Blogging som egenterapi? Noen pros and cons

Skoggruppa

Femmefataleoslo skriver at hu skal ta ned bloggen. Få lesere og at den mest har fungert som egenterapi sier hun. Dumt, for det er en blogg Kamelryttersken har fulgt relativt jevnt og med glede :)

Det med blogg som egenterapi reflekterte Kamelryttersken  over her sist vinter, når a dreiv og jobba seg opp etter en h… nedtur med langvarig sykemelding med påfølgende bytte av jobb.

Akkurat nå er arbeidsdagene her, Skoggruppaom enn bare midlertidig siden en ny livssituasjon som ped.sem kandidat er i ferd med å materialisere seg.

Og i den prosessen med å tilpasse seg en ny virkelighet, og komme seg på føttene etter å måtte godta at det arbeidsmiljøet Kamelryttersken forlot, ikke hadde plass til henne, ble blogginga en form for egenterapi. Noe som også femmefataleoslos blogg har elementer av. Men hva gjør det?

Går en diskusjon om blogger som skrives av pasienter/pårørende om kontakten med helsevesenet. En diskusjon som viser noen av de utfordringer vi som helsepersonell har når informasjonsteknologien tas i bruk på arenaer vi ikke har kontroll over, og heller ikke skal ha kontroll over. Det er ikke bare diagnosen som er til behandling, det er hele pasienten, og noen ganger er det også pårørende som er/må være en viktig del av behandlingen av noen pasienter. Barn er her _et_ stikkord, funksjonshemmede, eldre, kort sagt alle som trenger en støttespiller de kjenner i møtet med et hjelpeapparat de ikke kjenner.

Bloggene Fullt hus og vernepleieren har tatt dette opp, med utgangspunkt i Virrvarr og  Marwinbror-bloggen og hva de forteller fra møtene med sine respektive sykehus. Marias metode har også innspill som bør taes med i dette bildet.

At noen i helsevesenet føler seg truet av at pasienter/pårørende blogger om _sine_ opplevelser i sin helbrelsesprosess er forståelig. Men trenger vi det? Å føle oss truet? Er ikke disse bloggene en kilde til mer viten om hvordan helsevesenet fungerer og hvordan vi bedre kan støtte og bidra til pasientens helbredelse?

Med en Minstemann som så absolutt har sine utfordringer med å håndtere en komplisert hverdag fra rullestolen sin, vet Kamelryttersken at foreldre har et enormt behov for støtte og forståelse fra alle de møter på sin ferd gjennom helsevesenet. Minstemann’s CP kan ikke helbredes, men hverdagen hans kan legges tilrette slik at han kan håndtere den. Og dette er ting vi som foreldre ikke kan ordne selv, vi må formidle våre meninger om hva som er best for gutten til fagfolk som kan bistå i tilretteleggingen av hans hverdag. Og de fagfolkene bør ha innsikt i hva foreldre til barn med spesielle behov står i med. Og der kan en blogg som Marwinbror være èn kilde til forståelse.

I vinterens innlegg om blogging versus egenterapi står det om å skape virkeligheten, ikke drømme om den.

Sitat:

“Ragnhild, du skaper ikke realitetene i ditt eget hode. De blir til i samspill med andre, og skal det skje må du komme i inngrep med den eller de som er i stand til å skape den realiteten du nå drømmer om.”

Ja, er noe i det, at det nytter ikke å drømme, man må selv være aktiv. Og der kan en blogg være et hjelpemiddel. Det å skrive til en imaginær tilhører, når man mangler en samatalepartner som kan utfordre en, kan fungere som terapi. For når man skriver til noen, formulerer man seg på et annet vis, man sensurerer seg selv, mye mer enn når man snakker med folk. Og prosessen med å formulere seg forståelig og respektfullt overfor denne imaginære tilhøreren, gir muligheter for selv bedre å forstå hva man sliter med. Misforstå rett, sliter man med utfordringer, SKAL man ikke sitte alene og prøve å løse dem, man skal søke kvalifisert hjelp. “Det er så lett å spørre om hjelp” sier Bente, en kollega på Skoggruppa. Og det har hu rett i. Er bare at vi glemmer det, når ting står på som verst.

Egentlig er Kamelryttersken glad for at femmefataleoslo ser at hu er kommet så langt at hu kan legge denne formen for egenterapi bak seg, men blir å savne penna/tastetrykkene hennes.

Og hva med deg, er blogger bare tidsfordriv, eller har de noe mer å bidra med?

Ny leser av Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Gjerne begge deler ;)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken er det to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk  :)

T for Tango, eller speilreflekser trenger også lommer

T uttales Tango på det fonetiske alfabetet, og Kamelryttersken skal la det være usagt om det er snakk om en flat sådan.

Petunias ordlek rusler videre og denne uka er det tid for T

Motorsykler kan by på utfordringer når man skal handle.

Løsningen for de fleste er toppboks, så også for Kamelrytterskens ørkendyr.

Skulderveska blir flytta over på skuldra fra sin beskyttede tilværelse i toppboksen og denne fylles med dagligvarer.

At ørkendyret er utstyrt med motorsag, kommer av at Kamelryttersken har tatt på seg et lite prosjekt hos en hageeier oppi bakken.  Kunskapen om motorsag og dertil hørende avanserte manuelle arbeidsoperasjoner er ikke så utbredt i villaene rundt forbi, og blir dermed verdsatt i firesifrede beløp pr tre som skal felles. Noe som kommer godt med i økonomisk trange tider.

Men det er med toppbokser som med håndvesker, at de fylles opp med alskens kjekt å ha der og da. Ørkendyrets toppboks er ikke noe unntak i så måte. Mannfolk flest syns det er spennende hva håndveskene til kvinnfolka inneholder, og enkelte går faktisk til ytterligheter for å fravriste oss våre hemmeligheter. Men kloke av skade holder vi GGs (Girlie Girls) KGB (Kara Gutta Boyz) litt på avstand fra håndveska. Enkelte høyt betrodde og ikke minst godt oppdratte KGBere får lov å bære sin bedre halvdels håndveske, men dem er det ikke mange av? Derfor har KGB her en unik sjanse til å være med ned i en moderne kvinnes håndveske. Toppboksen på motorsykkelen hennes.

Ja, det er ei Squire sidevogn og det er en Skruzuki GS1100GK som deler hi med ørkendyret for tida. Men ikke bli for ivrig, doningen tilhører en i Holy Riders, så man bør nærme seg med den respekt det innebærer. For den skruzukien må ha et stort antall omdreininger på startmotoren før den starter, og gjerne ei bønn eller to, bedt med innlevelse og sjelekval til herskeren over all verdens choker. Men litt mer erfarne MC-førere lurer seg til å ha en batterilader tilkoblet når doningen står slik til… Og når den først er på veien, sjangler den som en full sjømann, så man tar ikke for seg av altervinen før man kjører. Men kanskje etterpå?

Henny savner lommer som er store nok til et speilreflekskamera. Sånne lommer må da bli unødvendig store? Ørkendyrets toppboks er akkurat passe til slikt bruk. Men det er det litt utfordrende å dokumentere siden Kamelryttersken enda ikke har lært seg å ta bilde av kameraet sitt, med det samme kameraet.

Etter å ha fått unna dagligvarene og kameraet kan vi ta et dypdykk i toppboksen. I dette øverste laget av mer permanent innhold ser vi ei vannflaske av merke Pepsi. Dehydrering er ikke bra,  så den må regnes som indremedisin. Sånne boksermotorer som ørkendyret er utstyrt med trenger en oljeskvett i ny og ne. Denne oljeflaska har sikkert vært med på tur, og står vel nå i fare for å flytte inn i Kamelhiet?

