Kinnhester

Vi mista fire olagutter i Afghanistan nå, de fleste fikk vel med seg forsida på både VG og Dagbla‘ nå på mandag. Er ikke sånn det skal være, så enkelt er det. Denne gangen stilte forsvarsministeren for å hedre bårene, noe som visst ikke har vært en selvfølge tidligere i år. Men da var det levende soldater som kom hjem. De var vel ikke så viktige? I allfall kan man tro det ut fra rapportene fra veteranene fra tidligere norske væpnede utenlandsoperasjoner. De er visst ikke for imponert over oppfølginga etter at de kommer hjem.

Men det er en side av saken, at Norge har soldater på væpnede oppdrag i utlandet og hvordan vi behandler dem etterpå.

Kamelryttersken har sansen for det med å vende det venstre kinnet til, når noen gir deg en kinnhest på det høyre.

Ikke fordi hu er spesielt ettergivende, eller tror at det å ta det onde med det gode alltid fungerer. Nei, hu har sett for mye på Discovery og programmer om den tidlige kristendommen. Der kommer det fram en annen tolkning av lignelsen med kinnhester og det å snu det høyre til.

For når man gir noen en kinnhest på venstre kinn, bruker man ei åpen høyre hånd. Iallfall gjør Kamelryttersken det, siden hu er høyrehendt. Men for å gi en kinnhest på høyre kinn vil man måtte bruke baksida av hånda, og man bruker ofte lite kraft. Og dèt gjorde man på den tida bare med tyende og slaver. Altså folk av liten og ringe byrd, som man ikke behøvde å bry seg om. Som om man børsta bort ei flue.

Altså, hvis man får en kinnhest på høyre kinn, skal man i følge de forståsegpåerne på Discovery, snu det venstre mot den som delte ut kinnhesten. “Tør du slå meg som en likebyrdig?”. Blir en litt annen vinkel på historia med den tolkningen. Og den passer godt med den radikale Jesus som noen forskere drar fram fra nytestamentet.

Nå har Kamelryttersken en begrenset kjenskap til Islam og Koranen. Kan ha sammenheng med at det var bibelhistorie som gjaldt den tida hu gikk på barneskolen. Men litt har a da fått med seg, og det bildet som begynner å tegne seg av Islam og de skriftlærdes utlegning av profetens ord, er liksom ikke en lett modifisert kristendom. Misjonsbefalingen er bare barnemat mot Koranens politiske budskap om å utbre Islam, om nødvendig med makt.

Nå skal vi ikke glemme at kristendommen ble utbredt med sverd, og har blitt brukt som unskyldning for mer enn èn krig de siste 2000 årene. Men vi i vesten, som er oppflasket med kristne verdier og luthersk pietisme, har godtatt at kristendommen er det beste trossystemet, og vil derfor forsvare det.

Krigshandlingene i Afghanistan er en kamp mellom kristne og muslimske verdier og tankegang. Like mye som det er en krig igangsatt for å bekjempe islamistisk terrorisme. Og så har vi kampen fattige muslimer fører for å oppnå samme goder som oss . Salig røre med andre ord, for ikke si bokstavelig talt.

Nei, dette er ikke vår krig, når vi skal tenke rent geografisk. Men bakgrunnen for krigen og hva som kommer ut av den vil påvirke oss ganske så mye. Fundementalistisk islam er på fremmarsj også her i landet. Skal vi fortsette å kalle oss et demokrati, må vi innrømme også de militante islamistene ytringsfrihet, selv om vi ikke kan godta den harde ordbruken. Og vi må være villige til å ta tap, også menneskelige, når vi først har gått med i dette moderne korstoget.

Krig vil ikke løse utfordringene i Afghanistan eller i Midt-østen. Men det er lettere å forhandle med et gevær i handa mente salig Mao. Blir som å vende det venstre kinnet til, og utfordre den som ga deg kinnhesten; “Tør du virkelig?”

Andre blogger om dette temaet

Ny på Karavanseraiet? Hyggelig at du ser innom :) Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller trykk på “Denne posten liker jeg” :) Hvis du ønsker å anbefale dette innlegget til andre, trykker du på den blå poengboksen til høyre

I tilfelle du er uenig med Kamelryttersken har du to muligheter:

1. Gi uttrykk for uenigheten i kommentarfeltet.

eller

2. Les noen av de andre postene på Karavanseraiet

På forhånd Tusen takk :D

Og på tirsdag er det vafler i heimen, Velkommen :)

Respekt, verdighet, kommunikasjon

Marias metode tok opp i en post tidligere i vår temaet skam og skamfølelse. Hun har i en kommentar her på Karavanseraiet satt spørsmål ved om respekt og skam henger sammen, om de på en måte er to sider av samme sak?

Maria har tatt tak i Stoltenbergutvalgets rapport og har skrevet ganske så mye vettugt om rehabilitering av narkomane i det siste. Et av elementene i all rehabilitering av mennesker som ikke fungerer optimalt, er verdighet. Ei lærebok i rehabilitering heter akkurat det. “Det handler om verdighet, ideologi og praksis i rehabiliteringsarbeid” (Bredland, Linge & Vik).

Ideologi og praksis, ja. Kan være langt mellom de to begrepene, selv for de mest ideologiske.

Det som gjennomsyret undervisningen på ergoterapistudiene, var akkurat det, å behandle brukeren med verdighet og respekt for hans egenverdi. Men klarer vi det i det daglige arbeidet vårt med brukere som er så langt inne i seg selv at de ikke har sjanse til å se andre? Nå er det lenge siden Kamelryttersken har arbeidet med den brukergruppa som Maria Gjerpe er opptatt av i dette blogginnlegget, men uansett hvilke utfordringer brukeren har, du kommer lengst med å vise ham respekt for hans verdighet. Enten det er en postoperativ kreftpasient, eller det er en rusbruker på jakt etter et nytt fix.

For langt de fleste mennesker føler skam over å vise seg svake og i en situasjon hvor de i egne øyne har mistet all verdighet. Noen hever seg over det og vil ikke vise det, men langt inne er det en skam over å ikke mestre de utfordringene livet har gitt dem.

Klarer vi som behandlere å møte brukeren med den respekten de fortjener? Vil vi det? Vil vi ikke heller heve oss opp på vår moralske kjepphest og finne fram pekefingeren? “Vil du ikke følge vårt opplegg, får du ikke medisin/oppfølging/bolig/arbeid”

Den/de som tar en slik holdning, mener sikkert selv at de handler respektfullt og tar hensyn til brukerens verdighet.

Gjør de det? Det avhenger av hvordan man kommuniserer holdningene sine. Hvordan man møter brukeren. Kierkegaards ord om hjelpekunst er like gyldige i dag, som for 150 år siden. Det er vel få som har klart å formulere dette så godt som ham.

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»

Lenker til artikler om temaet Kierkegaard/Hjelpekunst

Tidsskrift for den norske legeforening

Abelia.no

Forskning.no

Lagt til 25/1-2011

Marias metode

 

Ny på Karavanseraiet? Velkommen hit :-) Hyggelig at du ser innom :-)

Karavanseraiet.no er i sitt fjerde år i cyberspace. Tre år med Kamelrytterskens refleksjoner, og noen ganger skjeve blikk og sleivete omgang med tastaturet. Tittelen antyder at man kan finne mye rart her inne, i dette herberget for tanker fra mange sider av livet. Slik som Karavanseraiene var den gang de var hvilested for handelskaravaner og andre veifarende langs karavanerutene i Afrika og Sentraslsia. Mange gikk ut fra Istanbul, sørover og østover, andre gikk nordover og vestover i Europa, enten landeveien, eller med skip over Middelhavet. Uansett hvor varene skulle hen, det fulgte tanker og ny kunnskap med karavanene. Kunnskap som ble utvekslet i Karavanseraiene, for så å finne nye veier mellom mennesker. Dette Karavanseraiet er også slik, her utveksles kunnskap og erfaringer mellom mennesker, forhåpentligvis til glede og nytte for alle parter. Det er lagt inn lenker i teksten for å gjøre det enklere å se helheten i bloggen og i historiene som fortelles. Og forhåpentligvis gir de også inspirasjon til videre lesing :-)

Hvis du vil kan du gå til forsiden hvor du kan lese helt andre historier om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling. Eller du kan bruke søkefeltet for å søke opp eldre bloggposter om emner som interesserer deg.

Tusen takk for at du ser innom, håper du kommer tilbake, gjerne med en kommentar til det du leser, sett fra din del av verden :-)

Ha en fortsatt fin dag :-)

Kameryttersken

Pidebrød

Er en innvandrerbutikk på Heimdal som har Tyrkisk Pidebrød. Og i dag fikk jeg med meg en leiv. Er ikke alltid de har når jeg er ferdig på jobb, og kan jo ikke ta med brukerne på tur dit hver gang jeg har lyst på pidebrød.

Fant en pakke ferdig tacokjøttdeig på Prix’n, blanda oppi no frosne grønnsaker, en squash, en løk, en snackpaprika og et glass tacosaus. Skar opp pidebrødet og fyllte med tacovellingen. Forsvant rett ned i ynglingens gap, så spiselig ble det iallfall.

Hvis tacovellingen overlever fram til i morra, blir det å koke ris og spe ut med, så blir det en slags risotto til middag i morra. Ynglingen er ram til å ta slike rester, så det er mulig at han blir utsatt for en annen middag i morra, enn den jeg planlegger i dag.

Ris er en enkel ingrediens i matlaginga mi. Koker gjerne opp risen på morran før jeg går på jobb, når den koker godt setter jeg den i stekeovnen. Da er den kokt nå jeg kommer hjem. Slipper å koke ris også i hattfokket som man vanligvis står i når man kommer hjemfra jobb.

Brødbaking

Ferien er over for denne gangen, så i dag var det tilbake til havrelefsa og stryskjorta igjen.

I heimen var brødboksen heller tom, så da ble det brødbaking på Kamelryttersken i kveldinga. Har liksom aldri fått dreis på brødbakinga. De blir liksom ikke helt så store som de egentlig burde være. Og eksperimentering har det blitt slutt med. Ble ikke noe bedre uansett. Men i dag ble det for varmt vann i deigen, og alt for mye. Men hadde ikke før satt deigen til gjæring før den holdt på å komme ut av bollen. Så det ser litt lovende ut i dag.

Har alltid vært “kuren”  når folk er på havet i dårlig vær. Kjenner meg litt uvel og tenker på de som satt hjemme og venta på at kallen skulle komme hjem fra fiske. Åpne båter og dårlig vær har aldri vært en god kombinasjon, noe vi kvinnfolk på kysten har kjent på i alle år. Ble mint på denne magefølelsen i dag. ÅttringenHæringenhavarerte på Vestfjorden vei fra Kabelvåg til Nordskott i går. Vil jo tro at det var vante folk ombord, men Vårherre har sine meninger om vær og vind, og selv vante folk kan bli lurt av en brottsjø. Satte en liten støkk i meg å lese om havariet, men er glad at mannskapet “berga” som vi sier.

Anja har pussa opp på bloggen, og det ble riktig så bra :D Grattis :) Og så har a like godt lagt ut en lovprisning av yours truly. Noe som verken var nødvendig eller fortjent. Men Tusen Takk Anja :)

Respekt er et begrep vi begge har snakket mye om opp gjennom årene. Om det å ha respekt ikke bare for andre, men også for seg selv.  Abrebloggen har en reportasje fra Homoparaden i Oslo sist lørdag. Og i kommentarfeltet ble det en diskusjon som etterhvert førte til beskyldninger om manglende respekt for den man diskuterte med.

Marias metode tar opp i en serie innlegg en annen side av respekt. Den respekten vi har/ikke har overfor de svakeste i samfunnet. Hun har lest Stoltenbergutvalgets rapport om narkotikapolitikken. Kamelryttersken skygger banen så snart det dukker opp en sånn NOU-sak (Norsk Offentlig Utredning), så all ære til de som klarer å lese en slik, og trekke no fornuftig ut av den.

Maria snakker om hvilken moralsk standard vi skal legge oss på, men blir ikke det det samme som å behandle hverandre med respekt for egen verdighet?

I siste del av serien om Stoltenbergutvalgets rapport skriver Maria om forslag til behandling og oppfølging. Her er det som vanlig sprikende oppfatninger, men stikkord må være verdighet og respekt.

Tror vi får den respekten vi fortjener. Viser vi respekt for oss selv, får vi den samme “mengde” respekt tilbake fra omgivelsene. Og når vi viser andre respekt, vil de vanligvis vise deg den samme respekten. Men noen ganger blir man ikke møtt med den respekten man forventer. Hva er det som gjør det? Er det jeg som ikke viser meg selv respekt? Er det den andre som ikke viser seg selv den respekten h*n fortjener? Eller er vedkommende så arrogant, at h*n ikke godkjenner andre menneskers selvfølgelige krav på å bli vist respekt?

Verdensproblemer

løser Kamelryttersken gjerne ;)

De fleste av dagens utfordringer er av det relativt greie slaget.

BP brenner havskilpadderharde livet. Hittil har de klart å avlive eller skade over 400 skilpadder. Til en stykkpis av $ 50.000 er det egentlig bare blåbær mot utgiftene til å holde en oljeutblåsning i live.

Mer lokale verdensproblemer som det ser ut som at øvrigheta er beredt til å overta, er saken med dokumentfalsk i Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAFH). Kamelryttersken er lettet over at administrasjonssjefen ble ansatt lenge etter at hennes autorisasjoner ble utstedt (2003 og 2007). Og uttaler til Karavanseraiets avdeling for verdensproblemer: “At det skal vel godt gjøres at fruen klarte å forfalske andre papirer enn sine egne før a ble ansatt i SAFH. ”

Stygt sagt om en stygg sak. Får tro at hodejegere og andre som holder på med ansettelser begynner å sjekke papirene til folk de ansetter. Det er hardt nok å få seg jobb, om man ikke skal konkurere med folk med papirer som ikke holder mål.

Paven har hatt en hard vinter. Ikke nok med at at han måtte be Irlenderne om unnskyldning for at prestene hans forgrep seg på landets fremtidshåp. Nå må han også finne seg i at Belgisk politi konfiskerer den katolske kirkens arkiver om lignende saker i Belgia. Vi får tro at hans stedfortreder her til lands får beholde sine arkiver om overgrepssaker. Får jo være måte på legge skam til skade lizzom. Not.

I en annen religion har de verdensforsamling i Sør-Afrika for tida. Representantene for religionens opphavsland, England ble ydmyket av Tyskland, hvor de også er minst like religiøse. Kamelryttersken har ikke helt skjønt vitsen med at 22 halvtamme karfolk skal springe livskiten av seg etter en ball. De har da to hver seg, hva skal de med den tredje? Den må da bare bli i veien?

Selv om Midt-østen konflikten ikke er av det helt enkle slaget, klarer ikke Kamelryttersken å komme seg unna den. Etter at Haaretz ble en del av den daglige lektyren har også forståelsen for konflikten blitt dypere. Og spørsmålet om hvor sterkt demokratiet faktisk står i Israel er langt framme i bevisttheten. Ikke bare hos Kamelryttersken, men også blant bidragsyterne til Haaretz.

Ett av dagens oppslag er et referat fra en rettsak i høyesterett hvor palestinere  saksøker staten for å ha bygd en kloakkrenseanlegg på deres eiendom uten å spørre først. Staten vil godkjenne byggingen i etterkant, siden anlegget allerede er bygd. For det er den eneste løsningen. Dommeren i saken spør hvordan dette kan stemme med en forsvalig saksbehandling? Og om  det utfra vanlig saksbehandlingspraksis kan forsvare at en ulovlig løsning er den eneste løsningen.

Andre oppslag viser at respekten for høyesterettsavgjørelser ikke er så alt for utbredt i Israel.

Det positive i den indre konflikten i Israel, er at også moderate grupper begynner å vise at de har sine meningers mot. I Jerusalem vil de jødiske myndighetene kaste ut et antall palestinske innbyggere for å bygge et turistsenter. Her har jøder med ortodoks bakgrunn slått seg sammen med palestinske aktivister for å protestere mot denne avgjørelsen.

Haaretz dokumenterer/forteller om forhold i Israel som Kamelryttersken ikke var klar over. Og som ikke er alt for godt egnet til å bygge et demokrati. For eksempel kan en jøde som kan bevise at det har bodd jøder i en bygning eller eiendom for opptil 100 år siden kreve eiendomsrett over den eiendommen. Noe en palestiner ikke kan, selv om han og hans familie har bodd der de siste 60 årene. Er det rart det er krig?

