Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?

Arvid på Aspergman.com er gjesteskribent denne gangen. I tillegg til at han er Vernepleier med god kunnskap om det han skriver,  blogger han om mye som Kamelryttersken syns er interessant å følge med på.

Og så har han noen ganger dansbar musikk på bloggen

Derfor er Kamelryttersken glad, og ikke så lite stolt for at Arvid har skrevet et gjesteinnlegg til Karavanseraiet. Tusen takk Arvid :D

Arvids post går rett inn i en debatt som Kamelryttersken fikk rett i fanget når Mellomsten ble født. Han og minstemann er begge født prematurt. Mellomsten vokste og trivdes akkurat som unger skal, selv om han ble født ti uker for tidlig. Minstemann er født i uke 28 og var tre måneder på prematuravdelinga før han kom hjem. Han var slapp i kroppen og motorikken utviklet seg ikke slik som hos broren. På et vis virket det som at musklene var slått av.  3/4 år gammel fikk han diagnosen Cerebral Parese (CP). En diagnose som senere er utvidet til grad fire (av fem). CP-en hans, behovet for hjelpemidler og tilpassinger til skole og fritid har gitt hele familien et annet syn på hva som er viktig og hvilke prioriteringer vi må gjøre for at vi alle skal fungere.

Han har en litt annen vinkel for sine spørsmål enn hva som er gjengs i samfunnsdebatten i dag, en vinkel som også andre har tatt opp og som må tas opp skal vi utvikle velferdsordningene våre til beste for oss alle.

Arvid om Velferdsstaten

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne vil bo i Norge pga vårt gode velferdssystem. Til tross for at mange er bekymret for et påstått stort misbruk av trygdeordningene, har velferdsstaten generelt stor støtte i befolkningen.

Til og med representanter for Unge Høyre og FrP’s Ungdom høres ut som de mest hardbarkede sosialdemokrater når de forsvarer de høye skatter som er nødvendig for å opprettholde ordningene!

Unge Høyre er riktignok litt kritisk til statlig bruk av penger på for eksempel ”Rådgivnings- kontoret for produsenter av bunader (?)” og lignende.

Lesere av min blogg vet jeg med jamne mellomrom forsvarer personer som har havnet ”utenfor” og derfor trenger støtte fra NAV.

Men det finnes noen ”skyer i horisonten”. Det er ingen tvil om at alle gode ordninger med sykepenger, behandling, uføretrygd, alderspensjon osv krever enorme beløp. Samtidig som den yrkesaktive del av befolkningen blir stadig mindre. Vil de som er i jobb være villig til å betale den økte skatt som blir nødvendig for å opprettholde ytelsene på dagens nivå?

Jeg tror svaret på dette spørsmål etter hvert vil bli Nei, til tross for dagens store konsensus.

I likhet med mange andre er også jeg bekymret for misbruk av systemet. Men det jeg ser som misbruk er annerledes enn det som blir nevnt i mange kommentarfelt.

Eksemplene jeg tenker på er mange, og mye kan være vanskelig å diskutere. Jeg vil her bare antyde tankegangen.

Har du noen gang sett medisindosettene til våre gamle på sykehjem? De er så breddfulle at man noen ganger må ty til ekstra dosett. Jeg er helt overbevist om at en saklig faglig gjennomgang av dette vil vise en stor og dårlig indisert bruk av til dels dyre medisiner.

I siste stadium av kreftbehandling er det ikke uvanlig at det settes SVÆRT dyre sprøyter, som ”et siste forsøk”. I slike situasjoner er det naturligvis ingen som protesterer. Hvem vil frata noen dette siste håp? Ikke jeg, i hvert fall. Men spørsmålet blir likevel, hvis disse sprøyter kan ha nærmest mirakeleffekt, hvorfor brukes de ikke tidligere i behandlingen?

Det varierer også en del hvordan systemet fungerer.

Hvis du for eksempel brekker et bein eller en arm, får du uten diskusjoner nødvendig og ”gratis” legebehandling. Dette gjelder selv om du brakk beinet som resultat av uvettig eller sjansebetong oppførsel i påskefjellet.

Får du et utviklingshemmet barn er faren større for at du må kjempe en hard kamp for å få nødvendig støtte og hjelp.

Det finnes også mange eksempler på dyr behandling som skyldes såkalte livsstil-sykdommer.

Min grunnholdning er at hvis du vil utfordre livet med for eksempel farefulle ”stunt” i påskefjellet, kose deg med daglige måltider på McDonalds eller 40 sigaretter i døgnet, må du gjerne gjøre det!

Spørsmålet blir mer: Er det riktig at naboene (i form av sin skatt) skal betale for den medisinske behandling som følger av din eventuelle helsefarlige livsførsel?

Det ideelle ville naturligvis være at vi kunne beholde de mange gode ordninger. Jeg tror likevel vi går mot en tid der den enkelte må ta mer ansvar for eget liv og helse.

Og at behandling av ”enklere” sykdomstilstander er noe du selv må betale for, evnt ved hjelp av forsikringsordninger og utvidelse av det private helsetilbud. Kanskje vi også må ofre litt innenfor støtte under sykdom og en lavere alderspensjon.

Men med tilhørende lavere skattenivå.

Hva mener du om saken?

8 grunner for at motorsykler er hanndyr

“Pelsen” skrev på Bikerbaben’s logg:

hmm.. er kamelen en hannkamel, okse, bukk, galte, eller hva enn araberne kaller en kamel av hankjønn.
Samma det.., mine motorsykler har ikke fått navn, men jeg har jo et inntrykk av hvilket kjønn de har.
De er damer alle sammen, med forbehold om KTM RC8R’en som ennå ikke har fortalt meg hvem hun/han er. T.om på en skogstur (Rudskogen) var den helt forutsigbar så jeg tipper det er en hann… :D

Kamelryttersken heller litt mot Bjørnstjerne Bjørnson når han sier:

Og hva oss mannfolk angår, så – har jo også vi våre feil; men vi er i grunnen ganske morsomme.

Og det er motorsykler også. Morsomme. Som i dag. Kamelryttersken hadde vært et ærend på østsida av byen, nærmere bestemt Brundalen sånn bortimot tre. Kjørte over Lade, Leangen og opp på Skovgård. Og da var motgående trafikk begynt å tette seg. Og køkjøring er ikke morsomt, selv om ørkendyret er smidig nok på tross av sine 265 kilo. Ble til at vi kjørte hjem via Jonsvannet. Mye morsommere, selv om vi droppa grusveien øverst i Jonsvannet og heller kjørte over til Bratsberg over brua nederst på Jonsvannet.