Lengre ned må vi ta for oss innholdet mer detaljert, siden det er såpass sjelden at man blir gitt innsyn i en dames toppboks
Neste vi treffer på er en av Senior MCs gule vester. Denne kan vel knapt kalles gul lenger, men refleksen fungerer visst

Men hva er det som skjuler seg i den posen fra apoteket? Vi så den for litt siden på oversiktsbildet

Jo enda en Senior MC effekt. Treffgenseren fra fjorårets landstreff på Røros

Den får vi pakke pent inn igjen, slik at dama har no varmt å ta på seg når a er ute og kjører.

Litt lenger bort i et hjørne finner vi no virkelig eksklusivt. er nesten så man vil anbefale fruen å ha den på hattehylla hjemme og ikke i toppboksen. “Joda, men det er så greit å gjemme hjelmsveisen i en cap, og så er det bare vi i MC-ravnan som får bruke slike”. Kamelryttersken vil så absolutt ikke skille seg av med klenodiet. Under cap-en ser vi et ukjent antall gummihansker, antagelig kontrabande fra hennes tid i kommunal hjemmetjeneste, men de kan også stamme fra MC-ravnans grunnutrustning.

Her før så vi no rødt? Er en førstehjelpspakning som tilbringer tiden i ørkendyrets toppboks uten å bli brukt. Noe eieren er vel fornøyd med.

Lengre ned i toppboksens indre finner vi

Og der var det jaggu

Et sykkelås for å låse hjelmen hører med når fruen er på tur til Tigerstaden og andre steder hvor det kan være langfingrede innbyggere.

Kamelryttersken har ved et par anledninger blitt kalt/sammenlignet med Tante Sofie i Kardemomme by. Og hva er vel da ikke mer naturlig enn at det er en paraply i toppboksen?

Utrulig hvor mye rart som skjuler seg nedi en sånn sak

Og vi må bare innrømme at vi ikke får med oss alt, men vi må ta med

Dama har faktisk med seg instruksjonsboka . Har a tid til å lese sånt når a kjører?

Aller nederst dukker det opp en boks med no rart i. Sånt har vel ikke damer med seg når de kjører sykkel?

Men da var det tomt også

Ooops her står det no

Maks 5 kg? og ikke fortere enn 130 km/t med toppboks og kofferter montert? Kamelryttersken er ikke helt sikker, for a har ikke vekt, men det kan kanskje hende at det har vært mer enn 5 kg i toppboksen en gang i blant? Men hu har da aldri vært over 130? Ikke en gang den gangen ørkendyret var ungt og sprekt. Nå triller han jo på fjerde sesongen og bikka 76.000 km her forleden, og kan vel ikke kalles hverken ung eller sprek lenger? Ikke siden siste generasjon 12GS fikk HP2-motor?

Uansett sånne hverdagslige ting, som Karlson på taket kaller dem, overvekt (som i vekt over tyngdepunktet) fikk a testa på betongen på Valle Hovin i vår. For da kjørte hu alle kjøregårdsøvelsene med full oppakning.

Ørkendyret laster 65 kg + fører og passasjer før vektgrensen i vognkortet, slik at det skal mye til at han har overvekt i den forstand ved vanlig turkjøring (vanlig som i Kamelryttersken på tur)

Men det var kanskje en tanke mer nedlegg på ACR en måned senere?
Karavanserai har også kjøkken, og der heter det i dag at svartsvidd kjele kan bli bakte poteter og salat med spekemat. På kjøkkenet har matriarken sitt domene, og i dag fikk a en avslutning på middagsmåltidet som a sent glemmer. Om a gjør det er vel heller tvilsomt, for slike meldinger får a ikke hver dag

Dette innlegget ble først postet på MC-siden, og er omarbeidet og utvidet for karavanseraiets lesere. Håper det faller i smak :)

Ergoterapeuter, flinke koordinatorer, eller navlebeskuende narcisister?

Kamelryttersken er som de fleste andre opptatt av faget sitt og hvilke utfordringer det bringer. Fagforeninga er også opptatt av det, og spurte nå på nettforumet om innspill til et møte med de høye herrer i Arbeidsdepartementet. Denne gangen må fagforeninga enda en gang (sic) promotere Ergoterapeuter i forhold til arbeidshelse/bedriftshelsetjeneste.

Dette er noe Kamelryttersken kunne tenkt seg. Å arbeide i bedriftshelsetjenesten og med arbeidshelse, men kanskje helst med å få folk tilbake i arbeid etter lengre tids fravær, så hu svarte

“Største utfordringa som jeg ser det, er den som jeg fikk fra en Vernepleier nå nettopp. Ble et lite hakeslepp på vedkommende når jeg sa at en “Vernepleier har like mye utdanning på hjelpemidler som en Ergoterapeut”. Svaret fra vår felles sjef (som også er Vernepleier) var at “Vernepleierne er så enkle”.
Mulig at de er det i egne øyne, men de er vel like avanserte som vi andre dødelige? Er iallfall det inntrykket jeg har, etter å ha arbeidet sammen med flere av dem.
Men det illustrerer det jeg opplever rundt omkring at Ergoterapeut = Hjelpemiddellanger.
Ingen som ser/tenker over at hjelpemidler bare er hjelpemidler, og at en av grunnene til at mange av oss arbeider i den sektoren, er at vi er flinke til å kartlegge og legger tilrette gode tiltak ut fra den kartleggingen. Og noen ganger kan tiltaket være en rullestol, andre ganger gangtrening.
“En sykepleier kan da også kartlegging og finne tiltak” sier nok mange i det fagfeltet. Ja helt klart, men deres helhetssyn er ikke det samme som mitt, Ergoterapeutens, og sammen ser vi en helt fantastisk helhet til beste for brukeren.
Ble en A-ha opplevelse på en Sosionom som arbeidet på et arbeidsmarkedstiltak når jeg fortalte om kartleggingsbakgrunnen min. “Du har jo de redskapene vi ikke har”. Ja, kanskje det, jeg kjenner ikke deres fag så godt at jeg kan si noe om dèt.
Og det ser jeg på jobb, sammen med vernepleiere, at mitt aktivitetsbaserte syn på brukerne vi har, gir andre vinkler og en bedre forståelse, sammen med Vernepleieren. Ikke på bekostning av hans mer medisinske tilnærming til brukeren.
Blir noen ganger spurt om hva en Ergoterapeut er/gjør, og sier det noen ganger med trykk på kartleggings/tiltaksbiten. Men noen ganger sier jeg at en Ergoterapeut ser hvilke fagpersoner som kan gi brukeren best hjelp, at hun fungerer som et bindeledd mellom de ulike aktørene i brukerens opphold i helsevesenet. Var da jeg fikk som svar; “Det er ingen som ser limet”.
Og nei, det ligger noe i det, vi koordinerer og legger tilrette for at brukeren skal få det best mulige resultatet av sin kontakt med helse-Norge, men det er det ingen som ser. Er bare legene, fysioterapeutene og sykepleierne som blir sett og får oppmerksomhet utafor brukerens fire vegger. Der inne, der får vi derimot mye ros og oppmerksomhet, nettopp fordi vi fokuserer på brukerens aktivitetsbehov, ikke på medisinske utfordringer. Ingen legger merke til at vi legger til rette og tilpasser for at brukeren skal få utføre de aktivitetene han syns er viktige i sitt liv.
Dèt så jeg sist når jeg søkte på en stilling som rådgiver i sykemeldigsoppfølging hos en større entreprenør. Jeg ringte ei uke etter søknadsfristen og fikk vite at det var 180 søkere, og at de hadde tatt inn ni til intervju. “Det er psykolog, sykepleier og fysioterapeut, men ditt navn er ikke på lista” sa personalrådgiveren jeg snakka med. Og jeg som trodde jeg hadde skrevet en god søknad, med god begrunnelse for hvorfor jeg som Ergoterapeut var egna til ei slik stilling. Kvalitetssikra mot et annet ingeniørmiljø var søknaden også, for å sikre at den ble forstått i et fagmiljø uten helsepersonell.
Slik jeg forsto det (i min subjektive forståelse av tingenes tilstand), var ikke Ergoterapeut en tittel som vedkommende firma kobla mot kunskap om arbeidshelse/oppfølging av sykemeldte.”