Ikke det at Kamelrytterskenskal legge all skylda på Israel i denne konflikten, palestinske ledere har virkelig gjort sitt for å holde terrorbalansen i ubalanse, men det må være lov å si at det er mye som blir gjort av israelske myndigheter, som ikke akkurat bygger fredelig sameksisitens. Og da er ikke nybyggerne og dermed Israels okkupasjon av store deler av Vestbredden tatt med i regnstykket i det hele tatt. Burde man det?

Vemodig

Bløderprinsessen ringte og inviterte på kaffe på Nyhaven i ettermiddag. Noe som etterhvert ble en kopp te og ei halv pils på hennes regning. Tusen takk :)

Samtalen gikk mye på våre felles interesser og likhetstrekk mellom historiene våre. Virkelig godt å kunne småprate om uviktigheter samtidig som vi kan ta en dyp diskusjon om hvordan man reiser ei flaggstang. Og ikke minst hvordan våre respektive faderlige opphav oppfører seg når det er snakk om å løse enkle praktiske utfordringer. Som for eksempel det å reise ei flaggstang.

Lørdagsadressa lå på bordet og der var det et oppslag om familien Rodahl som flytter fra Sauøya. Blir litt vemodig av det. Er litt som å møte seg selv i døra. Er som at noe av optimismen og idealismen som fikk både yours truly og andre til å bosette seg og skape seg et liv i en utkant av en utkant på 1970/-80 tallet dør.

Nå er det snart 12 år siden vi flyttet fra Vinkenes. Vi tok konsekvensen av at ungene trengte et sosialt liv utover det familien tilbydde og flyttet inn til kirkestedet. Etterhvert som det ble klart at det var ikke bare bare å få seg jobb i en utkantkommune med bare landbruksskole, ble det mer flytting, studier og etablering i en større landsby.

X’n sa det slik her i vinter, når jeg klaga over at jeg mangla arbeidslyst og tiltak. “Du har da jobba nok i di tid”. Jo, har jo det, men… Ikke det at jeg direkte savner livet på Vinkenes, det hadde sine sider, både negative og positive. Men jeg kunne tenkt meg litt av det pågangsmotet som vi hadde da. Den viljen til å arbeide med noe som ikke ga annet enn tilfredstillelsen av at nå har vi gjort et godt arbeid.

Og så er det litt surt å måtte innrømme at de hadde rett de som mente at

Det du pusla med, Edvard, det vart altfor smått.
Økonoman’ er dårleg fornøyd

Jan-Arill Skogholts “Bygdevise”, som nok mange tenker på som “Kor e hammaren, Edvard”, har alltid stått for meg som gravskrifta over livet i utkant-Norge. Byfolket, med Arbeiderpartiet i spissen har på mange måter fått herje vilt med de ressursene som bygdefolket har hatt å leve av. Ottar Brox satte ord på det i boka “Hva skjer i Nord-Norge” i 1966. Er bare det at vi har ikke villet godta det, og har slåss videre mot strukturrasjonaliseringa av landbruk og fiske.

Anne Viken tar opp noe av dette i sine kronikker. Noe som har falt flere tungt for brystet. Er nærmere tredve år siden jeg gikk på landbruksskolen, men disse diskusjonene er fremdeles like teoretiske og lite forankret i den praktiske virkeligheten.

Pikenes Jens, statsministeren, var ute her om dagen og fortalte at eventuell ekspansjon i landbruket kom til skje i tilleggsnæringene. Det er ikke mulig å tenke seg at landbruksproduksjonen skal øke.

De (politikerne) sa det samme for tredve år siden. På en måte har de gitt opp å utvikle primærnæringene. Er et stort paradoks her som krever sitt å sette seg inn i. Men det fører tilbake til vemodigheten jeg føler ved å høre at enda en familie flytter fra utkanten og “på land”.

Men det er forståelig. Mennesket er et sosialt vesen, og det å møte andre mennesker daglig er godt for det enkelte mennesket. Og det er en forståelse som vi trenger å ta med oss, alle.

PS Nationen kan fortelle Haakon og Mette Marit gir seg med gårdsdrifta på Skaugum. Og klarer ikke de å skaffe seg et utkomme av 110 melkeyr i et av Norges beste jordbruksdistrikt, er det ikke rart at det blir færre aktive bønder.

Karavanseraiet

er en ny blogg i blogglandskapet. Motorsykkelkjøring, politikk/samfunn, arbeid og personlige meningers mot om dette og hint både på privatplanet og i det offentlige rom er det du vil finne.