Mandfolk er forfærdelig hyggelige naar de får god mat. Jeg faar nok for alvor slaa mig på kokkeriet.

Sa Hulda Garborg

Og på Hawaii sier de

Gi menn mat, og de vil adlyde.

Er jo bare sånn det er. Får ørkendyret ikke bensin, da vil han ikke. Samme med karfolk, de funker mye bedre med lukta av kjøttkaker i nesen og utsikt til å fylle magen.

Machiavelli (han med “Hensikten helliger midlet“) sier det sånn

En mann er nesten aldri i stand til å tilpasse seg. Selv om forholdene endrer seg, holder han fast ved sine prinsipper og arbeider utrettelig mot sin egen undergang.

Ørkendyret er på samme måten, uansett hvor smidig han er i trafikken, så holder han fast på at han kan bare èn ting. Og det er å kjøre rett fram, uansett hva som måtte være rett foran ham. God vei, dårlig vei eller en fjellvegg, han kjører rett fram uansett.

Er det ingen som vrir på rulla, blir det bare et brøl, og så ingenting, noe også Gina Lollobrigida har fått med seg

Menn er som fyrstikker, flammer plutselig opp og mister hodet

Pink Panther var enda verre, han dro falsk luft og måtte ha bensin rett på sylindertoppen før han i det hele tatt ville gi lyd fra seg, bare sorgen med andre ord

Odd Nerdrum kan fortelle at

En mann er en fant som bare stikker innom livet.

Det gjorde iallfall denne Honda CB100 som var Kamelrytterskens første motorsykkel. Nærmest som en moped å regne, selv om den var registrert som lett motorsykkel

Den levde iallfall opp til ovenstående om mat og fyrstikker…

Mens George Bernhard Shaw bare bekrefter det vi kvinner alltid har visst

Menn oppdager ofte ting som kvinner har visst lenge.

Henrik Ibsen følger opp med

Han var sterk. Det sto kvinner bak ham.

Og det er det oppå ørkendyret også, ellers hadde han vel ikke vært det hanndyret han er?

Ja, helt trygt

Burde vært et :) i overskrifta, for fruen har vært på skola og lært Bli-kjent-leker + litt pedagogikk og didaktikk hele uka. Men det hu kanskje har lært mest om er trygghet. Noe som virkelig har gitt fruen grunn til å smile til sine omgivelser. Det å være trygg på seg selv og på sine omgivelser er nokså grunnleggende når man skal være lærer tror fruen. Og denne uka har a lært mye om hvordan man skaper denne tryggheten. Èn ting er at med 100 fagpersoner samlet på et sted, må det være mye kompetanse der. Men det betyr ikke at de samme fagfolkene er trygge på hverandre. Snarere tvert imot, en så stor samling ukjente mennesker kan virke veldig så truende og gjøre mange bra folk utrygge. Selv om de ikke viser det, eller kanskje ikke tenker over hvordan de reagerer i en slik situasjon.

Etter tre dager var iallfall Kamelryttersken husvarm. Og hu er ikke av de som tiner så lett i selskap med ukjente mennesker. Kan være at timinga var rett, at hu var moden for et nytt steg på sin egen vei, kan også være at de som går på FPPU 2010-12 er på samme bølgelengde som fruen, eller at undervisningsopplegget fungerte. Hvem vet? Iallfall var det en påtagelig utvikling i den sosiale samhandlingen mellom studentene i løpet av uka. Blir bra, som Minstemann sier.

Fruen er iallfall trygg på at det å være terapeut krever at pasientene er trygge på at terapien virker. For hvis man skal tro Maslow, er trygghet et av menneskets mer grunnleggende behov. Etter de fysiologiske behovene, mat, drikke og varme.

På trinnet over har vi sosiale behov som må dekkes for at mennesket skal trives. Og de kan være nokså kompliserte, særlig når de kombineres med de øverste trinnene, påskjønnelse og selvrealisering.

Marias metode diskuterer akkurat dette, at enkelte realiserer egne meninger/holdninger på bekostning av sikkerheten til mennesker de skal hjelpe.

Bakgrunnen er en sak som diskuteres heftig på blogger som tar opp CFS/ME (Chronic Fatigue Syndrome / Myalgisk Encephalomyelitt).

Diskusjonen går på etikken i at leger, NAV-kontor og også enkelte kommuner anbefaler/betaler udokumentert behandling av sykdommen, uten å ta hensyn til hva sykdommen faktisk er og hva som forårsaker den. Man utsetter pasienter for behandling som ikke har dokumentert effekt på deres sykdom/diagnose. At behandlingen ofte utføres av personell som ikke har helsefaglig bakgrunn, eller vet hvordan sykdommen arter seg, gjør den ikke mer sikker. Eller pasienten tryggere.

I legevitenskapelige kretser er det å få publisert en artikkel i et av tidsskriftene Science eller Lancet et kvalitetsstempel. Og nyere forskning på ME som er publisert i Science tyder på at mange av de som har fått diagnosen ME har et såkalt retrovirus i blodet. Noe som krever en helt annen tilnærming til sykdommen enn å si at den er psykosomatisk. Desverre har mange leger fram til nå behandlet pasienter med diagnosen ME ut fra en forståelse som er vinklet mot at det er psyken som trenger behandling. Og det har kanskje ført til at noen ikke har fått riktig diagnose?

Det er her utfordringene hoper seg opp, for når legfolk utfordrer Hippokrates’ disipler med relevant kunnskap basert på seriøs forskning, da slår alle forsvarsmekanismer inn. Disiplene flokker seg sammen og forsvarer hverandres praksis uten å ta hensyn til salig Hippokrates ord «Aldri skade. Av og til helbrede. Ofte lindre. Alltid trøste.»

Denne reaksjonen er kanskje ikke så uforståelig som den kan se ut. Vi som har levd ei stund og som begynner å skjønne hvordan makta arbeider, ser at historien gjentar seg. Og med Maslow i mente er det enkelt å forstå hvilke mekanismer som er i sving. Når de fysiologiske  behovene er dekket, er det behovet for sikkerhet som er første prioritet. Og når makta føler seg truet, og ikke får mulighet for verken selvrealisering, påskjønnelse eller sosial tilknyttning da må den sikre at iallfall behovet for sikkerhet for egen del er dekket.

