Femmefataleoslo skriver at hu skal ta ned bloggen. Få lesere og at den mest har fungert som egenterapi sier hun. Dumt, for det er en blogg Kamelryttersken har fulgt relativt jevnt og med glede 
Det med blogg som egenterapi reflekterte Kamelryttersken over her sist vinter, når a dreiv og jobba seg opp etter en h… nedtur med langvarig sykemelding med påfølgende bytte av jobb.
Akkurat nå er arbeidsdagene her, 
om enn bare midlertidig siden en ny livssituasjon som ped.sem kandidat er i ferd med å materialisere seg.
Og i den prosessen med å tilpasse seg en ny virkelighet, og komme seg på føttene etter å måtte godta at det arbeidsmiljøet Kamelryttersken forlot, ikke hadde plass til henne, ble blogginga en form for egenterapi. Noe som også femmefataleoslos blogg har elementer av. Men hva gjør det?
Går en diskusjon om blogger som skrives av pasienter/pårørende om kontakten med helsevesenet. En diskusjon som viser noen av de utfordringer vi som helsepersonell har når informasjonsteknologien tas i bruk på arenaer vi ikke har kontroll over, og heller ikke skal ha kontroll over. Det er ikke bare diagnosen som er til behandling, det er hele pasienten, og noen ganger er det også pårørende som er/må være en viktig del av behandlingen av noen pasienter. Barn er her _et_ stikkord, funksjonshemmede, eldre, kort sagt alle som trenger en støttespiller de kjenner i møtet med et hjelpeapparat de ikke kjenner.
Bloggene Fullt hus og vernepleieren har tatt dette opp, med utgangspunkt i Virrvarr og Marwinbror-bloggen og hva de forteller fra møtene med sine respektive sykehus. Marias metode har også innspill som bør taes med i dette bildet.
At noen i helsevesenet føler seg truet av at pasienter/pårørende blogger om _sine_ opplevelser i sin helbrelsesprosess er forståelig. Men trenger vi det? Å føle oss truet? Er ikke disse bloggene en kilde til mer viten om hvordan helsevesenet fungerer og hvordan vi bedre kan støtte og bidra til pasientens helbredelse?
Med en Minstemann som så absolutt har sine utfordringer med å håndtere en komplisert hverdag fra rullestolen sin, vet Kamelryttersken at foreldre har et enormt behov for støtte og forståelse fra alle de møter på sin ferd gjennom helsevesenet. Minstemann’s CP kan ikke helbredes, men hverdagen hans kan legges tilrette slik at han kan håndtere den. Og dette er ting vi som foreldre ikke kan ordne selv, vi må formidle våre meninger om hva som er best for gutten til fagfolk som kan bistå i tilretteleggingen av hans hverdag. Og de fagfolkene bør ha innsikt i hva foreldre til barn med spesielle behov står i med. Og der kan en blogg som Marwinbror være èn kilde til forståelse.
I vinterens innlegg om blogging versus egenterapi står det om å skape virkeligheten, ikke drømme om den.
Sitat:
“Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.”
Ja, er noe i det, at det nytter ikke å drømme, man må selv være aktiv. Og der kan en blogg være et hjelpemiddel. Det å skrive til en imaginær tilhører, når man mangler en samatalepartner som kan utfordre en, kan fungere som terapi. For når man skriver til noen, formulerer man seg på et annet vis, man sensurerer seg selv, mye mer enn når man snakker med folk. Og prosessen med å formulere seg forståelig og respektfullt overfor denne imaginære tilhøreren, gir muligheter for selv bedre å forstå hva man sliter med. Misforstå rett, sliter man med utfordringer, SKAL man ikke sitte alene og prøve å løse dem, man skal søke kvalifisert hjelp. “Det er så lett å spørre om hjelp” sier Bente, en kollega på Skoggruppa. Og det har hu rett i. Er bare at vi glemmer det, når ting står på som verst.
Egentlig er Kamelryttersken glad for at femmefataleoslo ser at hu er kommet så langt at hu kan legge denne formen for egenterapi bak seg, men blir å savne penna/tastetrykkene hennes.
Og hva med deg, er blogger bare tidsfordriv, eller har de noe mer å bidra med?
Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom
Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg”
Gjerne begge deler
Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre
I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:
1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.
eller
2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet
På forhånd Tusen takk
Likte du denne posten, liker du kanskje disse også?
- Den norske Velferdsstaten – har den noen fremtid?
- Avviksmelding fra ei blondine
- Bare èn av millioner frihetskjempere
- Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold
- Kreativitet og yrkesutøvelse
6 comments
5 pings
Skip to comment form ↓
Arvid
31/08 2010 at 01:01 (UTC 2) Link to this comment
Tankevekkende blogginnlegg. Skal se litt nøyere på Fullt hus og Vernepleieren. Personlig tror jeg min blogging er motivert av “å få ting ut av systemet”. Eller noe i den duren…
Arvid postet sist..Los Lonely Boys- More Than Love
Kamelryttersken
31/08 2010 at 08:30 (UTC 2) Link to this comment
Ja, er nok mye slik. Vi har ting vi vil si, og som vi i en blogg får mulighet til å få “ut av systemet”.