Karavanseraiet ligger på et eget domene og drives av WordPress. En ny plattform krever sitt å sette seg inn i. Og det er kanskje litt mer teknisk å holde på i WP enn i Blogspot, men på den andre siden er friheten til å velge utseende og utnytte mulighetene som netteknologien gir, større. Pro og kontra som det alltid er.

Er fremdeles tekniske ting som må på plass, men det funker så bra at jeg vil tro at dere som lesere ikke vil merke så mye. Bruker pr nå standardutseendet som WP 3.0 leveres med, og det funker greit nok. Er ting Kamelryttersken kunne tenkt seg anderledes, men det er alltid slik med nye ting, man må venne seg til hvordan de funker.

En nyvinning fra den andre bloggen, er at skriveføre mennesker fra blogglandskapet er invitert til å skrive gjesteinnlegg. Tanken bak er å promotere Karavanseraiet som er en ny blogg og derfor lite kjent. Men det er  også å gi en honnør til den enkelte gjesteskribent for det arbeidet h*n legger ned i sin egen blogg. For det er mange fornuftige (i Kamelrytterskens øyne) meninger og gode blogger ute i blogglandskapet som fortjener å bli lest av flere.

Navnet på den første seriøse bloggen, Kamelhiet ga seg litt selv. En kommentar en gang var at bua hvor ørkendyret holder hus var et utmerket hi. Og siden han er en Snabelkamel, var det naturlig at han holdt til i et kamelhi. Og kameler var et nødvendig innslag i handelskaravanene i det Ottomanske riket. Noe som gjorde at Sultanen fikk bygd herberger, seraier langs alle handelsrutene i riket. Derav navnet karavanserai. Hu slår mye opp i og linker til artikler i Wikipedia, for selv om Kamelryttersken har en god forståelse av det hu skriver om (som oftest ;) ), er det enklere å referere til en artikkel der, enn å utbrodere detaljer. Leseren kan da selv velge å utdype det a skriver om eller ikke. En av fordelene med netteknologien.

Kamelryttersken har tenkt litt på hvorfor hu ikke bruker norske eller kanskje heller nord-norske navn på bloggene. Hu er jo ellers veldig så patriotisk og nasjonalt innstilt. Det har nok litt med at hu er like mye opptatt av det som skjer utenfor seg selv, som det som skjer i hu. Og vi nordlendinger har jo aldri vært kjent for ikke å bruke ordforrådet vårt. Arthur Arntsen sa det slik en gang “Det e ikkje førdi nordlendingen mangle ord, at han har et så blomstranes språk, men det av mangel på bedre ord.” (fritt etter yours trulys hukommelse).

Da e det egentlig ikkje så my meir å sei, enn å gjenta se sjøl (enda en gang ;) ) Velkommen te Karavanseraiet :D

Og ikkje vær redd før å legg igjen kommentara og andre innspell.

At det går an ?!

At assisterende Helsedirektør Bjørn Guldvog ble lamslått og forbandet skjønner Kamelryttersken godt. For hu er litt i villrede selv etter at adminstrasjonssjefen for Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAFH) sa opp på dagen.

SAFH sier på hjemmesida si at: Sitat “Helsedirektoratet har startet en bred gjennomgang av arbeidet i SAFH for å sikre at arbeidet med å autorisere helsepersonell foregår på en betryggende måte.”

Skulle egentlig bare mangle. Kamelryttersken har autorisasjon(er) skrevet ut av SAFH, og vil på det sterkeste frabe seg at noen tukler med hennes verdipapirer. Hu må kunne stole på at de papirene hu legger fram ved en ansettelse er korrekte og at hu ikke lyver på seg noe hun ikke kan stå for. For attester og vitnemål er hellige på den måten at de viser at dama har gjennomført den nødvendige skolegang og studier for å kunne påberope seg kompetanse på det feltet hu arbeider. Og når så adminstrasjonssjefen for det organet som garanterer at hu har den kompetansen, har løyet på seg utdanning hu ikke har, da blir hele det organet kompromitert. At de setter i gang dagen etter oppsigelsen, viser at de har skjønt alvoret i situasjonen.

Norge er kanskje for strenge når det gjelder å godkjenne helsefaglig utdanning fra andre land, men denne saken viser at det er nødvendig å dobbelsjekke papirene som folk legger fram. Vil tro at den neste adminstrasjonssjefen for SAFH vil bli dobbeltsjekka dobbelt opp. Ikke bare finlesing av papirene, men også telefon til studiested og tidligere arbeidsgiver med spørsmål om vedkommende faktisk har vært der, før man spør om karakterene stemmer.

Den tidligere adminstrasjonssjefen er aktiv i Fremskrittspartiet, noe som heller ikke har gått helt upåaktet hen. At Frp har fjernet all bakgrunnsinformasjon om fruen fra sine hjemmesider er jo helt naturlig. For hva skal man tro om henne nå?

Akkurat dèt skal vi la ligge, bakgrunnen for forfalskningene er ikke noe Kamelryttersken trenger å psykologisere. Dèt klarer media godt uten hennes hjelp.

Reaksjonen i samfunnet er naturlig. Vi liker å tro at vi kan stole på hverandre og det vi sier vi står for. Og når noen bryter vår tillit ved å lyve på seg noe de ikke har rett til, da har vi moralsk rett til å reagere. Noe vi også gjør. Litt for å vise at vi selv er bedre enn som så, og for å forsterke budskapet til de som kan finne på å forfalske eksamenspapirer, at “Sånn gjør man bare ikke”.

Joda, vi gjør det, hvis vi kommer unna med det. Vi er ikke bedre enn som så likevel. Og det er ikke alle som er like ærlige når de blir tatt, som den tidligere adminstrasjonssjefen i SAFH. Selv om hu pr nå ikke har sagt noe til pressen, har hu iallfall innrømmet det er hun som har forfalsket studiebevisene sine. Og tatt konsekvensen av det ved å si opp på dagen.

Velkommen til Kamelrytterskens karavanserai

Karavanseraiene var hvilesteder/overnattingssteder for karavaner langs de store handelsrutene i Midt-Østen, Nord-Afrika, Sør-øst Europa og langs Silkeveien fra Tyrkia til Kina.

Tanker og nye ideer fulgte karavanene og ble utvekslet under og etter de felles måltidene i seraiet.

Dette Karavanseraiet er et hvilested for Kamelrytterskens tanker om hvordan vi mennesker oppfører oss mot hverandre. Og som i andre karavanserai er utveksling av tanker og ideer en del av livet. Føl deg fri til å delta med dine synspunkter og innspill.

Et karavaserai har nødvendigvis en servicefunksjon for de reisende som besøker det. Så herer det både ly for karavanenes kameler og kjøkken.

Kamelhiet er en B(iker’s)logg hvor du finner resieskildringer, snakk om motorsykler og annet som hender langs veien.

kjøkkenet tilberedes mat til de reisende etter en lang dags ferd mot natt og før de kan legge ut på en ny dags reise mot nye mål. Forhåpentligvis etter en god natts søvn og med nye tanker de kan ta med seg til andre steder de skal. På kjøkkenet filosoferes og funderes det over mat og allehånde av livets tilskikkelser.

Ladybikers Inn reflekterer Kamelryttersken over studier og praksis som lærerstudent i en klasse på videregående skole. Tema som ikke helt har no i et Kamelhi å gjøre, selv om det filosoferes over så mangt over grytene på kjøkkenet

Velkommen til Karavanseraiet.no, håper du finner det verdt besøket. Legg gjerne igjen en kommentar eller delta i diskusjonene som oppstår hvor meninger møtes :)

Besøkstellere, blogglister og anna dilldall

Oppdatering 5/11 – 2010

Linket til Blogglink, http://www.blogglink.no/

<a href=”http://www.bloglovin.com/blog/1836820/karavanseraiet?claim=97phkbjtm35″>Follow my blog with bloglovin</a>

Finns en drøss med besøkstellere og blogglister ute på nettet og de må man registrere seg på. Derfor denne posten

Jeg har plassert min blogg i <a href=”http://bloggurat.net/kart/registrere/11853/trondheim”>Trondheim</a> på <a href=”http://bloggurat.net/kart/”>norske bloggkart</a>!

Nå har jeg registrert meg på http://bloggurat.net/minblogg/registrere/5b91b3070fef61356dde7fa6b8f79c3595ffe42c

<a href=”http://bloggurat.net/u/20f153″>Bloggurat</a>