Da får man slike Goddag-mann-økseskaft-svar som Legeetikkrådet og Helsetilsynet har gitt på klage fra flere privatpersoner på at moderne biologisk forskning på ME ikke blir presentert i full bredde på en nasjonal konferanse om sykdommen. Og at man samtidig forsvarer den praksisen som mange leger/NAV-kontor/kommuner har med å anbefale/betale ikkedokumenterte behandlingsmetoder som flere pasienter forteller virker stikk motsatt av intensjonen.

Hvis legen anbefaler og NAV betaler, hvor stor verdi har pasientens rett til selv å velge behandling?

Hvem blir skadelidene når kontrollorganene toer sine hender?

Kanskje ME-foreningen, Legeetikkrådet og helsetilsynet skulle ta noen bli-kjent-leker? Kanskje de da blir tryggere på hverandre og på at Hippokrates ikke er utdatert?

X for X-ray

X uttales X-ray på det fonetiske alfabetet

Koselig å være med på Petunias ordlek ABC i ord og bilder, får så mange hyggelige kommentarer og positive innspill, sist nå på W for Wiski. Tusen takk  :)

I følge Wikipedia var Xantippe gift med den greske filosofen Sokrates, og blir i dag brukt som bilde på en trettekjær kvinne.

Xantippes Blogg står det;

XANTIPPE, a Scold; the Name of Socrates’s scolding Wife; who never cold move his Patience, tho’ by premeditated and repeated Injuries. Whence it is used for any Shrew, or scolding, brawling Woman. (Dictionary of Thieving Slang, 1737)

Men det er sikkert bare no KGB (Kara Gutta Boyz) har funnet på. For vi vet da alle at karfolka må holdes litt i øra, og strekkes litt opp i ny og ne, ellers blir det bare rot og tull. For som det heter; “Bak en hver stor mann, står det en forundret kvinne”.

Ha ei god helg :)

Privatøkonomi er så enkelt som det å si budsjett

Trang økonomi er ikke noe nyss påkommet i heimen, men det går da rundt på et vis med ei alminnelig helsearbeiderlønn. I motsetning til sykepleierne, som har kvelds- og helgetilling på grunn av skiftarbeid, har ei som arbeider dag, bare grunnlønna. Var litt anna økonomi i den tida Kamelryttersken arbeidet turnus, men det gjør a ikke lenger.

Sånt internett er egentlig litt genialt, for nettet glemmer ikke innholdet sitt. Og med litt kreativ linking dukker gamle bloggposter opp på nytt. Hvor relevante de er, kan nok ofte diskuteres, men noen er verdt å nevne. For eksempel Pengevettbloggen, som skriver om hvordan fordele inntektene sånn at de holder til alle hullene som skal fylles.

Pengevett foreslår å lage en fordelingsnøkkel for hva pengene faktisk  går til, og fordele inntektene prosentvis på øremerkede konti. Man kan gjerne ha forskjellige konti i en bank, man må ikke nødvendigvis bare ha en lønnskonto. Men det kan være lurt å ha bare et kort, og ha en separat kortkonto som man bruker til løpende utgifter som mat, bensin, snop osv. Vet man at man har en stor utgift som det er greit å betale med kort, kan man heller fylle opp kontoen for akkurat den utgiften.

Men hvordan kommer man fram til den fordelingsnøkkelen?

Kamelrytterskens ser slik ut:

– 30 % til Brukskonto m/kort for mat, bensin, busskort og løpende utgifter
– 65 % til Budsjettkonto 1 for husleie, avdrag på lån, eiendomsskatt, forsikring, telefon og andre faste utgifter

– 5 % til Sparekonto for å ha litt i reserve

– 5 % til Aksjefond for å ha litt på lengre sikt

Hver lønningsdag blir de enkelte kontoene fyllt opp med faste trekk fra lønnskontoen. Den fungerer nesten utelukkende som motaker for lønna og ikke no annet. Ikke no kort eller andre ting som går ut fra den.

En grov oversikt over egne utgifter har nok de fleste, men det lønner seg å sette opp en oversikt over de faste og de mest vanlige utgiftene. Et regneark på PC’n er fint til det, men papir og blyant funker like bra.

Et sånt flerkontosystem har fruen hatt i mange år, men det var først sist vinter hu begynte å bruke det mer systematisk

Først satte a opp de faste utgiftene

Månedlige faste utgifter

– Husleie (inkluderer bredbånd, tv, og oppvarming/varmtvann)

– Avdrag på gjeld

– Telefon

Kvartalsvise utgifter

– Strøm

Halvårlige faste utgifter

– Forsikring

– Kommunale avgifter (renovasjon, vann osv.)

Faste, mer variable utgifter

– Bensin

– Service og diverse til motorsykkelen (har ikke bil)

– Buss (vinters tid)

– Mat

– Klær

– Egenpleie (frisør og sånt)

Pengevett har tatt med utgifter til ferie og høytider  (10 %), klær og sko (5 %)

De fleste store faste utgiftene får man regning på, og da har man oversikt over hva som går pr måned. Strømregninga deles på tre (et kvartal = tre måneder). Noen har månedsvis strømregning, nettopp for å ha oversikt med en liten inntekt. Samme med forsikring og kommunale utgifter. Kamelryttersken betaler forsikringa 2 ganger i året og kommunen vil ha sitt x2 pr år. De regningene blir dermed å dele på seks for å få den månedlige utgiften.

Når man har en slik grov oversikt, er det greit å dele opp månedslønna på de enkelte utgiftene. Om man tar prosentvis av lønna til de forskjellige, ellr om man setter av et fast beløp, er en smakssak. Hovedsaken er at man finner et system som fungerer for en selv.

Forsikringa har alltid vært et smertens barn for Kamelryttersken. Ideelt sett burde man betale den èn gang i året, fordi når man bryter den opp i delbetalinger legger forsikringsselskapet på et prosentvis gebyr alt etter hvor mange delbetalinger man har. Men det ble et kompromiss med to ganger i året. Når hu nå har begynt å sette av 1/6 av forsikringspremien hver måned, kan a faktisk betale hele premien ved forfall, uten å måtte ty til ekstraordinære tiltak som har kjentes på pungen lenge etterpå. Samme med strøm og kommunale avgifter. Pengene står på en øremerka konto, og de er der når regninga skal betales. Samme med service og andre utgifter til sykkelen. Dekk for eksempel. Med litt erfaringstall fra året før, vet man sånn ca hvor mye man sette av pr måned til sånt, og da blir en service på 11.000,- kroner ikke så uoverkommelig lenger, for hu vet at a har pengene. Det samme med et dekkskift til 3.500,-. Slitte dekk har sendt mer enn en flink sjåfør av veien.

Ulempen er at det kan bli en fristelse å låne litt av de pengene til andre utgifter, og det er fy-fy. For det skal mye til at man klarer å komme àjour med slike smålån fra egen pung.

Grunnen til å dele opp slik, er at man får bedre oversikt, og ikke minst at man har pengene når man faktisk trenger dem. Forsikringa forfaller til betaling da og da, det vet man, og da er det litt sent å bla opp et større beløp sånn uten videre. Har man delt opp den utgiften forsikringspremien er i for eksempel hva det blir pr måned, og satt de pengene til side på en egen konto for den type utgifter, har man nok til å betale ved forfall.

Med en så trang økonomi som det er i heimen, blir det lite som kan settes av til ferier, bursdager og høytider. Jul er det som kjent hvert år, mens 17. mai er det bare en gang i året. Så det blir å lure til litt her og der, og kanskje ikke alltid være like streng med sparekontoen. Sånn erfaringsmessig bør man ha 30 – 40.000,- kr på luringa. Ryker fort en vaskemaskin når man minst venter det, og da ryker gjerne registerreima på bilen samtidig. Murphys lov om at 2alt som kan gå galt, går galt på det verst tenkelige tidspunkt” og Murphy var som kjent optimist…

Samme med småskader på bilen som man kan ta på kaskoen. Ulempen er at man betaler skaden med bonustap og forhøya forsikringspremie minst èn gang, og i noen tilfeller flere ganger. Så klarer man å spare seg opp en buffer er det mye enklere å ta slike uforutsette utgifter. Men det er vel egentlig logisk? Verre å sette ut i livet kanskje?

Husmødre og strategier for en trivelig heim, finns det en prototype?

Wikipedia er min venn, sier Kamelryttersken noen ganger, selv om hu nok oftere har sagt “Selv en Rolls-Royce kan gjøres bedre ;)”

Det kan ha sammenheng med at Kamelryttersken har vandret denne livets jammerdal lengre enn Wikipedia har vært tilgjengelig. Hu har dermed hatt flere muligheter for å mene på at Rolls-Royce, selv om den etter sigende er det ypperste av det ypperste av biler som er produsert på de britiske øyer, har et forbedringspotensiale. Det har ingenting med at fruen sjøl har et forbedringspotensiale, neida *himler med de himmelblå, at noen kan tenke en slik formastelig tanke”

I Wikipedia leser fruen at en “prototype (av gresk) er en foreløpig utgave av et produkt. Prototypen lages før en starter en produksjon av en vare. Formålet med en prototype er å demonstrere og teste funksjon og design.”

At fruen i det hele tatt begynte å tenke på prototyper kommer av at hennes faderlige opphav ble 90 nå. En anseelig alder, selv i våre dager. Sånn sett lever han opptil flere år på overtid, men det skulle man nesten ikke tro. For kallen feirer sine 90 år med en rundreise gjennom deler av Harald Vs rike som han i motsetning til nevnte monark, ikke har sett, eller har vært lite. Monarken har som vi vet gjestet det meste av riket sitt, og burde derfor være vel bevandret. Fruens faderlige opphav derimot har som dattera ikke vært så my nedover fra Bergen, så han kom på hurtigruta “Trollfjord” nå sist fredag på tur til Hansestaden under de syv fjell. Defra er ruta hurtigbåt til Stavanger og tog rundt Sørlandet til Tigerstaden, før han setter nesen nordover langs Dovrebanen og Nordlandsbanen. Rimelig sprekt for en som vokste opp før radioen var allemannseie og TV’n ikke var så langt som på prototypestadiet.

Og siden Hurtigruta har et lengre opphold ved kai i Stiftsstaden, var dattera med Eldstemann og X ombord for om ikke annet å spise frokost med jubilanten. Siden det ikke blir noen annen markering av dagen lizzom. Selv om det nok er noen nabokjerringer i heimbygda som har noen små planer om et lite kaffelag når kallen kommer heim, kjenner Kamelryttersken dem rett :) Og det er bra, for man skal markere slike dager, enten det nå er opphavets 90 eller Scooterførerens 46, som ble markert sammen med Kamelryttersken med plankebiff på Kaktus nå lørdag.

Over frokosten hin fredag ble det prata om så mangt, og bestefedre lurer jo på hvordan det står til med barnebarna, de to yngste glimret med sitt fravær siden de var på skola. Og da kom det fra en at “Minstemann er nok ikke prototypen på en med CP” (Cerebral Parese). “Hva legger du i det?” spør bestefaren, den gamle skolemesteren. Han er orientert og har stadig spørsmål til det som skjer rundt ham. Opphavet har ikke gitt opp å prøve å forstå omverdenen og sin egen oppfatning av den.

Ja, hva legger Kamelryttersken i det at Minstemann ikke er en prototype på unger med CP? En prototype er som Wikipedia sier en førproduksjonsutgave, men ofte mener vi at det er en mal for hvordan noe skal være. Vi mennesker setter andre mennesker i bås, og tillegger dem egenskaper ut fra vår forståelse for hvordan mennesker i den båsen er. Men vi _vet_ ikke om de menneskene vi setter i den eller den båsen, om de faktisk har de egenskapene eller de meningene. Er noe med det Kierkegaard kaller merforståen, som man må ta hensyn til, ikke bare i en rehabiliteringssituasjon, hvor hans ord om hjelpekunst er mye brukt, men også i vår daglige omgang med hverandre.

Etter frokosten på “Trollfjord” var det opp på skola til minstemann. Gruppa hans hadde samlingsstund og inviterte foreldrene til å være med. Først hadde de en liten forestilling i allrommet, hvor også andre grupper og klasser var invitert. Og der sto de, E-gruppa, spente og forventningsfulle til at de skulle framføre sine ting for en stor forsamling. Åtte tretten/fjortenåringer. Og ikke èn var lik, eller hadde det minste preg av å være et uferdig menneske, som en prototyp nødvendigvis er. Alle hadde de sine utfordringer i forhold til at kropp eller hode ikke helt var etter vårt vanlige A4-skjema for hvordan en ungdom i begynnelsen av tenårene  er. Samtidig så er de jo akkurat det, tenåringer med hormoner og meninger om dumme foreldre og en ubendig lyst på livet.

Har opptatt fruen litt nå i helga, dette med prototyper. For hu er ikke akkurat prototypen på en vellykket husmor, snarere tvertimot. Men hu har da lært seg noen knep. For eksempel at badet skal være rent når det kommer gjester, da ser de ikke at det ikke var dradd over stuegolvet sist uke. Har noe med at vi syns det er godt å komme inn på rent bad, sette oss på ei rein skål og se i et skinnende rent speil. Tar fem minutter med ei sprayflaske, en klut og en nal til å dra av speilet.

Og en ren kjøkkenbenk. Stikk oppvasken unna i skapet under eller i oppvaskmaskinen (som jo egentlig bare er et oppbevaringssted for skitne tallerkener).

Da kan stuebordet flyte med aviser, bøker, papir osv. “Ser ut som at det bor folk her” sa venninna en gang fruen beklaga seg over rotet. Hyggelig sagt, men det er jo sant også.

Rot har noe med å ikke vite hvor tingene skal være. Tallerkenene står i i nederste hylle i skapet over oppvaskbenken, glass og kopper i hylla over. Bestikket ligger i andre skuffa ovenfra, mens de hos mamma ligger i fjerde. Sånt husker man og da er det ikke fullt så rotete lenger.

Er noe med å ha det så rent at det er hygienisk og så ryddig at det er trivelig. Og da er det ikke så farlig om heimen ikke har samme prototypepreg som en IKEA-katalog, eller var det Skeidar?

Er det egentlig sånn at prototypen på ei husmor er en hjemmeværende kvinne med støv på hjernen? Er det ikke mer sånn at det støvet på hjernen er et utslag av et udekket aktivitetsbehov?

Det er ikke så enkelt alltid

Snekkermesterinnen meldte her i kveldinga i går at a var på vei på Brukbar for å danse seg litt.

Og det kunne egentlig Kamelryttersken også tenke seg, så hu fikk lånt trampjernet til nabo’n og sykla seg bortover i Midtby’n. Hennes egen var noe flat, og hu gadd ikke å pumpe sånn seint på kvelden. Og nabo’n er en grei kar så det ble ornings med trampjern :)

Brukbar var ikke brukbart som dansested fant Snekkermesterinnen ut, og Kamelryttersken fant at dørvakta var heller aggresiv, så de rusla seg bort på Familien i stedet.

Der kunne de fortelle at det ble dansemusikk etter tolv, så damerne rusla seg inn og fant at dansegulvet var tomt og musikken grei nok til rytmiske bevegelser. Men de var jo litt spente på hva som ble av dansemusikken det var snakk om i døra. Og den starta bra nok, med R&B-covers, re-mixer av Stones og anna dansbart, så dansefoten gikk den. Lydnivået var heller ikke så galt, selv om alminnelig samtale kunne de bare glemme, unntatt på avtredet.

Og der dukker det opp en tyrker, som vil ha en dans med Kamelryttersken. Joda, lenge sia sist hu fikk dansa seg med et mannebein, så det kunne vel la seg gjøre. Men ikke kunne han danse, og etterhvert ble det mer klintango og mindre dans.

Det ble hender som ikke helt visste forskjell på øst og vest, for ikke si nord og sør. Og et og annet smask som ikke helt traff der det var tenkt.  Så det ble en rask nødhavn på førnevnte private sted med Ladies på døra.

Men dansefoten gikk, så det ble et kort opphold. Snekkermesterinnen hadde funnet seg en partner med mindre vandrende og mer synlige hender som også kunne tenke seg en dans med Kamelryttersken. Men litt av gleden ved dansinga var borte for kvelden så damerne sykla seg hjem før de hadde tenkt. De hadde kanskje en liten baktanke med sitt tidlige tilbaketog også. Kamelrytterskens navnesøster, barnehagetanta skal ut i kveld, og hu må få litt morro hu òg. Sånn at iallfall litt av by’n måtte være i såpass stand at hu også kan få boltre seg litt. Ellers blir a bare sur og grinete, noe ungene i barnehagen ikke har fortjent.

W for Whiskey

W uttales Wiski på det fonetiske alfabetet

Tusen takk til alle som var med på fjellturen i V for Viktor og som la igjen en kommentar, Ingen nevnt ingen glemt. Alle bildene var fra èn tur, og de var tatt med tanke på at de skulle legges ut på nettet til glede for flere.

Wikipedia er et av internetts store oppslagsverk og derfra har Kamelryttersken hentet litt forskjellig til denne ukas utgave av Petunias ordlek, ABC i ord og bilder. Det er en åpen kilde, slik at alle kan legge inn informasjon. Og man finner Wikipedia på mange språk. Fruen bruker ofte både den norske og den engelske utgaven.

En snedig ting med moderne nettlesere er at hvis man skriver inn et ord man lurer på i adressefeltet, vil det ofte komme opp en Wikipedia-artikkel eller en Wiktionary-forklaring for ordet. Wiktionary er Wikipedias ordbok (fra engelsk Dictionary)

For eksempel skriver jeg “Prinsesse Ragnhild” i adressefeltet kommer det direkte opp en Wikipediaartikkel om den norske prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen, kong Harald Vs søster.

Wisky er opprinnelig irsk brennevin, men de fleste forbinder den med Skottland.

I Wikipedia kan vi lese: “Ordet «whisky» er en kortform av uisge beatha eller uisce beatha, fra henholdsvis skotsk-gælisk og irsk, et uttrykk som, i likhet med blant annet eau de vie og akevitt, betyr «livets vann». Whisky er den skotske stavemåten. Whiskey (med ey til slutt) er den opprinnelige irske stavemåten. Denne brukes også i USA.”

Hvis det absolutt må være brennevin foretrekker Kamelryttersken canadisk whisky, men det er en annen skål.

Ghettoen i Warzawa ble rasert i 1944 hvor 250.000 mennesker mistet livet, de fleste jøder. Det er mange som i dag ser på Israels blokade av Gaza-stripen som en gjentagelse av tyskernes blokade av Warzawa-ghettoen under andre verdenskrig. Sammenligningen halter nok noe, men noe er også likt. Blant annet liten forståelse for motstanderens menneskeverd. Og den hensynsløse maktbruken. Et eksempel er operasjon “Cast Lead” i 2008/-09 som kostet over 1300 palestinere livet, hvorav iallfall 2/3 var kvinner og barn som ikke bar våpen. Et annet er rakettene som sendes fra Gaza og inn i Israel, som heldigvis ikke koster så mange menneskeliv, men som skaper utrygghet.

Midt-østen konflikten er et eksempel på at man må ta en åpen kilde som Wikipedia med litt skepsis. Man må regne med at propagandkrigen om hvem som har “rett” også blir ført der, og at mye av det som står om Midt-østen konflikten er farget av hvem forfatteren av den enkelte artikkel mener forvalter den endelige sannhet om det som har skjedd.

En polakk som har utmerket seg i det senere, er Lech Walesa, som var en av lederne for fagforeningen Solidaritet og som senere ble preisdent i Polen (1990 – 1995). Han har fått Nobels fredspris og den tyske Shalom-prisen for sin deltakelse i overgangen fra kommunisme til demokrati i Polen.

Lojalitet kontra overtallighet, er det egentlig så greit?

At en arbeidsgiver med et utall uløste arbeidsoppgaver kan ha et tresifret antall medarbeidere gående overtallige går over Kamelrytterskens begripelse. At man skylder på dårlig økonomi når man ikke kan bruke tilgjengelig arbeidskraft til det de kan og vil. Lønn får de jo uansett, for en offentlig etat sier ikke opp arbeidsdyktige folk. Og for helsepersonell er det lite arbeid å få utenfor offentlig sektor.

Som overtallig blir man fortalt at man har fortrinnsrett til stillinger på samme nivå i organisasjonen, forutsatt at man har den kompetansen som etterspørres. At man ikke automatisk får den stillinga man søker på er forståelig, men at man ikke en gang får presentere sitt fagre åsyn og sin kompetanse i et intervju, det utfordrer Kamelrytterskens forståelse av begrepet lojalitet. Og når man så i neste omgang får vite at det i den stillingen man har søkt, er ansatt en som ikke er i systemet fra før, mens det var tre – fire overtallige med den etterspurte kompetansen som søkte, da kan tankegangene få større utfordringer en man liker. For det går på selvfølelsen å få avslag slik, at en enhet foretrekker å ta inn folk utenfra, når man blir fortalt at arbeidsgiver ønsker å bruke egne ansatte.

Er noe med etikken i dette, man skal være lojal, man skal gjøre en jobb man kan stå for. Og det gjør vi, men et eller annet sted på nivået over i hierarkiet er det no som skjer. For den enkelte er det kanskje ikke den store forskjellen, h*n gjør den jobben h*n har tatt på seg ut fra sine forutsetninger, ut fra sin forståelse av lederavtale og ansvar for ressursbruken. Med ansvar følger det makt, og makt kan brukes på mange måter til beste for det felles beste. Fra et synspunkt, kan en ansettelse av en medarbeider utenfra være et gode. Kanskje har vedkommende spesialkompetanse som man ser at man trenger, og man legger vekt på akkurat den. Men sett fra et synspunkt som tar med seg behovet organsisasjonen har for å fungere i takt, vil det å ikke ta med føringene om å bruke kvalifiserte fagfolk som allerede finnes i organisasjonen, føre til utakt. Det blir grobunn for misnøye som ikke alltid kan kvantifiseres, men som vil ligge der. Og når den misnøyen når kritisk masse vil den påvirke organisasjonen slik at den ikke leverer det den skal, men bruker alle ressursene sine på interne konflikter.

Enhetsleder har vide fullmakter og skal levere det han har avtalt med etatsleder  med de ressursene han får tildelt. Men i den avtalen ligger det også føringer om å oppfylle arbeidsgiverens ansvar for alle arbeidstakerne i organisasjonen, ikke bare de som er i hans enhet. Da blir det en avveining å bruke kvalifiserte søkere fra overtallighetspoolen eller ansette folk utenfra når stillinger skal fylles.

Litt slakk må det være i en organisasjon, men man kan fort komme i en situasjon hvor man sparer seg til fant. Selv om man har de beste intensjoner.

Er det greit å parkere fagfolk uten å bruke det de har å gi? Hvilke muligheter har man for å utnytte ubrukte menneskelige ressurser i en organisasjon som produserer velferd til befolkningen?

Det å skille snørr og bart, eller arve versus å eie meninger

Lin Olderøien diskuterer i en kronikk i Adressa hvem som eier meningene våre. Er det den enkelte som eier meningene h*n har, eller har h*n arva dem fra andre?

Hu har fundert litt på dette med å ha sine egne ord, Kamelryttersken. Og det Lin sier om å arve meninger versus å eie sine egne, sier også noe om å eie ordene sine, bruke dem til å formidle hva man står for. At man bruker sine egne ord for å fortelle hva man faktisk mener uansett omverdenens påtvugne arv. Arvede meninger som ikke holder vann når man begynner å diskutere dem opp mot de realitetene som omverdenen også tvinger på oss.

En annen meningsbærer i Adressa er Sven Egil Omdal. Og det han skriver om dagens korrupsjonsdebatt forteller at vi har arva mange av meningene våre om korrupsjon. Og han setter dem i perspektiv ved å snakke om fokus. Fokuserer vi på tepper og klokker, ser vi ikke de andre utfordringene som Norges tilstedeværelse i Afghanistan gir oss og Afghanerne. Han sier også no om smålighet, og det er kanskje ikke så rart med tanke på hva Lin skriver. Den debatten kan man gjerne følge hos Merethe på Vett og Uvett og hos Psykodemonen som kanskje ikke har sett den antropologiske vinkelen Eva Joly ser.

Maria Gjerpe har i et blogginnlegg på Legetidskriftets blogg og på Marias Metode prøvd å skille litt snørr fra helsepersonells barter.  Et moment hun tar opp er dette med å dyrke sin egen sykdom. Et annet var dette med at mange ikke blir møtt av helsepersonell på en måte som gjorde at de følte seg forstått på at plagene deres var reelle, at de ikke bare var overspente reaksjoner som bunnet i psykiatri. Det hu tar opp har med hvilke verdier vi som helsepersonell forvalter når vi møter brukerne av vår tjenester, er de bare kviser på samfunnets bakende eller er de like verdifulle som oss andre?

Som terapeut og som menneske har Kamelryttersken gjort seg erfaringer som nok farger hennes oppfatning av at syke mennesker må i en periode av sykdomsprosessen dyrke sykdommen for å finne veien til sitt friske jeg. Noen går derfra til å bruke sykdommen som unnskyldning for å slippe å utfordre seg selv. Men det er et stykke som heter selvmedlidenhet mellom der og den er kanskje ikke alltid like god for en helbredelsesprosess. Selv om kanskje brukeren mener at det h*ns egen mening h*n gir uttrykk for.

Den debatten Maria reiser blir også abstrakt, for Kamelryttersken er det naturlig å møte brukerne vennlig, profesjonellt og løsningsorientert. Hu vil åpne dialog med brukeren om hva h*n opplever som utfordrende i sin situasjon. Og hu skjønner ikke at det går an å møte mennesker uten å engasjere seg, bruke empatien sin og så godt det lar seg gjøre å møte den hjelpetrengende der han er. For syke mennesker klarer i liten grad å møte helsepersonellet der det er. Det er faktisk mer enn nok å komme seg til lege/sykehus/NAV-kontor, uten at man også må lære opp helsepersonellet man møter i hvordan man må bli møtt for å skape en fruktbar dialog og legge til rette for helbredelsesprosessen. Desverre er det de få dårlige møtene vi fokuserer på, ikke på de mange hvor brukeren faktisk blir møtt hvor h*n er.

Empati er som kjent evnen til å forstå en annens forestillinger eller følelser, og også forstå den andres motiver for handling og deres verdier og holdninger. Men hvor flinke er vi til å bruke empatien vår når vi møter mennesker i sorg over tapte aktivitetsmuligheter?

Kamelryttersken tror den evnen er ganske så varierende, også hos oss som bør ha blitt utfordret til å bruke den. At vi har arva meninger om pasientbehandling og brukermedvirkning som ikke er våre egne, men som vi har gjort til våre uten å tenke over at vi gjør det. Men er det en mening som Kamelryttersken eier, som hu har gjort til si? Eller har a bare arva den fra den store, felles meningsbanken vi alle bruker?

 

V for Viktor

V uttales Viktor på det fonetiske alfabetet

Det var virkelig trivelig at så mange ga seg tid til lese U for Uniform :) som var forrige ukes bidrag til Petunias ordlek, ABC i ord- og bilder. Og ikke minst at det kom så mange gode og gjennomtenkte kommentarer. Er visst flere enn Kamelryttersken som har gjort seg tanker om det temaet.

Kamelryttersken og familien bodde på Vinkenes i mange år. Mer om den tida kan dere lese på nettsida Vinkenes.no. Det er Ynglingen som har laga sida mens Kamelryttersken har stått for innholdet. Og mer kommer, bare hu får satt seg ned i ro og fred.

I en bloggpost her tidligere var det snakk om altere, og denne gangen skal vi være med Kamelryttersken til hennes alter, hvor hennes (og kanskje vår) opplevelse av være naturens herrer blir utfordret. Bildene ble tatt sist hu var hjemme.

Vi skal være med opp dit, til Middagsfjellet og vi begynner med å gå opp Raven. Et stykke oppe kan vi se ned til gårdene og utover mot Køvihågen og Heian

Vi fortsetter opp Raven og over til Jektvika og Jektvikhammeren hvor vi må ned ei bratt li, før vi kan gå opp Skavikheia til Sellirønnvatnet, hvor vi får et nytt glimt av målet for turen. Slåttviktinden til venstre

Ser vi andre veien, østover, får vi Stavnesfjellet og fjella på østsida av Mørsvikfjorden mot Hamarøya

Herfra går vi over til Småvatnan som ligger under Ingeritinden

Hvor vi tar en pust i bakken og gjør et innhogg i nistepakken ved bekken mellom øverste og mellomste Småvatn

Herfra har vi utsikt mot Fonnknubben. Går en gammel sausti på framsida, men det er ti – tolv år sida Kamelryttersken sist leita sau her, så vi går på baksida, mot Brattfjorden.

Men før vi kommer så langt ser vi ned i Dalan og gårdene. Man får en viss forståelse for hvorfor den store leira heter Storosen, når man tenker på at det er ca 4 km over fjorden til Åbornes til venstre for Storosen. Husene i Nordfolda til høyre. Den store lysegrønne sletta midt i bildet er på ca 80 Daa (8 Hektar), og for ti år siden bled hugd ca 3.000 M3 gran på den og et par mindre felt litt lenger til høyre. Bilder fra den skogsdrifta ligger på Vinkenes.no

På baksida av Fonnknubben begynner vi å få syn for hvorfor vi tar denne turen. Her ser vi ut Brattfjorden og har Brennodden rett fram. Lofoten ligger i skodda bak

Ser vi andre veien får vi Brattfjordskaret og Heldalisen (1352 M)

Det er lite is på Isen i år.

Over Bjønnstia er det ei enslig ørn som skriker

Var det eneste fuglelivet på hele turen

Vi nærmer oss, nå er det bare over Bjønnstia og opp langs kanten

Men før vi kommer oss over Bjønnstia blir vi heftet

Men molta er ikke moden enda. På Heian derimot

var det bær til

Så vi fortsetter uten bær

Sett fra bygda ligger varden rett i sør, og er et godt merke for når på dagen det er

Men vi har et stykke igjen

Før vi kan ta en rast og nyte landskapet og naturen vi har gått i

Hjertøya rett fram, Brennodden til høyre. Karlsøyvær ligger i skodda. På en klar dag kan vi se Værøya og hele Lofotveggen innover.

Mens vi raster ser vi ned på et par fiskebåter som har et steng med makrell i Brattfjorden

Og vi kan se tilbake på hvor vi kom fra. Småvatnan i søkket til høyre, Sellirønna og Sellirønnvatna til venstre

Ser vi på andre sida av det trigonometriske punktet vi har slått oss ned ved, får vi Tortenlia og Jektviknova rett fram, med Raven som går ned mot gårdene. Bak ser vi Lakså, Alvenes, Bælkjosen og Nøttnes. Nede i dalen ser vi hugstflatene

Men vi må ned igjen og turen ned Rø’liskar og Rø’lia er ikke helt så enkel med stive slitne bein.

Vel nede i Dalan finner vi kjøreveien, eller det som en gang var en kjørevei for hest

Takk for turen. Hyggelig at du ville være med hele veien rundt :)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

U for Uniform

U uttales Uniform på det fonetiske alfabetet

Det var virkelig trivelig at så mange ga seg tid til lese T for Tango :) som var forrige bidrag til Petunias ordlek, ABC i ord- og bilder. Og ikke minst at så mange la igjen en kommentar. Var  ånkli koselig å svare på dem :D Tusen takk til dere alle :D

Hva er det med menn i uniform? Hvorfor syns vi at de er et hakk strammere og kjekkere enn menn i sivil? ;)

Uniformering er en måte å ensrette og kontrolere mennesker. Vanligvis tenker vi på militæret, soldater, krig, vold … når vi sier uniform. Men vi har mange slags uniformer, og uniformering går ikke bare på klærne, men også på oppførsel, hvordan en bestemt gruppe oppfører seg.

Kamellryttersken har tenkt litt på det med uniform/uniformering og nøytralitet, etter at hu leste Somalierens blogg om hijab og hennes argumenter for muslimske kvinner med hijab i politiet.

For hijab, niqab, burka er alle en uniformering og et middel som islam bruker for å ensrette og kontrolere troende kvinner. Iallefall er det slik vi med norsk bakgrunn ser det, vi som vokste opp med tidsskriftet Sirene på stuebordet og hadde ei rødstrømpe i huset som var like mye mor som hun var meningsberettiget om kvinners rettigheter.

Jenter i dag tar det for gitt at de har fritt valg av, utdanning, yrke, hvordan de vil ordne familielivet med barn og partner. Så det blir så fjernt at mange av jentene med innvandrerbakgrunn ikke har denne valgfriheten. Kamelryttersken ser det i klassen med Barne- og ungdomsarbeidere hu underviser i. Mange av jentene med innvandrerbakgrunn har, selv om de er kledd som de andre jentene, en måte å være på som viser at de ikke har den valgfriheten de norske jentene har. Så på den måten er Somalierens stemme utrolig bra, fordi hun klarer å kombinere den moderne kvinnens valgfrihet med sin islamske tro.

Likevel har Kamelryttersken sine betenkeligheter angående hijab i politiet. Som går på å vise religiøs tilknytning kontra det at politiet ideelt sett skal være nøytralt i livssynsspørsmål. Og så var det at hu ikke helt følger dagens liberale holdning til handling og konsekvens.

Men det skal kanskje være sånn? At man ikke trenger å få kjenne en konsekvens av sine handlinger, selv om handlingene er etisk forkastelige og går ut over andre menneskers livsutfoldelse?

Alle er like, men noen er likere enn andre

Det er tankevekkende hvordan de tre religionene som har sitt utspring i gammeltestamentet har utviklet seg, og hvordan de i dag, Moseloven i hånd, slåss om ei landstripe.

Ingen liker Hamas, skrev Norsk Virkelighet i en blogg for en tid siden. Det var en kommentar til at FN-granskere var på plass i Gaza for å etterforske Hamas for påståtte brudd på menneskerettene under Israels “Cast lead”-aksjon i 2008/-09.

Neivel, så er det ingen som liker Hamas, men er det noen som liker noen i den konflikten? Virker som en blanding av religion, forskjellige -ismer og politikk som ikke er særlig likandes.

En av gammeltestamentets avleggere, islam, har faktisk klart å holde troen ren og følger profetens ord den dag i dag. I motsetning til kristendommen. Selv om de begge har utspring i Moselovens et øye for et øye og en tann for en tann. (3. Mosebok, 24/20). Er det derfor islam ses på som den store fare rundt omkring, at den faktisk lever som den alltid har lært? At den ikke tilpasser seg menneskets sosiale utvikling, men krever at det tilpasser seg islam?

Abrebloggen er en stemme som har tatt opp kampen mot islam, Muslimprosjektet har tatt en litt annen vinkel, og vil inn og forstå islam og norske muslimer for å skrive en master om emnet. Begge prosjektene blir ganske så akademiske sett fra salen på ørkendyret, selv om Kamelryttersken innrømmer (om enn noe motvillig) at teoretisk viten er en forutsetning for praktisk handling. Og ikke minst omvendt.

Somalieren har en mer forståelig innfallsvinkel. Som muslim og kvinne mener hu at hu må bruke hijab, altså følge profetens bud om at kvinnen skal dekke håret. Og hu tar konsekvensen av å være muslim i et liberalt, sekulært samfunn, hvor man har full ytrings- og valgfrihet, ved å kreve at hu skal ha tilgang til hvilket som helst yrke hu selv velger. Og da er hu midt i diskusjonen om hijab i politiet. Vårt liberale samfunn har åpnet for den slags dikusjoner, fordi vi vil ha det beste fra alle verdener, men ikke baksiden av medaljen, konsekvensen. Og hvem vil egentlig det?

Men når gammeltestamentet møter dagens liberale tankegang, om at vi har lov til å gjøre hva vi vil, det er da utfordringene oppstår. For Muhammed er ganske så klar på at kvinnens plass er i hjemmet, og at det er mannens oppgave å beskytte henne, også mot seg selv. Og om nødvendig med makt. I allfall er det slik Kamelryttersken forstår det hu har fått med seg av profetens ord i Koranen.

For islam er en religion hvor man tar konsekvensen av en handling. Eksempelvis var det nå nettopp en dommer i Saudi-Arabia som ville straffe en tiltalt ved et kirurgisk inngrep i ryggraden som ville lamme mannen. Dette fordi den tiltalte hadde ødelagt ryggen til en mann og gjort ham lam for livet.

For selv om Kamelryttersken bare er ei enkel sjel, med liten forstand (fritt etter Ole Brum), blir a ikke bare litt i stuss når en troende muslimsk kvinne vil bli politi og bære hijab samtidig. Tar hu da ikke rollen som i Koranen er tildelt mannen?

Kan man ha en definisjon av troen utad, i det offentlige liv, og ha en annen definisjon innad, i det private, i familien? Eller er det noe Kamelryttersken ikke har forstått i sitt sekulære liv, uten en religion som følger opp handling med konsekvens ved sin side?

Har vårt verdslige, liberale samfunn korrumpert oss så mye at selv de som alltid har tatt konsekvensen av sine handlinger, nå bare vil gjøre det når de selv vil? Eller er Orwells ord om at alle er like, men noen er likere enn andre, fremdeles gyldig?

Mens a lurer på dette, gleder Kamelryttersken seg over gladiolene foran Karavanseraiet, og ser knoppene som muligheter til dypere forståelse av et innfløkt tema. Selv om en arkaisk forståelse av Moseloven ikke helt stemmer med hennes forståelse av å ta konsekvensen av egne handlinger. Eller hva tror du?