Er vi bare navlebeskuende narcisister som maser om at vi ikke blir sett som fagutøvere, eller det sånn at ingen ser limet?

Uviss, ydmyk og raus, er det slik hu er?

Skoggruppa

Er litt uvisst i Kamelrytterskens tilnærming til livet, litt avventende, litt avmålt spenning for tida.

Jobbsituasjonen er akkurat like lite avklart. Personalavdelinga vil ha a over i fast stilling, helst i går. Skoggruppa er underbemanna, de er seks fast ansatte på i overkant av fem stillingshjemler + at det er to lausarbeidere på forskjellig tiltak/foreløpig tjenesteplassering. Akkurat i dag var det litt ekstra med to sykemeldinger, en som har fri etter arbeidshelg, en som ikke jobber mandager og èn på ferie = tre faste + en vikar + Kamelryttersken til å ta vare på og sysselsette 13 brukere. Og med to – tre brukere som trenger èn-til-en oppfølging ble det litt hektisk planlegging og fordeling av brukere på morran.

Men sånt har vi gjort før, to arbeidsledere ut på skogrydding på Risvollan med seks brukere, og tre inne med resten. Er noen salderingsposter, og ting som kunne vært bedre, men brukerne gir tilbakemelding på at de trives. Også de dagene vi må finne enkle løsninger på kompliserte utfordringer. En av brukerne som har vært mye av og på, har den siste uka kommet hver dag minus sist onsdag, noe som vi setter pris på. Og han viser tydelig at han trives for tida. Ivrig og nesten litt for mye av det gode. + at han kan settes til arbeidsoppgaver som han kan stå alene med. Noe som avlaster arbeidslederne.

(Illustrasjonsfoto, er ingen brukere vi lar stå alene på vedmaskina)

Så det blir nesten luksus når alle arbeidslederne er på jobb. De faste og de to lausarbeiderne. Han ene forsvinner vel til nyttår og Kamelryttersken lever et liv i uvissa når det gjelder tjenesteplassering. Hører fra de faste at de ikke ser fram til det. Sist i morges sa “Bente”; “Hva skulle vi gjort uten deg?” Men da var a også rimelig oppkava over at det bare var to arbeidsledere som var kommet på jobb, og lista opp hvem som hadde fri, ferie og på toppen de to sykemeldte. Hu så seg litt forbalt da, men lysna når det kom en vikar fra hovedbølet som kjenner arbeidet og brukerne.

Blir litt der Kamelryttersken kommer til kort. Det at a går på lausing på en arbeidsplass som så tydelig sier at vi trenger deg, din kompetanse og ikke minst det du bringer inn i arbeidsmiljøet, er ingen god følelse. Når a så i tillegg veit at arbeidsgiver ikke vil opprette flere stillingshjemler der, men heller vil at hu skal gå over i ei ledig stilling på en annen enhet, det blir litt feil i hodet hennes.

Det siste nå er den stillinga som Miljøterapeut på utekontakten som Personalavdelinga er litt opptatt av. Sånn venting er ikke det helt store for aktive fruer. Det gjør at Kamelryttersken er litt mer uviss i sin tilnærming til tilværelsen enn vanlig for tida.

(Illustrasjonsfoto, vi lar ingen av brukerne står alene på vedmaskina)

Noe helt annet er det med å gi ros, bære bører for andre og gi rom for at andre kan bære bører for en selv. Kamelryttersken var på utegruppa i dag. Første gang faktisk, fram til nå har det vært inne på tomta med klyving og litt pakking. Men i dag ble det skogrydding langs gangveiene på Risvollan. Vel kommet tilbake, sier Bente, “Jeg tar “Gunnar” og får ham til å skifte før busen kommer”. Gunnar er en brande av en kar, bortimot to meter lang og like bred. Litt koselig å ha en mann å se opp til syns Kamelryttersken når hun tar han i handa og leier ham dit han skal. “Ja, men du skal jo gå hjem nå?” Bente arbeider litt kortere dager og går vanligvis hjem når utegruppa kommer inn. “Ja, men jeg har tid til å skifte på Gunnar, du kan heller hjelpe “Berit” med å rydde opp i hallen, så slipper hun å stå alene med det”. Hun så hvordan hun skulle avhjelpe situasjonen med at vi var få på jobb, med å ta en oppgave, og lette ryddinga for de andre. Vanligvis er det tre som rydder og flir opp etter klyving og pakking. Triller inn kasser, merker ferdige paller, koster opp boss rundt og på maskinene, og på plassen hvor det er pakka noen sekker i løpet av dagen. Litt trivelig å gå heim fra en arbeidsplass hvor det er flidd opp, slik at man kan begynne direkte neste dag.

Og det er dette Maria snakker om, når hun snakker om “Å bære, bærer, har båret“. At vi må tillate oss å ta i mot hjelp når vi trenger det. Bente var faktisk sur på Kamelryttersken en hel dag fordi hu ikke hadde bedt om hjelp til en arbeidsoppgave som hu plundra litt med. “Det er enkelt å be om hjelp” hadde Bente sagt et par dager før i en lignende situasjon. Men Kamelryttersken sliter litt der. Hu vil klare alt sjøl. Akkurat som ungene, “Kan sjøl, kan sjøl” når det er noe de har lært seg. Dra på seg buksa for eksempel.

Vi må tillate oss å være hjelpeløse og pleietrengende innimellom. Vi må lære oss å være rause også der, og være ydmyke på at vi er ikke verdensmestre hele tida, bare noen ganger. Det er noe med å tillate andre å bære børa noen ganger.

FemmefataleOslo sier noe lignende, men hu har også med et element av at vi ofte er oss selv nok, og at det sperrer for å være rause både på egne vegne, men også på andres vegne. Slippe dem til, både ved å la dem bære den børa de tilbyr seg bære, men også ved selv å gi ros og tilby seg å bære ei bør for andre, når det trengs.

Både FemmefataleOslo og Kamelryttersken har kjent på arbeidsmiljø som ikke har gitt muligheter for det å ta ei bør for hverandre når det trengtes, og har slitt med hva det betyr for egen helse og utvikling som menneske.

OleB sier i en kommentar at styrke må balanseres med ydmykhet, og det er no i det han sier? Eller skal vi bare være oss selv nok?

Oppdatering 18/1 2011 Ny jobb

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :)

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :)

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Eller du kan følge Karavanseraiet på Facebook

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Veien til Helvete er brolagt med gode forsetter

En sak som har opptatt mange i vår/sommer er Reidun Einviks veggmaleri på verandaen sin. Alle kan jo male veggen på verandaen sin som de vil, men når man bor i et borettslag er det litt verre.

Reidun Einvik har alltid vært glad i turer i skog og mark, men når helsa begynte å skrante, malte hun like godt et naturmotiv på verandaveggen. Så langt så godt. Maleriet er pent det, og fruen trives med ha naturen innpå seg slik. Men så skal borettslaget vedlikeholdes og styret finner at alt skal males hvitt. Også veggen med fru Einviks maleri som hun har lagt mye arbeid i og er glad i. En eller annen får vite om saken og tipser avisen om den. Etter avisoppslaget er det noen som engasjerer seg og starter ei Facebookgruppe. De tar også initiativ til å få ekstraordinær generalforsamling i borettslaget for å bevare bildet. Verneforslaget faller med knappest mulig flertall, 41 mot 40. Styret kan da fortsette vedlikeholdsarbeidet og bildet blir faktisk malt over dagen etter generalforsamlingen.

Men det som opptar Kamelryttersken er om denne saken har gjort oss fattigere? Som samfunn og som folk?

Kamelryttersken tror det. Kanskje ikke i det daglige, men det gikk tapt noe når de malte over det bildet. Enda en liten bit av folkesjela vår gikk tapt til maskinsamfunnet. Enda en brostein i brolegginga av gode forsetter på veien til helvete.

Fru Einvik reiste bort når de kom for å male over bildet, og selv om hun hadde utrolig mange støttespillere, er det ikke tvil i Kamelrytterskens sjel om at denne saken har forkortet Einviks liv. Man kan kanskje ikke måle det i dager og timer, men påkjenningen med ventinga, nye håp som brister tar på et menneske.

Og det var et offer som det ikke var verdt at borettslaget ba et av sine medlemmer å gi. Så det er ikke rart at enkelte sier fra til styrelederen, og det kan nok i noen tilfeller tenkes at ordbruken nærmer seg sjikane. For ingen liker å kjenne på at maskinsamfunnet tar en bit av sjela si. Selv ikke en styreleder.

Ei venninne av Kamelryttersken som studerer tysk i voksen alder, forteller at hu med sin bakgrunn 0g i sitt arbeid som sykepleier ikke hadde hatt behov for generell kunnskap om historie og kulturforståelse. Bare det som angikk hennes fag. Nå som hun begynte på et humanistisk studium fikk hun se at det var mye hun trengte av bakgrunn for å forstå faget hu studerer nå, selv om hun har tysk som morsmål og er vokst opp i Tyskland. Men det er kanskje ikke så rart, i vårt samfunn er det framtida som teller. At vi må ha en felles forståelse for hvor vi kommer fra, hva sivilisasjonen slik vi kjenner den, hva den bygger på, det tenker vi ikke på. Er viktigere med nok penger slik at man kan reise til ei strand ved Middelhavet og steke en vinterblek kropp som først har vært i solsenga for å få en jevn brunfarge.

Ofte tenker vi på dannelse som folkeskikk og høflig oppførsel. Er sjeldnere vi tenker på at dannelse er å komme fra et møblert hjem. Et hjem som er møblert med kunnskap om hvor vi kommer fra, hvilke referanser vi har felles, de referansene som samfunnet vårt bygger på. At Olav Digre falt på Stiklestad i 1030, at Platon var en gresk filosof som ga navn til den platoniske kjærligheten, at grekerne la grunnlaget for det vi i dag kaller demokrati. Dette er referanser som vi glemmer, men som har vært med og bygd den vestlige sivilisasjonen, det samfunnet som vi idag lever i. Det landet vi lever i og som vi kaller vårt. Er fordi vi glemmer dette felles grunnlaget vårt, at vi får saker som den på Saupstad hvor et borettslag kan overkjøre et medlem for konformitetens skyld.

Kamelryttersken er ikke helt sikker på om heller ikke hu likte at den lille biten av folkesjela vår ble tatt fra henne, selv om den var på Saupstad og ikke i Ila.

Eller er det bare sånn? At vi lar maskinsamfunnet overta?

S for Sierra

S uttales Sierra på det fonetiske alfabetet

Kom kjørende fra jobb over Granåsen i dag og treffer et møfrø i collegegenser og shorts på scooter. I rundkjøringa på Stavset kommer to til. Like lettkledd, ene i florlett skjortebluse, shorts og sandaler med knapt nok en såle. Sommeren er her fremdeles, og ungdommen nyter de siste dagene før skola starter på mandag.

I motsetning til mannfolk, lurer Kamelryttersken på bevisstheten for egen sikkerhet hos de lettkledde scooter-/mopedførerne av begge kjønn?  Sjøl er hun vanligvis innpakka i kjøreklær som skal tåle å skli bortover asfalten i fire sekunder i 110 km/t, uansett om det er 25 grader + eller + 5. I dag var ikke noe unntak i så måte, selv om det er godt og varmt med ei tykk skinnjakke og jeans designa for å tåle nevnte kontakt med harde overflater. Hjelm er påbudt så det bruker alle, men hansker og støvler som går opp over ankelen er det ikke alle som bruker, selv om kjøreutstyret ellers er på plass.

Jada, det blir varmt, men Kamelryttersken fant nokså raskt ut at hvis hu ikke begynner å svette mens hun står i gangen med kjøreklærne på, ville det raskt bli vel kaldt når hun kom ut på sykkelen og begynte å kjøre.

En ting er tankegangen; “Det skjer ikke meg, bare alle andre”, en annen er at en scooter er så liten og lett, at da blir det ikke noen alvorlige skader. Og uansett går den bare i 45 km/t. Langt de fleste skadene/ulykkene med to-hjulinger (ca 3/4 sånn statistisk sett) skjer i hastigheter under 50 km/t, noe som tilsier at det er en del ungdom (og voksne med for den del) som har sjanse for å komme ut for asfaltutslett selv om de kjører 50 ccm scooter i lovlig hastighet. Og sjansen for at Kamelryttersken med fullt kjøreutstyr reiser seg tilnærmet hel og uskadd etter at hun og ørkendyret uheldigvis var der en uoppmerksom billist som har glemt vikepliktsreglene ville være, er større enn for en scooterfører i shorts og sandaler. Selv om ørkendyret er 265 kg og dermed rimelig tung til tohjuling å være.

Jeans sa du? Ja, blondinen kjører en del i by’n i et par jeanslingnende kjørebukser av merke Lindstrands. Tre ganger så tunge som et par vanlige dongerybukser, og de skal motstå nevnte krav om holdbarhet i fire sekunder skliende bortover asfalten i 110 km/t. Et par vanlige dongerybukser vil begynne å brenne og gå i oppløsning mye raskere enn det, og fibrene vil brenne seg inn i huden på grunn av friksjonen og varmen som utvikles. En ønskedrøm for alt ambulansepersonell og personalet på brannskadeavdelingene (not).

Men jeans er greit. Idag bruker vi dongery til alt, og med ei svart skinnjakke passer man i bybildet. At Kamelrytterskens svarte skinnjakke har diskrè innsydde beskyttelser for skuldre, albuer og rygg og at de grå jeansene er litt småslitte gjør ikke fruen mindre trendy med skjerf og en matchende topp. Hun kan trygt sette fra seg sykkelen og rusle en tur på Nordre uten å stikke seg ut, samtidig med at hun har omtanke for egen sikkerhet når hun setter seg på sykkelen igjen.

Men så lurer hun videre på om hun er for prippen, at ungdommen bare får være tankeløs ungdom, eller skal hun være Tante Sofie og hytte med paraplyen etter kortskallene?

Petunias ordlek, ABC i ord og bilder ruller videre, i dag med bosktaven S som tema

Tillegg 10/5 – 2011

Petunia har så mangt for seg i bloggland. Mandagstema for eksempel. Denne uka er det Gjenbruk som er tema. Og selv om det er tirsdag er emnet for denne posten like aktuelt som det var når det ble skrevet sist høst.

 

Kanskje ikke like trendy med skinnbukser, men sånn er det bare.

PS Må bare få anbefale Vilt og Vakkerts gjesteinnlegg om motorsykkelhistorie og futurisme. Der har a virkelig lagt ned et godt stykke arbeid :)
Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :) 

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet

Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

Du får nye blogginnlegg direkte til din Facebookprofil ved å trykke på likerboksen

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Vilt og Vakkert om motorsykkelhistorie og futurisme

Tidligere i sommer når Karavanseraiet var under planlegging spurte Kamelryttersken flere skriveføre bloggere om de kunne skrive et gjesteinnlegg for å feire den nye bloggen. Vilt og Vakkert var en av dem. Og at hu tok mot til seg og spurte er ikke Kamelryttersken lei seg for. For dette er et blogginnlegg hu er stolt av få å poste.

Fart og spenning på to hjul i kunsten…

Jeg har alltid sagt at å ha en avtale skriftlig er i våre dager en nødvendighet, og da kamelryttersken skrev følgende i kommentarfeltet på bloggen min forrige uke,

Snakka vi om et gjesteinnlegg her tidligere i sommer, eller er det bare meg som har et av mine mange blonde øyeblikk?

var svaret mitt følgende:

Nå har det ikke vært helt klart i toppen denne sommeren, og kan altså ikke huske at du har nevnt det (gjesteinnlegg), men når jeg får den type tillit, så pleier jeg å nikke og bukke. Noe spesielt ønske? Når?

Og prompte kom en tilbakemelding:

sjekk http://karavanseraiet.no/?p=66#comments

– og der sto det jammen….

Heisann!

Jeg takker og neier for tilliten du gir når det gjelder skriveførhet.

Mer om hva det innebar, kan leses her!

Så med andre ord… det ert ofte absolutt nødvendig å ha bevismaterialet vel bevart. Da det kom på bordet, var saken klar:

mmmmmm – der kan du se – nå demrer det litt….

Da var det bare å innrømme dårlig hukommelse – og en avtale er en avtale. Jeg hadde både nikka, bukka og neid, så det skulle bare mangle, avtaler er til for å holdes.

En dag og en natt i tankeboksen – der ideene om innhold surra rundt og rundt i full fart. Hvilket forhold har jeg til tohjulinger….. i barneåra var jeg stolt eier av en sprek og ettertrakta “racersykkel”.

I ungdommen sto en Vespa høyt på ønskelista. Det ble aldri noen motorisert doning på to hjul på meg.

18 år gammel overtok jeg hjemmets blå boble og raste senere Europa rundt med den. Trofast og tillitsfull fulgte den meg i gjennom den første studietida, men da familielivet tok til, og eldstemann meldte sin ankomst, ble den tatt over av min unge svigerinne som skrota den til min store sorg noen år etter.

Studiene ga meg kunnskap i kunst-og kulturhistorie, og nå er jeg kommet til sakens kjerne: Innholdet i dagens gjesteinnlegg – hvordan forene drømmen om fart og spenning på to hjul med kunst?

På en måte er det neppe særlig forenelig. Når det er snakk om å oppleve kunst, så skjer det nærmest stillestående. Det finnes kunstverk som beveger seg, såkalte mobiler, men kunstverket er som regel forankret på et og samme sted, såkalt stedbundet kunst. Betrakteren er nesten uten unntak alltid i ro. Til nød går folk rundt en skultptur og ser den fra flere vinkler.

Sjølsagt er mange motorkjøretøy kunstnerisk dekorert. De er å regne som kunstverk på veien. Da er både kunsten og sannsynligvis betrakteren i bevegelse. Det kommer inn under en helt annen kategori kunst enn den tankene mine kretsa rundt.

Litt historisk tilnærming til motorsykkelen aller først!

Den amerikanske ingeniøren Sylvester Howard Roper oppfant i 1867 den første motoriserte tohjulingen. Denne kullfyrte, dampdrevne, tosylindrede motorsykkelen så ut som en krysning mellom en primitiv tråsykkel og Stevensons Rocket, det aller første damplokomotivet.

Merket Indian var oppe i en produksjon på over 500 sykler årlig, og ville nå 32.000, sitt beste noensinne, i 1913. I 1931 var Indian og Harley-Davidson de eneste to amerikanske produsentene som produserte kommersielle motorsykler. Det var over 80 forskjellige merker tilgjengelig i Storbritannia i 1930.

Med andre ord, salget og interessen økte formidabelt. Fart og spenning ble allemannseie, og

kunstnere lot seg inspirere av fenomenet. De ble rett og slett drevet med!

I 1909 oppsto en kunstnerisk bevegelse i Italia som omfavnet sykkelen som et symbol på moderne dynamikk. Bevegelsen fikk navnet futurisme. 20 februar det året ble et mainfest kunngjort på forsiden av parisavisa Le Figaro. Deklarasjonen gjorde kjent at den kulturelle bevegelsen inspirert av moderne industri, kommunikasjon, hastighet, støy og maskiner, hadde et brennende ønske om å rase inn i framtida. Det skulle komme til uttrykk i maleri, skulptur, arkitektur, film, tekstil, lyrikk, musikk og kokekunst!

Initiativtakeren Filippo Tommaso Marinetti forherliget den nye teknologien, bilen og motorsykkelen, og skjønnheten i fart, kraft og bevegelse.

De ville være frie til å bruke mange ulike materialer i feks en skulptur som glass, tre, sement, gips, hestehår, lær, speil og ellers alt som kunne gi kunstverket det uttrykket som de ønska.

Futuristene var også sterkt påvirket av kubismen. De førte retningen videre i bilder og malerier ved å beskrive bevegelsen i tillegg til de brutte formene. Lyset ble spalta, og motivet reflektert i mange fasetter.

Giacomo Balla ble med i den første bølgen av futuristiske malere i 1912. I den andre bølgen fra 1920 ble han den store mesteren. Han ble en anerkjent lærer, og blant elevene hans var Umberto Boccioni og Gino Severini. I 1914 var Balla så involvert i det kunstneriske arbeidet sitt, og troen på futurismen var så sterk at han kalte døtrene sine for Elica (propell) og Luce (lys)!

“Dynamism of a Cyclist” – Umberto Boccioni, 1913

Giacomo Balla, Shape Noise Motorcyclist, 1913, Tempera on Paper

Shape Noise Motorcyclist – Giacomo Balla, 1913, tempera på papir

Velocida de automóvil, Giacomo Balla 1913 , finnes på Museo dell’ Ottocento, Milano

Flight of the Swallows – Giacomo Balla, 1913

Speed på en motorsykkel – Giacomo Balla, 1913

Speed and soundGiacomo Balla, 1914

Store kurver skjærer tvers over lerretet og gir inntrykk av hastighet. De forvridde formene fremkaller følelsen av at verden raser avsted. Dette var et typisk tema for futuristene som så den moderne tida gjennom kunsten.

Alle bildene er lånt bortsett fra første og siste.

Bildekilder og interessante tekster:

http://motopuntolinea.blogspot.com/2009/03/futuristi-motociclisti.html

http://arthistoryguide.blogspot.com/

http://www.artexpertswebsite.com/pages/artists/balla.php

http://futuryst.blogspot.com/2008/04/futurist-food-for-thought.html

http://contempractice.blogspot.com/2010/01/1908-1916-industrialisation.html

Denne siden viser mange flotte plakater med motorsykler på:

http://www.motorcycle-memories.com/posters3.html

http://www.falconmotorcycles.com/blog/falcon-blog/3-art/141-futurism.htm

Så fra nå av er det bare å ta en stopp på ruta ved et kunstgalleri  (denne utstillingen er innen rekkevidde – verdt å notere det bak øret) – deretter ta en pause på en futuristisk kro…(… dersom det er mulig å finne en! De fleste futuristiske bygg finnes nemlig oftest kun på papiret), høre på litt futuristisk musikk (som kan sammenliknes med motorsykkellyder) mens et futuristisk lite måltid inntas og nytes til fulle!

Herved er gjesteoppdraget gjennomført med en liten undervisningstime i kunsthistorie! Det gjenstår bare “å tørke krittstøvet” av fingrene før jeg krysser dem for han som gjorde at bobla ble bytta ut. Nå er det rett før han kjører opp til motorsykkelsertifikatet.

I fjor var det 100 år siden manifestet, og i den anledningen var mange sider i magasinet tok jeg med meg fra hotellet vi bodde på i Cordoba, via stoff om futurismen.

PS Må innrømme at Kamelryttersken leita litt i kommentarfeltene før a fant den første forespørselen. Hu var rimelig sikker på at nå hadde a hatt et av sine heller større blonde øyeblikk og lagt minst et stort egg, når Vilt og Vakkert ikke huska forespørselen. Sukk hjerte, men brist ikke, hu var ikke helt på bærtur, og Vilt og Vakkert var sporty og stilte opp likevel. Tusen takk :)

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :) Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Bakte poteter versus datalagringsdirektivet, sammfunnsutvikling på villspor?

Datalagringsdirektivet (DLD) har vært diskusjonstema rundt om kring i kongeriket det siste halvåret. Hele ideen bak direktivet og hvordan det presenteres får Kamelryttersken til å tenke på Orwells1984” og på samfunnskontroll som minner mye om autoritære regimer vi ikke liker å bli sammenlignet med.

Det som er mest interesant for Kamelryttersken i denne sammenhengen er at grasrota i Høyre har begynt å lee på seg i protest mot direktivet. At Arbeiderpartiet lojalt følger han høye mørke i denne saken er bare å innse, men at Høyre skulle vise seg å huse motstandere av kontrollsystemer i samfunnet, dèt var en liten overraskelse.

Merethe Baustad Ranum, Kommunalråd for Høyre i Trondheim og tidligere politijurist har flere ganger gitt uttrykk for skepsis til DLD og oppfordrer moder Erna til å gå mot direktivet i Stortinget. Denne uka skal fylkesutgaven av Høyre i Sør-Trøndelag og også Trondheim Høyre ta stilling til en høringsuttalelse om DLD.

Kom fram et par detaljer i denne uttalelsen som har gått Kamelryttersken hus forbi. Det ene er kostnadene med å lagre disse dataene. De anslås til flere hundre millioner, altså de begynner å nærme seg et lite kommunebudsjett. Da er det jo et spørsmål om ikke pengene kunne vært brukt til andre kriminalitetsforebyggende tiltak?

Den andre detaljen Kamelryttersken har bitt seg merke i, er at det i forslaget til høringsuttalelse advares mot en samfunnsutvikling hvor personvernet blir svekket.

Skjønner det at Høyre går inn for et sterkt personvern, det gjør vel de aller fleste uansett politisk valør. Men er likevel imponert over at partiets grasrot ser at DLD fører til en samfunnsutvikling som minner sterkt om det samfunnet Orwell skriver om i sin bok. Mangler bare at de kaller øvrighetas retorikk for “Nytale

Men det som virkelig opptar Kamelryttersken i kveld, er hvordan restauranter kan bake poteter på 20 minutter (sånn ca). For når hu pakker poteter i aluminiumsfolie og legger dem i sin eminente (not) stekeovn, tar det da vitterlig tre kvarter til 50 minutter før de er ferdig bakt. Så nå spekulerer hu på hvilke triks proffene har?

For det tar 10 minutter å mikse sammen en brukbar salat med både kylling og fennikkel og anna grønn/rød vegetabilsk snacks, og en bakt potet med meierismør er et utmerket følge til omtalte salat. Men så var utfordringen for magen å vente så lenge etter en lang arbeidsdag før middagen kan serveres.

Noen som kan opplyse Kamelrytterskens sinn på temaet bakt potet?


Skjer visst no i blogglandet også?

Vanligvis er a ikke særlig lyrisk av seg, Kamelryttersken, men det har vel mer med manglende kjennskap til diktning,  ikke at poesi ikke tiltaler fruen. Nå fant a at Vox Populi leser dikt på fredager, og denne fredagen la han ut Rolf Jakobsens dikt til Olav H. Hauge, “Bortafor Grorud”

Bortafor Grorud –

Det er ikke nødvendig
å bo i slike digre byer.
Det er ikke nødvendig
å rope høyt fra talerstolene for å bli hørt.
Det er ikke nødvendig
stadig å tenke andres tanker
eller å snakke med andres munn.Rart land det her,
bortafor Grorud.
Nordlys og nymåne istedenfor gatelys.
Myrsørpe istedenfor fortauer.
Svupp – svupp sier det når du går
inn i de nye tidene, foran de fleste
som ikke kan se eller høre for motorbrølet,
neonflammene eller de skingrende stemmene.
Jeg er litt småsvak for for de svære fjellene
der vest, islyset fra fonnene, og havet
som stikker fingrene inn for å kjenne
om vi ennå er blant de levende,
– og for de store stillhetene –
(du får god hørsel av dem
og våre nerver). Du hører tingene
nesten før det er skjedd
– bortafor Grorud
eller Hakadal eller Sokna. Lese og lytte
og skrive ned. Slippe
å tenke andres tanker,
eller snakke med andres munn.

Nei, det er ikke nødvendig å bo i slike store byer, men vi gjør det likevel. Og det er heller ikke nødvendig å bo i en stor by for å være helt på jordet, det klarer seg med en liten by, en slik som Sosialdemokraten bor i for å komme med populistiske og ikke minst lite gjennomtenkte argumenter for dette og hint. Han siste bidrag til den offentlige debatten er at utblåsningen i Mexicogulfen har så små skadevirkninger på økosystemer og næringsinnterresser i områdene rundt gulfen at det beviser at oljeutvinning utenfor Loften er ufarlig.

Får inderlig håpe at han ikke er representativ for våre folkevalgte i by og bygd. Trodde den slags enkel argumentasjon  og ensidig vinkling var noe som gikk i grava med Håkon Lie, men det gjorde den visst ikke. *Sukk hjerte, men brist ikke*

Noe av det Sosialdemokraten håper pent over i sin argumentasjon.

Exxon Valdes“-ulykken er fremdeles 20 år etterpå merkbar i Prins Williamsundet, både på økosystemet og på befolkningen som er avhengig av fiske utenfor kysten. Dette utslippet skjedde under forhold som er mer sammenlignbare med nord-norske forhold enn de i Mexico-gulfen.

Mye av oljen fra “Deepwater Horizon” er ikke samlet opp, men er spredd i havmassene med kjemikalier og av vind og strøm. Over tid blir råolje omdannet til tjæreklumper som reiser rundt i havet med vær og vind. Knut Heyerdal fant slike tjæreklumper på sine ferder med RA I og II i 1969 og 1970. Og allerede da tok han opp omfanget av disse klumpene og stilte spørsmål ved hvordan denne forurensingen ville virke inn på økosystemet i havet.

Fram til ulykken på Deepwater Horizon ble BP regnet som et foregangsfirma når det gjaldt sikkerhet off-shore. I etterkant har det dukket opp store spørsmål angående håndteringen av sikkerheten ombord på denne riggen og om man fulgte de rutinene man faktisk hadde for de forholdene som førte til ulykken. Og da er det naivt å tro at norske sikkerhetsforskrifter for oljeboring off-shore blir bedre fulgt opp av operatører på norsk sokkel.

Er vi egentlig tjent med politikere som er så lettferdige med sin omgang med fakta for å fremme eget standpunkt? Politikk blir ofte kalt det muliges kunst, men er det det?

R for Romeo

R er Romeo på det fonetiske alfabetet

Shakespeare får skylda for så mye, så han kan vel få skylda for både J for Juliet og R for Romeo også?

Til en avveksling har Kamelryttersken lest seg gjennom hele lista (så langt) på Petunias ordlek ABC i ord og bilder før a begynte på sitt eget bidrag.

Hadde noe med å finne roen og inspirasjonen til å skrive. Har vært ei hektisk uke og Kamelryttersken kjenner at jobben begynner å bli mer alvor og mindre sysselsetting. Og at det trengs tid for å lande etter en dag og ei uke hvor hu har vært mer på tilbudssida og engasjert seg mer i brukerne enn hu gjorde i den første tida på Skoggruppa. At a har tatt på seg et trefellingsprosjekt for en hageeier på kveldstid har ikke gjort saken enklere, eller uka mer rolig.

Anne Thompson på bloggen Vand til vin skriver om ro. Det samme gjør Mikabella på sin blogg. De har forskjellig utgangspunkt, men er opptatt av det samme.

Ja, hva er det som gir ro?

Kamelryttersken vil ikke sånn direkte si motorsykkelkjøring, men kanskje at det er et element som kan gi ro noen ganger. Er kanskje mer det å utføre en oppgave på en måte som gir tilfredsstillelse over godt utført arbeid som gir ro. Og det kan være så banalt som en tur. En tur er i seg selv ikke en arbeidsoppgave, men det er en aktivitet som oppfyller mange av menneskets krav til til en meningsfull oppgave. Fysisk aktivitet, utfordringer og mulighet for nettopp, ro. Fra andres og egne krav, og mulighet til å la tankene vandre fritt. Er man på tur med andre kan man utveksle alt fra banaliteter om været til dypsindige tanker om tilværelsen.

Eller som i ettermiddag, hvor Kamelryttersken bare har lest gjennom en masse bloggposter med utgangspunkt i bosktaven R, og finner at hun falt til ro med det.

Vil gjerne bringe Anne Thompsons spørsmål videre, “Hvor finner du ro?” og legger til Hva gir deg ro?

Back to basics, sykkelkjøring, jobb og bloggings

Ei uke ferie fra virtuelle og elektroniske nettverk. Istedet ble slekt og venner i mer sentrale deler av Harald Vs kongerike besøkt. Tilogmed mobiltelefonen fikk ferie. Til stor fortrydelse for ynglingen, som opplevde en moderne ungdoms verste mareritt. Strømmen forsvant. Over hele halve byen viste det seg, men det var like traumatisk for en med et overutviklet behov for elektroniske nettverk å ikke vite hvordan en sikringsboks ser ut inni eller finne ut at naboene også var uten elektrisk spenning.

Kamelrytterskens sentrale deler av kongeriket er ikke områdene rundt Løvebakken sør for Sinsenkrysset. Men den delen av landet hu bare kan besøke tre dager èn gang i året. Lengre besøk vil uvergerlig føre til flyttemelding, gråtetokter, tenders gnidsel og en hel måned kortere MC-sesong. Alt ting Kamelryttersken ønsker å unngå, enten for egen del, eller for den nærmeste familie.

Vel tilbake i Stiftsstaden ble det å koble til den moderne verden med internett, mobiltelefon og blogg. Og jobb. Føringsoffiseren på personaltjenesten hadde med alvorlig mine før ferien tilsagt et møte om høstens skolegang. Så det var med litt blandede følelser hu innfant seg i kafeen på Statens hus sist tirsdag. Hu så for seg tap av inntekt og det som verre var. For økonomi er et alvorlig emne, det vet Kamelryttersken fra Norang’ens doseringer om rabies på Svalbard i økonomitimene på Landbruksskolen. Det var i hine hårde dage, den gang jorda var flat og motorsykkel ikke var et aktuelt framkomstmiddel. Hest derimot, var derimot tilgjengelig både som trekkraft og ridedyr.

Alltid no spennende å finne i blogglandet. Dagens store fangst på Bloggedamer 40+ var Pulsvarmerne til Maria på Idèkroken. Kamelryttersken bestilte sporenstreks og med en gang et par :D

Der var det mer å finne enn Idèkroken, men det kan du like godt se på selv

Gratisbloggkurs har masse inspirasjon til en enfoldig blogger, noe som også vises på Karavanseraiet. I dag dukka det på Bloggurat opp en gammel post om bloggkommentarer fra virvarr som egentlig burde vært unødvendig. Men som Maria’s Metode så ettertrykkelig understreker, så er det ikke alle som har skjønt det med å oppføre seg mot andre, som man vil at andre skal oppføre seg mot en selv når man sitter med en skjerm som filter mot utenverdenen.

Er mange som sprer rundt seg med visdom om blogging, Tiril og Christian for eksempel. Men denne dro litt ned. Kamelryttersken er også blond og har skapet fullt av ikke noe å ha på meg. Det er ikke bare frk. Wulff og andre rosa bloggere som har den utfordringen. Men det er visst ingen som vil sponse en bikerbabe wannabe i sin beste alder?

Anja har pussa opp bloggen, hu begynner virkelig å få dreis på tinger og tanger :D

Pikenes Jens, han høye mørke du vet, har visst svelget noen kameler og en del politisk stolthet og bestemt seg for å se på alternativer til stål. Kobber er visst det store i hans verden for tida.

Siste er at stålmastene har tatt til motmæle i følge Opplysningskontoret

Q for Quebec

img_4822 30x20

Q er Quebec på det fonetiske alfabetet.

Quebec er en canadisk provins hvor de heller snakker fransk enn engelsk. Quebec er også provinshovedstaden.

Flaggsignalet Q for Quebec forteller at skipet som fører dette flagget ikke har smitte med seg, og at det ber om adgang til havn. Lotte på Reiters Bureau har skrevet mer om dette i Petunias ordlek, ABC i ord og bilder.

Ukas bidrag til ordleken er Quiz, et helnorsk ord som betyr spørrelek på engelsk (eller var det omvendt? *tenksom mine*)

Og spørsmålet er ganske enkelt, Hvilket bygg er dette?

Og vet man det, vet man også hvilken by og navnet på elva som bildet er tatt fra?

Kan nevne at institusjonen som holder hus i dette bygget, feirer hundreårsjubileum i år, og at Kamelrytterskens grandonkel har et skjenkested oppkalt etter seg i et annet signaturbygg som ligger litt ned i bakken. Edgar som han het, var den første formannen i den sosiale institusjonen dette andre bygget huser.

Svar på Quizen kan gis i kommentarfeltet, noe som gir heder og ære til den/de som har riktig svar :)

Et prosjekt for å bli kjent med NAV fra innsiden

Victoria Ibabao Edwards har startet et “lite” prosjekt som hun har kalt NAV-boka.

Egentlig utrolig at noen starter på et slikt prosjekt. Men er det ikke det vi mennesker er, utrolige? I ordets positive betydning :)

Ære være og alt sånt at noen tar tak i temaet og prøver å få tak i hva som skjer inne i NAV. Hva som skjer utenpå kan Kamelryttersken se i sin egen omgang med NAV og det er pt. ikke så helt pent. For hu har bedt om å få ny saksbehandler, og det kan visst lett føre til gnissninger i forholdet mellom bruker og den nye saksbehandleren. Akkurat dèt må Kamelryttersken bare leve med. På spørsmål fra leder på NAV Midtbyen om hvorfor, ble hu litt spiss; “Jeg er ikke pliktig til å oppgi noen grunn”.

Derfor er det greit at en i utgangspunktet nøytral stemme tar for seg et tema som dette. For det må være mye rart i en så stor organisasjon som skal slå sammen kommunale og statlige tjenester. Og det vil nok være mange som iler til for å forsvare sin evne til å heve ei offentlig lønn.

Men er en stemme som i utgangspunktet er nøytral, like nøytral ved utgangen av et slikt prosjekt? Vil ikke mengden av informasjon bli så stor at forfatteren blir påvirket og dermed ikke så nøytral lenger? Kamelryttersken tror iallfall det, men syns det er greit at det kommer en bok som forsvarer de NAV-ansatte. Vi er da mange nok som har et mer kritisk forhold til materien. Og vi kan trenge en motsats til våre meningers mot.

Desverre er vi for mange som har møtt saksbehandlere som formidler at de sitter og forvalter sine egne penger, ikke penger brukeren har krav på når h*n oppfyller kriteriene for ei eller anna ordning. Det er for mange som har møtt personer i NAV som ikke klarer å forholde seg profesjonelt til andre mennesker og deres utfordringer. Og det er for mange som har blitt avvist fordi de ikke klarer å formidle sine behov godt nok.

Er dette en for positiv omtale av dette prosjektet? Og en for negativ beskrivelse av elendigheta i NAV?

13/8 PS FemmefataleOslo har også sitt å si om NAV og NAV-boka

28/8 VG skriver om en rapport fra Helsetilsynet. Og flere blogger har plukket den opp ifølge Bloggurat

MC-ravnan drar på tur for å spise pizza et annet sted

img_4792 30x20

Kom et spørsmål på Fjæsboka her midt på julien om det var no MC-aktivitet i trønderhovedstaden siste helga i juli? Vedkommende MC-ravn satt med sterke abstinenser nedi et varmere land og ønska seg ut på motorsykkel i gamlelandet som avkjøling. Og så dukka det jaggu opp enda en MC-ravn på Fjæsboka som pliktskyldigst hadde eskortert sin bedre halvdel og sine barn til ei strand ved Middelhavet. Han gikk i skytteltrafikk mellom air-conditioningen og vannflaska. Mens da mer erfarne MC-ravner skjønte at det gikk da veldig så godt an å bruke hardt opptjente ferieuker til sykkelkjøring på kjente og ukjente veier i nærmiljøet.
Og som den fortsåelsesfulle dama hu er, orga Kamelryttersken tur for KGB (Kara Gutta Boyz) i MC-ravnan siste lørdagen i juli. At de førnevnte sydenfarerne fant seg andre veier den dagen, fikk bli deres utfordring. De kan iallfall ikke klage på at det ikke var et tilbud om MC-aktivitet siste helga i juli…

Gutter må ha mat, det er noe alle kvinnfolk vet ;) Derfor ble det lagt inn tid og mulighet for pizza på Sunndalsøra. Kamelryttersken hadde ikke nok gutter å holde rede på, noe som gikk ut over fotograferinga, men det ble da noen bilder.
Ble en kort stopp på Storås, slik at gutta fikk metta si med kaffe og utsikt til bar hud. (Lady, you may wish…)

Fra Storås bar det over til Rindalen og ned til Surnadalsøra. Hvor det ble en kort rast for å kunne rulle inn på ferja  Kvanne – Rykkjem. Iskald beregning mente Kamelryttersken når de pent sto opplina langs med bussen på ferja. KGB hadde visst delte meninger om den saken, men ingen av dem hadde utfordra fartsgrensene eller andre grenser så langt på turen, så de holdt klokelig tann for tunge ;)

Mellom Rykkjem og Sunndalsøra ble det god anledning til å beundre Mor Norge fra innsida og kraftoverføringslinjer som strakte seg på kryss og tvers på utsida av steinrøysa. På Sunndalsøra ble det som kjent stopp for pizza på ei lokal pizzasjappe ved navn Napoli (hørt det navnet før?) hvor Kamelryttersken fikk et møte med den lokale kulturen(?). For å få utført et nødvendig ærend fant a et dertil beregnet sted med “Ladies” på døra. Den dør var stengt med en krok på innsida for skjerming av privatlivets fred. Trodde hu som stengte døra med den nevnte kroken. Mens a da står og drar på seg buksa er det noen som prøver om døra er låst. Neste som skjer er at vedkommende tar litt mer i og drar opp døra. Utafor står en tenåring med et litt rart utrykk i ansiktet før a da lukker døra pent og sannsynligvis forsvinner litt mer ubemerket fra åstedet. Kan det være at slike dører på Sunndalsøra er litt trege, slik at man må bruke litt mer kraft for å åpne dem, og at akkurat denne døra ikke var helt slik som jentungen var vant til, eller er det et utslag av lokal kultur å se etter at gjestene også har det bra på toalettet?

Kamelryttersken er ikke helt sikker på om hu vil vite det, så hu lar spørsmålet være ubesvart.

Opp Drivdalen er det antydning til vann i lufta, så det blir stopp for å dra på regntøy. Litt lenger opp MÅ Kamelryttersken bare stoppe og forevige resultatet av ønsket om å bo der ingen skulle tru nokon kunne bu.
Endepunktet for taubanen
Gården Hullberg.

Er bare å bøye seg i støvet for viljen og even til å bosette seg på slike steder. Kamelryttersken har litt erfaring med akkurat dèt, og må på nytt innrømme at det er tøft å bo slik.

I Vognillgrenda la følget over åsen til Nerskogen og ned til Meldal. Ble et par mil på grus, men det gikk greit å komme seg ned. Selv om det fra enkelte KGB-ere ble sagt plent nei til grusveien fra Meldal og over til Gåsbakken. Dumt, for det er ganske så pent over Frilsjøen og videre innover åsen.

Opp forbi Meldal er det en rasteplass med utsikt oppover Meldalen. Fin plass for motorsyklister, noe “Globe” nok kan skrive under på?

Derfra og hjem var det kosekjøring over Svorkmo, opp til Korsvegen, videre ned til Melhus og E6. Måtte liksom avslutte med veien langs Ånøya, en utmerket MC-vei, selv om den er noe skjemmet av fartsgrenser som de lokale heltene ikke liker, mens da resten av loklbefolkningen sikkert setter pris på dem. Godt dekke og maange svinger som virkelig gir sykkelkjøring mening :)

Takk for turen gutter :)

Vil tro vi finner på no lignende en gang senere?