Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?

Arvid på Aspergman.com er gjesteskribent denne gangen. I tillegg til at han er Vernepleier med god kunnskap om det han skriver,  blogger han om mye som Kamelryttersken syns er interessant å følge med på.

Og så har han noen ganger dansbar musikk på bloggen

Derfor er Kamelryttersken glad, og ikke så lite stolt for at Arvid har skrevet et gjesteinnlegg til Karavanseraiet. Tusen takk Arvid :D

Arvids post går rett inn i en debatt som Kamelryttersken fikk rett i fanget når Mellomsten ble født. Han og minstemann er begge født prematurt. Mellomsten vokste og trivdes akkurat som unger skal, selv om han ble født ti uker for tidlig. Minstemann er født i uke 28 og var tre måneder på prematuravdelinga før han kom hjem. Han var slapp i kroppen og motorikken utviklet seg ikke slik som hos broren. På et vis virket det som at musklene var slått av.  3/4 år gammel fikk han diagnosen Cerebral Parese (CP). En diagnose som senere er utvidet til grad fire (av fem). CP-en hans, behovet for hjelpemidler og tilpassinger til skole og fritid har gitt hele familien et annet syn på hva som er viktig og hvilke prioriteringer vi må gjøre for at vi alle skal fungere.

Han har en litt annen vinkel for sine spørsmål enn hva som er gjengs i samfunnsdebatten i dag, en vinkel som også andre har tatt opp og som må tas opp skal vi utvikle velferdsordningene våre til beste for oss alle.

Arvid om Velferdsstaten

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne vil bo i Norge pga vårt gode velferdssystem. Til tross for at mange er bekymret for et påstått stort misbruk av trygdeordningene, har velferdsstaten generelt stor støtte i befolkningen.

Til og med representanter for Unge Høyre og FrP’s Ungdom høres ut som de mest hardbarkede sosialdemokrater når de forsvarer de høye skatter som er nødvendig for å opprettholde ordningene!

Unge Høyre er riktignok litt kritisk til statlig bruk av penger på for eksempel ”Rådgivnings- kontoret for produsenter av bunader (?)” og lignende.

Lesere av min blogg vet jeg med jamne mellomrom forsvarer personer som har havnet ”utenfor” og derfor trenger støtte fra NAV.

Men det finnes noen ”skyer i horisonten”. Det er ingen tvil om at alle gode ordninger med sykepenger, behandling, uføretrygd, alderspensjon osv krever enorme beløp. Samtidig som den yrkesaktive del av befolkningen blir stadig mindre. Vil de som er i jobb være villig til å betale den økte skatt som blir nødvendig for å opprettholde ytelsene på dagens nivå?

Jeg tror svaret på dette spørsmål etter hvert vil bli Nei, til tross for dagens store konsensus.

I likhet med mange andre er også jeg bekymret for misbruk av systemet. Men det jeg ser som misbruk er annerledes enn det som blir nevnt i mange kommentarfelt.

Eksemplene jeg tenker på er mange, og mye kan være vanskelig å diskutere. Jeg vil her bare antyde tankegangen.

Har du noen gang sett medisindosettene til våre gamle på sykehjem? De er så breddfulle at man noen ganger må ty til ekstra dosett. Jeg er helt overbevist om at en saklig faglig gjennomgang av dette vil vise en stor og dårlig indisert bruk av til dels dyre medisiner.

I siste stadium av kreftbehandling er det ikke uvanlig at det settes SVÆRT dyre sprøyter, som ”et siste forsøk”. I slike situasjoner er det naturligvis ingen som protesterer. Hvem vil frata noen dette siste håp? Ikke jeg, i hvert fall. Men spørsmålet blir likevel, hvis disse sprøyter kan ha nærmest mirakeleffekt, hvorfor brukes de ikke tidligere i behandlingen?

Det varierer også en del hvordan systemet fungerer.

Hvis du for eksempel brekker et bein eller en arm, får du uten diskusjoner nødvendig og ”gratis” legebehandling. Dette gjelder selv om du brakk beinet som resultat av uvettig eller sjansebetong oppførsel i påskefjellet.

Får du et utviklingshemmet barn er faren større for at du må kjempe en hard kamp for å få nødvendig støtte og hjelp.

Det finnes også mange eksempler på dyr behandling som skyldes såkalte livsstil-sykdommer.

Min grunnholdning er at hvis du vil utfordre livet med for eksempel farefulle ”stunt” i påskefjellet, kose deg med daglige måltider på McDonalds eller 40 sigaretter i døgnet, må du gjerne gjøre det!

Spørsmålet blir mer: Er det riktig at naboene (i form av sin skatt) skal betale for den medisinske behandling som følger av din eventuelle helsefarlige livsførsel?

Det ideelle ville naturligvis være at vi kunne beholde de mange gode ordninger. Jeg tror likevel vi går mot en tid der den enkelte må ta mer ansvar for eget liv og helse.

Og at behandling av ”enklere” sykdomstilstander er noe du selv må betale for, evnt ved hjelp av forsikringsordninger og utvidelse av det private helsetilbud. Kanskje vi også må ofre litt innenfor støtte under sykdom og en lavere alderspensjon.

Men med tilhørende lavere skattenivå.

Hva mener du om saken?

10 thoughts on “Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?

  1. Pingback: linksiden.no
  2. Pingback: Y for Yankee
  3. Vi har akkurat samme problemstilling i Danmark, og samme diskussion. Desværre er den nuværende regering såkaldt “liberalistisk”, når det gælder andre især, og i teten for at beskære velfærdsstaten. Uden at tænke konsekvensen igennem.
    Når man ønsker et fleksibelt arbejdsmarked, kræver det, at folk kan rejser did, hvor arbejdet kræver det. Dette efterlader et pasningsproblem før børnefamilien, når ikke bedsteforældre findes på stedet, og et tilsvarende pasningsproblem for den ældste generation, når ikke børnene findes på stedet. Og det er bare begyndelsen.
    Tidligere tiders landsbysamfund med gensidig hjælp i egen interesse findes stort set ikke, men behovet er der jo stadig.Derfor er det i samfundets interesse, at man dels indretter offentlig systemer til at udrede disse behov, men også at kanalisere energi, som findes i det frivillige arbejde. Vi er jo væsener med empati og villighed til at tage vare på hverandre, det har jeg lært mig ved rejser langt op i Andesbjergene, bl.a., den skal bare styrkes af et samfundsbåret system af ydelser. Sådan har det fungeret i familien, bygden og det øvrige samfund før, og vi skal bare udbygge det, eftersom samfundets krav forandres. Det vil spare resursers på sigt, og skabe bedre forståelse blandt folk for samfundsnytte som forudsætning for egennytte. Omvendt går det ikke.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

CommentLuv badge
:D :-) :( :o 8O :? 8) :lol: :x :P :oops: :cry: :evil: :twisted: :roll: :wink: :!: :?: :idea: :arrow: :| :mrgreen: