Snedig. Om sammenhenger og forbrukermakt

Når man kommer med fakta i en diskusjon, kan man få beskjed om at man ikke må forvirre motparten. Med fakta. Noe blondinen med egen motorsykkel har fått erfare. Mer enn èn gang. Mulig det har noe med menneskets uvilje mot å endre inngrodde meninger. Som at blondiner som er store i kjeftamentet har i minste laget med forstand. På for eksempel dagens snakkis. Matvaresikkerhet.

Noen vil kanskje si at det er på tide. At det blir en snakkis. De sitter og lurer på hvorfor det har tatt så lang tid. For dette sa vi jo for 30, 40, 50, 60 år siden.  Dette med at alt henger sammen, at naturens kretsløp fungerer slik og slik, at tukler man med èn ting, vil det gi følger et annet sted. Derfor gjentar blondinen seg selv. Enda en gang.

Kvikksølvutslippene i Minamatabukta i Japan, skjedde på 1950-tallet. Offisielle tall sier at et femtitalls menneskeliv gikk tapt på grunn av store mengder kvikksølv i fisken fra bukta. Fiske i og rundt Minamata var forbudt i årtier etterpå.

Rachel Carson ga ut boka «Den stumme våren» – «Silent Spring» i 1963 om følgene av bruk av DDT og andre plantevernmidler. DDT ble forbudt i Norge i 1970, i USA i 1972. Etter sterke protester fra produsenten, som mente at DDT var helt trygt. Når forbudet var et faktum fortalte lederen for USA’s Environmental Protection Agency, at avgjørelser som å forby DDT, i det store og hele var politiske. Altså innrømmelse av at det ikke er fakta, men menneskelige oppfatninger som er avgjørende. Det han heller ikke sa, er at de multinasjonale selskapene som produserer og selger sprøytemidler, også er en del av opinionen, og at de i dag har politiske og økonomiske muskler av en størrelsesorden som langt på vei har gjort at USA har mye svakere lovgivning omkring matsikkerhet enn EU. Men det visste kanskje ikke direktøren den gang da. I 1972.

På 1970-tallet kom den «Grønne bølgen», med økologisk landbruk og kritiske røster til konvensjonelt landbruk, industrialisering av husdyrhold, monokulturer og kjemiske plantevernmidler. Da hadde man begynt å få innsikt i økosystemer og hvordan kjemiske forbindelser følger næringskjedene, slik at kritikken av kjemiske plantevernmidler hadde et seriøst, forskningsbasert grunnlag. Det var ikke lenger synsing. DDT-ens virkninger på for eksempel fugleegg var godt dokumentert. Det samme var det at DDT kan ha en halveringstid på opptil 30 år i jord. Man begynte å få tidsfrister for hvor lang tid det måtte gå mellom sprøyting og høsting, for å sikre at nytteplantene ikke inneholdt sprøytemidler eller rester etter nedbrytingsprosessene. Glyfosat (Round-Up) ble det store på bekjempelse av ugras. Ikke bare i åkeren, men også i hager, parker, veiskråninger osv.

Rundt 1990 begynte det å komme dokumentasjon på at Glyfosat ikke var så sikkert som produsenten Monsanto påsto. Halveringstiden kunne være opp til 90 dager, noe som er i lengste laget i mange grønnsaksproduksjoner, hvis man vil levere produkter uten sprøytemiddelrester.

Man begynte utover på 1970/-80-tallet også å se at ugras og skadedyr utviklet resistens mot de plantevernmidlene som ble brukt. Man måtte bruke større mengder og sprøyte oftere for å få ønsket effekt. Det førte til at man ikke bare fortsatte å forske på mer effektive midler, men man begynte også se på om nyttevekstene kunne bli bedre i stand til å tåle de økte giftmengdene. Noe som førte til genmodifisering, siden vanlig avl ikke gikk fort nok/ga ønskede resultater.

I 2000 begynte man i Norge å overvåke bruken av medisiner i dyreholdet. Også her så man utviklingen gikk mot mer bruk av medisiner. Allerede da kunne man påvise antibiotikaresistens hos bakterier hos kylling. At det har tatt 14 år før folk flest har tatt til seg denne kunnskapen, kan kanskje kalles snedig. Mer sannsynlig er det at denne kunnskapen har vært underkommunisert fordi man ikke ville skape frykt i befolkningen. Man vil jo at mat skal være ren.

Nå melder Nortura, Norges største salgssamvirke for kjøtt og fjørfe, at de i løpet av de neste to årene vil fase ut bruken av «Narasin», et middel som skal forebygge bakterierelatert sykdom hos kylling, og som gis rutinemessig gjennom foret.

Tar sin tid å endre rutiner. Og to år er lenge. I denne sammenhengen.

Det er desverre ikke alt mennesket har funnet på som er bra. For naturen. Mange av de kjemiske forbindelsene som kommer på avveie med utslipp fra industri og privathusholdninger, brytes ikke ned og blir ufarlige. De blir tatt opp i naturens kretsløp og vil etterhvert bli konsentrert i skadelige mengder, nettopp fordi de ikke brytes ned. Hverken i vann, luft eller i levende organismer. Noe blir midlertidig tatt ut av kretsløpet ved at de ikke blir utsatt for vær og vind, begraves i sedimenter på havbunnen eller på annen måte ikke går inn i kretsløpet. De stoffene som går inn i kretsløpet vil etterhvert bli tatt opp i levende organismer, og etterhvert som det organiske materialet beveger seg opp gjennom næringskjeden blir miljøgiftene konsentrert til slike mengder at de er skadelige. Kvikksølvutslippet i Minamatabukta er et eksempel. DDT i morsmelk et annet. Miljøgifter i spekket til sel og isbjørn et tredje.

Det er i dag mye snakk om forbrukermakt. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale det ren mat koster? Amerikanske bønder har mye godt gitt opp. Monsanto, som sitter på rettighetene til mye av det såkornet som brukes i USA, saksøker alle som vil bruke eget såkorn, avlet av det såkornet de kjøpte året før. Av Monsanto. Og de vinner fram med søksmålene. Også mot forbrukere som mener at maten de kjøper ikke holder mål.

Det er makta som rår, sa kallen, han kasta ut katta.

Skeptisk? Helt greit, når man vet hva man er skeptisk til

Nå har hun klart det. Igjen. Blondinen med egen motorsykkel. Å rote seg inn. Og bort. I en av skeptikernes 

høyborger.

Bloggen «Saksynt». Hun klarte ikke å holde tunga bak tennene. Og la ut om sin skepsis til Monsanto og GenModifiserteOrganismer (GMO). Hun la også ut om plantevern, DDT i morsmelk, næringskjeder, alligatorer med forandringer i kjønnsorganene på grunn av miljøgifter i Floridas sumper, og om Loven om avtakende utbytteauke.

Fruen regner med at det var sistnevnte som fikk det til å flyte over for de ellers så sindige skeptikerne. For det kom spørsmål om hun kunne dokumentere sine påstander? Når hun da tar seg den frihet å spørre hva slags dokumentasjon vedkommende spørsmålsstiller ønsket, får hun ett svar som kan tyde på at vedkommende kanskje ikke var så sindig som fruen trodde. Ham om det.

Selv om blondinen er litt skuffet over at hennes agronomiske kunnskaper trekkes i tvil. Loven om avtakende utbytteauke var tross alt en bærebjelke i økonomiundervisninga på Vefsn Landbruksskole den gang da. På Agronomkurset 1981/-83. Sjekker man lenkene over her vil man se at loven fremdeles er god latin i økonomkretser rundt forbi i Mor Norge.

Når det gjelder DDT og lagring av plantevernmidler og miljøgifter i næringskjeden, var dette også tema i undervisninga på Landbruksskolen. I tillegg var det pensum i biologiundervisninga i ungdomsskolen. Det at DDT kan spores i morsmelk og at det ble forbudt i fedrelandet i 1970, var også pensum. Stoffet er fremdeles i bruk i enkelte Afrikanske land til bekjempelse av malariamygg. Sistnevnte er hentet fra Wikipedia, som etter sigende blir brukt som dokumentasjon i halvparten av avgjørelse i USAs høyesterett. Uten at det er et kvalitetsstempel i seg selv.

Avisa Nationen har denne uka et oppslag om at studier på fjellrev på Svalbard viser at reven har fått i seg miljøgiften Perfluoroalkylerte sambindingar (PFAS). Kamelryttersken tror at denne kjemiske substansen ikke finnes naturlig på Svalbard, og at den har kommet inn i fjellrevens økosystem via luft og vann, og at den har blitt konsentrert til målbare kvanta etterhvert som den har vandret oppover i næringskjeden. Det rapporteres også fra annet hold at sel og isbjørn inneholder målbare mengder med miljøgifter som ikke finnes naturlig deres habitat.

Nationen har også et oppslag om at gatekjøkkenkjeden McDonalds ikke vil bruke genmodifiserte poteter. Poteten er modifisert for blant annet å være bedre egnet til frityrsteking. Likevel vil ikke McDonalds bruke denne poteten. I USA.

Så var det disse GMOene. Og hva har den førnevnte Loven om avtakende utbytteauke med genmodifiserte planter å gjøre? Kanskje mer enn man skulle tro.

Norman Borlaug og hans «Grønne revolusjon» var ikke den suksessen som man skulle forvente. Blant annet på grunn av utfordringene med avtakende utbytteauke. For det har seg slik at når man dyrker for eksempel ris eller mais for den del, så har man en del økonomiske innsatsfaktorer som skal betales. I tillegg til lønn for strevet. Kjøper man mer gjødsel, som Borlaug anbefalte, vil plantene gi bedre avling. Men ikke i det uendelige. Setter man dette opp matematisk i en kurve vil man se at kurven for avling etter hvert vil flate ut, uansett hvor mye mer gjødsel man gir plantene. Kurven for utgifter til gjødsel vil stige og etterhvert vil kurvene krysse hverandre og man får et negativt resultat. Bonden må derfor finne balansepunktet mellom hvor mye gjødsel han kan kjøpe for å få en avling som gir ham fortjeneste. Man kan sette opp en slik grafisk fremstilling for alle innsatsfaktorene og dermed se hvor mye man må betale for å få et økonomisk overskudd av avlingen. Det var blant annet dette Borlaug hadde oversett når han dro i gang den grønne revolusjonen, at småbøndene han ville hjelpe, ikke hadde råd til gjødsel og plantevernmidler, og at deres mangesysleri med mange mindre arealer med forskjellige vekster var bedre tilpasset deres lokale økosystem. Over tid har man sett at det enkle er ofte det beste, og at småskalalandbruk kan være mer robust og levedyktig enn store monokulturer. Uten at det ene utelukker det andre.

Innføringen av store monokulturer (store arealer med bare èn vekst, for eksempel hvete eller mais) skapte etterhvert vansker med å kontrollere uønskede vekster, og man innførte kjemiske plantevernmidler for å holde andre planter og såkallte skadedyr unna åkrene. Et av dem var DDT som skulle ta skadeinnsektene. Disse utviklet etterhvert resistens (motstandskraft) mot både DDT og andre plantevernmidler. Noe som førte til bruk av andre giftstoffer eller høyere doser. Det viste seg også at plantevernmidlene ikke ble brutt fort nok ned til ufarlige substanser og at de fulgte næringskjedene og etterhvert ble konsentrert i de dyrene som står øverst næringspyramiden. Mennesker og rovdyr. Utslippene av kvikksølv i Minamatabukten i Japan på 1950-tallet var starten på bevisstheten og kunnskapen om virkningene av miljøgifter i økosystemene rundt om i verden. Både lokale system, som kvikksølvinnholdet i fisken i Minamatabukten, og globalt som funnene av PFAS i rev på Svalbard. I Minamata førte kvikksølvutslippene til flere dødsfall og fiske i bukten var forbudt i mange år.

Her hjemme var fisk fra Mjøsa lite anbefalt på 1970-tallet. Ikke på grunn av kvikksølv, men på grunn av fosfat fra industriutslipp og private husholdninger. Industriutslippene ble redusert/fjernet og fosfatholdig vaskemiddel ble forbudt brukt i bygdene rundt Mjøsa, og var starten på at det nå ikke selges fosfatholdige vaskemidler.

Det at ugras og insekter etterhvert utviklet motstandsdyktighet mot plantevernmidlene, gjorde at man begynte å tenke på måter å øke nyttevekstenes motstandsdyktighet mot plantevernmidlene. Det førte blant annet til genmodifisering av mais og andre matvekster.

Monsanto produserer plantevernmidlet Glyfosat, et middel som selges under produktnavnet Round-Up. Det er et systemisk middel som tas opp av bladene og som sprer seg utover i hele planten. Ved å modifisere et gen i mais, tåler maisplanten mer gift enn de andre plantene i åkeren. Maisen får dermed et fortrinn i konkurransen om vann og næring. Men det er usikkert om plantevernmidlene som brukes brytes fort nok ned til at maisen er sikker som dyrefòr og menneskemat.

En ting er spørsmålet om GMO-er er helseskadelige. Forskerne er ikke enige, og vi har for lite erfaring med GMO både som dyrefòr og som menneskemat.

Det som opptar mer, er den ytterligere belastningen på miljøet med plantevernmidler som brytes sakte ned og som dermed havner i næringskjedene rundt omkring.

En tredje side er Monsantos praksis med å saksøke bønder som vil bruke eget såfrø. Et søk på Huffington Post gir en del interessante lenker om disse rettsakene i USA.

Og så var det spørsmålet om troverdigheten når Monsanto, Bayer og andre firma i sammen bransje påstår at deres plantevernmidler og GMO er helt ufarlige og at de holder på med dette for å sikre mat til verden. Både Bayer og Monsanto er flere ganger tatt med buksa nede når de påstår at alt er i sin skjønneste orden. Det påsto BP også før de begynte sitt ukontrollerte drap på havskilpadder i Mexico-golfen. Fram til da var BP’s etiske standard gullstandarden i oljeutvinningsbransjen til havs. En standard som viste seg å ikke holde vann. Både BP og deres kontraktører ga en god faen i egne retningslinjer og sikkerhetsregler. Viste det seg. Etter at de hadde grillet over 400 havskilpadder.

Plantevernmidler og GMO underlegges strenge kontroller på hvor sikre de er å produsere, selge og bruke. Bivirkninger som spredningsfare og resistensoppbygging skal undersøkes. Det er relativt få laboratorier og forskningsmiljø som har kompetanse til å utføre slike undersøkelser. Man går ut fra at siden de er nøytrale og er avhengig av at de har et godt rykte, at de utfører slike undersøkelser på en redelig måte, slik at man stole på resultatene.

Samtidig må vi ha i mente at man biter ikke den hånda som gir deg mat. Det er en hverdagslig sak, som Karlson på taket sier, når han blir tatt med buksa langt nedenfor knærne.

Påstandene om at Bayer og Monsanto jukser med prøveresultater, henger sammen med praksisen om å saksøke bøndene for å bruke eget såkorn, lobbyvirksomhet som har ført til at USA har dårligere regulering av merking av GMO enn EU har og menneskets iboende tilbøyelighet til å være seg selv nærmest. Har man mulighet, så bruker man den til eget beste.

Det som bekymrer Kamelryttersken mest i akkurat denne saken, er skeptikernes tilsynelatende manglende kunnskap om sammenhenger i miljøet, både lokalt og globalt, og deres behov for å gå etter budbringeren i stedet for å sjekke selv.

Men det er jo også en menneskelig egenskap?

Umoral og verdighet

 

«Det ble mye, det ble for mye, det ble alt for mye deg»

synger Stein Ove Berg på høytalerne i heimen. Mens blondinen med egen motorsykkel filosoferer om moralsk selvrettferdighet og ungdommens henfallenhet til NAVs korrumpering av egen helse .

Allerede den greske filosofen Sokrates (470 f.Kr., død 399 f.Kr.) akket seg over ungdommen:

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.”

Sitatet er hentet fra Daria.no

I dag akker voksne bloggere over unge, dumme blondiner som bruker tida si på fest, sminke, og blogging, alt betalt av NAV og «dumme» foreldre.

Dagens moralske egenrettferdighet er rettet mot et blondt møfrø som ikke er enig i at hun er uverdig siden hun «naver», at hun mener det er helt greit at hun ikke er i jobb eller på skole. For det er ikke gøy. Hun er derfor etter eget utsagn til behandling hos NAV for å bli mindre ukonsentrert og finne noe å gjøre som er gøy.

Denne blondinen må innrømme at hun hadde store vansker med å lese blogginnlegget ferdig. Som det ikke er lenke til her, men som kan søkes opp på nettet med søkeordene «Er jeg uverdig». Det var rett og slett for selvrettferdig og viste at jentungen ikke hadde skjønt bæra. Bortsett fra at rettskrivinga måtte ha vært retta på etter at de første kritiske blogginnleggene var lagt ut på andre blogger.

Men det blir for enkelt å øse seg opp i moralsk selvrettferdighet. Og ta eksempel i seg selv og sin egen suksess som barneoppdrager og arbeidstaker. For vi har alle vår vei å gå før vi ser lyset og hvilken av de smale stiene som er best for oss. Og som viser at vi er verdige.

Dette med verdighet er egentlig ganske så snedig. For hva er verdig, og hva er uverdig? Spørsmålet møfrøet stiller, «Er jeg uverdig, fordi jeg gjør slik og sånn?» er rett på sak. Nei, hun er ikke uverdig til å få Arbeidsavklaringspenger (AAP) selv om hun ikke syns det er gøy å gå på jobb, eller er ustrukturert.

Det som kan diskuteres er om det er uverdig å kalle et annet menneske uverdig. Det står respekt av dama fordi hun sier det som det er, og tør å stå for at hun som et arbeidsført menneske ikke arbeider og dermed bidrar til fellesskapet. Det kan også diskuteres om NAV har de tiltakene som skal til for å gi en lovende ungdom nødvendig mulighet til å vokse videre? Men samtidig kan man jo spørre om motivasjon og vilje til å strukturere hverdagen og finne fungerende løsninger.

Livsglede for eldre er tiltak for å gi eldre et bedre liv på sykehjem rundt forbi. Kan det være en tanke å tenke at de sykehjemmene tok imot Livsgledeassistenter betalt over et eller annet NAV-tiltak? Jenta som stiller spørsmålet om verdig/uverdig sier selv at:

Eneste jeg er god til er å hjelpe andre, gi kjærlighet, trygghet og gi personer motivasjon!!

Et godt utgangspunkt for å være Livsgledeassistent. At ungdommen samtidig får med seg arbeidserfaring og masse takknemlighet fra de eldre som får være med kjekk ungdom ut på tur er vel egentlig bare en bonus?

Filosoferer Kamelryttersken, mens Mary Chapin Carpenter synger “The better to dream of you”

Der vi kom fra, dit vi skal

Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, høst 2014
Gammelstua og fjøsen på Vinkenes Vestre, oktober 2014

Er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sier et gammelt ord. Noe sikkert mange har fått sanne, kanskje ikke alltid med negativt fortegn?

Blogginnlegget «Når slutter hurtigbåten å gå om kvelden?» tar utgangspunkt i akkurat dette. At det må et barn til for å få perspektivet på plass.

For dette blogginnlegget gir næring til tankeganger som blondinens enslige hjernecelle har tumlet i. For lenge siden. Den gang hun selv bodde i en utkant av en utkant Forbindelsen mellom nye og gamle måter å leve på. Finns det sammenhenger, hvordan bruke det som fungerte for de som gikk foran og brøytet vei for oss? Dessertgenerasjonen som ikke kan klippe en sau. Langt mindre spinne ulla og renne en vev.

Fiskerbondeakademikertradisjonen skriver bloggeren. Ja, det er en god tradisjon å stå i. Ikke minst for oss kvinner. I det gamle fiskerbondesamfunnet var kvinne og mann mye mer likestilt enn vi vanligvis tenker oss. Astri Riddervold skriver mye om dette i boka “Innenfor fellesskapet – Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid”, utgitt av Skjerstad og Fauske bygdeboknemd i 1996.

Dar kjem dampen Tidligere  "MS Steigfart", nå "Nordic Star"
Dar kjem dampen. Tidligere “Steigfart”, nå “Nordic Star”

I dag med bedre kommunikasjoner har denne tradisjonen bedre kår enn på den tida Riddervold beskriver, 1850 – 1930/40. Selvsagt er det hindringer, de fleste byråkratiske, som at veterinæren skal godkjenne slakteplassen når man skal slakte heime på gården, eller at det sitter avdanka papirtigre i den urbane ødemarka som vet best hvordan buss- og båtruter i Bortgjømtgrenda skal være.

Det første blondinen, dengang uten motorsykkel, lærte når hun slo seg ned på Vinkenes i 1982 var hvor avhengig hun var av Storsamfunnet. Alt kom utenfra, mesteparten av maten kunne hun produsere selv, men innsatsmidlene måtte komme utenfra. Hvorfor? fordi hun valgte å drive ut fra moderne driftsmåter, ikke slik hennes besteforeldre drev. Det er her forskjellen mellom det bloggeren beskriver og hvordan Kamelrytterskens farmor levde, kommer inn. I dag kan vi velge ut fra en helt annen forståelse for hva vi vil. Vi har velferdsordninger som gjør at vi kan være syke. Besta måtte gå i fjøset, helg som ørk, uansett hvor syk hun var. Ei nabokone fortalte om hvordan hun grynna i djupsnøen til knes etter vann til dyra, mens hun gikk barntung. At den ungen satt fast var et Guds under sa hun. Kallen var på Lofoten, og anna hjelp hadde hun heller ikke. Ungen, Karl som vi kan kalle ham, vaks opp han, frisk og sunn. I dag nyter han sitt otium på kirkestedet, om enn noe redusert etter et langt liv i sjarken. Både nabokona og Besta hadde det menneskelige og mentale som skal til for å komme så langt og vel så det, i det akademiske, som Kamelryttersken har, men i motsetning til henne hadde de ikke velferdsordninger som gjorde det mulig for dem å studere.

Det å flytte akademia ut av universitetet, Slik som KUN gjør, ut i det som flere enn man skulle tro mener er ødemark, har noe for seg. I bygda har man tid, og er det noe akademikeren trenger så er det tid. Tid til å tenke, la tankene modnes, før de kan ut for å stå på egne ben. Om det er et mål å reise så fort som at man kan spise frokost i Steigen, for så å kunne ta et lunsjmøte i den urbane ødemarka sørvest for Sinsenkrysset, er blondinen ikke helt sikker på. En reise skal ta den tida den tar, sjela skal ha tid til å være med. Med det nevnte tempoet, kan det lett bli til at sjela fremdeles spiser frokost mens kroppen inntar lunsj.

Løken, Kråktind og Norfoldstranda. Utsikt fra Purkvika, Vinkenes november 2014

Karl sa en gang vi snakket om det å bo på sørsida av Nordfolda, at  skulle man kunne leve og bo slik som både han og Kamelryttersken da gjorde, veiløst, med bare båt som kommunikasjons-middel, da måtte man ha noe å selge som var lite og lett å ta med seg. Dette var før internett og fiberkabler var tilgjengelige for hvermansen. Internett er fremdeles en eksotisk opplevelse på sørsida, men det er nå så. For dem var det sjøen og jorda som var inntektskildene. Fisk og kjøtt er ting som krever store kvanta før det blir inntekter å leve av, så tanken om et lite og lett produkt som kunne selges til en god pris, var like eksotisk som å kunne innta en Pinà Collada på ei palmekledd strand i det store landet Syden.

Dette har snudd seg på de tredve årene siden første gangen Kamelryttersken var med og filosoferte over mulige inntektskilder i en utkant av en utkant. I dag viser KUN at det finnes små, lette produkter som kan selges til en brukbar pris og som kan produseres i store nok kvanta i utkanten. Et produkt som kan integreres i fiskerbondetradisjonen, på en måte som gjør at utøverne opplever en brukbar livskvalitet.

Det som gjenstår er å ha sikkerhet for stabile kommunikasjoner. Har man det, kan Utkantnorge produsere store mengder kunnskap og kompetanse til beste for Storsamfunnet.

Mulighetene er der, og det finnes folk som vil, også om de må tåle rammevilkår som de ikke hadde godtatt i den urbane ødemarka. Men det er motmakt her også, sentraliserende krefter i mennesket som gjør at fiskerbondeakademikeren fremdeles kommer til å være en eksotisk størrelse, langt mer eksotisk enn de fiskerbøndene som la grunnlaget for den moderne utgaven. Fiskerbonde 2.0.

Eller?

Jektviknova, Tortenlia, Tortenliknubben. November 2014. Heldalisen (1352 M) lengst til høyre. Foran husene på Vinkenes vestre

Spionasje, fisk og billigsalg

«Spionasje har foregått til alle tider, erklærte Smiley helt enkelt. – Selv om myndighetene kunne greid seg uten, vil de ikke det. De elsker den. Hvis det skulle komme en dag da det ikke var noen fiender igjen i verden ville myndighetene oppfinne dem for oss, vær dere trygge. Dessuten – hvem har sagt at vi nødvendigvis må spionere bare på fiender? All historie forteller at dagens allierte er morgendagens rivaler. Moten kan bestemme hva som skal prioriteres, men vi kan ikke si noe på forhånd. Så lenge skurker blir ledere, vil vi fortsette å spionere. Så lenge det er bøller og løgnere og galninger i verden, så lenge tyrannene setter i gang med erobringer, så lenge forbrukerne trenger råvarer, så lenge de hjemløse ser etter et sted å være, så lenge de sultne leter etter mat, så lenge de rike leter etter rikdom, så vil det faget dere har valgt fortsette å eksistere. Vær dere trygge»

George Smiley i John le Carrè’s «Hemmelig Pilegrim»

le Carrè skriver spionromaner, mange av dem med George Smiley som helt. Le Carrè dikter opp sitt eget parallelle univers, et univers som ligner på vårt. Ligner veldig på den verdenen vi lever i til daglig, men personene han skriver om finnes ikke, selv om problemstillingene han tar opp er hentet fra vår verden. Det gjør at mange tar le Carrè’s romaner for underholdning, uten å legge noe vekt på hva han sier om den verdenen vi lever i.

Smiley/le Carrè er likevel inne på noe. At så lenge makta rår, vil makta gjøre det den kan for å beholde makta.

Noe vi ser daglig. Fram til sist valg, var vi lullet inn i en rødgrønn, sosialdemokratisk drøm. Vi visste at Arbeiderpartiet hadde sin overvåkningssvin på skogen. Haakon Lie var flink slik, selv om det kanskje ikke var meningen at vi skulle vite. I dag, etter at vi har stemt kaptalismens lakeier inn i styrer og ting har vi våknet. Noe. Sosialdemokratiet, med alle i arbeid med by og land hand i hand, var faktisk ikke bare en drøm. Det var en velferdsstat, et godt sikkerhetsnett i tilfelle Anton. Nå har den blåbrune regjeringa dratt oss ut av den Tornerosesøvnen. For som Karin Boye sier:

«Det gør ondt, när knoppar brister»

At sikkerhetsnett er dyrt, er ingen nyhet, spørsmålet er hvor finmasket det skal være, og ikke minst hvor finmasket det skal være for mennesker som oppfyller kravet til statsborgerskap eller ikke bor i fedrelandet.

Landsmoderen gjorde oss ikke akkurat et morsstykke den gangen hun fikk oss inn i EØS. Selv kapitalismens høyborg, NHO, innrømmet at frihandelsavtalen med EU var god nok for eksportindustrien. Men den var ikke god nok for de som var og er villige til å selge Norge AS for knapper og glansbilder. Siden de ikke har klart det helt, er det nå om å gjøre å selge så store deler som mulig. Statens kornforretning ble jo avviklet som forvalter av beredskapslagrene for korn. Kapitalen derfra ble brukt til å investere i norsk lakseoppdrett under navnet Cermaq. Cermaq AS kjøpte seg opp både i norsk og utenlandsk lakseoppdrett, for så å bli solgt. Til japanske Mitsubishi. Som ikke er kjent for bærekraftig forvaltning av resursene de forvalter. Rovhogst i tropiske regnskoger er bare toppen av dèt isfjellet.

Lokal forvaltning av ressursene er alfa og omega for en bærekraftig utvikling. Lokal forvaltning er også et banner som blant andre EU bærer høyt. Beslutningene skal taes på et så lavt nivå som mulig. Er visst ikke mange som er enig i at det er det som skjer i EU. Men det er nå så. Verre er det at man privatiserer fiskeressursene på kysten, og gjør det vanskeligere for ungdomen å starte opp med fiske. Det lokale fiskeoppkjøpsfirmaet i Steigen, Brdr. Aasjord, sa på nittitallet at sjarkene som leverte til dem, var deres trålere. De sikret jevn leveranse hele året. Med sentralisering av kvotene gjennom oppkjøp og med det større og færre båter til å fiske blir det til at det blir færre fiskere. Og med det færre hus med lys i langs leia. Synd for turistene som ikke får se levende lokalsamfunn, minst halvparten av opplevelsen de har av landet. Verre for fedrelandet, som med det får færre båtdekk hvor folk kan hverdagsfilosofere over livet og døden, mens de drar bruket. For vi trenger hverdagsfilosofene, de som har tid til å tenke sine tanker i freden og roden, mens de skjøtter sin daglige dont. I det øyeblikket de går over fra å være produsenter av opplevelser for turistene i form av fiskebåter på vei ut til feltet, til å være konsumenter av ferdigpakkede opplevelser på en skjerm nær seg, i det øyeblikket har vi tapt en nødvendig del av samfunnet. En del som trengs for å holde Norge AS i drift, og i stand til å levere det vi som befolkning trenger av infrastruktur, skoler og helsevesen. Man kan faktisk lure på hvem som bidrar mest til vår felles velstand, fiskeren på Røst eller asfaltsliteren på Karl Johan?

Sikker testing

Under hekseprosessene på 1600-tallet trengte man sikre metoder for å kunne bevise at kvinnen som ble anklaget for å være heks, faktisk var det. Kunne jo ikke la uskyldige brenne på bål. Man brukte derfor vanntesten for å være sikker. For man kunne jo hverken være sikker på den som anklaget kvinnen, eller være sikker på at kvinnen snakket sant når hun etter lang tid med tortur fremdeles bedyret at hun ikke var heks.

For som kjent kan det hende at når noen hardnakket påstår at en ting ikke er slik, at den faktisk er slik.

Derfor brukte man vanntesten.

Man kastet kvinnen som var anklaget for hekseri i sjøen, elva eller annet passe dypt vann. Fløt hun, var hun heks. Sank hun, var hun ikke heks. Dessverre druknet hun når hun sank. Hun fikk dermed ikke mulighet til å glede seg over at hun ikke var heks.

«Damned if you do, damned if you don’t» sier Engelskmannen.

Han har kanskje et poeng der?

Middagsgryte

Blondinen med egen motorsykkel har fått et større hodebry. For nå skal man spise fett, men ikke karbohydrater. Ikke skal man spise rødt kjøtt fordi det kan fremkalle hjerte-/karsykdommer. Ikke skal man spise kylling, svin og laks på grunn av uetiske driftsformer. Poteter og brød som har vært som sikringskost å regne, er nå Fy-Fy på grunn av alle karbohydratene og stivelsen.

Samtidig må man jo ha mat. For ikke å forglemme at den oppvoksende slekt ikke skal ha lettprodukter, eller brus, eller juice. Da er det ikke mye igjen. Bare gulerøtter og vann. Og hvitfisk. Hvis den da ikke har vært en snartur i Kina for pakking før den havner i den lokale frysedisken.

Blondinen er rimelig enkel i kosten. Sånn til vanlig. Før ovenstående begynte å innta hverdagen. I form av TV-program laget av en engelsk lege/journalist, Richard Mosley. Sist nå har han fundert på dette med å spise kjøtt. Mosley har for vane å tråle amerikanske forskningsmiljøer for så å sammenligne med europeisk, helst britisk forskning. Det han mener å ha funnet ut er at man kan spise moderate mengder rent, rødt kjøtt, helst ikke mer enn to ganger i uka og at animalsk fett ikke er så galt som man gjerne vil ha det til. Kjøtt i form av pølser, bacon og kjøttpålegg bør man styre unna. Innholdet av salt og diverse tilsetningsstoffer, røyk osv. er om ikke helsefarlig, så er det iallfall ikke med på å forlenge livet til det enkelte menneske.

I en tidligere, tilsvarende reise gjennom andre amerikanske forskningsmiljø fant han ut at moderat faste var helsebringende. Det er han som står bak 5 – 2 dietten, som fruen har prøvd det siste halve året. To ganger i uka er det stopp i matinntaket i 16 – 20 timer. Ellers er det tut og kjør med hva man er vant til å spise.

Enkelte mener at man da kompenserer med å spise mer de dagene man kan spise. Kamelryttersken har ikke merket noe til det, heller det motsatte, at hun spiser mindre og er mer bevisst på hva hun fyller hodet med. Snop bare i helga for eksempel. Juicen halvblandes med Farris og Pepsi Max-en står igjen på Prix-en. Brød, poteter og ris er nærmest borte fra kjøkkenskapet. Bare havregryna, Kefiren og Helmelka får fremdeles være med hjem fra butikken. I tillegg til løk, gulrøtter, broccoli, tomater og bønner. Sånn ca. Det er selvsagt variasjoner i handlekurven og dermed på tallerkenen, men i store trekk blir det slik. Bacon, kjøttdeig og hamburgere har hittil også fått være med hjem. Men etter å ha sett Mosleys pekefinger blir det nok mindre av den slags. Selv om det er godt.

Derfor ble innholdet i dagens middagsgryte:

–          2 store løk

–          2 gulrøtter

–          1 pakke COOP Ânglamark hakkede tomater

–          1 boks COOP Chilibønner

–          1 halv broccoli

–          1 pakke COOP Extra torskefilet

–          100 gr Tine smør

–          ½ teskje salt

–          Sitronpepper

Da var det ikke plass til mer. I gryta.

Løken surres i smøret, resten has oppi. Torskefileten fikk en tur innom mikrobølgeovnen og bestrålt til den var hvit/lett kokt, mens grønnsakene ble skjært opp. Det hele kokes opp og kan serveres etter å ha surret en stund. Blondinen med egen motorsykkel foretrekker å la gryta stå så lenge på komfyren at den koker godt. For så å sette den i stekeovnen en halv time – tre kvarters tid. Innholdet i gryta er da mer sammenkokt og gjennomvarmt.

Håper det smaker :-)

 

 

 

Litt hverdagsfilosofi i sommerdagen

«La meg nå se, sa den blinde til den døve»

Er et vanlig ord i Kamelrytterskens dagligtale. Uten egentlig å tenke mer over hva det innebærer. Helt til minstemann spurte om den blinde kunne tegnspråk?

For den døve kan jo ikke høre, mente han.

Humoren i ordtaket gikk ham hus forbi, han tok det bokstavelig.

Han har jo rett, og det er det som er poenget med ordhellet, at en som ikke kan èn ting, henvender seg til en annen som ikke kan noe annet. Det er som når den blinde merra stanger øyet i lysbryteren, og sier at her var det mørkt.

Hvis man vil, kan man gjerne legge over- og undertoner i disse ordtakene, toner som kan virke nedlatende og bedrevitende. Men det er opptil den enkelte, hva h*n legger i hva som blir sagt og gjort. Det er ikke alltid at ting blir sagt i verste mening, men bare forteller ting akkurat som de er.

Men det visste du jo, trengte ikke en bedrevitende hverdagsfilosof til å fortelle deg det? Eller gjorde du?

Nummerering, et hjelpemiddel eller trakassering?

I skiløypa er det ganske så greit. Førstemann/-kvinne i mål, blir nummer èn, neste nummer to også videre bakover til alle er i mål.

I Lotto er det også nummer. Treffer man rett nummer, kan man bli million(nesten)nær og kanskje enda litt.

I det virkelige livet, der hvor de fleste av oss oppholder oss mesteparten av tiden, er det også et sjansespill. Om den sædcella som vinner kappløpet til egget er bærer av et X- ellet Y-kromosom. Som om det sjansepillet ikke er nok, så er det også noen hormoner i fosterlivet som helst skal gjøre jobben sin. Til rett tid. Som oftest går det bra, og mor og barn er like velskapte. Men en gang i blant er naturens lotto, nettopp det, et lotteri hvor man ikke kommer ut med førsteprisen. Ikke andre heller, noen ganger.

Historiene om hva det fører til er mange, noen er fortalt her på
Karavanseraiet.no, andre har du sikkert hørt andre steder. Historier handler om uvitenhet, andre om viten og vilje. Uansett har de handlet om trakassering av mennesker som ikke passer i bildet som den enkelte har av et perfekt menneske. Perfekt i den betydningen at de er lik den som trakasserer, uten funksjonshemninger av noe slag.

Funksjonshemming er mye rart, og kan defineres på mange slags vis. Det er ikke så mange som tenker på at en rullestolbruker er funksjonsfrisk, helt til h*n skal på bussen. Eller tenker over hva som gjør at en transkjønnet er sosialt funksjonshemmet, og at det er samfunnets holdning til den transkjønnede som gjør ham/henne ufør i arbeidsmessig forstand. Det er relativt få transkjønnede i fast, lønnet arbeid. Mange går på ytelser fra NAV eller driver eget firma. Nyere forskning tyder på at 70 – 80 % av oss strir med selvmordstanker. Rusmiddelmisbruk og behov behandling for psykiske lidelser er mye høyere blant transkjønnede enn i resten av befolkningen.

Når man så føyer skam til skade ved å nekte transkjønnede deres riktige kjønn ved å forlange kastrering før man kan få et personnummer som passer med eget kjønn. Da er man, det vil si statsmakta, på ville veier. På vei til et sted hvor man godtar trakassering. På tross av lovgivning som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønnsuttrykk.

Lønnslippen som blondinen med egen motorsykkel får hver måned, påstår at hun er mann. Påstanden kommer av at statsmakta ikke vil la fruen få endre personnummer. Noe som fører til at data’n tror at fruen er noe hun ikke er. Arbeidsgiver spurte, omtenkt som hun er, om hun kunne gjøre noe. Tusen takk, men dessverre. Norsk lovgivning og dens forvaltere er ikke interessert i å bli sett på som moderne og framtidsrettede. De vil fortsette å trakassere en sårbar, men utrolig oppegående del av befolkningen, på tross av nevnte diskrimineringslov.

Ikke rat at Amnesty International nå kjører en underskriftskampanje for å påvirke regjering og ting til å gi transkjønnede mulighet til å endre personnummer uten å måtte kastrere seg først.

Skriv under på Amnestys appell her

John Jeanette Solstad Remøhar skrevet et innlegg i VG hvor hun oppfordrer Helseministeren til å endre praksis i denne saken NÅ. Det innlegget kan du lese her og gjerne spre videre på de sosiale media du bruker.

Skatteetaten sliter med at de i løpet av få år vil slippe opp for unike personnumre og vil endre dagens system og innføre kjønnsnøytrale personnummer. Det er vel fare for at det blir skatteetaten som redder statsmaktas ære i denne saken. De bruker å få det som de vil. Mer om den saken finner du her

I mens skal Kamelryttersken ordne med boller. For det trengs noen av det slaget, skal alle de korttenkte/-synte menneskene i statsmakta som godtar denne trakasseringen, kunne ta seg. En bolle.

Ikke sant?

Arbeid, en meningsfull eller en verdifull aktivitet?

Mennesket har til alle tider arbeidet for å opprettholde livet. Det har gitt arbeid en status som det er vanskelig å forandre. I dag definerer vi arbeid ut fra hvor mye vi får betalt for de aktivitetene vi utfører. Vi trenger ikke lenger arbeide i vårt ansikts sved for å ha mat på bordet. Likevel er det forskjell på hvordan vi forholder oss til folk i arbeidsfør alder som ikke går i lønnsarbeid. Jeg er ikke så sikker på at uføretrygd er den beste medisinen for alle. Men jeg er jo heller ikke sikker på at nedleggelsen av gårdsbrukene på de psykiatriske sykehusene var så lurt. Arbeid adler mannen sier vi gjerne, i beste pietistiske og Lutherske ånd. Men vi glemmer ofte at arbeid er en meningsfylt aktivitet som holder mennesket i ånde med alle sine krav til utførelse og tilstedeværelse. Krav som i seg selv bygger helse. Spørsmålet er i hvor stor grad man bør arbeide og hvilke krav man skal stille til utførelsen.

Skrev blondinen med egen motorsykkel i kommentarfeltet på Facebook, etter å ha lagt ut et intervju med Jon Hustad fra Nettavisen med tittelen: «Alle kjenner folk som er uføretrygdede som de vet er friske»

Tittelen er i seg selv en provokasjon så det holder. Og temaet har vært diskutertKaravanseraiet.no mer enn èn gang. Og vil nok fortsette å være et diskusjonstema så lenge vi har så rause velferdsordninger som vi har.

Nå er det èn ting å sitte på sin ikke altfor brede bak og mene noe, når man har full jobb, ei inntekt over gjennomsnittet og full kontroll med både økonomi og helse. Noe helt annet når man sitter med ei inntekt på langt under gjennomsnittet, uten mulighet til å spe på med ekstra arbeidsinnsats. Fordi helsa ikke tåler det. Eller fordi velferdsforvaltningen har en kundebehandling og en regeltolkning som ikke oppfattes å være i samsvar med Folketrygdlovens §1. Også Forvaltningsloven kan det virke som blir tolket på ymse vis av nevnte forvaltningsorganer.

Likevel. Det er alltid nyanser. Hustad fikk anledning til å bruke de store bokstavene og dra sine synspunkter helt ut. Noe som er egnet til provokasjon, men ikke alltid til ettertanke.

For som Hustad påpeker, mennesket er tilpasningsdyktig og finner løsninger på de utfordringene det står overfor. I Øst-Berlin grov de en tunnel under muren, for å slippe unna kommuniststyret i den Tyske Demokratiske Republikk (DDR). I Palestina graver de tunneler under grensen mellom Sinai og Gaza-stripen for å omgå Israels blokade av innbyggerne i Gaza. Hvis du vil lan du få en Mercedes personbil inn i Gaza den veien. Hustad snakker om markedsmessige tilpasninger, og bruker liberalistiske vendinger når han gjør det. Uansett begrunnelse for menneskets tilpasning til omgivelsenes krav, står vi tilbake med at mennesket er av natur aktivt og har behov for meningsfylte aktiviteter i hverdagen for å opprettholde og helst bedre egen helse.

Den amerikansk-israelske forskeren Aaron Antonovsky (1923 – 1994) fant på 1960-tallet ut at mennesker med en sterk forståelse av sammenhengen mellom egen selvforståelse og omgivelsenes krav, var friskere enn de som hadde mindre opplevelse av denne sammenhengen. Han utviklet i sitt arbeid ny forståelse for forholdet mellom helse, stress og mestring.  Antonovsky bruker ofte begrepet «Sense of coherence», eller forståelse av sammenheng på norsk. Han kom på sporet av denne forståelsen etter et forskningsprosjekt om den mentale helsen hos middelaldrende kvinner. Det han fant var at kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, hadde bedre mental helse enn sine jevnaldrende som ikke hadde opplevd Holocaust

Kanskje ikke så rart? For når man ser en mening med det man gjør, klarer å se en sammenheng, selv i den største menneskelige fornedrelse, da har man en styrke i seg selv. En styrke man bruker for å overleve. Overlevelsesdrift kan man kalle det. Men man må ikke oppleve så ekstreme ting for å kjenne på hva som gir mening. Man ser det i dagliglivet, hvordan man oppfatter hva som er viktig for seg selv. Med det er vi over til en av guruene i Ergoterapien, Gary Kielhofner. Her i Vinkenes 2008:

Arbeid er et begrep som har forskjellige betydninger avhengig av hvilken kontekst det benyttes i. Kielhofner (2001) mener at arbeid er en produktiv aktivitet, som gir et produkt i form av en vare eller en serviceytelse. Disse produktene kan være bruksgjenstander, kunstgjenstander, viten, hjelp, informasjonsutveksling og beskyttelse. Han mener videre at arbeid henger tett sammen med menneskets overlevelsesbehov fordi det er via arbeid de fleste får tilgang til de ressurser de trenger og/eller ønsker for å leve. Aktiviteter som fører til økt evne til produksjon, dvs skolegang, læretid eller studier er også knyttet opp mot begrepet arbeid i følge Kielhofner. Han sier også at mange former for arbeid involverer uformell utveksling av hjelp og assistanse (Kielhofner 2001, Redzovic 2008).

I dag tenker vi ofte lønnet arbeid når vi bruker begreper som arbeid eller jobb. I dagens Norge har vi har vent oss til at når vi snakker om arbeid at det er hardt, meningsfullt og at det betaler husleia. Vi har også vent oss til at andre aktiviteter enn lønnsarbeid er ikke like meningsfylte eller verdifulle. Det er viktig fordi mennesket i uminnelige tider bokstavelig talt har arbeidet i sitt ansikts sved for å tilegne seg det som trengs for å opprettholde livet. Og fremdeles gjør det over store deler av jorden. Våre norske, rause velferdsordninger er av ny dato, for en stor del innført de siste tredve – førti årene. Fordi vi har en sterk solidaritet og likhetsfølelse i landet vårt. Det var ikke uvanlig at husmannen var Høvedsmann på Lofotfisket, og hadde Husbonden som rorskar. Det gjør at vi fremdeles føler oss likeverdige. Adel og rikfolk var det lite av.

En fordel under oppbyggingen etter krigen, men kanskje ikke den samme fordelen i dag? Hvor vi har mer penger mellom hendene enn vi har godt av. Der har faktisk Hustad gode poenger, som krever noen tankeøvelser før man avfeier dem som liberalistisk tøv.

Byråkratisk forvaltning av velferdsgoder krever at byråkraten kan mer enn å heve lønn. Politikerne må her ta sitt ansvar med ikke bare forfølge egne fromme ønsker, men også gjøre mer for å forstå naturlige menneskelige tilpasninger til de forordningen de vedtar.

Det snakkes mye om at man må stille krav til den eller den. At man ikke bare kan betale ut sosialhjelp og trygd uten at mottakeren yter gjengjeld. På et eller annet vis. For alle kan noe. Spørsmålet er om den enkelte som kan noe, ser at h*n kan noe? Og blir oppmuntret til/veiledet i selvforståelse, innsikt i egne grenser. Tror vi har langt igjen her, før vi kan si at vi har ytelser som står i stil med det enkeltmedlemmet i samfunnet yter, hvor vi har et samfunn som tar enkeltindividets muligheter på alvor?

Referanser:

Antonovsky, Aaron, 2012, Helsens mysterium, Gyldendal akademisk, Oslo

Kielhofner, G., 2001, Ergoterapi – det begrepsmæssige grundlag, FADL’s Forlag, København

Redzovic, S. 2008, Nærværs og fraværsfaktorer i arbeidsmiljø. Forelesning på Videreutdanning i arbeidsdeltakelse, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Trondheim

Vinkenes, R. 2008, Hvordan påvirkes de ansattes fravær av arbeidsmiljøet i Hjemmetjenesten? Masteroppgave i Organisasjon og ledelse, NTNU, Trondheim

Tillate forbud?

Vi lever I en kultur, der synes at foretrække forbud fremfor positivt formulerede krav, og derfor forsøger vi at lovgive (f.eks. med antitrustlove) imod de indgribende variable; og vi forsøger at forsvare «borgerrettighederne» ved at irettesette den indgribende autoritet juridisk.

Vi forsøger at forbyde visse indgreb, men det er måske mere effektivt at oppmuntre folk til at kende deres friheder og fleksibiliteter og bruge dem lidt oftere.

Bateson, Gregory (2005) Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 491

Avansert teknologi eller cartesiansk dualisme?

Hvis vi fortsatt operer ud fra en cartesiansk dualisme mellom ånd og materiale, vil vi sandsynligvis også fortsat se verden ud fra Gud kontra menneske, elite kontra folk, udvalgt race kontra andre, nation kontra nation; og menneske kontra miljø. Det er tvilsomt om en art, der både har en avanceret teknologi og denne mærkelige måde at betragte verden på, kan leve videre.

Bateson, Gregory (2005)Mentale systemers økologi, Akademisk forlag, København. s. 334

To sider av samme sak

Forfatterinden var innom i et presserende ærende her i helgetida, kunne samtidig fortelle at hun hadde sett at det var så mange lesere på blondinens blogg. Oppmerksomme lesere han kanskje sett at det står et hvitt tall på rød bunn ut til høyre? Til høyre for bloggteksten altså. Det er en måler som er tilknyttet Bloggurat, og som viser hvor mange forskjellige lesere som har vært innom bloggen den siste uka. Nå i helga gjorde det tallet et aldri så lite hopp, fra et jevnt nivå på i overkant av 200, til over 800 på en dag.

Nærmere undersøkelse viste at det var et enkelt innlegg som plutselig hadde fått over 700 besøk på en dag. Hyggelig det. At folk vil lese om Ørkendyret, hans betvingerske og deres ferd gjennom den svenske gläsbygden nå sist høst, med overnatting på en herregård og i det hele tatt. Derfor var det med mye beven og spenning at den selvsamme måleren ble avlest nå. 1312 forskjellige besøkende siste sju dager. OK. Det er tilfeldigheter som gjør at et fem måneder gammelt innlegg plutselig blir populært, men det er jo artig læll.   Man kan jo heller ikke beskylde Kamelryttersken for å ha vært ivrig ved tastaturet i det siste. Kanskje heller det motsatte …

Noe som har opptatt Ørkendyrbetvingersken en del i det siste halve året har vært dette med tilbakemeldinger. Hvordan noen på den ene siden nærmest kan bli overøst med skryt, mens den samme noen på andre siden kan få tilsvarende mye kritikk. For det samme. Hvilken forståelse for tingenes tilstand er den som ligger lengst opp til sannheten? I den grad man kan snakke om sannheter når det gjelder hvordan vi oppfatter og omtaler hverandre. Som oftest er den enkelte som forvalter sin egen sannhet. Ikke bare om seg selv, men også om sine omgivelser, fysiske og psykososiale sådanne. Men i noen tilfeller vil omgivelsene hevde at de forvalter sannheten, og at den stakkars ulykksalige som har utfordret denne sannheten tar så i inn i granskauen feil at vedkommende snarest og med en gang bør se til å pakke snippeska og komme seg tilbake dit h*n hører hjemme. Ikke sant?

Karavanseraiet.no 

Yter vi tjenester som gir livet mening og innhold?

Aktuelt:

Martha og Petter Olsen, 78 og 80 år. Bor i 3. etasje i blokk uten heis. 3 barn som alle bor utenbys. Martha falt på stuegolvet og brakk lårhalsen for et par uker siden. Nettopp kommet hjem etter sykehusopphold. Går med underarmsrollator for å avlaste hofta som ikke tåler full belastning på enda et par uker. Innvilget oppsøkende rehabilitering fra kommunen. Helsepersonellet som følger opp Martha ser at Petter skranter, at han ikke klarer å hjelpe kona slik han vil. Almentilstanden er dårlig og han klarer ikke lenger å gå ned trappa etter posten eller gå på butikken for å handle.. «Det er alderen» sier han, og ser ut for å ha resignert på en måte. Akutthjelp er å sette inn hjemmetjenesten med hjelp til begge. Matlaging, dusj, sengkleskift, klesvask og administrasjon av medisiner. Til begge. Martha kommer seg såpass at hun går innendørs uten hjelpemidler, men den massive hjelpen som ble satt inn i begynnelsen har hatt en annen effekt. Ekteparet har godtatt og vent seg til servicen de kommunale hjelperne yter, og ser ingen grunn til å gjøre noe selv.

 

«Vi vil ikke yte de tjenestene vi yter»

En påstand de fleste nok reagerer på? Blondinen med egen motorsykkel er rimelig sikker på at det er mange som ikke følger denne tankegangen. Og som heller ikke har reflektert over hva det å yte helsetjenester innebærer.

Men det er slik det er: Legen som foreskriver medisin og annen behandling. Sykepleierne som gir omsorg og pleier de syke. Fysioterapeutene behandler muskler og ledd slik at da skal fungere best mulig. Ergoterapeuten med sine forslag til meningsfyllte aktiviteter. Alle gjør sitt hokuspokus med det målet at den enkelte pasient skal bli frisk og klare seg selv. Uten helsetjenester. Målet for den enkelte behandler er å gjøre seg selv overflødig. For å kunne dra på tur, legge seg på et svaberg og sole seg toppløs. Dra på hytta og skifte tak. Eller rusle gatelangs i gamlebyen i Praha.

Men likevel legger man opp tjenestene slik, at man ikke blir arbeidsløs. Med det første.

For å ta Martha og Petter. Martha blir fulgt opp av rehabiliteringspersonale som bistår henne med trening og tilrettelegging slik at hun kan klare seg selv. Men deres tiltak går bare på henne, de har ingenting med Petter å gjøre. Og heller ikke har de noe med hva hjemmetjenesten gjør hjem der. En form for arbeidsdeling som fraskriver alle ansvar for at ekteparet skal klare seg selv. Uten tjenester i det hele tatt.

For det har både Martha og Petter ressurser til. Og hjelperne som går hjem til dem har kompetansen som kreves for å få ekteparet til å nyttiggjøre seg ressursene sine. Men det krever en annen forståelse for hva arbeidsoppgavene til hjelperne skal være. Tenke mer bistand og hjelp til selvhjelp. «Nå setter jeg fram brød og pålegg, så kan du smøre brødskiva». For personalet tar det kanskje lenger tid. Å veilede i daglige gjøremål. Over tid vil begge ektefellene se at dette får jeg til, dette klarer jeg, selv om alderen er der. Veiledning i enklere måter å gjøre tingene på. Sette brukeren i gang med treningsprogrammet som Fysioterapeuten har lagt opp, mens hjemmetjenesten sjekker kjøleskapet for gammel mat. Svaksynt kallen, sjø.

For vi vet at langt de fleste har det best når de kan bo hjemme, og gjøre de tingene som må til for å gi livet mening og innhold. Spise, drikke, gå på toalettet, handle mat, gjøre hagearbeid, strikke votter til barnebarna …

Vi vet også at langt de fleste vil gjøre dette selv. Votter til barnebarna kan man kjøpe. Hjelp til å gå på toalettet også. Likevel vil vi klare oss selv. Helt til døden skiller oss ad.

Målet med å gi helsetjenester hjem til folk er at de skal klare seg selv. Klarer helsepersonalet å se at de da må gjøre seg selv overflødige? Ha som mål ikke ville yte de tjenestene de yter?

I det regnestykket er det ikke tatt med noe om den enkeltes egne prioriteringer. For det er vel få som ikke vil betale husleia?

 

Kamelrytterskens logg om motorsykkelkjøring, samfunn, helse og personlig utvikling

© 2010-2014 Ragnhild Vinkenes All Rights Reserved -- Copyright notice by Blog Copyright

Compression Plugin made by Web Hosting