glad i å se på tv igjen. Kanskje tv ødelegger for kommunikasjon i verden. Jeg liker tv spesielt godt når jeg er sliten. Bare lulle meg inn. I Tv verden. Med fjernkontroll. Da kan jeg bytte når det kommer seriøse ting. Jeg må ta stilling til. Jeg orker ikke ta stilling til noe hvis jeg er SlitenBente.
Nå er jeg ikke sliten. Noen lager mat. Og smiler. Frøya har fått tur. Og smiler. Jeg skriver. Og smiler. Og tenker. Litt overrasket. At slike gode. Trygge helger. Begynner å bli Helt Vanlig helg….