Bente
05/09 2010 at 00:23 (UTC 2) Link to this comment
Jeg synes diskusjonen er interessant, og jeg tenker at blogg som egenterapi i noen tilfeller har gjort verden lettere. Mindre tabubelagt. Mindre alene for noen. Når det er sagt, man trenger kanskje ikke være veldig smal.. eller privat..eller utveltende..vet ikke. Liker bloggen din!
Bente postet sist..Trøtt og litt blakk
Kamelryttersken
05/09 2010 at 12:01 (UTC 2) Link to this comment
Takk Bente
Hyggelig med kommentarer, særlig når de er enig med Kamelryttersken
Mormor
09/10 2011 at 16:28 (UTC 2) Link to this comment
Egenterapi er i aller høyeste grad et aspekt i en blogg (og den som sier noe annet, den lyver) selv for meg som er en lystblogger.
Som vrimler forbi alt mulig rart og som har kort vei mellom hjerne og tastatur.
Du skriver “Det å skrive til en imaginær tilhører, når man mangler en samatalepartner som kan utfordre en, kan fungere som terapi. For når man skriver til noen, formulerer man seg på et annet vis, man sensurerer seg selv, mye mer enn når man snakker med folk. Og prosessen med å formulere seg forståelig og respektfullt overfor denne imaginære tilhøreren, gir muligheter for selv bedre å forstå hva man sliter med”.
Det er vel nettopp derfor man skriver tanker og følelser på en skjerm eller et papir? Og så rydder det litt opp i hjernekassen
For når det leses, ikke bare sies, kan man SE hva man formulerer, hvor man er diffus og uforståelig. Ikke dårlig bare det!
Det er nok av dem som mumler, og mumler man på blogg, blir det rør. Bare rør.
Egentlig burde jeg ha lest denne lenge før,
Men som mormor sier : Bedre sent enn for alltid: Ikke spør hva hun mener, det har jeg ikke peil på.
Ha en deilig dag
.
Mormor postet sist..Leker du fortsatt?
Kamelryttersken
09/10 2011 at 16:44 (UTC 2) Link to this comment
Faktisk ikke lite imponert over hva jeg får til av fornuftige formuleringer innimellom all bambusen
For som det heter “Blind høne finner også korn”.
Det regner visst ikke utendørs, og middagen er ferdig selv om kjøkkenmaskinen mye godt har tatt kveld.
Blogging, en løpende selvbiografi eller betalt ytringsfrihet?
08/10 2010 at 14:10 (UTC 2) Link to this comment
[...] å dele blogger i utadvendte og innadvendte blogger. Noe hun har helt rett i. Innadvendte blogger skriver for fansen, eller menigheta, mens utadvendte blogger skriver for å bli lest av flest mulig (helst [...]
NAV eller ikke NAV?
30/10 2010 at 23:52 (UTC 2) Link to this comment
[...] at blogging er en fritidsaktivitet i kommentarfeltet her på Karavanseraiet, og blogging er god egenterapi når man har ting man sliter med, og som man må ha ut. Det å formulere tankene sine, strukturere [...]
Fem grunner til at hun ikke er farlig for sine omgivelser
27/11 2010 at 20:22 (UTC 2) Link to this comment
[...] et blogginnlegg om det? En blogg er mange ganger veldig personlig og fungerer noen ganger som egenterapi. Karavanseraiet kan nok mange ganger være både personlig, alvorlig og avspeile en hverdag som kan [...]
Karavanseraiet » Blogging om egen sykdom og arbeidsforhold
28/12 2010 at 22:18 (UTC 2) Link to this comment
[...] Flere har tatt opp utfordringene med blogging fra sykesenga. Pasienter som skriver om sine erfaringer med helsevesenet, gjerne usminkede beretninger, kan gi helsepersonellet i den aktuelle saken bakoversveis. Og de vil iallfall ikke ha slike historier ut i det offentlige rom, hvor alle kan se hvordan det er på den enheten. «Nei Takk, vi har ordnede forhold her og vi vil ha oss frabedt å bli hengt ut». Ja, det er en ærlig mening, og den skal selvsagt respekteres. Men er alt i orden på angjeldende enhet, da er det heller ingen grunn til å fare opp om en pasient forteller om sine opplevelser? [...]
Tanker om formuleringer | Karavanseraiet
02/02 2013 at 15:53 (UTC 2) Link to this comment
[...] tidligere blogger. I lys av kommentarene de siste dagene om smerter og umulige valg kom tanker om tidligere innlegg opp. Noen sier til Kamelryttersken: «Synes Kamelryttersken er ei modig dame, fordi hun [...]