Det å skille snørr og bart, eller arve versus å eie meninger

Lin Olderøien diskuterer i en kronikk i Adressa hvem som eier meningene våre. Er det den enkelte som eier meningene h*n har, eller har h*n arva dem fra andre?

Hu har fundert litt på dette med å ha sine egne ord, Kamelryttersken. Og det Lin sier om å arve meninger versus å eie sine egne, sier også noe om å eie ordene sine, bruke dem til å formidle hva man står for. At man bruker sine egne ord for å fortelle hva man faktisk mener uansett omverdenens påtvugne arv. Arvede meninger som ikke holder vann når man begynner å diskutere dem opp mot de realitetene som omverdenen også tvinger på oss.

En annen meningsbærer i Adressa er Sven Egil Omdal. Og det han skriver om dagens korrupsjonsdebatt forteller at vi har arva mange av meningene våre om korrupsjon. Og han setter dem i perspektiv ved å snakke om fokus. Fokuserer vi på tepper og klokker, ser vi ikke de andre utfordringene som Norges tilstedeværelse i Afghanistan gir oss og Afghanerne. Han sier også no om smålighet, og det er kanskje ikke så rart med tanke på hva Lin skriver. Den debatten kan man gjerne følge hos Merethe på Vett og Uvett og hos Psykodemonen som kanskje ikke har sett den antropologiske vinkelen Eva Joly ser.

Maria Gjerpe har i et blogginnlegg på Legetidskriftets blogg og på Marias Metode prøvd å skille litt snørr fra helsepersonells barter.  Et moment hun tar opp er dette med å dyrke sin egen sykdom. Et annet var dette med at mange ikke blir møtt av helsepersonell på en måte som gjorde at de følte seg forstått på at plagene deres var reelle, at de ikke bare var overspente reaksjoner som bunnet i psykiatri. Det hu tar opp har med hvilke verdier vi som helsepersonell forvalter når vi møter brukerne av vår tjenester, er de bare kviser på samfunnets bakende eller er de like verdifulle som oss andre?

Som terapeut og som menneske har Kamelryttersken gjort seg erfaringer som nok farger hennes oppfatning av at syke mennesker må i en periode av sykdomsprosessen dyrke sykdommen for å finne veien til sitt friske jeg. Noen går derfra til å bruke sykdommen som unnskyldning for å slippe å utfordre seg selv. Men det er et stykke som heter selvmedlidenhet mellom der og den er kanskje ikke alltid like god for en helbredelsesprosess. Selv om kanskje brukeren mener at det h*ns egen mening h*n gir uttrykk for.

Den debatten Maria reiser blir også abstrakt, for Kamelryttersken er det naturlig å møte brukerne vennlig, profesjonellt og løsningsorientert. Hu vil åpne dialog med brukeren om hva h*n opplever som utfordrende i sin situasjon. Og hu skjønner ikke at det går an å møte mennesker uten å engasjere seg, bruke empatien sin og så godt det lar seg gjøre å møte den hjelpetrengende der han er. For syke mennesker klarer i liten grad å møte helsepersonellet der det er. Det er faktisk mer enn nok å komme seg til lege/sykehus/NAV-kontor, uten at man også må lære opp helsepersonellet man møter i hvordan man må bli møtt for å skape en fruktbar dialog og legge til rette for helbredelsesprosessen. Desverre er det de få dårlige møtene vi fokuserer på, ikke på de mange hvor brukeren faktisk blir møtt hvor h*n er.

Empati er som kjent evnen til å forstå en annens forestillinger eller følelser, og også forstå den andres motiver for handling og deres verdier og holdninger. Men hvor flinke er vi til å bruke empatien vår når vi møter mennesker i sorg over tapte aktivitetsmuligheter?

Kamelryttersken tror den evnen er ganske så varierende, også hos oss som bør ha blitt utfordret til å bruke den. At vi har arva meninger om pasientbehandling og brukermedvirkning som ikke er våre egne, men som vi har gjort til våre uten å tenke over at vi gjør det. Men er det en mening som Kamelryttersken eier, som hu har gjort til si? Eller har a bare arva den fra den store, felles meningsbanken vi alle bruker?

 

11 thoughts on “Det å skille snørr og bart, eller arve versus å eie meninger”

  1. Denne har jeg da lest før? Og kommentert?
    Eller har jeg hatt “pusehjelp” på tastaturet.? Det hender seg.

    Jeg tror at har man “ervervet” seg en varig lidelse eller skade, kan tapet bli så stort at alt annet blir underordnet. Og man både bor og er skaden eller lidelsen.
    For noen er empati en fin bil :lol:

    Ervervet eller arvede meninger er jo helt ulike. Noen av mine meninger er definitivt arvede, men de fleste har nok kommet etter erfaring.

    Vakker dag :-) Mormor postet sist..Mormorgleder i sommerheimenMy Profile

    1. Ja, er en vakker dag :) Ja, er det som er utfordringen, å skille mellom hva man har arvet av meninger og holdninger og hva man har ervervet over tid gjennom livets allehånde tilskikkelser.
      Når det gjelder ervervede skader, så er kan det som du sier skje at man “blir” skaden/lidelsen, at den styrer alle handlinger. I en helbredelsesprosess er det en del av prosessen å “være” lidelsen, men man må forbi det stadiet, lære seg å mestre skaden/lidelsen/sykdommen. Lære seg hvilke begrensninger skaden faktisk setter for livsutfoldelsen, og hva man faktisk kan utføre av meningsfulle aktiviteter.

      Du er nok den første som har svart på denne posten, selv om den har lagt ute lenge.

      1. Om man ikke har “riktig bakkekontakt” ved varig skade eller lidelse bli man “så handicapped som omgivelsene lar en være eller lar en bli”. Lar de nærmeste skaden/lidelsen være det viktigste trekket ved et menneske, er det neimen ikke lett å komme seg på bena igjen.
        Fysiske skader setter begrensninger for utfoldelse, men hvis en stadig får høre at “man skal være forsiktig” blir man forsiktig, inntil døden.

        2. generasjons broilerne i de nye dynastiene er regelrett farlige. Har man levd i og for politikk i hele sitt bevisste liv, uten andre referansepunkter enn sporadiske sommerjobber som unge, vet de ikke hva det vanlige livet dreier seg om. Lite valgbare folk

        Ut for å bade :-)
        Ha en berikende aften :-) Mormor postet sist..Mormorgleder i sommerheimenMy Profile

        1. Ja. sånn er det bare med de sakene

          Har vært en berikende aften. En venninde som trenger noen kilometer mengdetrening på sykkelen fikk følge noen mil. På veien plukket vi opp en kar med samme sykkel som hennes, før vi havna hos en kompis som hadde kaffe på terassen. En utmerket måte å bruke en søndags kveld på :-)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: