Lojalitet kontra overtallighet, er det egentlig så greit?

At en arbeidsgiver med et utall uløste arbeidsoppgaver kan ha et tresifret antall medarbeidere gående overtallige går over Kamelrytterskens begripelse. At man skylder på dårlig økonomi når man ikke kan bruke tilgjengelig arbeidskraft til det de kan og vil. Lønn får de jo uansett, for en offentlig etat sier ikke opp arbeidsdyktige folk. Og for helsepersonell er det lite arbeid å få utenfor offentlig sektor.

Som overtallig blir man fortalt at man har fortrinnsrett til stillinger på samme nivå i organisasjonen, forutsatt at man har den kompetansen som etterspørres. At man ikke automatisk får den stillinga man søker på er forståelig, men at man ikke en gang får presentere sitt fagre åsyn og sin kompetanse i et intervju, det utfordrer Kamelrytterskens forståelse av begrepet lojalitet. Og når man så i neste omgang får vite at det i den stillingen man har søkt, er ansatt en som ikke er i systemet fra før, mens det var tre – fire overtallige med den etterspurte kompetansen som søkte, da kan tankegangene få større utfordringer en man liker. For det går på selvfølelsen å få avslag slik, at en enhet foretrekker å ta inn folk utenfra, når man blir fortalt at arbeidsgiver ønsker å bruke egne ansatte.

Er noe med etikken i dette, man skal være lojal, man skal gjøre en jobb man kan stå for. Og det gjør vi, men et eller annet sted på nivået over i hierarkiet er det no som skjer. For den enkelte er det kanskje ikke den store forskjellen, h*n gjør den jobben h*n har tatt på seg ut fra sine forutsetninger, ut fra sin forståelse av lederavtale og ansvar for ressursbruken. Med ansvar følger det makt, og makt kan brukes på mange måter til beste for det felles beste. Fra et synspunkt, kan en ansettelse av en medarbeider utenfra være et gode. Kanskje har vedkommende spesialkompetanse som man ser at man trenger, og man legger vekt på akkurat den. Men sett fra et synspunkt som tar med seg behovet organsisasjonen har for å fungere i takt, vil det å ikke ta med føringene om å bruke kvalifiserte fagfolk som allerede finnes i organisasjonen, føre til utakt. Det blir grobunn for misnøye som ikke alltid kan kvantifiseres, men som vil ligge der. Og når den misnøyen når kritisk masse vil den påvirke organisasjonen slik at den ikke leverer det den skal, men bruker alle ressursene sine på interne konflikter.

Enhetsleder har vide fullmakter og skal levere det han har avtalt med etatsleder  med de ressursene han får tildelt. Men i den avtalen ligger det også føringer om å oppfylle arbeidsgiverens ansvar for alle arbeidstakerne i organisasjonen, ikke bare de som er i hans enhet. Da blir det en avveining å bruke kvalifiserte søkere fra overtallighetspoolen eller ansette folk utenfra når stillinger skal fylles.

Litt slakk må det være i en organisasjon, men man kan fort komme i en situasjon hvor man sparer seg til fant. Selv om man har de beste intensjoner.

Er det greit å parkere fagfolk uten å bruke det de har å gi? Hvilke muligheter har man for å utnytte ubrukte menneskelige ressurser i en organisasjon som produserer velferd til befolkningen?

15 thoughts on “Lojalitet kontra overtallighet, er det egentlig så greit?

    1. Ja, Fullt hus er inne på no der.
      Men i denne sammenhengen snakker vi om kommunale lønninger til kommunalt ansatte som er definert som overtallige, som andre kommunale enheter ikke ser at er deres ansvar å ansette i fast stilling, på tross av at de har den kompetansen som kreves . Blir ikke statens ansvar før de overtallige blir sagt opp og må gå på NAV-kontoret for å få arbeidsledighetstrygd. _Da_ kan kommunen toe sine hender. Enda mer…

  1. Pingback: Tirsdagsvafler
  2. Pingback: Respekt?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: